søndag 12. september 2010

En ukuelig ateist

Bildet: Fac simile fra Aftenposten 11.09.10.
Høsten 1978 var jeg til stede ved et konfrontasjonsmøte i Folkets Hus i Oslo. Jeg var 20 år gammel og gikk til møtet sammen med et par venner som studerte teologi. Konfrontasjonen i møtet skulle finne sted mellom representanter for Humanetisk Forbund (HEF) og Den norske kirke. Fra kirken innledet daværende biskop Grønningsæther. Fra HEF var det Levi Fragell som holdt innledningsforedraget.
Møtet inneholdt en rekke kraftige konfrontasjoner, men ikke den ringeste antydning til brobygging og gjensidig forståelse. En av debattantene fra salen representerte Hedningesamfunnet og skjelte ut biskopens person slik at ordstyreren måtte gripe inn. Den allerede berømte Kim Friele gikk skrikende på talerstolen og snakket om hvor forferdelig kirken forholdt seg til de homofile. Enkelte kirkelige forsvarere gikk dukknakket på talerstolen og siterte Bibelen.
Jeg vet ikke om møtearrangørene syntes møtet var vellykket, men jeg kan i min hukommelse ikke finne ett eneste godt og forsonende ord som ble uttalt.
Jeg husker derimot at det var med en viss uhygge jeg satt og hørte den store ateisten og forhenværende predikanten Levi Fragell holde sitt foredrag. Han talte inspirert og belevent, han opptrådte fritt og trygt og uten å være bundet til manus. Han behersket den karismatiske predikantens samtlige teknikker, men hadde et ganske annet budskap enn i sin fortid på vekkelsesmøter.
Jeg husket et utsagn fra en lærer i kristendomsfaget på lærerskolen; han sa at angrep på kristendommen fra personer som selv hadde vært kristne, var spesielt utspekulerte og intrikate og kunne være vanskelige å tilbakevise. Da jeg hørte Levi Fragell i 1978, var jeg ennå en sterkt og blindt troende unggutt fra bedehuset, og Fragell var en fiende av særskilt styrke.

Ti år senere sto jeg ved terskelen til ei dør som førte ut av enhver kirkelig sammenheng. Restene av min barnetro og det jeg hadde forholdt meg til under hele oppveksten, hadde falt fullstendig igjennom i mitt sett av verdier, og jeg spaserte ut, våren 1989, lykkelig ikke-troende. Kanskje ikke helt ateist, men likevel aktivt uinteressert i alt som helt religion.
Iblant omgikkes jeg humanetikere; ja, jeg til og med deltok som kursholder i forbindelse med borgerlig konfirmasjon på mitt hjemsted. En av brødrene til Levi Fragell bodde her i byen en tid, og jeg var i kontakt med ham et par ganger, full av respekt over hans brors betydning. Den mer berømte Levi sto nå for meg som en skikkelse av uante dimensjoner, en frontfigur som alle humanetikere skyldte stor takk. Han var fortsatt urokkelig ateist, frittalende og stort sett saklig. Jeg hadde en viss ærefrykt hver gang navnet hans ble nevnt, og jeg var stolt over å kunne fortelle at jeg på slutten av 70-tallet hadde overvært konfrontasjonsmøtet i Folkets Hus der han scoret flest poeng.

I går leste jeg et intervju med Levi Fragell i Aftenposten. Han er blitt 71 år og kommer med en memoarbok til uka, "Vi som elsket Jesus". I intervjuet gir han uttrykk for den samme urokkelige sikkerheten overfor sitt ateistiske livsgrunnlag. Når han hamrer løs på Gud og Jesus, spør intervjueren om det ikke er like mye menneskelige tolkninger som Fragell er blitt utsatt for. Her medgir Fragell at "Jeg har et nesten aggressivt forhold til det gudsbildet jeg vokste opp med."
Han fortsetter med å omtale sitt bilde av Jesus og karakteriserer ham slik: "Hans fremferd var autoritær, han krevde absolutt lydighet og truet med fortapelse."
Jeg gjenkjenner Fragells argumentasjon. Det er trist og beklagelig å lese hvordan en mann har levd som en offentlig ateist i over 50 år og likevel ikke har klart å se annerledes på ting. For meg tok det, som jeg så mange ganger har fortalt, tjue år å bli ferdig med det nødvendige oppgjøret med ungdomstidens strenge gudsbegrep. Det tok meg tjue år å bakse med de mest hissige delene av beretningen om Jesus. Deretter har jeg vært så heldig å oppdage kjærligheten bak det hele. Det som skulle til, var møtet med Den katolske kirke. Her fikk jeg åpnet mitt sinn slik at jeg kunne gjenoppdage storheten og helheten i Guds plan.
Levi Fragell har dessverre ikke kommet dit. Det er nesten overraskende med tanke på at han i så mange år har vært en like nidkjær motstander mot alt det kristelige som han var forkjemper i sin tidligste ungdom. Når jeg nå leser det han uttaler til Aftenposten, er det som om jeg gjennomskuer ham på den måten bare jeg kan etter å ha vært frafallen, men så blitt en troende igjen. Fragells argumentasjon er følelsesladet og preget av uttrykk som skam og bedrag - akkurat slik han gjorde under det nevnte foredraget i 1978. Jeg kan bare si: Skynd deg videre, Levi Fragell, en annen oppfatning av virkeligheten venter på deg!

5 kommentarer:

  1. For meg er det ikke så viktig hva man tror på og hva man forholder seg til. Jeg oppdager at og søke etter lignelser samt div likheter på tvers av religioner ofte forbauser. Derfor er det og tro å også ha lov til og velge sin vei, en frihet vi må hegne om. Det som ofte slår meg er er jo enkeltes behov for stadig og hevde sin overbevisning med så stor tyngde. Uten noen slags forståelse eller også forsøk på det, til og bygge broer. Eller møtes på halvveien om man vil. Det er i vært fall ikke slike bastante holdninger som vil få oss framover, mener jeg. Predikant, prest, humanetiker, imam eller noe annet.

    SvarSlett
  2. Jeg tror vi langt på vei har samme syn her, Anonym. Det dreier seg om enten å være bastant og urokkelig eller å åpne opp for nye måter å betrakte tingene på. Vi gjør alle våre valg, men vi trenger ikke velge for all framtid; vi har til enhver tid mulighet til å justere vårt syn når noe nytt påvirker oss. Det viktige er å slippe til slike nye faktorer, og dette er noe av hva dette blogginnlegget handlet om.

    Vennlig hilsen
    Inventus

    SvarSlett
  3. Jeg ønsker som "Anonym_2" å sitere fra KRITIKK OG TRO, tekster av Sigrid Undset;

    "Det er med viljen vi griper Guds nåde eller støter den fra oss. La så den ene motivere sitt svar på Nådens maning med å si, jeg tror fordi det er absurd, den andre svarer, fordi den livsforklaring som Troen byr, er rimelig og sannsynlig."

    Så får Levi Fragell beholde sin overbevisning - om den holder mål får ingen av oss noen gang vite med sikkerhet - eller?

    SvarSlett
  4. "Jeg kan bare si: Skynd deg videre, Levi Fragell, en annen oppfatning av virkeligheten venter på deg!"

    Ja, dette tror jeg er en god måte å si det på.

    Det handler om paradigmer, og disse må skiftes ut før man er i stand til å se noe annet. Man er på en måte slave av sin egen virkelighesforståelse, man er fanget i sitt eget lille mentale univers.

    Selv forstod jeg, og tolket alt ut fra mitt eget sett med paradigmer inntil jeg begynte å mistenke at disse kunne være feil. Da ble jeg fortvilet og begynte å be Gud om sannhet - selv om jeg ikke likte tanken på at svar på bønnene kunne medføre store forandringer.

    Da ble jeg etterhvert mer og mer oppmerksom på helheten og de store sammenhenger innen religionen, noe som fikk meg til å ende opp som Katolikk.

    Så, vi er alle "trygge" under våre egne paradigmer inntil vi er villige til å slippe dem ...

    SvarSlett
  5. Jeg tror, Anonym_2, at Levi Fragell gjennom flere årtier har fått en viktig og respektert posisjon som ateistenes fremste talsmann her til lands. En slik posisjon er det under enhver omstendighet vanskelig å forlate eller kvitte seg med. Derfor kan vi også medgi at Fragell er kanskje den beste vi kunne hatt i denne posisjonen i vårt samfunn.

    Når dette er sagt, vil jeg også berømme rootsman for nok en gang å sette ting presist på plass: Det dreier seg om hva som skal til for å finne at motpartens verdier er bedre enn ens egne - å gi slipp på egne paradigmer.
    - - -
    Ettersom dette innlegget åpenbart har engasjert bloggens lesere, vil jeg i all bekjedenhet minne om at innlegget dypest ikke handler om Levi Fragell og hans synspunkter, men om meg selv og hvordan jeg i et omskiftelig liv har oppfattet talsmannen Fragell på vekslende måter. Noen vil se det som en styrke at han i bortimot 50 år har vært urokkelig i sin offentlig proklamerte overbevisning. Selv har jeg alltid latt meg fascinere mer av personlig endring.

    Med vennlig hilsen
    Inventus

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter