Mer litteratur

I forrige innlegg fortalte jeg at ytterligere tre katolske bøker nylig var blitt innkjøpt, og at jeg ville fortelle om dem i dag. Det er foreløpig en enkel sak; jeg har ikke hatt mulighet til å lese noe i de tre bøkene ennå, men jeg vil si hvorfor jeg har kjøpt nettopp disse titlene.
Den første heter "Maria i Bibelen og i vårt liv" og er skrevet av Wilfrid Stinissen OCD. Etter at jeg har skrevet tallrike blogginnlegg om Maria og henvist til ulike bokkilder i den forbindelse, virker det kanskje underlig at jeg nå har gått til anskaffelse av enda en bok som beskriver Maria og hennes posisjon innen Den katolske kirke. Kanskje er dette et tema jeg ikke blir trett av.
Marias stilling historisk og mytisk innen Kirken fascinerer meg bare mer og mer. Før jeg i det hele tatt startet med å gjøre meg kjent med Den katolske kirke, visste jeg bare at Maria hadde en helt annen stilling hos katolikkene enn hos protestantene. Hvordan denne stillingen arter seg og hvor omfattende den er, har jeg forstått og erfart i løpet av mine hittil 15 måneder med selvvalgt, katolsk påvirkning. Maria er enda viktigere enn jeg var forberedt på. Selv setter jeg umåtelig stor pris på å kunne henvende meg til Maria i bønn, som en person mellom Gud og meg selv. Derfor leser så gjerne enda en beretning om Maria.
- - -
For mange måneder siden nevnte jeg i et innlegg at jeg ved 50-årsalderen bestemte meg for å slutte å lese bøker av kvinnelige forfattere. Altfor mange ganger har jeg opplevd at slike bøker ikke fungerer for min del; de gir meg ingen god leseopplevelse, for forfatteren er gjerne opptatt av å bruke tid og plass på beskrivelser som ikke interesserer meg. Jeg har opplevd at kvinner i min bekjentskapskrets har blitt provosert, hissige og harme på sitt kjønns vegne over min tilsynelatende sjåvinistiske innstilling til kvinnelige forfattere. Derimot har hissigheten dempet seg en del når jeg med navngitte eksempler forklarer hva jeg som mannlig leser søker å unngå.
Det er ikke sikkert at de som har latt seg opphisse over at jeg har valgt bort kvinnelige forfattere, blir blidgjort i nevneverdig grad når jeg nå forteller at jeg akter å fravike mitt prinispp med 2 bøker av, skal vi si håndplukkede, kvinnelige forfattere. Begge forfatterinnene det er snakk om, er nemlig katolske helgener, og ikke hvilke som helst heller: De omtales ofte som "den store Teresa" og "den lille Thérèse".
Ja, jeg har faktisk fått tak i en liten bok med utvalgte tekster av Teresa av Ávila. "Levende vann" heter den, og jeg ser fram til å ta fatt på dette lille heftet med bare 70 sider. Tekstene er utvalgt og bearbeidet av sr. Mary Eland ODC, som har forkortet avsnitt og utelatt setninger på en slik måte at tekstene skal fremstå i mest mulig konsentrert form.

Dette kan bli en god og kjapp tilnærming til denne ruvende kvinneskikkelsen i Kirkens historie. Jeg har lest at flere andre foregangsfigurer - bl.a. Edith Stein - skal ha latt seg inspirere til sin gjerning av nettopp Teresa av Ávila (1515-82) og hennes forfatterskap.
- - -

Fungerer "den store Teresa", vil jeg trolig også kunne la meg glede, inspirere og velsigne av den atskillig nyere Thérèse av Lisieux (1873-97). Jeg husker især at kardinal Schönborn gjentatte ganger henviser til hennes skrifter i boka "Å leve med Kirken". Jeg har kjøpt boka "Med kjærlighet alene" der Den hellige Thérèses tekster er utvalgt og satt sammen for daglig lesning.

Også dette er ei bok jeg ser fram til å lese. Det er bare litt over 100 år siden Thérèse døde, og hun var bare 24 år ved sin bortgang. Derfor er det ganske eventyrlig at hennes liv og forfatterskap har fått slik innflytelse innen Kirken i moderne tid. Jeg opplever det som helt nødvendig å finne ut mer om hva en slik person står for. Hennes eksempel kan vise seg å bli lærerikt også for en forstokket gubbe som jeg.

Det hører med til historien at det er gjennom nettsidene til Den katolske kirke i Norge at jeg har fått et visst inntrykk av biografien til "den lille Thérèse" og "den store Teresa". Begge har minnedag i oktober - hhv. den 1. og den 15. Det er i dyp takknemlighet over nettstedet www.katolsk.no jeg konstaterere at jeg har festet meg navnene til disse to kvinnene. De biografiske artiklene om disse to helgenene kombinert med referanser i bøker jeg har lest, har gjort det mulig å se at vi her har størrelser som gjør det bryet verdt å fravike mitt prinsipp om ikke å lese bøker av kvinnelige forfattere. I løpet av de nærmeste ukene skjer altså dette, og jeg har faktisk stor tro på at jeg kommer til å ha glede av lesingen.

Refleksjon

Min arbeidsgiver gjennomfører årlig medarbeiderundersøkelse som skal kartlegge trivsel og stimulans i arbeidsmiljøet. Det spørsmålet som alltid får lavest score, lyder: ”Får du tilstrekkelig med tid til refleksjon?”
På en skala fra 1 til 6 pleier dette spørsmålet i sammendraget å havne på mellom 2 og 3. De fleste mener altså at de får for lite tid til refleksjon – altfor lite tid.
Hvor mye tid er tilstrekkelig til refleksjon over utfordringene i jobben? Sannsynligvis merker man ikke at man har fått tilstrekkelig med tid før det å reflektere begynner å bli kjedelig. Da er refleksjonsbehovet fullt ut tilfredsstilt, og noe av tiden kan tilbakeføres til rene jobboppgaver. En slik situasjon vil imidlertid aldri oppstå.
Jeg har fundert litt – reflektert(!) – over refleksjonens betydning i det siste. Her på bloggen har jeg nettopp brukt rikelig med tid og plass til å reflektere over en fire dager lang reise til Slovenia. Refleksjonene ble nedfelt i ett innlegg før reisen og hele åtte innlegg etterpå.
Refleksjon er betydningsfullt. Det er en tankeoperasjon der man betrakter ulike aktiviteter i lys av hverandre og hvor man til slutt – i heldige tilfeller – trekker konklusjoner og lærdom ut av betraktningen.
Mine opplevelser i Slovenia kunne knapt ha tilført meg mer enn de nå har gjort takket være de omfattende refleksjonene i ettertid.
Jeg ser faktisk at jeg har vokst som katolikk; mitt erfaringsgrunnlag før turen har kommet til uvurderlig nytte og er blitt utvidet i dybde og bredde i de ulike formelle og uformelle møtene med katolsk kristendom i den tidligere jugoslaviske delstaten. Jeg opplever meg selv som atskillig mer bevandret innen katolsk tro og kultur nå enn da jeg startet denne bloggen for litt over et år siden. Dette skyldes muligheten til å reflektere over alt jeg har sett, møtt og lest i denne tiden.
Som tidligere nevnt deltar jeg i ”Katolsk orientering” annenhver onsdag. Vi er tre voksne nordmenn som er under opplæring hos pateren for å konvertere til Den katolske kirke, hver med vår egen begrunnelse. De to andre tar sikte på å konvertere på påskeaften, 3. april, visstnok en særdeles velegnet dag for konvertering ifølge det katolske kirkeårets innhold i denne spesielle dagen.
Én gang for et par uker siden ga jeg meg selv tid til å reflektere over om jeg selv skulle forkorte min planmessige prosess og delta i konvertering sammen med de to andre. Det tok meg bare et minutt å komme fram til at dette ville være helt feil for min del. Prosessen må gå sin gang, langsomt og grundig. Mitt liv inneholder fremdeles elementer som er uavklarte og som kan vise seg å by på uventet problematikk. Noen ballonger svever ennå der oppe lik dragen over hodet mitt på bildet øverst, trusler som trenger å bli skutt i filler for så å falle uskadeliggjort til marken. Mitt håp er at alt slikt er ryddet av veien før min konversjon den 10. oktober, som jeg helt siden juli i fjor har betraktet som et gunstig tidspunkt, trolig budbrakt meg av Den hellige apostel Mattias.
På denne måten får jeg tilstrekkelig tid til refleksjon.
Nylig kjøpte jeg noen flere katolske bøker som jeg ser fram til å bli kjent med. Hvilke bøker dette er, vil være tema for neste blogginnlegg, og deretter vil jeg lese bøkene én etter én for så å reflektere over innholdet.
Å bli unnet tilstrekkelig med tid til refleksjon er en velsignelse, en gudegave, et utslag av nåde.

...som Kristus i en bar

Se nøye på dette bildet! I forgrunnen er en bardisk med saltstenger, en tom kaffekopp og noe krydder. I bakgrunnen ses en hyllevegg med renvaskede glass i alle størrelser stablet opp-ned. Et utvalg spritflasker står i midten nede ved siden av den topp moderne kassen, som egentlig er en dataskjerm.
På øverste hylle står noen pyntegjenstander, noen kopper av keramikk, og i midten et krusifiks. Javisst!, her står et krusifiks, og ved siden av dette står en liten figur med et innhyllet Jesusbarn til venstre og en nattverdkalk og en Mariafigur til høyre.
Bildet er tatt i en landsens bar i Ptujska Gora, Slovenia, mindre enn 100 meter fra den tidligere omtalte Cerkev Marije Zavetnice s Plaščem.Kristus i en bar. Veldig unorsk, veldig katolsk. Dette bildet viser det som jeg i en tidligere tekst varslet som "så sterkt" at det måtte omtales i et eget innlegg. Dette er innlegget, det siste i min serie av refleksjoner etter reisen til Slovenia 12.-15. februar 2010.
Kristus i en bar. Begrepet minnet meg om noe jeg husket fra en sangtekst. Jeg satt i baren med min gode venn og turkompis og stirret opp mot de sakrale nipsgjenstandene. Jeg knipset et bilde av hylleseksjonen, helt sikker på at dette ville resultere i et blogginnlegg, et sterkt og personlig sådant.
"...som Kristus i en bar." Teksten begynte å stige til overflaten; den var på svensk, naturligvis, som all den gode musikken jeg liker å høre på. Eldkvarn, låtskriver Plura Jonsson, noe om å reise bort sammen med dama. Og jeg kom i tanker om min elskede, som fordrev tiden hjemme i Østfold i omtrent samme vintergrå, surkalde værforhold som her i sentrum av Sentral-Europa. Jeg hadde reist et sted, mens hun var hjemme. Ja, det var faktisk hennes eget forslag at jeg skulle ta med min beste kompis på denne svært sære turen, en folkloristisk pilegrimsreise, en kombinasjon av karneval og valfart. Den elskelige, vidunderlige kvinnen som har tålt så mye og båret over med så mye i det endeløse samlivet med Inventus, mea maxima culpa, eskapisten, bloggeren, klovnen, katolikken.
Her i landsbyens egen bar med selskapslokaler i bakrommet, Ptujska Goras festsal der menn og kvinner i generasjoner har feiret sine bryllup, sine 40- og 50-årsdager og sine barns konfirmasjoner, her møttes i min bevissthet Kristus, Plura Jonsson og mitt livs kjærlighet i en tradisjonell, lokalt upåfallende oppstilling av glass og krusifiks i en hylle bak bardisken. Jeg ble grepet av en intens hjemlengsel etterhvert som jeg greide å erindre den kjærlighetsfulle, impulsive teksten om ham og henne som møttes i en bar der han hang som en Kristus, oppløst av fyll og elskov og utferdstrang, ikke ulik meg selv.
Tilbake på hotellrommet et par timer senere fant jeg fram mp3-spilleren, scrollet meg fram til Eldkvarn, albumet "Sånger från Nedergården", låten "Månen och solen", og jeg spilte om og om igjen siste del av sangen. Han som hang som en Kristus i en bar, hadde jeg nå opplevd; det neste blir å oppleve reisen bort med "himlen vårt hus" i åndelig forstand, med min elskede som tilfører meg lys lik månen, som ville vært intet uten solen:

"Han hängde över disken nånstans i fjärran,
han hängde som Kristus i en bar.
Hon log och fyllde på glasen, varje gång han bad om mer.
Han sa: Du och jag borde resa nånstans, älskling, bare du och jag.
Det är tuffa tider nu och i den här stan har ridån gått ner.
Jag reser alltid med solen, sa han och reste sig från stolen.
Och i det första morgonljuset tog dom söderut när dom nådde en motorväg.
Och ifrån radion hördes en melodi, och det var nåt bekant med orden,
det var historien om solen och månen och den går så här:

Himlen är vårt hus, du är värme och ljus.
Jag är din man, du min fru.
Jag skulle va’ ett svart hjärta om du gick ifrån mig.
Älskling du är solen och jag är månen."

Begrepsrikdom

En ettermiddag noen dager etter Slovenia-turen satt jeg i min hjemlige, katolske kirke og bladde i Lov Herren - katolsk salmebok. Jeg studerte nok en gang teksten til "Tantum ergo sacramentum"; jeg syns de gamle, latinske tekstene er så interessante.

Jeg bladde litt videre i salmeboka, og plutselig falt blikket mitt på begrepet "Sancta Dei Genetrix". Disse ordene utgjør 2. linje i den gamle bønnen "Sub tuum praesidium". Uttrykket Dei Genetrix hvirvlet rundt i hodet mitt et sekund eller to før det slo meg at jeg der og da fikk forklaring på et spesielt uttrykk fra en bønn på baksiden av et kort jeg kjøpte i Marija-kirken i Ptujska Gora. Nå skjønte jeg ikke bare at bønnen på kortet var den slovenske oversettelsen av "Sum tuum praesidium", men også at det kompliserte begrepet "sveta božja Porodnica" faktisk betyr "Gud-Fødersken". Denne konstruksjonen er jo synonym med "Guds mor", som vi kjenner fra atskillige sammenhenger i Den katolske kirke i Norge.

Uttrykket "Gud-Fødersken" er litt ugreit på norsk. Kanskje er det derimot på slovensk like naturlig å si "Božja Porodnica" som "Božja Mati"? Dette vet jeg ikke ennå, men det kan jeg finne ut senere. Først og fremst slo det meg denne ettermiddagen i Maria-kirken i Askim at det lille bønnekortet fra Marija-kirken i Ptujska Gora ved hjelp av den norske, katolske salmeboka hadde vist seg å anvende et teologisk begrep jeg har støtt på mange ganger.

Theotókos. Gud-fødersken. Her var hele settingen avlevert gjennom slektskapet latin - gresk - slovensk, som om min tanke i løpet av et brøkdels sekund gjorde et sveip tilbake til oldtiden, streifet innom utvalgte bøker jeg har lest om katolsk teologi det siste året, tok med seg salme nr 555 i Lov Herren og la så å si bønnen på kortet fra Ptujska Gora i fanget mitt som svar på det meste.

Bevisstheten arbeider på forunderlig vis, især når man klarer å la de hellige påvirke kombinasjonene og refleksjonene.

Det meste av teksten under bildet ovenfor heter altså i offisiell, norsk oversettelse:

Under ditt vern tar vi vår tilflukt, hellige Guds Mor.
Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler, og frels oss fra alle farer.
Du evige Jomfru, velsignet og herlig.

Den slovenske utgaven på bønnekortet føyer imidlertid til en lovprisning i de siste fire linjene. Denne betyr noe slikt som:

Vår Frue, vår meklerske, vår talskvinne.
Forén oss med din Sønn.
Gå i forbønn for oss hos din Sønn.
Overgi oss til din Sønn.

Med denne tilføyelsen blir denne 1750 år gamle bønnen en from og ydmyk hyllest til Guds Mor - Gudfødersken - og Himmeldronningen. I min stille stund med den katolske salmeboka fikk jeg hele denne innsikten i et forklarelsens øyeblikk, en forunderlig stund.

Ljubljanas helligdommer

Under hjemreisen fra Slovenia den 15. februar hadde vi tid til en drøy times vandring i hovedstaden Ljubljana. Dette er en av de minstre hovedstedene i Europa. Byen har under 270.000 innbyggere, og sentrum er oversiktlig og lett å orientere seg i. Dette på tross av den kraftige gjennomgangstrafikken.

Øverst er et bilde av det som må være Ljubljanas mest fotograferte fasade. Den eiendommelige rosafargen gjør at vi blir litt overrasket over å høre at dette er en kirke, men la oss nå godta dette. Den neste overraskelsen er at dette slett ikke er Ljubljanas domkirke, enda fasaden som sagt er så utrolig kjent og ligger ut mot et torg på det punktet der vi ville ha plassert passerspissen om vi skulle ha tegnet en sirkel rundt hele byen. Torget heter forresten Prešernov Trg, oppkalt etter Slovenias nasjonaldikter France Prešeren (1800-49).

Kirken med den rosa fasaden er Fransiskanerkirken. Langsiden strekker seg langs en av shoppinggatene som går fra jernbanestasjonen og ned til Prešernov Trg.

Mandag formiddag var kirken åpen, slik alle sentralt plasserte, katolske kirker pleier å være. Det er den reisendes store lettelse og den bekymredes velsignelse alltid å vite at det fins en åpen kirke å søke inn i for å finne styrke og fred.

Rett innenfor døra var en kvinne i ferd med å bytte ut oppslag om kommende arrangementer i kirken. Hun skjønte straks at det var to potensielt respektløse og støyende turister som steg inn med kamera over skulderen, så hun skyndte seg å gjøre tegn til at vi skulle være stille og pekte på et skilt ved inngangen til selve kirkerommet der det sto: "SAMO ZA MOLITEV" - "bare for bønn".

Dette var ikke noe problem, det var nettopp derfor vi hadde gått inn. Som jeg har sett mange andre steder, var Fransiskanerkirken ganske mørk innvendig, men slående vakker. Vi brukte faktisk atskillige minutter inne i kirken, min protestantiske venn sittende i benken mens jeg, på den andre siden av midtgangen, knelte. Vi fant stedet oppunder Maria-alteret til venstre i bildet der vi kunne kjøpe lys og tenne for våre tanker, våre avdøde og våre behov.

Ute på trappa etterpå tok vi et raskt overblikk og bestemte oss for å gå over Trippelbrua. Dette er noe man må oppleve i Ljubljana. De tre bruene ligger side om side uten å være parallelle. De er i våre dager bare for myke trafikanter.

På den andre siden av bruene fulgte vi søylegangen langs elva og kikket litt på varene på markedet der selgerne sto og hutret i det sure vinterværet.

På dette kartet er Fransiskanerkirken markert med nr. 20, mens vi like nedenfor, på nr. 4, finner Ljubljanas gule katedral. Selv om vi hadde hatt et givende besøk i den rosa Fransiskanerkirken bare minutter tidligere, var det sant å si ikke hverdagskost å kunne besøke en katolsk katedral. Derfor gikk vi ikke forbi, men inn i den store domkirken.

Her var det ingen som minnet oss om at kirkerommet er kun for bønn, men det var heller ikke nødvendig. Andaktsstemningen satt der øyeblikkelig. Vi vandret med langsomme skritt innover midtgangen, snudde oss til høyre og venstre og stirret høyt og lavt i den rikt dekorerte salen.

Mens vi var der inne, hvisket min gode venn for første gang at han ikke så bort fra at han kan komme til å gjøre som jeg og konvertere til katolisismen en dag. Det gledet meg å høre, uavhangig av om det blir realisert eller ikke. Det viktige er å erkjenne at nærværet av noe stort, noe åndelig og sterkt på innsiden av en gammel, katolsk katedral griper tak i blaserte mennesker i det 21. århundre og gjør noe med dem. Ingen går uberørt ut av en slik helligdom. Min takknemlighet for denne ledige timen i Ljubljana er grenseløs.

Nips

I likhet med mange, mange andre kirker i områder påvirket av Italia har Sv. Jurij kirke i Ptuj en kampanile, altså et frittstående klokketårn ved siden av selve kirken. I sokkelen på kampanilen er det en souvenirbutikk, og ingenting på utsiden tyder på at souvenirene som er til salgs, skal være spesielt religiøse eller katolske.
Inne i butikken vrimler det av mer eller mindre nyttige bruks- og pyntegjenstander med motiv fra ulike steder i Slovenia. Her fins puslespill med motiv fra turistfellene Bled og Piran, her er handlenett med trykt motiv fra Ljubljana og Maribor, og her fins miniatyrkurenter som skal minne oss om at det er karnevalstid i Ptuj.
Det som imidlertid gjorde sterkest inntrykk på oss to norske besøkende forrige helg, var mengden av katolske pyntegjenstander. Hele disken var i virkeligheten en stor plastkasse med mengder av små rom der det lå nøkkelringer, Maria-figurer, rosenkranser, medaljonger, krusifiks og helgenbilder. Som katolsk nordmann blir jeg til daglig sultefòret på slike symbolting, og med et par varme Glühwein innabords kunne jeg lett ha gått berserk i shoppingtrang der inne i kampanilen.
Én ting la imidlertid en demper på kjøpelysten. Det var min protestantiske venn og reisefølge som gjorde meg oppmerksom på det: På toppen av en av hyllene, helt oppunder taket i butikklokalet, sto en kopi av Maria-statuen som vi tidligere på dagen hadde sett i en nisje inne i våpenhuset til Sv. Jurij kirke.
Statuen er vakker, og originalen inne i kirken virker stor i forhold til nærheten man får når man står rett nedenunder den; se bildet. Kopien inne i souvenirbutikken var ikke så mye mindre; jeg vil tippe at den var 80-90 cm høy. For den nette sum av €300 kan man altså kjøpe en Maria-figur på størrelse med et middels barnehagebarn og ta den med hjem og plassere på egnet sted.
Hva er et egnet sted for en slik nipsgjenstand? Det fins ikke noe slikt sted her i huset i hvert fall, og det slo meg hvor annerledes det går an å tenke. Hvordan hadde jeg måttet ommøblere og kanskje ominnrede huset i Askim hvis jeg skulle gi en slik figur en forholdsmessig ærefull plass? Burde den stått ute i hagen i sommerhalvåret? Nei, dette var jo slett ingen hagegnom, slik tyskerne elsker å fylle hagene sine med.
Hvem kjøper en 3 fot høy madonna til husbruk?
Spørsmålet ble tankevekkende og påtrengende der vi sto og kikket opp på kopien av figuren vi hadde sett inne i kirken, og vi innså nok en gang at vi sto overfor et kulturelt problem, en kløft der vår erfaring og forståelse mangler i så stor grad at selv en handelsvare fortoner seg som noe udefinerbart.
Vi hadde i ettertid mye moro med fantasier om hvordan personalet på flyplassen ville ha taklet det dersom jeg hadde kommet til security-sjekken med madonnaen under armen, fast bestemt på å ha henne på fanget i flyet hjem. Vi nøyde oss med fantasien, og jeg kjøpte i stedet et antall småting som alle fikk plass i én og samme papirpose. Noen av dem er avbildet øverst. Katolske nips er sjeldent i Norge, derfor gjør de tjenesten, de som er minst i størrelse.

Katolske tegn

I det første innlegget jeg skrev om Slovenia (se eget felt om disse innleggene i margen til høyre), så jeg fram til å observere tegn på at landet er "katolsk" i den forstand at folk flest tilhører Den katolske kirke. I moderne tid er det kanskje ikke først og fremst religiøse symboler og uttrykksformer vi kan vente å se, og i EU er man nå i ferd med å forby slike symboler i offentlige bygninger.
Dette forhindrer ikke at installasjoner som har stått der i uminnelige tider, blir beholdt. På landsbygda i Slovenia kan man se en forbausende tetthet av små, private kapeller. Noen er plassert inne på en privat tomt som en egen bygning i et hjørne av hagen. Andre er plassert ut mot veien med sjanse for forbipasserende til å ta en kikk inn. Størrelsen på disse kapellene er så begrenset at de ikke rommer mer enn én person av gangen.
På det øverste bildet ser vi et slikt kapell. Det er ingen dør i åpningen, men en port av smijern hindrer uvedkommende i å stige inn i kapellet. Over døra står det malt "Sveta Marija prosi za nas" - "Hellige Maria be for oss".
Det neste bildet er tatt mellom sprinklene i porten i det samme kapellet. Vi ser en liten, bedende Maria-figur med roser i en vase rett foran. Figuren ligner den kjente statuen av Vår Frue av Fátima. Nedenfor bordet der figuren er plassert, er det et knefall som gjør det mulig å knele foran statuen, men som sagt bare for én person av gangen.
Jeg oppfatter dette lille kapellet og alle de andre, tallrike kapellene av samme slag som et uttrykk for dyp, utbredt folkelig fromhet. Et tegn på folkets behov for å ha et eget sted for en stille stund med de hellige. Slovenia mangler ikke kirker, verken på landsbygda eller i byene, så det er på ingen måte fravær av gudshus som har ført til byggingen av de små kapellene. Det er noe annet, noe intimt og personlig som ligger bak, en drivkraft hos troende enkeltpersoner. Disse må det ha vært mange av i Slovenia opp gjennom tiden ettersom slike kapell finnes overalt i dette landet.

Et annet tegn på at katolsk tro preger folkelivet, fikk vi om kvelden på fastelavnssøndag. Karnevalsopptoget var over, det var blitt mørkt, og det var på høy tid å innta dagens middag. Vi steg for tredje kveld på rad inn i Gostilna Amadeus, en flott restaurant beliggende i nabohuset til vårt hotell. Her hadde vi de to foregående kveldene spist aldeles vidunderlige biffmiddager til en umåtelig hyggelig pris - inkludert en liter Refošk-vin fra Koper på deling.
Denne søndagskvelden da alle andre satt hjemme - jfr. innlegget Karnevalet er over - var det svært få gjester i restauranten. Vi bad om den vanlige vinen og sa at vi ønsket biff i dag også.
Da kom tradisjonene veltende inn over bordet vårt i form av en korrekt framført informasjon fra servitøren: I kveld serveres kun fastelavnsmeny: Ris, bratwurst, surkål, bønner og en liten skive med skinke. Pris: 10€.
Vi hadde ikke noe valg. Var det fastelavn, fikk det være så. Jeg antar at skuffelsen sto skrevet i ansiktene våre, men vi mottok den billige og beskjedne fastelavnsmiddagen høflig og takknemlig tross alt. Oss imellom måtte vi bare innse at vi slett ikke var tilstrekkelig kjent med landets skikker og tradisjoner, noe som kanskje skyldes at vi kommer fra et land som regnes som "protestantisk" og ikke "katolsk".

Et tredje tegn på at vi under reisen i Slovenia befant oss i et "katolsk" land fikk vi allerede lørdag formiddag. Dette tegnet er så sterkt at det vil bli omtalt i et eget innlegg som vil få tittelen "...som Kristus i en bar".

Frostrier

Sist søndagsmesse ble feiret i Cerkev Sv. Jurija (St. Georg kirke) i Ptuj, Slovenia. Ute var det skyet oppholdsvær og 2-3 minusgrader. Inne i kirken var det bare hårfint høyere temperatur. Det var rent uvirkelig å sette seg på den iskalde benken og måtte erkjenne at her fantes det ikke den aller ringeste varmekilde.

Jeg beholdt alt yttertøyet på unntatt hodeplagget og forsøkte å slappe av. Pusten steg som sigarrøyk mot taket. Etterhvert som andre kirkegjester kom på plass, skjønte jeg at de nok var forberedt på den lave temperaturen i St. Georgs kirke i den lille byen.

Like før messen skulle begynne kl. 11.00, kom en prest og et par andre personer som gjorde i stand alteret, tente lys, la bibelen og messeboka på plass, blåste i hendene for å holde dem varme litt til, og gjorde seg klar for messen. Presten forsvant ut i sakristiet og kom senere inn i kirken med prestekjole og messehagel som forventet. Jeg ser ikke bort fra at han hadde slengt hele arbeidsantrekket utenpå frakken.

Messen startet med et salmevers på slovensk. Det var ingen orgelmusikk å høre, men folk kjente tydeligvis salmen; de sang så pusten deres dampet som fra en flokk hester i det kalde rommet.

Som jeg tidligere har skrevet om, synes jeg syndsbekjennelsen ved messens begynnelse er det første høydepunktet. Her ble jeg skuffet; i likhet med hva jeg har opplevd noen få andre ganger, ble syndsbekjennelsen gjort til en privat samvittighetssak, og i et tidsrom på 10-15 sekunder ble det gjennom taushet gitt anledning for hver enkelt til å bekjenne sin synd i det stille.

Deretter skred programmet fram slik det pleier. Ingen ministranter hjalp til, men tre voksne personer satt på stolene bak alteret og fungerte som tekstlesere (lectorer) og medhjelpere med andre funksjoner.

Kyrie og Gloria ble framsagt uten melodi, og jeg fulgte med i min lille katolske bønnebok som jeg alltid pleier å ha med på utenlandsreiser.

Under prekenen refererte presten hele tiden til et nytt hyrdebrev fra Slovenias biskoper, der de i anledning den forestående fastetiden betoner eukaristien som Guds gave for livet. Den katolske kirken i Slovenia ser fram til Den Eukaristiske Kongress i byen Celje i juni i år, og biskopenes hyrdebrev har klar referanse til denne begivenheten til sommeren. Kongressen var i det hele tatt et gjennomgangstema, for framme i kirken, mellom de høye, smale glassmaleriene, hang en fane med kongressens logo.

Etter prekenen fortsatte messen i litt mindre kjent stil. Det som ble sagt, var nok likt det jeg er vant til hjemmefra, men det var ingen som knelte på noe tidspunkt under messen. Ikke engang under konsekrasjonen, da brødet og vinen blir til Kristi legeme og blod. I stedet sto menigheten oppreist, jeg hadde nær sagt på protestanters vis, enda liturgien definitivt var katolsk. Til og med klokkeslagene under transsubstantiasjonen var på plass takket være en av medhjelperne framme ved alteret.

Da jeg ventet meg fredshilsenen, uteble selv denne. Presten uttalte bare "Herrens fred være alltid med dere!" og menigheten svarte "og med din ånd," og det var det. Ingen hjertelige håndtrykk mellom troens brødre.

Det var virkelig kaldt i Guds hus i Ptuj, syntes jeg. Messen manglet temperatur både i fysisk og religiøs forstand. Jeg kunne naturligvis ha valgt å bøye kne slik jeg er vant til, men med min ringe erfaring er dette liksom ikke noe man gjør alene i en ukjent forsamling.

Det er mye å lære og forstå når man går så inn i dypet av en nasjons religiøse tradisjoner som man gjør under en katolsk messe. Slovenia har i tidligere tider vært underlagt ulike stater og styringssystemer, og i nesten 50 år var landet en del av det kommunistiske Jugoslavia. Den slovenske nasjon var regnet som den mest effektive og høyest utdannede i Jugoslavia, og ifølge personer jeg har snakket med, sørget Tito for å legge den mest avanserte industrien nettopp til den slovenske delrepublikken. Slovenerne har med landets beliggenhet lengst nord på Balkan også hatt mulighet til kulturell og faglig utveksling med Italia og Østerrike, selv i kommunisttiden. Da Slovenia i 1991 var den første staten som løsrev seg fra Jugoslavia og ble selvstendig, var det med alle mulige odds på sin side. Utviklingen på disse 19 årene har også vist framskritt og stabilitet i det unge og moderne landet.

Kan slike forhold ha påvirket Kirkens utmeisling av hva som skal gjelde under den katolske messen? Kan Kirkens ledelse ha forstått at man gjør best i å la folk oppføre seg diskret og med all integritet i behold dersom man vil ha søking til kirkene? Det er mulig; jeg har ingen forutsetning for å påstå noe i denne retning. Jeg konstaterer bare at mine observasjoner under søndagsmessen i Ptuj var svært annerledes enn jeg er vant til.

Men i bunn og grunn spiller ikke disse forskjellene noen rolle for messens intensjon. De aller fleste gikk fram og mottok eukaristien, og dermed fikk de også syndenes forlatelse. Feiringen av messen var på ingen måte forgjeves selv om den virket noe avmålt.

Valfart til en slovensk helligdom

Reisen til Slovenia 12.-15. februar var usedvanlig godt forberedt. I omtrent 2 år har jeg trålt nettet for å finne ut mest mulig om det årlige karnevalet i Ptuj, Kurentovanje. Etterhvert som min interesse for Den katolske kirke har vokst mer og mer og har gått fra å være en dragning til å bli et medlemskap, ble også valfartsaspektet viktigere og viktigere i planleggingen av turen.
Via hjemmesidene til Den katolske kirke i Slovenia, http://www.rkc.si/, nøstet jeg meg videre til erkebispedømmet Maribor. Ved å undersøke de ulike sognene - župnije - fant jeg informasjon om kirker i karnevalsbyen Ptuj, og jeg fant ut at det bare 15 kilometer unna fins en kirke som årlig besøkes av 60.000 pilegrimer. Kirken ligger i landsbyen Ptujska Gora, og kirken kalles Cerkev Marije Zavetnice s Plaščem (Kirken for Maria, den kappekledde beskytterinne).
Etter å ha lest om kirken på flere språk var det en helt uvirkelig opplevelse for meg, den enkle konvertitt, å stå nedenfor den mektige 1400-tallskirken sist lørdag. Resten av dette innlegget omhandler kirken og beskriver den i 7 bilder fra utsiden og innsiden.

En lang, bratt trapp fører opp til kirken. I våre dager er det bygd en heis ved siden av slik at alle og enhver skal klare å ta seg opp til og inn i kirken. En borggård omgir kirken; kanskje var det et kloster her en gang i tiden - det kan se slik ut.
Min gode venn og reisefelle, som selv er protestant med, ifølge ham selv, et verdifullt snev av barnetro i behold, utbrøt da vi vendte oss mot det uttrykksfulle krusifikset inne i hjørnet av borggården:
"Det er jo merkverdig at folk skal ha så vanskelig for å se kjærligheten i en manns stedfortredende død på et kors."
Med dette spontane utsagnet var tonen satt: Besøket i Kirken for den kappekledde Maria ble en andaktsstund av det sjeldne.
Innsiden i den gotiske kirken var slående vakker i formiddagslyset. Kirken var tom for folk, for formiddagsmessen som vi hadde håpet å oppleve, viste seg å foregå bare i sommerhalvåret.
Dette hindret oss ikke i å kunne bruke rikelig med tid på våre høyst personlige tanker og inntrykk inne i kirken.

Det lange navnet på denne kirken skriver seg fra relieffkunsten i altertavlen. Det viser Maria med krone og med barnet på armen. Maria bærer rød kjole, men en vid, grønnfarget kappe fyller luften bak og rundt Jomfruen. Med senmiddelalderens lett naivistiske perspektiv er den grønne kappen utspent som teltduk rundt Maria, og under den står menneskene tett i tett for å søke ly og beskyttelse under hennes kappe.
Det er et betagende bilde, mariasentrisk og fromt, et verdig mål for en valfart.

Kirken er større enn man kunne vente i et slikt tettsted på toppen av en ås. Man gjør rett i å ta seg tid til å vandre rundt og se grundig på alle dekorasjonene. Langtfra alle er så gamle som altertavlen og kirken selv. Fra 16. mai i år og i flere uker framover skal det visstnok feires 600-årsjubileum for denne kirken i Ptujska Gora. Selveste Pave Benedict XVI har satt sin signatur på gratulasjonsdokumentet i den anledning.

En av de absolutt nyeste dekorasjonene i kirken er korsveibildene. De tradisjonelle 14 bildene som viser Jesu vandring med korset gjennom Jerusalem, er i Kirken for den kappekledde Maria samlet i 2 seksjoner. Den ene, på en søyle til høyre for midtgangen, inneholder 8 bilder utført i kleberstein. Den andre inneholder de siste 6 bildene samt en steinplate med sitatet "Jaz sem pot, resnica in živjlenje." ("Jeg er veien, sannheten og livet.") Den siste steinplaten inneholder bare årstallet 1989.

En annen, slående dekorasjon av nyere dato er portrettet av Maximilian Kolbe. Jeg ble både forbauset og glad da hans karakteristiske ansikt med hornbriller plutselig lyste mot meg fra veggen. Dette var en kar jeg dro kjensel på!
Denne viktige helgenen som led martyrdøden under 2. verdenskrig, er gjenstand for stor oppmerksomhet i nyere helgenlitteratur og som eksempel fra moderne tid. Dette har jeg forstått under all min lesing av katolsk litteratur og katolske nettsider de siste 15 månedene. Derfor var det med en opplevelse av gjenkjennelse og historisk anerkjennelse jeg forsto hvem som har fått pryde den sørlige langveggen i Kirken for den kappekledde Maria.

Som i alle store kirker har også den gamle kirken i Ptujska Gora sine sidealtere. Ett av dem ligger rett til høyre for det uthogde bildet av Maximilan Kolbe. Her strømmet sollyset fra sør inn gjennom vinduene høyt oppe på veggen, og vi steg inn mot alteret, knelte for det smale tabernakelet og tente lys som vi satte på en gammel steinblokk foran alterbordet. (Ærlig talt: Jeg er ikke sikker på om min protestantiske venn knelte, men det virket slik.) Rester av utbrente lys lå på steinen fra før, og på bordet sto mengder av vokslys med flotte, symbolske dekorasjoner.
På denne måten ble drosjeturen fra Ptuj til Ptujska Gora en tur ut i det blå, en kort reise til en sfære langt unna. Her fantes ikke noe preg av karneval og løssluppenhet. Her fantes bare andektig stillhet, tankens og samvittighetens frie påvirkningskraft og et naturlig, uunngåelig behov for å være ydmyk overfor den 600 år gamle Maria med beskyttende kappe.

Askeonsdag

Askeonsdag, 17. februar 2010. Det er ett år siden jeg for første gang lærte om faste i katolsk forstand. Min protestantiske oppvekst lærte meg ikke annet om denne tiden enn at man tok inn løvtrekvister med fargerike fjær solgt til inntekt for Norske Kvinners Sanitetsforening. Dessuten spiste vi nybakte boller på fastelavnssøndag. Utover dette betydde fastetiden null og niks gjennom mitt halve århundre som troende eller frafallen protestant.
I fjor på disse tider erfarte jeg en helt annen virkelighet i ly av Den katolske kirke. Fastetiden var en periode med utvidet bønn, askese og ensformig forberedelse til den fargesterke påsken med sitt dramatiske innhold.
I år var jeg mer forberedt. For en uke siden fikk jeg vite at kveldsmessen askeonsdag skulle begynne kl. 17.00 og ikke kl. 18.30 som vanlig. Jeg merket meg det endrede tidspunktet - trodde jeg.
I kveld derimot, var den spesielle beskjeden falt ut av mitt sløve hode, og jeg møtte opp kl. 18.30 slik jeg pleier. Heldigvis var jeg ikke alene, men noen messe med askekorsvelsignelse gikk vi glipp av, alle vi som møtte til vanlig tid.
Dette er det desidert flaueste jeg noen sinne har prestert overfor den vennlige pateren og de imøtekommende menighetsmedlemmene. Jeg har i alle år vært vant til å huske de utroligste ting over lang tid, og her går jeg så i mitt eget hjem og glemmer det viktigste som skulle skje denne uka! Ytterst pinlig!

Mine forberedelser til fasten har ellers vært av det finurlige slaget. Jeg har lest biskop Bernts fromme oppfordring til å ta fastetidens selvfornektelse på alvor for å oppleve Kristus som både mål og veiviser for fasten. Den gode biskop får ha meg unnskyldt, men jeg må innrømme at å avstå fra kjøtt, om så bare for én dag, virker noe unaturlig på meg. Min jobbhverdag krever meg på kropp og sinn i slik grad at jeg har direkte vondt av en hverdag med mangelfullt næringsinntak. Jeg ville stått i fare for å bli ubehagelig mot mine omgivelser.
Til gjengjeld har jeg satt meg et mål for hele fastetiden, en tilsynelatende fillesak, men likevel vanskelig nok for en vanebunden halvgamling som meg.
Jeg tilhører nemlig den typen menneske som alltid - og jeg mener hver gang - strør salt over middagen før jeg har smakt og konstatert at det trengs. Mer enn én gang har jeg sittet til bords med personer som irriterer seg åpenlyst og grenseløst over slik ukritisk bruk av smakstilsetning. Det hjelper ikke: Den varmrett finnes ikke som ikke smaker enda bedre for min gane med ekstra påføring av salt.
I fastetiden i år skal jeg sannelig forsøke å avstå fullstendig fra denne vanen - eller uvanen, som noen ville ha sagt. Det krever virkelig selvdisiplin både å huske å la være å gripe etter saltskålen straks maten står på bordet, og å spise uten å kjenne det ringeste knas av krystallinske saltflak mellom jekslene. Dessuten sies det at det er sunt å begrense bruken av salt, det skal være godt for hjertet. Her er det mye å oppnå, og jeg vil ved hvert eneste varme måltid fram til påske bli minnet om at vi er inne i fastetiden, en sesong for å klare seg uten de vanlige nytelsene.
For å gjøre det enklere og samtidig mer merkbart for meg selv vil jeg kun innta kald lunsj i denne tiden. Mikroovnen på personalrommet kan de andre få ha i fred i disse ukene. Det vil kreve en litt annen type matpakke, og igjen vil jeg bli minnet om at de endrede vanene er en del av forberedelsene fram mot påskehøytiden.
Dette representerer ganske betydelige endringer ved mine daglige måltider, definitivt mer merkbart og mer krevende å gjennomføre enn det ville vært å avstå fra mine daglige rødvinsglass. Jeg har valgt en annen målsetting for fastetiden 2010 enn det mest opplagte, og jeg er full av motivasjon foran alt jeg vil bli minnet opp på denne måten.
At jeg også vil få påminnelser fra meg selv om messen jeg regelrett glemte bort i ettermiddag, hører med til erkjennelsene om min skrøpelighet som menneske og som katolikk.

Karnevalet er over

Karnevalet er over, og fasten kan begynne. Aldri har jeg opplevd dette sterkere enn i år. Fastelavnshelgen ble tilbrakt i Ptuj, en liten by øst i Slovenia. Her foregikk et opptog som varte i nesten 3 timer. Tusener av karnevalskledde mennesker fra både Slovenia og andre land beveget seg langsomt og støyende gjennom gatene. Det var en eksplosjon i farger og fest!
Så snart opptoget hadde oppløst seg ved rutens ende, gikk folk hver til sitt. Byen lå folketom da mørket falt på. Nå hadde karnevalsesongen nådd sitt etterlengtede høydepunkt, og fastetiden var i gang.
I den katolske kirken her hvor jeg bor, innleder vi fasten i morgen kveld, på askeonsdag. Noe karneval har vi ikke hatt her naturligvis, men det har jeg fått oppleve til gagns i det lille fjell-landet i sentrum av Europa. Det var sterkt, og jeg ser det hele som en fest der folk på tradisjonelt vis oppretter det ultimate motstykket til tiden som nå kommer, de 40 dagene fram til påske.
Jeg har fått en masse å skrive om både når det gjelder fastetiden, kirkebesøk i Ptuj og Ljubljana og det spesielle ved å besøke et "katolsk" land. I kveld blir det bare tid til å dele noen av mine fargerike inntrykk fra Ptuj på denne bloggen: 4 foto og en 1-minutts, kornete video av svepeførere og kurenter under søndagens opptog.
Se ellers nettstedene om Ptuj og om karnevalet, Kurentovanje.

Et katolsk land

Bildet: Sentrum av Ljubljana med Fransiskanerkirken i bakgrunnen til venstre; Trippelbroen midt i bildet.
- - -
Hva kan vi vente å finne av særpreg i et land som vi kaller "katolsk"? Er det mulig lenger, i 2000-tallets Europa, å skille landene fra hverandre ved å henvise til hvilken variant av kristendommen som har størst tilslutning blant det enkelte lands befolkning?
I fjor en gang ble jeg oppmerksom på at det ikke lenger regnes som naturlig eller korrekt å omtale landene på denne måten. I en avisartikkel leste jeg om "Italia og andre "katolske" land ved Middelhavet". Journalisten hadde altså funnet det riktig å skille ut adjektivet "katolske" med anførselstegn for å vise at en slik karakteristikk må gis med alle mulige forbehold. Hvilken konfesjon flertallet av folket tradisjonelt har tilhørt, er ikke lenger så markant i mange av de store og høyt utviklede landene.
Dette er et tegn på at landene og folkene får flere og flere fellestrekk på tvers av landegrensene. Samtidig er den nevnte journalistens forsiktighet med å omtale et land som "katolsk" en indikasjon på at folkets religiøse valg er privatsaker som i offisiell politikk og økonomi ikke skal ha noen betydning for hvordan statene forholder seg til hverandre.
Jeg har reflektert en del over denne endringen i det siste, for i morgen, 12. februar, drar jeg til Slovenia, et land der inntil 96% av befolkningen på drøyt 2 millioner tilhører Den katolske kirke. Dette er tredje gang jeg besøker landet, men første gang etter at jeg selv ble katolikk. Hvilken rolle spiller det?
Jo, jeg kommer til å være langt mer våken enn før overfor tegn på folkets katolske tro. Jeg kommer til å observere hvordan folk oppfører seg, hvordan de ter seg på fest, i hvilken grad de omgir seg med katolske symboler i hverdagen, hvordan kirkene skiller seg fra katolske kirker i andre land jeg har besøkt osv.
Slovenia var det første av de nye EU- landene som fikk innføre Euro. Landet ligger som nr 27 på listen over HDI, Human Development Index, denne famøse listen der Norge år etter år ligger på første plass. Det er ingen stor omstilling for en nordmann å besøke Slovenia; selv folks utseende ligner nordmenn flest i slik grad at jeg mang en gang har blitt tiltalt på slovensk av folk som tok meg for å være en av landets egne.
Det blir fire innholdsrike dager på tur, og kulturfaktoren ventes å være høy. Det blir ganske sikkert mulig å få med seg både en messefeiring og et par andre kirkebesøk under turen. Bloggen kommer til å stå urørt fra min side fram til tirsdag eller kanskje enda lenger, men dette betyr ikke at jeg har mistet gløden eller interessen for bloggens tema: Jeg kommer jo til å befinne meg i et "katolsk" land!

"Det nye landet"

Iblant ser jeg en godt voksen dame i den katolske kirken her hvor jeg bor. Hun kommer alltid alene, men hun hilser blidt og høflig, og etter messen pleier hun å snakke med mange forskjellige medlemmer i menigheten. Hun er definitivt fra et europeisk land, men ikke nødvendigvis norsk. Hun sitter gjerne på en plass nær det stedet i kirken der min kone og jeg oftest slår oss ned. Derfor har jeg lagt merke til henne noen ganger.
Denne hittil ukjente kvinnen har en enkel, men "stor" frisyre, og hun har skarpe, brune øyne, en kvinne som utstråler noe så paradoksalt som en stolt beskjedenhet. Hun er trolig noen år eldre enn meg; alderen er det vi vil kalle "litt ubestemmelig". Det viktigste for meg er at hun gjentatte ganger har hilst så oppmerksomt og altså tilkjennegitt at hun har registrert at jeg pleier å være i denne kirken.
I kveld så jeg henne på TV! Tenk det, hvilken overraskelse! Plutselig falt alt på plass, og jeg vet liksom en hel del mer om både henne og familien hennes. Slik viten bidrar til å gjøre meg i større grad til en del av menigheten, litt mer integrert, liksom.
NRK1 sendte et nytt program i serien "Det nye landet" i kveld, tirsdag 9. februar. Det timelange og alltid like interessante programmet inneholdt et intervju med en ung mann av polsk opprinnelse. Han jobber i en offentlig instans som kalles NAV Eures, og i TV-programmet ble han intervjuet både hjemme i Trondheim og på messestand i Polen hvor han på polsk forklarte messebesøkere om arbeidsmarkedet i Norge.
Han har en viktig jobb. Det underlige er at jeg kjenner denne karen, som nå er ca 32 år gammel. Han har bodd og gått på skole her hvor jeg bor, og han viste seg i en del av 1990-tallet som et stort talent på trombone i det lokale musikkorpset. Selv spilte jeg tverrfløyte i korpset og hadde ikke så høye ambisjoner, men han ville noe mer og hadde evner til å klare det.
Så er han altså ikke blitt musiker, men derimot en viktig person i rekruttering av polakker til norske bedrifter. En sympatisk kar, veltalende og tillitvekkende på både norsk og polsk.
I TV-programmet fortalte han om sin oppvekst hos polske foreldre i Norge, og vi fikk se et familiebilde i TV-ruta.
Moren på bildet er den hyggelige damen jeg ofte ser i kirken. Nå vet jeg antakelig hva hun heter til etternavn, og jeg kjenner sønnen hennes fra hans og min felles fortid i musikkorpset. Jeg vet med ett at hun er fra Polen (og ikke fra Kroatia, som jeg har hatt mistanke om).
Framfor alt vet jeg at sønnen hennes har klart seg meget bra og gjør en stor innsats for arbeidsmarkedet i både Norge og Polen. Det er ikke småtteri!
Men om sønnen er en god katolikk eller ikke, fortalte programmet ingenting om. Ikke om han fortsatt spiller trombone heller.

Vokslyset

I denne lille boka, "Om hellige tegn" av Romano Guardini, kan man lese oppbyggelige og poetiske skildringer og tolkninger av de ulike symbolene i den katolske messen. På omslaget står det at boka er "oversatt" av Gunnar Wicklund-Hansen. Det ville vært riktigere å si at boka er "gjendiktet", og det på mesterlig vis.
I løpet av mindre enn 80 sider blir symboler som korstegnet, vievannet, røkelsen og knelingen dybdebeskrevet og tilført tolkning og ettertanke. Det poetiske språkuttrykket åpner for fromhet og videre refleksjon etter at teksten er lest.
Jeg nevnte i innlegget "Flere bøker - mer lærdom" den 14. januar at jeg hadde kjøpt boka. Jeg har ennå ikke lest hele, for dette er ei slik bok hvor man leser bare litt av gangen for at det skal bli tid og rom for tilstrekkelig refleksjon.
Nylig leste jeg kapittelet om vokslyset. Herfra vil jeg sitere utvalgte avsnitt fordi denne teksten talte så direkte til meg selv. Dette er noe av det fineste jeg har lest om katolsk fromhet:

"Det finnes et bilde som er skjønt og sterkt for mange: vokslyset - du har sikkert allerede opplevd det. [...]
Føler du ikke foran dette at noe helt edelt våkner? Se hvordan det står der, på sin plass uten å vakle, høyreist, rent og adelig. Føl hvordan alt i vokslyset sier: Jeg er beredt! Intet ved det flykter, intet bøyer av. Alt er klar beredskap. Slik fortærer det seg selv i sin bestemmelse, uimotståelig, til lys og glød. [...]
La det bli et uttrykk for din egen sjel. La all edel beredskap våkne foran det: Herre, her er jeg! [...]
Flykt ikke fra din egen bestemmelse. Hold ut. Spør ikke etter hvorfor og hva det skal tjene til. Det er livets dypeste mening å fortære seg selv i sannhet og kjærlighet til Gud, slik vokslyset blir til lys og glød."

Det vakreste rommet i Askim

Innleggene på denne bloggen har fra først til sist vært fylt av ord. Mine egne og personlige, men akk! så mange ord! I går ettermiddag, på min ukentlige stille stund i kirken etter jobben på fredager, hadde jeg kamera med og tok noen bilder i dette kirkerommet hvor jeg har hatt så mange dype, personlige og skjellsettende opplevelser i de siste 15 månedene. Dette er stedet hvor jeg skal avlegge mine konversjonsløfter til Den katolske kirke den 10. oktober i år. Bildene av dette for meg så kjente kirkerommet fyller meg med glede og fred. Med disse bildene fra Mariakirken ønsker jeg god helg!

Merkedager

Dagen i dag er en aldri så liten merkedag. Det er i dag nøyaktig ett år siden jeg opprettet denne bloggen. Tenk det!
Det er ett år siden jeg med en lett skjelving på hendene skrev et famlende innlegg som het "Fullt av selvmotsigelser". Innlegget fins her ennå - det er en av de imponerende egenskapene ved en blogg at den tar vare på alt i en lett sporbar, kronologisk systematikk.
For ett år siden satt jeg altså her ved PCen og skrev følgende:

"Den katolske kirke har fanget min interesse, og ikke nok med det: Den katolske messen med sin liturgi, sine årtusenergamle tekster, sine rituelle bevegelser og det samstemte fokus på troens mysterium har på kort tid fått meg til å endre atferd og holdninger på måter som jeg for bare kort tid siden fant utenkelige."

Allerede da, omkring 3 måneder etter at jeg for første gang gikk til messe i den katolske kirken her jeg bor, ga jeg uttrykk for at messen hadde hatt en innvirkning på meg. Jeg registrerte endringer i atferd og holdninger hos meg selv som overrasket meg. Jeg tror faktisk det var overraskelsen, opplevelsen av å bli tatt med på en ferd jeg ikke hadde full styring på, som gjorde det nødvendig å begynne å skrive om opplevelsene.
Samtidig hadde jeg i løpet av de tre månedene med selvvalgt, katolsk påvirkning satt et mål for meg selv og bloggskrivingen. Målet var ikke å konvertere for enhver pris, men å finne ut om det var grunnlag for det i mitt eget, vanskjøttede trosliv.
Det første innlegget inneholdt også dette avsnittet:

"Hva er det som går av meg? For bare noen måneder siden var jeg en lykkelig og tilfreds ateist, uten behov for metafysisk trøst eller støtte. Nå bekrefter jeg min egen selvmotsigelse idet jeg går gjennom kirkens ytterdør, stikker fingertuppene i vievannet og gjør korsets tegn, In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti... Hva er det som får meg til å gjøre dette og endatil kjenne meg fullstendig bekvem med handlingen? Hvor skal dette ende? Og hvor begynte det???"

Jeg opplevde situasjonen som en selvmotsigelse, en søken og dragning mot noe jeg egentlig aldri hadde ønsket. Plutselig måtte jeg innse at det som trakk meg, likevel var ønskelig og forlokkende; jeg hadde ingenting imot å være en som banker på Pavens port.

Nå er ett år gått, og jeg har lest og lært en hel mengde ting om katolsk lære og om Kirken. Samtidig har jeg nok også lært en hel del om meg selv. I tillegg var tilhørigheten i Kirken og den ustoppelige bloggingen med på å la meg gjenfinne min gudstro i en form så vakker at jeg aldri hadde sett noe lignende.
Jeg har fått se hvordan Den katolske kirke hver eneste dag i året har en markering, en fest eller en minnedag for en helgen eller en begivenhet i kirkehistorien. Disse festene eller merkedagene gjør det spennende og utviklende å gå til messe.
I går, 3. februar, opplevde jeg en slik merkedag, og den markerte i mine egne øyne hvor langt jeg har latt meg trekkes bort fra den traurige gudløsheten jeg utøvde i to tiår av mitt liv. Dagen i går var, blant flere ting, merkedagen for Den hellige Blasius, biskop i Armenia, død ved martyrdøden ca år 316. Biskop Blasius er skytshelgen mot bl.a. halssykdommer og hoste. Dette er så folkelig og greit, ingen ønsker seg noe halsonde.
Som vanlig på onsdager var det i går kveldsmesse i den katolske kirken hvor jeg bor. Etter at messen var slutt og den vanlige velsignelsen var lyst, gikk pateren fram til menighetens side av alteret med to tente lys. En etter en, som under kommunion, kunne vi i menigheten komme fram og motta Blasius-velsignelsen til beskyttelse mot halsonder. Jeg stilte meg naturligvis i rekken av katolikker som ønsket denne velsignelsen.
Sa jeg naturligvis? Javisst! Dette er et eksempel på hvor langt jeg har nådd i ydmykhet og oppriktighet når det gjelder ønsket om å kunne tro det som Kirken står for. I et overlagt forsøk på å være barnlig troende mottok jeg Blasius' velsignelse i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn.
Jeg - en katolikk, naturligvis.
Bloggingen fortsetter i ennå noen måneder slik innlegget fra 4. februar 2009 lovet. Det er stadig mye som kan hende på veien videre; det viser de ganske bemerkelsesverdige begivenhetene jeg har fått ta del i på veien hittil. Derfor er 4. februar en merkedag for meg, om ikke for noen annen. Dagen da jeg med det skrevne ord tok tak i mitt eget liv for å gjøre det bedre med Guds og Kirkens hjelp.

Et stort rom i et stort hus

I dette innlegget vil jeg ta fatt på skildringen av de tankene som ble satt i gang i meg da jeg hørte Plura Jonssons sang "In från regnet" sist lørdag. Jeg vil bruke utvalgte linjer fra sangteksten for å vise hvordan jeg kan sette den i forbindelse med min egen utvikling.
Det er jo faktisk slik at jeg på noe over et år har gått fra å være høyrøstet uinteressert i alt som har med kristendom å gjøre, til å bli glødende opptatt av Den katolske kirke og å bli opptatt som fullverdig katolikk. Denne utviklingen har artet seg som en langsom, men dramatisk endring i mitt sorgløse og syndefulle liv. Endringen har iblant fått meg til å dirre av usikkerhet over hva jeg har vært på vei inn i.

"Jag kommer in från regnet, hungrig och våt.
Jag ligger här på sängen med stövlarna på.
Vad gör jag här i stan?"

I en tjueårsperiode som jeg har omtalt mange ganger her på bloggen, var jeg et passivt og perifert medlem av Den norske kirke. I denne perioden var jeg svært bevisst på at jeg ikke var noe kristent menneske. De fleste statskirkemedlemmer er vel egentlig lite villige til å betrakte seg selv som kristne i betydningen "å tro på personlig frelse i Jesus Kristus".
Rett før jul så jeg et innlegg på verdidebatt.no der en av bloggerne spurte i klartekst om katolikkene er kristne. Svarene lot ikke vente på seg; det haglet av kommentarer, og selv om de fleste gikk i retning av et ja-svar, var det ikke entydig slik.
Da ble det for alvor tydelig for meg at jeg alltid og uten å tvile har betraktet katolikker som kristne på lik linje med tilhengere av andre kirkesamfunn samt de aktive i Den norske kirke. Det innebærer at når jeg nå er så sterkt tiltrukket av katolisismen, er jeg samtidig tiltrukket av ønsket om å være og å forbli en kristen.

"Vad gör jag här, jag har glömt hur man älskar.
Bandet spelar upp, men jag har levt för länge utan sällskap."

Er det dette som har gjort det så vanskelig og krevende å komme dit jeg er i dag? Er det ganske enkelt derfor jeg har funnet det så underlig å se fram til å bli katolikk? Jeg må faktisk erkjenne at dersom jeg er katolikk, er jeg også kristen, en definisjon som jeg i en stor del av mitt liv trodde at jeg aldri mer skulle benytte om meg selv.
I Norge er det jo slik at medlemmer av de mange ulike kristne kirkesamfunnene betraktes som personlig kristne i kraft av å være medlem av noe annet enn statskirken. Er man derimot medlem der, kan man ha en hvilken som helst avskygning av tro eller mangel på tro. Folkekirken skal ha rom for alle. De som bryr seg om å drive det til noe, finner ofte tilfredsstillelse i å være aktiv i en eller annen menighet, ikke sjelden utenfor Den norske kirke.
Med mitt medlemskap i Den katolske kirke i Norge, inngått allerede for over 9 måneder siden, har jeg overfor meg selv og alle andre vist at jeg er såpass opptatt av kristen tro at jeg har tatt et valg.
Jeg har blitt en kristen, men på katolsk vis - heldigvis!

"Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst."

All min vandring har i virkeligheten ikke dreid seg om å bli katolikk i stedet for å fortsette som passivt statskirkemedlem. Nei, vandringen har dreid seg om å bli kristen på katolsk vis!
Først her trer Den katolske kirke inn og begynner å spille en selvstendig rolle i min prosess. Det er på dette punkt jeg må kunne si at om det ikke var for at jeg hadde fått oppleve kristentroen konkret og praktisk i den katolske messen, hadde jeg fortsatt vært et ukristelig og uproduktivt statskirkemedlem.
Den katolske kirke ble redningen, ganske enkelt fordi den sto der og representerte et sted hvor det var mulig for meg å gjenoppta min nedstøvede barnetro og kultivere den til slik vekst som den opprinnelig var ment for. Allerede på slutten av 1980-tallet hadde jeg erfart nok til å se at Den norske kirke ikke hadde de vekstbetingelsene jeg trengte for min tro.
I stedet for å starte søket etter bedre betingelser med én gang, la jeg troen på hylla og bega meg ut i forvirringens og vantroens verden. Først da jeg våget å ta tak i meg selv og gjøre meg kjent med Den katolske kirke, beliggende rett nede på Høyendal i Askim, en kort spasertur unna, fant jeg ny grobunn.

"Jag rör mig mot ett land, mellan sjö och himmel.
Mellan fingrarna på min hand, där törsten brinner.
Mellan vråken och fälten, mellan månen och ljusets låga.
Mellan tystnaden och hjärtats slag, mellan det vackra och plågan."

Mellom det vakre og plagen... "Det vakre" er Kirken med sine gudegitte sakramenter og apostoliske ritualer. "Plagen" er syndserkjennelsen, som jeg beskrev så grundig sist torsdag, og som Kirken og Kirken alene - grunnsakramentet - kan hjelpe meg med. Å oppleve glede, nødvendighet, velsignelse og trygghet ved å leve slik mellom skjønnhet og plage er å leve som katolsk kristen eller, om man vil, som troende katolikk.
Jeg er en slik en. Dette har jeg blitt, mot alle odds, og det er sannelig ikke å undres over at det krever omveltningens smerte og endringens tilvenning.

"In från regnet"

Rett inn fra kulda over de skånske slettene kom vi lørdag formiddag inn på en hotellrestaurant i Helsingborg. Ikke før hadde vi slått oss ned og fått en stor stark foran oss på bordet, så gikk brødrene Plura og Carl Jonsson på scenen og slo an den karakteristiske mollakkorden med glissando som innleder "In från regnet", min absolutt største favoritt blant sangene til bandet Eldkvarn.
Vi kom inn fra kulda og ikke fra regnet slik det heter i sangen de åpnet sin "unplugged" brunch-konsert med, men likevel var overgangen fra den lange kjøreturen sterk og merkbar. Vi ble hensatt til Pluras univers, der han "ligger här på sängen med stövlarna på. Vad gör jag här i stan?"
Sangen handler om å komme tilbake til noe man har forlatt, uten å finne igjen det gamle slik det engang var. Her møter vi uvisshet, rotløshet, desorientering, behov for hjelp og støtte fra "en doktor eller präst" og kanskje fra Gud selv. Eksistensielle spørsmål bombarderer sangens jeg-person, "jag", men sangeren har tid til å vente, "ingen svarar väl ändå i natt."
Rent analytisk så jeg med ett hvordan sangen beskriver det å ha kommet innenfor, å ha berget seg fra regn og kulde uten å vite helt hva man har fått i stedet. En overgangsfase, en kontrastiv tilstand mellom før og nå, utenfor og innenfor, der og her. Denne sangen som jeg har lyttet så intenst til i mer enn 15 år, steg liksom ut av den skånske vinteren sist lørdag formiddag og tilførte min egen tilværelse en belysning som jeg ikke tidligere har klart å dra nytte av. Nå derimot, fant jeg nye sammenhenger og definisjoner, og jeg ser fram til å skrive en hel del mer om min prosess og min nåtidssituasjon på bakgrunn av denne opplevelsen. Tro og tvil, tilhørighet og individualisme, skjønnhet og plage.
Det kommer med andre ord flere innlegg i forlengelsen av tankeprosessen som startet så uventet ved lunsjen sist lørdag. Det er nødvendig først å vise Plura Jonssons strålende låttekst i sin helhet. Den kommer her, og i de nærmeste dagene vil jeg laste opp skildringen av min nye oppfatning av denne teksten og min egen utvikling. Det er utrolig hvordan god poesi kan etablere nye måter å betrakte tilværelsen på!

In från regnet

Jag kommer in från regnet, hungrig och våt.
Jag ligger här på sängen med stövlarna på.
Vad gör jag här i stan? Jag talar inte språket längre.
Vad gör jag här, där alla vackra kvinnor hänger.

Jag kommer in från mörkret, blind som ett nyfött barn.
Jag kommer från en plats norr om stan.
Vad gör jag här, jag har glömt hur man älskar.
Bandet spelar upp, men jag har levt för länge utan sällskap.

Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst.
Allt är sig likt - samma smuts, samma slavar.
Gud jag behöver din röst i dessa dagar.

Jag står och ser ut genom fönstret, jag hör regnet och allting är svart.
Jag låter frågorna hänga i mörkret, ingen svarar väl ändå i natt.

Jag kommer in från regnet, jag måste ut igen.
Jag kommer in för pengar, frågan är: Hur, var, när och vem?
Jag rör mig fort, jag har det i mitt blod.
Hon såg det i mina kort, mitt hem och mitt bord.

Jag rör mig mot ett land, mellan sjö och himmel.
Mellan fingrarna på min hand, där törsten brinner.
Mellan vråken och fälten, mellan månen och ljusets låga.
Mellan tystnaden och hjärtats slag, mellan det vackra och plågan.
- - -
Bandet Eldkvarn og dets sangtekster ble behørig omtalt på denne bloggen også 17. april 2009.