tirsdag 31. mars 2009

Tilbakeblikk

I morgen, 1. april, skal jeg for andre gang møte pateren i min lokale, katolske menighet til samtale. Sammen skal vi se på min vei videre inn i Den katolske kirke. Jeg finner det ganske oppsiktsvekkende at jeg hittil har vandret bare lenger inn og dypere ned i all den historie, tankegods, personkrets og gudstro som katolisismen inneholder, uten et øyeblikk å ønske å gi opp eller gå tilbake til den jeg var.
Da jeg startet på denne veien ved å gå til messe for første gang i november i fjor, var jeg mest spent og interessert søkende. Nå er jeg mer lengtende og engasjert.
Det er blitt ganske mange messebesøk i denne perioden. Hver eneste messe har bydd på en ny opplevelse. Inntrykket er massivt. Især var det uventet men fint å oppleve korsveien nå i fastetiden. Dette var med på å lære meg noe nytt om deler av kirkerommets inventar, nemlig de 14 bildene langs veggene.
Takket være paterens råd har jeg fått stifte bekjentskap med Katekismen og Kompendiet. Især dette siste har vært et lærerikt tilskudd. Det har slått meg at samlingen av gamle, skrevne bønner bakerst i Kompendiet forteller en hel del om den personlige trosutøvelse innen Den katolske kirke. Kirken liksom stiller med alle hjelpemidler tilgjengelig: Den som foretrekker å formulere sine egne, private og spontane bønner, står fritt i å gjøre det, men kirken selv har ferdige, uttrykksfulle bønnetekster til å uttrykke de fleste generelle ønsker og behov overfor Gud og Jomfru Maria.
Dette komplette tilbudet av vakre bønneformuleringer henger også sammen med kirkefellesskapets ansvar for de troendes synder. Gjennom sakramentene - især kommunionen og skriftemålet - er det mulig for den enkelte å søke tilgivelse for synden gjennom ritualer og felleshandlinger.
Det er vakkert ut fra både et religiøst og et sosialt synspunkt. Ingen blir stående alene. Det gjelder bare å oppsøke fellesskapet i kirken med jevne mellomrom.
Rent personlig opplever jeg dette som en stor og vesentlig forskjell mellom Den katolske kirke og Den norske, protestantiske kirken. Jeg er både i ukjent farvann, på gyngende grunn og tynn is når jeg forsøker meg på komparativ teologi på denne måten. Likevel har jeg en viss erfaring fra Den norske kirke - større enn hos de fleste, faktisk - og jeg er bevisst i min søken etter nye svar på gamle spørsmål når jeg nå gjør meg kjent med katolsk tankegang. Svarene jeg finner, er nye hele tiden, og de tiltaler meg.
For et par uker siden skrev jeg om mitt inntrykk av måtehold som dyd innenfor Den katolske kirke. I morgen vil jeg forsøke å drøfte dette spørsmålet med pateren; jeg har varslet ham i en mail om at dette er et tema jeg er opptatt av.
Hvis mitt inntrykk er rett, er det faktisk slik at det å konvertere ikke representerer noen dramatikk. Det representerer bare en definert referanseramme for ønsket om å være et ålreit menneske, omgjengelig og beleilig for dem som behøver noe av meg, og med en åpen dør oppover ifall det er mer der ute, en Gud og en himmel og en flokk av engler og helgener som vil meg vel. Å konvertere betyr blant annet å si ja til at dette er og fortsatt ønskes som en del av den store referanserammen som omgir et liv fullt av varierte erfaringer. Utover dette er det hele en privatsak, akkurat slik jeg opplever i messen hver eneste gang: Noen tilbringer mer tid på kne enn andre; noen tenner lys før eller etter messen mens andre gjør det ikke; noen bøyer seg flere ganger under trosbekjennelsen mens andre står bare stille - og ingen bryr seg med hvordan andre geberder seg.
I morgen får jeg noen flere svar på alle mine spørsmål om hvordan det er å leve som katolikk, og hvordan jeg selv kan bli en, på fullverdig måte. Jeg begynner å se at svarene ikke kan være så kompliserte når det kommer til stykket. Det er et spørsmål om tid, om modning, om utvikling av en mentalitet som er litt unorsk. Slikt tar tid, men jeg må innrømme at denne bloggskrivingen har gjort prosessen langt lettere og mer konkret. Nå kan jeg scrolle tilbake og finne ut hva jeg var opptatt av for 6 uker siden.
I morgen kveld, etter messen, får jeg sjanse til å se neste mål i denne prosessen. Jeg er dypt takknemlig for at den travle pateren - som betjener 2 menigheter med 5 mils avstand - vil sette av tid til en usikker, søkende sjel av protestantisk opprinnelse. Be for ham - han trenger støtte, langmodighet og velsignelse.
Kanskje kan jeg allerede seint i morgen kveld gi et kort resymmé av denne samtalen som jeg har så store forventninger til.

mandag 30. mars 2009

Anton Bruckner


Husker du Deep Purple's enestående rockelåt "Highway Star" fra albumet "Machine Head" (1972)? Det er den låta som starter med en lang, rytmisk hamring på én tone på bassgitaren sammen med besettende trommespill. Intensiteten i introen til "Highway Star" minner om et sakralt verk fra musikkhistorien, nemlig Anton Bruckners "Te Deum".
Anton Bruckner levde i Østerrike fra 1824 til 1896. Han viste på et tidlig tidspunkt at han hadde musikalske evner utover det vanlige. 31 år gammel fikk han jobben som organist i Linz, Østerrikes nest største by. Her virket fram til 1968, da han tok imot en professorstilling ved musikkonservatoriet i Wien.
De komposisjonene som Anton Bruckner er blitt kjent for, er store, massive og grensesprengende verker. Han lekte seg med harmonier, utviklet iørefallende melodier som triller videre og videre, og musikken strever hele tiden målbevisst oppover, mot himmelen.
Bruckner er kjent som en oppriktig troende, en komponist med trygg, religiøs overbevisning, en god katolikk.
"Te Deum" ble fullført i sin endelige utgave i 1884, altså for 125 år siden. Verket går i C-dur, en toneart så enkel og likefram at det har vært nesten uvanlig blant komponister å benytte den. Anton Bruckner valgte den, og han lot strykerne i orkesteret innlede verket med en brutt C-dur akkord i et hissig åttedelsmønster. Det er her "Te Deum"og "Highway Star" har et likhetspunkt: En intro som setter grunnrytmen fra første sekund, er stykke musikk som peker mot en tekst det er maktpåliggende å bringe ut i verden:
"Te Deum laudamus, te Dominum confitemur.
Te æternum Patrem omnis terra veneratur."
Det er opphøyet begeistring over kor og orkester i denne innledningen. Stemningen er satt: Her skal det lovprises! Det er så man nesten kan høre dirigenten rope "Køl på!" for å få både musikere og sangere til å gi sitt ytterste. Det står mange steder fff i notene for virkelig å understreke at her skal det ikke spares på noe. Dette er musikk som krever oppmerksomhet - det er ingen ringere enn Gud Herren som skal lovsynges.
På tittelbladet til sin 9. symfoni skrev Anton Bruckner: "Zu meinem lieben Gott" og dedikerte dermed verket til sin kjære Gud. Tilsvarende leser vi over tittelen til "Te Deum" en forkortelse: O. A. M. D. G. Forkortelsen er forklart i en fotnote: Omnia ad majorem Dei gloriam - alt til den største ære for Gud.
Det er ekthet over gudsdyrkelsen vi finner hos Bruckner. Han viser et personlig engasjement, og dette har gitt inspirasjon til all musikken han etterlot seg. Himmelropende, takksigende og bønnfallende lar han strykere og blåsere stige og synke, et orgel får slippe til her og der, og overalt er det sang, til og med i hver eneste av de 9 symfoniene han komponerte.
Teksten til "Te Deum" er hentet fra en gammel, latinsk takkebønn; se komplett tekst på latin og norsk her.
Det er lenge siden sist jeg lyttet til Bruckners "Te Deum", men jeg kom i tanker om den for ikke lenge siden. Jeg fryder meg over verkets klart religiøse innhold og hovedhensikt, og jeg har tenkt at dette kan være en passende øvelse i takknemlighet nå ved slutten av fastetiden: Å lytte til "Te Deum" i sin helhet med tekstheftet foran meg, i et forsøk på å fange den samme inderlighet som Anton Bruckner framsto med i sin monomentale musikk. Opplevelsen kan bli sterk og gripende, musikken skal få tordne gjennom lydanlegget, og jeg vil fokusere på den opphøyde målsettingen: Omnia ad majorem Dei gloriam!
Hele verket varer i 17-18. På Youtube finnes denne kortversjonen der vi får med den hamrende innledningen, som et stykke katolsk rock'n'roll à la "Highway Star" fra 1880-tallet. God fornøyelse!



lørdag 28. mars 2009

Hurra for biskop Berislav Grgić!

Yesss! Innsettelsen av Berislav Grgić som katolsk biskop i Tromsø stift ble behørig omtalt i Lørdagsrevyen! Tenk at NRK fant begivenheten stor nok til å tildele den både lyd og bilde, intervju og bakgrunn i kveldens mest sentrale program! Det var både hyggelig og varmende, og det gir den nye biskopen den velkomst han fortjener etter å ha svart positivt på kallet fra Vatikanet.
Det var forøvrig morsomt å høre at reporteren uttalte etternavnet som "Gerić". På Internett-overføringen fra selve seremonien hørte vi uttalen "Gregić" - ikke helt bra det heller.
Dette har jeg som lingvist gledet meg til i ukevis: Dette etternavnet kan det bli mye moro med!
I de vestslaviske språkene - kroatisk, serbisk, bosnisk, slovensk, slovakisk og tsjekkisk - er r stavelsesbærende på samme måte som en vokal. Det er jo ikke noe problem å hvile på en r mellom to andre konsonanter, i hvert fall ikke hvis man er så heldig å ha rulle-r (tungespiss-r) i sin egen dialekt.
Et godt eksempel: På samme måte som ordet "finger" er helt likt i alle de germanske språkene, er ordet for samme legemsdel ett og det samme på de seks vestslaviske språkene jeg nettopp nevnte, nemli "prst". Ingen e-lyd høres mellom konsonantene - det er juks!
Tenk på den gode biskop Berislavs milde, brunøyde blikk, tenk på takknemligheten han fortjener for å ha kommet fra Bosnia via Kroatia til Tromsø, tenk på at hans nye tjeneste er stor nok til å få Den katolske kirke omtalt på Dagsrevyen; ta deretter sats og si Grrrrrgić - der den siste bokstaven uttales som en mellomting mellom ts og tsj. Katolikker i Norge kan mestre det, for såpass har biskop gjort seg fortjent til fra oss!
- - -
Det går gradvis opp for meg at jeg gjennom denne bloggen ikke bare legger åpent for alle og enhver at Inventus er en blogger som prøver å finne ut om han (ja, han! ikke hun) vil bli katolikk, men også at den samme Inventus er lidenskapelig opptatt av språk og musikk. Hva jeg måtte komme til å røpe av andre personlige sider under skrivingen, spiller liten rolle. Denne prosessen - å komme fram til en endelig avgjørelse om jeg vil bli katolikk eller ikke innen jul 2010 - involverer hele gubben, ikke minst de sidene av meg som fra før er de viktigste.
Om en dag eller to kommer et innlegg om en stor komponist og troende katolikk: Anton Bruckner.

Biskop Berislav

I dag er det nesten for lett å velge tema for blogginnlegget: Tromsø stift av Den katolske kirke fikk ny biskop i dag! Med stor verdighet og et imponerende antall celebriteter fra både kirkeliv og samfunnsliv ble biskop Berislav Grgić innsatt som biskop i Tromsø stift.
Jeg fulgte innsettelsesmessen på Internett. Den ble overført direkte i fra kl. 10.30. Det var et virkelig langvarig program med atskillige seremonier og ritualer. Jeg skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er: Jeg satt ikke og så på overføringen fra begynnelse til slutt. Det hadde jeg ikke ro i kroppen til. Etter en halvtimes tid begynte jeg på andre gjøremål i huset og gikk til og fra PCene der messen ble lastet ned.
Berislav Grgić. Hvilket navn! Den bosniskfødte prelaten vil få folk i det høye nord til å måtte øve litt og ta sats før etternavnet uttales. Nå er det vel mest vanlig i Den katolske kirke å tiltale og omtale kirkens tjenere på alle nivåer med fornavn. Dette forenkler jo både uttalen og nødvendigheten av å huske biskopens fulle navn.
Den norske, lutherske kirke har 11 biskoper. Den katolske har 3. I tillegg har Metodistkirken en biskop, men han har hele Nord-Europa som område. (http://www.umc-northerneurope.org/)
Kanskje finnes det biskoper også innen andre kirkesamfunn her i landet, men samtlige biskoper utgjør uansett en marginal yrkesgruppe. Biskop Berislav står i en spesiell sammenheng og i et skarpt lys som katolsk biskop i Tromsø. Han er dessuten relativt ung - født i 1960 ifølge katolsk.no - og kan altså bli værende i Nord-Norge i riktig lang tid.
Det gledet meg litt ekstra under formiddagens sending å se at jeg øyeblikkelig gjenkjente 3 personer i prosesjonen som skred innover gulvet i Tromsø domkirke. Den ene var biskop Bernt Eidsvig. Ham har jeg aldri egentlig sett, men bildet av ham på katolsk.no har jeg lagt merke til. Like bak biskop Bernt gikk biskop Gerhard Schwenzer, som jo vikarierte i min lokale kirke en søndag for noen uker siden (se blogginnlegget "Presterollen - innlegg 2"). Han var lett å kjenne igjen med sine kvikke bevegelser. Nesten bakerst kom Berislav Grgić selv, også han gjenkjennelig fra foto på katolsk.no.
Poenget med at jeg gjenkjente tre av de viktigste aktørene i formiddagens høytidelige tilstelning i Tromsø, var at jeg nå opplever å forholde meg til Den katolske kirkes persongalleri i Norge. De som er viktige innen Den katolske kirke, er personer jeg kjenner navn og utseende på. Dette er viktig, en inngang og en innfallsvinkel omtrent som at nye innvandrere i landet tidligst mulig bør gjenkjenne kongens og statsministerens navn og ansikt i mediene.
Det var ellers imponerende at både Vatikanet og ambassaden for Bosnia-Hercegovina stilte med sentrale representanter ved bispeinnsettelsen. Dette viser at Tromsø stift slett ikke er uten betydning for Den katolske kirkes verdensomspennende organisasjon. Kanskje blir jeg selv et medlem blant 1,1 milliard i løpet av neste år. Det er derfor det er så godt, så nyttig, så verdifullt og så interessant å følge kirkens begivenheter her til lands.
Jeg ønsker biskop Berislav alt godt og Guds velsignelse i den viktige tjenesten!
(Bildet øverst er hentet fra nettstedet www.katolsk.no uten nærmere forespørsel.)

fredag 27. mars 2009

Katolisisme på nettet

Det er ikke bare bloggere som skriver om katolsk tro på Internett. Etterhvert har jeg kommet over en hel del nyttige og interessante nettsteder. Aller først vil jeg framheve nettstedet som jeg aller sist er blitt kjent med, nemlig sidene til den amerikanske organisasjonen Catholics for Life (CUL). Ved første øyekast ser det ut til at dette er en organisasjon som kjemper for det ufødte liv. Uavhengig av hva man måtte mene om dette, har nettstedet en virtuell rosenkrans som man ber ved å klikke i midten av kransen og be bønnen som kommer opp. Det kan velges mellom ulike språk, men engelsk er nok det mest aktuelle for skandinaver.
Den virtuelle rosenkransen kan bes her: http://cul.detmich.com/rosary.html
Takk til IHa som opplyste om dette nettstedet i en kommentar til mitt forrige innlegg!

Da jeg forsøkte å finne ut noe om St. Christoffer i innlegget fra sist onsdag, fikk jeg en kommentar av Viking som opplyste at helgenen det gjaldt, opprinnelig het Kristoforos og er omtalt på Den norske, katolske kirkes hjemmesider: http://www.katolsk.no/biografi/kristofr.htm. Etter å ha lest denne beretningen, så jeg at det nederst finnes en link til et 50-talls bilder av St. Christoffer. Her finnes også bildet til venstre, som medaljongen jeg fortalte om, ser ut til å være basert på.
Det interessante er dessuten at galleriet med bilder av St. Christoffer hører med til nettstedet http://saints.sqpn.com/, hvor man kan lese om helgener fra hele verden. Helgenene er sortert alfabetisk eller etter minnedag på kalenderen. Her finnes en katolsk ordbok og oppslagsverk av de forskjelligste slag innen katolske personer og tradisjoner. Saints.sqpn.com er simpelthen en kunnskapskilde av dimensjoner, et nettsted man aldri blir ferdig med!


Det slår meg at de to nettstedene jeg har nevnt ovenfor, har jeg blitt introdusert for gjennom kommentarer til kun mitt forrige innlegg på denne bloggen. Det betyr at kommentarene jeg får, er av uvurderlig betydning når det gjelder å gi meg økt innsikt og større kunnskap!

I forbindelse med rosenkransen har jeg også kommet over en norsk blogg som i stor grad vier seg til dette temaet. Bloggens ansvarlige kaller seg "Oremus" (som betyr "la oss be", såvidt jeg vet), og nettadressen er: http://rosenkransen.wordpress.com/. Rosenkransen er her organisert etter bønner, mysterier og ukedager. Bloggen inneholder også bloggtekster av dypt alvor, samt en god linkliste. Jeg finner denne bloggen spesiell fordi den har den mer eller mindre statiske gjennomgangen av rosenkransens anvendelse i tillegg til dynamiske blogginnlegg med kommentarmulighet.


Til slutt vil jeg også framheve og anbefale det amerikanske nettstedet Catholic Online, http://www.catholic.org/. Nettstedet tar mål av seg til å gi katolikker over hele verden utførlig og aktuell nyhetsdekning og service innenfor katolske interesser. Nettstedet er ekstremt amerikansk, med reklame for reiser og varer, anmodning om å skjenke bidrag, forslag til aktualitetsstoff og oversikt over nettstedets mest populære oppslag.
Noe jeg liker godt ved Catholic Online, er de tallrike videoene man kan se. Her er katolske andakter, katolsk musikk med film eller bilder, presentasjon av hellige eller historiske steder, rapport om undere osv. Dessuten er det anledning å registrere seg og få en egen, gratis e-postadresse for webmail med @catholic.org som domenenavn. Dette i seg selv kan jo gi mulighet for mang en god samtale når noen spør etter ens e-postadresse.


Jeg vet ikke hva slags katolske nettsteder norske katolikker foretrekker, men mangfoldet er også på dette området så stort og omfattende at det finnes noe for enhver smak. Her har jeg nevnt hvilke steder jeg selv setter pris på, og katolske lesere kjenner sikkert disse nettstedene fra før. Hvis ikke, kan jeg jo i all beskjedenhet anbefale disse 4 nettstedene som rike og grundige informasjonskilder og besøkssteder for ettertanke med katolsk fortegn.
Når det får gått enda noen uker med min orientering innenfor Den katolske kirke, vil jeg sikkert ha mange flere og andre katolske nettsteder å anbefale.

onsdag 25. mars 2009

Kirkebesøk i Nederland (3)


Under min vandring i katolsk kirkelandskap så jeg lenge fram til besøket i Nijmegen 21. og 22. mars. På forhånd hadde jeg funnet Peter Canisius-kirken på nettet, og ved hjelp av en utskrift av bykartet fra turistkontorets nettsider hadde jeg funnet korteste vei fra hotellet på Grote Markt til kirken i Molenstraat. Veien var svært kort, under en halv kilometer.
Allerede lørdag ettermiddag gikk jeg forbi kirken og så at den var åpen. Jeg gikk inn og så meg diskret om, og jeg oppdaget at kirken faktisk hadde en liten butikk ved siden av inngangen. Butikken ble betjent av 2 eldre, hyggelige damer som snakket bare nederlandsk. De var over seg av begeistring, og da jeg i tillegg til å komme på besøk viste interesse for å kjøpe noe av krimskramset de hadde til salgs, var tjenesteiveren enorm.
I en stor monter som hadde glassvegger både mot gaten utenfor og mot butikklokalet, fant jeg en hel del katolske godbiter som jeg for en billig penge gjorde til mine. Det ene var en rosenkrans med sorte perler og sort trekrusifiks med Kristusfigur i sølv (eller sølvlignende materiale...). Dette er min aller første rosenkrans, og jeg ser fram til å lære å bruke den. Den norske katolske kirkes nettsider har mange store artikler om rosenkransen, og flere av dem gir god veiledning i å "be rosenkransen" med tilhørende mysterier avhengig av ukedag; se f.eks. denne artikkelen: http://www.katolsk.no/artikler/rosenkra.htm
På bildet ovenfor har jeg hengt rosenkransen på utstilling rundt et bronsekors som fruen og jeg kjøpte - merkelig nok! - i St. Olav katolske bokhandel for nesten 30 år siden og altså flere tiår før jeg ante at jeg senere skulle fatte slik interesse for katolisismen.
Det andre jeg kjøpte i butikken i Peter Canisius-kirken, var et lite krusifiks til å henge enten i kjede rundt halsen eller et annet sted; en nett liten gjenstand med uomtvistelig betydning og innhold.
Etter varm anbefaling fra de to eldre damene i kirkebutikken kjøpte jeg også en medaljong til å henge på et nøkkelknippe. Medaljongen forestiller St. Christoffer og bør ifølge de vennlige, nederlandske damene henge i bilen. Jeg har søkt etter St. Christoffer (Kristoffer? Christopher?) på katolsk.no, men ikke klart å finne noen helgen med det navnet som har umiddelbar forbindelse med bilkjøring og sjåfører.
Dette spiller jo liten rolle i og for seg; når selgerne av medaljongen anbefalte bilen eller bilnøkkelen som et egnet brukssted for St. Christoffer, følger jeg gjerne opp. Det kan jo aldri skade. Det er dette som er poenget med både helgenbilder, krusifikser og rosenkranser: Det skader ingen å tro litt på at sånt har en effekt. Tvert imot kan det gi litt mer trygghet til den som velger å tro det.
For noen år siden besøkte fruen og jeg et gresk-ortodoks kloster for Agios Efraim. Klosteret lå oppe i fjellsiden nær den historiske småbyen Marathonas, 5-6 mil øst for Athen. Inne i den lille klosterkirken lå gamle Efraim selv til utstilling i form av en liten, innskrumpet, balsamert mannsskikkelse.
I brosjyrer i klosterets butikk leste vi at Agios Efraim er den gresk-ortodokse kirkes helgen for bl.a. alkoholikere og rusmisbrukere. Jeg kjøpte en nøkkelmedaljong med bilde av ham, og denne har jeg benyttet på et av mine nøkkelknipper helt siden da. Det har ikke skadet - og jeg er ikke blitt noen større misbruker enn jeg var før jeg kjøpte nøkkelmedaljongen.
Der ser man: Det skader ikke å sette sin lit til en helgen!
- - - -
I kveld, onsdag, var det som vanlig kveldsmesse i min lokale, katolske kirke. Endelig hadde jeg tid til å være til stede igjen, og i kveld var vi hele 9 sjeler til stede, foruten pateren selv. Herrens bebudelse ble feiret i dagens messe, og det var høytid og feststemning rundt det noe forkortede ritualet. Det var godt å være "hjemme" igjen, og følelsen av å være hjemme i denne lille kirken som jeg nå kjenner så godt, overveldet meg og gjorde meg rørt.
Jeg hadde en kort prat med vår pater, og vi avtalte å ha en ny prat om min prosess som katolikk neste onsdag, den 1. april. Dette ser jeg fram til.

tirsdag 24. mars 2009

Kirkebesøk i Nederland (2)

Mitt besøk i Peter Canisius-kirken i Nijmegen sist helg gjorde egentlig ikke noe dypt inntrykk på meg. Derimot var besøket lærerikt og oppklarende på mange måter, kanskje nettopp gjennom forskjellene mellom det som foregikk under søndagsmessen og det jeg har blitt vant til å oppleve under messe i katolske kirker i Norge.
Dette innlegget handler i første rekke om musikken i messen. Det ble ikke spilt orgel under messen i Peter Canisius kirke, og når jeg tenker etter, så jeg ikke tegn til noe orgel der heller. Det kan har vært der et sted, men jeg så det som sagt ikke.
Til gjengjeld var et lite kor til stede helt framme i kirken, faktisk plassert bak alterbordet. Koret besto av 12-14 voksne mennesker, og ifølge arket med salmetekster heter koret "Koor Peregrinantes". Dette betyr faktisk "Pilegrimskoret".
Under hele messen var det koret som sang og som tok ansvar for salmesangen i stedet for menigheten. Jeg opplevde dette som svært passiviserende. Bare enkelte salmer var oppført med et slags omkved i fete typer på tekstarket, og kun der var det forventet at menigheten skulle delta i sangen.
Faste messedeler som Kyrie og Credo (trosbekjennelsen) ble framført talende. Gloria ble utelatt, og delene Sanctus og Agnus Dei ble sunget av koret.
Jeg stusset litt over et par sanger som var såpass allmennreligiøse at de like gjerne kunne ha blitt sunget i en protestantisk gudstjeneste. Den ene var et lite omkved som ble brukt mellom de ulike delene under forbønnen etter prekenen. I to enkle og nesten identiske tekstlinjer sang koret og menigheten (i den grad de sjenerte og dannede menneskene i menigheten kunne høres under sangen) denne lille teksten:
"Kom tot ons o Heer, ontsteek in ons uw licht
Kom tot ons o Heer, ontsteek uw licht in mij."
("Kom til oss o Herre, tenn ditt lys i oss, kom til oss o Herre, tenn ditt lys i meg.")
Et søk på nettet i dag har vist at dette lille omkvedet ganske riktig har vært brukt også i protestantiske gudstjenester. Melodien var enkel og vakker, men temmelig gospelpreget. Den ble akkompagnert på gitar. Jeg la merke til vekslingen mellom d-moll og G-dur og fant klare likhetstrekk mellom denne melodien og Ennio Morricones tittelmelodi til filmen "For a Few Dollars More".
Etter at messen var til ende og velsignelsen var framført, sang det lille koret en altfor berømt sang til avslutning. Dette var på ingen måte noen salme. Det var en nederlandsk oversettelse av den israelske, patriotiske visen "Jerushalayim shel zahav" av Naomi Shemer. Originaltittelen betyr "Jerusalem av gull". Refrenget i sangen skulle synges av menigheten sammen med koret, og der het det på nederlandsk "Jerusalaim, stad van God" - "Jerusalem, Guds stad".
For 30 år siden fikk jeg lære en finsk oversettelse av samme sang. Dette foregikk i et på alle måter konservativt, luthersk miljø innenfor studentlagsbevegelsen. Her het det i refrenget "Jerusalem, Jerusalem, sä ikinuori ikuinen..." - "Jerusalem, Jerusalem, du evigunge, evige."
Sangen er uendelig vakker rent musikalsk. Hvor vakker teksten er, avhenger av oversetteren. At en slik sang - en ganske enkel vise - ble framført som avslutning på en eukaristisk messe i fastetiden var vel i beste fall en overraskelse for meg. Rent ut sagt var det en skuffelse i forhold til forventningene om katolsk høytidelighet og rituelt alvor.
Kirken hvor dette foregikk, Peter Canisius, er ikke den største i Nijmegen. Det er derimot den gedigne middelalderkatedralen St. Stevens, der første byggetrinn sto ferdig i 1273. Her blir det på søndager feiret økumenisk messe. Det utføres altså en kombinasjonsøvelse som både protestanter (reformerte) og katolikker kan ta del i. Dette hadde jeg funnet ut på forhånd, og jeg valgte derfor å oppsøke den katolske messen i Peter Canisius-kirken. Det viste seg imidlertid at også her hadde det katolske særpreget blitt tonet ned.
Det kunne vært verre. Det kunne virkelig vært langt verre. På nettsidene til Peter Canisius-kirken står det en link til en bildeserie fra fastetidsmessen 22. februar i år. Med stolthet presenterer man bilder fra en tradisjonell karnevalsmesse der målet er å gjøre folk oppbrakt ved inngangen til fasten. Verzotting kaller nederlenderne denne skikken, som for min del har vært ukjent fram til nå.
Som sagt: Det kunne vært verre enn å oppleve protestantisk gospelsang eller pro-israelske viser under messen. Jeg kunne ha slumpet til å oppleve en karnevalsmesse med verzotting som mål. Dette slapp jeg, men jeg gleder meg intenst til førstkommende søndag, da jeg igjen har anledning til å gå til messe i min lokale kirke.

mandag 23. mars 2009

Kirkebesøk i Nederland (1)

For noen dager siden nevnte jeg at jeg skulle reise til Nederland i 3 dager, og sist fredag fortalte jeg at bloggen kom til å stå uendret pga en utenlandsreise. Nå er reisen unnagjort, jeg har hatt 3 utbytterike dager med arbeid og fest i Nijmegen, og jeg har vært på katolsk messe i et land der Den katolske kirke har en noe sterkere stilling enn i Norge.
Nederland har 16,1 mill. innbyggere ifølge wikipediga.org. Av disse er hele 48,2% uten religiøs tilknytning. Dette tallet er i seg selv tragisk høyt. Helt siden barneskolen har jeg lært at protestantismen fikk en egen retning i Nederland; Calvinisme tror jeg det ble omtalt som, etter sveitseren Jean Calvin (med overlegg tar jeg disse opplysningene fra hukommelsen uten å sjekke dem på nettet, som jeg akkurat nå benytter til å spre, ikke hente, informasjon). Vel, protestantismen har tilslutning fra bare 15,7% av nederlenderne ifølge Wikipedias nederlandske informasjonssider.
Den romersk-katolske kirke i Nederland har tilslutning fra 27% av nederlenderne. Dette utgjør 4,3 mill. innbyggere. Nederlands katolske befolkning utgjør alstå 90% av innbyggertallet i Norge, der bare 1% er katolikker.
Tall og statistikk er morsomt. Jeg vet ikke om mine kjære lesere har maktet å følge regnestykkene her, men poenget er at dette lille landet, mye mindre enn Finnmark fylke, har drøyt 3 ganger så mange innbyggere som Norge, og nesten 100 ganger så mange katolikker.
I går, søndag 22. mars, befant det seg én katolikk ekstra i Nederland, nemlig jeg. I forbindelse med et lederseminar i jobbregi var jeg i Nederlands eldste by, Nijmegen, i 3 dager, og søndag fomiddag gikk jeg til messe i den sentralt plasserte kirken for St. Peter Canisius.
Bildet som innleder dette innlegget, er tatt med mobilkamera få minutter før messen begynte. Kirken har et eget nettsted: http://www.petruscanisiusparochie.nl/. Dette innlegget er det første av flere fra mitt møte med Den katolske kirke i Nederland.
Messen startet kl. 10.30 og varte en snau time. St. Peter Canisius-kirken er romslig, og ved å telle benkerader og beregne benkenes lengde mot bredden av et menneske kunne jeg regne ut at minst 600 personer med letthet kunne plasseres sittende i kirken. I tillegg var det så god plass utenfor området med benker at mange hundre stående kunne tas imot i kirkerommet.
Til messen møtte drøyt 100 sjeler.
Det var ingen musikk å høre under messen, og jeg så heller ikke noe tegn til orgel. Kanskje var det der et sted i bakgrunnen, men det spilte liten rolle. Salmesangen ble nemlig ivaretatt av et kor bestående av 12-15 voksne og ganske dyktige sangere. Salmene fantes på et eget ark som messegjestene kunne ta med seg til plassen i benken.
Flere av salmene hadde omkved som var trykt med fet skrift på salmearket. Der var det meningen at menigheten skulle delta i sangen. Det var mulig å høre at det ble sunget i benkeradene, men sanget liksom runget ikke, slik den gjør i forsamlinger der folk fryder seg over å få synge.
Jeg ble svært forundret over hvor lite menigheten deltok stående i liturgien. Vi satt og satt, og presten holdt på med sitt oppe ved alteret. Dette var nesten like passivt som i protestantiske kirker.
Jeg mener: Dårlig salmesang og lite bevegelse - hvor er det blitt av de katolske kjennetegnene i Nederlands katolske kirke? Fram til prekenen var unnagjort, var det hele relativt kjedelig.
Det er nesten pinlig å innrømme det, men jeg syntes også at offertoriet - kollekten - var stusselig. Da innsamlingskurven kom til min plass, hadde den passert nesten 20 benkerader. Likevel fantes det ikke en eneste pengeseddel i kurven! Bare 1- og 2-euromynter. Dette var simpelthen skrekkelig for den offervillige personen som jeg i all beskjedenhet vil omtale meg selv som. For å slippe å gjøre Nijmegen-katolikkene til skamme ga jeg bare en brøkdel av hva jeg opprinnelig hadde tenkt.
Vel, det jeg har skrevet om søndagens nederlandske messe så langt, kan tyde på at hele forestillingen var en skuffelse. Det stemmer ikke - det må jeg virkelig ile til med å erklære! Det var riktig gildt å oppleve messens deler på et språk jeg forstår bare i omtrentlig grad. Jeg oppfattet f.eks. at trosbekjennelsen var den apostoliske, som også Den norske kirke benytter. Den mer omfattende og utviklede nikenske trosbekjennelsen ble ikke brukt i St. Peter Canisius denne søndagen.
Ved siden av meg hadde jeg en unggutt på knapt 20 år. Han tilbrakte hele messen liggende på kne, og det meste av tiden brukte han en medbrakt rosenkrans som han åpenbart gjennomgikk perle for perle. Dette observerte jeg uten egentlig å glo; jeg var turist på den mest anonyme av måter fordi jeg var i stand til å lese fellestekstene på landets språk fra liturgiheftet man kunne ta med seg ved inngangen.
Kommunionen var messens åpenbare høydepunkt. Folk knelte ned under den eukaristiske bønn, og aldri har jeg opplevd maken til iver under fredshilsenen! Mange gikk virkelig lange veier mellom benkeradene for å hilse på flest mulig før Agnus Dei og selve kommunionen. Det var fantastisk!
Jeg vet ikke om det var flere enn meg som valgte å avstå fra å delta i kommunionen. Det var i hvert fall med stor lengsel jeg lydig satt på kne som den protestant jeg ennå er, og avholdt meg fra kommunionsfellesskapet i påvente av en mulig, framtidig inntreden blant verdens "ekte" katolikker.
Også de to eller tre neste innleggene på denne bloggen kommer til å handle om mine ferske opplevelser i St. Peter Canisius i Nijmegen.

fredag 20. mars 2009

Måtehold

Dette er innlegg nr. 2 i dag, ettersom jeg kommer til å la bloggen være urørt i de neste 3 dagene.
I innlegget fra onsdag, "Kompendiet", skrev jeg avslutningsvis om de fire kardinaldydene: Klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. Den siste av dydene, måtehold, er spesielt interessant.
Måtehold inneholder både en begrensning og en adgang. Den aksepterer bruk av gleder og nytelser inntil en viss grense: Nytelsene må ikke fortrenge forholdet til Gud.
Her kunne det vært mulighet for å utvide anvendelsen av måtehold som generell holdning og anta at selv gudsforholdet skal følge måteholdsprinsippet: Den enkelte troende skal ikke la troen ta overhånd. Akkurat dette vil nok være å tøye begrepet en del lenger enn det som er hensikten.
Like fullt sier det meg noe vesentlig om forskjellen mellom katolisisme og protestantisme når måtehold innen Den katolske kirke blir løftet fram som én av de fire kardinaldyder. Det kan for det første være et hinder for religiøs fanatisme, noe som kan skape både konflikter, forargelse og ukjærlige forhold til medmennesker. For det andre åpner måteholdslinjen for en viss forekomst av forlystelser som innen protestantiske menigheter er totalt utelukket.
Måtehold betyr rent språklig at man gjør ting "sånn passe". Dette er bare så bra! Tenk å drikke "sånn passe" på julebordet eller banne "sånn passe" i et hissig øyeblikk! Eller vi kan tenke oss å være "sånn passe" ivrig i å gå til messe eller å be til Gud og jomfru Maria "sånn passe" ofte.
Dersom måtehold dreier seg om dette, er det en av de særtrekkene jeg setter høyest i katolisismen.
Men jeg har ikke tort å la saken stanse her. Jeg har sjekket Katekismen på www.katolsk.no/kkk, og jeg har funnet følgende sitat fra avsnitt 1809:
"Måtehold er den moraldyd som holder trangen til forlystelser i tømme og sørger for likevekt i bruken av skapte goder. Den sikrer viljens herredømme over instinktene og holder lysten innenfor anstendighetens grenser. Det måteholdne menneske retter sitt sanselige begjær inn mot det gode, utøver sunt skjønn så det ikke "følger sitt hjertes lyster" (jfr. Sir 5, 2)." (...) "Å leve godt er ikke noe annet enn å elske Gud av hele sitt hjerte, hele sitt sinn og i all sin gjerning. Det er Ham vi forbeholder hele vår kjærlighet (ved måtehold)..."
Måtehold er en kunst. Det er å vite når nok er nok, og å stoppe akkurat der. Det som akkurat i dag ser vanskeligst ut for meg, er ikke å nøye seg med "sånn passe", men å finne ut innenfor hvilke områder måtehold gjelder, og hvor intet måtehold skal vises. Skal vi tolke Katekismen bokstavelig, er det bare på ett område det ikke skal finnes grenser eller måtehold, nemlig i kjærligheten til Gud.
Måteholdslinjen gjør noe med forholdet mellom mennesker. Det gjør folk mindre påtrengende, mindre åpne, mindre krevende, mindre perfekte. Alt som gjør folk jeg kjenner fra Den norske, protestantiske kirke til slitsomme og puritanske pappfigurer, skal utøves med måtehold innen Den katolske kirke. Det ville ha gjort de samme personene mer personlige, mer ekte, mer tolerante, mer levende.
Måtehold er vanskelig, men viktig. Ikke minst er det av største betydning å sette måteholdet til side i kjærligheten til Gud. Måtehold er bare én av kardinaldydene. Jeg kommer til å slite atskillig bare med den. Kanskje er det lurest å ikke tenke så mye over saken, men gjøre ting "sånn passe" mens jeg konsentrerer meg kun om å øke min kjærlighet til Gud.
Hvis folk som kjente meg for et halvår siden, visste at det var JEG som skrev dette, hadde de overhodet ikke gjenkjent meg.

Katolsk.no var nede!!!

Stor skuffelse i formiddag: Nettstedet katolsk.no var ikke tilgjengelig! Det varte for min del bare i en drøy halvtime, så lyktes det å komme inn igjen. Å se over dagens nyheter og liturgiske bibeltekster på Den katolske kirkes norske nettsted hører etterhvert med i den daglige surferunden.
Ettersom jeg kommer til å være bortreist uten planer om å blogge i 3 dager, har jeg til hensikt å legge ut 2 innlegg i dag. Dette er det første, og det handler liksom om det primære: Frustrasjonen som brer seg når et av favorittnettstedene er nede.
Øverst til høyre på katolsk.no står det link til "Liturgisk kalender med messelesninger". Klikker man på den, kommer man til dagens dato i listen over hver enkelt dag hele året, med opplysning om hva som feires den enkelte dag - og det er virkelig ikke rent få dager at man kan feire en eller annen helgen - samt bibeltekstene som hører til dagens dato.
I løpet av formiddagen pleier jeg faktisk å forsøke å finne tid til å lese respektive bibeltekster fra Det gamle og Det nye testamentet. Å dra fram en bibel på skrivebordet i lunsjpausen er utelukket. Derimot er det jo så enkelt å åpne et nytt vindu på lap topen og hente fram http://www.bibelen.no/. Der fins alt sammen - trodde jeg.
Iblant inneholder dagens liturgiske tekster referanser til avsnitt som ikke står ikke Bibelen. Den 27. mars, for eksempel, skal det leses noen vers fra en bok som forkortes "Visd". Dette henviser til en boktittel som ikke finnes i Bibelen. Det samme gjelder forkortelsen "Sir", som var i bruk blant annet 23. og 24. februar.
Hva er så dette for noe??? Min kunnskapstørst øker, jeg søker og leter, men finner ikke svar. Er det blant de såkalte apokryfe tekstene at "Visd" og "Sir" kan finnes?
Ligger dette på Internett, da?
Nettstedet http://www.katolsk.no/ er en fantastisk kunnskapskilde, full av historie, legender, fakta, fromhet og liturgi. I de aller, aller fleste tilfellene opplever jeg høy grad av læring når jeg bruker nettstedet og listen over liturgiske messelesninger. Jeg lurer på om det er viktig å skaffe seg tilgang til tekstene bak forkortelsene "Visd" og "Sir", og jeg henvender meg direkte til bloggens lesere: Hva er dette for noe? Pleier vanlige, menige katolikker å bruke disse tekstene? Hvor viktig er det forresten i en norsk katolikks hverdag å lese dagens hellige tekster?
Jeg har så mange spørsmål og så få kilder til å finne svar....

onsdag 18. mars 2009

Kompendiet



Denne boken er i ferd med å bli noe av det kjæreste jeg eier. Som forsiden viser, er det Den katolske kirkes katekisme, men ikke den komplette utgaven fra 1992. Derimot er det en "kortversjon" - kompendium - utgitt 2005 med Pave Benedict XVI som ansvarlig.

I kompendiet er katekismens 2865 nummererte avsnitt komprimert til 598, men i margen vises hvilke avsnitt fra den opprinnelige katekismen som det enkelte avsnitt i kompendiet refererer til.

Teksten er vakkert skrevet, på alle måter preget av den fromme tonen i katolsk teologi. Hvert avsnitt innledes med et spørsmål, akkurat som i Martin Luthers katekisme. Tekstavsnittet utgjør svaret på spørsmålet og er samtidig en utlegning av en detalj fra katekismen.

La meg gjengi avsnitt 5, forhåpentligvis til glede for hver eneste leser av denne bloggen:

"Hvordan kan en tale om Gud?
Menneskets og de andre skapningenes fullkommenhet er bilder, om enn begrensede, på Guds uendelige fullkommenhet. Ved å ta utgangspunkt i disse er vi i stand til å tale om Gud til alle mennesker. Vi må imidlertid stadig polere vårt språk, da det er ufullkomment og bundet til bilder, idet vi innser at vi aldri fullt ut kan uttrykke Guds mysterium."

Så her sitter jeg og prøver å skrive noe både om Gud og Kirken. Ufullkomment er en høflig måte å beskrive det på. Språket i Pave Benedicts "Kompendium" er så vakkert at det er en velsignelse å få lov til å lese i boken.

I et tillegg etter de 598 tekstavsnittene kommer ca 15 sider med Allmenne bønner og katolske læreformuleringer. Dette er for meg av aller største pedagogiske nytte og verdi. Her finner vi Fadervår, Hill deg Maria, Te Deum og flere andre kjente bønnetekster gjengitt både på norsk og latin. Her kommer også lister over bibelske absolutter, så som Saligprisningene, Den hellige Ånds tolv frukter, De syv hovedsyndene (dødssyndene), og De fire kardinaldydene.

Mange av disse tingene har jeg aldri tenkt på at det går an å samle i oversiktlige lister. Denne fantastiske boka, som har såvidt over 200 sider, byr på grunnleggende innsikt i alt det innebærer å være troende katolikk. Dette er i hvert fall mitt inntrykk etter å ha brukt noen uker på ågjøre meg kjent med bokens innhold.

De fire kardinaldydene fascinerer meg mest. De er: 1. Klokskap. 2. Rettferdighet. 3. Mot. 4. Måtehold.

Denne vakre listen vil være tema i senere innlegg på denne bloggen. Jeg vil personlig anbefale Pave Benedicts Kompendium på det varmeste!

tirsdag 17. mars 2009

Forventninger og krav


Etter å ha beveget meg mellom ulike blogger skrevet av norske katolikker har jeg fått et inntrykk, eller snarere en følelse av, at artikkelen "Det katolske Norge", som sto i Dagbladet Magasinet 30. september i fjor, har vakt en del debatt internt.
Det er ikke mulig for meg som nesten utenforstående å forstå hva som har fått katolikker til å reagere på artikkelen, men jeg ser helt klart at den har sine svakheter. Selv ble jeg fascinert første gang jeg leste den, for her fantes en hel rekke kjente og innflytelsesrike nordmenn som var villige til å framstå som katolikker.
Jeg leste ikke artikkelen da den var fersk den 30. september. Derimot leste jeg om den litt senere, og jeg søkte den opp på Internett og leste den der ca en måned etter at den sto på trykk. Utskriften som bildet ved her er en såkalt fac simile av, tok jeg den 8. desember. Det var godt, for ved årsskiftet ble den fjernet fra Dagbladets hjemmesider.
Jeg har lest artikkelen igjen og igjen, og jeg er naturligvis ikke så fascinert lenger. Journalistenes mål har trolig vært bl.a. å vise hvorfor kjente nordmenn har konvertert til Den katolske kirke på tross av alt den står for. Det blir liksom feil svar hos de intervjuede når de med større eller mindre grad av begeistring prøver å forklare hva de har konvertert på grunn av.
En annen ting som jeg finner smålig og lavttenkende hos journalistene som har utformet den 12 sider lange artikkelen, er framhevelsen av de intervjuede katolikkenes livsstil. Hos flere blir det snakket om vindrikking og gode sigarer - som om dette gjør dem til lettsindige kristne. Dette er en tarvelig og svært gammelmodig målestokk brukt innen statskirken for å bedømme aktive medlemmers grad av rett livsførsel.
Som sagt: Jeg finner det puslete av de presumptivt liberale og akademiske Dagbladet-journalistene å legge vekt på slike personlige livsstilsvalg hos norske katolikker. Det er som om de lar seg overraske over at slikt ikke har noe sterkt fokus hos Den katolske kirke.
Derimot vet alle nordmenn at åpen omgang med alkohol og tobakk har et visst fokus innen Den norske kirke. Det er denne målestokken journalistene benytter når de i artikkelen beskriver biskop Eidsvig i OKB. Dette er fantasiløst og helt tydelig et gufs fra journalistenes kjennskap til de verste og mest trangsynte grupperingene innen statskirken.
Samtidig - og det er dette som er min motivasjon for å søke mot Den katolske kirke - samtidig er det nettopp slike pirk i enkeltmenneskets privatliv som har gjort den norske, protestantiske statskirken så uinteressant, kjedelig og irriterende. Vi kommer ikke utenom det faktum at det fortsatt er bare i Oslo og byene på Østlandet at kjente statskirkemedlemmer kan nyte hva de vil på restaurant uten å bli regnet som suspekte.
Her skiller Den norske kirke og Den katolske kirke seg fra hverandre på en grunnleggende måte, hvis jeg har oppfattet mine erfaringer og mine informanter rett. En av mine katolske bekjente forklarte at en del av de tingene som for enkelte er vanlig og naturlig å gjøre i forbindelse med messen - som å tenne et lys før messen begynner eller knele etter kommunionen - er den enkeltes valg ut fra hva som føles nødvendig og naturlig. Ingen bryr seg med hvordan andre geberder seg. Dette er svært annerledes enn i statskirken.
Dagbladet-journalistene som skrev om "Det katolske Norge", har avslørt seg og sine dype røtter i statskirken. Dermed klarte de ikke å se at det er nettopp den befriende annerledesheten i Den katolske kirke som tiltrekker nordmenn som ikke finner formene i statskirken naturlige. I den grad aktiv kirketilhørighet handler om utøvelse av gudstro, er det lett å se at Den norske kirke har et langt snevrere register av ritualer og symbolhandlinger å tilby. Kanskje er det symbolfattigdommen hos protestantene som får dens medlemmer til å pålegge hverandre strengere krav til praktisk handling utenfor kirkesituasjonen.
Alt dette vet jeg egentlig like lite om som de mer eller mindre fordomsfulle journalistene som skrev den nevnte artikkelen i Dagbladet.

søndag 15. mars 2009

Om å møte Den katolske kirke i media

Det er utrolig hvor raskt det går å identifisere seg med noe som man er positiv til. Saken eller ideen man har fattet interesse for og er villig til å støtte, blir med ett en del av en selv, noe man vil forsvare og noe man er stolt av.
Mange har et slikt forhold til en fotballklubb - ja, her i landet er det faktisk ikke uvanlig å ha sterke følelser for både den norske klubben man har stedstilknytning til, og en av de store klubbene i Champions' League. Følelsene for favorittlaget eller -lagene vekker bortimot det sterkeste engasjement man kan finne hos moderne mennesker.
To ganger i den siste uka har jeg opplevd et bittelite kick av slike følelser av stolthet over noe jeg er engasjert i, og det er i begge tilfeller Den katolske kirke som har stått for disse små gledesfornemmelsene. Det er kanskje første gang at jeg har opplevd stolthet over å lese om Den katolske kirke i media. Min tilknytning til kirken er så løs og fersk at det knapt er verdt å nevne. Likevel kom denne opplevelsen av å være en ørliten del av noe stort to ganger i uke 11.
De to sakene er av høy, kirkepolitisk art. Det tilkommer ikke meg på noen som helst måte å uttale meg om innholdet i sakene - slett ikke! Det er kirkens ledelse jeg i dette innlegget vil løfte fram for forbilledlig opptreden.
Den første gangen det skjedde, var tirsdag 10. mars. I avisen jeg leste ved frokosten, sto en spydig og sterkt kritisk kronikk basert på Den katolske kirkes reaksjon i en vanskelig og egentlig uløselig familietragedie i Brasil. Kronikken gjorde meg litt nedstemt, men i lunsjpausen noen timer senere besøkte jeg som vanlig nettstedet til Den katolske kirke i Norge. Der hadde biskop Bernt Eidsvig allerede rykket ut med en pressemelding der han med stor visdom kommenterte hendelsene i Brasil.
Biskopens uttalelse kan leses her: http://www.katolsk.no/nyheter/2009/03/10-0003.htm
Jeg oppfatter dette som våkenhet overfor medienes behandling av kirken. Pressemeldingen fra biskop Eidsvig gir også norske katolikker en verdifull hjelp i å besvare kommentarer som man kan bli utsatt for av folk som har latt seg opprøre av nyhetene fra Brasil.
Fullstendig uten å forholde meg til innholdet i verken nyhetssaken eller pressemeldingen finner jeg det omsorgsfullt, ansvarsbevisst, handlekraftig og klokt av biskopen å gå ut med en kommentar på denne måten og på absolutt riktigste tidspunkt.
Den andre gangen jeg leste om Den katolske kirke i media sist uke var torsdag 12. mars. Da figurerte Pave Benedict XVI på hovedsiden til Abcnyheter. Oppslaget handlet om at Vatikanet burde ha sjekket synspunktene til biskop Richard Williamson før bannlysingen av gruppen han tilhører, SSPX, ble opphevet i slutten av januar i år. Paven har nå i et langt brev vedgått at rutinene for faktakontroll ikke var tilstrekkelig kvalitetssikret i dette tilfellet.
Pavens brev er gjengitt i sin helhet på Vatikanets informasjonssider.
Igjen avholder jeg meg totalt fra å mene noe om saken, om bannlysing, biskop Williamson og SSPX. Derimot var det hyggelig å se Pave Benedicts varme smil på Abcnyheter i en sak som nyhetsmediet var fornøyd over, og det gjorde meg litt stolt å se at journalisten hadde tatt seg bryet med å legge ut en link til brevet på Vatikanets eget nettsted.
Det er med små steg jeg beveger meg innover i Den katolske kirke, ennå ikke som medlem, men som høflig interessert. Likevel fikk jeg erfare denne uka at interessen forlengst har tatt tak i meg, engasjert meg og gitt meg en første fornemmelse av tilhørighet. Det var dette som gjorde at jeg opplevde glede og stolthet over å finne henholdsvis biskopens og Pavens utspill på Internett. Jeg er på ingen måte likegyldig lenger, noe mine overraskende reaksjoner denne uka viste meg.

fredag 13. mars 2009

Troen på Gud

Gårsdagens blogginnlegg ble skrevet rett etter at jeg kom fra konsert med N3, de tre stjernegitaristene Mads Eriksen, Ronnie Le Tekrø og Terje Rypdal. Jeg lovet avslutningsvis i går at konsertopplevelsen ga et utgangspunkt for et innlegg om troen på Gud. Dette er innlegget du leser nå.
Jeg satt i kulturhuset her i byen hvor jeg bor, og stirret opp på scenen der de tre gitaristene skiftet på å spille solo i lyset fra urolig sirkulerende lysstråler og hissig dampende røykskyer. Ronnie Le Tekrøs fingre pulserte mot gitarstrengene som symaskinnåler. Presisjonen var perfekt, nesten maskinell den også.
Fingrene på de alle de tre gitaristene var påfallende lange og tynne, og jeg begynte å lure på om dette var en genetisk egenskap eller om det skyldtes et langt liv med gitar som arbeidsredskap. Alle de tre voksne mennene hadde fingre med samme lengde og tykkelse som kulepenner. Ingenting egner seg bedre for slike fingre enn gitarspill.
Jeg ble med ett klar over at det finnes to slags musikere: Vi har artister, og vi har virtuoser.
Under konserten i går kveld var det utelukkende virtuoser jeg hadde gleden av å oppleve. Da begynte jeg å tenke på det ennå ikke påbegynte blogginnlegget om troen på Gud, og jeg tenkte: Går det an å lære noe om Gud under en konsert med massive gitarsoloer?
Synet av de tre virtuosene gled over i en annen dimensjon og framsto som produkter av en skaperprosess der finslipt virtuositet var målet. Mennesker skapt perfekt for å glede verden med gitarferdigheter. Det skal en lang serie gode sammentreff av omstendigheter at menn med så særpregede fingre blir født i en tidsalder og en verdensdel hvor det å spille gitar kan bli et lukrativt levebrød.
Kan det være Gud som i siste instans har latt utvikling av gener for lange, tynne fingre falle sammen med et samfunns mottakelighet for gitarvirtuositet? Eller, vi kan snu spørsmålet: Kan det være noen annen enn Gud som har organisert egenskaper hos enkeltpersoner og samfunnet de er født i, på den måten at nettopp disse egenskapene blir så høyt verdsatt?
På dette punktet i konserten - det var vel gått en drøy time - ble jeg klar over at jeg trodde på Gud. Eller at jeg i det minste ønsket å tro på Gud. Eller at jeg kanskje hadde behov for å tro.
Et bibelord om et sennepsfrø demret fra underbevisstheten:
"Herren svarte: «Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: 'Rykk deg opp og slå rot i havet!' Og det skulle adlyde dere." (Luk. 17.6)
Den gudstroen som mitt sterke inntrykk av fingerferdighet på gitar hadde gitt meg en fornemmelse av, var langt mindre enn et sennepsfrø - som i seg selv er ørlite. Når en tro på sennepsfrøets størrelse kan utrette mirakler som bibelsitatet beskriver, måtte kanskje min tro, om den var enda mindre og direkte mikroskopisk, kanskje være nok til at jeg kan gå inn i min lokale, katolske kirke og vite at jeg gjør det i oppriktighet.

I tjue år har jeg trodd at jeg var ateist. Jeg har til og med vært tilfreds som ikke-troende. Behovet for å arbeide med denne bloggteksten og hele prosessen som denne bloggen beskriver, utløste i går kveld en erkjennelse av at troen på muligheten for at Gud er til, har ligget bortgjemt i et hjørne i mitt indre i alle disse årene. Virtuositeten hos de tre mennene på scenen i går viste meg min tro på nytt, omtrent som når et smykke noen har mistet i en skog, blir funnet mange år senere.

La meg også gi til beste en kort, filosofisk tekst av Bertholt Brecht. Teksten kommer fra boken Kalendergeschichte og handler om Herr Keuner. Jeg leste teksten for omtrent 35 år siden. Jeg har prøvd å fortrenge Herr K's svar, men nå er det tid for å hente det fram igjen:
Einer fragte Herrn K., ob es einen Gott gäbe. Herr K. sagte: " Ich rate dir, nachzudenken, ob dein Verhalten je nach der Antwort auf diese Frage sich ändern würde. Würde es sich nicht ändern, dann könnten wir die Frage fallenlassen. Würde es sich ändern, dann kann ich dir wenigstens noch so behilflich sein, daß ich dir sage, du hast dich schon entschieden: Du brauchst einen Gott."
(Dersom svaret på spørsmålet om Guds ekstistens vil endre din atferd, har du allerede bevist at du behøver en gud.)

Det viktigste spørsmålet er besvart: Jeg tror på Gud. Det nest viktigste spørsmålet er om jeg nødvendigvis må tilhøre Den katolske kirke for å gi næring til min gjenfunne gudstro. Dette er hva hele denne bloggen handler om.

torsdag 12. mars 2009

Musikk mens vi venter (2)

I tankene jobber jeg konstant med det kommende, nødvendige blogginnlegget om troen på Gud. Jeg varslet på tirsdag, for 2 dager siden, at det måtte komme, og at det ville ta tid. I går serverte jeg her på bloggen ingenting annet enn Sinéad O'Connors vakre framførelse av Frans av Asissis bønn. I kveld, torsdag, har jeg vært på konsert og opplevd ting som har hjulpet meg videre.
Hvis jeg rekker det i morgen, fredag, er det da jeg vil begynne å skrive om troen på Gud. Utgangspunktet vil være noen tanker jeg gjorde meg under konserten jeg var på i kveld.
Det var 3 av Norges absolutt ypperste gitarister som sto på scenen i kulturhuset i byen hvor jeg bor. Mads Eriksen, Ronnie Le Tekrø og Terje Rypdal i tur og orden og side om side. Et tremanns band sto for kompet, og her var det den legendariske, allestedsnærværende Paolo Vinaccia som var maestro himself midt i trommesettet.
Så hvordan kan disse emminente musikerne ha gitt meg den innfallsvinkelen jeg trenger for å skrive om troen på Gud? Er det mulig? Svaret kommer i morgen, hvis jeg rekker det som sagt.
I mellomtiden byr jeg på enda en video fra Youtube. Her kommer nettopp Tekrø og Rypdal med band og framfører en av låtene fra kveldens konsert her i min by. "Cathedral" heter den, og det er naturligvis med stor fryd jeg serverer en heavy gitarlåt med nettopp en slik tittel, en låt som også ble spilt under konserten i kveld.
In nomine Patris et Filii et Spiritu Sancti. Herren være med dere som klikker på play-pilen og lytter til dagens låt! Nå vet jeg i det minste at jeg tror!

onsdag 11. mars 2009

Musikk mens vi venter

I gårsdagens blogginnlegg varslet jeg at neste tekst må handle om troen på Gud. Det innlegget er ennå ikke påbegynt. Men jeg vil glede og berike denne bloggen ved å dele Frans av Assisis bønn med bloggbesøkerne, framført på mest inderlige måte av den fantastiske irske artisten Sinéad O'Connor.
Hennes religion kan også bli min.... Det åpner perspektiver!
Det fins sikkert personer der ute som vet mye mer om Sinéad O'Connor enn jeg gjør, mange som sikkert kan fortelle de mest ufordelaktige ting om denne særpregede og tidvis opprørske artisten. Men det hun gjør her, på denne videoen fra Youtube, det er bare godt!

tirsdag 10. mars 2009

Planer og mål

Denne bloggen er en dagbok, og denne dagboka er en konstant bearbeidelse av meg selv. Den kunne vært kalt min egen epikrise, men betegnelsen passer ikke fordi dette handler jo slett ikke om noen sykdom! Skrivingen på denne bloggen gjenspeiler prosessen jeg gjennomgår under vurderingen av hvorvidt jeg i løpet av 2010 skal konvertere til Den katolske kirke eller ikke.

Flere av temaene jeg har skrevet om hittil, har vært omtalt både subjektivt og med preg av min mangel på kunnskap, innsikt og erfaring med katolsk tenkning. En del temaer har kanskje blitt opptegnet med altfor grov pensel. Senere vil det kanskje være nødvendig å vende tilbake til noe av det jeg har skrevet tidligere og ta temaene opp igjen til behandling på et stadium da jeg har lært mer og kan bruke begreper og redskaper som er tilstrekkelig finslipte til at min omtale blir presis.

Det er i ydmykhet overfor de to årtusener gamle læresetningene jeg forsøker å beskrive min tilnærming. Når jeg har hatt en opplevelse av økt innsikt, ny erfaring og forbedret forståelse, skriver jeg om det som uttrykk for min ærbødighet overfor den kirken jeg nærer et så sterkt ønske om å tilhøre.

Etter anbefaling fra min omsorgsfulle pater leser jeg for tiden en bok om treenigheten, "Å tro på Den treenige Gud" av Gisbert Greshake. Stoffet er tørt, teologisk og filosofisk, men også preget av forfatterens ærbødige tiltro til stoffet han behandler. Det er trosaspektet i teksten mer enn det teologiske innholdet som får meg til å lese kapittel for kapittel som om jeg beveger meg lengre og lengre innover i en endeløs korridor av hemmelighetsfulle rom.

"Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst."
(Plura Jonsson, In från regnet)

Jeg må sette noen mål for den nærmeste tiden. Jeg må ha noen nålestikk i kalenderen med skjæringspunkter der jeg kan finne ut om jeg kan gå videre i denne prosessen eller om jeg må snu, skifte kurs eller hoppe av hele greia. Ennå er det 21 måneder igjen av tiden jeg har gitt meg selv, men de avgjørelser som skal tas i denne tiden, er viktige.

En hel del planer begynner å falle på plass for meg. Noen datoer begynner å utmerke seg som delmål på veien mot å bli fullverdig katolikk. Det jeg beveger meg mot, er kanskje mitt livs viktigste beslutning siden jeg inngikk ekteskap med kvinnen jeg fortsatt er lykkelig gift med. Jeg får benytte fastetiden bevisst og konstruktivt med hyppige kirkebesøk også utenom messetidene.

Neste søndag, den 22. mars, kommer jeg til å befinne meg i Nederland. Jeg har forlengst funnet ut hvor jeg kan finne en katolsk kirke i byen der jeg skal tilbringe helgen. Å feire messe utenlands vil bli enda en ny erfaring. Snart må jeg ha en ny prat med min pater, og jeg har allerede en rekke spørsmål til ham. Skal vi si ca 1. april? Det er overkommelig for min del.

Kanskje bør jeg også ta initiativet til en prat med en av prestene i Den norske kirke her hvor jeg bor. Utmelding av statskirken er vel egentlig på tide når sant skal sies; som jeg tidligere har nevnt, har jeg benyttet statskirkens tjenester bare én gang i løpet av de siste 20 årene. En mail til den av de protestantiske prestene som jeg kjenner best her i byen, bør sendes i nær framtid!

Denne teksten representerer ingenting annet enn høyttenking fra min side. Teksten er kanskje så banal at jeg burde ha latt være å legge den ut, men en dag vil også mine tanker denne tirsdagskvelden være med på å vise hvilke stier mitt sinn har vandret på veien mot å bli den person jeg kommer til å være ved utløpet av 2010 - forutsatt at jeg får leve til da.

Jeg vet også hva det neste innlegget på denne bloggen vil dreie seg om. Det er så stort og krevende og altoverskyggende at jeg vegrer meg for å begynne på det. Derfor er det ikke sikkert at et slikt innlegg er klart på nettet i morgen; kanskje trenger jeg flere dager. Det neste innlegget må nemlig handle om troen på Gud.

"Derfor ber jeg den salige Jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: Be for meg til Herren, vår Gud. - Ideo precor beátam Maríam semper Vírginem, omnes Angelos et Sanctos, et vos, fratres, oráre pro me ad Dominum Deum nostrum."

mandag 9. mars 2009

Stabat Mater Dolorosa


Bildet er en fac simile fra Katolsk Salmebok.

I går skrev jeg om korsveiandakten under messen i min lokale, katolske kirke. Jeg skrev at hele det spesielle, dramalignende ritualet gjorde inntrykk på meg, især på grunn av den vakre salmen som menigheten sang et vers av ved hver av de 14 stasjonene på korsveivandringen.

I en kommentar til gårsdagens tekst skrev IHa at det kan ha vært middelaldersalmen "Stabat Mater dolorosa" som ble sunget under korsveivandringen. Det viser seg å stemme! Tusen takk til IHa for presis kommentar! Kanskje ingen bragd å gjette dette for en som er vant med sang, salmer og bønner i Den katolske kirke, men jeg er jo ikke så husvarm ennå. Alt jeg opplever i kirken, er nytt for meg.
Jovisst var det "Stabat Mater"! På vei fra jobben i dag stakk jeg innom kirken, fant et eksemplar av arket med tekstene som ble benyttet under korsveivandringen, tok med meg en salmebok fra hyllen ute i gangen og satte meg i en av benkene og begynte å lete.
På veien inn gjorde jeg naturligvis alle bevegelser man skal når man som katolikk går inn i kirken. Det tilførte meg noe godt og trygt å gjøre dette som en frivillig og naturlig handling, uten et eneste menneske til å kontrollere at jeg gjorde slik jeg skulle.
Men som alle kan se av det scannede notebildet over denne teksten, er faktisk melodien å finne på nr. 470 i "Lov Herren. Katolsk salmebok" fra 2000. På nr. 469 står melodien oppført med middelaldernoter (4 linjer i stedet for 5) og hele teksten på latin. Nr. 470 inneholder kun den gregorianske melodien nedtegnet i moderne noter, mens nr 471 viser en flerstemt melodi fra 1600-tallet og hele teksten på nynorsk.
Vi sang på bokmål i min lokale kirke i går; det passer best her hos oss. I tillegg kan jeg som musikklærer opplyse at vi sang melodien i 6/8-takt. Notene ovenfor består jo bare av "notehoder" uten hals. Når vi sang i 6/8-takt, skulle altså annenhver note vært en åttedelsnote, og sangen bølget av gårde i rytmen lang-kort, lang-kort.
Igår hadde vi også organist til å akkompagnere sangen. Det gjorde det hele ekstra fint og lett å følge med.

Det er svært lenge siden jeg støtte på teksten "Stabat Mater" for første gang. Det skjedde ved en tilfeldighet en gang jeg var i en platebutikk rundt 1979. I en hylle med plater (LPer den gangen!) til sterkt nedsatt pris fant jeg en innspilling av "Stabat Mater" med musikk av Giovanni Battista Pergolesi (1710-36). Innspillingen var gjort i 1977 med Ganddal Pikekor fra Sandnes, dirigert av Audun Vagle.
Det ble ei plate som fikk surre og gå til stiften nesten hadde gravd seg tvers gjennom vinylen. Etter en tid fikk jeg tak i et hefte med komplette noter til den varierte sangsyklusen, og jeg besøkte konserter der verket ble framført. Våren 1980 opplevde jeg til og med å høre verket framført i Tempelplassens kirke i Helsinki, med verdensberømte Taru Valjakka som en av solistene.
Selv spilte jeg verket som en del av mine egne hjemmeøvelser, akkompagnementet på piano og solostemmene på tverrfløyte. Pergolesis "Stabat Mater" var en del av mitt hjem gjennom hele 1980-tallet.
Og i går møtte jeg altså teksten igjen, uten å skjønne det, i den lokale, katolske kirken her hvor jeg bor, med en lett modernisert greogoriansk melodi akkompagnert av en ung vietnamesisk dame på elektronisk orgel.
Livet er vel mangfoldig og uberegnelig - og ubeskrivelig vakkert!

søndag 8. mars 2009

Korsveien

Iblant blir det veldig klart hvorfor det tar så lang tid å bli klargjort for konvertering til Den katolske kirke. Det er en stor mengde lærestoff man skal gjennomgå og absorbere, men framfor alt er det helt avgjørende å ha vært i kirken jevnlig gjennom et helt kirkeår. 12 måneder er hva som skal til for å se de ulike fasene i kirkeårets vekslinger mellom høytider, fester, fastetid og mindre markeringer.
Nå er det faste, og gudstjenestene bærer preg av dette. Presten har på seg en lilla kappe, og liturgien er noe annerledes i søndagsmessen. I min lokale kirke i dag startet messen med en "korsveiandakt". Det var første gang jeg opplevde en slik, og det ga meg stort utbytte.

I kirken hvor jeg går, henger det i alt 14 utskårne bilder som framstiller lidelseshistorien. Bildene henger side om side med 7 stykker på sørveggen og 7 på nordveggen. Uten at jeg noen sinne har lagt merke til det, skal det visstnok være tilsvarende bildeserier i de fleste katolske kirker.

Bildeserien kalles "korsveien", og i dag fikk jeg se og høre hvordan bildene benyttes i en vandring langs Kristi lidelseshistorie.
Straks messen hadde begynt på vanlig måte med velsignelsen, bad presten en kort innledningsbønn og tok med seg ministrantene bort til det første bildet på kirkens sørvegg. Samtidig sang menigheten 2 vers av en vakker salme. Versene var korte, bare 3 linjer, men av arket som alle hadde fått utlevert ved inngangen, skjønte vi at salmen hadde svært mange vers.

Menigheten sto oppreist og fulgte med på prestens forflytting til det utskårne bildet. Da de to salmeversene var sunget, sa presten "Første stasjon. Jesus blir dømt til døden."

Så falt alle ned på kne mens presten sa: "Vi tilber deg Kristus, og lovpriser deg." Menigheten svarte: "Fordi du ved ditt kors har forløst verden." Deretter ble en bibeltekst som fortalte om dødsdommen, lest fra lesepulten. Etter lesingen fulgte ordene "Miskunn deg over oss, Herre", og deretter sang menigheten et vers fra den vakre salmen.

Slik fortsatte det fra bilde til bilde, 14 stasjoner rundt i kirken med de innledende ordene, tekstlesing, "Miskunn deg over oss" og et nytt vers fra den samme salmen. Hele prosedyren er beskrevet på Den katolske kirkes rikholdige nettsted: http://www.katolsk.no/artikler/korsvei/

Igjen opplevde jeg dette spesielle med Den katolske kirke: Hele menigheten var fysisk aktiv og delaktig i det som var dagens tema. Her måtte en være våken og oppmerksom, lese rett tekst, knele på rett sted, synge rett salmevers og være vendt mot rett bilde.
Det var en sterk anskueliggjøring av lidelseshistorien jeg fikk være med på under denne søndagsmessen. Det gjorde sterkt inntrykk og levendegjorde både lidelseshistorien og årsaken til fastetidens moderate livsførsel. Framfor alt la jeg merke til at mange av stasjonene fokuserte på jomfru Marias følelser over å se hva myndighetene og folkemengden påførte hennes Sønn av lidelse, smerte og fornedrelse. Maria-aspektet ble især oppfanget av salmeteksten.
Jeg må forsøke å finne ut hvilken salme som ble sunget under korsveivandringen. Den gjorde inntrykk på meg; den fungerte som en rød tråd som bandt de 14 stasjonene sammen og rammet inn hele messens innhold denne 2. søndag i faste. Nå har jeg faktisk en oppgave å gjøre for min egen del i kirken i løpet av de nærmeste dagene: Å oppspore salmens tekst og melodi!

lørdag 7. mars 2009

Identitet

Som godt voksen mann med varierte erfaringer og mange innholdsrike år bak meg opplever jeg iblant at bordet fanger. Ord jeg har sagt og ment, ytringer framført med overbevisning og styrke, kommer tilbake som kråkeflokker om vinteren når jeg har gått noen runder i livets vindeltrapp. Da må jeg innse at det jeg mente i en fjern tid og forgangen tilstand, ikke gjelder lenger. Jeg må kaste kortene og forlange omstokk.
I de siste ukene har jeg forsøkt å holde nede en slik kråkeflokk som har flakset omkring og forsøkt å presse seg inn på arenaen. Nå slipper jeg den løs:
I mange, mange år har jeg betraktet det som stakkarslig, kjedelig og stigmatiserende å velge å framstå som "kristen" i norsk sammenheng. Her i landet har vi jo den forunderlige merkelappen "personlig kristen", som om det er mulig å være kristen på andre måter enn den rent personlige.
Når jeg nå er vei til å bli katolikk - ja, kanskje kan jeg allerede si at jeg er det! - er jeg samtidig i ferd med å ikle meg den universelle betegnelsen "kristen". Jeg risikerer å bli satt i bås med de konturløse, lusekoftekledde mennene som følger sine koner til bedehuset på søndagskveldene; de blåøyde, alltid smilende ungdommene som tror de vet noe om livet etter å ha blitt "frelst" som 19-åring; den pertentlige, kvinnelige kollegaen som aldri kjøper lodd i vinlotteriet på jobben; den vennlige og gjennompålitelige håndverkeren som sier "æsj!" i stedet for "faen!" når han bommer med hammeren mens han utfører en jobb som han selvsagt skal betale skatt for.
Jeg grøsser, ikke over å dele merkelapp med disse menneskene som jeg oppfatter som uinteressante, men over å bli tatt for å være som dem.
Det er faktisk av en viss betydning for meg å fortsette som før. Jeg er meg, kjent av omgivelsene som en mann med de-og-de interessene, de-og-de kunnskapene, den-og-den erfaringsbakgrunnen, slik-og-slik atferdsmønster. Dette må jeg kunne forsette med og likevel trives med å gå regelmessig til messe, oppsøke kirken på hverdager for å tenne et lys, hilse blidt på polakker og vietnamesere jeg normalt ikke skulle kjenne, og bære et lite krusifiks i kjede rundt halsen.
Er det dette jeg vil? Ja, det er det!
Fra min ungdomstid husker jeg med gru hvordan lokalmiljøet forventet at de "kristne" skulle oppføre seg, og ikke minst hvordan en omvendelse skulle kunne sees fra første dag ved at personer endret sin atferd og sine interesser over natta.
Jeg kjente en gang en unggutt som kvittet seg med en samling på flere hundre LP-plater med rockemusikk fordi han var blitt omvendt, "frelst", "kristen", på et bedehus drevet av den daværende Indremisjonen. En annen ung mann ga opp en lysende fotballkarriere med fast plass på U21-landslaget fordi han mente at Jesus forlangte det.
Allerede den gangen - det må ha vært tidlig på 1970-tallet - klarte jeg ikke å se en eneste fornuftig begrunnelse for den slags offer, og den dag i dag ser jeg slike personlige symbolhandlinger som meningsløse og bortkastede. Et utslag av pietistisk kristendom, et særnorsk fenomen som fremdeles preger folks forventninger til dem som tilhører den store gruppen "kristne".
Der passer ikke jeg inn, ikke i den særnorske oppfatningen av begrepet.
Derimot fryder jeg meg over å se søramerikanske fotballspillere gjøre korstegnet når de blir satt inn i kampens 86. minutt for å redde laget sitt i en norsk seriekamp. De er også "kristne".
Jeg vet med meg selv at det viktige for meg ved eventuelt å konvertere til Den katolske kirke, er ikke å bli eller framstå som "kristen". Det viktige er å være katolikk. Dette blir en del av min identitet. Hvis folk spør meg om religiøse forhold, vil jeg betone "katolikk", ikke "kristen". Dette er nødvendig i Norge for ikke å gi inntrykk av å være noe helt annet enn en gemén pietist. Dessuten deler jeg oppfatningen jeg har lest i bloggen "Katolsk i hodet" om at det å fortelle folk at man er katolikk i et protestantisk samfunn er en nyttig og effektfull "Conversation piece", en kontaktåpner, en kilde til både provokasjon og fascinasjon blant medmennesker.
Uansett hva jeg legger vekt på, kommer jeg ikke utenom at det å være katolikk tilfører min identitet noe nytt både utad og innad, og det det tilfører, er positivt i mine egne øyne.

fredag 6. mars 2009

Et kall

Det er nå omtrent et halvt år siden det gikk opp for meg at jeg faktisk var interessert i Den katolske kirke. Akkurat i disse dager er det fire måneder siden jeg torde gå til messe for første gang. (Det er riktig å bruke ordet "torde" her. Jeg gikk til min første messe i den lokale katolske kirken; det var en onsdagskveld og langt mindre enn 10 mennesker til stede. Inkludert meg.)
Når jeg først driver med kortsiktig, historisk tilbakeblikk: Det er bare såvidt over 1 måned siden jeg opprettet denne bloggen for å skrive om min tilnærming til Den katolske kirke, en tilnærming som like godt kan ende med avskjed på grått papir.
Jeg har begynt å tenke på en sak, et aspekt som særlig min familie fremmer overfor meg med aller største forsiktighet og respekt. La meg gå en omvei for å forklare:
Vi vet at de aller fleste mennesker som stemmer ved politiske valg i Norge, er ikke medlem av partiet de stemmer på, og sannsynligvis ikke av noe annet parti heller. Likevel stemmer de.
Dette kan overføres til meg: Hvis jeg er så glad i å gå på katolsk messe og liker å gjøre korstegnet når jeg starter arbeidsdagen, kan jeg ikke bare nøye meg med det? Behøver jeg virkelig å melde meg ut av Den norske kirke, melde meg inn i Den katolske og konvertere med alt det medfører?
Her hvor jeg bor, vil folk flest si: "Er'e nøddvendi'?"
Dette spørsmålet er fundamentalt og eksistensialistisk. Jeg er opptatt av katolisismen, javel, men trenger jeg av den grunn å bli katolikk? Jeg kan jo faktisk la det være og fortsette som protestant i navnet men katolikk i gavnet.
Dette ville vært mye lettere i forhold til familien, mine kjære kolleger og mine nærmeste venner. Ingen av dem er katolikker. Jeg mener virkelig: Ingen av dem. Jeg blir alene. Men jeg kommer fortsatt til å være en del av den samme familien, tilhøre det samme kollegiet, beholde de samme vennene.
Vil det sette meg i en ny og vanskeligere situasjon i forhold til alle disse menneskene som betyr noe for meg?
Nei, er svaret, nei tvert imot. Jeg kan både fortsette som før og framstå som et menneske med en rikere bakgrunn, større dyp, mer seriøs, mer trygg, mer kunnskapsrik.
Jeg vet ikke om alle mine nærmeste vil oppleve meg på den måten. Jeg tror faktisk at dersom alle hadde visst hva jeg har for tanker om min egen framtid, hadde de ikke vist nevneverdig reaksjon. Det jeg driver med, er i de flestes øyne en privatsak.
Da jeg møtte min lokale pater til samtale den 19. februar, sa han at dersom jeg vil konvertere som den eneste i familien, må jeg være sikker på at det ikke skaper konflikter med mine kjære.
Dette har jeg begynt å undersøke, og det ser lovende ut. Fruen er en fleksibel, tolerant person, og mine to sønner er voksne og selvstendige og er egentlig uinteresserte i hva fatter'n finner på.
Dermed må jeg kunne regne med at en eventuell konvertering for min del ikke vil utløse konflikter. Sånn sett er jeg klarert for konvertering når tiden er inne.
Men er'e nøddvendi'?
La meg gi leserne en parallell: Jeg er så glad i Sverige! Jajamen! Jeg har vært i absolutt samtlige län og landskap. Jeg vet at Sverige har 290 kommuner, og jeg vet hvor på kartet samtlige kommuner befinner seg. Når jeg er på kjedelige jobbkurs, pleier jeg å korte tiden ved å sjekke skriftlig om jeg klarer å huske hvilke kommuner som ligger i Norrbotten, Dalarna eller Gävleborg. Som oftest klarer jeg alle sammen, noe jeg sjekker mot Sverigekartet når jeg kommer hjem.
Jeg er en hundreprosent-person. Jeg vet at Den katolske kirkes lære passer meg, min tro og min tvil, mitt uttrykksbehov og min samvittighet. Det vil ikke være riktig av meg å sitte hjemme i stua og vite at det bare 800 meter unna ligger en liten, nybygd kirke som kan tilby presis hva jeg har behov for - uten at jeg tilhører den.
Jeg er en hundreprosent-person. Jeg er ikke nødt til å konvertere, men i dag, en time før datoen er 7. mars 2009, ser jeg at dette vil passe meg og mine religiøse forestillinger helt perfekt. Da kan jeg ikke la være å stå løpet helt ut!
Jeg begynner å undre meg over meg selv. Også i går var jeg i nærheten av samme undring: Jeg startet denne bloggskrivingen for å sette mine tanker på trykk under prosessen med å vurdere å bli katolikk eller ikke. Hittil har omtrent alle innlegg vist en tendens til å ønske å konvertere.
Kanskje lar det seg ikke stanse. Neste innlegg kommer til å handle om identitet. Følg med...

torsdag 5. mars 2009

Det katolske fellesskapet

I en protestants øyne er det særlig på ett felt at katolikkers livsførsel ser annerledes ut en protestantens egen: Katolikkene ser ut til å kunne gjøre som de vil så lenge de passer på å komme til messe og skriftemål rimelig ofte og regelmessig.
Det er naturligvis en svært overfladisk måte å se det på, men vi skal ikke se bort fra at gudfryktige protestanter kan kjenne et ufrivillig stikk av misunnelse overfor katolikker, som tilsynelatende kan tillate seg en hel del gleder og nytelser som protestantene finner umoralske eller rent ut syndige.
Enkeltmennesker vurderer hverandre ut fra detaljer. De små tingene blir viktige og avgjørende i å bedømme medmenneskers religiøse kvalitet.
For protestanter - ikke minst norske pietister - vil vindrikkende katolikker ofte fortone seg som lettlivede og skjødesløse.
De samme protestantene har til gjengjeld kanskje aldri overvært en katolsk messe og sett respekten, ydmykheten og det personlige alvoret som preger den gudtjenestelige atferden som hver enkelt katolikk utøver inne i kirkerommet.
Det er her vi henter fram igjen sitatet fra boken "Den katolske kirke i lommeformat" som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Her skriver Dr. Erwin Bischofberger:
"Den rette og omfattende troen finnes bare i hele det kirkelige fellesskapets forente bevissthet: Kirkens felles tro. Det er også derfor Kirken sier når den feirer nattverden: Herre Jesus Kristus, se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro."
Det kirkelige fellesskapet, messen og kommunionen som prestene og biskopene tar ansvar for, er den enkelte katolikks skjold og verge. Slik tolker jeg dette sitatet, i stor grad farget av min opprinnelig protestantiske oppfatning av forskjellen mellom det å være aktiv protestant og aktiv katolikk.
Dette er logisk, og det forklarer den panikken som ifølge historikeren Lawrence Stone bredte seg blant vanlige folk etterhvert som reformasjonen fikk grepet om kirkene for 500 år siden. (Se mitt blogginnlegg "Før og etter reformasjonen" fra 7. februar.) Forklaringen er at mens Den katolske kirke både før reformasjonen og fram til denne dag har stått last og brast med sine medlemmer og hjulpet dem via messen og sakramentene til å få fred med Gud, forkynte de reformerte og protestantiske prestene at hver enkelt person står alene ansvarlig overfor Vårherre.
Dette siste virker ensomt. Som å være under en lyskaster uten på noe tidspunkt å kunne løpe ut av lyskjeglen.
I Den katolske kirke finnes ritualene, korstegnene, de ferdige bønnene, eukaristien og de syngende prestene. Der kan den enkelte få støtte og trygge rammer for sitt møte med Gud.
Det er gått litt over en måned siden jeg opprettet denne bloggen, og jeg har skrevet 26 relativt lange innlegg. Jeg synes å merke at noe har skjedd med meg og min mentalitet i denne tiden. Jeg er trolig i gang med en utvikling, og jeg håper at jeg er på rett spor. Dette oppleves godt og rett, og jeg ber om veiledning dersom jeg er på vei i feil retning.

tirsdag 3. mars 2009

Katekismen


Den 19. februar i år hadde jeg den første personlige samtalen med pateren i min lokale katolske kirke. Umiddelbart etter samtalen skrev jeg et innlegg her på bloggen om inntrykkene etter samtalen. Der fortalte jeg om den mektige katekismen, den mursteinstunge boka som inneholder en komplett gjennomgang av Den katolske kirkes lære, utformet av Pave Johannes Paul II.
Jeg avsluttet innlegget med å gi uttrykk for at jeg hadde til hensikt å lese hele greia, å komme igjennom den før eller siden, og at jeg begynte samme kveld.
Vel, jeg må bare innrømme at dette var en målsetting i mektigste laget. Som jeg skrev i går, har jeg tatt pause fra katekismen for å lese den kortfattede miniatyren "Den katolske kirke i lommeformat" av Dr. Erwin Bischofberger. Boka er på 90 sider og er ikke stort større enn et knekkebrød.
Jeg har nå lest denne boka for første gang (slett ikke siste!), og jeg likte framstillingsmåten. Alt i boka er kortfattet , og den gir en nybegynner som meg en kjapp gjennomgang før jeg fordyper meg i større skriftarbeider.
Ved en tilfeldighet ble jeg for ikke lenge siden oppmerksom på at Den katolske kirke i Sverige har sørget for å legge ut hele katekismen på nettet. Det imponerte meg, for nettstedet hadde eget domenenavn, http://www.katekesen.se/, og det mektige bokverket viste seg å være stykket opp på en oversiktlig måte. Hele teksten er søkbar på et hvilket som helst begrep i eget søkefelt. Dette forutsetter naturligvis at man skriver inn et søkebegrep på svensk.
Uten særlig håp om å skyte blink gikk jeg til Den katolske kirkes norske nettsider og søkte på "katekisme". Og sannelig! Der dukket det opp et treff som viste at Den katolske kirkes katekisme (KKK!)også finnes i komplett nettutgave på norsk!
Riktignok inngår den i det enormt rikholdige nettstedet til Den katolske kirke, men URLen er enkel nok: http://www.katolsk.no/kkk/.
Her finner man den samme inndelingen i kapitler og temaer, og man finner et søkefelt for ethvert begrep man ønsker å lese katekismens forklaring på.
Hvilken skatt! Hvilken kunnskapskilde! Dette betyr så utrolig mye i min vandring innover i Den katolske kirkes lære. Jeg trenger ikke sitte i lampelys og fordype meg i en på alle måter tung bok - jeg trenger ikke engang å kjøpe den! Nå kan jeg ta litt av gangen, søke etter omstendigheter jeg er opptatt av, finne svar på mine spørsmål og få lest samtlige av katekismens 2865 avsnitt i den rekkefølgen jeg finner naturlig og interessant.
Dette var en gledelig oppdagelse, og jeg har brukt denne nettressursen mange, mange ganger allerede.
Så lurer kanskje leseren av dette innlegget på hva jeg har funnet ut så langt. Bortsett fra det rent tekniske i å finne fram katekismen ved å klikke på Favoritter i nettleseren har jeg lært om dødssynder og venielle synder(!), jeg har lært om sammenhengen mellom politikk og det 7. bud, og jeg har lært om synet på ekteskap og prevensjon. Alt dette ved å lese avsnittene som kommer opp i katekismen når jeg skriver inn ulike søkeord.
Men framfor alt vil jeg sitere et lærerikt avsnitt fra lommeformat-boka, noen korte setninger som gir meg forklaringen på hvorfor jeg alltid har oppfattet Den katolske kirke som mer organisasjonsbasert enn individbasert:
"Den rette og omfattende troen finnes bare i hele det kirkelige fellesskapets forente bevissthet: Kirkens felles tro. Det er også derfor Kirken sier når den feirer nattverden: Herre Jesus Kristus, se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro."
Dette sitatet blir utgangspunkt for neste innlegg på denne bloggen.

mandag 2. mars 2009

I lommeformat

Det blir ingen bloggtekst av vanlig format her i dag. Kanskje like greit, er det sikkert noen som mener. Det er jeg faktisk enig i; det er altfor lett å skrive seg bort i en ordrikdom hinsides fornuft når også temaet man skriver om, ligger over og utenfor fornuften.
På vei hjem fra jobb i dag dro jeg innom kirken. Har ikke fått vært på messe på over ei uke, og begynte å kjenne en liten lengsel etter stemningen i selve kirkerommet.
Dette var første gang jeg gikk inn i kirken utenom messetidene. Jeg var helt alene der. Det var fredfullt og underlig.
Så dro jeg hjem, og etter middag og snømåking satte jeg meg til med en bok jeg nettopp har kjøpt. "Den katolske kirke i lommeformat". En virkelig miniatyr av en bok, skrevet av Dr. Erwin Bischofberger.
Stort mer komprimert skal det godt gjøres å framstille Den katolske kirkes lære. Boka er nyttig - svært nyttig for en protestantfødt type som meg. Dette kan bli en av de få bøkene jeg kommer til å lese igjen og igjen. Vanligvis leser jeg ikke bøker mer enn én gang. Dertil er livet for kort. Vanligvis kan jeg også med største letthet legge bort ei halvlest bok og aldri ta den fram igjen. Også dette fordi livet er for kort.
Jeg har forstått at jeg må lese en hel del for eventuelt å bli katolikk. Det er ok, lesing har jeg alltid likt. De som leste denne bloggen 19. februar, har allerede fått med seg at jeg har Den katolske kirkes katekisme på lån. Litt av et hopp å kaste seg over lommeformatet i stedet - nesten som å ta en snarvei under et maratonløp.
Jeg stoler på oppfølgingen fra pateren i min lokale katolske menighet; han hjelper meg nok til å unngå å kutte svingene dersom jeg akter å gjennomføre hele løpet.

søndag 1. mars 2009

Fastetid

I mitt liv som protestant har jeg aldri reflektert over fasten og hva denne perioden på året kan og bør brukes til. Den har vært knyttet til bestemte bibeltekster og egne navn på søndagene, men ikke noe som har følger for livsstilen.
Når jeg nå blir mer og mer katolsk i min innstilling og har som mål å finne ut om jeg faktisk vil konvertere til katolisismen, har jeg for første gang støtt på fastetiden som en utfordring. I generelle ordelag har jeg hørt om bot, forsiktigere livsstil, begrenset med nytelser og økt religiøs aktivitet. Dette har vært til dels vanskelig å ta fatt på for en som ikke tidligere har behøvd å gjøre noe annet i fastetiden enn det man gjør ellers.
Den norske katolske kirkes nettsider har et eget menyvalg for fasten 2009 der man kan lese ting til fordypning og bot i tiden fram til påske. På dette webområdet er også gjengitt Pavens egen hilsen i anledning fasten. Den hellige far minner om de tre hovedsakene for fastetiden: Bønn, almisse og faste.
Nylig kom det en spesiell tekst i bloggen 'elgenen, en imponerende liste over forslag til ting man kan gjøre eller avstå fra nettopp fordi det er faste. Les listen her: http://elgenen.blogspot.com/2009/02/hva-vil-du-gjre-i-fasten.html
Listen består av 17 punkter der de fleste handler om bønn, lesning og konsentrasjon om det religiøse. Punkt 17 derimot, består av en lang rekke underpunkter som gir forslag om hva moderne mennesker kan forsøke å redusere eller unnvære i fastetiden. Her er det snakk om mat og drikke, nytelser og fornøyelser, bekvemmelighet, bruk av TV, internett og mobiltelefon, og måter å snakke til medmennesker på.
Listen med slike gode forslag er imponerende av flere grunner. For det første viser den detaljert kjennskap til hva moderne mennesker setter pris på. For det andre har den som hovedmål å la mennesker få oppleve en litt annerledes hverdag når våre vanlige bruksgjenstander og næringsmidler ikke kan brukes uhemmet som vanlig. For det tredje - og dette er mitt hovedpoeng her - viser listen at man regner med at vanlige katolikker benytter de fleste av disse moderne godene regelmessig.
I denne sammenheng må vi nevne at ting som sigaretter og alkohol inngår i godene man bør redusere eller avstå fra i fasten. Bannskap er tatt med, og det samme er kjendisblader og såpeoperaer på TV. Dette betyr at man regner med at alt slikt er vanlig og dagligdags blant katolikker. Hvis dette stemmer, ligger det altså ingen klam forventning her om at katolikker til enhver tid skal avstå fra "verdslige" interesser og vaner. Dette har jeg imidlertid opplevd med stor styrke innenfor Den norske kirke, og det er dette som gjør livet blant protestantiske kristne i Norge så kjedelig og gledesløst.
Listen som 'elgenen har lagt ut, vitner derimot om at det meste er OK fra påske til faste, bare man forsøker å gjøre mindre av dette i fastetiden.
Jeg finner forslagene høyst akseptable og riktig interessante. Jeg vet at hverdagen vil oppleves annerledes når noen av disse tingene skal utgå i de 6 ukene fram til påske. Dette er det sikkert bryet verdt å forsøke, for målet er hele tiden å bli et bedre menneske. "Botsøvelser" skriver Paven om, og det er nettopp hva som kan være hensikten med slike selvpålagte begrensninger i fasten: Å unnvære tilgjengelige goder for å bli mer bevisst på å forbedre sin egen atferd.
Site Meter