Hvorom alt står og faller

Religionene beskriver menneskenes posisjon i forhold til en guddom eller en høyere makt. De beskriver veien til et liv etter døden, og de beskriver gjerne hvordan verden ble til.
Det er et trekk i vår tid at folk vil velge enten å være uten religion i metafysisk forstand eller å plukke små og store trekk fra kjente religioner og trossamfunn for at hver især kan få sin egen løsning tilpasset det den enkelte klarer å tro på.
Mennesker er på jakt etter en tro å bli salig i. Mulighetene blir bare flere og flere.
For meg har letingen etter et livssyn, en grunnvoll og en meningsfylt ramme kommet ned til dette: Hvor oppnås det tydeligste uttrykket for syndenes forlatelse?

Jeg tror at alle religiøse avskygninger må ha dette som utgangspunkt: Mennesket er uavbrutt feilbarlig og trenger syndsforlatelse. Den som ikke er villig til å vedgå egen utilstrekkelighet og skyld, er heller ikke på leting etter forsoning.
I et dikt av Jens Bjørneboe som ble gjengitt i sin helhet på denne bloggen 02.03.10, heter det:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"

Kristendommen setter syndenes forlatelse i system og perspektiv. Uansett konfesjon, retning og kirkesamfunn er det dette som er målet med hele læren: Å beskrive hvordan enkeltmennesket kan oppnå tilgivelse for sin synd og skyld.
Dette er selve kjernen i kristendommen, og det er hovedmotivasjonen for alle troende i kristenheten. En skare av mennesker med syndserkjennelse står i fortid og nåtid ved himmelens port og håper at nettopp deres tro og deres handlinger skal kvalifisere for nødvendig og tilstrekkelig syndsforlatelse.
I denne skaren står også jeg, merkelig nok. Lenge forsøkte jeg å overbevise meg selv om at det aldri vil bli noe spørsmål om mine synder er tilgitt - eller om synd overhodet er noe å bry seg om. Livet - eller de krefter som styret livet - hadde imidlertid opplevelser i vente for meg slik at jeg har fått tid til å forstå og å innse at jeg utvilsomt tilhører de syndige og skyldbevisste i verden.

Derfor trenger jeg Kirken.

Nå vil noen innvende at det finnes da rikelig med kirkesamfunn som forkynner syndenes forlatelse gjennom deres variant av kristentroen. Ja, det hadde kanskje ikke vært noe i veien for å oppsøke en helt annen religion i stedet - en form for frelse er som sagt å oppdrive i de fleste religioner. Jeg har imidlertid funnet den beste løsningen for meg selv.

Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig demonstrerer kjærligheten i frelsesverket.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den forvalter sakramenter som på flere måter formidler tilgivelse for syndene.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig gir meg anledning til å vedgå min synd og skyld på uttrykksfull måte ved innledningen til hver eneste messe.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den håndterer folks skyldbevissthet så diskret gjennom botens sakrament.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den opptrer med verdighet overfor selv den største synder som i oppriktighet søker tilgivelse gjennom eukaristien.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi dens apostoliske arv og tradisjon gjør tildelingen av syndenes forlatelse til en troverdig handling.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg vil høre min skriftefar gi meg absolusjon.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den gir adgang til syndsforlatelse også etter døden, gjennom andres forbønn.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg er skyldbevisst.