torsdag 30. juli 2009

Olsok

I går var det 29. juli og altså Olsok. Dagen ble markert på ulike måter rundt i landet - også en del blogger gjorde høytiden til et tema. Det gjorde ikke jeg. Her på denne bloggen hastet det mer å få bearbeidet opplevelsene før og under mandagens reqiuem-messe.
I dag har jeg hatt en kjøretur til Mariakilden i Spydeberg, en viktig stasjon på veien mot Mariaholm for dem som skal delta i valfarten den 29. august. Les mitt innlegg om dette temaet fra 12. juli HER og OKBs invitasjon til valfarten HER.
Ved Hovin kirke i Spydeberg fulgte jeg en sti som stuper bratt ned i skogen sør for kirkegården. Over åkerene på den andre siden av veien kranglet en spurvehauk med et par kråker. Inne i løvkrattet nedenfor kirkegården var det mørkt og skyggefullt enda det var tidlig formiddag. En liten og uanselig men svært vakker Maria-figur sto på fjellet over kilden, og noen meter til høyre var det plassert et kors med knefall foran. Noen krakker til å sitte på var satt opp mellom trærne, som ga inntrykk av å danne en hule utenfor kilden. Å fotografere der inne i skogen var et krevende håndverk hvor mine evner og min tekniske utrustning kom til kort. Den skinnende hvite Maria-figuren stjal alt lyset fra blitzen, og uten blitz ble bildene bare grums og grønske.
Jeg hadde en stille og givende stund der nede i skråningen innunder kirkegården. Der oppe, i en av de aller nyeste gravene, hviler bygdas ordfører, som sovnet inn mens han kjørte traktor den 9. juli i år. Lokalavisen dekket tapet av den store lokalpolitikeren på forbilledlig vis, og i en artikkel fra dagen før begravelsen ser vi et godt bilde av lille Hovin kirke.
Så her møttes mange tanker i formiddag. Spydebergs nylig avdøde ordfører - bare 6 år eldre enn meg; den lille, hvite Maria-statuen som markerer en vannkilde som lokalbefolkningen har kjent til i over 1000 år; den forestående høststormen som er varslet inn over Sørøst-Norge i ettermiddag og kveld og som akkurat i skrivende stund viser seg med total stillhet før den kommer; veien forbi Hovin kirke som om en måned vil bli fylt av pilegrimer på vei til Mariaholm; Olsok-feiringen i går, der katolikker og protestanter sammen kan feire at vi lever i et kristnet land.
De store tankene melder seg for alvor når man prøver å finne sammenhenger mellom ting som kanskje ikke henger sammen i det hele tatt.

onsdag 29. juli 2009

Samtaler på kirkebakken

I går beskrev jeg en begravelse - en requiem-messe - i den lokale, katolske kirken. Jeg varslet at dagens innlegg skulle inneholde en omtale av to samtaler jeg deltok i før begravelsen, og dette er nettopp dagens tema.
Den første samtalen foregikk med en dame jeg kjenner godt gjennom jobben. Hun og hennes familie er kjent som aktive medlemmer i Den norske kirke, og historien hun fortalte, var derfor svært overraskende. Det viser seg at en datter i familien konverterte til Den katolske kirke for en tid tilbake, og at hun har besluttet å tre inn i en katolsk orden med eget søsterhjem i Oslo-området. (Jeg forsøker med denne vagheten å holde de omtalte personenes identitet skjult.) Først venter en opplæringsperiode på 6 år, og deretter skal hun være klar til å avlegge sine evige løfter.
Historien om datteren var uventet, og jeg skjønte etterhvert at jeg ikke bare burde vise anerkjennelse for den unge damens valg, men at jeg også måtte uttrykke en hel del støtte og forståelse overfor hennes mor - min samtalepartner - ettersom et slikt valg for livet kan virke nesten mer dramatisk på familien enn på en selv.
Her sto altså en mor, en samarbeidspartner i mitt yrkesliv, og fortalte om noe som i utgangspunktet fortonet seg nesten som en familietragedie, men som i tidens løp hadde blitt til en del av alt som foreldre må akseptere og innstille seg på å leve med. Tiden sto stille et øyeblikk der utenfor kirken hvor vi like etterpå skulle feire requiem-messe for en felles bekjent. Jeg skulle virkelig likt å få en prat med denne datteren for å få innsikt i hvordan norske ungdommer tenker og vurderer når de gjør et slikt valg. I gårsdagens papirutgave av Vårt Land sto det faktisk at Den katolske kirke i Norge er i ferd med å rekruttere nesten flere prester enn den kan klare å sysselsette. Her ligger det nok en god del personlige valg hos de unge som jeg, en tilårskommen konvertant, om vi kan bruke et slikt ord for en som ennå ikke er konvertitt, skulle kunne lære en hel masse av.

Bare et par minutter etter denne samtalen sto jeg i den økende menneskemengden utenfor kirken og så at enken etter avdøde nærmet seg stedet der jeg sto. Hun valgte tydeligvis å være der hvor folk samlet seg før begravelsen slik at de fleste kondulansene kunne gjøres unna på forhånd. Jeg gikk bort til henne og kondulerte, og se! Denne tapre kvinnen som jeg iblant har fått hjelp av til å forstå det jeg har deltatt i under vårens messer i denne kirken, hun omfavnet meg og sa at "nå får du for første gang være med på en requiem-messe!"
Hun sa det med varme og ekte glede i stemmen. Det var som om hun gledet seg over at hennes familie tross sorgen og tapet bidro til min katolske opplæring og erfaringsøkning. Ordtaket "aldri så galt er det godt for noe" blir for smått og snevert i denne sammenhengen, men det var så langt det er mulig å komme i denne retningen at enken i sin praktfulle, romslige personlighet viste meg en grunn til glede og forventning midt i den sorgtunge stunden. Og det var hun, som hadde størst grunn til å sørge av alle som var til stede, som maktet å vise meg dette positive aspektet ved den forestående messen.
Jeg så henne inn i øynene et brøkdels sekund. Jeg var rørt og fikk ikke fram et ord, jeg bare nikket med tårer i øynene mens hennes blikk var fylt av inkluderende, folkekjær varme.

Snart etter gikk forsamlingen langsomt inn i kirken for å ta fatt på seremonien til fastsatt tid. Hvordan jeg opplevde dette - som ganske riktig var min aller første reqiuem-messe - skrev jeg om i gårsdagens innlegg. Kanskje er det likevel de to ovennevnte samtalene rett før messen jeg kommer til å huske best.

tirsdag 28. juli 2009

Requiem

I går var det begravelse i den katolske kirken her hvor jeg bor. Den avdøde var en norsk mann, selv medlem av Statskirken, gift med en utenlandskfødt, katolsk kvinne. Mitt mangeårige kjennskap til familien gjorde det naturlig å være til stede. Det gjaldt også familiemedlemmenes naboer og kolleger, som stort sett besto av etniske nordmenn jeg i mange tilfeller kjenner godt, og som ganske sikkert tilhører protestantiske kirkesamfunn lik nordmenn flest.
Det var altså en forsamling med begrenset kjennskap til katolsk messe - enn si requiem-messe - som fylte kirken denne gangen.
Jeg fant meg en plass langt bak ved siden av en av de eldre, katolske kirkegjengerne. Rundt oss satt masser av ikke-katolikker. Enkens katolske landsmenn satt lenger framme i kirken.
I starten følte jeg meg meget komfortabel sammen med min sidemann fra menigheten ettersom vi var de eneste på de nærmeste benkeradene som visste hva menigheten skulle si og svare, og som visste når vi skulle stå eller sitte, gjøre korsets tegn eller på andre måter respondere på liturgien.
Requiem-messen skred fram, en vakker seremoni der det stort sett var sanginnslagene, tekstlesingen og den varme talen om avdøde som skilte seg fra en vanlig messe. Under incenseringen av kisten mot slutten av messen var det så lydløst i salen at man kunne føle Guds og englers nærhet i kirken.
Første og annen tekstlesing samt gradualsalmen ble lest høytidelig og vakkert av en dame som jeg kjenner som tidligere Asia-misjonær for en luthersk organisasjon. Hun taklet bra den for henne uvante situasjonen med veksellesing der menigheten framsier omkvedet i gradualsalmen.
Etter talen fulgte snart kommunionen, og her ble min situasjon snart litt mindre komfortabel, men likevel tilfredsstillende på sitt vis. Menigheten reiste seg samlet under prefasjonen, men det var bare vi katolikker som knelte under Den eukaristiske bønn. Senere var det opp i stående under Fadervår og fredshilsenen, og ned på kne under Agnus Dei. De mange ikke-katolikkene sto og sto, og jeg må innrømme at mine tanker vekslet mellom transsubstansiasjonsunderet som foregikk oppe ved alteret, og undringen over å være en av de vante som var fortrolig med atferd og tilsvar i de høytidelige, liturgiske handlingene.
Hva tenkte de om meg, de mange mer eller mindre kjente folka som uten å vite det fra før så alle tenkelige tegn på at personen Inventus er blitt katolikk? Det har hittil ikke streifet meg at min nye identitet, min nyfunne kirkelige tilhørighet og min nye, gledesbringende tro skulle bli utstilt så til de grader synlig for bekjente og medarbeidere innen det kommunale skoleverket. Burde jeg ha gjort som dem og opptrådt fullstendig stivt og fremmed, eller var det riktig i enhver henseende å følge min sidemann og åndsfrende i full gjennomføring av liturgien?
Det virker som det riktigste valget var å gjøre slik jeg gjorde. Nok kom det litt brått på at så mange kjentfolk og ikke-katolikker skulle være til stede ved begravelsen; jeg var liksom ikke forberedt på å tilhøre mindretallet i denne kirken, som fra før samler en minoritet i befolkningen.
Vel, nå er det bare å vente og se. Snart får jeg nok kommentarer i retur; folk kjenner hverandre her jeg bor, og nyheter og folks forundring løper hurtig. Jeg er klar for å la folk få bekreftelsen de venter på: Jeg er katolikk.
- - -
For at dette innlegget ikke skal bli for langt, vil jeg bare nevne at det utspant seg to uventede og særpregede samtaler mellom to ulike kvinner og meg i forbindelse med begravelsen. Disse oppsiktsvekkende samtalene vil være tema for innlegget i morgen her på denne bloggen om å banke på Pavens port.

søndag 26. juli 2009

Salmeboken

Den katolske salmeboken i Norge har tittelen "Lov Herren" og utkom så seint som på slutten av 1990-tallet. Den er en skatt! Den inneholder en rekke salmer med sær-katolsk innhold, men den har også et stort antall salmer som benyttes i Den norske, lutherske kirke. Mange av melodiene er gregorianske, men mange kommer også fra folkelige tradisjoner i land sør i Europa. Det folkelige preget på mange av melodiene gjør at salmene ofte er å betrakte som sanger og ikke salmer.
Tekstene er hentet fra et bredt spekter av både norske og utenlandske forfattere. Også her finner vi eksempler på ekumenisk tankegang ved at kjente salmediktere som Grundtvig, Brorson og den høyst nålevende Ellingsen er godt representert i boka.
Og vi finner Frans av Assisis bønn. Noe tilpasset for å bli sangbar, men like fullt den kjente, uforlignelige bønneteksten som ofte ses som oppslag i kristne hjem eller i kristne menneskers arbeidsrom.
I dag ble søndagsmessen i min lokale, katolske kirke åpnet med nettopp Frans av Assisis bønn. Jeg gjenkjente melodien fra første takt. Dette er den samme melodien som Sinéad O'Connor har benyttet i en innspilling av nettopp denne teksten! "Make Me A Channel of Your Peace" er tittelen, nøyaktig det samme som åpningsordene på norsk. Jeg ble så glad og imponert over at dette musikkstykket er tatt med i den katolske salmeboken at jeg gjorde en lovstridig handling før jeg gikk hjem: Jeg brukte mobiltelefonen og fotograferte salmen, nr 640 i "Lov Herren".
Det personlig interessante ved at Frans av Assisis bønn er gjengitt i salmeboken med denne melodien, er at jeg jo benyttet en Youtube-video med Sinéad O'Connor i et tidlig innlegg på denne bloggen. Innlegget het "Musikk mens vi venter" og ble skrevet den 11. mars i år. O'Connor synger sangen i A-dur, mens melodien i salmeboken er notert i D. Her kan man følge O'Connors følsomme tolkning i ett programvindu mens melodien og norsk tekst kan følges nedenfor her. Ha en velsignet søndag!

lørdag 25. juli 2009

St. Mattias er på banen!

I min lange fase med detaljert forberedelse til å konvertere og bli fullverdig katolikk skrev jeg i slutten av juni om valg av helgen. Konverteringen foregår som en konfirmasjon, fermingens sakrament, og kandidaten bør på forhånd ha valgt seg et helgennavn til seremonien. Helgenen det gjelder, bør kandidaten ha fordypet seg i og betrakte som et forbilde og en beskytter.
Jeg skrev om dette 27. juni da jeg mer eller mindre hadde valgt apostelen Mattias som "min" helgen i forbindelse med konversjonen.


De fleste har vel erfart hvordan tankene kan begynne å vandre og bli til større og mindre filosofier mens man er opptatt med rutinepregede oppgaver. I går, fredag, var jeg på hytta for å gi den et strøk beis. Jeg rakk en hel del i løpet av dagen, og det mildt sagt kjedelige gratisarbeidet på egen eiendom fikk nettopp tankene til å begynne å vandre.
I den svale skyggen av nordveggen kom jeg i tanker om konversjonen, og jeg tenkte på alle grunnene til at jeg bør ta meg riktig god tid, jeg som er i såpass voksen alder før det store skrittet tas. Bare skriftemålet i forkant av konfirmasjonen må skje i flere omganger, tror jeg, ellers kan jeg komme til å sjokkere pateren i utrengsmål.
Tankene vandret videre til St. Mattias, helgenen jeg har valgt som min rettesnor og støtte i mitt nye liv. I innlegget fra 27. juni har jeg gjort forsøk på å oversette en bønn til helgenen hentet fra nettstedet saints.sqpn.com. Sittende bak hytta med malerkosten i bevisstløs drift begynte jeg å forsøke hvor mye av bønnen jeg til nå hadde klart å lære utenat. "O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i ditt lodd...." Her begynte jeg å komme i grammatisk tvil: Heter det ikke "i din lodd" i denne betydningen av ordet? En oversetterfeil fra min side så ut til å være begått.
Mens tankene vekslet mellom Mattias og grammatikken, steg et tall til overflaten i min bevissthet. Det føltes som om jeg leste tallet høyt for meg selv, men jeg har ingen idé om hvor det kom fra.
Jeg skjønte snart at tallet kunne leses som en dato, og de to siste sifrene var 10. Kunne dette være en brukbar dato å sette som tidspunkt for min komplette konversjon til katolisismen? Forutsetningen måtte i så fall være at datoen angir en søndag, da det er ordinær messe i den lokale kirken slik at konversjonen og min katolske ferming kan finne sted i henhold til skikk og bruk. Dette fikk jeg sjekke senere!
Da malejobben var gjort og jeg var kommet meg hjem fra hytta i går kveld, var jeg ikke sen om å sjekke kalenderen for 2010 på klokka.no. Trenger jeg å si det? Selvsagt var tallet jeg hadde fått opp i bevisstheten, datoen for en av søndagene neste år!
Ingen tvil. Dette bør være målet heretter. Jeg har nå funnet en fadder til min katolske konfirmasjon; jeg har funnet en helgen å støtte meg til, og nå har jeg også fått en dato! Jeg holder datoen for meg selv inntil videre; den første jeg vil snakke med om den, er naturligvis pateren i min katolske menighet.

Så kan vi som voksne, forstandige og moderne mennesker argumentere om forklaringen på at dette tallet, som altså er en dato, så plutselig lot til å stå klart for meg der ved hytteveggen. De som mener at dette var tilfeldigheter og et resultat av tankens hvileløse vandringer, har kanskje ikke feil. De som derimot mener at det var Gud eller Jesus eller kanskje til og med min egen St. Mattias som brakte datoen inn i mine planer, kan heller ikke sies å være på villspor. Jeg liker naturligvis denne forklaringen best. Det tilfører hele prosessen med å sette et tidspunkt for min konversjon en dimensjon av åndelig veiledning som jeg er dypt og inderlig takknemlig over.
Og dessuten: Ettersom tallet jeg plutselig ble meg bevisst, er datoen for nettopp en søndag - en messedag - og ingen hvilken som helst hverdag neste år, er det kanskje ikke helt sannsynlig at tallet oppsto bare som ren tilfeldighet???

torsdag 23. juli 2009

Uhøytidelig og tankevekkende om valg

Den 12. juli skrev jeg et innlegg om valfarten eller pilegrimsvandringen som arrangeres den 29. august. Det blir faktisk den 25. gangen dette arrangeres. Som nevnt i innlegget om saken, er det især de polske katolikkene som er opptatt av valfarten, og den arrangeres til minne om presten Jerzy Popieluszko, som ble drept av polske myndigheter mens han med Kirken i ryggen kjempet for arbeiderrettsorganisasjonen Solidaritet.
Pilegrimsvandringen den 29. august foregår som tidligere fra St. Maria kirke i Askim via Mariakilden ved Hovin kirke til Mariaholm, det katolske leirstedet ved stranden av Øyeren i Spydeberg kommune.
Ettersom jeg er hjemmehørende i distriktet for pilegrimsferden, har jeg ved flere anledninger tatt store ord i munnen og sagt og skrevet at dette vil jeg være med på. Derfor bestemte jeg meg i går, onsdag kveld, for å finne ut mer konkret hva jeg har i vente sammen med de andre pilegrimene den siste lørdagen i august.
Jeg dro til onsdagsmessen i St. Maria kirke, fulgte pater Piotr sin kjærlighetsfulle gjennomgang av den forenklede liturgien, vekslet noen ord med et par av de andre i menigheten etterpå, og satte meg i bilen på vei til Spydeberg. Triptelleren ble nullet ut, og jeg hadde et kamera klart på passasjersetet for å fotografere interessante ting underveis.
Det var bare det at det regnet denne kvelden. Den forsiktige dryppingen som var i gang da jeg dro til messe, hadde utviklet seg til et mildt sommerregn da messen var over. Jeg kjørte rv. 128 til rundkjøringen der veien møter den nye E18 med motorveistandard, svingte mot høyre på E18 med ordinær standard og krysset Glomma på Fossum bru, vel vitende om at det noen hundre meter lenger mot sørvest blir bygget en ny, monumental Smålenene Bru som om mindre enn 2 år vil være veien vi bruker for å krysse Glomma her i Indre Østfold.
I det lokalt kjente Myrakrysset svingte jeg av mot høyre, passerte Spydeberg stasjon og deretter jernbaneovergangen. Da hadde jeg kjørt bare 8,3 km, og jeg var rimelig fornøyd. På en god dag vil jeg klare å spasere en slik etappe på under halvannen time.
Veien fortsatte med en høyresving, og etter nøyaktig 3 km så jeg Hovin kirke på høyre side. Kirken er vel slett ikke av de eldste, men her har det vært kirkested i ca 1000 år. Bak kirken ligger visstnok Mariakilden, og jeg kikket på kameraet som lå på passasjersetet og formelig skrek etter å bli benyttet, men utenfor var regnet nå tiltatt i en slik grad at ikke engang bøndene i Spydeberg var særlig happy. Å stoppe og gå ut av bilen her for å ta bilde av en olle som lokalbefolkningen har visst om i århundrer, ville virke sært, for ikke å si sykt.
Jeg fortsatte videre på fylkesveien mot Mariaholm, Stegenveien heter den tydeligvis, ut fra skiltene.
Veien slynget seg i mer og mer hissige bakker og kurver. Snart begynte jeg å lure på om jeg virkelig befant meg i Østfold og ikke i et mer bergfylt fylke. Gårder og åkere fylte synsranden på begge sider av veien, men plutselig steg et gigantisk, grått byggverk ut av tåka et godt stykke til høyre for veien. Jeg gjenkjente Solbergfoss kraftstasjon, det nordligste av de tre kraftverkene som vitner om Askims utnyttelse av Glommas enorme energiressurser. De fjerne betongfasadene ga meg samme uhyggelige kamplyst som vindmøllene en gang i tiden ga den ynkverdige ridder Don Quijote.
Et godt stykke lenger framme dukket det opp en hvit veiviser med "Tom's sveis" skrevet i sort skrift. I noen sekunder filosoferte jeg over oppfinnsomheten hos norske frisører, både når det gjelder valg av navn på frisørsalongen og plasseringen av den. Der ute, i den nordre delen av Spydeberg, kan det knapt være hoder nok å leve av for en frisør, tenkte jeg, før det slo meg at "sveis" neppe henspilte på hårpryd, men snarere på mekanisk virksomhet med gassflamme, sveisetråd og håndholdt maske.
Kilometerne tikket inn på triptelleren. I en ekstrem venstresving så det ut som om veien skulle gå tvers igjennom et stabbur, men i siste liten bøyde asfalten utenom, og det bar utforbakke i en løvskog som virket som en grønn tunnel rundt veien. Jeg hastet videre, det begynte å mørkne enda så tidlig det var, og vindusviskerne gikk på fullt. Da dukket skiltet opp som viste at jeg hadde kjørt for langt. Akershus fylke, Enebakk kommune.
Det var bare å snu. Det tok tid å finne en sidevei som var bred nok for den lange stasjonsvognen, men snart var jeg på langsom vei tilbake. Ettersom jeg hadde nullstilt triptelleren før avreise, var det viktig å regne seg nøyaktig tilbake igjen. Etter en liten stund oppdaget jeg veiviseren med "Mariaholm", som pekte mot venstre i forhold til den retningen jeg nå kjørte. Jeg stanset et øyeblikk, vurderte å fotografere skiltet, men fant det nok en gang altfor dumt å gå ut av bilen i det bedrøvelige været. Et liten øvelse i hoderegning fulgte, og jeg fant ut at avstanden fra St. Maria kirke til avkjørselen ned mot Mariaholm er 19,5 km. Anslår vi den smale, private veien ned til leirstedet å være 500 meter lang, er gangavstanden for pilegrimsferden i august temmelig nøyaktig 20 km.
To mil. I et hvilket som helst vær.
Før jeg begynte vurdering av avstand og belastning, så jeg at veiviseren til Mariaholm var så dekket av løvverket fra trærne omkring at den var helt usynlig for meg da jeg kom sørfra. Det er nesten verdiløst at den er synlig bare for dem som kommer nordfra, så jeg tok en beslutning: En av de nærmeste dagene skal jeg dra til samme sted igjen, utstyrt med hekksaks og gardintrapp slik at jeg kan renske opp skikkelig rundt veiviseren, og i god tid før valfarten 29. august.
Tenk om de forreste pilegrimene hadde gått forbi og vandret for langt!
På veien hjem glante jeg rundt meg på det bakkete landskapet og den smale, svingete veien; jeg tenkte på den polske damen som før sommeren fortalte meg at hun pleide å delta i valfarten fram til Mariakilden - 11,3 km - men ikke helt til Mariaholm, og jeg begynte å pålegge meg selv samvittighetskvaler over å være på vikende front i forhold til hele valfarten.
Samtidig slo fornuften inn. Hvis jeg, en mann på godt og vel 50 år, ikke finner vandringens lengde og eventuelt været egnet for min fysiske form, hvem rammer det hvis jeg snur på halvveien?
Svaret er: Ikke en levende sjel. Ikke engang den myrdede pater Popieluszko vil få det bedre om jeg, en korpulent synder og livsnyter, presser meg til å gjennomføre en altfor lang promenade i altfor dårlig vær. Det er kun et spørsmål om hvor langt jeg ønsker å strekke meg for å vise meg selv og enkelte andre hva jeg er villig til å utsette meg for i den hensikt å hylle en prisverdig, rettferdig sjel som i moderne tid ble martyr i kampen for andres vel.
Ingen taper noe på at jeg hopper av ved Mariakilden eller kanskje helt nede ved Spydeberg stasjon. Hvis jeg i motsatt fall følger pilegrimstoget hele veien til Mariaholm, gagner det ingen annen enn meg selv, som i ettertid kan si at "dette gjorde jeg, i et forrykende vær!".

I likhet med alle andre katolikker som befinner seg et eller annet sted på Østlandet den siste helgen i august, har jeg et valg: Jeg kan delta i pilegrimsvandringen eller ikke, og om jeg deltar, kan jeg velge å snu når det passer meg.
Et tilsvarende valg har jeg når jeg nå ser at det av grunner som jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg, vil gå relativt lang tid før jeg med rimelighet kan vente å konvertere og bli en fullverdig katolikk med alle sakramentale rettigheter. Dette valget dreier seg om at jeg kan enten fortsette som nå og være medlem av Den katolske kirke i Norge uten sakramentale rettigheter, eller jeg kan gjennomføre det som kreves og stille meg fram for fermingens sakrament i min lokale menighet slik at jeg kan bli katolikk i alle betydninger av ordet.
Velger jeg å avstå fra full konvertering, går det bare ut over meg selv. Ingen andre vil tape noe på at jeg i uvisdom avstår fra å gjennomføre de ritualer som pateren og biskopen forlanger, og som øker mine sjanser for en evighet i salighet. Velger jeg i stedet å fullføre prosessen og konvertere med alt hva det medfører, vil også det få konsekvenser kun for meg selv, men disse konsekvensene vil utelukkende være til gagn og velsignelse.
Som så mange ganger før ser jeg at alt som har med mitt forhold til Den katolske kirke å gjøre, handler om mitt forhold til min egen samvittighet. Dette går igjen i det jeg leser, i de valg og prioriteringer jeg gjør, og i mine samtaler med den kjære pateren i menigheten.
Valfart eller ikke - konvertering eller ikke - det er kun spørsmål om hvor oppriktig jeg ønsker å være mot meg selv. Hvis det regner den 29. august, vil jeg oppriktig talt føle det meningsløst å rusle 2 mil til fots - gjennom Spydeberg, av alle steder.
Å gjennomføre de nødvendige ritualer for å konvertere derimot, er noe jeg ikke våger å la være. Det førstnevnte, valfarten, har den begrensning at den må finne sted en bestemt dato som er fastsatt av andre. Det sistnevnte har den fordelen at jeg selv kan påvirke fastsettelsen av datoen. Kanskje er det denne enkle formen for kontroll som gjør at jeg vil fristille meg selv i forhold til pilegrimsvandringen, mens jeg med kontrollen i behold kan si at konvertering er uunngåelig når jeg bare får tid nok på meg.
Som sagt: Jeg kommer tilbake til saken!

onsdag 22. juli 2009

"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 3

Det er tid for det tredje og siste innlegget med et sitat fra pave Johannes Paul IIs bok "Dagsorden for det tredje årtusen". I dette lille avsnittet møter vi nok en gang pavens framsynthet basert på en egen innsikt i og forståelse av tiden han levde i. Disse 2 setningene innleder avsnittet "Dagens historie og det kristne ansvar" i kapittelet "Historien". Ifølge kilderegisteret uttalte han dette overfor ordenskommuniteter i sognet St. Pius V i Roma i oktober 1979, året etter at han ble valgt til pave:


"Hvordan skal vi generelt karakterisere den tidslader som forsynet har kalt oss til å leve i? Jeg tror vi kan svare at den preges av en stor åndelig krise: intellektets, den religiøse tros og det alminnelige livs krise."


I den grad dette var en korrekt observasjon i 1979, er det enda mer korrekt og aktuelt nå, 30 år senere, og 9 år ut i det tredje årtusen, som boka i sin helhet handler om.
I vår tid er det som om det vi tidligere regnet som bestandige enheter - slik som intellektet, religionen og det alminnelige liv, som paven nevner - ikke strekker til i sin opprinnelige form. Samtidig er det mer enn noen gang behov for nettopp disse enhetene, men i en utvidet utgave, en ny form med større kapasitet og mer spesialisert og avansert enn før.
Det er besnærende å tenke på at Pavens ord ble uttalt nettopp i 1979. På denne tiden sto verden på terskelen til dataalderen. Den teknologiske utviklingen etter dette tidspunkt skulle akselerere på alle fronter. Den som var intellektuell i 1979, skulle snart få slite for å holde tritt med framgang og tekniske nyvinninger. På denne tiden uttalte en amerikansk dataprodusent at verden totalt ville ha behov for 5 datamaskiner. Fem stykk, på verdensbasis. En stort mer feilaktig prognose har vel aldri blitt framsatt, og både han og hans medarbeidere skulle få mer enn nok å gjøre med å levere maskinvare. I år er det visstnok 1,1 milliarder datamaskiner i bruk i verden, og sjanseløs er den som ikke forstår å bruke en. Intellektet er overflødig hvis det ikke ses i sammenheng med digitale uttrykksmidler.
Enda mer tilspisset blir sitatet fra pave Johannes Paul IIs tale 28. oktober 1979 når vi betrakter det han kaller "den religiøse tros krise". 53 uker etter at dette ble uttalt okkuperte iranske revolusjonsstyrker USAs ambassade i Teheran, og en dyp og bitter konflikt mellom det muslimske Øst og det kristne Vest ble innledet. Enden på dette har vi på ingen måte sett; utviklingen siden Teheran 1980 har bare bydd på større og større avstand, og bitterheten er blitt til hat - på grunnlag av religiøse motsetninger. Under demonstrasjoner mot de danske Muhammed-karikaturene for noen år siden, så vi TV-bilder med engelskspråklige demonstrasjonsbannere fra Pakistan: "To hell with your democracy." Religiøse skillelinjer er blitt avgjørende i synet på menneskerettigheter og økonomisk politikk. Religionene er ikke bare et spørsmål om personlig tro og tilhørighet, men om identifisering og valg av side.
Intellektet og den religiøse tro har havnet i en krisetilstand de siste tiårene, helt som Paven påpekte. Krisen på disse områdene er med på å skape krise i det enkelte menneskelig. Valgene blir viktigere og tydeligere enn før. På mange områder er det ikke mulig å unnlate å fatte et personlig valg.


Jeg skal ikke gjøre forsøk på å trekke disse tankene stort lenger, men jeg lar meg imponere av hva pave Johannes Paul II uttalte i 1979 og aktualiteten som uttalelsen skulle få i nettopp de neste 3 tiårene. Dette tekstutsnittet er meget velvalgt til den redigerte boka som jeg siterer fra. Bare de to gjengitte setningene rommer en preken i seg selv. Jeg vil avslutte dette innlegget og den lille serien med sitater fra Pavens bok med den neste setningen som følger ovenstående sitat. Her blir formaningen og oppfordringen til troende katolikker framsatt med utvetydig klarhet:


"Vi er kalt til å leve i denne vår periode, og til å elske den, slik at vi kan redde den."

mandag 20. juli 2009

"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 2

"Dagsorden for det tredje årtusen" av pave Johannes Paul II framstår som en usedvanlig innsiktsfull og oppbyggelig tekstsamling. I gårsdagens innlegg beskrev jeg hvordan boka er satt sammen, og jeg kom med et sitat som sier noe helt spesielt om Kirkens ansvar i forhold til den enkelte troende.
I dag tenkte jeg innledningsvis å fortelle litt om bokas innhold. Hele teksten omfatter mindre enn 220 sider, men dette er ikke en slik bok som man leser ut i løpet av noen kveldstimer. Hver eneste setning er så uttrykksfull og meningsbærende at stoffet må synke inn og bearbeides i sinnet.
Boka er inndelt i 10 kapitler med hvert sitt avgrensede tema. Jeg gjengir like godt hele lista med de 10 temaene her: Troen. Kirken. Bønn. Kjærlighet. Historie. Det onde. Arbeid. Verden. Fred. Religioner.
Hvert kapittel består av flere underdeler med egne overskrifter. De siste 5 sidene er en kildehenvisning som forteller nøyaktig hvor og når pave Johannes Paul II første gang uttalte eller publiserte hver av tekstdelene. I alt 188 slike fotnoter er listet opp. Noe av verdien i dette synes jeg er å se hvor gammel paven var på den tiden det enkelte tekstavsnitt ble utformet første gang. Det som skriver seg fra f.eks. 1987, ble formulert av paven i hans 67. leveår.
Slik er det med sitatet jeg vil gjengi i dagens blogginnlegg. I kapittelet Bønn leser vi denne uttalelsen fra en preken holdt i Argentina 6. april 1987:

"Sett derfor av en liten stund hver dag til en samtale med Gud, som bevis for det faktum at du oppriktig elsker ham. For kjærligheten søker alltid å være nær den elskede. Dette er grunnen til at bønnen må komme foran alt annet. Mennesker som ikke ser det slik, og ikke setter dette ut i praksis, kan ikke unnskylde seg ved å ha for lite tid. Det de har for lite av, er kjærlighet."

Slik uttalte Den hellige Far Johannes Paul II seg i sitt 67. år. Hans sterke vekt på kjærligheten er kjent fra mange sammenhenger. At han så at tidsnød allerede i 1987 var blitt et vanlig påskudd for alt det gode menneskene ikke rakk å utføre, forteller en hel del om hans innsikt og kanskje også om hans fornemmelser for framtiden. Selv blir jeg slått av forbløffelse over dette utsagnet. Det er så åpenbart i vår tid, begynnelsen på det tredje årtusen, at vi ikke har tid til alt som godt og fredelig er. Men Johannes Paul II uttalte dette allerede for 22 år siden. Var menneskene kanskje like travle den gangen? Det er mulig, og det sto i hvert fall klart for paven den gangen at tidsnød var en alminnelig påskudd, og alminneligere skulle det bli.
I stedet for dette oppfordrer han de troende til å velge kjærligheten. Jeg bøyer meg ydmykt og vet at dette 22 år gamle sitatet fra en pavelig preken rammer meg akkurat der jeg har lettest for å svikte. Derfor er det så velsignet oppbyggelig å lese den salige Johannes Paul II sin dagsorden for vårt årtusen.

søndag 19. juli 2009

"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 1



I innlegget "Katolsk ettermiddag" den 19. juni skrev jeg om en liten samling med bøker som jeg hadde bestilt, og som kom i posten den dagen. Blant bøkene var Pave Johannes Paul II's "Dagsorden for det tredje årtusen". Dette viser seg å være en fantastisk bok å lese!
Selv om teksten er egenhendig utformet av den forrige paven, er boka ikke skrevet som en enhetlig idé på ett bestemt tidspunkt. Derimot består den av utvalgte avsnitt fra pavens mange tekster og taler helt fra 1979 og fram til midten av 1990-tallet. Boka ble utgitt på norsk i 1997.
Det er altså kremen av Johannes Paul II sine skriftlig nedfelte tanker og synspunkter vi finner i denne boka. Det er som om hvert eneste avsnitt er fullt av kjærlighet og velsignelse. Det er en fryd å arbeide seg gjennom de 10 temaene i boka, og pavens ord kaster nytt lys over alt hva Kirken står for.
Jeg tenker nå å skrive 3 ulike innlegg om ytringer fra boka som i særlig grad har gitt meg glede og styrke i mitt nye forhold til Kirken. I dette første innlegget er det naturlig å ta utgangspunkt i en formulering fra nettopp kapittelet om Kirken. I de utvalgte avsnittene om dette temaet viser han stor innsikt i den sekulære verdens syn på Den katolske kirkes holdning til både moralspørsmål og trosspørsmål. Paven visste meget vel at Kirken var på kollisjonskurs med samfunnet forøvrig på en rekke punkter.
Iblant kan man som alminnelig, menig katolikk være litt urolig for å måtte forsvare Kirkens syn innenfor områder der en selv sliter med å følge Kirken til punkt og prikke. Ikke alle synspunkter er like lette å forholde seg til i samtaler med personer som er uten tilhørighet til Kirken. Derfor var det så uendelig godt å finne følgende innholdsrike setning på side 60 i "Dagsorden for det tredje årtusen":

"Det er de troendes rettighet ikke å bli forstyrret av teorier og hypoteser som de ikke er kvalifiserte til å bedømme, eller som lett kan bli forenklet og manipulert av den offentlige opinion, ut fra formål som står fjernt fra sannheten."

Pave Johannes Paul II tildeler oss alminnelige troende den rettigheten at vi ikke skal behøve å henge oss opp i eller finne forsvar for ting vi ikke har kompetanse til å bedømme. Jeg finner det trygt og godt å overlate alt slik til Kirken og dens hyrder, og det er en lettelse å slippe å begrunne ting jeg selv ikke har behov for å begrunne. Jeg har funnet en kirke å lene meg til, og med den ovenstående formuleringen ser jeg at jeg har full rett til å lene meg til den i trygghet og tillit til at ved det punkt hvor min egen innsikt kommer til kort, har Kirken allerede overtatt tenkingen og argumentasjonen for meg. Hvilket privilegium å få tilhøre en kirke hvor dette ansvaret er så klart og bevisst uttrykt!

torsdag 16. juli 2009

Messe på italiensk


Bak de frodige palmene på dette bildet har vi inngangspartiet til Chiesa di San Giuseppe i Alghero, Sardinia. Kirken er senter for en typisk lokal menighet i et helt ordinært boligområde. For oss nordboere er det eksotisk og fremmed å måtte forsere flere palmer for å komme fram til døra. Vel innenfor møter vi et modernistisk kirkerom med alle de elementer som en katolsk kirke skal inneholde.

Det var onsdag kveld den 1. juli at fruen og jeg overvar messen i San Giuseppe. Forsamlingen besto av mellom 30 og 40 mennesker i alle aldere. Akkurat som vi er vant til hjemmefra, var dette en hverdagsmesse med forenklet liturgi. De lange delene, som Gloria, Credo og preken, var utelatt. Målet med en slik hverdagsmesse er tydeligvis kommunionen, som ble gjennomført til punkt og prikke slik vi kjenner fra vår lokale menighet. Likevel klarte den italienske presten å klokke inn hele messen på 23 minutter. Selv vår egen pater Piotr på sitt mest effektive må se seg slått med flere minutter av pateren i San Giuseppe - hvis det da er noe mål å gjøre messen kortest mulig. Rent personlig er jeg i tvil om nettopp det.

Desto mer grundig opplevde vi messen søndag kveld i Algheros gedigne katedral, Santa Maria la Immaculata Concepzione. Her møtte atskillig flere mennesker - over 100, uten at jeg gjorde forsøk på å telle. På første benk satt en dame med mikrofon og leste innledende ord om hva messen og tekstlesingene skulle handle om. La meg for ordens skyld si at det hele - både i den ovennevnte onsdagsmessen og i den hernevnte søndagsmessen - foregikk på italiensk. Fordi hele liturgien var skrevet i en 4 siders folder som kunne hentes ved inngangen, klarte vi godt å følge med, og takket være våre språkkunnskaper forsto vi omtrent 40% av hva som ble sagt.
Messen denne søndagskvelden var meget vakker. Det var varmt i kirken, og mange av de eldre hadde tatt med seg vifter som de foldet ut og viftet foran ansiktet for å svale luften så godt det lot seg gjøre. Det var spesielt de eldre i menigheten som gjorde messen til en vakker forestilling. Skriftlesingen ble forestått av 2 eldre kvinner, og de leste rolig og med innlevelse fra Profeten Esekiel og fra Paulus' 2. brev til korinterne.

Under kommunionen valgte jeg å bli sittende. Jeg har jo ennå ikke fullt sakramentalt fellesskap med andre katolikker, og for å unngå misforståelser med pateren der framme, holdt jeg meg på plass i benken, bedende.
Det som overrasket meg under messen i katedralen Immaculata Concepzione, var det lille som foregikk av allsang. Melodiene minnet om europeisk gospelmusikk. Under Alleluia før og etter evangelielesingen ble det faktisk brukt en melodi for å synge Alleluia mange ganger som jeg for nær 30 år siden hørte i studentlagssammenheng. Allsangen foregikk dessuten uten musikk, og med ett unntak oppfattet jeg den som litt flat og banal.

Unntaket var Fadervår. Bønnen ble sunget, språket var latin, og melodien var nøyaktig den samme som vi kan høre Pave Johannes Paul II benytte i en video på Youtube:


Dét var virkelig en spesiell opplevelse der i den varme katedralen! Tidløshetsfølelsen innfant seg; vi sto der blant de syngende italienerne og lyttet til Herrens bønn på Kirkens eget språk, med en melodi som vi er blitt kjent med gjennom selveste Pave Johannes Paul II. Det var så godt å være der at jeg ønsket at bønnen skulle bli sunget på nytt og på nytt.
Slik ble det selvsagt ikke. Liturgien gikk videre, og etter kommunionsutdelingen var det hele straks over med "Andate in pace". Hele den vakre forestillingen tok 65 minutter.

Under disse to svært forskjellige messene på Sardinia la jeg merke til noen tydelige ulikheter i forhold til hva som er vanlig ved katolsk messe i Norge. Én ting var det relativt lite betydelige i at menigheten sto oppreist mye mer i stedet for å knele. Jeg fikk inntrykk av at det å knele var noe som de spesielt interesserte foretok seg, for bare enkelte valgte dette under konsekrasjonen og Agnus Dei.
En annen, mindre vesentlig forskjell var at italienerne ikke benyttet de greske ordene Kyrie Eleison, men derimot de italienske Signore, pietà. Denne delen av messen foregikk ved at presten leste en bønn om Guds miskunn (bønnen var skrevet i programmet), og deretter svarte menigheten Signore, pietà. Innholdsmessig var dette atskillig fyldigere enn i messer på norsk.
Til gjengjeld ble jeg nesten skuffet over at syndsbekjennelsen - "Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige, og dere alle at jeg har syndet meget...." - ikke ble benyttet i det hele tatt. Det var oppført en "Atto penitenziale" - "botshandling" - ved innledningen til Kyrie-delen, men denne hadde forskjellig innhold i de to messene og var åpenbart et ledd der pateren appellerte til menighetens samvittighet ved å lese noen få setninger om hva dagens messe skulle fokusere på. Og ganske riktig: Etter denne appellen fulgte en "Pausa di silenzio per un breve esame di coscienza" - "Stille pause for en kort gransking av samvittigheten".
Begge deler har sin ransakende funksjon. Personlig liker jeg best den norske varianten der vi skånselløst erklærer at vi har "syndet meget i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser ved min skyld". Den italienske varianten er likevel ikke uten effekt - og jeg skjønner jo mer jeg leser av katolsk teologi, at den enkeltes samvittighet er gjenstand for både respekt og oppdragelse innenfor Kirken. Den italienske formen for syndsbekjennelse som vi var vitne til, behandler kanskje samvittigheten med mer respekt og diskresjon enn vår norske variant.

De to messene i italienske kirker bød på fine opplevelser, lærerike erfaringer og en høy grad av ettertanke. Dermed har de som messer betraktet oppfylt sin rolle for mitt vedkommende.
Rendo grazie a Dio.

søndag 12. juli 2009

Pilegrimsvandring

På en annen blogg som også skrives av en kommende konvertitt, INRI - 365, ble det for noen dager siden nevnt at Oslo Katolske Bispedømme inviterer til pilegrimsvandring lørdag 29. august. Jeg har hørt om vandringen, og jeg kjenner til at den har blitt arrangert også tidligere. Det som er så utrolig hyggelig og overraskende, er at den foregår her, med Askim som utgangspunkt!
Hvem skulle trodd det?! Idet jeg kom hjem fra sommerens første ferietur, leste jeg på katolsk.no at det inviteres til pilegrimsvandring. Både program og påmeldingsskjema finnes på nevnte nettsted.
Rett før skoleferien startet, traff jeg et av de polske medlemmene i menigheten her lokalt, en dame ansatt i skoleverket. Vi snakket en del om pilegrimsvandringen, og hun fortalte at hun har påtatt seg å stå som mannskap ved en av matstasjonene underveis. Tidligere har hun vært blant de vandrende, og hun så fram til å delta på en ny måte denne gangen.
Jeg gleder meg vilt til dette arrangementet! Kanskje er det et særpolsk fenomen, men katolikker av alle nasjonaliteter er invitert. Dessuten er jeg gammel nok til å huske mordet på presten Jerzy Popieluszko. Det gjorde inntrykk; jeg husker hvordan jeg fulgte nyhetene fra dag til dag. Først var han forsvunnet, så kom ryktene, observasjonsmeldingene, og til slutt meldingen om at han var funnet drept.
I år er det 25 år siden, og det er da man må erkjenne at tiden har gått fort.
Denne vandringen vil jeg være med på; jeg vil være pilegrim i eget distrikt. Hvilket privilegium!
Jeg tillater meg, uten ringeste innhenting av tillatelser, å gjengi 2 sider med tekst og bilder fra fjorårets pilegrimsvandring fra Sancta Maria kirke i Askim via Mariakilden i Spydeberg til Mariaholm ved Øyeren. Fac simile-dokumentene er hentet fra menighetsbladet for Sta. Maria Menighet nr 2-2008.
Med dette ønsker jeg god fornøyelse, håper å treffe bloggens lesere i pilegrimsvandringen 29. august og drar selv til Bergen i 3 dager nå i midten av juli.


lørdag 11. juli 2009

Kristus Konungen



"Och mellan väggarna i kyrkan ekar tusen år av ord."

Fredag 10. juli i Trädgårdsföreningen i Göteborg. Regnet siler ned over ca 400 mennesker som trosser et elendig sommervær for å oppleve Eldkvarn live.

"Eld från hjärtat sätter eld på världen, flyttar berg och bygger städer."

Som det står i "recensionen" (konsertomtalen) i dagens utgave av Göteborgs-Posten: "Eldkvarns musik handlar bara om två saker, sprit och kärlek." Nå er begge deler viktige saker i og for seg og i videste forstand. Enhver har sitt personlige og individuelle forhold til begge; slik sett er temaene like betydningsfulle som de er tidløse. På toppen av det hele blir såvel spriten som kjærligheten behandlet med aller største alvor og tidvis nyskapende poetisk uttrykk av bandet Eldkvarn.

"Jag hör kyrkklockor i fjärran men jag är inte hemma än.
Det måste va nära, jag ser skymningen."

Hele tiden dukker kirkelige, bibelske og allmennreligiøse referanser opp i tekstene. Som skandinaver skjønner vi oftest hva det handler om og hva symbolene skal uttrykke. Jeg sto der i går kveld med min dryppende festivalponcho og visste at jeg dagen derpå bare måtte oppsøke byens katolske kirke. Klokka halv elleve i formiddag, lørdag, slengte jeg noen flere CG-mynter på Hedens parkeringsautomat, tilbød fruen å gå i butikkene på Avenyn på egen hånd en halvtimes tid og stakk for første gang skrått over Heden og bort til mursteinskirken med det vakre navnet Kristus Konungen i krysset Parkgatan/Sten Sturegatan.
Kirken var åpen! Veien til dagens forsett var klar, og jeg gikk inn, fant vievann i karet innenfor døren, knelte ved en benk langt framme i kirken og tilbrakte noen lange, stillferdige og uforstyrrede minutter der inne.
I alle land som det er aktuelt å besøke, vil jeg kunne finne en katolsk kirke å søke fred og styrke i. Hvilket privilegium! Hvilken gave å kunne hente ut! Som katolikk vil jeg nesten over alt ha Kirken lett tilgjengelig. Formiddagen inneholdt dermed forbindelsen mellom den høylydte konserten kvelden i forveien og min mer introspektive dyrking av verdier bortenfor de to hovedtemaene sprit och kärlek.

"Låt oss alltid va tillsammans och leva kvar i detta rum, hålla kvar denna stund.
Kommit hem, kommit hem."

Noen av de svenske konsertgjestene er mine "venner" på Facebook. De hadde med undring notert seg at jeg har oppgitt "Katolsk" i profilens rubrikk for trosretning. Spørsmålene de hadde, førte til en lang og god samtale der de kanskje fikk øynene opp for litt av hva Den katolske kirke rommer og ikke så mye av hva den utelukker. Her var det "venner" i ordets egentlige forstand som forhørte seg i respekt for noe de ikke engang ville late som om de visste noe om. Jeg avsluttet samtalen med å si at dette er ingen big deal utad; hele prosessen med å konvertere er mitt eget høyst private valg, og jeg gjør svært lite vesen av det overfor mine omgivelser. Det handler om å våge å vise seg selv at man i en viss kontekst er liten. Konteksten er Kirken, som er så ufattelig stor, og som inngir slik umåtelig trygghet hos den som erkjenner sin egen utilstrekkelighet. Noe alvorlig sank inn hos mine gode venner.

"Men när jag står under stjärnorna vid himmelens port
kan jag höra honom sjunga när stjärnorna lovar nåt stort."

[Sitatene i dette innlegget er alle hentet fra Eldkvarn-låter som ble framført i Trädgårdsföreningen den 10. juli: "Fulla för kärlekens skull", "En ledig man", "Bröllopssång #1", "Kommit hem", "Mina stjärnor har slocknat". Samtlige tekster er skrevet av Per "Plura" Jonsson.]

torsdag 9. juli 2009

På katolsk jord

Et besøk i et land der befolkningen er overveiende av katolsk tilhørighet og har vært det i uminnelige tider, kan gi noen små aha-opplevelser for den som går ut og observerer tegn og detaljer i lokalmiljøet. Ting som er både utenkelige og ubegripelige for oss som er oppvokst i det protestantiske og pietistiske Skandinavia, kan være fullt gangbare i land med katolsk dominans.
Som jeg antydet i mitt forrige innlegg, har jeg nettopp tilbrakt halvannen uke på italiensk jord. Det var blott og bart en ferietur med fruen, men den bød på en rekke gode opplevelser for meg som katolikk. Om noen dager vil jeg komme med skildring av to ganske ulike messer som vi deltok i, men i dag bringer jeg en liten bildeserie som viser detaljer fra et bybilde der Den katolske kirkes verdier og tradisjoner er levende til stede og blir satt pris på av lokalbefolkningen.


Skilt med gatenavnet "Barmhjertighetsveien". Ikke noe vanlig gatenavn her til lands, men helt greit i Italia. Skiltet og gaten finnes i byen Alghero på Sardinia, et område der en stor minoritet har catalansk som morsmål av historiske grunner. På skiltet står gatenavnet på begge språk, og minoritetsspråket øverst.

Jomfru Maria vokter havnen og ser til at sjøfolkene får en god og trygg ferd. Bildet er tatt fra sjøsiden, og katedralen bak madonnafiguren heter Immaculata Concezione - Den ubeplettede unnfangelse.

Den samme statuen av Jomfru Maria sett rett nedenfra. Med de mildt favnende hendene kan hun både ses som en vennlig mottakelse av innkommende skip og et velsignende farvel til utreisende. Til sammenligning finner vi i skandinaviske havner (f.eks. Göteborg) ofte en enslig kvinne med eller uten barn som speider etter mann og far som er ute på sjøen.

På sokkelen under Maria-statuen står dette skiltet, som forteller at statuen ble reist i 1954 i anledning 100-årsjubileet for proklameringen av læren om Marias ubeplettede unnfangelse. Statuen markerte også at byens daværende biskop hadde vært prest i 50 år. Begge begivenheter ville knapt oppnå noen minnetavle i et land som Norge, og i hvert fall ingen helgenstatue.

Site Meter