Ingen sensasjon

Oftere og oftere forsøker jeg å minne meg selv om at min forestående konversjon ikke er noen sensasjon for andre enn meg selv. Jeg ser meg iblant tilbake bare for å konstatere at det jeg husker å ha vært med på i det siste, faktisk har funnet sted. Det er da jeg rammes av vantro undring over at det er jeg som har gjennomgått denne endringen og som nå er meget nær å stige inn i fellesskapet av verdens katolikker.
Dette fortoner seg i slike øyeblikk som en sensasjon uten sidestykke, men virkningen kan bare ses i mitt eget liv og hos de få personene som jeg forholder meg til i den mest private nærhet. Utover dette er det - heldigvis - ingen sensasjon at en etnisk nordmann i voksen alder velger å bli katolikk.
Det er ingen sensasjon av den grunn at konversjonen vedkommer svært få. Utad i samfunnet er det nesten som et tilbakeskritt, et utslag av sviktende rasjonalitet. Sensasjonen forblir innenfor privatsfæren, og skulle nyheten om konversjonen slippe ut til en større krets, er man på ingen måte sikret å få beholde inntrykket av å gjennomleve en sensasjon i ens egen mikrotilværelse.
Dette må jeg iblant forklare meg selv slik at jeg ikke skal miste av syne min ringe posisjon i verdensaltet.
Samtidig dukker det iblant opp hendelser så forunderlige at jeg må lure på hvem som egentlig har styringen. Selv har jeg ikke oversikt og framsynthet nok til å påvirke mitt eget liv på slike overordnede måter som jeg noen ganger opplever. Evnen til å oppdage strukturer på et høyere plan er blitt kraftig utviklet hos meg i de siste halvannet eller to årene, en innsikt som har gitt meg enda mer undring og økt takknemlighet.

Jeg kom over ei bok i en av hyllene her hjemme i går. Den står i den innholdsrike samlingen av svenskspråklige bøker, og jeg vet godt at jeg har lest den. Jeg må ha kjøpt den sensommeren 2008, altså noen måneder før jeg gjennomførte mitt aller første besøk ved en katolsk messe.

Boka heter "De tre tornrummen" og er en samling intervju med 6 kristne, svenske forfattere. Intervjuene er skrevet av Lennart Göth. Jeg har åpenbart nevnt boka en gang tidligere på denne bloggen, nemlig 07.04.09. I dag derimot, forundrer det meg enormt at jeg gikk til innkjøp av ei slik bok en god stund før dragningen mot Den katolske kirke tok overhånd i mitt liv. Kanskje var det avgjørende for kjøpet at jeg hadde kjennskap til 4 av de 6 forfatterne fra før. Ja, dette synes som den mest sannsynlige grunnen til at boka ble kjøpt, men det må samtidig ha vært noe annet, en nysgjerrighet som var pirret fordi den store Torgny Lindgren, som jeg har nevnt flere ganger her på bloggen, er blant intervjuobjektene.

På side 85 i boka får han spørsmålet: "Men du har sagt: 'I någon mening är jag ju religiös.'" - Og Lindgrens svar lyder: "Ja, ja. Jag är ju katolik."

Dette er sterk lesning, for Lindgren er kjent for å behandle sin katolske tro med stor diskresjon.

Senere i interjvuet, på side 96, forteller Torgny Lindgren følgende slående historie, og da jeg leste dette om igjen tidligere i dag, oppdaget jeg med ett hva som er selve sensasjonen, nemlig en skjerpet observasjonsevne:

"Jag skrev en liten roman som heter "Ormens väg på hälleberget", och den berättelsen slutar med ett väldigt jordskred. En liten stuga sopas med i skredet och begravs. Och när jag skrivit den och lämnat den på förlaget körde jag upp till mina föräldrar längs inlandsbanan och hade bilradion på. Jag rattade in de lokala nyheterna efter det att jag for förbi olika platser. Och när jag var någonstans vid Åsele så berättades det i en nyhetssändning om exakt detta jordskred. Det var väldigt...."

"Du får akta dig för vad du skriver. Du kanske framkallar det."

"Ja. Nej, så kan ju universum inte vara inrättat. Det är väl så att ens observans skärps, att man lägger märke till det man inte hade lagt märke till innan."

Storheten i slike observasjoner etterlater oftest bare et personlig inntrykk, ingen applaus og ingen prinsesseoverskrifter. Kraften i opplevelsene forblir en uforklarlig privatsak.

Så også med min konversjon, ifølge statistikken én av hundre dette året. I dag var det dette som falt på plass som tema på denne bloggen, en sammenheng og en slutningsrekke som ikke var på plass før i de siste minuttene forut for skrivingen. Enda en gang har Torgny Lindgren bidratt til å tilføre meg innsikt og aktelse for det katolske univers. Det startet i 2007 med at jeg i ren interesse for mat og drikke kjøpte en roman med den forlokkende tittelen "Norrlands akvavit".

Den gode samtalen

Bildet: Det bredeste partiet av Glomma langs elveløpet mellom Askim og Spydeberg, en varm kveld i mai 2010.
---
Om kvelden 17. mai traff jeg en kar i et lag hos felles venner. Tidligere samtaler med denne mannen i slike vennelag har hver gang ført til noe nytt, et steg i min utvikling, hva det nå måtte ha for betydning i det enkelte tilfellet.
I det hele tatt er det oppsiktsvekkende hvordan enkelte personer innehar egenskaper som ubevisst etablerer en særdeles gunstig dynamikk mellom personen selv og visse medmennesker. Kanskje har hvert enkelt menneske en slags frekvens som gjør at det på denne spesielle måten når fram til visse andre personer når omstendighetene ligger til rette for det. Mannen jeg har nevnt, har vist de rette egenskapene i de samtalene vi har hatt.
Forrige gang han og jeg møttes og kunne utveksle synspunkter og opplevelser, handlet det om svensk samtidslitteratur. Det var i denne samtalen han gjorde meg oppmerksom på forfatteren Torgny Lindgren, som jeg siden har hatt stort utbytte av å lese. Da jeg kom over en opplysning om at Lindgren konverterte til Den katolske kirke allerede i 1980, hadde jeg allerede lest et par av bøkene hans og ble ikke det minste overrasket.
Når jeg så traff denne karen igjen 17. mai, hadde jeg til hensikt å fortelle ham hvilken glede det hadde gitt meg siden sist å bli kjent med Torgny Lindgrens forfatterskap. Så langt kom jeg likevel aldri den kvelden. Samtalen dreide snart i helt andre og stadig mer overraskende retninger. Vi startet sammen med et par andre gjester ute på terrassen, der vi satt med hver vår sigar og hadde utsikt til Glomma. Vi pratet om de sosiokulturelle årsakene til at høflig tiltale, ordene De, Dem og Deres, forsvant fra norsk språk i løpet av 1970-årene, og hvordan TV-debattene mellom Gro og Kåre på 1980-tallet fjernet siste rest av språklig ærbødighet ved at titlene herr, fru eller frøken og personens etternavn opphørte som tiltaleform.
Synspunktene under sigarrøyken var meget velfunderte fra både den omtalte mannen, som er journalist, et par av de andre gjestene, som er pedagoger, og meg, som liker å betrakte meg som sosialantropolog. Diskusjonen var på samme tid interessant og gemyttelig.
Senere fortsatte samtalen innendørs, og mens de andre forsvant med en kaffekopp eller det som bedre var, bestemte jeg meg for å komme med et stykke vennlig og konstruktiv kritikk av avisen som journalisten arbeider for.
Vi hadde begge lange og gjennomtenkte innlegg i vår dialog, og hvordan det enn hadde seg, sto vi etter tjue minutters diskurs og snakket om viktigheten av å være bevisst på hvorvidt og i så fall hvorfor man som privatperson ønsker å tilhøre et kirkesamfunn.
På dette tidspunkt hadde jeg nettopp fortalt om min utvikling som katolsk troende, noe som formelig åpnet en vid dør inn til et nytt rom i dynamikken mellom journalisten og meg selv, en sal der vi til gjensidig glede lot erfaringer og deler av personlig tro virvle opp i luften og legge seg som et tenksomt teppe over oss der vi i samtalens konsentrerte iver nesten glemte at vi ikke var alene i 17. mai-selskapet, men hadde koner med oss som etterhvert begynte å tenke på hjemveien.
Årets 17. mai endte dermed temmelig annerledes enn det som var mulig å tenke seg på forhånd. Kontakten og den mellommenneskelige delingen av en stemning like mye som intellektuelle argumenter gjorde at vi kunne konstatere at vi uten på noen måte å planlegge det hadde opplevd den gode samtalen, et fenomen som ikke kan opprettes, men som oppstår av seg selv.
Forundret sto jeg og reflekterte over hva jeg hadde deltatt i da vi skiltes seint på kvelden. Som ennå uferdig katolikk hadde jeg maktet å sitere Pave Johannes Paul II, jeg hadde kommentert forskjeller mellom katolsk og luthersk teologi, og jeg hadde til og med benyttet betegelsen Guds mor Maria i et av mine samtalebidrag, og hva mer er: Journalisten, med en noe vensteorientert, luthersk høykirkeholdning, var full av respekt over alt jeg hadde sagt. Dette ble en dialogopplevelse som livet knapt kan inneholde særlig mange av.

Advent i Stockholm

Så er årets Stockholmstur over. Det ble en opplevelsesrik tur med utstrakt sosial omgang, besøk ved utendørs julemarkeder på ulike åpne plasser i sentrum, stimulerende restaurantbesøk og feiring av messe i Katolska Domkyrkan.
I dag vil jeg bare helt kort gi en oppsummering av tanker underveis. Messen i Domkyrkan var nemlig så spesiell at den må få egen omtale, noe som sannsynligvis kommer i morgen, tirsdag.
I dag derimot, åpner jeg med et bilde av Medborgarplatsen på Södermalm fredag kveld 18. desember. Det var snø i Stockholm, og mer skulle det bli. Etterhvert ble det nesten uframkommelig i Götgatan, som går på skrå i forgrunnen av dette bildet. I bakgrunnen til venstre ses inngangen til Söderhallarna, et kjøpesenter med ekte atmosfære. Nå ved innspurten før jul kan man lett gå lei av all standardreklamen i de store svenske butikkjedene som finnes i like stor grad i Norge som i Sverige. Det er ingen forskjell på H&M i Stockholm og Oslo. Derfor virker Söderhallarna så interessante. Her er nesten utelukkende spesialforretninger med et internasjonalt preg. Derfor glir den store kjeden Indiska naturlig inn som den eneste butikkjeden av et visst format; alle de andre butikkene i Söderhallarna har preg av "sjapper" med spennende vareutvalg. Til og med Systembolaget - det svenske Vinmonopolet - har en spesialforretning med salg av bare vin i dette senteret.
Det 2. bildet ovenfra viser innsiden av senteret, nemlig Saluhallen i første etasje. Her fins delikatesser av alle slag; en gourmet kan gå helt amok over de lekre diskene.
Under vår vandring lørdag ettermiddag var det fullt av folk. Ute var det kaldt, og en uhyggelig østavind gjorde det utrivelig på de fleste steder utendørs. Likevel fant vi veien til julemarkedet på Stora Torget i Gamla Stan. Her er det fullt av boder med masse festlige ting å se på og eventuelt kjøpe, og i en hel del boder selges tradisjonelle, svenske matvarer som ost, pølser, knekkebrød og søtsaker. Turistandelen blant de besøkende er svært høy, så her gled vi inn som to i mengden.
Det mest interessante er imidlertid en av bygningene som omkranser Stora Torget med alle julebodene. Denne bygningen huser Svenska Akademien, denne eksklusive forsamlingen av 18 intellektuelle som hvert år tildeler Nobelprisen i litteratur, økonomi, biologi og fysikk til kapasiteter som har gjort seg fortjent til den.
Jeg sto en liten stund med ryggen mot julebodene og stirret opp mot ordene SVENSKA AKADEMIEN høyt over inngangen til bygningen, og jeg tenkte at der inne har den store, katolske forfatteren Torgny Lindgren sin faste jobb. Her møter Akademiens ständige sekreterare - Peter Englund, som nylig avløste den sterkt profilerte Horace Engdahl - for å opptre for all verdens TV-kameraer én gang i året slik vår egen Torbjørn Jagland gjør på Nobelinstituttet i Oslo. Hit, til plassen foran en av de mest kjente bygningene i hele Sverige, strømmer turister i hele desember måned for å kjøpe älgkorv og hjortronsylt. Tenk hvor tett det er mellom ulike interesser i verden!
Da vi kom tilbake til hotellet lørdag ettermiddag etter en lang vandring mellom julemarkedene, tok vi en sving bortom Katolska Domkyrkan, som lå bare noen titalls meter fra hotellet vårt. Kirken var åpen, og vi kikket inn. Den var stor og høytidelig, enkelt men vakkert utsmykket.
Kirken består tydeligvis av en eldre og en nyere del. På bildet til venstre ser vi den gamle delen med hovedinngangen. Den nyere delen er oppført i forlengelsen av den gamle slik at den totale lengden på kirkeskipet er ganske formidabel.
Søndag kl. 11.00 var det høymesse her, og som sagt: Dette ble en usedvanlig fin opplevelse. Detaljer fra inntrykkene under messen vil som nevnt være tema for blogginnlegget i morgen, tirsdag.

Helg med spa og 17. mai

For første gang skriver jeg blogginnlegg i arbeidstiden. Rent bortsett fra at det knapt noen gang har vært tid til å drive med sånt på jobben, har jeg hele tiden villet holde rene linjer: En katolsk blogg skal da ikke skrives i stjålet tid!
I dag derimot, har jeg litt bedre samvittighet for tidsbruken. Jeg kommer til å tilbringe absolutt hele denne dagen og store deler av den neste sammen med kolleger. En sosial opplevelsestur arrangeres for alle som vil, og det dristige flertallet – som jeg faktisk tilhører – kaster oss uti det: Ett døgn på det splitter nye hotellet Zen Resort & Spa i Rømskog! Avreise rett etter arbeidstid i dag. Rett ut i det uvisse i dypet av KrF-kommunen som alltid er først ferdig med stemmetellingen under NRKs valgsendinger.
For å følge opp hotellets filosofiske intensjoner har jeg pakket ned rosenkrans, en bok av Torgny Lindgren og mp3-spiller. Dermed har jeg alibiet i orden når det blir nødvendig å trekke seg meditativt tilbake. Samtlige turdeltakere går omkring yre og euforiske overfor hva som venter oss der borte i skogene ved grensen; dette kan helt klart bli en kollegaopplevelse som gir minner for livet.
Men før vi kommer så langt, før vi slår oss ned i Rømskog og øker kommunens folketall med et par prosent i et døgns tid, før dette skal elevenes skoledag 15. mai fylles med det vanlige nasjonaldagspensumet: Wergeland, 1814, Eidsvoll, Danebrog med blått kors og øvelse på å gå langtur på geledd. Vi skolefolk fortjener virkelig litt spa på denne tiden av året -også!

Så for ikke å glemme hva denne bloggen handler om, vil jeg lansere en erklæring som steg opp i min bevissthet en sen kveld i forrige uke. Den er i sin form inspirert av en spissformulering i en kommentar til et av mine blogginnlegg for flere uker siden. Der hadde bloggeren Tehme Melck skrevet følgende: "Protestanter tror på en bok, katolikker tror på en gud."
Slike forenklinger er tankevekkende og setter komparative og assosiative evner i sving. En lignende oppstilling av den ene læren mot den andre sto klart for meg et par dager etter min overveldende opplevelse under messen forrige onsdag. Med denne formuleringen – vokst fram av subjektive inntrykk gjennom et langt liv og derfor vel verdt å kalles Inventus’ teorem – lar jeg bloggen stå stille fram til 18. mai:

Protestantismen gir deg klausuler for en gudstro du allerede har. Katolisismen gir deg en gudstro du ikke ante at du kunne få.

Tomas Andersson Wij

Gårsdagens innlegg ble avsluttet med en liten introduksjon til den svenske artisten Tomas Andersson Wij. Han fortjener oppmerksomhet på denne bloggen fordi han gjennom mange av sine sanger tar Gud med som en naturlig bakgrunn for de omstendigheter som skildres i sangene. La oss først ta med noen enkle biografiske fakta:

Tomas Andersson Wij er født i 1971. Han er utdannet journalist og har arbeidet bl.a. i Svenska Dagbladet. Siden tidlig på 2000-tallet har han vært låskriver og artist på heltid. Han har utgitt 8 CD-album, en live-CD, en samle-CD og noen singler. Tomas Andersson Wij er oppvokst i Stockholm der faren var ansatt som pastor i en baptistkirke. Familien stammer fra Hälsingland på kysten av Södra Norrland; slektsnavnet Wij er en forvanskning av Vi, som er navn på ei grend i Hudiksvall kommune. Se ellers samling av aktuelle linker på slutten av dette innlegget.

Høsten 2008 utga journalisten Lennart Göth boka "De tre tornrummen" der han presenterer intervjuer med kjente, svenske forfattere om skriving og tro. En av de 6 forfatterne er den kjente artisten Jonas Gardell; en annen er Torgny Lindgren, som jeg skrev et innlegg om på denne bloggen den 18. februar i år. Den siste som blir intervjuet i boka, er Tomas Andersson Wij. I intervjuet sier han at å skrive sanger er som å skape filmscener. Han benytter få ord for å gi premissene for situasjonsbeskrivelsen, og det meste av forståelsen kommer fra bilder som tilhøreren skaper i sin egen bevissthet, bilder av det som foregår utenfor filmscenen. Derfor er det særdeles mye som uttrykkes uten å bli nevnt eksplisitt i Wijs sanger. Han viser stor tillit til lytterens fantasi og intelligens når han på den måten overlater til den enkelte lytter å skape et totalbilde.
I likhet med alle de viktige låtskriverne i verden skriver også Tomas Andersson Wij låter om kjærlighet. Men han skriver også om en rekke andre omstendigheter, slik det er nevnt i artikkelen på abcnyheter.no, som jeg anbefalte også i gårsdagens innlegg. Det spesielle hos Wij er at enkelte låter handler om noe som ikke er så lett å gripe. Her kan vi iblant fundere på om det er forholdet til Gud det hele handler om.
Wijs nyeste CD utkom våren 2008. Den har tittelen "En sommar på speed". Albumet åpner med en låt om å svømme langt ut fra land. Her gjengis refrenget og andre vers, og spørsmålet er: Hva synger han om?

Jag har simmat långt ut från land och det skymmer
Det känns som om min kraft kommer ta slut
Ska jag hålla i eller ska jag släppa?
Jag har simmat för långt ut från land

Bär mig dit jag ska, led mig den bit jag har kvar
Vem kan lämna en plats han aldrig varit på?
Bär mig dit jag ska, led mig den bit jag har kvar
Om du ser mig, kom och möt mig då

Hva er det som gjør jeg-personen kraftløs? Hva er det han kan velge å holde fast i eller slippe? Hvem skal bære ham, og hvor skal han? - Dette er poesi på høyt nivå. Spørsmålene jeg har stilt, har ingen fasit. Kanskje er det barnetroen det handler om, kanskje er det tilhørighet til et sett verdier - eller kanskje er det forholdet til noe langt mer konkret og prosaisk. Det å vite at Wij har Gud med som en mulig dimensjon i sine tekster, åpner for en uendelighet av tolkningsmuligheter som klart ikke-religiøs poesi mangler.
I intervjuet med Lennart Göth uttaler Tomas Andersson Wij blant annet:
"Jag har en negativ erfarenhet av religion och kyrka som handlar om att man använder ett språk som har till uppgift att förminska och kontrollera. Göra saker och ting mindre hotfulla. Åstadkomma en tröstande förenkling. Men jag vill ha ett andligt språk som förstorar. Ett språk som zoomar ut. Som gör att människor ser att sammanhangen är mycket större, som... som ger frihet, helt enkelt. Att allt är mycket större än jag tänkt kunde vara en ångestfylld tanke, men det är... en fri upplevelse."
Tomas Andersson Wij er etter min oppfatning en stor visekunstner. Det religiøse aspektet i flere av hans tekster utfordrer tankene og konseptene. Han er nok ingen katolikk, men han har et varmt bilde av Guds nærvær i Stockholms forsteder, i forholdet til medmennesker, i enkeltmenneskets forhold til seg selv og sin identitet og historie. Den unge Wijs religiøse aspekt har vært et forsiktig bidrag i å vekke ny interesse for gudstro hos meg.

Nettressurser omkring Tomas Andersson Wij:
Offisiell hjemmeside: http://www.tomasanderssonwij.com/
MySpace: http://www.myspace.com/tomasanderssonwij
Fra Youtube: Jag har simmat långt ut från land; TV-opptak.
Fra Youtube: Sanningen om dig; konsertopptak med Anna Ternheim som solist.
Fra Youtube: Landet vi föddes i.
Fra Youtube: Blues från Sverige.
- God fornøyelse! - Hilsen Inventus

En takk til Torgny Lindgren

Torgny Lindgren, den svenske forfatteren som har vært nevnt her i denne bloggen et par ganger allerede, er født i Raggsjö i Västerbottens innland 16. juni 1938. Han har utgitt en rekke bøker og er fast medlem i Svenska Akademien. Lindgren konverterte til Den katolske kirke i 1980.

Mange av hans romaner utspiller seg nettopp i Västerbotten, i grisgrendte strøk langt mot nord. Norsjö kommune er gjerne åsted for handlingen i bøkene hans, men også nabokommunene Malå, Vindeln og Lycksele er nevnt.

Hos de mer eller mindre eiendommelige personlighetene som Lindgren har skapt i sine bøker, finner vi både et komplisert følelsesliv og grunnfestet, folkelig religiøsitet.

Tre bøker som han har utgitt i nyere tid, utgjør en trilogi. Personene i bøkene veves inn i hverandres liv. Hovedpersonene i en av bøkene dukker opp som bipersoner i de andre. De tre svært ulike fortellingene dekker helt atskilte historier i ett og samme geografiske miljø.

Den første av bøkene heter "Hummelhonung" (1995) og handler om de to gamle og døende brødrene Olof og Hadar som bor i hvert sitt hus med et steinkasts avstand uten på noen måte å ha kontakt med hverandre. Målet med livene deres er å leve lenger enn broren. Inn i dette golde familielivet kommer en middelaldrende forfatterinne som skriver på en bok om Den hellige Kristofer. I løpet av bokens historie får hun hjelpe de to brødrene til å dø fredelig.

Den litt strikse, katolske bloggen God katolik (http://godkatolik.blogspot.com/) skriver følgende om denne boken: "Har precis läst ut Torgny Lindgrens bok "Hummelhonung" (som jag inte ens tänker bemöda mig skriva en recension av, med tanke på dess rent ut sagt perversa, snuskiga och framförallt motbjudande natur...)..."

Jeg for min del er ikke enig i omtalen av denne romanen, kort sagt.

Den andre av Lindgrens bøker som inngår i den nevnte trilogien, heter "Pölsan" (2002). Det er en historie som utspinner seg i flere lag av handling. Hovedpersonen er en avisskribent som i 53 år jobber med en notis om en tyskfødt mann som streifer omkring i Sverige for å selge tøyer. Fortellingen om den aldrende skribenten - etterhvert blir han 107 år gammel - ligger i bunnen av historien og skrider fram parallelt med beretningene om tyskeren som ferdes rundt i landet. Tyskeren får med seg en svenske som reisefølge, og rundreisen begrenses mer og mer til gårdene i Västerbottens innland på jakt etter den absolutt beste, lokale pølsen.

Persongalleriet er enormt og ytterst fantasifullt - vi kan si typisk Lindgrensk. Bruken av det norskklingende ordet pölsa blir kommentert tidlig i boka:

"Pölsa, upprepade han med blicken riktad på smörgåsen, det ordet har jag aldrig fått lära mig.

Det är ett av språkets vanligaste ord, sade Eva."

Endelig avrundes Torgny Lindgrens trilogi med den storslåtte "Dorés bibel" (2005). Her følger vi jeg-personen fra tidlig barndom til alderdom. Denne mannspersonen lærte aldri å lese og skrive og fikk diagnosen alexi i barneskolen. Han liker derimot å bli lest for, og han fordyper seg i de minste detaljene i Gustave Dorés illustrasjoner i familiens bibel. Mysteriet med hovedpersonens livslykke består i at han alltid har vært et elsket menneske - i det minste er det slik han oppfatter han sin virkelighet.

Og det er her, i virvaret av motstridende følelser og roller mellom menneskene i en liten slekt og i et stort lokalmiljø at Torgny Lindgren lanserer utsagnet som er blitt tittel på hele denne underfundige trilogien: "Nåden har ingen lov."

Utsagnet framsettes av jeg-personen selv:

"Det är besynnerligt att du har klarat dig, sade hon. Att kunna existera så utanför alla regler och lagar!

Jag antar, sade jag, att det är nåd och ingenting annat. Nåden har ingen lag, brukade Pettersson i Hugnaden säga."

Så vakkert, så kontrastfylt og så utslettende for alle motsetninger innfører Torgny Lindgren nådebegrepet som en altomfattende fredsfaktor. Nåden mellom Gud og mennesker og menneskene imellom.

Nåden er blant de mest gåtefulle begrepene i kirken. Kanskje er det ønsket om å konkretisere dette fascinerende konseptet som har ført meg i retning av Den katolske kirke, der nåden gjøres konkret i messen gjennom kommunionen og alles symbolhandlinger overfor det guddommelige.

Jeg takker Torgny Lindgren for hvert eneste ord i trilogien "Nåden har ingen lag."

Inventus - hva og hvorfor

"I once was lost, but now I'm found..."
Denne infantile linjen fra den universelt berømte salmen "Amazing Grace" er det banale utgangspunktet for mitt brukernavn for denne bloggen. Inventus er latin, perfektum partisipp passiv av verbet invenio, å finne. Det skal ikke mye innsikt i latinsk grammatikk før man ut fra disse grunnleggende opplysningene kan se at Inventus kan oversettes med "en som er funnet".
Dette var ståstedet for min selvinnsikt da denne bloggen ble påbegynt, og innsikten er ikke kommet særlig langt videre foreløpig. Noen vil si at det er en god og positiv og til dels ydmyk form for selvinnsikt; andre vil neppe la seg blende i særlig grad av den poetiske banaliteten som det latinske uttrykket knapt formår å dølge.
Den siterte linjen fra "Amazing Grace" er trolig basert på Lukas 15:23, der man kan lese om den bortkomne sønnen. På den bakgrunn er det kanskje likevel ikke så banalt eller infantilt å se seg selv som gjenfunnen etter lang tid på vidvanke, i alle betydninger av ordet.
Som jeg skrev i den første teksten i denne bloggen, 4. februar og altså for mindre enn 2 uker siden, har jeg i 20 år vært omtrent helt uten kontakt med noen kirke. Dette til tross for at jeg var aktiv i slik sammenheng i min tidligste ungdom. Det som imidlertid er spørsmålet, er hvem som er aktiv i handlingen "funnet". Er det den guden jeg har fornektet i 20 år? Eller er det krefter i meg selv, et ubevisst og uønsket savn etter en dimensjon som ungdomstiden inneholdt?
Dette spørsmålet er interessant, men mest av personlig betydning.
I tillegg må jeg medgi at om sitatet som innleder denne teksten, kan stemme bra på min situasjon, passer det foreløpig ikke særlig godt med neste linje fra samme tekst:
"Was blind, but now I see."
I den siste tiden har jeg blitt oppmerksom på at denne bloggen begynner å bli lest der ute. Det er hyggelig, spennende og oppmuntrende. Samtidig er dette en utfordring; enhver god katolikk som behersker norsk, vil jo oppdage at jeg i min tilnærming til Den katolske kirke er uvis, kunnskapsløs og helt uten erfaring. Slik sett passer det nokså godt å benytte et infantilt sitat for å finne en passende blogger-ID.
Å formulere den på latin gir kanskje et akkurat passe intellektuelt tilsnitt slik at tekstene blir lest. La meg også fortelle at jeg i morgen, tirsdag, vil vie teksten til et annet, større, definitivt katolsk og langt mer moderne sitat enn "Amazing Grace". Onsdag kommer teksten til å handle om et tredje sitat, nemlig 4 vakre ord av Torgny Lindgren. Og torsdag denne uka, den 19. februar, skjer min første, personlige samtale med den lokale pater. Dette vil prege teksten på torsdag - ja, kanskje resten av året, for den saks skyld.

Ny interesse for religiøsitet

Når dette skrives, er det bare 2-3 uker siden helseminister Bjarne Håkon Hansen fortalte media at han for 12 år siden hadde benyttet Snåsamannen for å få hjelp til sin syke sønn. SV-politiker Olav Gunnar Ballo, som selv er lege, gikk ut og forsvarte Hansen mot kritikken som fulgte utspillet. Den allmenne interessen for Snåsamannen har på sin side sørget for at Ingar Sletten Kolloens bok om ham ble en bestseller av rang høsten 2008.
Den 30. september 2008 brakte Dagbladet Magasinet en stor og gripende artikkel med tittelen "Det katolske Norge". Her skrev avisen om aktiviteten under messen i St. Dominkus-kirken på Majorstua i Oslo. Avisens utsendte observerer en rekke norske kjendiser i menigheten, og den uvanlig lange artikkelen bedriver ren name-dropping når det gjelder å ramse opp kjente nordmenn som for kort eller lang tid siden har konvertert til katolisismen. Noen av dem lar seg villig intervjue, andre gir et kortsvar i forbifarten, mens atter andre nekter prinsippielt å besvare spørsmål om sin personlige tro.
Artikkelen hjalp det norske samfunnet til å få øynene opp for den interessen som Den katolske kirke er gjenstand for i vårt land nå ved begynnelsen av det 21. århundre. Interessen kan ha sin årsak i motstand mot mange av de moderne holdningene som anses "politisk korrekte", men interessen kan også ha oppstått på tross av Den katolske kirkes politiske konservatisme.
Alle som lar seg intervjue i artikkelen, forteller i inderlige ordelag om opplevelsen under messens liturgi og om åndelige opplevelser av mer privat art.
Dessverre er artikkelen ikke lenger tilgjengelig på dagbladet.no. Det er synd, men jeg skal forsøke å finne en teknisk løsning på dette; artikkelen bør så absolutt leses av alle med et snev av interesse for det katolske.
Jeg må si at jeg for min egen del ble inspirert til å gjøre meg kjent med Den katolske kirke av helt andre årsaker. Da politikerne Hansen og Ballo hadde sine opptredener i media i forbindelse med Snåsamannen, hadde jeg overvært messe en rekke ganger. Artikkelen i Dagbladet leste jeg først 10 uker etter at den var blitt publisert.
Derimot begynte jeg sommeren 2008 å lese bøker av den svenske forfatteren Torgny Lindgren, medlem av Svenska Akademien og katolikk siden 1980. Han skriver ikke med ett ord i sine romaner om katolisismen, men symbolbruken og den folkelige religiøsiteten han skildrer, kan ha forgreninger til katolske forestillinger.
I tillegg vil jeg, helt uten skam, medgi at det alltid har fascinert meg å se mafiafilmer, fra Gudfaren-trilogien til Sopranos, hvor de mest råe mafiabosser går ydmykt inn i sin kirke, gjør korsets tegn og bøyer kne i benken.
Jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne dragningen mot denne fantastiske minoritetskirken i vårt land. Jeg vet at katolisismen er i støtet i Norge, og jeg vet at det offisielle antallet på ca 100 norske konvertitter pr. år er i ferd med å øke i betydelig grad.
Det gir meg stor trygghet og tilfredshet å kjenne den nesten tidløse sammenhengen jeg står i når jeg forsøker å lære hvordan jeg kan bli katolikk. Jeg vet at dette er jeg på ingen måte alene om.

Fra kommunionsritualet:
Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak, men si bare et ord, så blir min sjel helbredet.
Domine, non sum dignus, ut intres sub tectum meum: sed tantum dic verbo, et sanabitur anima mea.