Banker på Pavens port

Konvertert

2010-10-10T18:48:00.005+02:00

I dag var det den store dagen med den katolske messen der jeg ble opptatt i menigheten som fullverdig katolikk.

Jeg er nå katolikk - uten forklarende tilføyelser eller forbehold!

Det ble en stor dag i alle betydninger av ordet, og jeg kommer til å huske denne messen og alle de overstrømmende hilsenene for resten av livet. Det ble en opplevelse som langt overgikk alle mine forventninger.

Dagen startet ganske nervøst her i boligen på Nedre Henstad; valg av riktig skjorte, slips og sko var ingen lett prosess, men min elskede skar igjennom og valgte farger som matchet hennes eget antrekk. Å lytte til hennes råd var - som alltid! - så vellykket at det ble kommentert av folk i kirken.

Det virket som om pateren markerte fra messens begynnelse at dette var en spesiell dag; ikke nok med at konversjonshandlingen har vært særdeles grundig forberedt av ham og meg i fellesskap, men jeg er også den femte voksne som slutter seg til Sancta Maria menighet i 2010. Ingen dårlig statistikk i den store sammenhengen!

I prekenen la han vekt på søndagstekstens framheving av den ene spedalske som kom tilbake etter å ha blitt helbredet mens de øvrige ni bare forsvant. Budskapet fra Jesus til den ene var: "Din tro har frelst deg." (Luk. 17,19)

Da jeg under navnet Mattias ble kalt fram på kirkegulvet etter prekenen, kjente jeg at knærne skalv, men takket være en liten jukselapp som jeg gradvis gjorde meg uavhengig av, gikk jeg klar av jernteppe og usikkerhet og gjennomførte min del av liturgien på en grei måte med min uunnværelige fadders hånd på skulderen.

Under kommunionen fikk jeg slippe fram før alle andre og mottok kommunionen i begge skikkelser ved at brødet ble dyppet i vinen før jeg mottok det. Dermed var min lykke fullkommen - dette er hva jeg har ventet på og jobbet for gjennom hele denne lange vandringen. At dette øyeblikket skulle bety så uendelig mye, hadde jeg ikke evnen til å se da jeg sjenert og usikker begynte å overvære katolske messer for et par år siden. Ventingen har blitt et aspekt ved prosessen først underveis, lenge etter at målet for vandringen var klart.

Da messen var over, strømmet gratulasjonene til på en måte jeg ikke var forberedt på. Noen hadde med seg blomsterbuketter eller små gaver, og en person var kommet ens ærend fra Oslo for å delta i feiringen med gratulasjon og gaveoverrekkelse. Polakker og kroater som jeg knapt har snakket med, kom hengivent og omfavnet meg, og jeg ble nesten forvirret over den hjertelige mottakelsen hos alle menighetslemmene. Å bli gratulert i så sterk grad er noe jeg for all ettertid vil sette enorm pris på.

Så nå er vandringen fullført. Bloggen i sin nåværende form blir liggende her uendret som et vitnesbyrd og en skildring over hvordan jeg for min del, helt privat og subjektivt, har opplevd oppdagelsen av Kirken og dragningen som fulgte.

Jeg vil rette en varm takk til alle som har vært innom denne bloggen en gang iblant eller regelmessig gjennom en kortere eller lengre del av dens vekst. En spesiell takk til de mange som har kommet med gode, vennlige, veiledende og opplysende kommentarer underveis - ingen nevnt, ingen glemt. I mange tilfeller hadde jeg ikke kommet videre i riktig retning uten det dere har bidratt med.

Gårsdagens bloggtekst hadde et foto fra Glommas ferd langs Askim som illustrasjon. Dagens bilde viser Lågen og Lillehammer sett fra Lysgårdsbakkene. Et sted nede i bebyggelsen ligger en katolsk kirke som jeg ennå ikke har besøkt, og i byens hovedkirke noen kvartaler lenger nord skal jeg i februar delta i min sønns bryllup. Overblikket over Lillehammer symboliserer på sett og vis hvordan jeg fra i dag ser fortid og framtid ovenfra - eller utenfra om man vil - med et endret perspektiv som er belønningen etter å ha tatt seg bryet med å vandre opp i høyden.

Kjære leser: Jeg ønsker deg alt godt og Guds velsignelse på all din ferd!

Med vennlig hilsen Inventus

Til Lammets bord

2010-10-09T00:02:00.003+02:00

Idet dette innlegget lastes opp på nettet, gjenstår ca 36 timer til min konversjon. Min fadder, som en gang i tiden var en god og inspirerende kollega, skal nå ha kommet til Norge fra sin pensjonisttilværelse ved Adriaterhavet, og jeg ser fram til å møte henne igjen.
Mange gjør seg klar til denne tilstelningen på søndag; jeg vet ikke engang hvem alle er. Pateren er utvilsomt godt forberedt – det er jeg ikke urolig for. En liten komité skal visstnok forberede kirkekaffe i menighetssalen etter messen, og på en restaurant har jeg bedt noen ansatte være klar til å servere middag til pateren, fadderen, min kone og meg etter at det hele er over.
Senere drar vi hver til vårt, og jeg skal skrive bloggens aller siste innlegg.
En tid fylt av lærdom og en utvikling hinsides forventning er tilbakelagt, men jeg regner ikke med at tilgangen på ny lærdom og utviklingen innen tro og liv vil opphøre. Alt glir bare over i en ny fase.
Jeg gjentar enda en gang dette innlysende faktum: Min konversjon er ingen sensasjon, ikke på noen som helst måte. Det er kanskje nytt eller i beste fall uvanlig at prosessen - «den lange vandringen» - skildres inngående i 365 ordrike bloggtekster. Utover dette ser jeg bare at jeg føyer meg inn i rekken av de rundt 100 nordmenn som konverterer til Den katolske kirke i år, et antall som visstnok har vært ganske konstant i mange år.
Vi blir aldri noe tallrikt og toneangivende trossamfunn på denne måten, og det er kanskje heller ikke målsettingen.
Jeg søkte til Den katolske kirke fordi jeg fant det håpløst å vite at norske barn skal kunne bli født og vokse opp hos to mødre eller to fedre. Jeg søkte til Den katolske kirke for å kunne få absolusjon lik Al Pacino som Michael Corleone i en av Gudfaren-filmene, og jeg søkte til Den katolske kirke fordi den inneholder så mye festivitas, skjønnhet, mystikk og høytid.
Senere, etterhvert som jeg lærte Kirken å kjenne, så jeg at selve den kirkelige overbygning danner et ly og et vern for forhutlede sjeler som jeg. Jeg så at Kirkens lære er tvers igjennom logisk takket være bidragene fra tradisjonen ved siden av Skriften, og jeg så at min nedstøvede og nesten bortskuslede barnetro kunne finne vekstvilkår i Den katolske kirke – og bare der.
På et tidlig tidspunkt i bloggens eksistens spurte den gode bloggeren Tehme Melck i en kommentar om jeg kanskje ikke egentlig hadde tatt et valg, men snarere var blitt utvalgt. Dette spørsmålet åpnet en ny verden av muligheter hos meg, og så seint som ved kveldsmessen sist onsdag møtte jeg igjen dette svimlende tankegodset. Nok en gang opplevde jeg å se en passus i liturgien med nye øyne, slik messen alltid byr på noe nytt.
Vi var kommet til slutten av den eukaristiske bønn og hørte pateren gjøre klar for selve kommunionshandlingen:
«Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.»
Her var det som om jeg våknet med en særskilt oppmerksomhet, alle sanser gjorde seg klar for å lytte til neste setning:

«Salige er de som er kalt til Lammets bord.»

Da visste jeg det: Jeg er kalt, og det er til Lammets bord. Jeg kommer med salighet, og jeg møter opp i morgen, 10.10.10.

To år

2010-10-07T18:27:00.003+02:00

For ikke lenge siden kom jeg over et privat notat på jobben, en fil jeg hadde lagret lokalt på jobb-PCen med et helt intetsigende navn. Filen viste seg å være et dokument fra 7. oktober 2008 der jeg av en eller annen grunn hadde notert en hel del faktorer som fram til da hadde gjort meg interessert i Den katolske kirke.
Jeg hadde helt glemt at jeg har laget en slik oppsummering før jeg så den igjen under en ryddeaksjon på harddisken i forrige uke. Det ble en kort stund med nesten overveldende lesning, for det var virkelig imponerende hva jeg hadde klart å dra med meg av påvirkning, opplevelser og konklusjoner gjennom flere år fram til den nevnte dagen for to år siden.
Flere av tingene som var nevnt i oppsummeringen, har jeg referert flere ganger på denne bloggen. Andre av temaene, så som Den katolske kirkes rolle i TV-serien Sopranos eller i filmtrilogien Gudfaren, har jeg imidlertid utelatt under bloggingen. Den mest interessante opplysningen var derfor min egen konklusjon i notatet, fomulert nærmest som et krav til meg selv. Det sto:
«I morgen kveld har jeg til hensikt å gå til messe i den katolske kirken her i Askim for å se hva dette går ut på.»
Det betyr at den første gangen jeg vaklet meg av gårde til katolsk messe må ha vært onsdag 8. oktober 2008. Det stemmer bra med øvrige referanser i hukommelsen, men datoen har fra begynnelsen av ikke vært viktig for meg. I dag derimot, er det som om et kretsløp er fullført på målstreken.
I går var jeg enda en gang på kveldsmesse i Mariakirken og fikk en siste gjennomgang av hvordan opptakelsen i menigheten og fermingens sakrament vil bli gjennomført førstkommende søndag.
Pateren og jeg møttes som avtalt i god tid før messen og fikk en samtale som for meg var givende og inspirerende både i kirkerommet og over en kaffekopp i menighetssalen. Nå gjenstår bare noen dager til det som en av mine trosbrødre i menigheten omtalte som «den store dagen», noe han nevnte da vi møttes like før messen i går.
Det var uvirkelig og samtidig veldig skjerpende å lese oppslaget med kirkens program for oktober måned på kirkedøra da jeg ankom i går ettermiddag. Som tilleggsopplysning til førstkommende søndagsmesse sto det om opptakelse i menigheten, og mitt fulle navn sto skrevet midt i en hjertelig velkomsthilsen. Jeg er klar for dette avgjørende steget nå. Forberedelsene har hatt den varigheten som var nødvendig og tilstrekkelig for min del.
I løpet av dagen i dag har jeg overvært en kirkelig handling i et protestantisk kirkerom. Jeg ble sittende og se omkring meg, og det slo meg at kristusbildet over alteret framstilte en ensom Kristus, riktignok en konge og en dødens seierherre, men likevel så alene. Bare et par engler svevde over ham på bildet som for å markere hvor himmelen er, men bildet ellers og ikke minst de andre veggene i rommet virket tomme og nakne.
Desto morsommere var opplevelsen under Fadervår mot slutten av seremonien. Jeg oppdaget at jeg helt hadde glemt at Den norske kirke bruker en moderne versjon av bønnen der innledningen lyder «la ditt navn holdes hellig» i stedet for «helliget vorde ditt navn». Etter en kort refleksjon fant jeg ut at det morsomme ved å ha glemt statskirkens Fadervår ikke skyldes avstanden i tid for min del, men heller hyppigheten i de siste to årene: Siden jeg igjen møtte den «gamle» Fadervår-versjonen fra min søndagsskoletid i Den katolske kirke, har jeg gjennom tallrike gjentakelser fått et nytt forhold til den.
Dagens Fadervår foregikk naturligvis uten embolismen men med doksologien, slik det er vanlig blant lutheranere.
Jeg gjorde en erfaring i dag: Jeg har allerede tatt et to år langt steg bort fra alt det lutherske.

Uisce beatha

2010-10-06T19:23:00.005+02:00

Hva i all verden er en Pro-Cathedral? Ikke at jeg har støtt på ordet tidligere og gått og grunnet på det, men jeg møtte det både i skrift og fysisk nærvær tidlig i denne uka. Midt i Dublin sentrum, bare en hundre meter inn i ei sidegate fra hovedgata O'Connell Street, ligger St. Mary's Pro-Cathedral og er et senter for Den irske katolske kirke.

Kirken kalles pro-katedral fordi det egentlig er to andre kirker som burde vært hovedsete for Irlands katolikker, som jo utgjør flertallet av befolkningen. De to egentlige katedralene i Dublin, St. Patrick's og Christ Church, ble begge overtatt av anglikanerne under reformasjonen og er fortsatt ikke levert tilbake. I en slags symbolsk påvente av at dette skal skje kaller de katolske irene St. Mary's for pro-katedral for å markere at dette er en midlertidig status.

Katedralen er lys og vakker innvendig og har form av en basilika. Til venstre for hovedalteret ligger dette vakre Maria-alteret. Langs ytterveggene og dermed utenfor raden av søyler som ses på det øverste bildet, står flere statuer med alter eller et stativ for vokslys. Jeg la merke til at en av statuene framstiller St. Frans av Assisi.

Dublin har naturligvis langt flere katolske kirker enn bare pro-katedralen. Ved en tilfeldighet oppdaget min kjære og jeg en karmelittkirke mens vi vandret på Clarendon Street i et av shoppingstrøkene. Kirken er viet Den hellige Teresa av Ávila og heter derfor St. Teresa's Church. Kirken har korsform, men det så ut til at tverrskipet har større samlet lengde enn hovedskipet. Denne formgivningen overrasket oss.

Rent bortsett fra dette er kirken uendelig vakker og har fantastiske glassmalerier og godt markerte korsveibilder. Det begynner å bli riktig hyggelig å besøke katolske kirker nå; de inneholder så mange gjenkjennelige elementer. En av dem var den skarpe duften etter røkelse, som antakelig er i hyppig bruk i de to kirkene vi besøkte. Etterdunsten har et rent hjemlig preg.

De tre døgnene i Dublin ble en stor og innholdsrik opplevelse. Severdighetene i byen er mange, og spisestedene ligger tett. Byen lever godt også om natten, og det er enkelt å ta seg fra sted til sted.

Typisk nok er det ofte slik at når en begynner å få et visst grep om språket i et land, er det på tide å dra derfra. Vi la nemlig merke til at det irske språket - altså den varianten av gælisk som snakkes i Irland - var langt mer framtredende i Dublin nå enn da vi besøkte byen for seks år siden. På hotellrommet så vi bl.a. på en egen, irskspråklig TV-kanal. Jeg vil anbefale et besøk på kanalens nettsider, www.tg4.ie, for alle som måtte ønske å skaffe seg et inntrykk av hvordan irsk tar seg ut i skrift og tale.

I løpet av tre dager i Dublin sitter jeg igjen med noen irske gloser som jeg ikke kjente fra før. Best kommer jeg til å huske begrepet uisce beatha [uttalt: ishke bahá]- "livets vann" - som med engelsk lydforvrengning er blitt til det internasjonalt kjente ordet whiskey.

Hos Oscar Wilde

2010-10-02T13:59:00.003+02:00

Her ligger forfatteren, de spisse formuleringenes mester, sjarlatanen, den tvilsomme festløven og bohemen Oscar Wilde, "like a lizzard on his rock", som en turistguide uttalte det da min kone og jeg besøkte Dublin sommeren 2004.
Oscar Wilde fascinerer fortsatt og vil trolig aldri slutte å gjøre nettopp det. Hans livsførsel på slutten av 1800-tallet kvalifiserte for flere dommer og fengselsstraffer. Han døde bare 46 år gammel i november 1900, men han etterlot seg et antall bøker som er mer berømt for de skarpsindige og hyppig siterte formuleringene enn for selve innholdet og budskapet.
Flere engelskspråklige forlag har hatt gode inntekter på salg av egne sitatbøker basert utelukkende på Oscar Wildes diktning. Selv eier jeg en slik bok, av det mer fyldige slaget, og fra den har jeg hentet utsagn som har gjort betydelig lykke i mange festlige lag. (Boka heter The Wicked Wit of Oscar Wilde; redigert av Maria Leach og utgitt av Michael O'Mara Books Ltd, London 2000.)
Her finner vi denne dypsindigheten omkring hva det er mulig å tro på:

"Man can believe the impossible, but man can never believe the improbable."

Det ligger en fantastisk erkjennelse i dette, nemlig at det usannsynlige er ikke nok. Skal det være troverdig må det være umulig - og jeg tenker: Som en jomfrufødsel eller en oppstandelse fra de døde. Det ligger atskillig menneskelig innsikt i Wildes formulering her, og jeg anser setningen for å være sann og allmenngyldig.
Vi tar med et sitat til, denne gangen om syndere og hellige:

"The only difference between the saint and the sinner is that every saint has a past, and every sinner has a future."

Når begrepet "saint" først er blitt innført, passer det å nevne at Oscar Wilde ble født i Dublin av protestantiske (anglikanske) foreldre, men ifølge Wikipedia konverterte han til katolisismen da han lå på dødsleiet. Dette hendte altså i Paris for 110 år siden og er en leksikalsk opplysninge det er verdt å merke seg ved siden av alle de ovennevnte og mer kjente karakteristikkene av personen Oscar Wilde. Opplysningen om hans konversjon var ny for meg da jeg leste den for et par dager siden, og dermed var inngangen til dagens bloggtema gitt.
Saken er nemlig at vi skal til Dublin i morgen, min kone og jeg og et par gode venner. Helt i tråd med hva jeg nylig kunne rapportere fra våre tidligere reiser til Lisboa og Budapest, var også vår forrige Dublin-tur helt fri for kirkebesøk. Slik blir det definitivt ikke denne gangen.
Om oppholdet i de katolske irenes hovedstad vil inneholde et messebesøk, er vanskelig å si nå, men de kirkene vi passerer, vil jeg i hvert fall gå inn i, om jeg så må stikke inn alene.
Bloggens trofaste lesere vil dermed forstå at et kort reisebrev fra Dublin vil foreligge på denne bloggen i løpet av onsdag eller torsdag i uke 40, og i mellomtiden skjer det ikke noe nytt her.

Høstferie

2010-10-01T18:11:00.005+02:00

Bildet: Inventus fotografert ubemerket på
Campo de' Fiori, Roma, mars 2010.
- - -
Denne fredags ettermiddagen er høstferien i gang i skolene på Østlandet. For meg som har tilbrakt tre firedeler av min yrkeskarriere i skolen, er høstferien en velkjent og innarbeidet sak, et innslag i arbeidsåret som alltid kommer beleilig og godt forberedt.
Min konversjon til Den katolske kirke finner sted den søndagen da høstferien slutter. Dette har jeg vært klar over i lang tid, og når jeg har vurdert om jeg skal eller ikke skal fortelle mine kolleger om den kommende begivenheten i mitt privatliv, har jeg visst at dersom det skulle sies, måtte det skje i dag, fredag før høstferien.
Jeg fortalte det. I all enkelhet ba jeg min overordnede på forhånd om å sette meg opp aller nederst på sakslista for morgenens personalmøte. Omsider ble det min tur, og jeg fortalte klart og greit at jeg konfirmeres katolsk og blir katolikk siste søndag i høstferien. Jeg avsluttet mitt korte innlegg med å invitere kollegene til ikke å være redde for å stille spørsmål og til å benytte mine nye kunnskaper som kilde innenfor RLE-faget. Til slutt takket jeg for at de lot meg fortelle dette, enda de i prinsippet ikke hadde hatt noe valg idet jeg fikk ordet av møteleder.
Det kom ingen umiddelbare kommentarer, men folk smilte mildt og svært respektfullt. Jeg tror det var akkurat så sterkt og privat at ingen fikk seg til å si mer om saken der og da. Umiddelbart etter møtet stoppet imidlertid en kollega meg i korridoren og spurte hvordan jeg skulle feire begivenheten, og hun ønsket meg på alle måter lykke til.
Da jeg dro fra jobben på ettermiddagen, ble jeg behørig ønsket alt godt neste søndag av en annen kollega. Disse tilbakemeldingene viste at beretningen sank inn, og jeg regner med at det i ettertid vil være lett å omgås temaet, både selve konversjonshandlingen og det å leve som katolikk i et postprotestantisk land.
Så nå er min høstferie innledet, og jeg er lettet over at jeg valgte åpenhet overfor mitt arbeidsmiljø. Forøvrig vil jeg henvise til innlegget "Globalt og privat" fra 9. september, der jeg foretok en grundig pro-et-contra-vurdering av det å snakke om konversjonen eller å holde den hellige handlingen for meg selv.

Det annet Vatikankonsil og jeg

2010-09-30T20:31:00.004+02:00

En bokpakke kom i posten i dag. Hadde bøkene vært større, hadde de utgjort en hel liten haug på bordet, og de ville vært en bør å få med hjem. Bøkene i pakka var imidlertid små og tynne, og de fleste hadde myk perm. Felles for bøkene var at de stammer fra eller handler om Det annet Vatikankonsil.
Mange ganger har jeg tenkt over dette at mens jeg var en smågutt i førskolealder, dog gammel nok til å bli fulgt til søndagsskolen på et luthersk bedehus, var verdens viktigste og dyktigste katolske teologer samlet i Roma i år etter år. Det som kom ut av samlingen, var en universell fornyelse av Den katolske kirke.
I løpet av disse snart to årene som jeg har vært opptatt av å tilegne meg Kirkens lære, er det arven etter Det annet Vatikankonsil - VatikanII - jeg har lært å kjenne. Jeg har samtidig oppfattet at denne arven har sine kritikere og motstandere, men jeg hører ikke med blant disse. Tvert imot; den Kirken jeg har lært å kjenne og som har tiltalt meg så ettertrykkelig, kan takke nettopp VatikanII for sin nåværende form og utførelse.
På bildet over denne teksten er det to bøker jeg har eid en god stund. Den ene har tittelen "Kirken" og kalles oftest "Lumen gentium" etter de to første ordene i den latinske teksten. Den andre heter på norsk "Om Guds åpenbaring" og går i katolsk sjargong under navnet "Dei verbum". Jeg har hatt stort utbytte av å lese disse to skriftene. De er ført i et vakkert, opphøyd språk og er både oppbyggelige, fromme og dogmatiske. Dette er grunnen til at jeg ville eie alt som ennå kan oppdrives av norskspråklige publikasjoner fra VatikanII.
Disse heftene er kortfattede og små og derfor overkommelige å lese. Jeg har i samme slengen skaffet biskop John Willem Grans egen beretning fra VatikanII, "Oppbrudd og fornyelse". På denne måten håper jeg å kunne lese meg til en bredest mulig forståelse av de vedtak og erkjennelser som konsilet jobbet seg fram til.
Kanskje er de mer eller mindre berømte teologene og kirkeledernes drøftelser gjennom første halvdel av 1960-årene litt fjerne når det kommer til stykket, men den katolske messen ville ikke hatt sin nåværende form hvis det ikke var for konsilets beslutninger. Det er derfor dette enorme og langvarige kirkemøtets behandling av saker fascinerer og opptar meg.
Jeg hadde faktisk dette i tankene i en aktuell situasjon så seint som i går kveld, under messen i min hjemlige, katolske kirke. Jeg satt og lyttet til ordene under offertoriet og opplevde som så mange ganger før at et lys ble tent og en sannhet falt på plass. Denne gangen var det Kirkens respektfylte omtale av vinen som gikk til hjertet i meg:
"Av din rikdom har vi mottatt den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet og av menneskers arbeid, som for oss blir frelsens kalk."
Det virkelig ingen ubetydelighet av et næringsmiddel som pateren håndterer der oppe ved alteret. Under konsekrasjonen sier han videre:
"Helliggjør disse gaver ved din Ånds livgivende kraft så de må bli for oss vår Herre Jesu Kristi legeme og blod."
Vinens posisjon falt endelig på plass, og min samvittighet overfor vinelskeren i meg ble lettere - ja, den ble nesten vektløs i løpet av den eukaristiske liturgi.
Om en uke skal jeg møte til den siste samtalen med pater Piotr før konversjonen gjennomføres. Han inviterte vennlig til dato og klokkeslett og ga tilbud om både oppsummering, repetisjon av konversjonsritualet og mulighet til skriftemål. Pateren er en moderne menighetsprest, helt etter intensjonene i VatikanII såvidt jeg kan forstå. Derfor ser jeg fram til enhver mulighet til å prate med denne mannen, min mentor innenfor Kirken.
Dagene framover synes allerede stappfulle av begivenheter. Jeg vet ikke når jeg får tid til å lese de mange små heftene fra VatikanII og biskop Grans bok, men bøkene finnes nå i hylla og jeg har resten av livet på å fortsette vandringen innover i Kirken. Også tiden etter konversjonen skal gi mulighet til utvikling og vekst. Jeg har så mye å se fram til!

Gemütlichkeit

2010-09-29T19:56:00.004+02:00

Mange ganger i de siste to årene har jeg latt meg forundre og begeistre over hendelser og episoder som har overgått enhver forventning og som ofte har opptrådt i stim innenfor en tidsbegrenset, intens periode.
Tirsdag 28. september 2010 ble en slik dag.
På forhånd har jeg latt bloggens lesere få innblikk i mine gjøremål i begynnelsen av denne uka, nemlig å delta i et seminar på fergen Color Magic, og at jeg håpet å få sjanse til å besøke en katolsk kirke under de fire timene med landligge i Kiel.
Dette ordnet seg uten problem. Før avreise hadde jeg tatt rede på hvor i sentrumsområdet det finnes katolske kirker. Da vi var kommet i land og noen av mine medreisende hadde funnet en utendørs ølservering, oppga jeg et påskudd for å vandre i vei på egen hånd.
Kanskje var det en seier for min målrettede organisering av formiddagen, og kanskje var det en triumf for min individualisme og særhet – eller var det kanskje begge deler? I hvert fall satt jeg i ro i St. Nikolaus-Kirche da kirkeklokkene i byen slo tolv.
Kirken var åpen og tom. Det var uendelig godt å bruke langsom tid der inne midlertidig fristilt fra det faglige og sosiale fellesskapet ved seminaret. Kirken virket moderne og var preget av tysk nøkternhet. Her rådet den Gemütlichkeit som er så typisk for tysk samhandling: En respektfull, korrekt og bare passe åpen holdning til omgivelsene for å kamuflere det alle vet, nemlig at det i siste instans er individet som er viktigst.
Den tyske, katolske St. Nikolaus-Kirche i Kiel oppsummerer denne velkjente Gemütlichkeit. Den femdelte altertavlen og de fjorten ganske store korsveibildene på langveggene taler direkte til den enkelte, men lar responsen foregå i det indre.

Kirkens eneste sidealter er viet Jomfru Maira og hennes rolle som sørgende mor, uttrykt i en liten kopi av Michelangelos Pietà fra Peterskirken i Roma. Jeg brukte en del tid ved dette sidealtereret.
På veien ut nappet jeg med meg et eksemplar av menighetsbladet og nikket broderlig til en dame som var på vei inn i kirken idet jeg var kommet ut. Hun nikket smilende tilbake.
I de neste minuttene tenkte jeg på hvilken form for fellesskap som i det lange løp betyr mest, enten den ordløse, nikkende og smilende forståelsen med den fremmede damen på vei inn i kirken etter meg, eller det ironisk glisende brorskapet med mine tørste medreisende som jeg gjenfant like etterpå, ikke helt utørst jeg heller. Relasjoner finnes i like stort antall og i like mange kvalitetsgrader som det finnes medmennesker.
- - -
Ja, jeg klarte å presse inn et kirkebesøk i lunsj- og landlovpausen under seminaret. En rekke mindre og ikke spesielt betydningsfulle observasjoner og opplevelser inntraff i timene som fulgte. Det vil føre for langt å spesifisere disse hendelsene, men samlet føyde de seg inn i rekken av merkverdige sammentreff som hendte meg denne dagen.
Under den offisielle avslutningen av seminarets fagdel noen timer senere, presterte jeg til og med å vinne en av sponsorgavene i gevinst samt selve hovedgevinsten, begge deler trukket helt tilfeldig blant seminarets 430 deltakere.
Hva mer kan en mann som jeg vente av en annerledes arbeidsdag? I betalt lunsjpause fikk jeg besøke en katolsk kirke, deretter observerte jeg folk og hendelser med et eget klarsyn, og til slutt vant jeg 2 verdifulle gevinster til min arbeidsplass i et lotteri der jeg hadde bidratt bare med mitt navnetrekk.
Tirsdag 28.09.10 ble dermed en av disse få dagene i livet da gavene fra Forsynet er så høyt hevet over forventningene at jeg bare må bøye kne i takknemlighet og undring.

Utenlands

2010-09-26T17:49:00.003+02:00

I ettermiddag har jeg scrollet gjennom en del digitale bilder jeg har liggende på PCen. Da jeg hadde sett igjennom alle bildene fra en utvidet helgetur til Lisboa våren 2007, slo det meg hvor umulig det var å finne bilder fra portugisiske katedraler i min lille samling. Kirkespir som avtegner seg mot himmelen finnes det en del av på oversiktsbilder oppe fra festningen eller fra den halsbrekkende heisinnretningen ved Bairro Alto. Monumentet over oppdagelsesreisene er fanget inn med kameraet mitt fra alle tenkelige vinkler, og de gule trikkene ses på en rekke gatebilder, slik som over denne teksten. Det merkelige slottet i Sintra er behørig avfotografert, men kirkelig interiør glimrer ved sitt fravær.
Jeg begynte å tenke at vi kanskje ikke besøkte noen kirke under den turen, kona og jeg, men det stemmer ikke helt. Jeg har et klart minne om at vi gikk inn i en kirke en kveld, satte oss ned i noen få minutter, og ute på gata like etterpå støtte vi på selveste professor Jon Bing. Det var det viktigste minnet fra kirkebesøket.
Mappen med bilder fra Budpest våren 2008 viser samme åndelige ensidighet: Bygningsfasader og bruer, parker og slott, Donau sett fra Buda-høyden og Szechenyi-badet i froskeperspektiv ruller over skjermen, men ikke et eneste kirkeinteriør.
Både Portugal og Ungarn er i hovedsak katolske land, og kirker finnes i hopetall i alle deler av landenes hovedsteder, så hvordan kunne det være mulig at jeg for såpass kort tid siden gikk uinteressert forbi alle kirkebygg? Jeg har nesten glemt hvordan jeg bevisst må ha sjaltet ut kirker som mulige besøksmål og i hvert fall som fotoobjekter på de siste årenes storbyferier. Det er oppsiktsvekkende.
Kanskje har min dragning mot Den katolske kirke ikke vært så sterk fra begynnelsen. Den må nemlig ha startet før Budapest-oppholdet i mars 2008. Sannsynligvis var den bare en nysgjerrighet, en fornemmelse av undring og uventet interesse i dypet av mitt indre, nesten pre-bevisst. I løpet av de sju månedene fra mars til oktober 2008 har dragningen vokst til et behov, og i dag, to år senere, har den ført til en beslutning og en nært forestående endring av livskurs. Også dette er oppsiktsvekkende.
Den tilsynelatende mangelen på sammenheng mellom mine bildeserier fra Lisboa og Budapest på den ene siden og kunngjøringene under dagens messe i Mariakirken i Askim reiser en serie spørsmål som bare kan besvares av meg selv og kanskje av den som har fulgt denne bloggen med særskilt interesse fra første dag. Under messen i dag kunngjorde nemlig pateren at det om to uker vil bli opptakelse i menigheten ved at Inventus (her sa pateren mitt virkelige fornavn) skal gjennomgå ferming og inntrede i Kirkens fellesskap. Det ga meg en første, pirrende føling med høytiden under seremonien som jeg ser fram til med økt spenning.
Jeg har sørget for å gjøre pateren orientert om at jeg ikke er helt lett tilgjengelig i de neste to ukene. En del jobbmessig og privat reisevirksomhet venter meg, men jeg har til hensikt å komme til messe her hjemme på de to kommende onsdagene. Her vil jeg trolig kunne drøfte de siste forberedelsene med pateren.
I morgen drar jeg av sted til Kiel. Det skal foregå en stor, pedagogisk konferanse om IKT-verktøy for skolene på Color Lines krysning til Kiel i morgen og på returen tirsdag, og vi er en liten gjeng fra Askim som kommer til å delta.
Enda jeg har vært i Kiel noen ganger før, og enda fergeturen gir bare noen få timer i land på tysk jord, har jeg for lengst undersøkt hvor jeg skal finne en katolsk kirke i byen. Det gjenstår å se om jeg finner mulighet til å kikke inn og søke ro fra konferansen i en kort stund i den tiden som gis til å spise tirsdagslunsj på egen hånd, men i så fall skal jeg dokumentere kirkebesøket med bilder. Kiels varehus, torg, havneområde og gjennomfartsveier har jeg sett og fotografert før. Nå er det andre severdigheter som er mer interessante.

Ingen sensasjon

2010-09-24T18:32:00.005+02:00

Oftere og oftere forsøker jeg å minne meg selv om at min forestående konversjon ikke er noen sensasjon for andre enn meg selv. Jeg ser meg iblant tilbake bare for å konstatere at det jeg husker å ha vært med på i det siste, faktisk har funnet sted. Det er da jeg rammes av vantro undring over at det er jeg som har gjennomgått denne endringen og som nå er meget nær å stige inn i fellesskapet av verdens katolikker.
Dette fortoner seg i slike øyeblikk som en sensasjon uten sidestykke, men virkningen kan bare ses i mitt eget liv og hos de få personene som jeg forholder meg til i den mest private nærhet. Utover dette er det - heldigvis - ingen sensasjon at en etnisk nordmann i voksen alder velger å bli katolikk.
Det er ingen sensasjon av den grunn at konversjonen vedkommer svært få. Utad i samfunnet er det nesten som et tilbakeskritt, et utslag av sviktende rasjonalitet. Sensasjonen forblir innenfor privatsfæren, og skulle nyheten om konversjonen slippe ut til en større krets, er man på ingen måte sikret å få beholde inntrykket av å gjennomleve en sensasjon i ens egen mikrotilværelse.
Dette må jeg iblant forklare meg selv slik at jeg ikke skal miste av syne min ringe posisjon i verdensaltet.
Samtidig dukker det iblant opp hendelser så forunderlige at jeg må lure på hvem som egentlig har styringen. Selv har jeg ikke oversikt og framsynthet nok til å påvirke mitt eget liv på slike overordnede måter som jeg noen ganger opplever. Evnen til å oppdage strukturer på et høyere plan er blitt kraftig utviklet hos meg i de siste halvannet eller to årene, en innsikt som har gitt meg enda mer undring og økt takknemlighet.

Jeg kom over ei bok i en av hyllene her hjemme i går. Den står i den innholdsrike samlingen av svenskspråklige bøker, og jeg vet godt at jeg har lest den. Jeg må ha kjøpt den sensommeren 2008, altså noen måneder før jeg gjennomførte mitt aller første besøk ved en katolsk messe.

Boka heter "De tre tornrummen" og er en samling intervju med 6 kristne, svenske forfattere. Intervjuene er skrevet av Lennart Göth. Jeg har åpenbart nevnt boka en gang tidligere på denne bloggen, nemlig 07.04.09. I dag derimot, forundrer det meg enormt at jeg gikk til innkjøp av ei slik bok en god stund før dragningen mot Den katolske kirke tok overhånd i mitt liv. Kanskje var det avgjørende for kjøpet at jeg hadde kjennskap til 4 av de 6 forfatterne fra før. Ja, dette synes som den mest sannsynlige grunnen til at boka ble kjøpt, men det må samtidig ha vært noe annet, en nysgjerrighet som var pirret fordi den store Torgny Lindgren, som jeg har nevnt flere ganger her på bloggen, er blant intervjuobjektene.

På side 85 i boka får han spørsmålet: "Men du har sagt: 'I någon mening är jag ju religiös.'" - Og Lindgrens svar lyder: "Ja, ja. Jag är ju katolik."

Dette er sterk lesning, for Lindgren er kjent for å behandle sin katolske tro med stor diskresjon.

Senere i interjvuet, på side 96, forteller Torgny Lindgren følgende slående historie, og da jeg leste dette om igjen tidligere i dag, oppdaget jeg med ett hva som er selve sensasjonen, nemlig en skjerpet observasjonsevne:

"Jag skrev en liten roman som heter "Ormens väg på hälleberget", och den berättelsen slutar med ett väldigt jordskred. En liten stuga sopas med i skredet och begravs. Och när jag skrivit den och lämnat den på förlaget körde jag upp till mina föräldrar längs inlandsbanan och hade bilradion på. Jag rattade in de lokala nyheterna efter det att jag for förbi olika platser. Och när jag var någonstans vid Åsele så berättades det i en nyhetssändning om exakt detta jordskred. Det var väldigt...."

"Du får akta dig för vad du skriver. Du kanske framkallar det."

"Ja. Nej, så kan ju universum inte vara inrättat. Det är väl så att ens observans skärps, att man lägger märke till det man inte hade lagt märke till innan."

Storheten i slike observasjoner etterlater oftest bare et personlig inntrykk, ingen applaus og ingen prinsesseoverskrifter. Kraften i opplevelsene forblir en uforklarlig privatsak.

Så også med min konversjon, ifølge statistikken én av hundre dette året. I dag var det dette som falt på plass som tema på denne bloggen, en sammenheng og en slutningsrekke som ikke var på plass før i de siste minuttene forut for skrivingen. Enda en gang har Torgny Lindgren bidratt til å tilføre meg innsikt og aktelse for det katolske univers. Det startet i 2007 med at jeg i ren interesse for mat og drikke kjøpte en roman med den forlokkende tittelen "Norrlands akvavit".

Ordenene

2010-09-23T22:26:00.004+02:00

Jo mer jeg har blitt kjent med Den katolske kirkes indre liv, jo mer har jeg blitt oppmerksom på ordensvesenet og betydningen av å tilhøre en orden for dem som har viet sitt liv til Kirken.
Ennå vet jeg så uhyggelig lite om alt dette, men det er godt å se framover og vite at det fins en mengde felter hvor jeg i all framtid kan øke mitt kjennskap og mine kunnskaper. Ordenene innenfor Kirken blir et av flere satstningsområder for min kunnskapsvekst.
De ulike ordenene har oppstått på forskjelliger tider i historien. De har navn etter en helgen eller et symbol som er spesielt viktig for ordenens ideer.
Jeg har iblant forsøkt å finne paralleller innen lutherske kirker, men det tror jeg ikke er mulig. Om vi betrakter f.eks. de forskjellige misjonsorganisasjonene innenfor Den norske kirke, ser vi at de skiller seg fra hverandre med små, teologiske tolkningsforskjeller.
Lite vet jeg, men mitt inntrykk er at forskjellene mellom de katolske ordenene dreier seg mer om idealer enn om teologi. Alle er de del av den samme Kirken med den samme katekismen og den samme messen.
Derimot legger de ulik vekt på forhold som fattigdom, taushet, urte- og grønnsakdyrking, sosialt bistandsarbeid og opplæring. Jeg har forstått det slik at katolske prester har vært gjennom en fase som munk i et ordensfellesskap under opplæringen og forberedelsen til prestegjerningen.
Jeg innser nytten og den livsnødvendige støtten som ordensbrødre kan gi hverandre i denne fasen. Det kan ikke være lett å være ung teologistudent og se fram mot et liv i sølibat og materiell enkelhet. Ved inngangen til en slik karriere, om vi skal bruke et slikt verdslig uttrykk, må ordensfellesskapet være av helt avgjørende betydning for å finne mening og støtte til veien videre. Kanskje er det også nettopp innenfor ordensfellesskapet at de eldre brødrene - eller søstrene i nonneordener - kan bidra til å avgjøre om en novise egner seg til et livslangt kall som søster eller broder, eller om en lettere form for livsstil er mer safe i visse tilfeller.
Alle de viktigste ordenene har både munk- og nonnefellesskap, har jeg forstått. Samtidig er det flere ordener som bare opererer overfor ett av kjønnene.
Det som har gjort meg oppmerksom på ordenstilhørigheten hos de ulike prestene og nonnene jeg har lest om, er forkortelsen som ofte oppgis umiddelbart etter etternavnet. Vi finner f.eks. O.F.M. etter fransiskaneres navn. O.P. er forkortelsen som brukes av dominikanere. S.S.C.C. betegner tilhørighet i ordenen med det morsomme navnet picpus-fedrene, og bak forkortelsen O.M.I. skjuler oblatfedrene seg. Forkortelsene er basert på latinske ordensnavn, og ofte består forkortelsen av langt færre bokstaver enn det er ord i ordensnavnet.
På flere måter er det mulig å se forskjell på medlemmer av de ulike ordenene. Fransiskanerne er lett kjennelige på sine brune kutter med lang, spiss hette hengende på ryggen. Dominikanerne kler seg i off-white, og oblatfedrene, som den kjære pater Piotr tilhører, har en flott, sort kappe uten hette og et stort messingkors festet som en dolk i beltet.
Jeg synes en ordensbror i full utrustning tar seg imponerende ut rent visuelt, og når jeg i samme øyeblikk tenker på hva en mann gir avkall på for å kunne tilhøre en orden, øker min respekt og beundring ytterligere.
Jeg ser fram til å lære mer om ordenene og deres betydning i det enkelte medlems liv. Slik det forholder seg for øyeblikket, er jeg bare tilfreds med å konstatere at det fins et rikt spekter av ordener, og de gjør en seriøs og nødvendig innsats for alle som ønsker å vie sitt liv til Kirken. Herfra går det an for meg å lære mye mer om dette viktige temaet.
- - -
Bildet øverst: Et pilegrimsfølge på vei til Den svarte Madonna i Częstochowa med en brunkledd fransiskaner i bakerste rekke.

Tilhørighet

2010-09-22T21:18:00.004+02:00

I disse dager er pateren i min lokale, katolske kirke ikke å treffe. Han skulle på retrett i 12 dager fra 13. september, lød beskjeden som ble gitt under kunngjøringene ved messen dagen før.
Jeg unner den gode pater Piotr all mulig tid til å hente seg inn, samle styrke til sin gjerning og bygge opp fornyet godhet og velvilje overfor rufsete menighetslemmer som f.eks. meg.
Samtidig kjenner jeg et intenst savn etter pateren. Jeg innser at han representerer Kirken i mitt liv. Han er dens forlengede arm med den hånden som jeg billedlig talt har vært avhengig av å kunne holde i gjennom min stadig sterkere tilhørighet i denne minoritetskirken i norsk sammenheng.
Det har gått 13 måneder siden jeg skrev et blogginnlegg med tittelen "I påvente av pateren". Innlegget ble lastet opp i den tiden jeg var ferdig med fjorårets sommerferie, mens pateren startet ferien seint og var derfor stadig bortreist på den tiden. Helt siden den første samtalen i februar 2009 har han vært min mentor, min støtte, min skriftefar, mitt katolske forbilde, min veileder - ja, selve midtpunktet i min tilhørighet til Den katolske kirke. Derfor savner jeg ham nå som han er bortreist på retrett, og jeg ser fram til å møte ham igjen ved messen førstkommende søndag.
I mange faser av denne lange vandringen har jeg vært sterkt fascinert av Kirken som institusjon og som åndelig hjem. I dette hjemmet er det pater Piotr som er selve vertskapet i min lille verden; det er ham jeg kjenner best av alle katolikker jeg har møtt. Samtidig kjenner jeg ham kanskje ikke når det gjelder hans personlighet og hans private interesser. Det eksisterer et skille mellom hva jeg forstår intuitivt og hva jeg ikke forsøker å finne ut når det gjelder paterens person. Han må uansett forholde seg til mange skjulte deler av meg, så han får selv velge hvor åpenhjertige våre samtaler skal være fra hans side.
Sannheten er at min beundring for ham, som jeg ga uttrykk for allerede 14. februar i fjor, ti dager etter bloggens oppstart, har vokst for hver eneste gang jeg har hatt direkte eller indirekte kontakt med denne Kirkens mann i Askim. Ved å være pater på sin egen måte har han fått meg til å kjenne tilhørighet til den lokale menigheten og til Kirken i videste forstand. Jeg tror også at hans milde måte å være på har påvirket menigheten forøvrig slik at min kone og jeg blir mottatt og hilset på de mest vennlige og respektfylte måter når vi kommer ruslende til messe. Min kone treffer alle slags folk i sitt arbeid og opplever rett som det er hyggelige tilleggskommentarer fra polske pensjonister eller vietnamesiske småbarnsmødre som har observert henne i kirken. Jeg er stolt på hennes vegne.
Det er her jeg hører til nå. Dette er min kirke, og pater Piotr er min prest. Jeg ønsker ham Guds rikeste velsignelse under den sannsynligvis sårt tiltrengte retretten. Med folk som meg på vei inn i Kirkens fellesskap trenger han all den åndelige styrke han kan få, men fra min side har han også all mulig støtte og beundring. Hans seriøse og på samme tid joviale stil gjør Kirken troverdig og tiltalende - et sted å vite seg hjemme.

God poesi

2010-09-20T21:06:00.004+02:00

To ganger tidligere har jeg nevnt haldenseren Henning Kvitnes på denne bloggen. Begge gangene var på forsommeren i fjor, nemlig i teksten "Henning Kvitnes: Pescatorio" og "Romertall C". Det burde ikke overraske noen at jeg som østfolding er fascinert av den følsomme trubaduren fra byen lengst sør i fylket.
På 1980-tallet var Kvitnes en toneangivende sanger i norsk rock, og uten at jeg engasjerte meg nevneverdig i hans skapende aktivitet den gangen, har jeg forstått at han kategorisk avviste tanken på å synge rock på norsk.
Så kom 90-tallet, og etter noen få år snudde Henning Kvitnes. Han fikk en stor hit med låta "Evig eies kun et dårlig rykte", en tekst som vitner om livsvisdom og varierte erfaringer. Fremdeles spilles denne sangen jevnlig på NRK Østfold, selv om Kvitnes har levert en rekke store hits etter denne.
I de to ovennevnte innleggene på denne bloggen refererte jeg en av sangene fra hans album "Ut av veggen" fra 2006. Sangen heter "Fiskerens ring" og omhandler pave Johannes Paul IIs død. At sangen har nettopp pavens dødsfall som tema ble faktisk bekreftet av en kommentator så seint som 13. mars i år.
Jeg liker godt både Henning Kvitnes og de norskspråklige låtene hans. Selv har jeg opplevd ham på konsert i Halden og Askim flere ganger, og jeg har faktisk også vekslet noen ord med ham en gang eller to. En gang fikk jeg ham til å signere en av hans CDer som jeg aktet å gi i gave til en kjent, svensk rockeartist. Jeg tror det var hyggelig for Henning å få vite hvor plata skulle ta veien.
Enhver sangtekst er i prinsippet et dikt, og ethvert dikt kan som kjent leses og tolkes ut fra den enkeltes assosiasjoner. Jeg vil derfor gjøre Henning Kvitnes' ord til mine når jeg henter fram et vers fra en annen av låtene fra "Ut av veggen". Sangen har nr. 3 på CDen og har tittelen "En god dag". I siste vers synes jeg ordene fanger bedre enn alle disse mine ordrike bloggtekster hvordan jeg opplevde å møte Kirken. Jeg vil ikke på noen måte sette likhetstegn mellom meg selv og Kvitnes' referanse, for lite vet jeg om hva som fikk ham til å skrive denne teksten. For meg gir det imidlertid mer enn godt nok uttrykk for mottaket av en ny livsstruktur når han sier det på denne måten:

Jeg står her i lyset og takker for mørket
som fikk meg til å søke meg hit
Det blir som et puslespill når jeg ser meg tilbake
og prøver å finne hver bit
Jeg stod der i døra med hjertet i fatle
og prøvde å finne et smil
Jeg visste at veien jeg var nødt til å vandre
hadde mange, lange ekstra mil

Den fremste blant enere

2010-09-19T16:19:00.004+02:00

Pave Johannes Paul II har i sitt hjemland Polen en posisjon som knapt kan overvurderes. Bildet over er tatt ved inngangen i borggården i slottet Wawel i Kraków. Denne bronsestatuen utstråler den polskfødte pavens mildhet og kjærlige holdning til folket, og dette er langt fra den eneste skulpturen eller avbildningen av Johannes Paul II som finnes der i byen. Årsaken er klar og forståelig.
Knapt noe enkeltmenneske preget det 20. århundre i større grad enn Johannes Paul II. Hans direkte og indirekte bidrag til kommunismens fall i Øst-Europa og dermed på avslutningen av den kalde krigen på hele den nordlige halvkule er handlinger av påvirkning og involvering som uomtvistelig gjør ham til en fredsfyrste av rang.
Allerede som biskop og senere kardinal Karol Wojtyła var han populær og aktet både av folket og Kirken. Han hadde bak seg allsidige studier og var særdeles språkmektig. Han skal være den paven som gjennom historien har tredjeplassen i antall år i Den hellige stol - 27½ år i alt, fra 16. oktober 1978 til 2. april 2005. På den måten preget Johannes Paul II hele den siste fjerdedelen av det 20. århundret og begynnelsen av neste. Det er derfor vi med en viss rett kan forutsi at han vil bli husket og referert langt inn i framtida.

Bildet ovenfor henger ved utgangen av Vatikanets museer og viser den folkekjære paven omgitt av barn, en typisk scene for denne paven. Det var i Vilnius i oktober 2006 at jeg for alvor fikk øynene opp for Johannes Paul IIs betydning i land der Den katolske kirke står sterkt. Litauen er et av Polens naboland og har en betydelig, polsk minoritet. Folk i de to landene regner hverandre som brødre, og det var derfor av stor, nasjonal betydning også i Litauen at det kom en polsk pave til makten i 1978. Nesten 80% av Litauens befolkning er katolikker.

Johannes Paul II besøkte Litauen i 1993, og da jeg besøkte hovedstaden 13 år senere, var det fremdeles rikelig med minner etter besøket rundt i byen. Marmortavlen ovenfor forteller på litauisk og polsk at pave Johannes Paul II foretok et pilegrimsbesøk i Vilnius den 5. september 1993.

For meg ga det en viss ettertanke å se dette minnesmerket. Det hadde da gått halvannet år siden Johannes Pauls død, og det gjorde inntrykk på meg å se at litauerne lenge før hans bortgang hadde satt opp minnesmerker med varig holdbarhet.

Inne i en av kirkene i Vilnius henger dette maleriet, tydeligvis laget etter et fotografi fra pave Johannes Paul IIs besøk i denne kirken i 1993. På bildet ses kirkens eksteriør til høyre for paven. Maleriet har et visst format, og med sine sterke farger tar det seg noe indiskret ut inne i denne kirken, der alle skulpturer og all ornamentikk er hvitkalket. Like fullt må det ha vært viktig for katolikker i Vilnius å få dette bildet på plass som en dokumentasjon for all ettertid.

Jeg besøkte kirken under en guidet tur rundt i byen, og jeg var på den tiden ikke spesielt interessert i kirker. Det gjorde imidlertid inntrykk på meg å se hvordan vår middelaldrende, kvinnelige guide steg inn i kirker og katedraler med all den rituelle ærefrykt som senere har blitt så naturlig, selv for meg. I tillegg forsto jeg at pave Johannes Paul II og bilder av ham i Vilnius hadde en spesiell og i mine øyne hemmelighetsfull symbolverdi. Kanskje ble den korte turen min kone og jeg gjorde til Vilnius høsten 2006, et av de viktige frøene som siden skulle vokse og til slutt gjøre det umulig for meg å holde meg unna Den katolske kirke to år senere.

Bispegården i Kraków var i noen år Karol Wojtyłas hjem. I et av vinduene over en portal som fører inn til gårdsplassen på innsiden av bygningsmassen, er det blitt plassert et fotografi i naturlig størrelse. Der står den folkekjære paven, relativt ung og frisk, i hvit drakt og vinker til forbipasserende. Når man først har oppdaget dette bildet, blir det umulig å la være å stirre opp mot den imøtekommende skikkelsen, og det er formelig som om han lever i beste velgående der oppe.
Sannsynligvis gjør han nettopp det, den gode pave Johannes Paul II. Det har vært ivret for å saligkåre ham på dagen fem år etter hans død. Det skulle altså ha skjedd den 2. april i år. Jeg har ikke klart å bringe på det rene at dette ble gjort, noe jeg garantert ville ha fått med meg. Sannsynligvis mangler noen avgjørende detaljer, og i så fall finner jeg prosessen ytterst tillitvekkende. Den som som utsetter saligkåringen av Johannes Paul II, lar seg ikke lede av føleri, men søker objektiv dokumentasjon. Dette er med på å styrke tilliten til alle andre saligkåringer som har funnet sted.
Uansett vet vi at ettervirkningene av pave Johannes Paul IIs pontifikat vil prege Kirken og verden ennå i mange, mange år.

Den hellige Far i Roma

2010-09-18T12:45:00.005+02:00

Pave Benedict XVI er i nyhetene om dagen i forbindelse med hans offisielle reise i Storbritannia. Det er litt stas å være katolikk når et stort bilde av Paven dukker opp i Aftenposten.
Det knytter seg alltid en hel del synspunkter til Paven og hans uttalelser. Ettersom jeg har blitt langt mer observant enn tidligere overfor hva som faktisk sies og skrives om Den hellige stol, har jeg også blitt oppmerksom på at ikke alle uttalelser er Pavens egne. En viss Federico Lombardi er talsmann på Vatikanets vegne, og han har, såvidt jeg har oppfattet, mer enn én gang vært uheldig med sitt valg av ord og sin grad av diplomati. Et menneske med vanlig feilbarlighet.

I min barndom var det Paul VI som var pave. Han var selve Paven, og mange av oss skolebarn visste ikke noe annet navn på ham enn det, men vi gjenkjente ham fra svart-hvitt-bilder i avisene og det daværende nyhetsbladet Aktuelt. Bildet ovenfor dette avsnittet viser en skulptur av Paul VI i Vatikanets museer.
Jeg husker at læreren spurte klassen i en kristendomstime i 6. klasse hvem som var pave før Paul VI. Det var det ingen som kunne svare på, og de fleste ble nesten forbauset over spørsmålet. Dette var i 1970, og Paul VI hadde vært pave i 7 år. For oss var det en halv evighet, og navnet Johannes XXIII, som læreren oppga, var oss fullstendig ukjent.

Jeg har for lenge siden innsett at Paven og Den hellige stol er en instans som jeg må forholde meg til som katolikk, og jeg venter ikke å få noe som helst problem med det. Tvert imot - Paven er sikkerheten for apostolisk ledelse av Kirken, og et tydelig og kjærlig pavedømme er med på å holde Kirken samlet. Det tror nå jeg, og kan som motstykke til dette bare vise til den konstante oppsplittingen av den lutherske kirken som jeg forlot for halvannet år siden. Der lider man under det totale fraværet av en apostolisk pave på toppen.

Paven står sterkt på samme måte som Vatikanets bygninger ruver innenfor sitt område i vestre del av Roma. På bildet ovenfor ser vi en bronseport i muren som omgir det meste av Vatikanet. Jeg nevnte porten og viste bildet allerede 6. mai i år, og bildet er i bruk i headingen på denne bloggen. Teksten som står under seglene til Den hellige stol, lyder: BENEDICTUS XVI PONT. MAX. ANNO DOMINI MMV PONT I.

I motsetning til hva som var tilfellet den 6. mai, har jeg nå klart for meg hva teksten betyr i sin helhet: "Den øverste kirkeleder Benedict XVI i det Herrens år 2005 år 1 av [hans] pontifikat." Med andre ord: Porten ble laget og montert i 2005, som var det første året Benedict var pave. Dette er den vanlige måten å tidfeste pavers handlinger på - en stødig referanse for ettertiden.

I den tiden jeg har levd, er Bendict XVI den femte paven i rekken. Som sagt har jeg ingen erindring om Johannes XXIII, og Paul VIs etterfølger Johannes Paul I rakk dessverre aldri å komme i gang ettersom han døde en måneds tid etter at han var blitt pave i 1978. Johannes Paul II derimot, er en personlighet som har satt sitt preg på verdenshistorien. Det neste innlegget på denne bloggen vil være viet ham og noen av mine møter med bilder og minnesmerker over ham.

Her og nå vil jeg bare bringe enda en gang dette lille bildet som jeg er litt stolt av og som viser mitt kjappe glimt av Pave Benedict XVI den 15. september i fjor. Så nær kom jeg, og kanskje ble dette det nærmeste jeg noen sinne kom en pave fysisk sett. I åndelig forstand derimot, vil jeg nok nærme meg den til enhver tid sittende pave mer og mer. Paven er min øverste kirkeleder, og det er all grunn til å følge med i hans bevegelser og uttalelser og å yte ham min forbønn og omtanke.

Sakene lukkes

2010-09-16T19:46:00.004+02:00

I jusspråket snakkes det iblant om å lukke en sak når det ikke lenger er grunnlag til å gå videre med den. Uttrykket markerer at saken teoretisk sett kunne fått en mer komplett løsning, men det anses ikke hensiktsmessig å bruke mer ressurser på den. Begrepet har spredd seg til andre fagmiljøer; jeg har støtt på det både ved fylkeskommunale instanser og innen IT-support.

Jeg har selv en del slike saker som jeg nå finner det riktig å lukke. De vil ikke få noen mer komplett løsning innen den tiden som er til rådighet. Jeg har valgt et bilde som er mer relevant enn det ser ut til i dagens innlegg: Inngangsdøra på bildet til venstre er ganske visst lukket, men den representerer også et privat prosjekt jeg startet på i midten av august. Døra leder inn til underetasjen i huset hvor jeg bor, og jeg har egenhendig og med bare litt faglig hjelp montert den, etterisolert rundt dørkarmen, slått på nytt listverk og malt listene like hvite som dørbladet.

Å lukke en sak av denne typen representerer en god porsjon personlig tilfredshet.

Akkurat så bra er det ikke med de andre sakene jeg nå har funnet det nødvendig å lukke. Vi må tilbake til bloggens første fase, februar og mars 2009, da jeg ga uttrykk for at jeg hadde som mål å lese "Den katolske kirkes katekisme" i sin helhet, fra perm til perm, 700 sider inndelt i 2865 avsnitt. Det er bare å vedgå det opplagte: Jeg har gitt opp for lengst. Jeg tror ikke jeg noen sinne kommer til å lese Katekismens fullversjon i sin helhet i ett jafs. Det blir for mye av det gode, bokstavelig talt, og som bok betraktet er den organisert langt mer som et oppslagsverk enn et verk til kontinuerlig lesning.

Til gjengjeld har jeg gjort meg meget godt kjent med Katekismens nettversjon på norsk og svensk, og jeg benytter en av disse svært ofte for å få svar på det jeg trenger å vite. Jeg lar dette være tilfredsstillende nok og lukker saken.

Fremdeles i samme fase av bloggen lovet jeg leserne og meg selv at jeg skulle lære den nikenske trosbekjennelse utenat. Selv det er blitt i meste laget; jeg har ennå ikke klart det til tross for at trosbekjennelsen framsies i messen hver eneste søndag. Jeg har kommet til kort, har ikke orket å jobbe med noe så kjedelig som å pugge en tekst utenat. Riktignok har jeg for et par uker siden begynt å skrive trosbekjennelsen på PC med manus på lur for å se om jeg likevel kan presse de lange og teologisk omstendelige setningene inn i hukommelsen. Å skrive er en handling - learning by doing, tenkte jeg. Så seint som sist søndag testet jeg meg selv under messen, men akk nei! Jeg måtte ty til den skrevne trosbekjennelsen i liturgidelen i salmeboka for å komme meg igjennom uten å stoppe opp.

Med andre ord: Med tiden kommer jeg sikkert til å huske den nikenske trosbekjennelse utenat, men som sak med konkret tidsfrist lukker jeg den her og nå.

For nøyaktig 11 måneder siden skrev jeg for første gang om Salmenes bok på bloggen. Jeg beskrev hvordan jeg hadde kommet i gang med å lese regelmessig i denne delen av Bibelen, og jeg hadde som mål å lese hele Salmenes bok med sine 150 kapitler to ganger før min konversjon i oktober i år. Med nedslått blikk må jeg bekjenne at selv dette må jeg oppgi. Jeg har kommet langt i omgang 2, men helt ferdig blir jeg ikke før 10. oktober hvis jeg ikke sprengleser i de neste tre ukene. Det vil virke falskt og uriktig, så jeg vedgår min utilstrekkelighet og lukker denne saken ufullført.

Denne bloggen ble opprettet for at jeg skulle gi meg selv en arena for verbal fabulering under den lange vandringen. Selv om det i begynnelsen var helt uvisst hvilke valg jeg ville ta, ga jeg meg selv frist ut 2010 på å finne ut hva jeg ville med mitt liv og min famling etter åndelig tilhørighet.

Tidligere enn ventet viste det seg at det måtte bli Den katolske kirke jeg ville velge, og veien derfra og hit er beskrevet i detalj på denne bloggen. Derfor er bloggen i seg selv en sak som jeg snart kan lukke. Den 10. oktober gjennomføres min konversjon, og deretter vil det komme kun ett siste innlegg der mine opplevelser som konfirmant for andre gang i livet vil bli skildret.

Dagens innlegg, det som går mot sin avslutning her, er det 350. i rekken. Mitt mål er at det siste og avsluttende innlegget vil være nummer 365. På den måten vil bloggen ha like mange ulike tekster som det er dager i et år, en symbolikk som bidrar til å komprimere den lange tiden jeg har brukt på min vandring. Deretter kan også denne saken lukkes, ventelig med en meget tilfredsstillende løsning.

Dette innebærer også at det gjenstår i alt 15 innlegg å skrive. De må komme tett og vil som vanlig flakke hit og dit i tema og innhold, helt etter den uberegnelige variasjonen i tanker, hendelser og inntrykk i min hverdag.

Hvorom alt står og faller

2010-09-15T19:04:00.004+02:00

Religionene beskriver menneskenes posisjon i forhold til en guddom eller en høyere makt. De beskriver veien til et liv etter døden, og de beskriver gjerne hvordan verden ble til.
Det er et trekk i vår tid at folk vil velge enten å være uten religion i metafysisk forstand eller å plukke små og store trekk fra kjente religioner og trossamfunn for at hver især kan få sin egen løsning tilpasset det den enkelte klarer å tro på.
Mennesker er på jakt etter en tro å bli salig i. Mulighetene blir bare flere og flere.
For meg har letingen etter et livssyn, en grunnvoll og en meningsfylt ramme kommet ned til dette: Hvor oppnås det tydeligste uttrykket for syndenes forlatelse?

Jeg tror at alle religiøse avskygninger må ha dette som utgangspunkt: Mennesket er uavbrutt feilbarlig og trenger syndsforlatelse. Den som ikke er villig til å vedgå egen utilstrekkelighet og skyld, er heller ikke på leting etter forsoning.
I et dikt av Jens Bjørneboe som ble gjengitt i sin helhet på denne bloggen 02.03.10, heter det:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"

Kristendommen setter syndenes forlatelse i system og perspektiv. Uansett konfesjon, retning og kirkesamfunn er det dette som er målet med hele læren: Å beskrive hvordan enkeltmennesket kan oppnå tilgivelse for sin synd og skyld.
Dette er selve kjernen i kristendommen, og det er hovedmotivasjonen for alle troende i kristenheten. En skare av mennesker med syndserkjennelse står i fortid og nåtid ved himmelens port og håper at nettopp deres tro og deres handlinger skal kvalifisere for nødvendig og tilstrekkelig syndsforlatelse.
I denne skaren står også jeg, merkelig nok. Lenge forsøkte jeg å overbevise meg selv om at det aldri vil bli noe spørsmål om mine synder er tilgitt - eller om synd overhodet er noe å bry seg om. Livet - eller de krefter som styret livet - hadde imidlertid opplevelser i vente for meg slik at jeg har fått tid til å forstå og å innse at jeg utvilsomt tilhører de syndige og skyldbevisste i verden.

Derfor trenger jeg Kirken.

Nå vil noen innvende at det finnes da rikelig med kirkesamfunn som forkynner syndenes forlatelse gjennom deres variant av kristentroen. Ja, det hadde kanskje ikke vært noe i veien for å oppsøke en helt annen religion i stedet - en form for frelse er som sagt å oppdrive i de fleste religioner. Jeg har imidlertid funnet den beste løsningen for meg selv.

Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig demonstrerer kjærligheten i frelsesverket.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den forvalter sakramenter som på flere måter formidler tilgivelse for syndene.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig gir meg anledning til å vedgå min synd og skyld på uttrykksfull måte ved innledningen til hver eneste messe.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den håndterer folks skyldbevissthet så diskret gjennom botens sakrament.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den opptrer med verdighet overfor selv den største synder som i oppriktighet søker tilgivelse gjennom eukaristien.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi dens apostoliske arv og tradisjon gjør tildelingen av syndenes forlatelse til en troverdig handling.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg vil høre min skriftefar gi meg absolusjon.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den gir adgang til syndsforlatelse også etter døden, gjennom andres forbønn.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg er skyldbevisst.

Verdighet

2010-09-14T17:55:00.003+02:00

Noen av innleggene på denne bloggen inneholder ordet verdighet. Det er ikke brukt særlig mange ganger, og hver gang dreier det seg om atmosfæren i en katolsk kirke under messen. Det er verdighet over pateren der han leder liturgien ved alteret, det er verdighet over biskopen når han gir ungdom fermingens sakrament, og det er verdighet over voksne som har vært katolikker fra dåpen av når de går inn og oppholder seg i kirken.
Det er denne verdigheten som har gjort at jeg har funnet meg til rette i Den katolske kirke. Her er ingen lettlivede påfunn eller spontane innslag fra bevegede predikanter. Her slipper vi de banale og ofte tåredryppende vitnesbyrdene fra enkeltpersoner som lar seg henrive av en åndelig stemning. Her får vi nåtidens høytidelige utgave av den eldgamle, formfullendte messen. Min fortid på lavkirkelige bedehus tilhører det forgagne, en svunnen historie. Den katolske messens verdighet har overvunnet min avsky for min ungdomtids gudstro og har gitt den ny mening og nye rammer.
Messen er forutsigbar og velkjent, og den tillater hver enkelt å sitte, stå eller knele med sine egne tanker om sorg eller glede, lettelse eller anger etterhvert som liturgien skrider fram.
Prestens klesdrakt er ofte en fryd for øyet, fargerik og full av symbolikk. Vi observerer prestens bevegelser og hører hans forskjellige utsagn, og det er verken dagligtale eller keitethet som preger det som foregår, men en utstudert, uttrykksfull og dvelende verdighet hviler over hans opptreden der framme.
Jeg finner messens verdighet uendelig estetisk og tiltalende, sikker og tradisjonsrik. Første gang jeg fikk oppleve messen, ble jeg slått til marken av styrken i det dramatiske og mystiske uttrykket under liturgien. Jeg visste allerede første gang at dette ville jeg ha mer av, her ønsket jeg å høre hjemme.
Snart er dagen kommet da jeg tar det siste, avgjørende steget for å bli katolikk. Jeg tenker både tilbake og framover i den grad det er mulig, men mest av alt konsentrerer jeg meg om dagen i dag og inneværende øyeblikk for å søke etter det viktigste, det mest sentrale i min glede over å ha funnet Kirken. Jeg tror jeg vet hva det er nå, og i neste innlegg vil jeg forsøke å beskrive det.

En ukuelig ateist

2010-09-12T18:29:00.003+02:00

Bildet: Fac simile fra Aftenposten 11.09.10.

Høsten 1978 var jeg til stede ved et konfrontasjonsmøte i Folkets Hus i Oslo. Jeg var 20 år gammel og gikk til møtet sammen med et par venner som studerte teologi. Konfrontasjonen i møtet skulle finne sted mellom representanter for Humanetisk Forbund (HEF) og Den norske kirke. Fra kirken innledet daværende biskop Grønningsæther. Fra HEF var det Levi Fragell som holdt innledningsforedraget.
Møtet inneholdt en rekke kraftige konfrontasjoner, men ikke den ringeste antydning til brobygging og gjensidig forståelse. En av debattantene fra salen representerte Hedningesamfunnet og skjelte ut biskopens person slik at ordstyreren måtte gripe inn. Den allerede berømte Kim Friele gikk skrikende på talerstolen og snakket om hvor forferdelig kirken forholdt seg til de homofile. Enkelte kirkelige forsvarere gikk dukknakket på talerstolen og siterte Bibelen.
Jeg vet ikke om møtearrangørene syntes møtet var vellykket, men jeg kan i min hukommelse ikke finne ett eneste godt og forsonende ord som ble uttalt.
Jeg husker derimot at det var med en viss uhygge jeg satt og hørte den store ateisten og forhenværende predikanten Levi Fragell holde sitt foredrag. Han talte inspirert og belevent, han opptrådte fritt og trygt og uten å være bundet til manus. Han behersket den karismatiske predikantens samtlige teknikker, men hadde et ganske annet budskap enn i sin fortid på vekkelsesmøter.
Jeg husket et utsagn fra en lærer i kristendomsfaget på lærerskolen; han sa at angrep på kristendommen fra personer som selv hadde vært kristne, var spesielt utspekulerte og intrikate og kunne være vanskelige å tilbakevise. Da jeg hørte Levi Fragell i 1978, var jeg ennå en sterkt og blindt troende unggutt fra bedehuset, og Fragell var en fiende av særskilt styrke.

Ti år senere sto jeg ved terskelen til ei dør som førte ut av enhver kirkelig sammenheng. Restene av min barnetro og det jeg hadde forholdt meg til under hele oppveksten, hadde falt fullstendig igjennom i mitt sett av verdier, og jeg spaserte ut, våren 1989, lykkelig ikke-troende. Kanskje ikke helt ateist, men likevel aktivt uinteressert i alt som helt religion.
Iblant omgikkes jeg humanetikere; ja, jeg til og med deltok som kursholder i forbindelse med borgerlig konfirmasjon på mitt hjemsted. En av brødrene til Levi Fragell bodde her i byen en tid, og jeg var i kontakt med ham et par ganger, full av respekt over hans brors betydning. Den mer berømte Levi sto nå for meg som en skikkelse av uante dimensjoner, en frontfigur som alle humanetikere skyldte stor takk. Han var fortsatt urokkelig ateist, frittalende og stort sett saklig. Jeg hadde en viss ærefrykt hver gang navnet hans ble nevnt, og jeg var stolt over å kunne fortelle at jeg på slutten av 70-tallet hadde overvært konfrontasjonsmøtet i Folkets Hus der han scoret flest poeng.

I går leste jeg et intervju med Levi Fragell i Aftenposten. Han er blitt 71 år og kommer med en memoarbok til uka, "Vi som elsket Jesus". I intervjuet gir han uttrykk for den samme urokkelige sikkerheten overfor sitt ateistiske livsgrunnlag. Når han hamrer løs på Gud og Jesus, spør intervjueren om det ikke er like mye menneskelige tolkninger som Fragell er blitt utsatt for. Her medgir Fragell at "Jeg har et nesten aggressivt forhold til det gudsbildet jeg vokste opp med."
Han fortsetter med å omtale sitt bilde av Jesus og karakteriserer ham slik: "Hans fremferd var autoritær, han krevde absolutt lydighet og truet med fortapelse."
Jeg gjenkjenner Fragells argumentasjon. Det er trist og beklagelig å lese hvordan en mann har levd som en offentlig ateist i over 50 år og likevel ikke har klart å se annerledes på ting. For meg tok det, som jeg så mange ganger har fortalt, tjue år å bli ferdig med det nødvendige oppgjøret med ungdomstidens strenge gudsbegrep. Det tok meg tjue år å bakse med de mest hissige delene av beretningen om Jesus. Deretter har jeg vært så heldig å oppdage kjærligheten bak det hele. Det som skulle til, var møtet med Den katolske kirke. Her fikk jeg åpnet mitt sinn slik at jeg kunne gjenoppdage storheten og helheten i Guds plan.
Levi Fragell har dessverre ikke kommet dit. Det er nesten overraskende med tanke på at han i så mange år har vært en like nidkjær motstander mot alt det kristelige som han var forkjemper i sin tidligste ungdom. Når jeg nå leser det han uttaler til Aftenposten, er det som om jeg gjennomskuer ham på den måten bare jeg kan etter å ha vært frafallen, men så blitt en troende igjen. Fragells argumentasjon er følelsesladet og preget av uttrykk som skam og bedrag - akkurat slik han gjorde under det nevnte foredraget i 1978. Jeg kan bare si: Skynd deg videre, Levi Fragell, en annen oppfatning av virkeligheten venter på deg!

Globalt og privat

2010-09-09T18:29:00.003+02:00

Religion er i ferd med å bli en mest mulig skjult privatsak i Europa, og i denne diskresjonens tidsalder sitter jeg her og er i ferd med å bli katolikk. Jeg akter altså å ta steget inn i en kirke som later til å være på vikende front i land der den til nå har hatt bred gjennomslagskraft. Spanias statsminister er den hittil siste som vil forby krusifikser og andre religiøse symboler i landets skoler, leser vi i dagens Aftenposten.
Dette har ingenting med meg å gjøre egentlig, men samtidig stiller det meg i et merkelig lys overfor meg selv når jeg så tydelig og overbevist går stikk motsatt vei.
Eller er det det jeg gjør? Nei, jeg har jo ikke til hensikt å bli en del av Den katolske kirke for å gjøre den mer synlig. Dypest sett er det ikke av hensyn til noen annen enn meg selv at jeg har besluttet å tre inn i fellesskapet av katolikker. Det er min egen overbevisning, mitt møte med Kirken, mitt ønske om å kunne delta i eukaristiens mystiske rituale og tryggheten i Kirkens verdighet som gjør at jeg vil bli katolikk. Det behøver ikke få noen innvirkning på noen som helst av de arenaene hvor jeg er aktiv, unntatt kanskje i familielivet.
For tiden vurderer jeg grundig om jeg overhodet skal la venner og kolleger vite at jeg akter å konvertere i nær framtid. I fjor på disse tider var jeg av en annen oppfatning. Den 21. august 2009 skrev jeg på bloggen at jeg så fram til å opplyse om min forestående konversjon overfor mine kolleger på jobben.
Nå er jeg langt mer usikker på om dette er nødvendig. Det har skjedd mye på dette året, både i mitt eget nærmiljø og i verden. Først og fremst later det til at de mektigste regjeringssjefene i Europa ønsker å krympe folks religiøsitet til et personlig anliggende som ikke vises utad.
Nå vil sikkert et forbud mot kors og andre symboler ikke få noen særlig innvirkning her i landet, for her fins neppe noen offentlig skole hvor slike dekorasjoner henger synlig for alle og enhver fra før. Slik sett skiller den norske virkeligheten seg radikalt fra det som er vanlig i land som Italia og Spania.
Det personlige gudsforholdet er med andre ord i ferd med å bli regulert bort fra det offentlige rom i de moderne storstatene i Europa. Selv om det tar tid, pleier slike trender å forplante seg nedover i befolkningen. Folk oppfatter etterhvert hva som ikke er god tone eller politisk korrekt i tiden og vokter seg vel for å tråkke over de nye grensene.
Nettopp derfor vil det være riktig av meg å la min forestående konversjon forbigås i stillhet overfor alle som ikke naturlig er til stede i kirken når det skjer.
Samtidig er dette også et spørsmål om mitt forhold til mine kolleger og venner og om graden av åpenhet i de miljøene hvor jeg opptrer. De kollegiale forholdene på min arbeidsplass har for det meste vært preget av stor åpenhet mellom medarbeiderne, høy toleranse for den enkeltes egenart og oppriktig interesse for den enkeltes dagligliv og velvære. Derfor er det også vanlig å kunne berette fritt om familiære hendelser og private opplevelser fra tiden utenom jobben. Her er det ingen krav om å fortelle alt, men heller ingen krav om å holde ting for seg selv; den sosiale tryggheten tillater hver enkelt å velge sitt eget åpenhetsnivå.
Det er helt klart at det å bli katolikk er en personlig sak som jeg ikke trenger å fortelle om, like lite som kollegene trenger å høre om det. Det eneste som gjør at jeg fortsatt vurderer å informere mitt arbeidsmiljø på en uformell måte, er at det å kunne dele slike private begivenheter med alle arbeidskameratene er med på å bekrefte og forsterke adgangen til å figurere på arbeidsplassen som en privatperson og ikke bare som en hvilken som helst pedagog.
At Spanias statsminister ønsker å få fjernet alt som vitner om grasrotreligiøsitet fra offentlige bygninger, er et sterkt signal overfor det store flertallet av spanjoler. Hvis jeg synes at den stilige Zapatero er på feil kurs, vil det faktisk være rett av meg å gå motsatt vei og benytte de tolerante forholdene blant mine kolleger til å bekjentgjøre min kommende, kirkelige statusendring. Det kan bety en ørliten utsettelse av religionens totale privatisering blant de menneskene jeg omgås daglig.

På pilegrimsferd

2010-09-07T18:25:00.005+02:00

Det er lørdag 28. august 2010. Det regner tett i Indre Østfold, men like fullt har 200 polakker fra Oslo-området ankommet messe i Sancta Maria kirke i Askim for å feire messe før de legger av sted på pilegrimsferd. Messen foregår på polsk og blir ledet av p Gerard Filak SSCC og stedets egen p Piotr Pisarek OMI. Menighetens tilsvar under hele liturgien gis høyrøstet og kontant fra stemmer som vet hvilke ord som skal sies og som ikke skammer seg over å si dem.
Rett etter messen vanker det en matbit i underetasjen før alle gjør seg klare til å vandre av sted. Målet for dagen ligger 2 mil unna.

Moderne pilegrimer må regne med å møte harde utfordringer underveis. Her ser vi baktroppen av pilegrimstoget passere Krosbykrysset, der Statens Veivesen bygger ny E18 for harde livet. Veitraseen langs oversiden av bildet forsvinner inn i en dobbel veitunnel som skal føre trafikantene direkte ut på den nybygde Smaalenene Bru over Glomma. Pilegrimene følger så godt det lar seg gjøre gangveien langs eksisterende Europaveitrasé.

Etter en pause omkring halvannen time etter avmarsj fortsetter pilegrimene over Fossum Bru. Den syngende flokken på dette bildet er et sjeldent syn i Indre Østfold, det kan jeg forsikre om. Uansett hva folk omkring må ha trodd, viser korset av bjørkegrener at det er en kristelig forsamling som her kommer vandrende. Brua på bildet er bare for myke trafikanter og hviler på søylene etter den opprinnelige Fossum Bru, som ble sprengt under krigen.

Jeg ble imponert over organiseringen av pilegrimsvandringen. De unge mennene i gule vester dirigerte trafikken hver gang toget var i kontakt med biltrafikk. De kommuniserte seg imellom ved hjelp av walkie talkie. To andre menn bar portable høyttaleranlegg i et stativ på ryggen, og med trådløse mikrofoner ble det gitt informasjoner, talt, sunget og bedt under absolutt hele vandringen, uansett motbakke. Så snart hele pilegrimsflokken hadde kommet seg over Fossum Bru og var trygt inne i Spydeberg, begynte man å be rosenkransen under ledelse av en av kvinnene. Vennlige polakker som gikk like ved meg, forklarte meg hovedtrekkene i hva som ble sagt underveis, men rosenkransen ville jeg ha gjenkjent uansett. 50 ganger ble det innledet i høyttalerne "Zdrowaś Marja, łaskiś pełna, Pan z tobą..."

Det var intet mindre enn gripende.
Ved Hovin kirke skulle det være servering, men først og fremst vandret alle ned den bratte og sleipe skråningen bak kirken for å ha en andaktsstund ved Mariakilden. En hevert lå klar fra vannhullet under den skinnende hvite Maria-figuren, og mange benyttet sjansen til å fylle drikkeflaskene sine. Den alltid åndsnærværende og varmt talende p Marek Szewcynski OFM, lett å oppdage i sitt mørkebrune fransiskanerantrekk, sto for tekstlesning og bønn. Hans rolle under pilegrimsvandringen kan knapt overvurderes. Han ledet salmesang, introduserte andre forsangere, ledet forbønn, ga opplysninger og talte om Den salige Moder Teresa, trolig i anledning 100 årsjubileet for hennes fødsel.
Dette siste bildet er overfylt av symboler, alle sterkt talende for hva lørdagen med pilegrimsferd inneholdt. Jomfru Maria, korset, Polen og Vatikanet er alle nødvendige og sentrale instanser i tradisjonene rundt denne pilegrimsferden, som i år foregikk for 26. gang. Det var en litt uvirkelig opplevelse som innbygger i Indre Østfold å være én av nesten 200 som deltok i denne vandringen. Folk flest i lokalsamfunnet aner ikke at denne tradisjonen eksisterer. Jeg vet det derimot, og har visst det i over et år, men betydningen av å delta var en intern sak, en personlig, indre opplevelse som ble delt med de andre pilegrimene, men som ikke skaper noen som helst aktelse blant folk som bor i området.

Likevel ville jeg ikke unnvært de 5 timene jeg tilbrakte sammen med pilegrimene denne regntunge lørdagen. Jeg hoppet av etter seremonien ved Mariakilden og lot polakkene gjennomføre de siste 8 kilometerne fram til Mariaholm uten meg. De klarte det sikkert utmerket, for arrangement av denne typen viste de seg å være eksperter på.

Nå har jeg fått en aldri så liten smak av hva det vil si å gå en pilegrimsferd. Les også min korte og umiddelbare lettelse over å ha kunnet delta i innlegget fra samme kveld.

Maria og Treenigheten

2010-09-06T20:26:00.003+02:00

Bildet: "Marias kroning ved Treenigheten", Hans Baldung Grien. Fra nettstedet www.pylgeralmanak.nl.

En av de første katolske bøkene jeg leste, var "Å tro på den treenige Gud" av Gisberg Greshake. Det var pateren i kirken her hvor jeg bor, som lånte meg den ved innledningen til min opplæring i retning av å bli katolikk. Jeg slet en del med å forholde meg til den relativt tynne boka, noe jeg nevnte i et innlegg 10. mars 2009, mens jeg ennå drev og leste den.
Nå har jeg kjøpt boka for å eie den selv, og for å kunne bruke den som referanse når det trengs. Jeg har nemlig ikke klart å slippe taket i Greshakes kapittel "Trinitariske bilder", der han kommenterer Treenigheten slik den er framstilt i en rekke kunstverk fra tidlig og sen middelalder og, som bildet ovenfor, fra renessansen. Kunstneren Hans Baldung Grien levde fra 1480 til 1545 og var ifølge Wikipedia den dyktigste eleven til Albrecht Dürer. Griens utsmykning av høyalteret i Freiburg Münster er nevnt i artikkelen, og det er nettopp denne utsmykningen som er avbildet ovenfor og som Greshake kommenterer.
Bildet viser Den hellige Ånd øverst, som en due i den solfylte halvsirkelen. Til venstre sitter Jesus og til høyre Gud Fader. I midten finner vi Jomfru Maria i ferd med å få en krone plassert på hodet av Faderen og Sønnen. Greshake viser til de geometriske figurene i bildet der også Marias håndstilling understreker møtet mellom flere triangler. Vi siterer Greshake i den norske utgaven av Gunnar Wicklund-Hansen fra 1999:

"Hodene til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd danner her en trekant, som kunstneren har sett seg ut som det optiske midtpunktet for hele bildet. Det dreier seg altså virkelig om en fremstilling av Treenigheten. Likevel kommer her Maria til som et fjerde element. Hennes hode danner med Faderens og Sønnens hoder likeledes en trekant [...] trekanten [blir] i høyeste grad dannet ved Faderens og Sønnens hoder og Marias hender, som i en spiss vender nedover [...]."

Da jeg leste dette for første gang, som en søkende som ennå ikke hadde funnet troen, begynte jeg å lure på hvordan Marias posisjon virkelig skulle forstås, men på neste side griper teologen Greshake inn og presiserer:

"Hvis man ser nøyere etter, lar trekanten som Fader, Sønn og Maria danner, seg ikke forstå som del av en firkant. Den er snarere projiseringen av den øvre, trinitariske trekant inn i et imginært rom. Herved vil spissen av den øvre trekanten (Ånden) bli gjenspeilet i Maria. Det betyr: Nettopp det "sted" i Treenigheten som vi har betegnet som 'Guds ut over seg selv', nemlig den Hellige Ånd, svarer den forherligede Guds mor til som et speilbilde."

Så langt Gisbert Greshake og hans akademiske forklaring. Bruken av Hans Baldung Griens altertavle gir et godt innblikk i Marias posisjon i katolsk teologi og i hennes rolle i overleveringene fra de tidligste tider etter Jesu død og oppstandelse.
Når jeg nå ser fram til å bli opptatt i Kirken etter en langvarig og intens prosess, har det vært nødvendig å lære mest mulig om Maria, som vi ellers er så fattige på kunnskap om i vårt protestantdominerte land. Maria fyller rollen som Gud Faders kvinnelige motstykke, hun er Gudfødersken i Den hellige Familie, og hun speiler Gud på jorden slik Den hellige Ånd speiler Gud i himmelen.
Jeg synes det er vakkert og logisk, og det gjør faktisk hele det kristne budskap mer fullkomment og lettere å forholde seg til. Læren blir mindre tørr og teoretisk, og de jordiske får sin stedlige representant i himmelen - Advocata nostra. Derfor har det vært nødvendig for meg å skrive om Maria så mange ganger. Det har tatt tid å forstå hennes stilling. Min katolske tro er meningsfylt og formfullendt nettopp takket være Maria.

Å hedre et bilde

2010-09-04T15:07:00.003+02:00

Enda en gang er det den lille statuen av Vår Frue av Fátima slik den står i Mariakirken i Askim som innleder et innlegg på denne bloggen. Dette er forøvrig det nest siste i en sammenhengende rekke på i alt 10 innlegg om Jomfru Maria Guds Mor. Bildet ovenfor tok jeg så sent som i går, og det viser en litt annen vinkel og er dessuten litt skarpere i kontrastene enn forrige bilde, som bl.a. ble omtalt den 27. august.
Jeg har begynt å forholde meg til denne Maria-figuren som en reell avbildning av Maria selv. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å innta en slik konkret holdning til figuren: Noen i menigheten sørger for at det alltid er friske blomster rundt figuren; på bildet fra i går står det faktisk noen orkideer rundt statuens sokkel.

Mest slående er imidlertid den langsomt voksende samlingen av rosenkranser som henger rundt Marias hender, som er samlet i bønn. På bildet til venstre er hendene med rosenkransene forstørret, og vi ser at fem eller seks rosenkranser er hengt rundt hendene, en from handling utført av troende og bedende katolikker fra Indre Østfold.
I begynnelsen, ved mine første besøk i kirken for snart 2 år siden, ble jeg litt forundret over å se denne spontane og personlige utsmykkingen av en detalj i kirkerommet. Senere ble jeg vàr at en ny rosenkrans var kommet på plass, og senere enda én og i sommer en til. Denne gavetildelingen har etterhvert imponert meg og gjort meg overbevist om at jeg på ingen måte er alene om troen på Den Hellige Jomfru her i lokalmiljøet.
Den katolske kirkes katekisme åpner tolerant for heder til helgenbilder ettersom det helt klart er den avbildede personen og ikke bildet som sådant som hederen tilkommer. Allerede i mitt blogginnlegg "Om å bli katolsk" i april i år gjorde jeg meg ferdig med tvil og spekulasjoner rundt dette temaet og siterte katekismen:
"For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet, og den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt."
Dette synet på menneskers holdning til helgenbilder gjør det mulig å utføre avanserte symbolhandlinger. De som har skjenket en rosenkrans til Maria-figuren i min hjemlige kirke, har villet vise Den Hellige Jomfru en spesiell hengivenhet eller takknemlighet. I sin fromhet har de gjort dette under et besøk i kirken vel vitende om at Himmeldronningen, Maria Guds Mor, ser deres handling og oppfatter symbolikken.
Denne muligheten til å uttrykke sine innerste tanker gjennom symbolhandlinger gjør Kirken så menneskelig og folkekjær i mine øyne. Dette demonstrerer også Marias rolle som talsperson for alt det kvinnelige og moderlige i det guddommelige uttrykk. Hennes posisjon, om enn beskjeden i framtreden, er av aller største betydning, og hvordan dette har nedfelt seg i Kirkens totusenårige tradisjon vil være tema i det neste innlegget på denne bloggen.
"O clemens, o pia, o dulcis Virgo, Maria."

"Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria."

Én person - mange gjengivelser

2010-09-03T17:14:00.006+02:00

Blant de mange avbildningene av Maria som jeg har støtt på siden den katolske delen av midt liv inntrådte vinteren 2008-09, vil jeg denne gang bringe seks bilder som representerer hvert sitt særpreg i læren om Maria. Her blir det for én gangs skyld mer bilder enn tekst.

Høyt hevet:

Himmeldronningen med Sønnen på sokkel over plassen ved Santa Maria Maggiore, Roma.

Den vakreste:

Dronningen av Rosenkransen, midt i Santa Maria sopra Minerva, Roma. Denne statuen, omtrent 1½ ganger det vi vil regne som naturlig størrelse, er preget av en hverdagslig og uskyldig skjønnhet, og jeg valgte for lenge siden å benytte dette som profilfoto på denne bloggen.

Den eldste:
Den sorte Madonna i Częstochowa, Polen. Bildet stammer fra et tidlig århundre e.Kr., og tradisjonen hevder at det ble malt av evangelisten Lukas. Stort eldre kan ikke en Maria-avbildning være.

Den sørgende:
I en nisje i muren like innenfor hovedporten til Krakóws gamleby står et stort krusifiks med den sørgende Maria Guds Mor på den ene siden og Josef på den andre. Figuren av Maria er ikke mer enn 60-70 cm høy, men i sin senmiddelalderstil utstråler den likevel tung, følelsesmessig smerte ved korsets fot.

Den gjenkjennelige:

En kopi av Vår Frue av Fátima, plassert på et veialter i Slovenia. Kronen på hodet, det mørke håret og de samlede håndflatene lar oss raskt kjenne igjen posituren, og vårt blikk møter figurens som i et gjensyn.

Den moderne:
En forferdet Maria ved korset utgjør et av glassmaleriene i min hjemlige, katolske kirke, Mariakirken i Askim.

"Et Jesum benedictum fructum vetris tui, nobis post hoc exilium ostende."

"Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt."

Troens avtrykk

2010-09-02T20:10:00.003+02:00

Dette vakre Madonna-bildet fant jeg på en grunnmur i Roma i påsken. Bygningen ligger i Via della Scala i bydelen Trastevere, men jeg observerte samme bilde også enkelte andre steder.
Jeg synes et slikt bilde som dette setter i gang flere tanker enn mange andre billedframstillinger av Jomfru Maria. Størrelsen på bildet er beskjedent; det dekket en flate mindre enn et A4-ark. Det ser ut vil å være sprayet på muren ved hjelp av en sjablong. Bildet er høyst todimensjonalt og utført, som man ser, kun i sort med murens farge som kontrast.
Hva slags person er det som har tatt seg bryet med å utsmykke annen manns grunnmur på denne måten? Hva forestiller den spesielle borden under bildet, er det stiliserte bokstaver, eller er det bare en dekorasjon? Hva for drivkraft ligger bak den handlingen det har vært å spraye bildet på muren? Har det vært en handling i natt og mørke, eller har det foregått på dagtid med forbipasserende tilskuere og vitner?
Disse spørsmålene får vi aldri svar på, men de melder seg raskt, og de handler mer om den eller dem som har utsmykket muren på denne måten, enn de to kjente personene som bildet framstiller.
I Norge er det mildt sagt langt mellom grafitti av denne typen. Det nærmeste vi kommer er ord som "Jesus lever" skrevet av ungdommer fra sekter hvor de er blitt herlig frelst. I det katolske Italia derimot, vekker et bilde av Maria med barnet større glede og gjenkjennelse blant folk.
Selv om vi aldri får vite hvem som står bak denne beskjedne veggdekorasjonen, er det neppe noen tvil om at hensikten er positiv. Her ligger det idel tro og tillit bak, og bildet blir en påminnelse om fred og trygghet skapt ved kvinnen og barnet som er avbildet på denne måten.
Et anonymt bilde av Maria med Jesusbarnet blir aldri påtrengende. Det er derimot et avtrykk av troen hos ett eller flere mennesker som laget det. Sett i perspektiv av Romas øvrige gigantiske severdigheter er dette avtrykket på en tilfeldig murvegg et lavmælt bevis på at ennå finnes troen i verden.
- - -
Dette innlegget har vært påtenkt i noen dager, og arbeidstittelen i mitt hode har vært klar hele tiden: "Skriften på veggen". Før jeg kom i gang med å skrive innlegget, rakk jeg imidlertid å bla igjennom dagens lokalavis for annen gang i dag, og der oppdaget jeg at denne tittelen er i bruk allerede: Den nye, norske kriminalfilmen med Varg Veum som frontfigur heter nettopp "Skriften på veggen", og den er såkalt kinoaktuell i disse dager.
En forveksling her ville jeg ikke risikere. Dessuten er de tre ordene en velkjent klisjé hentet fra Det Gamle Testamentet - Daniels bok om jeg ikke husker feil - og det var egentlig ikke særlig oppfinnsomt fra min side å benytte dette som tittel.
Dermed falt valget på "Troens avtrykk". Kanskje ble det en litt annen tekst på den måten.

Lourdes

2010-09-01T19:50:00.004+02:00

Det er bare noen dager siden jeg viste bildet av disse to Maria-figurene i et innlegg. Begge var på plass, hver for seg, i innlegget "Gudfeldigheter" den 21. august. Det er en helt spesiell grunn til at de er tatt med i dag igjen.
Jeg tror nemlig at disse to figurene må ha sitt opphav i den salige Bernadette Soubirous' visjoner i Lourdes i 1858, denne fantastiske historien som jeg omtalte så sent som i gårsdagens innlegg.
Bernadette hevdet at den lille kvinneskikkelsen hun møtte, alltid hadde en rosenkrans hengende fra høyre arm. Det har også begge de to figurene ovenfor, der den ene står i en nisje høyt oppe på en vegg i borggården i Wawel-slottet i Kraków, mens den andre står på et bord hjemme hos meg uten at jeg helt vet hvor den stammer fra.
Jeg er fristet til å utvide fenomenet gudfeldigheter med denne: Da jeg skrev om dette den 21. august, hadde jeg ennå ikke lest Pollestads bok der det står så tydelig om rosenkransen rundt høyre arm. Det betyr at jeg høyst nylig og definitivt etter at innlegget om gudfeldigheter ble skrevet, har lest og forstått at disse to enhetlige figurene ligner beskrivelsene fra Lourdes.
De to figurene har mye til felles. De skiller seg fra mange andre Maria-avbildninger ved at Maria holder hodet hevet og blikket løftet mot himmelen. Mange andre Maria-framstillinger - jeg vil nesten hvede at det gjelder flertallet - har blikket senket i alvorlig ettertenksomhet.
Ifølge pater Pollestads bok "Bernadette", som jeg refererte i går, ble Bernadette Soubirous på dødsleiet vist et bilde av en Maria-statue som var blitt oppstilt i grotten der Bernadette etter anvisninger i visjonene fant en kilde med helbredende vann. Bernadette uttalte da:
"Jeg skjønner ikke hvorfor man fremstiller den hellige Jomfru på denne måten; jeg har bestandig sagt at hun ikke bøyde hodet så langt bakover. Det var ikke slik hun så opp mot himmelen."
Med andre ord: Bilder av Vår Frue av Lourdes kjennetegnes ved at hodet er bakoverbøyd. Det må man kunne si om de to figurene over denne teksten. Uten behov for mer forklaring slår jeg meg til ro med at begge er kopier av Maria-figuren i Lourdes. Jeg er sikker på at den finnes gjengitt i mange flere utgaver enn disse to.
Jeg øver meg i fromhet for tiden ved å studere en rekke bilder av Maria som jeg har funnet under mine mange kirkebesøk i de siste 18-20 månedene. I neste innlegg vil jeg vise et bilde som er det folkeligste og mest moderne av alle: Maria som grafitti.

"Eia ergo advocata nostra illos tuos misericordes oculos ad nos converte."

"Se til oss i barmhjertighet du som går i forbønn for oss."

Bernadette Soubirous

2010-08-31T18:26:00.004+02:00

Den siste boka jeg har lest, heter "Bernadette" og er skrevet av pater Kjell Arild Pollestad (Cappelen 2005). Boka inneholder livshistorien til Bernadette Soubirous, den fattige ungjenta som i 1858 hadde visjoner av Jomfru Maria ved en grotte nær Lourdes i Frankrike.
Bernadettes visjoner og kilden som hun en dag avdekket inne i grotten, er i dag et av de viktigste valfartssteder i Europa. Vår Frue av Lourdes feires den 11. februar i hele Den katolske kirke hvert år, på årsdagen for Bernadettes første møte med Den hellige Jomfru, og dette er én av fem årlige Maria-feiringer innen Kirken.
På denne bloggen skrev jeg om Lourdes og Bernadette Soubirous den 11. februar 2009, da bloggen var 1 uke gammel. I begynnelsen av januar i år omtalte jeg filmen "Mirakelet i Lourdes", en ny, fransk film som viser at Lourdes har sin aktualitet den dag i dag.
Pater Pollestad har skrevet sin bok på grunnlag av inngående gransking av de hundreder av kilder som finnes om hendelsene i Lourdes i 1858. Den fattige og ikke lesekyndige Bernadette ble knapt 14 år gammel forhørt strengt og grundig av lokale myndighetspersoner innen både politi og kirke, men hennes standhaftighet i forhold til det hun hevdet å ha sett, var ukuelig.
Selv om hun aldri var alene på stedet, var det bare hun som hørte og så den lille kvinneskikkelsen som åpenbarte seg. En gang spurte Bernadette, etter sterkt press fra skeptikere og kritikere i omgivelsene, om kvinnen kunne fortelle henne sitt navn. Svaret hun fikk, var: "Jeg er Den Uplettede Unnfangelse." Man mener at disse ordene var fullstendig fraværende i Bernadettes ordforråd. Hun strevde med å memorere uttalelsen til hun kunne avlegge rapport for sognepresten. Dette skjedde, minner Pollestad om, bare tre år og tre måneder etter at Den salige Pave Pius IX hadde erklært Maria som Den Uplettede Unnfangelse.
Bernadettes budskap fra Den Uplettede Unnfangelse var at det måtte bygges en kirke på stedet. Da Bernadette senere lå for døden, ble det ganske riktig bygd en kirke ved grotten, en veldig basilika som skulle ta imot de millioner av pilegrimer som i de siste 150 år strømmer til kilden i Lourdes for å be og for å søke helbredelse.
Historien om Bernadette er like fascinerende som den er tragisk. Hun døde bare 35 år gammel etter et svært langvarig og smertefullt sykeleie, malende beskrevet i Pollestads bok. Da hadde hun allerede vært døden nær ved flere ganger i årene før. Ved ett av disse tilfellene ga hun denne hilsenen til den som stelte henne under sykdommen:
"Gi aldri etter for motløsheten. Elsk inderlig den hellige Jomfru."
Historien om Lourdes og Bernadette Soubirous er så spesiell at jeg vil komme tilbake til den også i neste innlegg. Der vil jeg forsøke å forklare hvordan jeg oppfatter kjennetegnene til den Maria-skikkelsen som Bernadette møtte ved grotten.

"Ad te clamamus exules filii Hevae, ad te suspiramus gementes et flentes in hac lacrimarum valle."

"Til deg roper vi, Evas landflyktige barn; til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal."

En kvinne som var kledd i solen

2010-08-30T20:54:00.003+02:00

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. 2 Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier." (Åp. 12,1-2)

Disse ordene innleder en av de viktigste bibeltekstene om Maria bortsett fra beretningene om Jesu unnfangelse og fødsel i Lukasevangeliet. Etter å ha lest en rekke bøker og tekster om Den katolske kirkes lære om Maria - mariologien - begynner jeg å se sammenhenger som gjør både troen, kirkene og symbolene så vidunderlig enhetlige.
Bildet øverst har vært brukt på denne bloggen tidligere. Det viser et Maria-bilde på veggen av kirken Santa Maria ai Monti i Roma. Forrige gang jeg brukte bildet her, var i det viktige og verdisøkende innlegget "Om å bli katolsk" den 5. april i år. Kirken hvor bildet pryder den ene langveggen, ble også omtalt i eget innlegg den 27. september i fjor.
Ettersom fotografiet ble tatt i mørket, er Marias stjernekrans meget framtredende. Dette trekket finnes i en rekke avbildninger av Maria, både malerier og statuer, og eksempler på slike vil bli benyttet som illustrasjoner på denne bloggen i flere av de kommende innleggene.
Det som slår meg når jeg ser et Maria-bilde jeg ikke har sett tidligere, er de enhetlige kjennetegnene. Her finnes trekk som er dokumentert i bibeltekster lik den som er sitert ovenfor eller i Lukasevangeliet eller også i Det gamle testamentet. Andre steder finner vi trekk som er bevitnet av personer som har hatt visjoner av Den salige Maria Guds mor. Den nylig omtalte Maria-figuren fra Fátima er et eksempel på dette. I neste innlegg vil jeg omtale Vår Frue av Lourdes og kjennetegnene derfra.
Det som imidlertid er ufravikelig ved alle avbildninger av Jomfru Maria, er blåfargen på deler av klesdrakten eller omgivelsene. Blått er Marias farge. Jeg er ikke sikker på hvorfor det er blitt slik, men fargen er med på å skape gjenkjennelse og kontinuitet uansett hvorfra avbildningen stammer og uansett hvem som har utarbeidet den.
Selv på det svakt opplyste fotografiet ovenfor er Marias blå kappe ikke til å ta feil av. Med kransen av stjerner rundt hodet framstår Maria her som selve Himmeldronningen.

"Salve Regina, mater misericordiae, vita, dulcedo et spes nostra, salve! "

"Hill deg, Dronning, barmhjertighetens mor. Du vårt liv, vår fryd, vårt håp, vær hilset!"

Lokal pilegrimsferd

2010-08-28T18:02:00.003+02:00

Så har jeg også opplevd dette: Å være pilegrim i eget distrikt.
Takket være en rekke heldige omstendigheter - gudfeldigheter om man vil - ble det til slutt mulig for meg å delta ved dagens pilegrimsferd fra Askim til Maria-kilden i Spydeberg. Pilegrimsferden som arrangement gikk som kjent videre helt til Mariaholm oppe ved Øyern, men som jeg varslet, hoppet jeg av etter ca 12 km. Til gjengjeld fikk jeg da med meg en høytidelig andaktsstund ved Maria-kilden inne i skogen bak Hovin kirke.
Vandringen ble en lærerik opplevelse blant de mange polske tilreisende, og framfor alt ble jeg vàr hvor viktig vandringen i seg selv var. Hendelsene, aktivitetene og de indre opplevelsene under vandringen til fots langs kjente, asfalterte gangveier og ukjente bygdeveier uten fast dekke utviklet seg til en tankerekke på aller dypeste plan.
Jeg kommer tilbake med fyldigere betraktninger fra pilegrimsferden på et senere tidspunkt. Det viktige med dette innlegget var for det første å formidle at jeg faktisk deltok, noe jeg lenge var sterkt i tvil om; for det andre å kunne innlede med ovenstående bilde av Jomfru Maria i form av Den sorte Madonna, som jeg har beskrevet tidligere og som også vil bli nevnt på nytt om ikke så lenge.
Mine planer for denne bloggens siste og avsluttende fase begynner å ta form, og tekst og bilder i dette innlegget glir fint inn i denne rekken. Legg merke til hvor vakkert de godt og vel 150 pilegrimene speiles i Glommas strømfylte overflate, i dag 28. august 2010 kl. 13.00.

Fátima

2010-08-27T10:02:00.005+02:00

Igjen bringer jeg dette bildet av Maria-statuen i min hjemlige, katolske kirke. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått, knelt eller sittet og sett på denne vakre figuren og gjort meg tanker om hvorfor den ser ut som den gjør.
På sokkelen står det skrevet "Fátima", og jeg skjønner derfor at dette er en kopi av en Maria-statue som er laget til eller på grunnlag av Maria-visjonene i Fátima i Portugal i 1917. Kanskje var det slik de tre barna beskrev sine åpenbaringer i ettertid. I så fall er statuens utseende langt på vei autentisk.
Det er dette som gjør mange Maria-statuer så tiltalende og levende.
Allerede 13. mai i fjor skrev jeg om Vår Frue av Fátima i et innlegg med samme tittel. Der ble historien bak de forunderlige hendelsene i den portugisiske landsbyen grundigere omtalt. Mitt poeng i dag er at statuen på bildet øverst, slik den står i Sta. Maria kirke i Askim, er et eksempel på hvordan visse kunstverk som framstiller Jomfru Maria, har blitt gjenskapt i et rikt antall kopier. Dette gjør dem gjenkjennelige, og det bidrar til en viss enhetlighet i billedframstillingene av Maria på ulike steder i den katolske verden.
Hver avbildning som er knyttet til menneskelige visjoner - eller, om man vil, observasjoner - bærer særpreg som er beskrevet av den eller dem som har hatt visjonen. Fátima-figuren på bildet ovenfor bærer bl.a. en spesiell krone på hodet. Formen på kronen er et av kjennetegnene på Vår Frue av Fátima.
Et annet kjennetegn ved denne later til å være de brune øynene som stirrer alvorlig og mildt bekymret framover mot jorden. Jeg forsikrer dere, lesere, om at Maria-statuen så slik ut den gangen jeg tok dette bildet, men rent personlig tolker jeg dens ansiktsuttrykk forskjellig hver eneste gang jeg ser den.
- - -
Dette innlegget hadde jeg til hensikt å skrive i går kveld. Det måtte jeg oppgi av tekniske grunner; det var noe som gikk galt enten på Blogspot-serveren eller min egen PC. Jeg kan bare undre meg over hvorfor et innlegg som jeg hadde såpass klare tanker om, måtte bli værende i abstrakt tilstand inne i mitt hode fram til nå. Det hadde sikkert en god hensikt.

Jomfru Maria, Guds Mor

2010-08-25T21:39:00.002+02:00

Helt fra denne bloggens spede begynnelse har Jomfru Marias stilling i katolsk tro opptatt meg. Fra før visste jeg bare at Maria er langt viktigere i Den katolske kirke enn i de protestantiske, men jeg hadde liten kunnskap om hvorfor. I dag, halvannet år etter at jeg skrev innlegget "Skikkelsen vi ikke kommer utenom", har jeg lært en hel del mer.

Ja, ikke nok med at jeg har lest og lært masse om Maria i denne perioden, men jeg har også erfart Marias nærvær og forbønn. Som så mange ganger før forundrer det meg over alle grenser at jeg - jeg mener: JEG! - er i stand til å sette en slik setning på trykk. Det hadde jeg nektet å tro om meg selv hvis noen hadde varslet meg om det for 2-3 år siden.

Jeg har lest bøker, jeg har studert nettsteder, og jeg har besøkt helligdommer i inn- og utland for å gjøre meg kjent med det som på fagspråket kalles Maria-kulten blant katolikkene. Det har vært berikende og utviklende og har bidratt til å gjøre meg til et nytt menneske.

Siden i sommer går jeg med dette Maria-smykket rundt halsen. Dette er ikke billig dritt; det er hvitt og gult gull, laget i pakt med tradisjoner på Balkan, der ortodokse og katolske begreper blandes og lever side om side. Kjedet er polsk og av samme materiale.

De neste innleggene på denne bloggen kommer til å handle om Maria Guds Mor slik jeg har mottatt læren om henne. Noe av dette har jeg nevnt tidligere på denne bloggen; pr. i dag er etiketten "Jomfru Maria" benyttet hele 52 ganger; se nederst på siden. Stadig lærer og erfarer jeg mer om denne fjerde himmelpersonen, og jeg stiller meg hoderistende til alt hva protestantene har gått glipp av når de har kastet vrak på mariologien - læren om Maria.

Det umåtelig beleilige ved å starte en serie Maria-innlegg nå, er at enten jeg deltar eller ikke i den omtalte pilegrimsvandringen førstkommende lørdag, kan serien gå sin gang: Pilegrimsferden gjennom Spydeberg har jo selveste Mariakilden som delmål underveis!

Det er bare å glede seg: De neste ukene står i Marias, den Uplettede Unnfangelses tegn på denne bloggen!

For mye på én dag

2010-08-24T20:21:00.003+02:00

Det er 13 måneder siden jeg skrev et uhøytidelig innlegg om valg (23.07.09). Nå er dagen her igjen, den siste lørdagen i august, da polske katolikker på Østlandet samles i Askim for å gå pilegrimsvandring til Mariaholm i Spydeberg.
I fjor kjørte jeg opp ruta på forhånd og lot meg skremme av at den er på ganske nøyaktig 2 mil. Jeg er fortsatt ikke eldre enn at dette skal gå greit; pilegrimene bruker hele dagen på å komme fram.
Det er dessuten mulig å snu på halvveien, etter pause med andakt ved Mariakilden bak Hovin kirke. Her er det også en matstasjon, har jeg forstått av programmet som i dag ble lagt ut på katolsk.no. Det gjør meg forresten ganske stolt å se de kjente stedsnavnene fra lokalmiljøet samt pater Piotr omtalt på denne nyhetssiden på Den katolske kirkes viktigste, norske nettsted.
Men en lørdag i august kan disponeres til så mangt. En sensommerrydding på hytta hadde vært fint på denne tiden, og her hjemme har jeg noe listverk som skulle vært hvitmalt. Dessuten er det det ene og det andre, og i år som i fjor ser jeg at en pilegrimsferd sammen med hovedsakelig utenlandske katolikker kan være både spennende og inspirerende, men også en aktivitet mest for meg selv, en egotrip i forhold til de mer allmennyttige gjøremålene i hus og hytte.
Dette siste kan utsettes, ingen tvil om det. Huset og hytta står der neste helg også. Denne pilegrimsvandringen derimot, foregår én eneste gang i året. I år har jeg dessuten, i motsetning til i fjor, et noe større kjennskap til den salige pater Jerzy Popiełuszko som er polakkenes hovedfokus ved pilegrimsferden.
Jeg er definitivt mer tiltrukket av ideen om å delta i år enn jeg var i fjor. I dag, mens det er bare 4 dager igjen til arrangementet, kan jeg bare si at vi får vente og se. En slik holdning er etter min mening blant de mest nedrige tendensene blant yngre mennesker i vår tid; det gjelder å vente i det lengste med å inngå avtaler ifall et enda bedre tilbud dukker opp før avgjørelsen må tas. Jeg misliker min egen holdning når jeg utsetter beslutningen, men jeg har flere enn meg selv å ta hensyn til, og foreløpig er det i hvert på ingen måte utelukket å delta.
La meg også medgi at jeg i dag kom over et blogginnlegg eller en kronikk på verdidebatt.no og debattantens egen blogg. Tittelen var "Multikultur i Kirken". Innleggets akademiske nivå gjorde inntrykk på meg, og jeg vil anbefale å lese det via en av linkene i dette avsnittet eller fra margen på St. Olavs blogg, hvor jeg selv fant tittelen. Disse tankene om mangfoldet i Den katolske kirke i Norge gjør at dersom jeg må velge bort lørdagens pilegrimsvandring fra Askim til Mariaholm, er det med litt tyngre hjerte enn jeg ville hatt om jeg ikke hadde lest det nevnte innlegget.
Det er utrolig hvordan ting dukker opp og setter sitt preg på valgene i hverdagen!

"Gudfeldigheter"

2010-08-21T17:09:00.005+02:00

Dagens tittel, "Gudfeldigheter", er et ord jeg lærte av en av bloggens kommentatorer i fjor vår. Ordet er, som man skjønner, avledet av ordet "tilfeldigheter", men med forstavelsen "gud-" får man gitt uttrykk for at de tilfeldige hendelsene kan eller skal tilskrives guddommelig styring. Jeg liker ordet og har adoptert det i dagligtalen, i hvert fall i mitt eget hjem.
Har man først fått syn for at gudfeldigheter eksisterer, ser man dem lettere i det som inntreffer av smått og stort. Jeg fikk definitivt en slik opplevelse i Kraków for 3 uker siden.
Sentralt i hendelsen er min 44 cm høye Maria-figur i keramikk, som jeg helt overraskende fikk i gave i midten av juni i år (se innlegg av 16.06.10). Figuren har en framskutt plass i stua her hjemme.
Da min kjære og jeg hadde kommet oss opp den lange trappa til borggården til slottet Wawel i Kraków den 31. juli, fikk vi se en nisje høyt oppe på veggen i en av bygningene, og inne i nisjen sto en Maria-statue som var påfallende lik min egen; se bildet nedenfor. Den ca 130 cm høye statuen i Wawel var noe mer detaljrik i utførelsen av Marias klær, men den bedende stillingen var helt lik, og fra figurens høyre underarm hang en rosenkrans på nøyaktig samme måte som min figur hjemme (dessverre ikke fullt så tydelig på bildet øverst). Det kan neppe være tvil om at min Maria-figur er laget som en kopi av den i Wawel, som kanskje er kopi av en enda eldre og fjernere original, for alt vi vet.
Det interessante var den uventede gjenkjennelsen. Det var som når en illusjonist viser fram et kort fra en kortstokk og lar en fremmed fra publikum velge et kort fra en annen kortstokk. Publikumeren velger nøyaktig samme kort som illusjonisten på forhånd har plukket ut - dersom trikset lykkes. En forbløffelse over noe lignende slo oss begge der i borggården på Wawel, og ikke vet jeg hvilken illusjonist som sto bak tilfeldigheten om det ikke var en med overjordisk peiling på ting, en som har evne til å iscenesette gudfeldigheter.
Jeg er smertelig klar over at de fleste moderne mennesker vil betrakte det som infantilt og overvettes blåøyd å gå rundt og tilskrive alle uventede parallellhendelser himmelsk ledelse. Samtidig er det en privatsak i hvilken grad man ønsker å betrakte den muligheten som reell.
Jeg har i de siste 12-18 månedene opplevd det som en ensidig berikelse av tilværelsen å holde muligheten åpen for at nettopp noen der oppe følger med og viser sin medvirkning i slike små og store inngrep.
I går inntraff et nytt slikt tilfelle, og ikke helt uten betydning. Jeg hadde et ærend et stykke inn i Värmland på ettermiddagen og kjørte i vei alene i bilen. Dette er en situasjon jeg liker godt, og jeg hadde utstyrt meg med håndplukkede CDer og en rosenkrans. Så snart jeg hadde nådd en passende marsjfart på E18 ut av Askim, fant jeg fram rosenkransen, la den til rette rundt girspaken og begynte å følge de 60 røde treperlene i syklusen, én for én.
Hele rosenkransen var bedt ferdig før jeg passerte grensen mellom Eidsberg og Marker kommuner. Jeg bestemte meg for å be den en gang til rett etter passeringen av svenskegrensen.
Dette skjedde, men jeg merket nå at jeg virkelig måtte streve med konsentrasjonen. E18 i Västra Värmland er en utfordring, og med smertens mysterier gående mellom høyre hånds fingre på samme tid, begynte jeg etterhvert å bli bekymret for min egen sikkerhet. Trafikken fløt i 100-105 kilometer i timen, og øyelokkene ble tunge som et kilo bly. Jeg ristet på hodet lik en elgokse for å holde meg våken, men slapp ikke taket i rosenkransen og bønnen før den var fullført.
Da jeg startet på hjemturen litt senere, hadde jeg til hensikt å be rosenkransen også på hjemveien. Jeg ventet til jeg hadde passert landegrensen igjen, trygt og uten forstyrrelser, og plukket deretter opp korset i rosenkransen som fortsatt lå ved girspaken.
Da oppdaget jeg straks at perlekransen var brutt; den var ikke en krans lenger, men et langt kjede. Koblingen mellom to av perlene hadde glidd fra hverandre, sannsynligvis etter press fra skinnet rundt spaken mens jeg skiftet gir.
Å følge en ødelagt rosenkrans med bare én hånd tilgjengelig i høy hastighet på Europaveien var ingen naturlig aktivitet å starte på. Jeg så det uventede bruddet i rosenkransen som et hint: Rosenkransbønn får vente til enten bilen står stille eller en annen enn jeg sitter bak rattet. Kanskje var det intet mindre enn en melding om at jeg ikke skal utsette meg selv og andre trafikanter for livsfare under rosenkransbønnen.
Jeg valgte å tolke hendelsen slik og kjørte hjemover med forundring i sinnet. Hjemme klarte jeg med letthet å sette rosenkransen sammen igjen, men jeg vet at den heretter ikke skal brukes i fart.

Gjester og vertskap

2010-08-20T19:28:00.003+02:00

I forrige uke hadde pater Piotr gjester. De var sju personer fra Polen, alle ansatt ved offentlige og private ungdomsskoler i området rundt Katowice. Jeg snakket med dem etter messen forrige onsdag, etter fattig evne ettersom jeg kan enda mindre polsk enn det lille de kunne av engelsk. Ved hjelp av pateren fikk jeg formidlet en invitasjon til en omvisning på skolen hvor jeg jobber. Invitasjonen ble overraskende godt mottatt av de polske skolefolkene, og fredag kveld, for akkurat ei uke siden, møttes vi ved den lille barneskolen hvor jeg har jobbet i 10 år.
Vandringen gjennom gangarealene og innom enkelte klasserom gikk jevnt og rolig for seg. Gjestene var høflige og forsiktige og kommenterte det de så, med lavmælte kommentarer som jeg ikke hadde særlig utbytte av.
Innimellom observerte jeg i hvilken grad de var fortrolig med noe av den tekniske utrustningen. De var vel kjent med dataprosjektorer, men ikke vant til at lyset i klasserommene tennes automatisk ved hjelp av bevegelsessensor. Da de så stablene med lærebøker som lå klare til å ta imot elevene til første skoledag noen dager senere, ville de vite hvor mye foreldrene måtte betale for at elevene skulle få bruke alt utstyret. Da jeg ga til svar at alt er gratis og at det er forbudt etter Opplæringslova å ta betalt for noen som helst tjeneste i norsk grunnskole, ble de så forfjamset at de knapt klarte å stå oppreist. Derfor ilte jeg til med å si at elevene til gjengjeld må betale for å få melk og frukt på skolen, og at de må ha med egen matpakke til lunsj. Det hjalp litt på balansen for de polske gjestene.
En av dem bladde i en lærebok i faget RLE, "religion, livssyn og etikk". Bildene av Jesus på én side og Dalai Lama på en annen gjorde inntrykk, og jeg forsøkte å forklare hva faget går ut på.
Jeg fikk også i gang en enkel samtale om bruk av digitale medier og om innlevering av hjemmeoppgaver via Internett. Alle nikket gjenkjennende på hodet og trakk på skuldrene for å si at dette er da ikke noe særskilt, slik er det i polske skoler også, i hvert fall nå til dags. Først da jeg slo opp dørene til et av skolens mobile skap med tolv lekre, bærbare Lenovo PCer til elevenes disposisjon, gikk det et lengselsfullt sukk gjennom forsamlingen. Akkurat da så jeg meg selv utenfra og opplevde meg som den mest komiske av figurene i rommet: Dette sukket var hva jeg hadde ventet på hele tiden; såpass høyt rager min stolthet over standarden ved min arbeidsplass og såpass lavt ligger mine indikasjoner på kvalitet i skolemiljøet.
Omvisningen endte på personalrommet etter at gjestene hadde kikket misunnelig på lærernes arbeidsplasser og flirt av mitt kronisk uryddige kontor. Jeg serverte kaffe og Twist på lærerværelset og beklaget at jeg ikke hadde sørget for fløte til kaffen. Det spilte ingen rolle, ingen savnet fløten, men samtlige kikket forvirret rundt seg over kaffekoppene med et ord som ikke var til å ta feil av: "Cukier?" Sukker ja, det hadde jeg ikke tenkt på. En papirpose med det viktige tilbehøret ble funnet høyt oppe i et skap, og dermed var serveringen reddet. Twisten var det ingen som brydde seg om før all kaffen var drukket opp.
Jeg vet ikke hvem som lærte mest om hvem forrige fredagskveld. De var sju polakker og jeg var enslig nordmann. Kanskje lærte jeg sju ganger så mye som de, og kanskje vil jeg huske denne lille skolevisitten sju ganger bedre. Det var en vel anvendt kveldsstund, ingen tvil.

Nytelser

2010-08-19T19:49:00.003+02:00

Med stor innlevelse leser jeg for tiden Aage Haukens fornøyelige kriminalroman "Den dypfryste pateren", som jeg nevnte i blogginnlegget for to dager siden. Boka er så underholdende at jeg ikke klarer å vente med å sitere et utsagn jeg leste i går kveld.
Handlingen i romanen utspilles blant munker i et karmelittkloster i Oslo. Det er to leire blant de 11 munkene, nemlig de italienske, som utgjør de opprinnelige beboerne i klosteret, og de norske, som alle har konvertert til katolisismen og drar meg seg norske holdninger. Mellom disse to gruppene hersker betydelig kulturell uenighet om mat og drikke, litteratur og teologi, omgangsform og atferd.
I en samtale der en av de italienske munkene uttaler seg om den norske pateren som, helt i tråd med romanens tittel, blir funnet død og nedfryst, sier italieneren:

"Han røker ikke, han drikker ikke, han lever som et dyr!"

Utsagnet fikk meg til å humre høyere enn alminnelig. Karakteristikken av den strenge pater Ansgar i boka forteller mye om hva den italienske pateren på sin side betrakter som forutsetninger for å leve et menneskeverdig liv.
I en annen scene lar Aage Hauken en annen italiensk pater fortelle en norsk novise i klosteret om katolisismen på grunnlag av forholdet til mat:

"Katolisismen kommer til oss nedenfra, ikke ovenfra - innenfra, ikke utenfra. Den hellige messe er typisk nok et måltid. Meditasjon og bønn kommer i annen omgang, som en følge av dette. Men først av alt kommer vin og brød."

Det er ingen grunn til å legge skjul på at denne pedagogiske framstillingen som romanforfatter Hauken har latt smyge inn i "Den dypfryste pateren", gjør inntrykk på meg. Jeg er klar over at et utsagn av denne typen ikke behøver å ha støtte i noe bredt lag av italienske katolikker, men når det først er nevnt, er det grunn til å tro at synet har sine representanter. Det fascinerer meg, og jeg gleder meg over det som framstillingen innebærer, nemlig en anledning til å se bordets gleder som et symbol på det som katolsk tro handler om.
Hver gang jeg har sett tegn på at katolikker omgås landbruksprodukter som øl og vin like selvfølgelig som de omgås korn og grønnsaker, har jeg gledet meg over det og tenkt på min ungdoms strenge pietistmiljø der totalavhold i forhold til alkohol var et frelsesspørsmål. Nå derimot, etter å ha klart å trenge et lite stykke ned i katolsk mentalitet, ser jeg at koblingen mellom avhold og frelse faktisk er ubibelsk.
Jeg trengte ikke nødvendigvis Aage Haukens roman for å få bekreftet adgangen til å glede seg over mat og drikke, men det gjorde gleden litt større og litt mer løssluppen. I kveld tror jeg sannelig jeg skal tenne en sigar også!
- - -
Bildet øverst: Et glass ouzo klart til å nytes på en gresk restaurant i Nyköping, Sverige.

Skolestart

2010-08-18T20:41:00.003+02:00

I dag begynte skolen igjen. Barna troppet opp etter sommeren, høyere av vekst enn før og mer energiske, mer forventningsfulle og motiverte enn de vil være noen annen dag fram til neste sommer. Førsteklassingene kom stivpyntede med videofilmende foreldre i bakgrunnen. Fadderelevene i 5. klasse stilte opp og sang en velkomstsang for skolebegynnerne, og blant de voksne på skolegården var ikke ett øye tørt - ikke engang hos den garvede og aldrende inspektøren, som akkurat nå sitter her og skriver på sin dypt hemmelige blogg.
Det slår meg på en dag som denne at jeg har vandret rundt som en skolebegynner i nesten 2 år. Dette er tiden det har tatt meg å vandre fra å være nysgjerrig på hva Den katolske kirke inneholder, til å stå på terskelen til å konvertere og selv bli en katolikk i alle betydninger av ordet.
Det har vært 2 år fylt av personlige mirakler, men også av dramatikk og ubehag. Dette siste har jeg spart bloggen og dens lesere for, men alle de personlige hendelsene innenfor trosliv og katolsk lærdom har jeg brettet ut til det patetiske.
Jeg vedgår dette fordi jeg forlengst har registrert - og også nevnt her på bloggen - at katolikker er merkelig diskrete overfor hverandre og i all sin omgang med trosfeller. De simpelthen behøver ikke å utlevere sitt innerste slik mange av oss kjenner fra medlemmer ved norske bedehus og trossamfunn utenfor Statskirken. I en katolsk forsamling er det verken plass til eller behov for offentlige betroelser og selvutlevering, og årsaken er enkel: Troen og frelsen er en sak mellom hver enkelt troende og Gud Fader, og det man har behov for å snakke om, skjer under fire øyne i samtale med en pater i botens sakrament.
Det er, som jeg har skrevet mange ganger før, helt logisk, behagelig og befriende. Derfor opplever jeg iblant at mine skriverier her på denne bloggen inneholder en eksponering av mitt innerste som er høyst atypisk innen katolske kretser. Jeg har tatt sjansen helt bevisst og overveid hver eneste gang jeg har gitt til beste min tro og tvil og mine sorger og gleder.
Kanskje har både katolikker og andre lesere opplevd dette som litt vel personlig, litt too much av hjerte og nyrer fra en temmelig fremmed mann. Dette innlegget er tenkt å skulle markere en gradvis avrunding av slike tendenser.
Det er mindre enn åtte uker igjen til min konversjon. Denne dagen som jeg for et år siden så fram til med grøss og gru, er nå blitt en høytidsdag jeg venter intenst på. Den vil bli fullendelsen av en prosess jeg knapt trodde kunne være mulig da jeg etter fylte 50 år forsto at jeg var i gang med en vandring som jeg ikke på noen måte hadde forberedt meg på.
Nå går vandringens innledende fase mot slutten. Det er, som nevnt i starten på denne teksten, som om første skoleår har vart i henimot 24 måneder. En mann i min alder trenger nok litt lenger tid for både det ene og det andre - ikke minst for å gjøre seg av med alt oppsamlet grums og skrot gjennom et langt og definitivt syndefullt liv.
I det siste er det som om jeg har funnet sporet; jeg har fått fotfeste på skinner som fører dit jeg vet at jeg må fare. Dette har preget mine erkjennelser i de siste 4-5 innleggene. Jeg har ingen klar idé om hvordan de neste innleggene vil bli utformet, men jeg vet at jeg vil legge litt mer lokk på strømmen av informasjon fra mitt eget indre og i stedet framstå litt mer betraktende - kanskje litt mer katolsk, slik jeg omtalte i bloggens hittil lengste innlegg den 5. april.
Det kommer neppe som noen bombe at denne bloggen vil ha oppfylt sin målsetting og dermed vil bli avsluttet like etter min konversjon den 10.10.10. Mitt behov for å skrive vil imidlertid neppe dø ut etter den tid, så det gjenstår å se hvordan jeg deretter vil verbalisere mine tanker og opplevelser. Som skolebegynner innen katolsk trosliv ser jeg i hvert fall slutten på begynnelsen, og det kjennes så rett, så rett...

Bøker til mismot og bøker til glede

2010-08-17T18:31:00.006+02:00

I det 300. innlegget på denne bloggen, "Romertall CCC", fortalte jeg at jeg hadde gjort meg til eier av 2 klassiske helgenbøker. Den ene var en redigert utgave av skriftene etter St. Johannes av Korset (1542-91), den andre en tilsvarende utgave av St. Teresa av Ávila (1515-82). Begge disse spanjolene viet sine liv til karmelittordenen og var spirituelle og opptatt av det indre liv i hva de talte og skrev.
Jeg har nå nærmet meg disse to bøkene, som jeg i slutten av mai var uforsiktig nok til å fortelle at jeg hadde kjøpt i det nevnte blogginnlegget. Jeg må dessverre medgi at det ikke ga meg stort å lese dem, og jeg ga opp etter ca 30 sider.
Begge de to skriver om sjelens kjærlighet til Gud. Johannes av Korset var opptatt av lengselen etter evig salighet og skrev dikt som han selv kommenterer i boka til venstre på bildet øverst. Teresa av Ávila skriver i sin bok om bønn og om hvordan selve bønnehandlingen ideelt sett tar over bevisstheten og utløser en strøm av kjærlighet mellom Gud og den bedende. Boka på bildet er en redigert utgave av hennes åndelige lærebok "Den indre borg" fra 1577.
Jeg innser i dyp respekt for de to helgenene at deres bøker er skrevet ikke bare i en annen tid, men framfor alt i en ganske annen situasjon enn jeg befinner meg i. Bøkene er derfor også skrevet for et annet publikum enn verdslige og blaserte personer som meg. Oppgitt erkjenner jeg at jeg kommer til kort i åndelig drivkraft og lengsel; derfor evner jeg ikke å ta inn over meg de poetiske og inderlige anvisningene som Johannes og Teresa har nedskrevet. Dette ble i tøffeste laget for meg - i hvert fall på det nåværende stadium i min utvikling.
Nå fylles jeg ikke av noen dyp sorg over å ha måttet oppgi Johannes av Korset og Teresa av Ávila - bare et mildt mismot. Det finnes mengder av bøker som er mer tilgjengelige åndelig sett. Det er kanskje en del av himmelens ledelse at jeg i samme uke som jeg satte de to avbildede bøkene tilbake i bokhylla, ble presentert for en både underholdende og lærerik roman fra katolsk miljø. Det var min kone som i sommer lånte en spenningsroman av Aage Hauken på biblioteket, "Den dypfryste pateren", utgitt i 1987.
Professor Aage Hauken er godt kjent både innenfor og utenfor det katolske miljøet i Norge. Som forfatter og intellektuell dekker han et vidt spekter innen både teologi, historie, reiser og musikk. På sitt stilfulle nettsted presenterer han sine verker, også de skjønnlitterære utgivelsene.
"Den dypfryste pateren" har en klassisk kriminalhandling lagt til et munkekloster i Gamlebyen i Oslo. I romanen gir den kunnskapsrike forfatteren en levende beskrivelse av selve miljøet i klosteret, dagliglivet, ritualene og dynamikken mellom brødrene.
Det er framfor alt det siste aspektet som gjør romanen så umåtelig leseverdig og lærerik for min del. Her finner alt jeg har mottatt som nytt innhold i det personlige gudsforholdet, sin naturlige sammenheng i et genuint miljø. Jeg leser og fryder meg, opplever spenningen i romanens handling og finner boka midt i blinken nå som jeg har oppgitt de nevnte helgenbøkene. Aller mest gleder det meg å vite at min kone allerede har lest den og besitter de samme kunnskapene som jeg nå tilegner meg!
Mange vil sikkert mene at "Den dypfryste pateren" ikke representerer noe litterært høydepunkt, verken i generell forstand eller i Aage Haukens samlede produksjon. Det betyr ikke at den ikke har noe å gi. For meg har denne boka blitt en sammenhengende leksjon i anvendt katolisisme - i tillegg til at den underholder hele veien!

Involvering

2010-08-16T18:57:00.003+02:00

I gårsdagens bloggtekst var jeg opptatt av ting jeg hadde opplevd som læring under søndagsmessen. Det var faktisk flere ting å lære under messen i går; festen for Den salige Jomfru Marias opptakelse i himmelen tilførte messen et visjonært preg, noe pateren vektla på sin sindige og oppriktige måte.
Jeg lærte en lekse om å se messen på riktig måte og å sette rett ord på det jeg opplever.
Tidligere har jeg betraktet den katolske messen som en teateroppsetting, et fysisk drama framført med små vekslinger i virkemidlene. Menighetens delaktighet har jeg sett på som en aktivisering, en invitt til å delta med egne bevegelser og svar.
Pateren satte imidlertid det hele på plass for meg på en litt annen måte i gårsdagens preken. Det føltes nesten som om et av hans utsagn ble sagt nettopp til meg: I begynnelsen av messen hadde jeg nemlig fått en ny assosiasjon til nettopp teaterregissørens oppgaver da jeg fulgte med på paterens dirigering av de unge ministrantene som strevde med å holde fyr i røkelsekaret.
"Det er verken en teaterforestilling, en oppvisning eller en utstilling vi er vitne til i den katolske messen, men tvert imot en invitasjon til å involvere oss i de hellige handlingene, uttalelsene og budskapet." Slik uttalte pater Piotr seg i prekenen.
Å involvere seg er noe annet og ganske mer bevisst enn å bivåne en forestilling eller la seg aktivisere. Den som involverer seg, deltar aktivt av egeninteresse, som et uttrykk for tilslutning til bønnene om syndstilgivelse og nåde.
Dette er den katolske messens betydning for den jevne troende: En mulighet til å involvere seg i tilbedelse og gudsdyrkelse, en høytidsstund i ei hektisk uke der personlig involvering i en ydmyk seremoni er den eneste målsettingen.
I spenningsfeltet mellom Den allmektige Gud, den korsfestede Kristus, den kjærlig forbedende Jomfru Maria og den jordiske troende oppstår kontraster i tid og rom, høyde og dybde. Aller nederst, i et avhengighetsforhold til hele det himmelske spekter, befinner enkeltmennesket seg, som et ørlite, ynkelig motstykke til Gud Fader. Med involveringen i messens handlinger får den enkelte et redskap til å uttrykke sin ydmyke posisjon, sin takknemlighet og sin selverkjennelse.
Mer og mer blir jeg overbevist om at det er denne involveringen og alt som uttrykkes gjennom den, som gjør den katolske messen så uendelig mye mer formfullendt, uttrykksfull og opplevelsesrik enn moderne, lutherske gudstjenester. Jeg vet at jeg har kommet til rett kirke denne gangen.

Marias opptakelse i himmelen

2010-08-15T17:55:00.006+02:00

I dag er det 15. august og festen for Marias opptakelse i himmelen. Dette er en av de virkelig store høytidsdagene i det katolske kirkeåret. Dagen har vært feiret helt siden 600-tallet, ifølge omtalen på katolsk.no.
Å feire messe i dag medførte en hel del lærdom knyttet til denne dagens dogmeinnhold. Det ble en særdeles innholdsrik og feststemt messe i St. Maria kirke i Askim, ikke bare fordi det var barnedåp denne søndagen, men også fordi menigheten kunne feire 18 års jubileum som selvstendig menighet. Det var nettopp på 15. august 1992 at biskop Schwenzer ledet grunnleggelsen av menigheten i Askim, og da den nye kirken sto ferdig i 2003, fikk den navnet Marias opptakelses kirke selv om den til vanlig kalles bare St. Maria kirke eller Mariakirken.
Alt dette ble nevnt i messen av pateren, og jeg tok det til meg som ny informasjon, ikke fordi jeg ikke har hørt eller lest det før, men fordi tilknytningen til datoen 15. august satte denne delen av lokalhistorien inn i en formfullendt sammenheng.
En del av dagens preken inneholdt referanser til Pave Pius XIIs erklæring fra 1950 om at Maria ved sin død ble opptatt i himmelen med legeme og sjel. Pateren siterte en del av det omfattende dokumentet fra Pave Pius XII, der det framgår at denne læren ble fastsatt etter åpenbaring fra Gud:
"...vi uttaler, erklærer og fastslår det som et guddommelig åpenbart dogme: At den Uplettede Guds Mor, den evige Jomfru Maria, etter å ha fullført løpet i sitt jordiske liv ble opptatt med legeme og sjel til Himmelens herlighet." (Punkt 44 i det pavelige dokumentet Munificentissimus Deus; min oversettelse fra engelsk.)
Rent personlig falt jeg i tanker om denne henvistningen til Pius XII og hans erklæring om Maria. Jeg berørte dette temaet på min vanlige, sleivete og litt for lite grundige måte i denne bloggens 6. innlegg, skrevet 8. februar 2009. Nå i dag møtte jeg så å si følgene av den pavelige erklæringen i søndagsmessen og feiringen av nettopp Marias opptakelse i himmelen, Assumptio Beatae Mariae Viriginis.
Jeg har lest igjennom Munificentissimus Deus i ettermiddag, og jeg har fått bekreftet det som sto klart for meg under dagens messe: Dogmet om Assumptio ble ikke formulert som et påfunn fra Paven eller andre i Vatikanet. Tvert imot; det ble stadfestet etter å ha vært en forestilling og overbevisning blant katolikker flest gjennom nær sagt alle århundrer. Tanken på at Maria, den Uplettede Unnfangelse, skulle måtte vente i en grav på å bli opptatt i himmelen på den ytterste dag mens Sønnen hele tiden var i himmelen, syntes urimelig og preget av bristende logikk.
Pave Pius XII gjorde ikke annet enn å fastslå skriftlig det som Den katolske kirke alltid hadde trodd, men han formulerte likevel ikke sitt dokument før det var blitt foretatt nye, grundige og langvarige undersøkelser om grunnlaget for å innføre forestillingen om Assumptio som et dogme i Kirkens teologi. Mesteparten av Munificentissimus Deus omhandler disse undersøkelsene og funnene de ga.
Jeg erkjenner at jeg har hatt en stor og god festdag for Marias opptakelse i himmelen i dag, 15. august 2010, og jeg merker hvor lite det krever meg å godta dette dogmet, som jeg i alle tidligere år - helt fra barneskolen, faktisk! - har lært å betrakte som en katolsk snurrighet. Nå derimot, er dette i skjønneste orden, for jeg har forstått litt av meningen med at Kirken forholder seg ikke bare til Skriften, men også til tradisjonen. Den vakre læren om Assumptio er et eksempel på dette, og den er til alt overmål gjenspeilt i det fulle navnet på kirkebygningen som jeg så ofte oppsøker og finner trøst og glede i.
Man kan trygt si at mitt liv har tatt uventede veier, og jeg bruker tiden akkurat nå til å konsolidere troen på at mitt valg om å gå helhjertet inn i Den katolske kirke, vil være et valg jeg kommer til å være tilfreds med for resten av dette forunderlige livet.

Solheim har sagt det!

2010-08-12T16:04:00.005+02:00

I dagens Aftenposten står det en kronikk med en heller oppsiktsvekkende tittel:

Ta Gud alvorlig

Les eventuelt artikkelen her.

Tittelen er i seg selv oppsiktsvekkende; det er ikke ofte en seriøs avis kommer med en så direkte oppfordring knyttet til Gud Fader. Desto mer oppsiktsvekkende er at tittelen og kronikken er forfattet av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, en av SVs representanter i regjeringen og en forhenværende leder av sitt parti.

Mitt behov for å være orientert om samtiden har preget hele mitt voksne liv. Derfor har jeg fulgt Erik Solheim på avstand fra han steg opp av folkedypet som en profilert partisekretær på begynnelsen av 1980-tallet, en intellektuell radikaler, en tidstypisk SVer i slutten av 20-årene. Solheim var alltid alvorlig og alltid behersket og saklig, men veldig ivrig etter å få fram sakens alle aspekter når han fikk uttale seg i mediene.

Et par år senere ble han valgt til partileder i SV, dette smått ytterliggående partiet som i 1980-tallets valg fikk slåss mer mot sperregrensen enn mot sine politiske motstandere. Solheim stilte i stadig nye gensere, lærte seg å smile til kamera og vant popularitet.

Da hjørnesteinsbedriften Viking Dekk i Askim ble nedlagt i 1992, var Solheim den partilederen som var flest ganger i lille Askim og talte lokalsamfunnets sak - til tross for at hans parti var imot bilisme, som i sin tur var så avhengig av Viking Dekks produkter. Erik Solheim holdt drømmen og håpet ved like i Askim helt til virkeligheten tok knekken på begge deler - og på Viking Dekk.

Det er en minister jeg har spesiell respekt for som i dag har skrevet en innsiktsfull kronikk i Aftenposten. Han maner til aktelse og forsiktighet i alt bistandsarbeid i andre land fordi religionens betydning må forventes å være ukjent for norske bistandsarbeidere og utviklingseksperter, men den rollen religionen spiller, må tas på alvor om man ønsker gode resultater av bistands- og utviklingsarbeid. Dette er budskapet i utviklingsministerens artikkel.

Han kunne ha valgt en annen tittel. Han kunne ha kalt artikkelen "Religionene må tas på alvor" eller "Folks trosliv må ikke undervurderes". Erik Solheim uttrykker seg imildertid ikke slik i dagens Aftenposten. Han går til sakens kjerne, nemlig Gud i den vide forstand som omfatter de fleste gudsbegreper i verdens religioner, og han bruker uten omsvøp imperativformen: "Ta Gud alvorlig".

Det eneste som mangler, er et utropstegn etter oppfordringen. Jeg måtte kikke et par ganger ekstra da jeg leste denne tittelen over bildet av den kortluggede Solheim. Det var virkelig han som hadde skrevet kronikken, og dermed må det også ha vært han som formulerte overskriften. Artikkelen kunne ha handlet om mye annet enn det den lange teksten behandler. Tittelen vekker assosiasjoner hinsides det som er kronikkens tema, og budskapet i tittelen isolert sett ligger relativt fjernt fra det vi fra før vil forbinde med den gode SV-ministeren.

Derfor var det ytterst hyggelig og oppmuntrende, det var gledelig og utfordrende å ta Solheims overskrift inn over seg i en mild lettelse over den personlige vinklingen som tittelen uttrykker: Nå har også han skjønt det!

Ta Gud alvorlig!

Erkjennelser

2010-08-09T19:49:00.003+02:00

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett.
Med våre korstegn og blikk mot det høye, våre krusifikser og medaljonger, våre helgenbilder og rosenkranser vet vi at vi bærer og utfører synlige kjennetegn. Katolske idrettsutøvere, uansett nasjonalitet, lar seg bli sett som katolikker når de gjør korstegnet idet de gir seg i kast med arenaens utfordringer. Tilskuerne ser det fra tribunen eller TV-skjermen og gjenkjenner signalet i undring eller respekt.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen.
Målet med våre synlige trosuttrykk er ikke å bli identifisert og kategorisert av medmennesker og ukjente tilskuere, men å uttrykke ønsket om å bli sett fra det høye. Katolske yrkessjåfører har ofte et krusifiks eller en rosenkrans hengende fra bakspeilet, og i nøkkelringen henger kanskje en medaljong med St. Christopher. Med slike ordløse, statiske uttrykksmidler viser den troende et behov for å bli sett og tatt vare på av noen med overordnet kontroll, av en skytshelgen, av Maria Guds Mor eller av Den allmektige Gud selv.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen som vil en vel.
Våre religiøse bevegelser og våre symboler har til hensikt å be om velsignelse, beskyttelse og miskunn til enhver tid og i enhver situasjon, især når omstendighetene blir særs krevende eller risikable. På en katolikks kontor finner man ofte et krusifiks eller et bilde av nåværende eller forrige pave. Slike billedsymboler viser at kontorets bruker mener seg avhengig av visdom og ledelse fra krefter som vil alle menneskers beste.

Å leve som troende katolikk er å kunne gjøre bruk av Kirkens sakramenter for å få tilgivelse for synd, feilgrep og svik mot den himmelske ledelse.
Kirken rommer med sine sakramenter alle uttrykk for Guds nåde overfor hvert enkelt menneske. Bønn om nåde kan ikke så lett uttrykkes med bevegelser i hverdagen eller med bilder og symboler i kjøretøy og arbeidsrom. Inne i kirkerommet derimot, faller den troende katolikk på kne, og her uttrykkes rent fysisk den ydmykhet, syndserkjennelse og takknemlighet som budskapet om nåden naturlig utløser. Dette er en sak mellom den enkelte troende og Gud selv og trenger ikke tas med ut i alles påsyn. Til gjengjeld tenner vi et lys eller flere i et ønske om de helliges forbønn for oss selv, for våre kjære og for vår neste.

Forenklet uttrykt på denne måten blir det så logisk, så godt og så kjærlighetsfullt, et trosliv omgitt av de helliges daglige medvirkning og Kirkens nådeforvaltning.
Dette er en oppsummering av hvor langt - eller kort! - jeg har nådd i min katolske forståelse.

Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto.
Sicut erat in principio, et nunc et semper et in sæcula sæculorum.

Kirkelig smil

2010-08-07T09:53:00.004+02:00

I Skärhamn på øya Tjörn, 5 mil nord for Göteborg, finner vi denne kirken med en litt spesiell fasadedekorasjon. Kirken tilhører den lokale menigheten av Svenska Kyrkan, Sveriges evangelisk-lutherske folkekirke. I midten av juni hvert år innledes sommersesongen med at to sorte rør henges parallelt på kirkeveggen, og meningen er akkurat hva det ser ut som: "En öppen kyrka som med ett leende välkomnar var och en." Dette ble opplyst oss av en hyggelig vertinne i den sommeråpne kirken.
Høyt over den hektiske båthavnen i Skärhamn kneiser den hvite kirken med den smilende fasaden ut mot havet, som en godmodig havn i havnen eller, om man vil, som et klovnefjes. Jeg avstår fra å komme med synspunkter - døm selv!

Kraftsenteret Częstochowa

2010-08-05T16:36:00.005+02:00

Częstochowa er både et senter for polsk nasjonalfølelse og gudsdyrkelse og en alminnelig, grå industriby. Etter polsk målestokk er den med sine snaut 250.000 innbyggere ingen storby. Jeg har lyst til å bringe noen flere inntrykk fra denne byen, der min kone og jeg tilbrakte sist søndag under konstant mottakelse av nye og sterke inntrykk.

Det første bildet viser et helt ordinært gatebilde. Det kunne vært tatt hvor som helst i Øst-Europa: Eldre, slitte fasader med billig reklame vender ut mot gata, og her og der ses dekorasjoner i stilarter som knapt er gangbare vest for Szczecin - se f.eks. gatebelysningen på dette bildet.
I motsatt ende av denne gaten - Aleja Najświętszej Maryi Panny (Den allerhelligste Jomfru Marias Allé) - ligger Jasna Góra-høyden med det berømte klosteret, som var åsted for forrige innlegg på denne bloggen. Nederst til høyre på bildet aner vi en samling med noe hvitt. Dette er et hav av hvite plaststoler som er sirlig utplassert innunder friluftsalteret ved klosterets østvendte mur. Her kan det holdes messe og arrangement for flere titalls tusen mennesker. Når de hvite stolene på dette bildet tar så liten plass, sier det litt om dimensjonene forøvrig.
I det nordvestre hjørnet av den festningslignende ringmuren rundt klosteret er det innredet et historisk museum som viser klosterhelligdommens betydning gjennom Polens dramatiske historie. Her er framstillinger av slag mot tartarer, tyrkere, svensker og tyskere, her er uniformer og utmerkelser fra de forskjelligste epoker, og her er framfor alt historien om fagbevegelsen Solidaritet og frihetskampen på 1980-tallet. Lech Wałęsa og pave Johannes Paul II spiller en framtredende rolle i denne historien, og i en monter nede i museets underetasje fikk vi se medaljen og diplomet fra det norske Nobelinstituttet da Wałęsa fikk Nobels Fredspris. Det var strengt forbudt å fotografere i museet, og fordi jeg respekterte dette, har jeg dessverre ikke noen fotodokumentasjon derfra.
Tilbake i alleen som fører opp til klosteret. Den siste kilometeren er konstruert som en bilfri paradegate der man som pilegrim eller bare alminnelig fotgjenger hele tiden har klosterkirken foran seg som et høyere mål. På begge sider av alleen finnes rikelig med enkle og rimelige serveringssteder for sultne og tørste pilegrimer. På bildet ser vi forøvrig en gruppe på over 50 polske pilegrimer på vandring opp mot Jasna Góra. De sang optimistisk og fortrøstningsfullt, vinket blidt mot oss som sto langs kanten og smilte tilbake, og de skrittet lettet ut mot målet for den siste etappen på vandringen. Bakerst i gruppen ser vi en ung fransiskanermunk som hadde slått følge med de ellers alminnelig antrukne pilegrimene. Enda vi ikke visste hvor langt de hadde vandret, var det et gripende syn.
Gripende var det også å se det stille og tankevekkende minnesmerket over presten og martyren Jerzy Popiełuszko langs alleen. 37 år gammel ble den modige pateren likvidert av politifolk i oktober 1984. Popiełuszko er et sterkt symbol for det katolske Polens frihetskamp mot fiender av vekslende art opp gjennom historien. Den 6. juni i år ble Popiełuszko saligkåret og inngår dermed til evig tid i Den katolske kirkes flokk av hellige. Vår søndag i Częstochowa ble et møte med Jerzy Popiełuszko ettersom hans portrett og bilder fra hans aktiviteter tidlig på 1980-tallet inngikk i alle deler av utstillingene i Jasna Góra. Selv husker jeg meget godt navnet hans fra stridighetene i Polen på den tiden, og det gjorde et så dypt inntrykk på meg da han ble funnet død og henslengt i veikanten, at jeg aldri har glemt navnet hans. Derfor gir det meg underlige følelser av å ha gått en stor runde når jeg nå møter ham som et av navnene på minnedagskalenderen i denne Kirken som jeg snart skal være en del av.

- - -

For foreløpig å avslutte de spredte glimtene fra vår korte tur til Polen nylig kan jeg turistmessig opplyse av min kone og jeg fløy til og fra Kraków, hvor vi også hadde hotellrom i 3 døgn. For å komme til Częstochowa tok vi tog. Det hadde vært mulig å ta rutebuss, og hadde vi hatt andre ukedager til rådighet, kunne vi også ha deltatt i en guidet tur med hotel pick up fra Kraków. Toget tok to timer og et kvarter den ene veien og to timer og femti minutter tilbake. Det eksisterte verken luftkjøling eller salg av forfriskninger på toget, så dette ble i seg selv en opplevelse av samvær med den jevne polakk under til dels ekstreme omstendigheter, men dette er en annen historie.

Częstochowa søndag 1. august

2010-08-03T16:37:00.003+02:00

Jeg står inne i et trangt kapell innenfor klosterkirken i Jasna Góra, polakkenes helligdom i byen Częstochowa. Det er så trangt og fullt av folk at jeg nesten kunne ha holdt meg på plass ved å løfte opp føttene og bare henge inntil alle menneskene rundt meg. Varmen og luftkvaliteten er ekstremt plagsom, men jeg holder ut enda jeg ser at den andre ikke-polakken i det overfylte kapellet, nemlig min kjære kone, er på nippet til å gi opp. Men her er det ikke snakk om å komme seg ut med det første, så vi smyger fram hver vår mineralvannflaske og tar en livgivende slurk av vann som ikke lenger er særlig kaldt. Jeg holder kamera klart oppunder nakken på mannen foran meg, men det er innstilt på mørkefotografering og lang lukkertid fordi et blinkende skilt forrest i kapellet forbyr bruk av blitz.

Presis kl. 14.00 trer to prester inn foran alteret, og i samme øyeblikk starter en øredøvende musikk over et usynlig høyttaleranlegg. Musikken er ukjent for meg, men de framtredende paukene og messingintstrumentene får meg til å tenke på Richard Strauss' "Also sprach Zarathustra" eller Aaron Coplands "Fanfare for the Common Man". Etterhvert ser jeg at det skinnende blanke forhenget som dekker alterbildet i kapellet, er i ferd med å heve seg. Langsomt stiger det opp innenfor bilderammen slik at det berømte maleriet av Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget gradvis kommer til syne. Når nedre halvdel av bildet er åpenbart og de to avbildedes ansikter begynner å bli synlige, stiller alle i kapellet seg på kne. Det skjer i ett og samme sekund, og jeg oppfatter det raskt nok til å følge med - ikke minst fordi høytidsinnholdet i stunden gjør det å knele til det eneste naturlige. Idet hele bildet er avslørt, opphører den monumentale musikken, og det går et lydløst sukk gjennom forsamlingen. Orgelet spiller opp, de polske besøkende begynner å synge en salme som de tydeligvis kjenner godt, og en etter en reiser folk seg igjen. Jeg innser at jeg nå står og stirrer på et av de eldste, helligste og mest myteomspunne kunstverk i dagens Europa. Legenden vil ha det til at bildet er malt av evangelisten Lukas, og i praksis er det ingenting i veien for at dette kan være tilfellet. Jomfru Maria satt selv modell, sies det, og det er her jeg rammes av en overjordisk erkjennelse: Dersom opplysningene i legenden er riktige, må Den salige Jomfru Maria selv ha sett bildet i fullført utgave - det samme bildet som jeg sto der og så en lettere restaurert utgave av! Bildet er delvis dekket av en glitrende kappe som gjør at kun ansiktene til de to personene er synlige. Det er uendelig vakkert, fullt av mystisk utstråling, og etter å ha sett bildet med mine egne øyne, er jeg ikke lenger så opptatt av at mulighetene for å knipse et optimalt foto ikke er til stede.

Jeg snur meg i stedet mot langveggene i kapellet og studerer de tusener av gjenstander som polske katolikker har skjenket i takknemlighet til kapellet og Maria Guds Mor. Smykker og pynt i edle metaller henger tett i tett på veggene, og utenpå alle småtingene henger krykker og proteser som folk gjennom personlige mirakler har blitt frigjort fra. Den mange århundrer lange linjen med undere og folkelig fromhet treffer meg på nytt, og jeg ser at Polen og Den katolske kirke er uatskillelige. Her har historien til folket og Kirken gått hånd i hånd gjennom alle tider, og at Jomfru Maria har holdt sin vernende hånd over hver og én er hevet over tvil. Det slår meg at vi som var tilreisende utlendinger der i den polske helligdommen, fikk innsyn i noe særpolsk, et fenomen overordnet alt vi kan lese om i bøker eller på Internett. Her lot de oss se den viktigste kilden til kjærligheten til nasjonen, slik den forekommer både hos den stivpyntede familien med mor, far og fem døtre som vi traff ved porten, eller hos den lille, aldrende nonnen med vaklende ganglag som plutselig dukket opp ved siden av meg i kapellet. Jeg var rørt til tårer, og er det fortsatt.

Den svarte madonna

2010-07-29T12:09:00.004+02:00

Dette bildet, som jeg uten videre har hentet fra katolsk.no, viser Den svarte madonna i klosteret Jasna Góra i Częstochowa i Polen. Den første gangen jeg hørte om dette bildet, som representerer en helligdom med uendelig symbolkraft for det polske folk, var i 1983. Dette året var det Lech Wałęsa som mottok Nobels Fredspris for sitt arbeid for frihet og demokrati i Polen. Det gjorde inntrykk på meg da jeg leste i avisene at han ga fredsprispengene til utviklingsformål i Polen, og medaljen skjenket han til klosteret med Den svarte madonna.
I den tiden jeg har beveget meg innen Den katolske kirke, har historien om Lech Wałęsas fredspris dukket opp i minnet, og jeg har begynt å erfare et fjernt slektskap med den polske fredsprisvinneren. En artikkel i Wikipedia bekrefter at jeg husker rett; medaljen befinner seg blant de såkalte votivgavene i Jazna Góra.
Nettstedet katolsk.no har en lang artikkel om Den svarte madonna og den fantastiske rollen det eldgamle bildet har spilt i Polens dramatiske historie. Ifølge artikkelen finnes det til og med en myte som sier at bildet er malt av evangelisten Lukas, og at selveste Jomfru Maria satt modell mens han malte. Det skal ha vært i denne situasjonen at Maria fortalte evangelisten de mange familiære historiene som kun Lukas-evangeliet bringer oss.
Denne myten er besnærende, vakker og ikke direkte usannsynlig. Ekspertanalyser har fastslått at bildet kan stamme fra 500-tallet. Dette utelukker ikke muligheten for at det er enda eldre. Jeg liker godt den bakenforliggende tanken i myten om at Lukas ikke bare skrev et evangelium, men også malte bilder - eller i hvert fall dette bildet. Det gir en god forklaring på hvordan han og ikke de andre evangelistene kunne fortelle om engelens budskap til Jomfru Maria, Marias besøk hos Elisabeth, frambæringen av Jesus i tempelet og Jesus' forsvinning og gjenfinning som 12-åring i tempelet.
Halve rosenkransen har sin opprinnelse i nettopp de beretningene som Lukas er alene om! Å anse ham som opphavet til dette bildet er kanskje naivistisk, men ikke desto mindre et fromt konsept.
Min interesse for Den svarte madonna har nå, nesten 27 år etter at jeg hørte om den for første gang, nådd et nytt stadium: Jeg er så godt som på vei til henne! I morgen drar min kone og jeg til Kraków, og derfra håper vi å ta oss de ca 14 milene videre til Częstochowa for å avlegge madonnabildets helligdom et besøk. Det blir en slags ekspresspilegrimsreise nesten uten vandring, men opplevelsen kan likevel bli stor og uforglemmelig.
Det er ikke lenge siden reisen ble bestemt og bestilt. Det ville vært naturlig å kontakte den gode pater Piotr for å få råd og tips fra en kjentmann med lokalkunnskaper, men han har sin velfortjente sommerferie for tiden. Vi har derfor hatt kontakt med den alltid like vennlige pan J., som har kunnet gi oss de forslagene vi trenger for å komme oss til Częstochowa på den tiden vi har til rådighet.
Dermed er planene for kommende helg behørig avslørt. Det gjenstår å se om alt som trengs, klaffer for oss slik at vi får oppleve å se det hellige bildet i virkeligheten, men forhåpningen er stor. De som besøker denne bloggen jevnlig, vet nok nå at neste innlegg vil omhandle langhelgen i Kraków - som i seg selv inneholder mange muligheter til store opplevelser - og den eventuelle avstikkeren til Jasna Góra-klosteret.
Les mer om klosteret og helligdommen på http://www.jasnagora.pl/.

Mangfold

2010-07-25T20:24:00.004+02:00

Det er lett å spore av, synes jeg, nesten uansett hva man tar utgangspunkt i. Inntrykk og tanker, minner og assosiasjoner velter innover en stakkar ustanselig, og det er ingen enkel sak å holde tråden hele tiden.
Iblant har jeg latt denne bloggen spore av. Det har skjedd når jeg har latt meg inspirere eller engasjere av temaer som ligger på siden av eller kanskje milevis unna det som er bloggens målsetting og hovedtema.
Egentlig har det ikke vært direkte feil av meg å skrive blogginnlegg om noe annet enn det å bli katolikk. Det kan forsvares ikke først og fremst fordi bloggen er min egen skapning av ord og bilder og mitt høyst private ansvar, men framfor alt fordi de tingene som jeg har berørt, amatørmessig og ikke sjelden ganske klønete, er temaer som også er med på å forme min hverdag og min tankeverden, side om side med mitt fokus på katolsk tro.
I dag kunne jeg med letthet ha skrevet en tusenordstekst om min språkforvirring etter en uke på Balkan, en frustrasjon som kommer til å sitte i min bevissthet i måneder framover fordi mitt kjennskap til varianter av serbisk og kroatisk - e-kavski, je-kavski og ije-kavski - viser seg ikke å stemme lenger. Kyrillisk skrift dukker opp der man minst venter det, og bosnierne kjører finere biler enn serberne.
Jeg klarer nok ikke la være å tygge på denne forvirringen en stund til, men jeg skal la det være en sak for meg selv helt og holdent.
I dag er det nøyaktig 11 uker til min lenge varslede konversjon til Den katolske kirke. Det er også på dagen 1 år siden jeg beskrev hvordan jeg mottok varselet om hvilken dato som skulle egne seg godt for denne begivenheten.
I dag klarer jeg å se mye, mye bedre hvordan mitt liv er blitt ledet inn i et rett spor i rett hastighet. Det er vanlig å benytte påskevigilien på påskeaften til å konvertere, har jeg forstått. I dag vet jeg at dersom jeg hadde fulgt mine kursfeller fra den lokale, katolske kirken sist vinter og konvertert på påskeaften i år, ville mitt hverdagsliv fortsatt ha inneholdt elementer som ville gjort veien videre noe tung og uordentlig. Disse elementene har i ettertid blitt tatt hånd om og fått den mest guddommelige løsning.
Hva som ennå venter meg i min katolske utvikling fram til konversjonen, gjenstår å se; de nevnte 11 ukene er et tidsrom mer enn langt nok til å inneholde både overraskende og forventede steg i utviklingen.
Iblant tenker jeg faktisk i store linjer og undrer meg over om de 20 årene jeg levde i maksimal, selvvalgt avstand fra Gud, i seg selv kan ha vært en del av den livslange prosessen, et langvarig og kanskje nødvendig stadium i utviklingen som til slutt skulle gjøre meg trygg og tilfreds som katolikk for resten av livet.
Det er så mye jeg ikke vet, og jeg øver meg dag etter dag på å leve med flere spørsmål enn svar. Dette representerer mangfoldet i en moden manns liv, all undringen som man må leve med på en slik måte at den snarere øker enn reduserer ens selvrespekt.
Jeg forsøker å samle mine tanker rundt den katolske læren om Maria, den vakre framstillingen av Guds Mors omsorgsfulle rolle i frelsesplanen, hennes betydning som mottaker av våre forbønnsbehov og hennes helt naturlige posisjon i Kirken. Det er framfor alt dette som har fått meg til å oppleve det berikende, trygt og beroligende og innta den knelendes stilling midt i alt mangfoldet.
Jeg hilser Dobra večer uten å vite sikkert lenger om dette er gangbart utenfor Kroatia og Montenegro, og spiller gode, gamle Slowhand til trøst og styrke:

When my hands no longer play,
My voice is still, I fade away.
Holy mother, then I'll be
Lying in, safe within your arms.

(Fra "Holy Mother" av Eric Clapton)

Tidløst

2010-07-16T14:23:00.004+02:00

Jeg nærmer meg slutten på Thomas Aquinas' katekisme. Det går litt smått med slik litteratur; skal en slappe av i sola, er det liksom ikke middelalderteologi man aller først rasker med seg på veien til terrassen.

Samtidig opplever jeg hver eneste gang jeg leser i denne boka at den fascinerer meg. Tanken på at teksten ble forfattet for nesten 740 år siden, gjør boka til et spennende møte med en stor foreleser på hver eneste side.

Det slår meg stadig at St. Thomas evnet å gi stoffet et tidløst preg. Det han foreleste om og dikterte i Napoli på 1270-tallet, er formulert så fritt for dagsaktuelle referanser og konkretiseringer at det meste er gjenkjennelig og anvendbart i dag som den gangen.

Det er en stor kunst å kunne tenke og skrive slik. Nå var Thomas Aquinas åpenbart en både klok og meget belest mann. Han siterer filosofer og tenkere like lett og elegant han siterer Bibelen.

En historisk detalj som det er interessant å merke seg, er at bønnen Hill deg, Maria var atskillig kortere på St. Thomas' tid. Den lød kun slik:

Hill deg, Maria, full av nåde. Velsignet er du blant kvinnene, og velsignet er ditt livs frukt.

Når vi i våre dager kjenner bønnen i en lenger utgave, ser vi at vi deltar i en utvikling av tradisjonen når vi benytter en nyere form enn den vi finner i eldre litteratur.

Det er ellers interessant å se hvordan Thomas Aquinas framholder sinne og harme i forbindelse med gjennomgangen av det 5. bud, Du skal ikke drepe. Etter en saklig utdyping og avgrensing av budets fysiske gyldighet setter han begrepe sinne inn i en større, sosial og moralsk sammenheng der nedlatende behandling og tiltale overfor medmennesker representerer et like betydelig brudd på budet som en rent bokstavelig morderhandling.

Thomas Aquinas mestrer det å skrive grundig og på samme tid kortfattet. Derfor er The Aquinas Catechism god lesning også om sommeren.

- - -

Min kone og jeg ser nå fram til ei uke ved Adriaterhavet. Bloggen kommer til å stå dørgende stille i denne korte perioden, men når den er over, kommer jeg til å bruke en tekst eller to til å forberede neste sommerutflukt, som dypest sett vil være en pilegrimsreise.

Neste kunde

2010-07-14T15:03:00.003+02:00

Som dagligvarekonsument handler jeg regelmessig både i Norge og Sverige, og jeg tror jeg liker denne aktiviteten bedre enn det som er vanlig mannfolk flest. Svært ofte gis det tilstrekkelig med tid i kassakø til å observere og gjøre seg refleksjoner omkring folk og folks atferd, selv ved noe så banalt som avslutningen av en runde med dagligvareinnkjøp.
I kassakøer der både nordmenn og svensker er blant kundene, inntrer en ulikhet i atferden som ikke er helt uten betydning. Forskjellen kommer til uttrykk i bruken av de prismeformede stavene som kan eller bør legges på transportbåndet som skille mellom to kunders samling av varer til betaling. Stavene gir kassaoperatøren utvetydig, ikkeverbal beskjed om at siste vare i et innkjøp har passert strekkodeskanneren slik at prisene kan summeres og sluttsummen oppgis til kunden.
Svenske kunder er ofte flinke til å bruke disse stavene og legger dem alltid på transportbåndet etter sine egne varer.
Nordmenn derimot, griper etter skillestaven først og fremst for å vise hvor forrige kundes varer opphører og ens egne begynner. Vi kan da gå ut fra at også forrige kunde var norsk ettersom vedkommende ikke selv la skillestaven på plass etter sin siste vare.
Det er slående hvor konsekvent denne forskjellen mellom svenske og norske kunder inntreffer, og det er ganske pussig å observere hvor ivrige nordmennene er til å vise hvor deres egne varer begynner; det er som om de har et panisk forhold til risikoen for å måtte betale for en vare som forrige kunde har plukket med seg.
Svenskene derimot, viser med stor trygghet hvor slutten på deres egen varehaug befinner seg og signaliserer dermed at her opphører det som jeg trenger og vil betale for; værsågod neste!
De norske kundenes underliggende holdning viser, som kontrast til den svenske, at de tar ansvar for å skille forrige kundes varer fra sine egne, men neste kundes overtakelse av transportbåndet tar de overhodet intet ansvar for.
Det er alltid en fare for å trekke slike hverdagslige detaljer for langt i kulturanalytisk signifikans, men det er samtidig også en fare for å være overdrevent forsiktig med nettopp dette.
Jeg tror forskjellen mellom norske og svenske forbrukeres anvendelse av dagligvarebutikkenes skillestaver ved kassabåndet viser fruktene av to ulike former for oppdragelse, to ulike grunnsyn på enkeltmenneskets ansvar i forhold til sine medmennesker, to forskjellige grader av høflighet.
Det ligger i så fall i sakens natur at jeg personlig har langt mer sans for svensk praksis, der man ikke ser det som noen skam å vise hensyn og ansvar for den som kommer som nestemann i køen.
Selv dette kan vi trekke mye lenger i symbolikk og situasjonstolkning, men jeg for min del stanser refleksjonene her og nøyer meg med å være en norsk forbruker som, til forskjell fra de fleste av mine landsmenn, passer på å legge skillestaven på plass etter min siste vare hver gang jeg er i butikken.

Consubstantialem Patri

2010-07-13T11:55:00.003+02:00

Den sommerdøsige lokalavisen her i byen bringer i dag et oppslag av stor, kulturell og nasjonal interesse. Den handler om at dåpstallene er rekordlave for tiden. En stadig mindre andel av barna som blir født, bæres til kirkelig dåp.
Artikkelen hevder at prosentandelen for Askims vedkommende var 55,7 i 2009. En faktaramme som er gjengitt i avisens papirutgave men ikke i nettutgaven, viser at gjennomsnittet for Norge i fjor var 67,8%. Selv dette er lavt, men min hjemby ligger altså betraktelig under landsgjennomsnittet.
Det kan spekuleres side opp og side ned om hvorfor dåpstallene stuper og hvorfor visse kommuner skiller seg ut med positivt eller negativt avvik i forhold til gjennomsnittet. I en tid da barna vokser opp som "curling-generasjonen", der foreldrene uavlatelig går foran og rensker veien for hindringer og motgang for de små, er det oppsiktsvekkende at stadig flere foreldre finner det i orden å forsømme innvielsen til og opplæringen om nasjonens kristne verdigrunnlag.
Jeg velger å se dette i sammenheng med Den norske kirkes avmystifisering av frelsesunderet og av personen Jesus Kristus. Alminneliggjøringen av det guddommelige har pågått lenge, og forflatingen av overjordisk verdighet passer glimrende til den oppvoksende generasjons innlærte forestillinger om at hver og én er på toppen av verden, et potensielt idol, ukrenkelig i kraft av å være født og oppdratt i en norsk familie. Den protestantiske, alminnelige Kristus er blitt frarøvet sin mystikk og sin tiltrekningskraft overfor det unge, moderne enkeltindividet.
Dette er en påstand fra min side, og det kan naturligvis tenkes et utall mulige forklaringer og årsakssammenhenger i den grad jeg med min forenkling er i nærheten av å være på rett spor. Selv vil jeg fokusere på ett eneste forhold, nemlig protestantiske kirkers svik i forhold til den nikenske trosbekjennelse.
Enda jeg vokste opp i en protestantisk menighet og var aktiv der til jeg nærmet meg 30-årsalderen, hadde jeg ikke hørt om den nikenske trosbekjennelse før jeg var blitt lærerskolestudent og leste kristendomskunnskap. Året etter støtte jeg på den nikenske trosbekjennelse gang på gang i latinsk utgave, gjennom musikalske messer fra ulike epoker i musikkhistorien. Her var det et uttrykk som fanget min interesse, et adjektiv som var nærmest uoversettlig: "consubstantialem Patri".
I den katolske messen framsier vi den nikenske trosbekjennelse på norsk, og det nevnte adjektivet kommer med den største selvfølgelighet: "av samme vesen som Faderen". Begrepet ligger omtrent midt i trosbekjennelsens beskrivelse av Jesus, og det er virkelig ikke småtteri som har gått tapt i protestantiske kirkesamfunn når man har lagt vekk denne erklæringen om kjernen i den kristne tro. Læren om Jesus fortsetter med bl.a. et latinsk partisipp, "incarnatus est" - "han er blitt kjød".
I disse to uttrykkene oppsummeres de aldeles særskilte egenskapene ved personen Jesus slik han framstilles i den katolske og apostoliske kirken: Jesus var ikke bare et menneske, han var Guds sønn med gudommelige egenskaper. Derfor kan det forventes helt andre hendelser og handlinger fra Jesus enn fra enhver annen mann. Når moderne mennesker - så som nybakte småbarnsforeldre - skal vurdere beretningen om Jesus slik vi kjenner ham fra juleevangeliet eller søndagsskolehistoriene, blir Jesus garantert en tapende part dersom læren om hans enestående gudommelighet ikke har kommet klart fram.
I en kirkelig tradisjon der den nikenske trosbekjennelsen tilhører barnelærdommen, vil læren om Jesus ha evne til å beholde sin magiske og mystiske tiltrekningskraft på menneskene for all framtid. Der hvor disse umåtelig grensesprengende utsagnene ikke blir gjort tilstrekkelig kjent, vil Jesus derimot framstå bare som hovedpersonen i en litt drøy vandrehistorie. Dermed blir det enkelt å ta avstand fra Jesus, barnedåpen og frelsen.
Dette er den enestående erklæringen om Jesus Kristus - selve forhistorien - som Den norske kirke forsømmer å lære bort:
"Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved Ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg Han ned fra himmelen.
Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske."

"Tack Gud" - en hip hop-artists skriftemål

2010-07-09T13:40:00.005+02:00

I denne bloggens barndom, 17. februar 2009, fylte jeg et innlegg med hele teksten til låten "Tack Gud" med den svenske hip hop-gruppa The Latin Kings, som eksisterte fra 1992 til 2005. Den gangen var ikke låten tilgjengelig på lovlig vis på Internett.
I den lange tiden som har gått siden jeg skrev om at "Tack Gud" har betydd mye for meg under min utvikling i retning av å bli katolikk, har jeg innsett at låtens betydning for meg personlig må ha vært anselig helt fra jeg hørte den første gang i 2003. Kanskje var den en av de mange små inntrykkene som til slutt førte meg til en katolsk messe for første gang høsten 2008. Jeg vil derfor for andre gang la et blogginnlegg i sin helhet dreie seg om denne låten. Her kommer et YouTube-vindu der det vises et stillbilde mens låten spilles. Nedenfor står teksten, som med fordel kan følges under avspillingen.
Med denne inderlige syndsbekjennelsen og takksigelsen ønsker jeg bloggens besøkere god helg!

Tack Gud för allt som du någonsin gett mig
tack Gud för min vackra dotter och min tjej
tack Gud för styrkan, lyckan och modet
och att du tog tag i mig när jag tappa rodret
jag ångrar allting och tar tillbax det idag
och förlåt mig för allt dumt som jag många gånger sa
tack Gud för taket, vinet och brödet
och allt det vackra som du gav mig i ödet
för kärlek, frihet och änglarna du sänt
i mörkaste stunder som turen alltid vänt
livsglädjen och lågan som alltid brinner
för livet e guld, vin och vackra kvinnor
att du låter sanningen smeka mina läppar
när jag langar rhymes som verkligen pepprar
för det e sant att alla hundar har sin egen dag
och ditt heliga ord kommer alltid va min lag
spirituella rysningar över hela min hud
jag e här idag för att tacka min Gud

REF:
jag tackar dig Gud, tackar dig Gud
jag tackar dig Gud, tackar dig Gud

jag ber inte om mycket och aldrig om mera
Gud ge mig sinnesro att acceptera
de saker jag inte själv kan förändra
mod att förändra, det som jag kan ändra
förstånd att inse skillnaden av negativa trenden
jag brukar ligga helt trasig uppe i gränden
me hela kroppen fullproppad av gifter
och glömma bort alla mina livsuppgifter
du gav mig många chanser att komma tillbaka
du lärde mig att gå gången där asfalt smaka
och mamma titta, jag står me fötterna på jorden
tar vara på talangen och spottar ut orden
man får bara en chans, men jag blåste flera
jobbar hårt och kämpar, för jag tänker fokusera
välsigna micken åt alla ute i det kalla
till misérias som fortfarande spelar balla
ingen attitydsproblem, bara kärlek och respekt
från hela hjärtat får du det, live och direkt

REF

flesta av dina budord har jag nångång brutit
vittnat falskt, tjuvat, varit otrogen och ljugit
jag vet du hatar synden, men älska syndaren
jag ber om din förlåtelse, Gud snälla skyddaren
kommer du ihåg när jag baxa i ditt hus från kollekten
tänkte bara på mig själv och tappa hela respekten
laborera med droger som det vore bästa godis
och lekte på djävulens bakgård som en lodis
gick balansgång på lögnens smala lina
vandra in i mörkret istället för att skina
blev frestad fast jag borde stanna upp och tänka
när lucifer viska i mitt öra om jag ska henka
du gav mig en gåva, gjorde mig mycket fet len
delar med mig av mitt hjärta till allmänheten
försöker va din tjänare i alla situationer
så tack för alla fina improvisationer
e jag nu redo för den rätta vägen
för jag e trött på att hamna i konstiga lägen
återvändsgränder som visar min dumhet
kasta bort min gåva som en gatupoet
så led mig mot ljusets vackra grindar
för det e naturell mystik som blåser i dina vindar

REF

Amen

Å tro er et valg

2010-07-08T10:30:00.003+02:00

Mange ganger under denne min vandring inn i og innenfor Den katolske kirke har jeg undret meg storlig over hva som har funnet sted i meg. Jeg trenger ikke se meg særlig langt tilbake for å erkjenne at en betraktelig mentalitetsendring har funnet sted i mitt indre.
Når jeg studerer min hverdagssituasjon, ser jeg en lang rekke gunstige sammenfall av omstendigheter som er til gagn og velsignelse for både mine nærmeste og meg selv, og som får meg til å tenke at alt dette kan jeg knapt regne som selvfølgeligheter, men snarere som frukter av en høyere styring.
Et skriftsted som var mye brukt i min ungdomstids bibeltro pietistmiljø
dukket opp i minnet her en dag:
"Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje." (Rom. 8,28)
En gang i min mest religionskritiske fase tidlig på 1990-tallet argumenterte jeg for at nettopp dette skriftstedet er Paulus' helgardering i Guds favør. Jeg hevdet at dersom ting ikke helt så ut til å gå rett vei for kristne personer, ville dette skriftstedet stå der som en beskjed om at hendelsene likevel tjente de troende til det gode. Med henvisning til dette bibelsitatet kunne kristelige ledere og kirkelige representanter uansett få rett i sin påstand om at Gud hører bønn og gir sine barn det beste - selv om det ikke alltid ser slik ut.
I dag derimot, etter at 20 års vannmasser har rent i elven, og jeg er blitt en tilårskommen og livserfaren mann, ser jeg annerledes på dette. Paulus' trossikre påstand som er sitert ovenfor, er et løfte, en trøst og en oppmuntring - simpelthen en stimulans til å se det gode i enhver situasjon ettersom det gode er en gave fra Gud.
Noe viktig har inntruffet i mitt liv, og det har tatt tid å erkjenne det. Det er især to faktorer som har fått en stille prosess i gang dypt inne i meg, en prosess under prosessen med å bli katolikk. Den ene faktoren som har ført meg dit jeg er i dag, er møtet med Den salige Jomfru Maria Guds mor i den katolske messen og i alle de katolske kirker jeg har besøkt de siste 2 årene. Det er som om den saktmodige kvinnefiguren framkaller noe godt i meg, en åpenhet overfor Guds nåde og barmhjertighet i hverdagen.
Den andre faktoren er lesningen av Salmenes Bok. Den regelmessige bevissthetspåvirkningen jeg på denne måten utsetter meg selv for, er bare til gagn. Virkelig utviklende! Det er som om jeg opplever gang på gang en fysisk erkjennelse av Salme 139,5:
"Du har lagt din hånd på meg."
Det å tro er et valg. Som menneske står man fritt i å se Guds hånd i det som skjer, eller å se bare konkrete og jordiske hendelsesforløp i tingenes tilstand og utvikling. Iblant griper jeg meg selv i å betrakte personer jeg kjenner godt, idet jeg tenker på hvor mye rikere disse personenes liv ville vært om de hadde valgt å se sitt liv som et produkt av en høyere ledelse. Samtidig slås jeg av takknemlighet over hva som har skjedd i mitt eget liv etter at jeg i fjor vinter valgte å stille meg under direkte påvirkning av de hellige blant oss.
Kanskje ville mitt liv ikke vært veldig annerledes i dag dersom jeg aldri hadde nærmet meg Den katolske kirke slik jeg har gjort. Men det som likevel er sikkert, er at min egen oppfatning av mitt liv ville vært stusseligere og gråere enn den nå framstår som. Jeg har fått mulighet til å velge en annen måte å betrakte hverdagens hendelser på, og mitt valg har gitt meg en ny opplevelse av min situasjon.
"Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd." (Salme 16,11)

Charpentier

2010-07-04T22:31:00.003+02:00

Mange av innleggene på denne bloggen er blitt beriket med vennlige og gagnlige kommentarer fra mer eller mindre anonyme besøkere. En slik kommentar ble utferdiget til innlegget om det lauretanske litani den 19. mai i år.

Kommentaren var undertegnet Ståle, en blogger jeg faktisk har møtt og som også flere ganger tidliger har avgitt særdeles interessante kommentarer til enkelte av mine innlegg. Ståle drifter, såvidt jeg har forstått, en meget besøksverdig blogg med enorm spennvidde tuftet på katolsk tro; Koinonia heter den.

Men altså det lauretanske litani og min tekst fra 19. mai: Ståle gjør meg i sin kommentar høflig oppmerksom på den franske barokkomponisten Marc-Antoine Charpentier, en musikalsk personlighet jeg aldri tidligere hadde hørt om.

Nå derimot, takket være bloggkommentaren og litt påfølgende surfing og webinnkjøp, er jeg blitt eier av en CD med masse sakral musikk av den gode Charpentier. Et av verkene er "Litanies à la Vierge" - "Litani til Jomfruen". Dette kommer jeg tilbake til.

La meg først nevne at Marc-Antoine Charpentier levde fra 1643 til 1704. Han var altså født mer enn 40 år før barokkens giganter, Bach og Händel, og som franskmann var han fra feil land ettersom det var Italia og Tyskland som dominerte barokkmusikken - i hvert fall den delen av den som har beholdt en toneangivende rolle fram til vår tid.

Det er som å høre den gamle og den nye tid møtes når man lytter til Charpentiers musikk. Her flettes vokalstemmene rundt hverandre i kaskader av velklang der teksten til den enkelte stemme knapt kan skjelnes, men der harmonier i moll avløses av dur og spinnes videre og videre. Her er også det instrumentale av stor betydning, og sammen med de ulike stemmene på strykeinstrumenter hører vi sannelig en lutt - av alle ting! - bli klimpret i bakgrunnen, på samme måten som vi i våre dagers popmusikk aldri unngår å høre minst én gitar.

Som ett av i alt 10 verker på denne stemningsfulle og oppriktig lovprisende CDen finner vi "Litanies à la Vierge" som et høydepunkt og et hovedverk både i alvor og varighet. Over 16 minutter tar det ensemblet å fullføre Charpentiers musikalske behandling av den omfattende teksten, og her blir det aldri kjedelig. Ordene "ora pro nobis" - "be for oss" - som gjentas et stort antall ganger, føyer seg så elegant inn i de verbale lovprisningene av Den salige Maria at anmodningen fortoner seg bare som et melodiøst sukk til Guds mor.

Det er ingen tvil om at teksten i seg selv har appellert sterkt til en barokkomponist. Her finner vi fantasifulle, inderlige og totalt grensesprengende hyllester til Jomfru Maria, en uttrykksform som passet godt til det 17. århundrets kunstneriske ideer. Jeg må i denne sammenheng bare få lufte min lille undring over én av de korte setningene i teksten, en formulering jeg la merke til men ikke hadde mot til å fokusere på da jeg omtalte litaniet 19. mai. Et stykke etter midten av litaniet finner vi nemlig hyldningstiltalen "Turris eburnea" - "Elfenbenstårn". Hvor i all verden kommer dette uttrykket fra? Hvilket forsvar - bibelsk eller tradisjonsmessig - har man for å omtale eller tiltale Jomfru Maria som Elfenbenstårn?

Vel, akkurat dette ordet har ingenting med Charpentier å gjøre, men kanskje var det ett av bidragene som skulle til for at han valgte å komponere et omfattende musikkverk til nettopp denne teksten. På det varmeste anbefaler jeg Charpentiers "Litanies à la Vierge" som et uttrykk for tiltro, heder og forbønnsbehov overfor "Sancta Virgo Virginum, Mater Christi, Mater divinae Gratiae."

Klarert

2010-06-30T20:03:00.004+02:00

Et brev nådde meg i går, en C4-konvolutt fra Oslo katolske bispedømme. Headingen på brevarket var ikke til å ta feil av: Dette var brevet fra Biskopen som jeg har visst skulle komme.
Det er nesten 3 måneder siden jeg sendte min ordrike, men forsiktige anmodning om å få adgang til å bli tatt opp i Den katolske kirkes sakramentale fellesskap. Biskop Bernt har hatt et ekstremt arbeidspress i mye av denne tiden, noe som startet for fullt den dagen jeg intetanende om de kommende stormer postla min forespørsel (se innlegget fra 7. april).
I går kom altså biskopens svar, og det gir meg den aller varmeste velkomst i Kirkens fellesskap. Biskopen uttrykker også glede over at jeg har valgt navnet Mattias i forbindelse med min ferming.
Biskop Bernt trengte bare 77 ord for å gi svar på min 2 sider lange anmodning. De 77 ordene uttrykker så mye varme og medmennskelighet og gir så fyldestgjørende tilsvar til min egen henvendelse at jeg blir ettertenksom og full av beundring over biskopens ekspressive nivå.
Brevet skal bli tatt godt vare på, for det representerer ikke bare en innfridd forventning, men en klarering, et adgangstegn og en velkomst som fyller meg med lettelse og med en opplevelse av å være godkjent.
For at det ikke skal oppstå misforståelser må jeg nok medgi at jeg ikke hadde ventet noe avslag på min anmodning. Likevel er det først med biskopens skriftlige godkjenning og velsignelse at veien til full opptakelse som katolikk kan anses som åpnet for meg.
Det å ha fått dette brevet og å ha tilegnet meg dets velvillige innhold gir meg i sterkere grad enn før følelsen av å være klar for å fullføre denne prosessen som jeg begynte å tenke på i det stille for omtrent 2 år siden. I kveld opplevde jeg en forsterkning av dette, men det får bli tema i neste innlegg.

Kjødets oppstandelse

2010-06-29T18:19:00.005+02:00

Den 2. juni, for nesten 4 uker siden, fortalte jeg om denne boka, Thomas Aquinas' katekisme. Den viser seg å være tydelig og lettfattelig lesning, skrevet av en av de virkelig fromme teologene fra senmiddelalderen. Thomas Aquinas skriver uanstrengt og pedagogisk, og teksten er logisk og systematisk oppbygd.
Nylig leste jeg et avsnitt om siste del av den apostoliske trosbekjennelsen. Her blir Aquinas så konkret og håndgripelig og så farget av sin samtid at forklaringene blir rent fornøyelige. Jeg har i mitt enfold forsøkt å oversette noen avsnitt fra bokas forklaring til trosbekjennelsens begrep "kjødets oppstandelse":

"Fire betingelser kjennetegner alle som gjenoppstår:
1. Det oppståtte legemets identitet. Det samme legemet som nå er av kjøtt og bein, skal stå opp igjen. Noen har hevdet at dette legemet som er forgjengelig her nede, ikke skal gjenoppstå, men dette står i motsetning til apostelens utsagn om at "det dødelige må bli kledd i udødelighet." (1. Kor. 15.53). Og Den hellige Skrift sier at med Guds makt skal det samme legemet komme tilbake til livet: "Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud." (Job 19.26)
2. De oppståtte legemenes tilstand. De vil være av en annen tilstand enn den de har nå. Derfor vil både gode og onde oppstå med uforgjengelige legemer, siden de gode vil være i herlighet til evig tid og de onde i evig straff: "For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet." (1. Kor. 15,53) Og siden legemet vil bli uforgjengelig og udødelig, vil det ikke bli noe behov for mat eller seksuelle forbindelser: "For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen." (Matt. 22.30) Dette er imot jødene og muhammedanerne: "Han får ikke vende tilbake til sitt hus, hans hjemsted ser ham ikke mer." (Job 7.10)
3. De oppreiste legemenes egenart. Alle (både gode og onde) skal gjenoppstå med all den kroppslige egenart som hører med til menneskets fullkommenhet. Derfor vil ingen være blind eller lam eller lide av noen skavank: "De døde skal stå opp i uforgjengelighet, immune mot forgjengelighetn i det nåværende liv." (1. Kor. 15.52)
4. De oppståtte legemenes alder. Alle skal stå opp igjen i sin ypperste alder, nemlig trettito eller trettitre år. Grunnen er at de som ikke har nådd den alderen, er ennå ikke i moden alder, og de gamle har allerede passert den. Så unge mennesker og barn vil motta det de mangler, og de gamle vil få tilbake det de har tapt: "Inntil vi alle når fram til enheten i troen [...] og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde." (Ef. 4.13)

Jeg trives virkelig godt med Thomas Aquinas' katekisme. Den er tilforlatelig og enkel å forholde seg til. Med den maksimalt mottakelige sinnsstemning jeg for tiden lar meg prege av når jeg leser katolsk litteratur, er det en glede å oppleve at selv denne noe anakronistiske måten å forklare livet i evigheten på er med på å gi meg perspektiv, trygghet og ballast for troen.
Det er så bra at jeg vil la meg friste til å trekke et uvisshetens bånd mellom 1200-tallets Thomas Aquinas og 2000-tallets norske popgruppe Karpe Diem når de sistnevnte rapper sitt refreng: "Og det er kanskje ikke sant, men det er greit!"

Den hellige Thérèse av Lisieux

2010-06-27T20:35:00.004+02:00

Det er gått lang tid siden jeg fortalte at jeg hadde kjøpt denne boka med tekster av St. Thérèse av Lisieux. For bare et par dager siden leste jeg den siste teksten i boka, og jeg sitter undrende tilbake og innser at denne boka er blant de få som med fordel kan leses flere ganger, og at det er klokt å bruke lang tid på å lese den.
Tittelen på boka er velvalgt. "Med kjærlighet alene" forteller alt om hva den lille Thérèse sto for. Boka er en samling utvalgte tekster fra ulike publikasjoner av Den hellige Thérèse, og disse utdragene har dette til felles:

"Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre!" (Rom. 13,8)

Thérèses utvalgte tekster har preg av dagboknotater mens hun ligger dødssyk i tuberkulose i 1897, bare 24 år gammel. At hun skal og må dø innen nærmeste framtid, bekymrer henne overhodet ikke. Det eneste hun er opptatt av, er kjærligheten og dens materialisering i forholdet til alle medmennesker og til Jesus.
Jeg blir grepet av både beundring og vantro mens jeg leser. Er det mulig for et menneske å elske alle andre på en slik selvutslettende måte? Den hellige Thérèse, en stor helgen innen Kirken, viser en vilje til å vise kjærlighet som ligger tett opp til det vi finner hos Kristus.
Hadde dette vært mulig hvis hun var frisk og kunne se fram til et langt liv?
Ville hennes selvoppofrende holdning ha kunnet praktiseres like sterkt dersom hun hadde levd til hun ble 80 år?
Det er nesten godt å slippe å vite svaret på slike verdslige og skeptiske spørsmål. Jo mer jeg leste i denne tekstsamlingen av Thérèse, jo mer likte jeg det jeg leste. Jeg lærte en masse om hennes holdning til livets mening, og jeg oppdaget gradvis hvordan tekstene var notater om innfall og små hendelser som dukket opp i hennes bevissthet og som hun behandlet teoretisk og analytisk i lys av den guddommelige kjærligheten som hun så inderlig ønsket å vise omverdenen.
Den 1. september i fjor nevnte jeg den lille Thérèse i innlegget "Ny samtale". Nå har nesten 10 måneder passert, og jeg har inntrykk av at jeg kjenner den eiegode Thérèse atskillig bedre. Hun har bidratt til noe og har fått betydning i mitt liv.
Minnedagen for den hellig Thérèse er 1. oktober. Dette blir en dag for feiring og markering her i huset.

Forøvrig er jeg inne i en meget god og givende fase som ble innledet med innlegget 9. juni, der jeg bebudet en noe lavere oppdateringstakt her på bloggen. Den lett reduserte frekvensen av nye innlegg har hatt en effekt langt over hva jeg hadde trodd skulle være mulig! Jeg har også fått bedre helsetilstand, kanskje ikke først og fremst fordi jeg ikke skriver blogginnlegg like ofte som før, men fordi jeg vender konsentrasjonen innover, fordyper meg i helgenlitteratur og Salmenes bok og søker etter hva som faktisk skjer i mitt indre når jeg stiller meg åpen for å motta påvirkning fra de hellige.
Jeg har tatt mange nye og overraskende valg de siste 2 årene. Virkningen av valgene er omfattende og sterk, og jeg blir bare mer og mer fascinert over hva livet faktisk - og jeg mener de facto! - kan inneholde når man gjør det valget å stille seg åpen overfor de hellige og hva de har å si oss som ennå lever som troende på jorden.
Jeg vet ikke hvor mange dager det vil gå til neste innlegg kommer, men jeg vet at det vil inneholde flere tanker om dette valget.

Sjefsapostelen

2010-06-17T19:21:00.002+02:00

I gårsdagens innlegg på denne bloggen nevnte jeg at jeg har fått hengt opp en plakat med bilde av samtlige paver fra apostelen Peter og fram til Benedict XVI. Jeg nevnte at det var 266 i alt; det stemmer ikke helt - det er 265.
Bildet slik det ser ut over denne teksten, ser i første omgang ut som en betydelig myntsamling. Det er det altså ikke; samtlige av pontiffene er avbildet i et lite, sirkelformet, kulørt kobberstikk. Det får alle sammen til å se historiske ut, også den nåværende og de andre som har levd etter at fotografiet ble oppfunnet.
Den enhetlige stilen på bildene forsterker inntrykket av et anegalleri, og dette forsterkes av den ytterst sparsomme teksten ved hvert bilde. Der står kune den enkelte paves navn samt hans tiltredelses- og fratredelsesår.
Den flotte og lærerike plakaten inngikk i en bok om alle pavene som jeg kjøpte i souvenir-shopen i Santa Maria Maggiore i Roma i fjor høst. Boka har blitt så integrert i mitt hjems boksamling at den ikke umiddelbart lar seg lokalisere.
For meg som er mer opptatt av årstall enn av historien bak tallene, er plakaten uendelig spennende. Her ser jeg for eksempel at da Olav den Hellige falt under slaget ved Stiklestad i 1030, var Johannes XIX pave i Roma. Under Svartedauden, en vanskelig tid for hele Nord-Europa, het paven Clement VI. Alexander VI avløste Innocent VIII i samme år som Columbus oppdaget Amerika, og kirkemøtet i Nikea fant sted mens St. Sylvester I var pave.
På denne måten faller Kirken og dens ledere på plass i verdenshistorien, synliggjort i den enkle plansjen på veggen foran meg. Noen av pavene er helligkåret og har derfor fått "St." foran navnet sitt, slik som den nevnte St. Sylvester I. Enkelte andre er saligkåret og har derfor en "B." foran navnet. Dette gjelder bl.a. pave Johannes XXIII, som var den paven som sammenkalte til Det annet Vatikankonsil.
Komponisten Giovanni P. da Palestrina regnes som den som klarte å redde flerstemtheten i kirkemusikken fordi han komponerte "Missa Papae Marcelli" - "Marcellusmessen". Den pave Marcellus som messen var skrevet for, het Marcellus II og var pave i bare 3 uker i 1555. Han er foreløpig den siste som het Marcellus.
Dette med navnevalget er umåtelig interessant. Om vi teller oss bakover i tid fra den nåværende pave Benedict XVI, greier vi oss med bare 10 ulike navn helt tilbake til 1689. Dette viser ikke først og fremst mangel på nyskaping i navneskikken, men snarere et sterkere og sterkere bånd til historien og den apostoliske linjen helt tilbake til St. Peter, øverst til venstre på plakaten.
De 265 bildene representerer en uendelighet av makt og fromhet, vilje og tro, dårskap og visdom, uhygge og salighet. Kirkens historie er broket og sammensatt, og den er representert ved den som til enhver tid har sittet i Den hellige stol. Det er forunderlig å tenke på hvordan plakaten foran meg er en gedigen oppsummering av troens forvaltning gjennom 2 årtusener, og dette enorme fellesskapet er jeg i ferd med å bli en del av i mikroskopisk eller snarere kvantefysisk format. Ja, det er forunderlig!

Overraskelser

2010-06-16T22:06:00.007+02:00

I dag er det akkurat ei uke siden jeg bebudet mer stillstand enn bevegelse på denne bloggen for at jeg skulle kunne bruke mer tid til åndelig fordypning. Resultatene har ikke latt vente på seg. Hittil har dette skjedd:

Dagen etter forrige blogginnlegg, torsdag 10. juni, kom en nyhet om
personalendringer på min arbeidsplass, en utvikling så gunstig i mine øyne
rent personlig at jeg knapt har våget be Gud om den. Likevel inntraff
dette på et tidspunkt da jeg trengte det mest. Jeg ble minnet om Salme
37,8-9:

"Jeg vil juble og glede meg
over din trofasthet,
for du har sett
min nød
og tatt deg av meg i min trengsel.
Du gav meg ikke i fiendens
hånd,
men lot meg ferdes i åpent land."
Neste dag fikk jeg, like uventet som den nevnte nyheten, en gave i form av en vakker Maria-figur i massiv keramikk. Figuren fikk straks en framskutt plass i
stua og bidrar til å heve inntrykket av at jeg bebor et katolsk hjem. Et bilde
av Maria-figuren står øverst i dette innlegget. Legg merke til at figuren har en
rosenkrans hengende fra høyre underarm, noe som viser at dette er en unorsk,
katolsk Maria og ingen generell, nordisk kvinneskikkelse.
Jeg har oppdaget nye situasjoner for rosenkransbønn. Det virker; min
evne til å samle konsentrasjonen om bønnen og kransen i stedet for
omgivelsene blir bedre og bedre.
Thomas Aquinas katekisme viser seg å være innledet med en lettlest og meget
interessant gjennomgang av den apostoliske trosbekjennelse. Avsnitt for avsnitt
viser Aquinas til ulike "vranglærere" - "heretics" - som presenterte og
argumenterte for avvikende og til dels ubibelske oppfatninger om sentrale dogmer
i historien om Jesus. Hver av "vranglærerne" nevnes ved navn, og det viser seg
at alle var toneangivende personer i Romerriket eller Midt-Østen på 200- og
300-tallet (Photinus, Sabellius, Arius, Ebion m.fl.). På grunnlag av hva
hver av disse lærerne sto for, ble den nikenske trosbekjennelse utformet for å tilbakevise de ulike, avvikende oppfatningene, hevder Thomas Aquinas. Hvorvidt han har rett i at denne trosbekjennelsen, som benyttes i den katolske messen hver søndag, ble utformet som en avslutning på en polemikk mellom den apostoliske Kirken og ulike filosofiske retninger, tør jeg ikke ha noen formening om. Derimot må
jeg innrømme at nettopp dette historiske argumentasjonsaspektet i Aquinas' katekisme er fascinerende, lærerik og uendelig oppbyggelig lesning.
Lørdag fikk jeg endelig samlet handlekraft nok i meg selv til å ramme inn og
henge opp en plakat med bilde av samtlige paver fra St. Peter og fram til
Benedict XVI. I alt 266 paver. Bildet henger godt plassert og lett synlig
ved arbeidsplassen min her hjemme; i et innlegg som kommer om kort tid, vil
jeg omtale nærmere hva bildet allerede har gitt meg av visdom og
innsikt.
Jeg har samlet tid og ro til å lese boka "Med kjærlighet alene" av
Den hellige Thérèse av Lisieux. Det er umåtelig fascinerende å følge "den lille Thereses" dagboksnotater under ferden mot en svært tidlig død. Til tross for enorme plager i sin sykdom slutter hun ikke å beskrive sin kjærlighet til Gud og til
medmenneskene, og mot slutten antar kjærligheten en nesten fysisk form. Jeg
klarer ikke å lese mye av gangen i denne boka; den hensetter meg i en tilstand
av undring, lengsel og dårlig samvittighet. Mer og mer framstår St. Thérèse for
meg som en helgen av kolossalt format.
Jeg ser at min nye disponering av tid og krefter, der jeg tar imot mer enn å
gi ut, har gitt gagnlige resultater. Jeg fortsetter slik jeg skrev for en
uke siden. Dette tenkte jeg intenst på sist søndag kveld, da jeg sto ved
Glomma i Østfolds eneste turistmagnet, Gamlebyen i Fredrikstad, og kikket
over mot Kråkerøy og tok dette bildet, der huset hvor min mor vokste opp, ligger
som en gulbrun prikk som bare jeg kan se. Elva strømmet stri som aldri før mot
havet, og en plastsnekke stampet iltert motstrøms for å nå småbathavna på
Nabbetorp eller Sellebakk før kvelden ble til natt. Selv sto jeg stille der på
de 400 år gamle murene og kjente det rett bare å stå der, ubevegelig i kontakt med fortiden. Min åndelige reise fortsetter.

Advocata nostra

2010-06-09T22:17:00.006+02:00

Flere ganger har jeg skrevet at denne bloggen handler dypest sett om det den ikke forteller om. Det finnes irrganger og hulrom i mitt indre som aldri har kommet på trykk og som heller ikke vil bli brakt til offentlighetens kjenne.
De mest ivrige bloggerperiodene mine har vært de mest intense når det gjaldt aktiviteter avklaring og oppgjør på mine skjulte arenaer. Nå kommer en ny fase, en periode der det gjelder å stadfeste og konsolidere den helheten jeg så ville komme da jeg ble meg bevisst at jeg var en troende katolikk.
I stillhet og tillit vil jeg hente fram de katolske bøkene jeg eier, men ennå ikke har lest. Det er fromme og godt kjente betraktninger skrevet av personer som forlengst er helgenkåret: Teresa av Àvila, Johannes av Korset, Thérèse av Lisieux og Thomas Aquinas. Alle disse bøkene har jeg omtalt her på bloggen, men har jeg lest dem? Ikke ennå, men i tiden som nå kommer. Disse og Salmenes bok vil bli gjenstand for min fordyping, min kontemplasjon og mitt fokus.
Samtidig vil jeg på ny hente fram mine CDer med sakral musikk for enten å øke den åndelige atmosfæren i min umiddelbare nærhet eller for å bruke musikken som avveksling for å trenge ned i de gamle, åndelige tekstene: Te Deum, Hildegard von Bingens "Celestial Harmonies" og bønnene fra Den hellige Far Benedict XVIs CD "Alma Mater". Også rosenkransen vil bli tatt fram regelmessig. Jeg går en svært seriøs tid i møte.

Til daglig jobber jeg med å finne smidige løsninger som ivaretar flest mulig hensyn på én gang. Iblant lykkes det, iblant er det umulig. Da gjelder det å velge den løsningen som har best virkning der hvor det trengs mest. I min private situasjon som søkende, famlende, vaklende og syndefull katolikk og privatperson har jeg nådd et punkt der det gjelder å ivareta det som nå synes mest påkrevet, nemlig å vende oppmerksomheten innover i meg selv.

Ingen annen enn jeg selv har hatt forventning om at denne bloggen skal forsynes med 4-5 innlegg hver uke. Nå legger jeg bort dette selvpålagte kravet for å kunne bruke all ledig energi til å trenge inn i den katolske mystikk og åndelighet. Bloggen kan fra nå av bli stående uendret i dager og uker framover, og de som følger den regelmessig skal vite at både bloggleserne og jeg selv i denne fasen har det bedre enn noen sinne: Bloggens besøkere slipper å lese ubehagelig utleverende tekster fra min åndelige prosess, og jeg slipper å bruke energi på å tenke ut hvordan jeg skal skriftliggjøre de tanker som dette utviklingsstadiet vekker i meg.

Mitt ønske og min bønn er å konkretisere og oppleve fem egenskaper som jeg har sett at Den katolske kirke setter høyt: Takknemlighet, ydmykhet, trygghet, skjønnhet og kjærlighet.

Jeg starter med Den hellige Far Benedicts bønn til Vår Forbederske, Advocata nostra, slik han så vakkert framfører den på sitt morsmål på CDen "Alma Mater":

"Heilige Mutter des Herrn,

Hilf uns, die Kraft des Versöhnens und das Vergeben zu finden.

Hilf uns, geduldig und demütig zu werden, aber auch frei und mutig, wie Du es in der Stunde des Kreuzes gewesen bist.

Du trägst Jesus auf Deinen Armen, das segnete Kind, das doch der Herr der Welt ist.

So bist Du, den Segneten tragend, selbst zum Segen geworden.

Segne uns und diese Stadt und dieses Land.

Zeige uns Jesus, die gebenedeite Frucht Deines Leibes.

Bitte für uns Sünder, jetzt und in der Stunde unseres Todes.

Amen."

Ikke det?

2010-06-07T20:17:00.005+02:00

Bergen i solskinn må være den mest sjarmerende plass på jorden. Jeg har opplevd byen på denne måten i 3 sammenhengende dager, og dette må nesten være en rekord i mangel på nedbør der i byen. Det var en utsøkt fornøyelse fra begynnelse til slutt!
Med min dragning mot Den katolske kirke generelt og på søndager i messetiden spesielt kastet jeg nok en del blikk opp mot tårnet på St. Paul kirke, som er synlig fra store deler av Bergen sentrum. Dessuten visste jeg ut fra kirkens nettsider at det på søndag skulle være feiring av Kristi Legemesfest. En prosesjon inngikk i festplanene, og jeg visste at dette var noe av det mest folkelige og tiltrekkende ved Kirkens markeringer gjennom kirkeåret, en av de tingene ved Kirken som gjorde meg mest nysgjerrig før jeg våget å stige innenfor.
I dag, dagen etter Kristi Legemsfest, ligger det en praktfull og innholdsrik bildeserie ute som viser både oppslutningen og handlingene under prosesjonen i går. Jeg var ikke der, ikke engang i nærheten, og jeg synes jeg hører venner og kjente, blogglesere og støttespillere utbryte: "Ikke det?"
Det slår meg samtidig hvor ofte man - eller i hvert fall jeg - er nødt til å være et annet sted enn der jeg helst vil. En del av søndagen tilbrakte jeg på Fløybanen, Fløyen, utserveringen ved Fløykiosken og på de ubarmhjertig bratte Fløyensvingene ned til byen. Der har jeg nemlig aldri vært tidligere, ikke noen gang, og igjen kan folk utbryte: "Ikke det?"
Festspillene foregår fremdeles, noe som var merkbart over hele byen. Faner og plakater fortalte overtydelig hva som foregikk, og fra en knallgul campingvogn på Torgalmenningen ble det solgt billetter til de storslagne konsertene. Vi var ikke der, vi kjøpte ikke en eneste billett.
"Ikke det?"
Nei, det gjorde vi ikke, men vi sto rett bak en av celebritetene, fiolinisten Elise Båtnes, i kafeteriakø, og vi spiste frokost på hotellet side om side med Øystein "Knutsen" Dolmen. De var som oss begge to, når de ikke sto på scenen.
Vi hadde en annen målsetting med turen til Bergen; eller rettere: Vi hadde vår egen målsetting med turen til Bergen denne gang som hver gang ellers. Jeg beklager på én måte at jeg gikk glipp av den feststemte, katolske prosesjonen fra Johanneskirken til St. Paul, men det var noe annet jeg skulle gjøre denne gangen.
Dessuten er jeg ennå ikke helt komfortabel med så spesielle - jeg vil nesten si: sære - arrangement i katolsk regi.
"Ikke det?"
Nei, foreløpig har jeg til gode å delta i slikt, men målet er jo å få det til å passe slik at jeg også får del i denne erfaringen. Den 14. august kommer en ny sjanse: Prosesjon til ære for Den hellige Maria, Guds mor, i Oslo av alle steder. Det føles mer OK å forsøke seg på noe nytt i et miljø der jeg kanskje kjenner en deltaker eller to. Dessuten er jeg ikke fullverdig katolikk ennå - ja, ikke 14. august heller for den saks skyld.
"Ikke det?"
Det har vært tema på denne bloggen mange ganger de siste ti månedene at min konversjon forhåpentligvis kan finne sted den 10. oktober. Det er ennå drøyt 4 måneder til. Jeg trenger ikke å ha opplevd alt det innebærer å være katolikk før den tid. Det skal gjenstå en god del til min framtid som katolikk også. Derfor har jeg ingen tunge tanker over å ha gjort noe annet i Bergen enn å delta i feiringen av Kristi Legemsfest.
Dersom noen også her vil utbryte "Ikke det?", må jeg bare si at en del ting må vi velge selv. Enkelte ting er vi nødt til å velge bort. Det handler om å kunne prioritere, en nødvendig ferdighet i vår hektiske og tilbudsrike tid. Jeg hadde en fortreffelig helg i Bergen og vet at jeg bidro til andres utbytte av dagene. Også dette er en betydningsfull gjerning for et katolsk medmenneske.

Den strake veien som ikke fins

2010-06-04T20:30:00.003+02:00

Dette vinterlige bildet fra riksväg 394 mellom Tärendö i Pajala og Ullatti i Gällivare uttrykker mye av det jeg har behov for å si denne kvelden. Jeg har funnet fram et innlegg fra desember 2009. "Rett fram" var tittelen den gangen, og behovet for å uttrykke de samme tankene har dukket opp på nytt. En del av det nevnte innlegget lød slik:

Oftere og oftere tenker jeg på hvor lett og behagelig det ville vært hvis livet kunne leves bare rett fram. Bare være en mann som er passe grei mot alle og møter bare greie mennesker på sin vei. Være en person som slipper bryderi med sykdom og bekymringer både hos seg selv og hos andre; kunne leve problemfritt med dem man setter høyest og ellers slippe kronglete utfordringer og uønsket innblanding. Bare være katolikk og ikke ha andre bånd utenfor jobb og hjem enn Kirken.
Slik kan jeg iblant drømme meg bort, vel vitende om at livet ikke er slik, ikke for meg og ikke for noen annen heller. Livet er innfløkt og fullt av uventede hendelser som krever reaksjon, overveielse og handling. Å være katolikk ved siden av er selvvalgt og angår svært få andre; det viktigste i livet er det best å holde for seg selv.
Bildet ovenfor viser en nordsvensk landevei som symbol på det livet jeg ikke kan leve.

Her må jeg justere innholdet i det opprinnelig innlegget litt:

Veien på bildet trenger seg rett fram mot horisonten i ødemarka noen mil nord for Polarsirkelen. Veiens snorrette linje framover blir likevel hindret. Ingeniørene som satte en linjalstrek på kartet, tok ikke reinsdyrene med i betraktningen. Overalt finnes det hindringer, noen uforutsette, andre burde vært forventet.

Og her fortsetter innlegget fra 17. desember:
Kanskje er det drømmen om en ukomplisert tilværelse som gjør meg så fascinert av de svenske landeveiene som pløyer seg gjennom det milde landskapet, mil etter mil med bare skog og vann eller skog og snø, samt solens vandring fra øst til vest lavt eller høyt over landskapet. Bekymringsløst, evig.
I en av Bibelens salmer heter det:

"Med all sin herlighet
skjønner mennesket ingen ting,
likesom dyrene må
det dø." (Salme 49,21)

Jeg skjønner ingenting. Derfor er jeg et menneske. Livet bare dundrer av gårde med meg, og det finnes ikke et eneste stoppested, ingen rasteplass, ingen pålagt hviletid for en overarbeidet sjåfør. Krav og oppgaver gjør situasjonen til og med for presset til å gå til messe så ofte som jeg ønsker. Men Gud vet nok hvor jeg er, og den salige Jomfru Maria ser at jeg trenger mer enn jeg kan vente å få.
Om 20 timer går flyet til Stockholm,
- og her avbryter jeg gjengivelsen av de stadig like aktuelle tankene fra desember og sier: Om 15 timer går flyet til Bergen, og jeg vet at vi står foran en langhelg utenom det vanlige. Bergen i juni er noe at det fineste man kan oppleve her til lands. Menigheten i St. Paul kirke skal feire Kristi Legemsfest med messe og opptog, ikke i St. Paul, men i Johanneskirken. Det betyr at det kan bli et stort oppbud av katolikker i Bergen sentrum på søndag. Jeg håper vi får arrangementet til å passe inn i planene.
Jeg blir sliten av alt som kommer i veien. Folk i Nord-Sverige er lei av reinsdyr på veien. For andre gang på et halvår er jeg grenseløst sliten og lei av alt som ikke går på skinner, alt som ikke bare farer uhindret rett fram. Det inngår kanskje i oppgaven med å være menneske å takle alt dette uforutsette, enten det går på fire eller to bein eller ikke kan ses men bare må håndteres.
God helg til dere som orker å henge med på denne bloggen!

Thomas Aquinas

2010-06-02T20:30:00.004+02:00

I dag kom endelig ei bok jeg har ventet på, i posten! Den er avbildet her, og tittelen bør framgå tydelig: "The Aquinas Catechism". Her har vi simpelthen den store helgen Thomas Aquinas' oppsummering av Den katolske kirkes lære!

Dette er den eldste boka jeg gir meg i kast med innenfor Kirkens teologiske og historiske skrifter - bortsett fra Bibelen, naturligvis. Aquinas levde fra 1225 til 1274; det er ganske lenge siden, for å si det banalt.

Jeg leste om boka i en annonse på det katolske nettstedet Catholic Online. Utgiveren Sophia Institute reklamerer flittig og effektivt; mer enn én gang har annonsene derfra gjort meg nysgjerrig. Bokomtalen avgjorde saken: Dette er boka jeg trenger nå!

For nå å gå kommersialitetens ærend hele veien fram kan jeg fortelle at jeg valgte å bestille boka fra en skandinavisk leverandør, nemlig CDON.com. Det er, i all beskjedenhet, ikke småsummer jeg har lagt igjen hos denne forhandleren i årenes løp, og fått tilbake noe av de mest attråverdige CD-plater, DVD-filmer og nå også bøker.

Jeg bestilte samtidig de to bøkene av Teresa av Ávila og Johannes av Korset, som jeg nevnte i innlegget den 26. mai. Typisk nok var det den boka jeg så mest fram til å motta, som lot vente på seg lengst. Men i dag er den her, og alle andre bøker får hvile en stund. Nå gir jeg meg i kast med Den hellige Thomas Aquinas med det for øyet å la meg prege av hans tanker og ord.

Jeg oppfatter at denne boka, "The Aquinas Catechism", ikke er identisk med og heller ingen kortversjon av hans hovedverk "Summa Theologica". Det framgår imidlertid av forordet at dette er nedskrevne prekener og forelesninger som han holdt i Napoli på den neapolitanske dialekten i 1272-73, altså langt inn i hans siste leveår. Ifølge omtalen på katolsk.no hadde Thomas Aquinas en åpenbaring under messen den 6. desember 1273, og etter dette verken skrev eller dikterte han noe mer.

Slike konsise, biografiske opplysninger tilfører tilblivelsen av boka jeg nettopp har mottatt, et anstrøk av konkret historisitet. Kanskje ble de siste sidene i denne boka skrevet i helt begynnelsen av desember 1273. Fortiden kommer nærmere, og Den hellige Thomas Aquinas synes formelig stå der i en sal i universitetet i Napoli eller i en klosterkirke, med en klerk ved sin side som omhyggelig gjorde notater som siden kunne renskrives til hele setninger, avsnitt og kapitler i en bok. Dag etter dag utførte de sine oppdrag, foreleseren og predikanten Aquinas og hans sekretær, helt til åpenbaringen den 6. desember satte en stopper for skrivearbeidet. Det ferdige manuset, basert på prekenene og forelesningene ved Napolis teologistudium, ligger nå i moderne, amerikansk utgave på et bord i mitt hus og venter på å bli lest.

Og jeg venter på å komme i gang med å lese!

Finsk katolikkhets

2010-06-01T20:36:00.004+02:00

Jeg er en av et ukjent antall nordmenn som abonnerer på en finsk kanal over kabel-TV-nettet. Jepp; mot et månedlig tillegg ser jeg YLE TV2 når jeg måtte ønske det. Egentlig ønsker jeg det ikke veldig ofte, men det gir alltid litt morsom øvelse og en del gode minner når det skjer.
I går kveld derimot, ble jeg engasjert av programmet "Silminnäkijä", eller "Øyenvitne", som ble sendt utpå kvelden. Det handlet om abortkamp i USA, og tittelen var "Loputon aborttisota" -"Den endeløse abortkrigen".
I programmet var det intervju med aktivister og en abortlege. Det var også intervju med studenter ved det katolske Georgetown-universitetet i Washington. Disse studentene drev demonstrasjoner for abort, prevensjon, homofili og alt som faller utenfor Georgetowns offisielle, katolske syn slik det framgår av katekismen. Det ble vist opptak med håndholdt kamera der kvinnelige studenter løp fra dør til dør i et av universitetets dormitories og delte ut gratis kondomer til mannlige studenter. I programleder Hannele Valkeeniemis intervju med en abortlege fortalte legen om drapstrusler fra katolske abortmotstandere, som forøvrig skal ha drept hans tidligere kollega dr. George Tiller. Hannele Valkeeniemi motsto fristelsen til å riste på hodet i affekt under intervjuet, men at hun hadde lyst til det, var tydelig.
Jeg er like sterk motstander av drap på abortleger som jeg motstander av drap i sin alminnelighet. Jeg er heller ikke tilhenger av påtrengende spredning av kondomer, verken blant katolske eller andre ungdommer. Likevel fornemmet jeg en ubehagelig attityde i programmet, en fiendtlighet mot Den katolske kirke og alle dens forsvarere. De finske programskaperne greide ikke å skjule sin forakt og sin aversjon mot alt som ikke er politisk korrekt.
Å være motstander av abort rammes nemlig av en skrikende mangel på politisk korrekthet. Det samme gjør en rekke andre holdninger og standarder som Den katolske kirke forfekter. Derfor kan den henges ut, og alle dens forsvarere må tåle den dypeste miskreditt. Slik fungerer det åpenbart på finsk TV, og jeg har i lengre tid sett det samme i svenske medier. Det er rent merkelig at norske medier foreløpig har vært noe mer skånsomme med Kirken, men vi vet ikke hvor lenge det varer.
Jeg opplevde en solidaritet med de uthengte da jeg så det finske TV-programmet i går kveld. Ikke fordi jeg er fullt ut enig i alt de står for, og slett ikke fordi jeg vil støtte metodene som de mest ytterliggående benytter, men fordi jeg opplevde at uthengingen rammet dem fordi de har et katolsk syn.
Programmet "Silminnäkijä" er en fast dokumentarserie på finsk TV2 på linje med NRKs "Brennpunkt". Neste program i serien kommer allerede torsdag 3. juni, og det har tittelen "Paholainen Vatikaanissa" - "Djevelen i Vatikanet". Her skal programredaksjonen tydeligvis gå direkte til kjernen i problemet: Pave Benedict XVI. I forhåndsomtalen av programmet står det å lese at "Den katolske kirke har i den nåværende pavens tid gått fra den ene krisen og skandalen til den annen." Det skal bli spennende å se torsdag kveld hvordan finnene vinkler dette programmet for å få innholdet til å stemme med tittelen. Som fersk og uferdig katolikk føler jeg meg forulempet allerede.

Hverdagsbetraktninger

2010-05-31T20:16:00.006+02:00

Den ganske uvanlige teksten som lå her i et par døgn, har vist seg å være problematisk. Jeg forsøkte å slå hull i veggen mellom Internetts virtuelle verden og virkeligheten. Strømmen av informasjon begge veier medførte problemer. Teksten er derfor fjernet av hensyn til personer jeg kjenner. Det er beklagelig, men samtidig en bekreftelse på informasjonsflytens sykdom slik det opprinnelige innlegget skulle vise.

Søndagsbetraktninger

2010-05-30T20:15:00.007+02:00

Det har vært en god søndag. Vel, den er ennå ikke over, men en så stor del av dagen er nå tilbakelagt at det er trygt å si at søndagen har vært god.

Messen i Sancta Maria kirke i Askim startet en halvtime seinere enn vanlig i dag fordi pater Piotr skulle feire messe med første kommunion i Sanct Mikael kirke i Moss før messen i Askim. Utsettelsen på en halvtime var bare såvidt nok; klokka var tre minutter over annonsert tid da pateren ruslet opp gjennom kirken i sin svarte kappe fra Oblatfedrene og med kofferten i hånda, klar for å skifte til messehakel i sakristiet.
Messen var som vanlig svært godt besøkt, og vi hilste på folk som vi kjenner fra før eller som vi er blitt kjent med nylig. Min kjære og jeg rakk å ta en times spasertur rundt Moen, Ravinedalen og Løken før vi ankom messen til fots, litt varme, men svært opplagte.
Søndagens messe ble til velsignelse og oppbyggelse for oss, og det var godt å være der sammen, selv om det er bare jeg av oss to som har funnet det maktpåliggende å fullføre vandringen ved å konvertere til Den katolske kirke. Gleden og undringen over mysteriene i den katolske messen deler vi uansett.
De siste dagene er jeg blitt mer opptatt enn før av hva som gjør at folk vil profilere seg og sitt privatliv på nettet. Dette er blitt til en hverdagsbetraktning, men ettersom jeg starter å skrive om dette på en søndag, blir det også en søndagsbetraktning.
Undringen over folks formidlingsbehov startet sist torsdag, og jeg trekker selvsagt mitt eget uttrykksbehov, synliggjort i denne bloggen, med i betraktningen. Sist torsdag presenterte nemlig lokalavisen her, Smaalenenes Avis, noen lokale størrelser innen interiør og design. Et av intervjuobjektene er en dame som bor i samme gate som jeg, bare 150 meter unna. Hun fortalte om sin lidenskap for gamle ting som kan pusses opp med enkle midler og benyttes til å skape atmosfære og skjønnhet i et hjem. Denne kvinnen skriver en blogg om sin lidenskap for interiør, og bloggens adresse var, utrolig nok, oppgitt i intervjuet.
Jeg besøkte bloggen hennes og tenkte at her er vi nærmest bloggerkolleger i samme gate, vi har noe felles. Akkurat på det punktet følte jeg imidlertid at jeg hadde bommet etter at jeg hadde skaffet meg innblikk i hva hennes blogg handler om. Det er ikke så mye tekst i blogginnleggene hennes, men desto flere bilder. Bloggeren kaller seg Heidi, forøvrig helt i samsvar med Folkeregisterets oppføring i feltet Fornavn, og i dag har Heidi blogget om inngangsdøren til det eldre og vakkert renoverte huset hun bor i. Hun skriver blant annet:

"Vi lurer på om noen har et godt tips til oss angående denne døren.
Den er blitt stygg og slitt etter bare noen få års bruk,vi har også lyst til å bytte farge til sort.
Er det noen som kjenner til et lakkerings sted som utfører en sånn jobb(Østfold/Akershus)? Tror vel sprøyte lakkering blir det beste resultatet ,istedenfor annen type maling."

Innlegget kan leses i sin helhet (det er ikke så mye mer enn det siterte), og et bilde av den stygge og slitte døren studeres på bloggens adresse: heidamen.blogspot.com/
Jeg lurer på om det er noen nevneverdig, teoretisk forskjell mellom Heidi og meg når vi betrakter våre behov for å fortelle samtlige av verdens norsktalende mennesker om våre interesser, våre mål i livet og de sakene vi engasjerer oss i på fritiden. Er det noen kvalitativ forskjell mellom å skrive om å bli katolsk og å skrive om "sprøyte lakkering" av boligens inngangsdør - så lenge begge deler gir mening og verdi i den skrivendes liv?
Både Heidi og jeg liker at vår blogg blir lest og kommentert, og vi opererer begge med så lite av vår identitet skjult at en hvilken som helst kreativ nettsøker vil kunne avdekke det lille vi skjuler, etter få minutters googling. Vi viser gjerne fram bilder av steder vi har vært, ting vi eier eller huset hvor vi bor.
Den virkelig viktige forskjellen mellom Heidis blogg "Charm Design" og "Banker på Pavens port" finnes verken i innholdet, i rettskrivningen eller i bloggerengasjementet, men ene og alene i besøkstallene. Dette er det eneste som betyr noe på dynamiske Internettsider. Mine såvidt over 300 blogginnlegg har hatt 12.129 besøk. Heidis blogg derimot, med sine 165 innlegg skrevet over noe lenger tid enn mine 300, har i dette øyeblikk hatt 116.651 besøk. Kanskje passerer bloggen 117.000 i løpet av denne kvelden.
Ett hundre og sytten tusen! Det skulle bety at for hver nordmann som liker å lese om tilnærming til Den katolske kirke, finnes det 17,6 (*) som heller vi lese om "sprøyte lakkering" av gamle ting.
Jeg kommer ikke til å fortelle Heidi eller noen annen beboer her i gata at jeg skriver blogg. Jeg kommer heller ikke til å fortelle henne at jeg har besøkt "Charm Design". Jeg kommer derimot, de neste gangene hun kjører forbi huset mitt på vei ut eller hjem, til å kikke litt ekstra etter henne for å se om jeg kan forstå hva det er i hennes liv og engasjement som tiltrekker så mange interesserte, nemlig ett hundre og sytten tusen.
Det er klikkene som teller. Det kommer også morgendagens betraktning til å handle om, og det blir en hverdagsbetraktning.
Les ellers om igjen mitt innlegg om "Internettkatolikker"!
- - -
* 17,6 = differansen i forholdet mellom antall besøk pr. innlegg på de to omtalte bloggene.

Endring eller flukt?

2010-05-27T19:14:00.004+02:00

Bildet: Inventus sjekker ut.
- - -
"Med det menneske som ikke har fornyet seg på tre dager, er det aldri verd å føre en samtale." (Kinesisk visdomsord)

I hele mitt voksne liv har jeg vært opptatt av å beholde evnen til å forandres, utvikles, lære noe nytt og oppleve framgang. Ikke alle endringer har vært like merkbare eller like positive, og ikke alle perioder av livet har vært like klart preget av endring.
Enkelte endringer har imidlertid innebåret et oppbrudd. Det kan ha dreid seg om å flytte fra et sted til et annet, å skifte jobb mens det så som lysest ut, å slutte i en hobbypreget forening eller å forlate Facebook. Typisk for vår tid er det at sistnevnte endring, den minst betydningsfulle av alle, har avstedkommet de mest synlige reaksjonene fra miljøet jeg har forlatt: En egen gruppe er opprettet for å beholde undertegnede i det heller overfladiske Fb-fellesskapet. Det vedkommer meg ikke; endringen synes rett og god for min egen del.
Den største endringen i mine yngre år har jeg fortalt en del om på denne bloggen. Den inntraff gradvis og under økende bitterhet i årene 1987-89 da jeg omhyggelig kvittet meg med alt tankegods og alle forbindelser med det konservative, lavkirkelige bedehusmiljøet jeg vokste opp i. Det var en endring i både livssyn og identitet, et skifte fra den kristne til den løsslupne, fra den troende til ateisten, fra den moralske til den lettlivede, fra den stillferdige og alvorlige til den støyende og humørfylte.
Noen vil stusse over enkelte av disse motsetningsparene. "Kristen" og "løssluppen" behøver ikke å være motsetninger, og selv troende kan unne seg å være støyende og humørfylte. Slik var det bare ikke i min oppfatning av den kristnes liv i henhold til min ungdomstids østfoldske pietisttalere. Kanskje mente de det ikke fullt så bastant, men det var slik jeg oppfattet dem, og det preget meg på en måte som ble umåtelig problematisk etterhvert som jeg ble voksen og opplevde tilværelsens realitet ganske annerledes og mer kompleks.
Jeg foretok en gradvis og systematisk endring, en styrt avvikling av alt jeg hadde vokst opp med, og vi kan gjerne kalle det en flukt fra konservativ lutherdom.
Så passerte, som nevnt så mange ganger før, 20 år med utvikling i ulike retninger. En mengde erfaringer, strategier, kunnskaper og opplevelser ble meg til del, noe positivt og byggende, annet skadelig og egoistisk. I løpet av 2008 var jeg klar for en ny erfaring: Et møte med den katolske messen.
Dette har ført til en ny endring, en ny systematisk og planmessig utvikling mot et høyere mål: Opptakelse i Den katolske kirke i Norge. Jeg har sett det en stund, og jeg er nå kommet til et punkt der jeg tør å si det: Mitt behov for å bli katolikk er en flukt fra den personen jeg var i ferd med å bli.
Ingen kan flykte fra seg selv. Derimot kan man flykte fra en livsførsel og en livssituasjon som synes uholdbar og fordervelig. Dette var motivasjonen for min siste flukt, og jeg gjentar hva jeg før har sagt: Det hadde ikke vært mulig for meg å søke tilbake til barnetroen om det ikke var for at Den katolske kirke sto der og tilbød en helt annerledes og mer meningsfull, logisk og tilfredsstillende grobunn for troen, en tryggere havn enn alle de jeg har flyktet fra.
I relasjoner der jeg har foretatt en endring, har jeg aldri vendt tilbake. Dette opplever jeg som tegn på at endringen var rett på lang sikt; den som kommer tilbake, vil rette opp en tabbe. Når jeg nå står ved begynnelsen av et liv som katolikk, er det ikke en tilbakekomst til det opprinnelige. Tvert imot: Det er en start på noe som for meg er helt nytt, men som for Kirken representerer enda en sjel på rett vei, enda en flyktning som har funnet veien hjem.

"Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd."
(Sal. 16,11)

Romertall CCC

2010-05-26T16:32:00.005+02:00

Dette innlegget er nr. 300 etter at denne bloggen ble opprettet 4. februar 2009. Jeg ser det som en liten milepæl å ha skrevet og lastet opp 100 innlegg, og nå markeres det at så har skjedd 3 ganger.
For å jonglere litt med statistikk kan jeg fortelle at de første 100 innleggene ble skrevet i løpet av 4 måneder. De neste 100 tok det hele 6 måneder og 1 uke å avlevere, mens denne nyeste samlingen på 100 innlegg har blitt til i løpet av 5 måneder og 2 uker. Det skulle bety at jeg siden desember har skrevet 2 innlegg hver 3. dag, noe som representerer en viss frekvensøkning i forhold til arbeidet med innlegg 101-200.
Det er nærliggende å bli eksistensialistisk i denne stund og stille meg selv spørsmålet ”300 blogginnlegg og hva så?” Bloggen har uavbrutt beskrevet min lange vandring fra letingen etter en vei ut av hedenskap og skjørlevnet til funnet av Den katolske kirke, et nytt hjem. Denne bloggens levetid er ganske klart definert i høyre marg: Innen slutten av 2010 vil bloggens oppgave være fullendt.
Det underlige er bare at vurdering av muligheten til å konvertere og bli katolikk utviklet seg til noe nær en beslutning allerede før de første 100 innleggene ble skrevet. De neste 100 innleggene viste vandringen videre med et planmessig søk etter katolske erfaringer og katolsk kunnskap. En hel del reisebeskrivelser inngikk i denne fasen. Det gjorde også et flertrinns oppgjør med min oppvekst i et pietistisk miljø samt skildringen av hvordan jeg fant ut at 10.10.10 kunne være en egnet dato for min konversjon.
De siste 100 innleggene fram til dette har bydd på mer reisebeskrivelse, mer kunnskap og noen spredte refleksjoner over de bedrøvelige pedofiliavsløringene innen Kirken.
Jeg ser tilbake og konstaterer takknemlig at jeg for lengst er i gang med å utvikle en katolsk identitet. Mye av tiden siden i høst har gått med til å lære nye ting om Den katolske kirke både når det gjelder læren, historien, persongalleriet, musikken, tekstene og praktisk utøvelse av troen i hverdagen.
Ventetiden fram til konversjonen i oktober trengs for å rydde av veien noe etterslep etter mitt tidligere liv. Jeg tror faktisk at det vil vise seg i ettertid at det å vente med selve konversjonen vil ha sin verdi. Det kan kanskje høres ut som om jeg må inn og sone en fengselsstraff i mellomtiden, men dette er slett ikke tilfellet. Jeg har heldigvis ingen kriminell fortid av noe slag.
Mens de siste 100 innleggene har blitt til, har jeg også søkt biskopen om tillatelse til å bli opptatt som fullverdig katolikk. Noe svar på denne henvendelsen har jeg ennå ikke fått, men det haster heller ikke. Derimot har jeg fått høre at det har vakt en viss oppsikt i OKB at jeg har fått godkjent innmelding som formelt medlem av Den katolske kirke i Norge, og at dette har kunnet skje uavhengig av full konvertering. Også tidligere har jeg fått kommentarer om at dette er uvanlig, men ikke desto mindre har det foregått på denne måten. Derfor har jeg også kunnet glede meg over å motta medlemsbladet St. Olav (tidligere Broen) i posten i over et år allerede.
Selv med 300 – eller CCC – skrevne og opplastede blogginnlegg har jeg ikke til hensikt å slutte med denne skriveaktiviteten. Refleksjoner og opplevelser kommer over meg i en jevn strøm, og mye av dette resulterer i tanker om mitt forestående liv som mer eller mindre aktiv katolikk. Nylig fikk jeg kjøpt et par bøker om og av produktive, katolske skribenter fra 1500-tallet, nemlig St. Johannes av Korset og St. Teresa av Ávila. Jeg tør ikke love noe blogginnlegg om bøkene etterhvert som de blir lest, men det kan jo likevel tenkes at refleksjoner presser seg fram, finner veien til mitt tastatur og baner seg vei helt fram til den virtuelle dagboka som denne bloggen jo kan kalles.
Når innlegg CCC nå er skrevet og om et øyeblikk lastet opp, vet jeg at innlegg nr CD - eller 400 - neppe noen sinne vil komme; så langt rekker jeg ikke før konversjonen er gjennomført til høsten.
Det neste temaet på bloggen er planlagt et stykke på vei og vil ha sammenheng med endring og flukt på det indre plan. Jeg takker dere bloggbesøkere som fortsatt henger med i denne tilsynelatende endeløse serien av inngående skildringer.

En klovns historie

2010-05-24T14:04:00.003+02:00

Eldkvarn på scenen i Victoriateatern, Malmö, oktober 2007

- - -

I gårsdagens blogginnlegg lovet jeg at også det neste innlegget ville handle om musikk. Det gjør det, og ovenstående selvknipsede foto har satt standarden: Det svenske rockebandet Eldkvarn spiller på Rockefeller i Oslo førstkommende fredag, 28. mai. Dette er en begivenhet og en milepæl for bunnsolide Eldkvarns noe vaklende karriere på norsk side av grensen. Fredag 19. mars i år var bandets låtskriver, Plura Jonsson, gjest hos Skavlan for å snakke om sitt ferske førstesideoppslag om å ha blitt tatt for kokainkjøp i Göteborg ei uke tidligere.

Plura Jonsson har nesten 40 år som artist bak seg, og gjennom hans liv har det strømmet både rusmidler og kvinner samtidig som han har kunne øse ut stadig nye låter om "det vilda livet" og "de lyckliga, lyckliga - olyckliga åren". I glede og forventning til fredagens Eldkvarn-konsert på Rockefeller gjengir jeg her teksten til låten "En clowns historia" fra 1984, en av Pluras mange syndsbekjennelser som i sitt symbolspråk og poetisk tøyelighet kan gjøres til min egen:

Dricker igen med min vän

hallå ansikte i spegeln, det var länge sen.

Nåt du skrev, papperslappar som blev brev

förseglade och kyssta

vem ska bryta denna tystnad?

Tiga är guld - ditt livs historia

Kvittera en skuld - ditt livs historia

Komma hem full - det är en clowns historia

Tid att leva, tid att landa

komma ner på alle fyra

när vi gjort slut på varandra.

Svartvita detaljer, små, små ord

En bukett liljekonvaljer där rosorna stod.

Där rosorna stod - ditt livs historia

Och lyckan som log - ditt livs historia

Att aldrig få nog - det är en clowns historia.

Stjerner

2010-05-23T18:26:00.005+02:00

Til tross for at det er pinse, med alt det forunderlige som denne høytiden inneholder, vil jeg skrive om noe aldeles uhøytidelig i dag, noe som grenser til det useriøse. Det er nesten med en følelse av bekymringsløshet at jeg har gjort et endelig valg av bloggtema for denne dagen, da Vatikanets flagg vaier på flaggstanga ved innkjørselen til byens katolske kirke, og det norske flagget blafrer friskt i toppen av flaggstanga i min egen hage, helt i samsvar med hva jeg lovet nylig.
I dag var det til og med feiring av første kommunion for en gruppe barn i menigheten. Det er en spektakulær tilstelning der barna er kledd og ustyrt så vakkert som engler. Nå ga jeg en fyldig beskrivelse av fjorårets messe med første kommunion, så jeg lar den omtalen gjelde også for i år slik at jeg kan komme videre med mine uvesentligheter.
Det handler som så mange ganger før om musikk, og det kommer også til å være tema for neste innlegg på denne bloggen, om enn i noe mer ettertenksom utgave enn dagens.
La meg først fortelle at på skolen der jeg jobber, spilles det musikk over et stort høyttaleranlegg hver fredag. Ansvaret for å spille musikk går på omgang mellom en gruppe elever på 4.-7. trinn. Så snart et friminutt er i gang, hører vi det dundrer av ny og dagsaktuell musikk fra høyttalerne. Iblant må inspiserende lærer stikke innom rommet der anlegget styres, for å justere ned lydnivået etter at ivrige elever har vridd litt på volumkontrollen.
En fredag for 2-3 uker siden var jeg ute i et friminutt for å ordne saker i en annen bygning på skoleområdet, og på veien tilbake passerte jeg en gruppe jenter som i glede over musikken som ble spilt, både danset og sang til en låt i kategorien norsk rap. Tilfreds med jentenes begeistring stoppet jeg opp og spurte om låten ble framført av Karpe Diem eller Erik og Kriss. Svaret kom umiddelbart: "Erik og Kriss." Jeg rakk såvidt å kjenne på min egen tilfredshet over å ha gjettet 50% rett da jeg ble arrestert av den desidert glupeste i jenteflokken: "Du får nok oppdatere deg der!"
Siden den dagen har jeg søkt på kryss og tvers på YouTube og sett de mest halsbrekkende videoer med kule unggutter som fører en ustoppelig, rytmisk monolog parallelt med hverandre. Duoen Karpe Diem - ikke med C, men på norsk vis med K - består av to unge menn ved navn Magdi og Chirag, mens Erik og Kriss befolker duoen som har deres egne navn.
Det er virkelig besnærende å høre helt greie setninger framført rytmisk og, i Karpe Diems tilfelle, med en knapt hørbar innvandreraksent. En veksling mellom sekstendels- og åttedelsnoter gjør teksten til låtens iboende perkusjon, og refrenglinjene setter seg fast med ord og rytmefigurer som forfølger lytteren lenge etter at låten er ferdigspilt.
Jeg har faktisk fått sans for denne musikken, og jeg har til en viss grad oppdatert meg slik den fremmelige eleven ga meg beskjed om. For å vise et glimt av hva slags musikk jeg frivillig har latt meg prege av i det siste, presenterer jeg her linken til en video der Karpe Diem framfører låta "Stjerner" live på Mysen videregående skole i fjor vår.
Legg merke til den besnærende, surrealistiske setningen som utgjør refrenget: "Stjerner i øya mine svir i meg sinssykt."
Som denne setningen viser er det da ganske mye flott og kreativ poesi i dette, er det ikke?
Og aller morsomst ved denne versjonen: Chirag med rytmisk tilrop til publikum etter hvert refreng: "Kan alle sammen putte henda sine opp, eller?"
Mine venner: Dette er ungdomskultur; disse artistene representerer den kommersielle delen av rap-miljøet, og det er min oppriktige påstand at dette er positivt og underholdende!

http://nrk.no/p3tv/goto/?bcpid=1909243188&bctid=13315966001

Ny broderkirke

2010-05-21T21:38:00.004+02:00

Dagsrevyen 21 i går, 20. mai, viste et innslag fra Porsgrunn, der det blir innviet en serbiskortodoks kirke i løpet av pinsen. Innslaget i Dagsrevyen 21 kan ses her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/637471. Selve innslaget fra Porsgrunn starter etter 18 min. 30 sek.; det er bare å skyve framdriftsindikatoren til rett tid.
Det gjorde inntrykk på meg å se innslaget. Her hvor jeg bor, er det et betydelig innslag av serbere i befolkningen, og det var nesten overraskende at den første serbiskortodokse kirken i Norge utenfor Oslo blir liggende i Porsgrunn og ikke her i Askim.
Jeg gledet meg over nyheten om den nye kirken, og jeg gjorde derfor noen søk på Internett etter mer informasjon. Det viser seg at Den serbiskortodokse kirke har en egen organisasjon i Norge, Srpska Pravoslavna Crkva, og organisasjonen driver nettstedet vasilijeostroski.no. I en egen nyhetsartikkel med bildeserie kan vi lese om bygningen i Porsgrunn, som organisasjonen har kjøpt og innredet som kirke. Navnet på menigheten er tydeligvis Sv. Ciril i Metodij.
Det er forøvrig ganske morsomt å se bynavnet "Porsgrunn" stavet "Пошгрун", men slik tar det seg ut på serbisk og, om man vil, på russisk.
Det er enda et nytt trekk i min nye mentalitet at jeg gleder meg over kirkeetableringer. I all min lesing det siste halvannet året har jeg forstått at båndene mellom de ortodokse kirkene og Den katolske kirke er atskillig tettere enn mellom noen av disse to og de protestantiske kirkene. Når vi i tillegg tar med at jeg kjenner atskillige serbere her på mitt hjemsted og sågar forholder meg til barna deres på skolen, skaper det et lite brorskap i det minste på religiøs basis.
En underlig opplevelse; tenk, når Askims serbere og jeg går til messe i hver vår kirke, har jeg mer til felles med dem enn med mine heilnorske kolleger når de går til julegudstjeneste i Askim kirke! Derfor ønsker jeg Den serbiskortodokse kirke i Norge alt godt og Guds velsignelse over kirken i Porsgrunn!

Den gode samtalen

2010-05-20T19:07:00.003+02:00

Bildet: Det bredeste partiet av Glomma langs elveløpet mellom Askim og Spydeberg, en varm kveld i mai 2010.
---
Om kvelden 17. mai traff jeg en kar i et lag hos felles venner. Tidligere samtaler med denne mannen i slike vennelag har hver gang ført til noe nytt, et steg i min utvikling, hva det nå måtte ha for betydning i det enkelte tilfellet.
I det hele tatt er det oppsiktsvekkende hvordan enkelte personer innehar egenskaper som ubevisst etablerer en særdeles gunstig dynamikk mellom personen selv og visse medmennesker. Kanskje har hvert enkelt menneske en slags frekvens som gjør at det på denne spesielle måten når fram til visse andre personer når omstendighetene ligger til rette for det. Mannen jeg har nevnt, har vist de rette egenskapene i de samtalene vi har hatt.
Forrige gang han og jeg møttes og kunne utveksle synspunkter og opplevelser, handlet det om svensk samtidslitteratur. Det var i denne samtalen han gjorde meg oppmerksom på forfatteren Torgny Lindgren, som jeg siden har hatt stort utbytte av å lese. Da jeg kom over en opplysning om at Lindgren konverterte til Den katolske kirke allerede i 1980, hadde jeg allerede lest et par av bøkene hans og ble ikke det minste overrasket.
Når jeg så traff denne karen igjen 17. mai, hadde jeg til hensikt å fortelle ham hvilken glede det hadde gitt meg siden sist å bli kjent med Torgny Lindgrens forfatterskap. Så langt kom jeg likevel aldri den kvelden. Samtalen dreide snart i helt andre og stadig mer overraskende retninger. Vi startet sammen med et par andre gjester ute på terrassen, der vi satt med hver vår sigar og hadde utsikt til Glomma. Vi pratet om de sosiokulturelle årsakene til at høflig tiltale, ordene De, Dem og Deres, forsvant fra norsk språk i løpet av 1970-årene, og hvordan TV-debattene mellom Gro og Kåre på 1980-tallet fjernet siste rest av språklig ærbødighet ved at titlene herr, fru eller frøken og personens etternavn opphørte som tiltaleform.
Synspunktene under sigarrøyken var meget velfunderte fra både den omtalte mannen, som er journalist, et par av de andre gjestene, som er pedagoger, og meg, som liker å betrakte meg som sosialantropolog. Diskusjonen var på samme tid interessant og gemyttelig.
Senere fortsatte samtalen innendørs, og mens de andre forsvant med en kaffekopp eller det som bedre var, bestemte jeg meg for å komme med et stykke vennlig og konstruktiv kritikk av avisen som journalisten arbeider for.
Vi hadde begge lange og gjennomtenkte innlegg i vår dialog, og hvordan det enn hadde seg, sto vi etter tjue minutters diskurs og snakket om viktigheten av å være bevisst på hvorvidt og i så fall hvorfor man som privatperson ønsker å tilhøre et kirkesamfunn.
På dette tidspunkt hadde jeg nettopp fortalt om min utvikling som katolsk troende, noe som formelig åpnet en vid dør inn til et nytt rom i dynamikken mellom journalisten og meg selv, en sal der vi til gjensidig glede lot erfaringer og deler av personlig tro virvle opp i luften og legge seg som et tenksomt teppe over oss der vi i samtalens konsentrerte iver nesten glemte at vi ikke var alene i 17. mai-selskapet, men hadde koner med oss som etterhvert begynte å tenke på hjemveien.
Årets 17. mai endte dermed temmelig annerledes enn det som var mulig å tenke seg på forhånd. Kontakten og den mellommenneskelige delingen av en stemning like mye som intellektuelle argumenter gjorde at vi kunne konstatere at vi uten på noen måte å planlegge det hadde opplevd den gode samtalen, et fenomen som ikke kan opprettes, men som oppstår av seg selv.
Forundret sto jeg og reflekterte over hva jeg hadde deltatt i da vi skiltes seint på kvelden. Som ennå uferdig katolikk hadde jeg maktet å sitere Pave Johannes Paul II, jeg hadde kommentert forskjeller mellom katolsk og luthersk teologi, og jeg hadde til og med benyttet betegelsen Guds mor Maria i et av mine samtalebidrag, og hva mer er: Journalisten, med en noe vensteorientert, luthersk høykirkeholdning, var full av respekt over alt jeg hadde sagt. Dette ble en dialogopplevelse som livet knapt kan inneholde særlig mange av.

Det lauretanske litani

2010-05-19T16:26:00.004+02:00

Nå i mai måned pleier kveldsmessen på onsdag å avsluttes med såkalt maiandakt i den katolske kirken her hvor jeg bor. Sist søndag ble også høymessen avsluttet på den måten, da også med incensering av alteret.
Helt siden mai måned i fjor har jeg latt meg fascinere og inspirere av denne andaktsformen. De gangene jeg har vært til stede, har jeg forsøkt å delta aktivt i vekselbønnen der pateren henvender seg til Maria med stadig nye tiltaleformer, og menigheten svarer: ”Be for oss.”
Fram til for noen dager siden trodde jeg at denne serien av bønner til Maria var av ny dato, forfattet for bønneboken for å skape en enhetlig form på maiandakter i de katolske kirkene i Norge.
Så feil kan en amatør ta. Nylig oppfattet jeg begrepet ”Maria-litaniet”. Det fikk meg til å sette i gang et mer målrettet søk, og nå har jeg faktisk funnet en aldri så liten skatt av ny kunnskap og from poesi!
Det viser seg at samlingen av bønner til Jomfru Maria som brukes ved maiandaktene, skriver seg helt tilbake til 1500-tallets Loreto øst i Italia og heter av den grunn ”Det lauretanske litani” – på latin ”Litaniae Lauretanae”. Nettstedet katolsk.no omtaler på oppslagssiden for 24. mai opprinnelsen til at litaniet ble innarbeidet i kirkeårets liturgi.
Dermed har jeg fått erfare at selv dette, en fellesbønn inneholdende en serie lovprisende tiltaleformer til Den salige jomfru Maria, skriver seg fra historien og tradisjonene. Det er blitt desto mer fantastisk å delta i dette litaniet, og i min hjemlige kirke gjør vi det fullkomment ved å avslutte maiandakten med hymnen ”Tantum ergo sacramentum” med tekst av St. Tomas Aquinas (1225-74).
Det føles ikke feil å delta i noe som har vært bedt og sunget av katolske troende gjennom så mange århundrer. Tvert imot – det føles som det eneste rette å gjøre. Om et par timer er det kveldsmesse Mariakirken igjen, og jeg har tatt en utskrift av den norske teksten til Det lauretanske litani for å følge ekstra godt med. Teksten finnes nedlastbar hos Kateketisk Senter, som jeg blir bare mer og mer imponert over.
La meg også avslutte med å presentere én av en lang rekke musikalske utgaver av Litaniae Lauretanae. En gregoriansk utgave fra 1587 finnes på Youtube. Klikk på den lille teksten under videobildet, og hele den latinske teksten kommer til syne og kan følges under den drøyt 6 minutter lange bønnen. Dette er kristen fromhet på sitt aller skjønneste.

Engelens dronning, be for oss.
Patriarkenes dronning, be for oss.
Profetenes dronning, be for oss.
Apostlenes dronning, be for oss.
Martyrenes dronning, be for oss.
Bekjennernes dronning, be for oss.
Jomfruenes dronning, be for oss.
Alle helliges dronning, be for oss.

Uten ord

2010-05-16T22:07:00.006+02:00

Iblant, eller rettere sagt: Ikke så rent sjelden, kjenner jeg at ordene ikke strekker til. Det er best å tie stille og la situasjonen virke på innsiden av oss.

De siste ukene har jeg hatt mange gode opplevelser med min kjære og med gode venner, og i all enkelhet har vi hatt åndsnærværelse til å forevige stundene. Dessuten gleder jeg meg så intenst til en forestående tur til Bergen! I stedet for å snakke om alt dette gode og gledesfylte serverer jeg i kveld en liten samling bilder. Om du ikke forstår hva som er stort med dette, må det være nok å vite at dette representerer viktige begivenheter i mitt liv. Om opplevelsene har vært eller kommer til å bli annerledes enn de ville ha blitt hvis jeg ikke var katolikk, er ikke godt å si, men ikke engang det spiller noen rolle her og nå. Disse bildene representerer alle noe godt, subjektivt sett.

Sangsvane på Gjølsjøen i Marker.

Borgviks Järnbruk i Grums, Värmland

Brukspatronens bolig fra 1700-tallet, Borgvik

St. Mattias-feiringen seint fredag kveld 14.05.10
Bergen sett fra Ulriken

Pinsenovene

2010-05-15T15:51:00.004+02:00

Litt før påske i år kom jeg for første gang over begrepet novene. Ordet kommer fra latin og betegner en periode på ni dager ("novem" = 9). Det er - jeg hadde nær sagt naturligvis - kun på katolske nettsteder jeg har sett begrepet bli brukt, bl.a. på den av meg så hyppig siterte bloggen Katolsk i hodet samt på den amerikanske nyhetssiden Catholic.org.
I katolsk sammenheng betegner novene en ni dager lang fase der man forbereder en handling eller en høytid gjennom en særskilt form for bønn. Perioden på ni dager skriver seg nettopp fra tiden vi er inne i, nemlig de ni dagene mellom Kristi Himmelfartsdag og 1. pinsedag.
Det Kateketiske Senter, som er en del av Oslo Katolske Bispedømme, har nettopp i disse dager et hovedoppslag om pinsenovener. Meningen med å be en novene i løpet av disse ni dagene er å forberede Den Hellige Ånds komme og å gjøre seg selv mottakelig for Ånden.
Det Kateketiske Senter tilbyr 2 ulike pinsenovener til nedlasting. Den ene varianten er omfattende og byr på nye bønner for hver av de ni dagene. Den andre er kortere og repetitiv. Vi ser det som en velvillig tjeneste av Det Kateketiske Senter at disse brosjyrene er gratis nedlastbare i pdf-format.
Dagen i dag er nummer to av de ni siste dagene før pinse. Jeg trenger vel knapt å si at jeg er i gang med mitt livs første pinsenovene. Dette er ikke bare en forberedelse til pinsen, men også en botsøvelse etter skriftemålets sakrament nylig.
Jeg slutter ikke å undres over at jeg finner det så OK å både bruke bønn som handling og å imøtese pinsen som et høydepunkt utover en ekstra fridag på jobben. Siden 1995 har jeg hatt flaggstang i hagen, en skikkelig påle som rager 3 meter høyere enn huset. Jeg har overholdt flaggdagene så sant vi har vært hjemme, har vært ute i snø og kulde 1. juledag og i den plagsomme grålysningen 1. nyttårsdag for å heise flagget i en islagt snor som har måttet brekkes opp for å passere taljen i toppen. Alle slike helligdager og på familiære festdager samt naboers begravelsesdag har jeg heist flagget på forskriftsmessig vis, unntatt 1. pinsedag. Den sto for meg i mange år som noe av det mest meningsløse å feire, og i ren protest, på samme måten som enkelte andre har naken flaggstang 1. mai, har jeg latt flagget ligge i kjellerboden på 1. pinsedag.
Bare ikke i fjor. Allerede da var jeg kommet så langt i åndelig utvikling at jeg heiste flagget for sikkerhets skyld. I år vil jeg heise det på nytt i anledning pinsen. Da vil jeg kunne kikke opp på det blå og hvite korset idet det heises opp langs flaggstanga, og tenke at pinsenovenen er gjennomført, og jeg er bedre forberedt enn noen gang tidligere.

Kom, Hellig Ånd med skapermakt

opprett hva synd har ødelagt

og glede i hvert hjerte giv

som du har født til evig liv

Veni, Creator Spiritus

mentes tuorum visita

imple superna gratia

quæ tu creasti pectora

Til minne om St. Mattias

2010-05-14T09:33:00.006+02:00

I dag er det 14. mai og minnedagen for Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å etterfølge Judas Iskariot. I innlegget på denne bloggen for et par dager siden skrev jeg at jeg ønsket å lage en montasje i mitt hjem som kunne hedre St. Mattias i anledning dagen.
Seint i går kveld gjorde jeg alt i stand. På en lav hylle i stua stilte jeg opp et ark med utskrift av de to bildene som ble brukt i innlegget omg "Mattiasdagen" sist tirsdag. Til høyre for dette har jeg plassert et stearinlys som jeg kjøpte i en kirke i Slovenia i vinter. Lyset vil bli tent i kveld. Til venstre plasserte jeg en liten Maria-figur, og i midten ligger en liten haug med stein. Ganske enkelt noen eksemplarer av østfoldsk granitt, ru og kantete, og meningen er å minnes St. Mattias' martyrdød. Som nevnt i forrige innlegg om denne apostelen er få entydige fakta om hans død kjent, men flere kilder hevder at han ble steinet og deretter halshogd. Den lille steinhaugen i stua mi skal minne om dette, og mellom steinene er det stukket et krusifiks, en kopi av det lidelsesfulle krusifikset som Paven benytter.
Forrest til venstre ligger min svenske mormors gamle bibel, en bok som er meg meget kjær og som jeg har vist bilder av flere ganger her på bloggen, bl.a. i et innlegg om Salmenes Bok.
Så nå har jeg gjort hjemmet i stand for å minnes St. Mattias, min skytshelgen, som allerede har gitt meg gleder og velsignelser på veien. Om denne feiringen er sær eller skrudd eller bare from og naiv vet jeg ikke, men det spiller liten rolle. I dag, 14. mai, utgjør gjenstandene på disse to bildene et aldri så lite minnesmerke i mitt hjem, og jeg har lært en hel del om en helgen og om symbolbruk av denne minnemarkeringen.
På nettstedet prayerbook.com har jeg funnet denne bønnen til Den hellige Mattias:

"O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken. Og så, etter et liv i glød og gode gjerninger, la oss bli henvist plass ved deg i himmelen slik at vi i all evighet kan lovsynge Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen."

Mange tungemål

2010-05-12T19:55:00.004+02:00

Den som har lest et lite antall av innleggene på denne bloggen, vil ha kunnet gjette at den som forfatter disse tekstene, bloggeren Inventus, er mer enn gjennomsnittlig opptatt av fremmede språk. Dette er ingen hemmelighet blant dem som kjenner meg personlig, så gjetningen stemmer temmelig presist.
I katolsk sammenheng har det derfor vært en særskilt glede at alle tekster, all liturgi og alle fagbegreper foreligger på latin som hovedspråk. Alt jeg lærer på norsk i kirken, er altså oversatt fra latin. Det blir derfor spesielt intenst når jeg kan delta i noe som foregår på latin, f.eks. å synge "Tantum ergo sacramentum" ved avslutningen av Maria-andaktene nå i mai måned. Når jeg ber rosenkransen, ber jeg Hill deg, Maria på latin minst 2 ganger i hver dekade, dels for lettere å holde på konsentrasjonen, dels fordi ordene er så vakre.
Denne høyst private opplevelsen fikk meg for noen dager siden til å søke opp Hill deg, Maria på mange språk på Internett. Dette ga full klaff etter et kort og enkelt søk: Nettsiden

campus.udayton.edu/mary/resources/flhm.html#top

inneholder den eldgamle Maria-bønnen på et utall kjente og ukjente språk.
Noen vil lure på hva vitsen er; det må da være mer enn nok å lære bønnen på norsk. For de fleste av oss nordmenn er bønnen ikke engang en del av barnelærdommen. Vel, jeg for min del har glede av å kjenne til dette korte og vakre bønneuttrykket på flere språk enn bare mitt eget. Det har verdi når det gjelder å lære kirkelige begreper på språk jeg ellers har et overfladisk forhold til, og det har verdi når det gjelder å gjenkjenne begreper når jeg befinner meg på messe i andre land. Det har hendt noen ganger de siste 15 månedene, som det framgår av denne bloggens historie.
Å lære Hill deg, Maria på sentrale språk som italiensk og spansk bør ikke by på store problemer. Jeg kommer til å slite litt mer med slovensk, men det er definitivt bryet verdt.
Desto mer verdi vil det ha å kjenne til Fadervår på andre språk. Fra min tidlige ungdomstid på Nordisk Studentmøte i regi av Studentlagsbevegelsen lærte jeg Fadervår - Isämeidän - på finsk, og har faktisk hatt både glede og nytte av denne tilsynelatende døde kunnskapen ved mange anledninger. Derfor gjorde jeg like godt et tilsvarende søk på Fadervår og fant denne nettsiden:

www.prayer.su/other/all-languages.html.

Jeg har små forventninger til at bloggens besøkere finner disse to nettstedene særlig verdifulle. Likevel kan det være at én enkelt besøker finner akkurat hva han eller hun trenger i forbindelse med en reise eller en kontakt med fremmedspråklige katolikker nettopp her. I så fall har jeg gjort søket som trengs til glede for de få eller de mange som det måtte glede: Her, på de to ovennevnte nettsidene, er Den katolske kirkes to viktigste bønner for allmuen tilgjengelig på alle de språk man som europeer kan komme til å få behov for.
Måtte Den allmektige Gud og Den salige Maria, Guds mor, høre vår bønn uansett sted, tid og språk!

Mattiasdagen

2010-05-11T20:18:00.005+02:00

Det er over 10 måneder siden jeg fant ut at Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å erstatte Judas Iskariot, kunne egne seg godt som min spesielle helgen ved min konversjon. Jeg har langt på vei håndtert St. Mattias slik jeg har oppfattet at pateren ønsker at konfirmantene skal gjøre i sine forberedelser til fermingens sakrament: Satt meg inn i den helliges bakgrunn og livsførsel, grunnet på hans eksempel for mitt liv, forholdt meg til de omstendighetene han er skyttshelgen for, og henvendt meg til ham og bedt om forbønn.
I flere innlegg her på bloggen har jeg nevnt St. Mattias, og jeg opplever å ha fått et forhold til mannen, enda det er så ufattelig lenge siden han levde, og enda vi ikke har noen entydig opplysning om hans død.
Det later riktignok til at han led martyrdøden. Noen hevder at han ble steinet og deretter halshogd, andre kilder mener at han ble korsfestet og drept med lanse. Ifølge katolsk.no døde han ca år 63 e.Kr. mens helgenlistene på saints.sqpn.com fastslår hans død til år 80.
Som om ikke omstendighetene rundt Mattias' bortgang er usikre nok - skjønt de samstemt vitner om en voldsom og blodig død - er det atskillig tvil rundt restene av et apokryft skrift der Mattias sammen med apostelen Andreas skal ha fått nedskrevet en beretning om sitt opphold i en by med menneskeetere. Kilden til dette skriftet skal være høyst usikker ifølge oppslagsverket newadvent.org - heldigvis, får vi nesten si etter å ha kastet et blikk på innholdet i skriftet.
Når jeg oppsummerer litt av det jeg har funnet om St. Mattias i de ovenstående avsnittene, blir jeg ganske henrykt over å få lov til å leve i en tid og en situasjon der Internett er uinnskrenket tilgjengelig. Hva hadde jeg klart å finne ut om St. Mattias for 25 år siden? Og hvor troverdig og overprøvbart ville materialet ha vært?
Vel, denne lille omveien innom begeistringen over Internetts informasjonsrikdom viser bare at jeg er en gammel mann tross alt.
Nå i dag skriver vi 11. mai 2010, og jeg har sett av listen over minnedager på katolsk.no at det er 3 dager igjen til minnedagen for St. Mattias den 14. mai. Først og fremst konstaterer vi at Mattias ble feiret den 24. februar helt fram til 1969. Denne dagen ble kalt Mattismesse i den norske, førreformatoriske primstaven. Østkirken minnes St. Mattias den 9. august.
Det jeg nå lurer på, er hvorvidt katolikker her i Nord-Europa feirer eller minnes sine skytshelgener. Jeg kjenner ingen katolikker så nært at jeg har hørt dem snakke om markering av helgeners minnedager. Ettersom jeg har forholdt meg til St. Mattias og det han står for, helt siden starten på sommeren i fjor, kunne jeg godt tenke meg å markere den 14. mai på et vis, om ikke annet så for min egen del.
Kanskje er dette det viktigste svaret på min undring: Hvordan andre katolikker minnes og feirer sine helgener er opp til dem selv. Det er god katolsk tradisjon og praksis å utføre symbolhandlinger. Jeg tror virkelig at jeg skal forberede den 14. mai på en litt særskilt måte. Vi har flaggstang i hagen, men jeg kommer ikke til å heise flagget, det ville helt klart vært over grensen. Derimot kunne jeg tenke meg å lage en liten, særpreget, symbolsk montasje på et sentralt sted i stua og tenne noen lys til ære for Den hellige Mattias, min egen skytshelgen. Jeg har en idé om hvordan dette kan ta seg ut, og blir det vellykket, kan jeg i ettertid presentere et par bilder fra min høyst private Mattias-feiring her i Askim. Forøvrig tar jeg svært gjerne imot tips, hint, forslag og veiledning i kommentarfeltet dersom andre har meninger om hvorvidt og eventuelt hvordan helgener kan minnes på en uttrykksfull måte i et privat hjem.
- - -
Bildet nederst: Loddtrekningen om Judas' etterfølger.

Offertorium

2010-05-09T20:29:00.003+02:00

En messe er en dynamisk handling, lik i form og innhold fra gang til gang, men likevel så uendelig variert og vekslende i personlig opplevelse og uttrykk. Etter å ha opplevd katolsk messe over 100 ganger de siste 18 månedene har jeg for lengst innsett at messefeiring er en ny tilstelning hver eneste gang den finner sted.

Over tid har jeg merket at det er bestemte deler eller innslag i messen som fester seg hos meg og skaper langvarig refleksjon. Slik har det vært med syndsbekjennelsen, med forholdet til Den nikenske trosbekjennelsen og med synet på egen verdighet i forhold til kommunionen.

Nå i det siste er det den delen av messen der menigheten gir sine gaver, offertorium, som har fanget min oppmerksomhet. Etter trosbekjennelsen og forbønnene setter menigheten seg ned og synger en salme mens dagens kollekt opptas. Dette er et kjent innslag fra både statskirkegudstjenester og bedehusmøter, men likevel atskillig annerledes i en katolsk messe.

Mens kollekten innsamles og folk synger, legger vekk sine lommebøker og gjenopptar oppmerksomheten overfor messens innhold, har pateren det travelt oppe ved alteret. Godt hjulpet av ministrantene tar han fram oblater og legger dem fram på et lite fat. Deretter skjenkes en liten skvett vin opp i et vakkert beger og blandes med litt vann. Pateren framfører bestemte bønner mens dette utføres, og i de tilfellene da kollekt ikke opptas, skal menigheten gi et tilsvar til disse bønnene. Ordene i disse bønnene er så vakre og inneholder en så spesiell, kirkelig logikk at jeg velger å gjengi dem her:

Velsignet er du Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt

[første gang:] det brød som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden

[andre gang:] den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet

og av menneskers arbeid, som for oss blir

[første gang:] livets brød.

[andre gang:] frelsens kalk.

Menigh.: Velsignet være Gud i evighet.

Logikken i dette er at mens brødet og vinen klargjøres for å bli omdannet til Kristi legeme og blod, takker pateren for de Guds gaver som brødet og vinen representerer for menneskene. Gavene er mottatt "av din rikdom", og nå skal de gis tilbake til Gud for at de som deltar i kommunionen, i neste omgang kan få gavene tilbake i en ny form, der de representerer syndenes forlatelse.

Det er et fantastisk stykke abstrakt drama som utspilles under paterens ledelse der framme ved alteret.

Og så, når kollekten er ferdig innsamlet, brødet og vinen er forberedt for videreforedling, og pateren har tvettet hendene, reiser vi oss og deltar i offertoriets avslutningsbønn:

P: La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.

M: Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.

Dette er en oppsamlingsbønn fra pateren om at Gud vil motta Kirkens offer, både brødet og vinen sammen med de økonomiske gavene.

Det ligger en stor hyllest til Guds nåde i disse ordene og teorien som ligger bakom. Her yter menneskene i Kirken sine små gaver, som de i sin tur har mottatt av Guds rike velsignelse og kan avse av samme grunn, og disse gavene som legges fram i messen, ber vi Gud om å bruke videre "til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse". Et kretsløp av gaver fra Gud til menneskene og fra menneskene til Gud og tilbake igjen, i stadig forbedret og foredlet utgave, framgår av disse bønnene som ledsager mottakelsen av gavene og innledningen til eukaristiens liturgi.

De siste gangene jeg har vært til messe, har jeg lyttet mer andektig til disse delene av liturgien enn noe annet. Jeg er blitt rent henført av det nevnte kretsløpet av gaver; en vidunderlig logikk stiger fram for meg, og jeg ser at de kirkelige handlinger og Kirkens lære i seg selv er full av slike logiske forbindelser, årsak-virkningsforhold eller kretsløp som dette her. Jeg begynner å glede meg på dypt plan til å bli en fullverdig del av alt dette.

I en bloggers hode

2010-05-06T20:09:00.003+02:00

Dette bildet ble tatt i Roma den 30. mars i år. Det viser en av portene i muren som omgir Vatikanet på nordsiden. Der og da ble ideen til gårsdagens innlegg på denne bloggen født. Hvilken lang tankerekke som har ført derfra og hit, vil være hovedtema i dagens innlegg, og det er dette som mer enn antydes i dagens tittel.
Å love allerede i tittelen at et blogginnlegg skal handle om det som fins "I en bloggers hode" er et håpløst prosjekt, for jeg kan ikke fortelle hva som fins i andre hoder enn mitt eget. Riktignok er jeg en blogger, men på ingen måte noen typisk sådan. Først og fremst har jeg en del biologiske feil. Den typiske blogger er kvinne og relativt ung. Jeg er ingen av delene. Dessuten skriver den "typiske" blogger - hvis jeg da har rett i min antakelse - helst om moter, kosmetikk og innredning, eller i beste fall om moderne litteratur.
Allerede her vil en del bloggere ha fart i været og hvint at dette er da ikke slikt som de er opptatt av på sine blogger. Mulig det, og i så fall helt greit, men de bloggene som virkelig har høye besøkstall, og bloggerne som drifter dem, kjennetegnes i stor grad av de trekkene jeg her har beskrevet på min vanlige sleivete måte, fritt etter A-magasinet og andre pålitelige medier.

Saken for meg var i hvert fall slik at da jeg ruslet med min kjære ut fra Vatikanets Museer tirsdag den 30. mars, sliten og varm etter flere timers vandring i kø gjennom endeløse korridorer og trøstet på bare kjappest mulige måte med en kald øl i Vatikanets hage etter rundturen, oppdaget jeg den høye bronseporten i muren som vi tidlig på formiddagen hadde passert i skilpaddetempo mens vi sto i billettkø.

Porten har nemlig en gedigen inskripsjon på tvers. Selv en close up gir dårlig inntrykk av teksten på porten, men jeg kan forsikre at her står følgende skrevet:

BENEDICTUS XVI PONT. MAX. ANNO DOMINI MMV PONT. I.

Bronseporten er med andre ord såpass ny at den er preget med den nåværende pavens navn, tittel og årstall. Forkortelsene "Pont. Max." står for Pontifex Maximus, som betyr Den øverste kirkeleder, og romertallet for 2005 er det overraskende korte MMV.
Idet vi passerte denne porten på vei bort fra Vatikanet denne tirsdags ettermiddagen, slo det meg at dette kanskje er den første bygningsinstallasjonen som bærer pave Benedict XVIs navn. Forøvrig er hele Roma full av statuer, bygninger, fasader og minnesmerker som bærer en eller annen tidligere paves navn, nummer og årstall. Allerede innenfor de første 5 årene av pave Benedicts pontifikat er altså den nordvendte bronseporten i Vatikanet blitt fornyet og på tradisjonelt vis forsynt med den sittende Hellige Fars navn.
Jeg syntes faktisk det var en viss ære å ha oppdaget dette, så jeg småløp tilbake, knipset noen bilder under vanskelige lysforhold og var der og da fast bestemt på at minst ett av disse bildene skulle danne utgangspunkt for et blogginnlegg om pave Benedict og måten han preger Roma på under sitt pontifikat.
Innlegget som sådant ble skrevet i går. Som vanlig ble det for langt. Jeg skrev og skrev, og det gikk fort for seg, helt i tråd med min vante arbeidsform. Redigeringen av bildene jeg brukte ved gårsdagens tekst, tok lenger tid enn å skrive det smått banale innlegget om vår nåværende pave. Hele poenget, nemlig den imponerende, ca 4 meter høye porten med Benedicts navn, ble det simpelthen ikke plass til i går. Hele greia måtte vente til i dag.
Slik arbeides det kontinuerlig i mitt hode. Bloggen er viktig; det er allerede lenge siden jeg skrev at jeg er blitt "bloggberoende". I kvartalene rundt Vatikanet befant jeg meg så nær sentrum for denne bloggens tema som det er mulig å komme. Jeg sto rett foran en port med Pavens navn. Jeg banket ikke på, men jeg tenkte på ham, jeg tenkte på brevet jeg en uke senere skulle skrive til biskop Bernt, og jeg tenkte på at her er virkelig den porten som jeg i det minste billedlig talt håper å bli sluppet igjennom når enda noen få måneder får passert.
Hvordan det har vært mulig for meg å vente i over 5 uker med å skrive om Pavens port i bokstavelig forstand og bildene av den - se, det er et spørsmål som kan besvares bare av den lange rekken andre blogginnlegg jeg har funnet det nødvendig å skrive i mellomtiden, i alt 27. På mange måter kan vi si at min hittil siste Roma-reise ender her. Jeg har sett Pavens port, jeg har fotografert den og skrevet om den. Nå er det bare å vente og se om min verbale banking gir svar.

Pave Benedict XVI

2010-05-05T22:26:00.006+02:00

Dette innlegget skal i all enkelhet handle om mitt forhold til pave Benedict XVI. Å kalle det et "forhold" er allerede i utgangspunktet en tilsnikelse; det vil være mer presist å snakke om mitt inntrykk av eller min befatning med den nåværende paven.
Bendict XVI ble valgt til pave i april 2005, få dager etter sin 78 årsdag. Fra før var han kjent som kardinal Josef Ratzinger fra Tyskland, en profilert og overmåte dyktig teolog i den forrige pavens stab.

Å overta Den hellige stol etter Johannes Paul II var ingen enkel oppgave. Den forrige paven hadde en verdensomspennende popularitet som er få mennesker forunt, og dette til tross for at han forfektet de aller mest konservative synspunkter på både moral og politikk.

Dette gjør også pave Benedict, men likevel har han kommet litt skjevt ut og falt i unåde hos mange mennesker både innenfor og utenfor Den katolske kirke.

Å plassere ham i det kirkepolitiske landskap på denne måten er en grei innledning, men for meg betyr ikke dette særlig mye. Jeg vet at Den katolske kirke i sitt vesen er konservativ, og kanskje er det nettopp måten å være konservativ på som gjør den tiltalende for meg tross de mange synspunktene som er politisk ukorrekte i vår del av verden.

Pave Benedict ser ut til å fosse fram med sin stil og sitt syn, og i uselvisk lojalitet til sitt apostoliske kall unnlater han gang etter gang å innfri medieskapte forventninger og velger i stedet sitt eget tidsskjema og sin egen form når det gjelder å vise sin profil.

Med brevet Summorum Pontificium sommeren 2007 åpnet han for å gjeninnføre den tridentinske messen til enhver tid på året unntatt i påsken. Dette ses på som et forsøk på å gå tilbake på ting som ble vedtatt under Det annet Vatikankonsil.

Jeg må bare melde pass og innrømme at mye, svært mye av dette har jeg ingen peiling på. Jeg bare konstaterer at dette er synspunkter og utspill som forbindes med pave Benedicts pontifikat.

Rett før jul i fjor utga pave Benedict XVI en CD med prekener eller bønnetekster som han framfører på italiensk, latin og tysk sammen med musikk og korsang som er laget spesielt til denne utgivelsen. Jeg setter stor pris på denne CDen, "Alma Mater", og selv om Benedict XVI ikke synger like bra som Johannes Paul II, er CDen meget høreverdig, og for den som bruker tid på å følge med på tekstene, er den oppbyggelig på katolsk vis.

På denne måten viste paven at han følger med tiden og gir folk det som markedet etterspør.

Pave Benedict er også forfatter. I sin tid som teolog og kardinal har han utgitt flere bøker, og han har også skrevet ett bind av to planlagte om Jesus fra Nasaret. Jeg eier denne boka, jeg har lest den og satt stor pris på den. Dette er teologi, men det er også oppbyggelse og fromhet samlet mellom to permer. Paven foretar en systematisk gjennomgang av Jesus slik han framstilles i evangeliene, og han fortolker og definerer Jesus i Guds plan med skapelsen og menneskenes framtid og frelse.

Det planlagte bind 2 av dette verket vil nok komme, men etter hva jeg fikk høre i høst, vil det ta lenger tid enn ventet fordi pave Benedict brakk håndleddet i fjor! Slike tilfeldige uhell kan skape hindringer for de utroligste ting. Vi får bare vente og se; i sitt forord til det foreliggende bind 1 legger Benedict XVI ikke skjul på at det gjaldt å komme i gang med å publisere dette verket ettersom han slett ikke er noen ungdom lenger.

Boka var god å lese. Jeg anbefaler den, og jeg er blant dem som venter på bind 2!

Til slutt kan jeg jo gjenta det fantastiske faktum at jeg med selvsyn har sett pave Benedict XVI i virkeligheten! Det skjedde den 16. september 2009. Da hadde min kone og jeg billetter til allmenn audiens i Vatikanet, men i trengselen kom vi knapt nok innenfor portene før audiensen var over og paven var dratt. Jeg rakk å få knipset et bilde med zoom gjennom stålsperringene. Pavens spesialbygde bil gled forbi innenfor gjerdet, og den forstørrede utgaven i rød ramme i denne montasjen viser at det faktisk var Den hellige Far Benedict som ble befordret forbi. Heldigvis befant han seg i synsfeltet mellom to vertikale bjelker i stengselen i det millisekundet da jeg knipset bildet.

Ikke desto mindre er dette et bilde jeg er stolt av! Kona og jeg har sett Paven - og her er beviset!

Jeg aner ikke hvor viktig det er å ha et forhold til den sittende Paven når man er katolikk. Dette er blant de mange tusen detaljer jeg ennå har til gode å lære. Like fullt ønsker jeg å bli enda bedre kjent med pave Benedict XVIs særpreg og fromhet, og jeg har ikke det aller minste behov for å uttrykke kritiske synspunkter overfor hans handlemåter, politikk eller teologi. Til gjengjeld har jeg ennå litt vansker med å forholde meg til ovennevnte uttrykk, Den hellige Far. Det er dette jeg håper å opparbeide et naturlig forhold til. I så måte er dette blogginnlegget første steg på veien.

På kong Davids tid

2010-05-04T20:09:00.004+02:00

Bildet: Fra en korridor med gamle statuer i Vatikanets Museer.
- - -
Nå har min lesing av Salmenes Bok nådd sitt første delmål: Jeg har lest alle de 150 salmene i rekkefølge. Det har naturligvis tatt altfor lang tid, men det er ikke for seint å starte på annen omgang og gjennomføre den før konversjonen i oktober, slik målsettingen var.
Litt bakgrunnsinfo har jeg også skaffet meg i denne forbindelse. Det viser seg at kong David oppgis som forfatter av hele 73 av salmene, altså nesten halvparten. Det er muligens usikkert om dette er tilfellet, men la oss nå anta dette som et faktum. Kong David, som styrte Israel og Judea rundt år 1000 f.Kr. - altså for ca 3000 år siden - skal ha vært produktiv både som dikter og komponist etter datidens standard.
Og det er her jeg ikke slutter å undre meg over de eldgamle bibeltekstene: Hvordan var det å leve i Israel for 3000 år siden? Hadde kong David et mer konkret forhold til Gud enn det er mulig for oss å ha i våre dager?
I min naivitet stiller jeg meg slike spørsmål og forsøker å forestille meg hvordan kontakten mellom David og Gud virkelig fortonet seg.
Jeg må si at Den katolske kirkes apostoliske dimensjon har fått meg til å se annerledes på de gamle, skriftlige overleveringene. Bibeltekstenes samtid blir mer levende enn jeg noen gang har opplevd dem. De som skrev disse tekstene, enten det var de eldste gammeltestamentlige notatene eller de nyeste nytestamentlige skriftene, hadde åpenbart en konkret oppfattelse av Guds nærvær og medvirkning i hverdagen.
For et par dager siden leste jeg den fantastiske Salme 139, som er en av de 73 Davids-salmene. Her leser vi hvordan David - la oss for letthets skyld gå ut fra at det virkelig er den historiske kong David som skrev denne salmen - forsøker å gjemme seg for Gud. Han beskriver det som om han prøver ut Guds nærvær og årvåkenhet, og som alminnelig menneske må han i enhver situasjon gi tapt: Gud er over alt og ser ham uansett lys eller mørke, himmel eller dødsrike. Hvordan opplevde personen David dette nærværet? La oss se på teksten jeg sikter til:

"Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
2 Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.
3 Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
4 Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
5 Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
6 Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
7 Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd,
hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
8 Farer jeg opp til himmelen, er du der,
rer jeg leie i dødsriket, er du der.
9 Tar jeg morgenrødens vinger på
og slår meg ned der havet ender,
10 så fører du meg også der,
din høyre hånd, den holder meg fast.
11 Og sier jeg: «La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt»,
12 så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset."
(Salme 139,1-12)

Er det et teoretisk, abstrakt og filosofisk gudsbilde han trekker opp her, eller beskriver han en fysisk opplevelse av Gud over alt og i alle situasjoner? Hvis dette var ren filosofi eller teologi, hvordan klarte David å tenke så avansert for 3000 år siden? Og hvis dette ikke er bare filosofi eller et valg i forhold til tro og tillit, hvordan fornemmet David Gud? Var Gud synlig og hørbar for ham, eller er alt sammen bare poetiske bilder og metaforer? Var David sunn og frisk, eller var han sinnsforvirret og psykotisk og hadde halusinasjoner?
Dette er spørsmål vi aldri får svar på, og den siterte teksten alene er for kort til å gi noe inntrykk. Nå er Det gamle testamentet rikt på stoff både av og om kong David, så det er lett å skaffe seg et bilde av hans person. Ingenting tyder på personlighetsavvik hos den mannen - han var høyst normal. Han var til og med en kriger og strateg, på menns vis svak for kvinnelig skjønnhet, en helt som steg i gradene fra å være sauegjeter til å bli konge i opptil 44 sammenhengende år, hvis Bibelens historiske nedtegnelser er korrekte. David var ingen type som drev med føleri, ingen sjarlatan eller drømmer. Han må ha hatt en konkret erkjennelse av Gud og Guds nærvær.
Det er her jeg kommer til kort, jeg som kanskje er nettopp mer av en sjarlatan enn en kriger og strateg: Hvorfor er det så mye mer vanskelig å erkjenne Gud her hos meg i vår tid enn det var for David i år 1000 f.Kr.?
Gud finnes. David erfarte det og har skrevet om det. Det er bare å lese Salmenes Bok.

"...du har lagt din hånd på meg..."