mandag 30. november 2009

Maria, Maria

Allerede den 27. februar i år skrev jeg et innlegg om Jomfru Maria og vår mulighet til å henvende oss til henne for å be om forbønn. Jeg var både ydmyk og fascinert over Jomfru Marias rolle i Kirken på den tiden, og undringen har på ingen måte avtatt siden da.
Tanken på Maria, bare det å henvende seg til henne, fyller meg med sterke og forunderlige følelser. Fornemmelsen av å stifte et nytt bekjentskap, å åpne seg for en nær slektning som i alle år har vært der og ventet på meg, gjør meg på samme tid takknemlig og skamfull, ordrik og taus. En merkverdig, motstridende innstilling griper meg og får meg til slutt til bare å stirre henført på figuren foran meg, i de tilfellene jeg befinner meg i en kirke og kan feste blikket på en Maria-statue.
Det er gått trekvart år siden jeg skrev det famlende innlegget om "Skikkelsen vi ikke kommer utenom". I hele denne tiden har jeg forholdt meg til Jomfru Maria som den trofaste og barmhjertige morsfiguren vi kan henvende oss til, vi (jeg!) som ofte syns det er for sterkt å be direkte til Den allmektige Gud. Nå har jeg innsett at det omsider er på tide å trenge mer inn i Den katolske kirkes lære om Jomfru Maria.
I kveld har jeg lest kapittel 8 i Lumen gentium fra Det annet Vatikankonsil. Dette lovet jeg å gjøre i et innlegg jeg skrev her på bloggen den 5. august. Grunnen til at jeg har ventet i nesten 4 måneder med å ta tak i dette, er at jeg har vært så fylt av respekt at jeg ikke har våget. Jeg har vært redd for at min protestantiske bakgrunn skulle virke inn og forstyrre det gode og ukompliserte forholdet jeg har fått til Maria etter mitt relativt korte bekjentskap med Den katolske kirke.
I kveld derimot, satte jeg meg ned med det korte kapittel 8 i Lumen gentium; det omfatter bare 12 sider i et lite hefte. Teksten finnes også i sin helhet på katolsk.no. Jeg festet meg ved to ting her. Det første var en henvisning til Apostlenes gjerninger i avsnitt 59, Ap.g. 1,14. Her leser vi om "Maria, Jesu mor, og søsknene hans." Jeg har alltid forstått det slik at Jesus hadde søsken. Disse må ha vært yngre enn ham ettersom han ble født gjennom jomfrufødsel og var den førstefødte (Luk. 2,7), men han hadde da søsken?! Vi finner en annen referanse i Matt.12,47: "Din mor og dine søsken står utenfor..."
Ettersom begge sitatene ovenfor refererer bokstavelig til Maria som Jesu mor, må vi også gå ut fra at søsknene er å forstå bokstavelig som biologiske og ikke åndelige søsken. Dette sier jeg ut fra rent logisk slutning; jeg er ingen teolog.
I formiddag leste jeg en del om Maria på katolsk.no. Jeg fant bl.a. en artikkel av p. Olav Müller. Her skriver den gode pater overraskende nok dette:


"At Maria var jomfru før fødselen er et dogme vi har felles med protestantene. [...] At Maria ikke fikk barn etter fødselen, at hennes eneste sønn var Jesus, har det rast en til dels heftig debatt om i Vårt Land i 1996. Det er umulig ved bibelstudier å bevise at Jesus var enebarn. Men alle skriftsteder tatt til følge, synes jeg mye tyder på at den mening har mest for seg at Maria forble jomfru også etter Jesu fødsel. Den kirkelige tradisjon er på dette området temmelig entydig."


Her ser det ut til at Müller vil la tradisjonen få hevd over Bibelen. Dette overrasker meg over alle grenser. Viser ikke de to sitatene ovenfor at Jesus fikk søsken, og at Maria dermed var mor til disse?
Hmmm.... her lurer jeg på hva det forventes at jeg skal tro. Selvsagt spiller det liten rolle, egentlig ingen rolle overhodet, men jeg er nå likevel litt opptatt av å vite om jeg skal tro det jeg leser eller se bort fra visse ting som er i konflikt med tradisjonen. Jeg vil gjøre det jeg får beskjed om, og jeg trenger hjelp med min tvil.


Det andre aspektet jeg har festet meg ved i Lumen gentium, er temaet i avsnitt 65:

"Ved sitt liv gir Maria et eksempel på den moderlige omsorg som bør fylle alle dem som har del i Kirkens apostoliske misjon for å gi nytt liv til menneskene."


Her oppsummeres årsakene til at Maria er det ypperste forbilde for Kirken og for hvert enkelt medlem i Kirken. Fullkommenhet og dydighet framheves som trekk hos Maria til eksempel for de troende. Jeg ser på nytt at dette bildet strider mot tanken om at Maria skal ha hatt et normalt samliv med Josef på et senere tidspunkt og ha blitt mor som alle andre. Det ville ha trukket henne ned på et mer gement plan, noe som ikke passer til forbilderollen. Jeg anbefaler lesing av LGs avsnitt 65 i sin helhet for å ta inn de vakre formuleringene om mystikk og sannhet.

Så hva skal vi tro om Maria? Svaret er gitt i alle Kirkens skrifter, og jeg som bare forsøker å erstatte min protestantiske barnelærdom med katolsk lære, må se til at troen på den Jomfru Maria jeg henvender meg til i Kirken, tilsier at hun var kysk og ren, hellig og forbilledlig fra sin fødsel til sin død - som innebar opptakelse i himmelen.
At protestantenes prinsipp "Sola scriptura" ikke holder mål, begynner å bli rimelig klart. Jeg ser fram til å utvikle videre min tiltro til Den salige Maria, Guds mor. Dette hører med til noe av det vakreste og mest poetiske i Den katolske kirke. Ja, kanskje er det nettopp Maria som har hjulpet meg til å bevare min framdrift og motivasjon i dette usikkerhetens år som jeg nylig har tilbakelagt mer eller mindre innenfor Den katolske kirke.

torsdag 26. november 2009

Konsentrasjon

Forleden kveld satt jeg alene i stua og fant ut at det var tid for en runde med rosenkransen og kanskje lesing av noen gammeltestamentlige salmer. Erfaringsmessig gjør det godt å bruke en halvtimes kveldsstund på den måten; jeg innrømmer villig at jeg ikke har klart å gjøre dette til en regelmessig handling ennå.
Jeg satte meg godt til rette og la en CD i spilleren. En god og konsentrert ro senket seg over meg, og jo lenger fram i rosenkransen jeg vandret, jo mer kjente jeg at dette var riktig, dette var velvalgt både når det gjaldt sittestilling, bakgrunnsmusikk og ting å feste blikket på.
Dette siste er ikke minst viktig. Det faller meg kunstig og uhensiktsmessig å be rosenkransen med lukkede øyne. Dertil tar bønnestunden for lang tid. Jeg kan ikke under noen omstendighet ha øynene lukket i så mye som 15-20 minutter uten å sovne! Derfor må blikket kunne hvile på noe som ikke distraherer.
Iblant har jeg sittet vendt mot et vindu, og dette har vært nyttig når det har vært dagslys. Nå i denne måneden er dagslys det vi har minst av, så jeg valgte like godt å sitte med ryggen mot vinduet .
Det var da jeg for alvor oppdaget at et maleri i Vebjørn Sands serie fra Sydpolen var et helt fantastisk objekt for blikket under en stille stund i stua. Det er naturligvis en reproduksjon som henger her hos oss, men den er ganske stor og har en bildeflate som er god å hvile blikket på.
Dermed hadde jeg funnet et godt sted å sitte. Det viste seg snart at dette var en ypperlig plass i kombinasjon med musikken som jeg uten særlig grundig omtanke hadde hentet fram: CDen "Officium" med Jan Garbarek og Hilliard-ensemblet.
Denne musikken, med sakrale tekster på latin, skrevet i senmiddelalderen eller renessansen, var naturligvis den helt optimale klangbunn for en rosenkransbønn. At jeg ikke har kommet på denne tanken før! Jeg har hatt CDen i mange år, og jeg har lyttet til den atskillige ganger. Noen ganger med stort hell, andre ganger uten særlig utbytte. Iblant kan så spesiell musikk høres bare malplassert ut.
Denne gangen var situasjonen optimal for å nyte og å anvende musikken. De klassiske tenorstemmene og Garbareks himmelropende saxofoner dannet en symbiose med de rytmiske Hill deg, Maria-bønnene i rosenkransen, og de dype blåtonene i Vebjørn Sands maleri mettet de visuelle behovene i situasjonen. Dette var en bønnestund av klasse, vil jeg si, en eksklusiv, åndelig opplevelse skapt av mine tilfeldige - gudfeldige - valg av sted og stimuli.
Dette er en anbefaling. Vi har alle våre preferanser når det gjelder å definere "en stille stund". Jeg fant min definisjon på denne måten for en dag eller to siden.
- - -
I stedet for å plante en kraftig filmrute fra YouTube her i blogginnlegget, legger jeg bare en link til en video til spor 1 fra Officium-CDen. De som ønsker å gjøre seg kjent med denne inderlige tilbedelsen i musikalsk form, kan ganske enkelt klikke her.

onsdag 25. november 2009

Samhørighet

Vi er inne i den siste uka i november, denne mørkets måned da ingenting i hele verden ser lyst og lovende ut, men alt er bare bedrøvelig og slitsomt. Hvis du ikke gjenkjenner denne skildringen av årets 11. måned, skal du være glad og takknemlig. For meg blir november bare verre og verre å komme igjennom - skjønt i år har jeg klart meg uten å måtte ta en dag eller to hjemme fra jobb. Nå er det bare 3 arbeidsdager igjen av årets novemberutgave, og det ser ut at jeg skal klare det. Kanskje et tegn på at det likevel ikke blir bare verre?!
I kveld klarte jeg i hvert fall å komme meg på messe slik jeg ofte gjør på onsdager. Det gjorde godt. Denne knappe halvtimen gir gode muligheter for å fundere og reflektere over messen, den vidunderlige Kirken, Gud og livet. De etterhvert så kjente formuleringene i liturgiens ulike bestanddeler blir som søyler som bærer oppe et beskyttende tak over rommet der vi feirer messe i hver vår trosverden, alt etter hva vårt sinn har evne til av tanker og betraktninger med den meningstunge liturgien som grunnlag og referanse.
Alltid går man hjem fra messen som et litt annet menneske enn da man gikk dit.
Jeg kom opp i en serie korte samtaler i våpenhuset før vi gikk hver til vårt etter messen. Det mest spesielle, uventede og gledelige budskapet kom fra pateren, som kunne fortelle meg at det har meldt seg ytterligere to konvertitter til katekese! Det var virkelig en opptur av en nyhet. Nå får jeg tilhøre en gruppe!
Jeg ble invitert til en innledende samling 9. desember der pateren vil snakke om de to trosbekjennelsene. Deretter starter regelmessig opplæring 13 januar. Er det ikke supert?!?!
Jeg aner ikke om jeg kjenner de to andre, for jeg fikk bare vite at de kommer fra hver sin nabokommune i regionen her. Det spiller ingen rolle hvem eller hvordan de er; det viktige er at vi kommer til å utgjøre en gruppe der både lærestoffet og de personlige sidene ved hver av oss kommer til å skape en dynamikk som bidrar positivt til vår utvikling både som privatpersoner og katolikker. Det blir som å tilhøre en skoleklasse, men fordi vi er voksne alle tre - regner jeg med - vil klassen være langt mer homogen enn jeg er vant til å se i barneskolen.
Det å få tilhøre en liten gruppe av konvertitter tilfører den kommende opplæringen enda et aspekt, nemlig samhørighet i en sammenlignbar situasjon.
Ja, dette var sannelig en opptur! Jeg håper også at det å undervise 3 i stedet for 1 gir ekstra inspirasjon til den eiegode pateren. Det virket faktisk som han gledet seg over å informere meg nå i kveld. Slike oppturer trenger han minst like godt som jeg!

søndag 22. november 2009

Msza na polsku

Det var forholdsvis få mennesker på messen i den katolske kirken i dag. De fleste var norske eller vietnamesiske. Forklaringen fikk vi allerede på oppslaget på kirkedøra: Det skulle være messe på polsk kl. 14.00. Naturlig nok ventet de aller fleste polskspråklige innbyggerne på denne messen framfor den norske.
Nå betyr ikke dette at messen i dag kl. 12.30 var direkte dårlig besøkt. Jeg talte godt og vel 50 mennesker i kirken, og da ble det litt morsomt å drive med statistisk hoderegning: Disse 50 representerer et kirkesamfunn som har ca 1% av landets befolkning som medlemmer. Den norske kirke beregner seg minst 85% av befolkningen, og dermed burde vi kunne forvente at besøket i Askim kirke skulle ha vært 85 ganger så stort ved formiddagens høymesse. 85 x 50 mennesker = 4250 mennesker! Vi vet nok hvordan det forholdt seg: Om vi legger sammen de drøyt 50 ved den katolske høymessen og noen titalls besøkende ved den polske messen ved middagstider, får vi antakelig et tall som tilsvarer besøket i Askim kirke en vanlig søndag med regn og gråvær i november.
Med andre ord: Frammøtet til den katolske høymessen var som vanlig formidabelt - relativt sett!
- - -
Dagens messe kom forresten ikke i gang før nærmere kl. 12.45. Det skyldtes at den kjære pater Piotr ankom kirken etter ordinær messestart. Han har jo også St. Mikael menighet i Moss å betjene. Han må derfor dra fra presteboligen i Askim tidlig om morgenen på søndager slik at han rekker messen i Moss kl. 10.00. Det er 45 km å kjøre, og rv120 gjennom Hobøl og Våler er svingete og full av elg og rådyr. Han må trolig beregne minst tre kvarter på kjøreturen, på vinterføre henimot en time.
Når messen i Moss er over, har han ikke altfor mye tid til rådighet, for han skal være tilbake i Askim i tide til messen kl. 12.30. Det var dette han ikke rakk i dag, men folk har god tid og ventet tålmodig. Ikke en eneste av de frammøtte begynte å se på klokka eller snu seg irritert mot døra. Og best av alt: Da p Piotr kom gående inn i kirken på vei mot sakristiet, gikk han med rolige og verdige steg, nikket vennlig til kjente fjes og hadde ikke det ringeste preg av stress over seg.
Da messen var over, hadde han bare 20 minutter til rådighet før han skulle feire messe på sitt morsmål sammen med polakkene som hadde begynt å samle seg utenfor kirken da vi kom ut.
Jeg har skrevet det tidligere og gjentar det så gjerne: Min beundring og respekt for presten Piotr Pisarek og hans arbeidssituasjon har ingen grenser. I dag fikk jeg også økt min sympati med mannen der han kom luntende fra den kjedelige kjøreturen, klar for ukens høydepunkt: Feiring av Kristi Kongefest etterfulgt av msza na polsku. Gud velsigne vår pater!
Bildet: Pater Piotr Pisarek, en hverdagshelt! (Foto: katolsk.no)

lørdag 21. november 2009

Ressurser i kjelleren


I går ettermiddag, rett før jeg skulle dra fra jobben, ble jeg vàr at lyset sto på i en krok innerst i korridoren i skolens underetasje. Jeg måtte bare begi meg innover for å slukke lyset; det var jo unødvendig å la det være lyst der inne hele helgen.
På veien passerte jeg en nisje i korridoren, en utsparing som blir brukt som lager. Der står blant annet flere stativer med pedagogiske plansjer som var et uunnværlig hjelpemiddel i skolen på 1950-, 60- og 70-tallet. Jeg stoppet opp litt, for det er flere år siden jeg kikket på plansjene; det har faktisk ikke skjedd siden vi flyttet dem over fra et gammelt skolebygg som ble revet sommeren 2001.
På et av stativene hang store bilder av husdyr, kornsorter, blomster og trær. På et annet hang mørke bilder av planetene i solsystemet, vannets kretsløp i naturen og forkastninger med et tverrsnitt av Randsfjorden som eksempel.
På det tredje stativet hang bilder fra bibelhistorien. Det var dette stativet som fenget min interesse i en slik grad at jeg holdt på å glemme å slukke lyset lenger inne i korridoren.
Under mitt bekjentskap med Den katolske kirke har jeg blitt mer og mer klar over hvor viktig det er for forståelsen av Bibelen og katekismen at selve læren - de hellige skrifter - ble skapt av tidsvitner. De som skrev ned det vi nå sitter og leser på tynt, gullkantet papir, hadde selv vært vitner til hendelsene, eller de hadde hørt historien av direkte vitner. De hadde selv snakket med Jesus, eller de kjente mange som hadde snakket med ham.
Dette sanntidsaspektet har jeg aldri tidligere reflektert over, og jeg tror faktisk at det skyldes at protestantiske kirker og teologer ikke forsøker å lære folk å se det på denne måten. Ord fra 2000 år tilbake får et annet innhold når vi tenker på at de som skrev ned ordene, hadde tidsvitner rundt seg som kunne overprøve dem og knipe dem i uetterrettelighet dersom de smurte for tjukt på. De som skrev, visste nok heller ikke at ordene ville bli stående som like viktige i en framtid på flere årtusener.
De fire adjektivene i setningen "én, hellig, katolsk og apostolisk kirke" viser til apostlenes tilstedeværelse som vitner, og at overleveringen kommer direkte fra dem. Dette aspektet har forsvunnet fra den forkynnertradisjonen som jeg vokste opp med; det er som om den har et digert tomrom på godt og vel et årtusen mellom kirkemøtet i Nikea år 325 og Luthers 95 teser i Wittenberg i 1517. I dette tomrommet forsvinner den apostoliske linjen som skaper slik helhet i Den katolske kirke, den direkte forbindelsen mellom Jesus sine samtidige og oss nålevende.
Denne oppdagelsen har gitt meg en ny interesse for den tiden evangeliene ble skrevet. Dette kunne jeg tenke meg å sette meg nærmere inn i, men jeg mangler tid og ork; historisk litteratur har dessverre aldri fenget meg. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal makte å fordype meg i slikt som med ett har framstått som viktig.
I går ettermiddag sto jeg foran kilden til en rask og lettvint begynnelse: De bibelske plansjene i lagerrommet i skolens kjeller! Begeistret over de mulighetene som trådte fram for meg, tok jeg fram mobilen og knipset et bilde av den forreste plansjen. Bildet er gjengitt øverst i dette innlegget, sterkt preget av mangel på blitz og ellers sparsom belysning i en korridor uten vinduer.
Jeg tok meg ikke engang tid til å lese bildets tittel eller hvilken beretning det skal framstille. Dette er imidlertid ikke særlig vanskelig å skjønne: Vi ser en person i rød kappe med tornekrone på hodet og sammenbundne hender. Dette kan ikke være noen annen enn Jesus. En soldat med samme utrustning som i Albert Uderzo's strektegninger passer på fangen, så vi forstår raskt at vi har med romere å gjøre. Den samme Uderzo - skaperen av Asterix og Obelix - kunne også ha tegnet den hvitkledde figuren til venstre, som lener seg fram, peker på den rødkledde fangen og appellerer til den utydelige folkemengden nedenfor podiet i forgrunnen.
Plansjen er så livaktig at vi formelig hører massen i bakgrunnen og oppe på muren rope "Korsfest! Korsfest!"
Jeg er ganske sikker på at dette bildet framstiller hendelsen i Joh. 19,5: "Så kom Jesus ut, og han bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sier til dem: 'Se det mennesket!'"
Hendelsen er glimrende fanget inn av plakatkunstneren. Så snart jeg rekker det, skal jeg sjekke bildets tittel, men jeg vil tippe at den er Ecce homo.
Jeg lover flere beskrivelser av de gamle plansjene i skolens kjeller. Dette kan bli mer lærerikt enn noen hadde kunnet begripe; tenk, sommeren 2001 var vi en hårsbredd fra å kaste hele den gamle samlingen av begredelige plansjer på fyllinga. Det skulle tatt seg ut!
Bygningsfløyen til høyre rommer en pedagogisk skatt i underetasjen!

torsdag 19. november 2009

Fortiden omtalt på forhånd

En dag jeg hadde en av mine uregelmessige lesestunder i Salmenes bok, ble jeg vàr at jeg leste en beretning om en del av mitt eget liv slik jeg ser det i ettertid. Teksten jeg leste, var jo imidlertid skrevet 2500 eller kanskje hele 2900 år før jeg ble født; hvordan kunne det være mulig?
Tross det usannsynlige var gjenkjennelsen så stor og presis på viktige områder at jeg ble grepet, en bevegelse kom over meg og jeg ante en plan i all elendigheten jeg forsøker å legge bak meg.
Teksten jeg leste den kvelden, var Salme 40. Nettopp denne salmen inneholder en del kjente passasjer; jeg gjenkjente især en del av begynnelsen. Jeg festet meg også ved en av setningene i det åttende verset:
"I bokrullen er det skrevet om meg."
Jeg var altså ikke den første som opplevde å se sitt eget liv beskrevet i den gamle litteraturen. Det har sikkert også vært en lang rekke personer mellom kong David og meg som har funnet sitt liv beskrevet med det rike symbolspråket i Salme 40 og i mange andre av de bibelske salmene.
Min reaksjon kan ikke beskrives. Jeg leste salmen to ganger til med det samme, og jeg bestemte meg for å gjøre en del av den til hovedinnholdet i et dypt personlig blogginnlegg. Det er dette innlegget som er innledet nå, og når leseren ganske snart gir seg i kast med de 4 + 6 versene som jeg skal gjengi, vil de aller fleste ikke forstå annet enn at de mørke sidene av min fortid består av ugjerninger og destruktive relasjoner. Dette er forbi - jeg er katolikk nå.
Min skriftefar og de som trenger det, må få historien porsjonsvis, mens salmedikteren oppsummerer alt på én gang slik:

(2) Jeg ventet og håpet på Herren,
han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
(3) Han drog meg opp av fordervelsens grav,
opp av den dype gjørmen.
Han satte mine føtter på fjell
og lot meg gå med faste skritt.
(4) Han la i min munn en ny sang,
en lovsang for vår Gud.
Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren.
(5) Salig er den mann som stoler på Herren
og ikke holder seg til de stolte,
til dem som faller fra i løgn.
- - - -
(12) Herre, du vil ikke ta din barmhjertighet fra meg.
Din miskunn og din sannhet skal stadig verne meg.
(13) For jeg er omgitt av talløse trengsler,
mine misgjerninger tar meg igjen,
- jeg kan ikke lenger løfte blikket;
de er flere enn hårene på mitt hode.
Motet har sviktet meg.
(14) Vis meg velvilje, Herre, og fri meg ut!
Skynd deg å hjelpe meg, Herre!
(15) La alle som står meg etter livet, bli til spott og spe!
La dem som ønsker å ødelegge meg,
trekke seg tilbake med vanære!
(16) De som håner meg og roper "ha-ha",
skal stivne av skrekk og skam.
(17) Men la alle som søker deg, fryde og glede seg i deg!
La dem som elsker din frelse,
alltid si: "Stor er Herren!"

onsdag 18. november 2009

Oppfølging og framdrift

I går hadde jeg en ny samtale med pateren i den katolske kirken her hvor jeg bor. Vi har bare hatt én samtale om min opplæring og konversjon tidligere i høst, så det var egentlig på tide.
Da han åpnet døra til den kombinerte boligen og kontoret, passerte jeg en stor bokkasse i gangen. Den viste seg å inneholde et stort antall nyinnkjøpte eksemplarer av "Adoremus", sangboka til Norges Unge Katolikker, NUK. I løpet av samtalen lot pateren meg kikke på et eksemplar, og jeg ble imponert over hva den inneholdt - ikke minst det faktum at samtlige noter var forsynt med akkorder for gitar- og pianokomp.
Denne ettermiddagen var det framdriften til min konversjon i oktober neste år som var hovedtema. Pateren mente at vi etter nyttår bør ha 1-2 samtaler pr. måned. Hver samtale kan dermed være kortere enn de hittil har blitt, men til gjengjeld blir det både kontinuitet og gjensidig forpliktelse over opplegget. Jeg er ydmykt takknemlig over at han er innstilt på å bruke så mye tid på meg alene.
Jeg fortalte at jeg driver og leser Pave Benedict XVIs bok "Jesus fra Nasaret" for tiden. Ja, jeg har holdt på med denne boka i 2-3 uker, og jeg er fremdeles ikke ferdig. Pateren forsto at den gir meg mer enn nok å lese ennå en stund; han ønsket ikke på påføre meg flere leseplikter med det første. Dette sa meg indirekte at Pavens velskrevne, kjærlighetsfulle og oppriktig talt interessante bok er viktig og sentral; det gjelder å kunne konsentrere seg om denne alene når jeg først har gitt meg i kast med den.
Samtalene med pateren går ellers veldig lett og ledig. Vi kommuniserer godt som voksne menn med hver vår fagbakgrunn og erfaring, men jeg håper at han tross den joviale tonen er klar over hvor høyt jeg respekterer ham, både for hans kunnskaper og for hans yrkesvalg.
Pateren fortalte forresten at han i OKB-kontorene har truffet personer som kjenner meg etter det givende bloggtreffet Oslo i slutten av oktober. Det ga meg et lite kick å bli minnet om at noen i det katolske miljøet i Akersveien vet hvem jeg er.


I kveld, onsdag, var det messe i den lokale kirken. Jeg var til stede som så ofte før. Det er en spesiell grunn til at jeg prioriterer de svakt besøkte onsdagsmessene: Bare med så få folk til stede føler jeg meg bekvem med å stille meg i køen under kommunionen for å få paterens velsignelse med høyre arm på skrå over brystet. På de langt mer befolkede søndagsmessene vil jeg nødig oppta plass i køen av kommunionsgjester.
Pateren fortalte i går at han holder messe i kirken omtrent hver dag. På de fleste av hverdagene er det ingen andre til stede enn han selv og de hellige. Det nesten svimlet for meg da jeg hørte ham si det. Riktignok hadde han et godmodig smil om munnen da han sa det; "jeg pleier å si at de hellige er nå alltid der..." Det har jeg aldri tenkt på før! En katolsk kirke er aldri tom -aldri! Når jeg lister meg inn den ulåste døra kommende fredag ettermiddag med rosenkransen dinglende fra venstre hånd, urtrøtt etter enda ei hektisk arbeidsuke, som alltid rett etter jobben på fredager, kommer jeg til å tenke på nettopp dette: Jeg er ikke alene der i kirken! Alle de hellige er der og ber sammen med meg!


Da messen var slutt i kveld, spurte jeg pateren om å få låne et eksemplar av Lov Herren - katolsk salmebok fram til fredag. Jeg trenger å ta kopi av noen av salmene (jeg må forresten se å få kjøpt meg mitt eget eksemplar, gudbedre!). Om 4 uker er det julegudstjeneste for hele skolen, og jeg vet at nettopp det klassetrinnet som jeg underviser i musikk, forventes å framføre noe julemusikk under gudstjenesten. Tenk om jeg klarer å motivere ungene til å synge Maria var en møy så ren, nr 568, akkompagnert av blokkfløyter og xylfoner! Det vil gi et løft til skolens julegudstjeneste, en markering som kapellanen, som jeg nevnte i innlegget den 23. april, vil forstå bedre enn noe annet lærerstyrt elevinnslag i gudstjenesten hans.
Jeg kjenner denne salmen helt fra videregående skole, da musikktimene i realiteten var en korøvelse fram til julekonserten i byens kirke like før jul. Da sto denne salmen faktisk alltid på programmet. Den hadde tittelen "Gammel Maria-vise", og hele byen fant den i skjønneste orden før jul, for dette var i Sarpsborg, byen som i 1016 ble grunnlagt av kong Olav Haraldsson, senere Olav den Hellige eller St. Olav, helgenen som også har gitt navn til den videregående skolen hvor vi hadde obligatorisk skolekor for å opprettholde en lokal tradisjon med kirkelig julekonsert helt fra 1945.
Jo, jeg gjør et framstøt i musikktimen på fredag, deler ut tekst og noter til barna, lager et komp med litt rocka harmonier uten å øke verken tempo eller rytme, og deler ut instrumenter til noen få utvalgte.
- - -

Dette innlegget har slentret uhøytidelig mellom hendelser, oppgaver og tanker i min hverdag. Alt sammen er ting jeg gleder meg enormt til å ta fatt på, fra innøvingen av Maria var en møy så ren til de regelmessige samtalene med pateren utover nyåret og våren. Men jeg gleder meg også til å skrive nytt innlegg i morgen, for det skal handle om Salme 40!

mandag 16. november 2009

Kristuskransen

Illustrasjon: www.fralsarkransen.se

I 1995 utviklet biskop i Svenska Kyrkan, Martin Lönnebo, en perlekrans som han kalte Frälsarkransen. Kransen var inspirert av ortodokse bønnekranser han så under et opphold i Hellas, og det lå atskillig meditasjon og omtanke bak ideen da den var ferdig utviklet.
Lönnebos bønnekrans består av 18 perler med ulik form, størrelse og betydning. Meningen med den var at troende skulle ha et redskap til bønn, ettertanke, meditasjon og ransakelse. Fra 1996 ble kransen satt i produksjon, og ideen spredte seg raskt til Danmark og Norge. I begge disse landene fikk Frälsarkransen navnet Kristuskransen. På Internett er det enkelt å finne informasjon om kransen. På svensk fins nettstedet www.fralsarkransen.se, og tilsvarende fins på dansk med adressen www.kristuskransen.dk. Skriver man derimot URLen www.kristuskransen.no i adressefeltet, kommer man direkte til Bibelselskapets og Verbum forlags nettsider. Denne pussigheten kommer vi tilbake til.
Den svenske og danske nettsiden gir god og grundig informasjon både om Kristuskransens opphav og hvordan den brukes i privat bønn. Som tegningen øverst viser, har de 18 perlene ulike navn. 6 av dem har betegnelsen "stillhetsperle". Når man kommer til en av dem under perlenes vandring mellom fingrene, ber man på dansk:
"I Guds stilhed må jeg være ordløs, stille, uden krav. Klare himle, åbne dage; på en strand ved nådens hav."
Enda mer innadvendt er de tre sammenhengende "hemmelighetsperlene". Her heter det at det er nok å berøre perlene: "Gud ved!"
Rent teknisk ser vi at Kristuskransen har noe til felles med den katolske rosenkransen. Men det meste er faktisk forskjellig. Ettersom Kristuskransens opphavsmann var protestantisk biskop - nå pensjonert - finner vi ingen Maria-referanser her. Dette er en av de store forskjellene mellom Kristuskransen og rosenkransen. Antallet perler er også betydelig forskjellig, og bønnene som hører til de to kransene, er svært ulike.
Mens rosenkransen er er betraktning eller fordyping i frelseshistoriens mysterier slik de blir beskrevet i evangeliene, er Kristuskransen rent personlig orientert i en krets rundt den bedendes innerste gudsforhold. Vi kan nesten hevde at Kristuskransen er mer subjektivt orientert mens rosenkransen fokuserer på evangeliene på den måten Jomfru Maria så hendelsene.
Rosenkransen er en god del århundrer eldre enn den knapt 15 år gamle Kristuskransen. Tiden og miljøet de to kransene er blitt til i, er dermed svært ulike. Mens rosenkransen ble utviklet som en hjelp for troende som ikke var lesekyndige, ble Kristuskransen utarbeidet av og for personer for hvem leseferdighet er en selvfølge. I rosenkransens gang gjennom 5 x 10+1 perler ber man bare et fåtall ulike bønner. Kristuskransens 18 perler har hele 11 ulike betydninger med hver sitt lille rim som verbaliserer det som den enkelte perle symboliserer. Her er det langt mer å holde styr på, med andre ord.
Den Hellige Far Johannes Paul II har i en artikkel betont rytmikken i rosenkransbønnen. Den repeterende Hill deg, Maria med mulige innskudd om det enkelte mysterium blir som en chaconne der setningen "...velsignet er ditt livs frukt Jesus" danner det rytmiske høydepunktet og sentrum i bønnen for hver perle.
Med Kristuskransens kompliserte symbolrikdom mangler denne rytmikken og muligheten til å gjøre selve bønnehandlingen selvgående.
Vi skal også legge merke til at fordi Kristuskransen er av ny dato og har en navngitt, nålevende opphavsmann, er den også underlagt markedets lovgivning. Ved det første bildet som kommer opp på det svenske nettstedet www.fralsarkransen.se, står det tydelig skrevet TM ved siden av bildet. Frälsarkransen/Kristuskransen er altså mønsterbeskyttet, og et eget forlag har monopol på salg i de tre nordiske landene: Verbum förlag i Sverige, Verbum forlag i Norge og Unitas forlag i Danmark. Dette forklarer hvorfor URLen kristuskransen.no peker rett til det norske Verbum forlag.
Jeg har aldri hørt noe om at rosenkransen er mønsterbeskyttet.
Ettersom jeg ser fordeler med å ha et håndgripelig hjelpemiddel ved bønn, vil jeg ikke på noen måte avvise Kristuskransen som metode. Det har vært viktig for meg å skrive om dette av flere grunner. Etter min oppriktige mening fortjener alle troende å kjenne til at Kristuskransen er tilgjengelig og kan fungere som et redskap for personlig bønn. Samtidig må vi som katolikker konstatere at rosenkransen er både enklere, mer rytmisk, definitivt evangeliebasert og mer tradisjonsrik enn Kristuskransen.
Ingen av de to bønnekransene er noen erstatning for den andre. Selve det faktum at Kristuskransen er oppfunnet innenfor en protestantisk kirke, viser kanskje at protestanter begynner å gjenfinne kvaliteten i katolske skikker, men de trengte sikkert en mindre Maria-sentrert utgave enn rosenkransen. Det har de i hvert fall fått.

søndag 15. november 2009

E18 i mørke

Helgen er så godt som over. Turen til Västerås - 37 mil hver vei på E18 - ble en begivenhet vi kommer til å huske lenge.
Vi så ingen svart katt underveis. Vi behøvde altså ikke føle noen bekymring, verken på vegne av gammel overtro eller andre synlige varsler.
Det som imidlertid var så utrolig, var innholdet søndag formiddag. Vi hadde på forhånd funnet ut at Västerås er blant de svenske byene som faktisk har en egen katolsk kirke. Den heter Vår Frus Kyrka og ligger i Kristinagatan, relativt sentralt vest for Svartån og den gamle bydelen.
Da vi gikk til ro i 7. etasje i byens høyeste bygning, Skrapan med First Hotel Plaza, ble vekkerurfunksjonen på mobiltelefonen stilt slik at vi skulle være våkne i tide til både lang frokost og katolsk messe før hjemreisen. Slik ble det imidlertid ikke. Varslingstiden var kommet en hel time ut av stilling; kanskje var den som gjorde innstillingen (jeg selv) litt upresis i tastefingeren på lørdagsnatta. Det var i hvert fall tydelig at da telefonen lirte av seg sitt vekkesignal, var det altfor knapp tid til å rekke både frokost og messe. Frokosten var uansett nødvendig i forkant av de mer enn 4 timene med effektiv kjøring. Vår befatning med Vår Frus Kyrka begrenset seg derfor til en langsom passering i bil på Kristinagatan mens messen i en åpenbart fullsatt kirke gikk mot slutten.
Slik gikk det denne gangen. Jeg gjorde nok rett i ikke å skryte på meg planer om å besøke messen i Västerås på forhånd. Tilsvarende kunne jeg i kveld latt være å fortelle på bloggen at messen gikk i vasken for vår del, men jeg tar det med. Det sitter alltids en eller annen vennlig leser der ute som finner det underlig at vi var i Västerås en søndag formiddag uten å besøke Vår Frus Kyrka.
Det var nok ikke underlig, det var faktisk helt utelukket denne gangen. Men det gir oss jo en god grunn til å oppsøke Mälarstaden enda en gang (det har vært ganske mange ganger før, men da hadde vi ennå ikke fått interesse for Den katolske kirke, verken i Västerås eller andre steder).
Slik går livet sin gang, med krumspring og irrganger vi verken har herredømme over eller kontroll på. Lørdagen i Västerås ble fantastisk, hotelloppholdet imponerende og kjøreturene til og fra litt mer slitsomme enn ventet i regnet og tåka over slettene i Närke.
I morgen begynner en ny uke. Jeg ser fram til en ny utviklingssamtale med pateren i den lokale, katolske kirken på tirsdag, men hvis tiden strekker til, vil jeg allerede mandag 16. november skrive et innlegg jeg lenge har gledet meg til. Det skal handle om et protestantisk men slett ikke ueffent alternativ til rosenkransen!

lørdag 14. november 2009

Mälarstaden


Lørdag ved lunsjtider. Kofferten er pakket, og Volvoen skal inn i hjemlandet en tur. Västerås er målet, og med min kjære skal jeg oppleve Eldkvarn for 65. gang eller der omkring. Ingenting er bedre enn å tilbringe en lørdag ettermiddag på E18 - eastbound!
God helg!

Svart katt over veien

Sosiologen Erving Goffman har en gang skrevet en artikkel med tittelen "The Neglected Situation". I artikkelen beskriver han metoder for å tolke folks ikke-språklige signaler i form av uvilkårlige, ufrivillige eller ubevisste bevegelser. Artikkelen gjør et poeng ut av pussige atferdsformer hos folk flest, fra å rette på håret når man blir usikker til hvor man fester blikket i et brøkdels sekund mens man leter etter rett svar på et uventet spørsmål.
Jeg har kommet i tanker om denne artikkelen mens jeg har prøvd å finne ut hvordan katolikker på best mulig måte kan signalisere emosjoner ledsaget av språklige uttrykk som "takk og pris!", "gudskjelov", "bank i bordet" eller "svart katt over veien". Nordmenn flest uttrykker lettelse med de to førstnevnte uttrykkene, vanligvis uten noen standardiserte gester i tillegg til ordene. I slike sammenhenger er det vi ser folk i katolske land gjøre korstegnet og rette blikket opp mot himmelen. Disse bevegelsene utføres på mindre enn ett sekund, og hvis det vi har sett på film er troverdig, er bevegelsene helt automatisert og inngår sammen med ordene i det helhetlige uttrykket for glede og lettelse.
Jeg er her på jakt etter naturlige atferdsformer i katolske kulturer, standardiserte uttrykk av religiøs karakter. Vi vet alle hvordan vi utfører korstegnet på ulike steder i messens liturgi eller ved ulike situasjoner i selve kirkerommet. Korstegnet benyttes også som innledning og avslutning av bønn, har pateren i min katolske menighet forklart.
Det vil med sikkerhet virke påfallende blant ikke-katolske nordmenn å gjøre korstegnet samtidig med uttrykk som "takk og pris". Men hva med de to andre uttrykkene jeg nevnte ovenfor? De er definitivt farget av overtro og er slik sett uten kristelig innhold. For mange er det både naturlig og nødvendig å banke på nærmeste trevirke når man konstaterer at sykdom, ulykke eller andre negative omstendigheter har uteblitt. "Bank i bordet" er faktisk et hedensk uttrykk, og jo mer presserende man opplever behovet for å banke, jo mer engstelse viser man for at onde makter skal oppfatte at man hittil er blitt spart for farer som truer.
Ville ikke korstegnet være et vel så godt bevegelsesmønster i slike situasjoner? Med korstegnet som fysisk uttrykk for "bank i bordet" oppnår man å vise ekte uro over alt ondt som kan inntreffe, men samtidig viser man at man setter sin lit til at den treenige Gud og ikke de onde maktene vil sørge for vern og beskyttelse. Dette er kanskje en påfallende atferd i alminnelige, sosiale settinger her til lands, men klart og forståelig. Dessuten tror jeg at de fleste nordmenn finner det langt mer respektabelt å vise en kristelig reaksjon med korsets tegn enn å vise hedenskap gjennom å slå knoken mot møbler og bygningsdeler.
På samme måten er det enkelte som har behov for å spytte tre ganger over skulderen når de ser en svart katt krysse veien. Ofte er det upraktisk å spytte i bokstavelig forstand; befinner man seg inne i en bil, unnlater man nok å utføre spyttingen rent konkret. Imidlertid er det mer enn nok å konstatere verbalt at den svarte katten er observert. Det er nettopp her jeg har funnet Erving Goffmans artikkel relevant: Tenk deg en situasjon i en bil med 3-4 personer inni. En svart katt løper over veien foran bilen, og en av personene setter ord på hendelsen: "Svart katt over veien!" Dermed er formularet uttalt, og i et taust halvsekund synker faktumet inn hos alle i bilen. Kanskje er det ingen som kommenterer hendelsen ytterligere, og som sagt er det ingen som spytter, men alle har hatt et øyeblikk til rådighet for å forholde seg til katten enten som en uskyldig tilfeldighet eller som et ondt varsel.
Hva gjør man? Har man frimodighet nok i den sosiale settingen, kan man som katolikk gjøre korsets tegn i all enkelhet og dermed anse episoden for avsluttet og overlatt i de tryggeste hender.
Disse funderingene har jeg gjort fordi jeg mangler erfaring som katolikk, og jeg mangler framfor alt erfaring fra omgang med katolikker. Hva er naturlig? Det er kanskje helt overlatt til den enkeltes vurdering og samvittighet? Bør man unngå å opptre påfallende og underlig i slike situasjoner som er nevnt ovenfor? Kan korstegnet virke påtrengende? I så fall er det nok riktig å unngå å bruke det. Men kan korstegnet brukes for ofte i hverdagen? Neppe.
Jeg er meget klar over at vi nordboere er fattige på alt som har med gestikulasjon å gjøre i forhold til folk lenger sør i Europa. Derfor virker korstegnet sikkert langt mer OK rent sosialt i Italia og Spania enn her - det glir inn blant alle andre personlige og institusjonaliserte håndbevegelser. Samtidig har tegnet en betydning som er godt kjent også her til lands. Derfor er det for min del bryet verdt å vurdere bruk av denne bevegelsen i sammenhenger også utenfor messen og kirkerommet. Ja, kanskje er det nettopp muligheten til å kunne uttrykke seg bortenfor ordenes virkeområde som gjør det så trygt og tiltalende å være katolikk.
Dette er min oppfatning nå, et års tid etter at jeg begynte å frekventere den katolske kirken på mitt hjemsted. Jeg ønsker meg noen kommentarer til disse funderingene, både fra erfarne katolikker og fra andre søkende ferskinger som meg selv. Det er ellers så sparsomt med referanserammer for katolisisme på norsk.

fredag 13. november 2009

Kloster under jorda

Illustrasjon: Moss Avis

I morges ble jeg litt stolt over å høre nyhetene på NRK Østfold. Det har vært mye bedrøvelse i det siste, især innen fotballen...
Men altså: I dag ble det referert med stor begeistring et oppslag i Moss Avis: Ved Værne kloster i Rygge, ikke langt fra Moss, har man benyttet geofysisk arkeologi i form av et instrument kalt georadar, og ved hjelp av denne revolusjonerende metoden har man funnet omfattende rester av et johannitterkloster under bakken i den nåværende klosterhagen.
Artikkelen i lokalavisen oppgir ingen årstall, men Wikipedia forteller at årstallene 1190 og 1532 er oppgitt på en bautastein på området.
Nå er altså selve johannitterklosteret fra middelalderen avdekket i den forstand at det beviselig finnes. Avisen forteller dessverre at det neppe vil bli foretatt noen utgravinger på området ettersom det er i privat eie.
Var det ikke nettopp Johannitterne som benyttet en rød fane med hvitt kors, som kong Valdemar av Danmark utropte til danenes egen fane under et slag tidlig på 1200-tallet? Joda, jeg har da lest Jan Guillous Arn-bøker!
For meg er det godt å vite at det finnes såpass betydelige minner etter katolikker her i mitt fylke. Som jeg har vært inne på i andre innlegg, betyr det en hel del at kulturuttrykk fra før reformasjonen ennå har betydning her til lands - kulturuttrykk fra den gangen Norge var katolsk.
Det morsomste med oppslaget i Moss Avis er at dette later til å være en ganske oppsiktsvekkende nyhet, en sensasjon rett og slett. Når hadde vi en sensasjon i Østfold sist? For ikke å si: Når hadde vi sist en katolsk sensasjon i Østfold??!
Er vi riktig heldige, vil funnet kanskje bli nevnt på Dagsrevyen eller TV2-nyhetene i kveld, men det er vel å vente for mye.
Derfor: Les artikkelen i Moss Avis på nettet! God fornøyelse til alle som vet å sette pris på en slik nyhet!

tirsdag 10. november 2009

Syndenes forlatelse

Årets Alternativmesse på Lillestrøm er over. De som ikke har besøkt messen, har kunnet holde seg grundig orientert om messens varierte innhold og mangfoldige tilbud. Aviser, tidsskrifter, radio og TV har boltret seg i reportasjer og intervjuer. At prinsesse Märtha Louise har stått sentralt, var ingen overraskelse. Utgivelsen av boka "Møt din skytsengel" som hun har skrevet sammen med Elisabeth Samnøy, var ganske sikkert planmessig tidfestet i tide til Alternativmessen.

Ifall noen er i tvil: Jeg for min del har ikke besøkt messen, verken i år eller noen gang tidligere. Jeg har heller ikke tatt i en eneste avis eller skrudd på en eneste radio for å få sett eller hørt stoff fra messen. Likevel har det ikke vært mulig å unngå å oppfatte hva som tilbys: Helbredelsesmetoder, bevissthetsutvidelse, klarsynthet, massasje med mer eller mindre påfallende stimuli, orientalske metoder for et bedre liv og endeløse rekker av filosofier og hjelpemidler med fremmedartede navn.
Med tanke på både prinsessens englebok og den enorme interessen for alternative betraktninger av helsen og livet skulle man kanskje kunne si at min dragning mot Den katolske kirke er trendy og tidsriktig, et ekte utslag av den økende åndelige interessen i vårt land.
Jeg tror likevel at en slik kobling mellom trendene i folket og min egen, katolske oppvåkning er temmelig usikker og søkt, for ikke å si overvurdert.
De ulike filosofiene og metodene som ble presentert på Alternativmessen, ser ut til å ha visse fellestrekk - rent bortsett fra det faktum at de alle er mer eller mindre kostnadskrevende: De handler i hovedsak om enten helse og helbredelse av sykdom, om selvinnsikt og et forbedret forhold til medmennesker eller om opplevelser av åndeverdenen i fortid eller framtid.
Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at jeg nå skriver om et tema som jeg overhodet ikke har kompetanse til å uttale meg om. Disse beskrivelsene og generaliseringene er ikke et forsøk på å latterliggjøre, men de representerer en oppsummering av hva jeg har skjønt av ulike avisoppslag og TV-innslag fra forrige uke.
Det som alle disse alternativene ser ut til å mangle, er et forhold til en guddom som har både lovgivende, utøvende og dømmende makt. Her finnes intet prat om synd og ansvar, tilgivelse og anger. Her er det heller ikke særlig avgjørende hvorvidt de ulike filosofiene har et liv etter døden å tilby.
Teoretisk sett kan tilhengere av samme healing-metode ha vidt forskjellig syn på Gud og evigheten. Ateister, kristne og hinduer kan i teorien benytte samme alternative metode for å få et bedre liv uten noen sinne å behøve å forholde seg til noen felles, overjordisk størrelse.
Av den grunn finner jeg i min tradisjonelle sneversynthet at det som Alternativmessen byr på, virker flatt, grunt og éndimensjonalt.
Av samme grunn finner jeg også at min sans for noe så veletablert som Den katolske kirke ikke på noen måte er "alternativ", men tvert imot mainstream tross minoritetsstatus i vår del av verden.
Når vi likevel vet at Den katolske kirke har fått tilslutning fra nye grupper nordmenn i de siste årene (jfr. artikkelen "Det katolske Norge" i Dagbladet Magasinet i september i fjor), er det kanskje nettopp et uttrykk for at de trendy og kommersielle alternativene ikke er fyldestgjørende nok; de stikker kanskje ikke dypt nok og er ikke tilstrekkelig høytidelige. Slik sett framstår Den katolske kirke pussig nok som et alternativ til de alternative!
Men alt dette har jeg som sagt lite greie på. Jeg ser bare at en av de viktigste grunnene til at jeg opplevde å ha kommet hjem da jeg fant Kirken, var opplevelsen av å ha kommet til et sted der synd blir tilgitt. Synden er noe man som voksent menneske har ansvar for. Kirken tilbyr - kostnadsfritt! - syndenes forlatelse på ulike måter. Eukaristien er Kirkens "alternativ", og den utgjør samtidig dette særpreget som gjør Kirken annerledes enn samtlige av de tallrike alternativene som fylte Norges Varemesse sist helg.
Jeg tror at jeg har forstått noe i hvert fall, om ikke akkurat så mye om Alternativmessens markedstilbud så i hvert fall om Kirken.

søndag 8. november 2009

"I ei fin gammel bok..."


Åge Aleksandersen utga i 1986 albumet "Eldorado", som er avbildet ved siden av denne teksten. Albumet forelå opprinnelig på LP og kassett; CD-utgaven kom flere år senere.
I et av versene i tittellåten synger Åge med sin bunnløst ærlige og nakne røst disse ordene:

"I ei fin gammel bok står det skreve noen ord
gjør det gode søk fred
sky det onde
gjør du det da ska du finn
El dorado."


Plata og sangen ble lansert mens jeg ennå var en aktivt troende innen Den norske kirke. Det tiltalte meg derfor i aller høyeste grad at den gode Åge uttrykte seg på denne måten. Hele familien min har faktisk de aller beste minner av konserter med Åge Aleksandersen og Sambandet opp gjennom hele 1980-tallet. Vi bodde i Drammen i mer enn halvparten av av det tiåret, og Åge med band var faste gjester på friluftsscenen ved Marienlyst stadion under Drammensmessa i august hvert år. Min kone og jeg sto der seint på kvelden og digga musikken med eldstegutten sovende i barnevogna; etterhvert med to gutter sovende eller hoppende i hver sin vogn.
Da "Eldorado" kom i 1986, hadde vi flyttet fra Drammen før messa og konserten med Åge, men så fikk vi jo til gjengjeld Momarkedet nesten i nabolaget, og den årlige Åge-opplevelsen var sikret på ny, foran en enda større scene og ofte med NRK-kameraer rundt omkring.

I alle år når jeg har hørt denne låta, har jeg sett det som selvsagt at det nevnte verset henspiller på Bibelen - "ei fin gammel bok" - og at Åge gir en generell og nokså rund oppsummering av hele Bibelens budskap i de korte setningene "gjør det gode, søk fred, sky det onde..."
Tenk, i 23 år har jeg tatt dette verset for å være en ren Åge-skapning, en god og ordknapp spissformulering som er en menneskekjær rocker verdig. For noen dager siden oppdaget jeg imidlertid at Åge Aleksandersen nok var både mer spesifikk og mer bibelkyndig enn jeg noen sinne har tenkt over. Jeg satt en kveld og leste i Salmenes bok, slik jeg har skrevet at jeg driver med for tiden. Plutselig leste jeg et kort vers som minnet så slående om noe kjent og kjært, noe riktig gammelt og innarbeidet.
Assosiasjonens kilde steg snart opp i min bevissthet: Her var dette verset i "Eldorado" i klartekst, i originalversjon så å si! Salme 34 vers 15 lyder nemlig slik:

"Sky det onde, og gjør det gode! Søk fred, og jag etter den!"

Med en rytmisk omstabling av imperativene har Åge gjenskapt dette sentrale bibelordet, innarbeidet det med musikalsk perfeksjonisme i sin egen låt, men ikke et øyeblikk forsøkt å gjøre formuleringen til sin egen: Tro mot kilden har Åge klart tilkjennegitt at dette er et bibelsitat.
Jeg har tidligere fått en mildt humoristisk kommentar om at konvertitter finner katolske hint over alt når bare inntrykkene tilpasses litt. Derfor iler jeg til med å si at dette "funnet" av et eksplisitt bibelsitat hos Åge Aleksandersen overhodet ikke representerer noe tegn på spesielt katolske tilbøyeligheter. Det som jeg imidlertid mener å ha belegg for, er at rockeren Åge vet hva han driver med, og at han på ingen måte lefler med Bibelen når han først finner det på sin plass å bruke den. Det har gledet meg å finne en del av en ekte og klassisk Åge-tekst i Bibelen, og naturligvis var det i Salmenes bok, den religiøse lyrikkens mesterverk.
Nå som vi vet at dette verset står skrevet i Salmenes bok, kan vi jo i tillegg glede oss over at det oppsummerende preget som jeg leste ut av Åges tekst, faktisk ble skapt mange århundrer år før Jesus framsto med det samme budskapet. Bibelen er forunderlig.

torsdag 5. november 2009

Pulsen går - vi folder våre hender


I dag, fredag 6. november 2009, er bare én ting viktig!

onsdag 4. november 2009

Ave Maria med Finnskogsvri

Sinikka Langeland, finskættet hedmarking med særegne talenter som folkesanger og kantelespiller, et fyrverkeri av folkemusikalsk perfeksjonisme, er på turné, og jeg har vært publikum!

I innlegget "Maria-musikk" i forrige uke fortalte jeg at Sinikka Langeland skulle komme til Askim kirke og holde konsert sammen med organisten Kåre Nordstoga og bratsjisten Lars Anders Tomter. Konserten fant sted sist tirsdag, og jeg var der, helt som planlagt.
Vanligvis er jeg knapt nok måtelig interessert i folkemusikk. Enkelte av de typiske instrumentene - især hardingfele - skaper et lydbilde som er meg tungt fordøyelig, og sangteknikken er heller ikke særlig tiltalende i mine ører.
Gårsdagens konsert derimot, hadde overraskelsens egenskaper i seg. Her gikk folkesangen og den finske kantelen aldeles utmerket sammen med instrumentalmusikk av J. S. Bach spilt på de klassiske instrumentene orgel og bratsj.
Det var ingen tvil om at det var Sinikka Langelands nådegaver som sanger som gjorde det mulig å oppleve sammensetningen av så uensartet musikk som et organisk hele, en enhet av skjønnhet og vellyd. Min egen reaksjon var faktisk det mest uventede.
Konserten besto i sin helhet av innholdet i en kommende CD med de tre nevnte musikerne. CDen heter "Maria's Song" og utgis på det eksklusive forlaget ECM, der også Jan Garbarek og Terje Rypdal hører med i artiststallen.
Det var innholdet i tekstene slik disse ble beskrevet i forhåndsomtalen i lokalavisen og menighetsbladet som fikk meg til å sette av denne tirsdagskvelden til en slik konsert. Sangene skulle handle om Jomfru Maria, ble det sagt, og melodiene var hentet fra nordisk tradisjon, spesielt melodiføringer fra Finnskogen. Det viste seg i løpet av konserten at tekstene var så Maria-sentriske som det er mulig å gjøre dem: Dels var tekstene hentet rett ut fra Lukasevangeliets første kapittel, dels fra latin og norsk utgave av Ave Maria/Hill deg, Maria.
Med melodier fra 1400- og 1500-tallet var det tydelig at vi her fikk servert før-reformatoriske hyllester til Den salige Maria. Jeg frydet meg grenseløst over å sitte i den offentlig drevne Askim kirke og høre slikt stoff framført vakkert, intenst og inderlig. Jeg kikket rundt meg og konstaterte at det blant de rundt 100 tilhørerne var et stort utvalg kjente kirkegjengere, gode protestanter som åpenbart nøt Sinikka Langelands sjelfulle tolkninger av tekster og melodier.

Konserten inneholdt vel egentlig stoff av ganske sær karakter. Jeg må innrømme at jeg avsto fra å kjøpe CDen i våpenhuset etter konserten; jeg tror nemlig ikke jeg villle ha spilt den særlig ofte hjemme. Til gjengjeld kan man når som helst høre noen av sangene på Myspace, hvor Sinikka har sin egen side. Hun har også en egen, smakfull hjemmeside. Hvis konserten kommer til et lokale nær deg, ikke nøl med å gå dit - især hvis du er katolikk eller har katolske sympatier!

tirsdag 3. november 2009

Internettkatolikker

På Vårt Lands debattweb, http://www.verdidebatt.no/, finner vi et velskrevet innlegg med tittelen "Rødvinskatolikkene". Ikke nok med at innlegget er godt og interessant i seg selv, men det har også fått hele 12 enda mer interessante kommentarer.
I løpet av den vennskapelige polemikken i kommentarserien blir det brakt fram en hel rekke andre katolisismevarianter som debattanten selv oppsummerer slik:
"Så langt har vi altså "ungpikekatolisisme" - "betongkatolisisme" - "rødvinskatolisisme" - "norskdomskatolisisme" - "sjømannskatolisisme" - "sykehuskatolisisme". Hva blir det neste?"
Jo, det tror jeg at jeg vet: Internettkatolisisme.
At Internett er fullt av nettsteder for alle verdens interesser og trosretninger er et faktum. Offisielle, katolske instanser og katolske enkeltpersoner fra Vatikanets egen administrasjon i den ene enden av skalaen og ned til en ubetydelighet som meg i den andre enden øser ut velmente tanker i Kirkens ånd - forhåpentligvis.
For meg personlig har det for alvor blitt stort å se hvilket verdifullt tilskudd alt det katolske stoffet på Internett er. Det er en rikdom som jeg kan velge og vrake i, og på mitt stadium bringer det aller meste ny, interessant og givende kunnskap.
Hadde dette vært for 15-20 år siden ville jeg sannsynligvis ha sittet for meg selv og skrevet møysommelige dagboknotater i WordPerfect om mine innerste tankeprosesser, tatt utskrift på en prikkete matriseskriver og satt arkene inn i en perm eller limt dem inn i en protokoll i den tro at jeg skulle ha glede av å lese det senere i livet.
Nå derimot, sitter jeg også for meg selv, men der stopper likheten. Samtidig med at jeg skriver og øser mine tanker ut på nettet, har jeg flere faner åpne i Internet Explorer (jada, jeg holder meg til Microsoft!), og jeg sjekker oppslagsverker, referansesteder, informasjonssider, andres blogger og Youtube parallelt med at jeg skriver mitt eget stoff, som kanskje en og annen vennlig sjel leser i løpet av kvelden eller morgendagen.
Framfor alt blir det mulig å se hva som er aktuell kunnskap. Jeg har et eksempel akkurat i kveld:
Under Maria-andakter og rosenkransandakter i min lokale, katolske kirke har jeg gjentatte ganger vært med på å synge salmen på nr 454 i Lov Herren - Norsk Katolsk Salmebok. Først nylig - det var under sakramentstilbedelsen etter messen sist søndag - tok jeg meg tid til å lese om salmen og å studere teksten. Den heter "Tantum ergo sacramentum", og teksten er skrevet av selveste Tomas Aquinas, en helgen jeg husker å ha hørt om selv i kirkehistorien på videregående skole. St. Tomas Aquinas levde fra 1225 til 1274. "Tantum ergo" er altså rundt 750 år gammel.
Melodien er skrevet med gregorianske noter, som jeg sliter fryktelig med å skjønne. Intervallene stemmer liksom en stund, men plutselig skjer det noe som bryter mønsteret jeg trodde jeg hadde funnet.
Det som gjør det så fascinerende å synge "Tantum ergo" i kirken, er at alle de andre i menigheten later til å kjenne både tekst og melodi rimelig godt. Det forundret meg i starten, men etterhvert har jeg skjønt at dette er noe jeg må se å lære.
Og det er her jeg i løpet av de siste to dagene har frydet meg så storlig over å være en internettkatolikk! Det er jo bare å sjekke hva Youtube har å by på, og vips! dukker "Tantum ergo" opp i atskillige versjoner. Jeg gjengir en av dem nedenfor, en innspilling som organist Giovanni Vianini har laget selv; legg merke til hvordan han avslutter videoen med å fortelle hva han sang og når innspillingen ble gjort.
Nå er det selvsagt ingen i verden som lar seg imponere over hvordan Internett kan benyttes for en som sliter med å kvalifisere seg til å bli fullverdig katolikk, men meg har det gledet litt ekstra når jeg tenker på hvor mye mindre jeg hadde kunnet lære hvis det var i 1989 og ikke i 2009 jeg bestemte meg for å konvertere.
I en bok om datanettverk leste jeg en gang at én enkelt utgave av en middels dagsavis fra en europeisk storby i våre dager inneholder like mye informasjon som et menneske født på 1700-tallet fikk med seg i løpet av hele livet.
Dette sier litt om hvilke muligheter jeg har når det gjelder å lære om Den katolske kirke og katolsk kultur og tradisjon sammenlignet med hvor mye mindre som var tilgjengelig for bare 20 år siden.
I glede over hva Internett har betydd for min - og ganske sikkert mange andres - vei til Kirken vil jeg i egenskap av internettkatolikk dele med mine lesere den vakre hymnen "Tantum ergo sacramentum" med tekst lastet ned fra http://www.chantcd.com/lyrics/tantum_ergo.htm og video fra Youtube.

Tantum ergo Sacramentum
Veneremur cernui:
Et antiquum documentum
Novo cedat ritui:
Praestet fides supplementum
Sensuum defectui.

Genitori, Genitoque
Laus et iubilatio,
Salus, honor, virtus quoque
Sit et benedictio:
Procedenti ab utroque
Compar sit laudatio.
Amen.


mandag 2. november 2009

Pi

Det siste bibelsitatet jeg har valgt ut blant skriftsteder som har voldt meg ulike former for trøbbel opp gjennom årene, er en bygningsbeskrivelse med en matematisk feil. Det er også verdt å merke seg at dette sitatet forekommer i så godt som likelydende form på 2 steder i Det gamle testamentet, nemlig i 1. Kongebok 7,23 og 2. Krønikebok 4,2. Her leser vi om hvordan Salomo bygde tempelet. Han bygde et basseng – ”det støpte hav” – i tilknytning til tempelet, og det er her vi leser følgende spesifikasjoner:

”Så laget han det støpte hav. Det var helt rundt og målte ti alen fra kant til kant. Høyden var fem alen, og det trengtes en snor på tretti alen for å nå rundt det.”

Det er snoren på 30 alen som er problemet. Vi vet at formelen for å regne ut sirkelens omkrets er 2pr. Ettersom det støpte hav var ”helt rundt”, kan vi benytte denne formelen. Når det målte 10 alen fra kant til kant, var altså radius 5 alen.
Regnestykket blir dermed: 2 x 3,14 x 5 = 31,40.
En snor på 30 alen var for kort! Den manglet 1,4 alen; likevel står det at en snor på denne lengden var hva som skulle til for å nå rundt ”havet”.
Dette er matematikk, og svaret Bibelen gir, er feil.
Jeg må innrømme at akkurat dette sitatet har vært til hygge og nytte når jeg har fått Jehovas Vitner på døra. Det har skjedd et par ganger, og samme sak foregikk begge gangene: De ble svar skyldig. De ble stående og måpe som fuglekasser; dette inngikk ikke i opplæringen.
Nå var dette opplyste mennesker som kjente til fenomenet p, og de så straks at regnestykket ikke stemte. Etter litt spake bortforklaringer ba de om å få sjekke saken og komme tilbake siden. Dette var i orden, sa jeg, uten at jeg gledet meg til å se dem igjen.
Et par uker senere dukket vitnene opp på trappa på ny og hadde et svar som jeg var grenseløst uinteressert i. Men de hadde funnet ut at p var en lite kjent størrelse på den tiden bibelteksten ble skrevet, og at p slett ikke representerer noe naturlig tall. Tvert imot er antallet desimaler ubegrenset; det kan oppgis simpelthen milliarder av desimaler om man regner ut 22/7 så nøyaktig som mulig.
Dermed var ikke feilen så veldig grov, mente de, når Bibelen oppgir 30 alen mens svaret er 31,4285714 osv; lengden på snoren kan uansett aldri oppgis helt nøyaktig.
Jeg gir dem så gjerne rett i dette. Det spiller ingen rolle overhodet; det støpte hav hadde den omkretsen som skulle til uansett hvor lang snor man målte med.
Nå er også dette skriftstedet spikret opp på min digitale vegg, og jeg gjør meg herved ferdig med det for godt.

søndag 1. november 2009

Pikante detaljer

Alle illustrasjoner: Gustave Doré

Som jeg nevnte i går, finnes det i alt 5 bibelsteder som har voldt meg masse problematisk tenkning i alle år. De 5 sitatene og historiene de forteller, er representative for en rekke lignende beskrivelser.
Flere deler av Bibelen ble til i tider og omstendigheter som vi ikke har mulighet til å sammenligne oss med. Derfor virker disse beretningene så fjerne og uakseptable i vår situasjon. I gårsdagens innlegg tok jeg for meg historien om da kraftkaren Samson rev overende et hus der 3000 mennesker oppholdt seg, slik at han drepte flere ved sin død enn da han var i live.

I dag gjengir jeg ytterligere 3 utvalgte sitater for å vise at jeg definitivt kjenner til dem, og at jeg samtidig parkerer for all framtid mine frustrasjoner over at også dette faktisk inngår i Bibelen.

De 3 tekstene taler for seg selv. De er grusomme, ekstremt voldelige og detaljrike, og jeg ser det som en lettelse å spikre opp disse sitatene på den veggflaten som en blogg faktisk er, for så å la dem forbli uten flere kommentarer noen sinne fra min side.

Tekst 1: Dommernes bok 3,15-22

”Da ropte israelittene til Herren, og Herren lot en redningsmann stå fram iblant dem og berge dem. Det var Ehud, Geras sønn, av Benjamins ætt; han var keivhendt. Israelittene sendte ham en gang med gaver til Eglon, kongen i Moab. Ehud laget seg et tveegget sverd som var en alen langt, og spente det på seg under klærne, på høyre side. Så førte han gavene fram for Moab-kongen Eglon, som var en meget tykk mann. […]
Da Ehud kom inn til kongen, satt han alene i sin svale takstue. Ehud sa til ham: «Jeg har et ord til deg fra Gud.» Da reiste kongen seg opp fra stolen. I det samme rakte Ehud ut sin venstre arm, grep sverdet som han hadde på høyre side, og stakk det i livet på ham, så håndtaket fulgte bladet inn. Og fettet lukket seg omkring bladet, for han trakk ikke sverdet ut av livet på ham; det stakk ut på baksiden.”

- - - -

Tekst 2: Dommernes bok 5, 24-26

”Men Jael, kenitten Hebers hustru, skal være velsignet blant kvinner, framfor andre kvinner som bor i telt. Sisera bad om vann, men hun gav ham melk, hun kom med rømme i en prektig skål. Med den venstre hånden grep hun en teltplugg, i den høyre tok hun en hammer. Så slo hun til Sisera og knuste hans hode, gjennomboret og kløvde hans tinning.”

- - - -



Tekst 3: 2. Kong. 2,23-24


”Fra Jeriko drog profeten [Elisja] opp til Betel. Mens han var på veien, kom noen smågutter ut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: «Kom deg vekk, din fleinskalle! Kom deg vekk, din fleinskalle!» Da snudde han seg, så på dem og forbannet dem i Herrens navn. Brått kom det to bjørner ut av skogen, og de rev i hjel førtito av barna.”

Site Meter