fredag 29. januar 2010

Tidlig helg

Det blir tidlig helg og fritid denne weekenden. Min kjære og jeg har begge forlatt jobben for dagen. Å jobbe fram til lunsj går helt fint; dagen er liksom over før den har rukket å starte.
Nå settes kursen mot Skåne og en helg med svensk kvalitetsrock og god hotellstandard. Volvoen skal hjem, og den humrer allerede av fryd ute i garasjen.
Det fins katolske kirker i området, men vi får se om det lar seg gjøre å presse inn et besøk eller ikke. Det må bare innrømmes at det er noe annet som har første prio denne gangen.
God og velsignet helg til dere som henger med i disse høyst variable epistlene!

torsdag 28. januar 2010

Mea maxima culpa


Bildet: Blå Jungfrun i havet mellom Småland og Gotland.
- - -
Etter flere sammenhengende og intense innlegg om katolske bøker jeg nylig har lest, er det helt klart at jeg er på vei mot min konversjon der jeg tar steget helt ut og lar meg opptas i Den katolske kirke.
I de siste innleggene har jeg bl.a. avslørt at min udelt positive innstilling til bøkene jeg nylig har lest, skyldes at jeg faktisk ønsker å tro alt eller det aller meste av hva jeg leser om den katolske lære.
I lang tid har det her på bloggen ikke vært tvil om at jeg kommer til å konvertere, og at det kommer til å skje den 10.10.10 - så sant biskopen tar sjansen på å slippe meg inn.
Slik sett glimter datoen og den kirkelige handlingen som et mål som ikke lenger er helt fjernt. Enkelte undrer seg sikkert over hvorfor jeg ikke ønsker å framskynde prosessen, se å komme fram til å målet og få det unnagjort. Ikke minst denne tidkrevende bloggingen gjør jo prosessen unaturlig langtrukken.
Slik kan det se ut utenfra. Og slik kan jeg iblant oppleve det, som et kjapt og forbigående blaff av hastverk. Slike blaff går fort over.
Jeg er en mer enn middelaldrende mann, og utviklingen jeg har opplevd det siste året, er nok i yttergrensen av hva en gubbe som jeg kan være med på i løpet av et år. Dessuten har pateren i min lokale, katolske menighet uttrykt sin støtte i at mitt valg av framdriftstakt er fornuftig.
Men det er mer; det stikker noe under. Etter min helhjertede begeistring over bøker av Scott Hahn (1 og 2), Henri Nouwen og Arne Fjeld O.P. finner jeg det betimelig å beskrive det som fra første stund har vært mitt personlige høydepunkt under enhver katolsk messe:


Etter at presten har kommet inn og stilt seg bak alteret helt i begynnelsen av messen, gjør vi korsets tegn. Deretter sier presten liturgisk: "La oss bekjenne våre synder, så vi verdig kan feire denne hellige handling."
Dette er så fint, og det gjør det så tvingende nødvendig å komme videre med å utføre oppfordringen for at messen som helhet kan feires med verdighet, selv med en som meg til stede:
"Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige, og dere alle at jeg har syndet meget i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser ved min skyld."
Det er ubeskrivelig hvilken inderlighet jeg opplever hver eneste gang jeg får lov til å delta i syndsbekjennelsen. Formuleringen er så omfattende - til og med forsømmelser tas med blant de begåtte synder. Og så, for å gjøre oppramsingen komplett, oppsamles det hele i jævelskapens egentlige kilde: "... ved min skyld."
Alle enkelthetene skriver seg fra arvesynden og medfødt ondskap og egoisme, og her for Guds og alle andres åsyn får jeg sjanse til å si det i klartekst. Skikken med å slå seg for brystet med knyttneven i samme stund er et komplett naturlig utslag av bekjennelsen.
Aller best virkning har den katolske syndsbekjennelsen på latin eller italiensk. På disse språkene sier man "min skyld" tre ganger: "Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa." Her får man virkelig utløp for ens egen sorg og fortvilelse over syndens vesen i ens egen sjel. Under messe i kirker i Italia har jeg flere ganger blitt oppmerksom på hvor mye mer inderlig, skyldbetynget og oppgitt man har mulighet til å uttrykke seg i nettopp dette dypeste avsnittet i syndsbekjennelsen. Med knyttneven kan man dunke seg hele tre ganger over hjertet og gjerne riste fortvilt på hodet til ordene "mia colpa, mia colpa, mia mássima colpa". Med det rette mafiafilm-tonefallet kan syndsbekjennelse på italiensk lyde som et sorgfylt skrik uten at man hever stemmen det aller minste.
Hit er jeg kommet, ikke lenger. Å fullføre syndsbekjennelsen ved å be "...den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: be for meg til Herren vår Gud" er bare en avrunding med begrenset håp i seg for min del.
Jeg sliter med min fortid, kort sagt. Mine fordervede år uten Gud forfølger meg og volder problemer. Så lenge jeg er i en tilstand der det å bekjenne mia mássima colpa - min enorme skyld - er et mål i seg selv, har jeg behov for mer tid for å stå foran menigheten og pateren, som vet alt, og framsi konvertittens løfter overfor Kirken. Fermingens sakrament kommer ennå for lettvint til en som meg, som så til de grader har ringeaktet barnedåpens pakt.
Min sjel trenger tid. De drøyt 8 månedene som ennå gjenstår, er ikke stort mer enn hva som trengs for at jeg skal oppleve det rett og ryddig i alle retninger å gi meg innpass i det sakramentale fellesskap. Jeg kan bare bøye kne i ydmyk og inderlig takknemlighet for at Den Allmektige Gud lot meg bli funnet i tide.
Veien videre fram til konversjonen i oktober blir ingen surfing i medvind. Men den største smerten og de sterkeste kvalene holder jeg for meg selv. Derfor har bloggen så mange begeistrede omtaler av katolsk litteratur og trosvisse referanser til Kirkens lære eller Salmenes Bok. Det er alt som ikke skrives i klartekst denne bloggen handler om.

tirsdag 26. januar 2010

Skjærsilden

Vi som har vokst opp i et vanlig, norsk hjem med protestantisk bakgrunn, har ikke noe forhold til skjærsilden. Dette er et tema vi må opplæres i, og sjansene til misforståelser er mange.
Selve ordet "skjærsild" er misvisende fordi det så tydelig har med ild å gjøre. Ild-begrepet tar faktisk oppmerksomheten bort fra første del av ordet, skjær, som har med renhet og renselse å gjøre. Kanskje er det nettopp denne sammensetningen som har vært med på å redusere det norske språks bruk av ordet skjær i denne betydningen. Ordet finnes i våre dager nesten bare i faste uttrykk som f.eks. "rene skjære fakta" eller også, om vi skal ta kraftuttrykk i bruk, "faen skjære", et uttrykk der verbet i konjunktiv trolig ikke har med "å skjære med kniv eller sag" å gjøre, men heller med "å rense".
I boka "Katolsk tro og kristenliv" av Arne Fjeld O.P., behørig omtalt i innleggene fra 24. og 25. januar på denne bloggen, kan vi lese et oppklarende avsnitt om nettopp skjærsilden slik man forestiller seg den i katolsk lære. La oss ellers ta med at skjærsilden - purgatoriet - er omtalt i avsnittene 1030-32 i Den katolske kirkes katekisme.
Arne Fjeld omtaler purgatoriet som en nødvendig renselse eller forberedelse før den avdøde synder kan stå fram for Gud. Tanken om purgatoriet bygger på ulike avsnitt i Bibelen, herunder 2. Makkabeerbok, som tilhører de såkalte Apokryfene eller Deuterokanoniske bøker.
Det viktige og virkelig oppbyggelige som Arne Fjeld utlegger om skjærsilden i sin bok, er at renselsen slett ikke behøver å innebære lidelsesfull bruk av ild.
Først og fremst må vi framheve skjærsilden som en mellomtilstand der det ennå ikke er for seint for de dødes sjeler å bli frelst. Det er særlig gjennom levende pårørendes forbønner at man kan komme velberget gjennom purgatoriet som en siste og eneste utvei etter at jordelivet har tatt slutt. For katolsk troende er altså ikke alt håp ute når døden inntrer; det finnes én mulighet til.
Dernest skal vil ta med oss den poetiske forestillingen som dominikanerpater Arne Fjeld O.P. avslutter sin omtale av skjærsilden med:
"(...) noe i retning av en stor opplevelse av Guds kjærlighet, og en erkjennelse av at jeg ikke svarte til en slik kjærlighet. Angeren fører til en utvidelse av mennesket, og jeg blir rede til å se Gud. Hvis "skjærsilden" er slik, kan dette skje på et øyeblikk, og snakk om varighet gir ingen mening."
- - -
Bildet øverst: Solnedgang over Sydkoster, Västra Götaland, desember 2008.

mandag 25. januar 2010

Flere gode sitater

Helt i tråd med hva jeg antydet i gårsdagens innlegg, vil jeg i dag skrive mer om boka "Katolsk tro og kristenliv" av Arne Fjeld O.P. Jeg vil imidlertid ikke nøye meg med bare ett avsnitt, men derimot gjengi to utdrag som fanget min oppmerksomhet på en særskilt måte da jeg leste denne glimrende orienteringsboka.
Mange ganger har denne bloggen brakt beretninger om mine mange dårlige erfaringer med luthersk kristentro. Det er derfor med stor takknemlighet jeg oppdaget at Arne Fjeld tar for seg selveste toregimentslæren i et av kapitlene i boka. Tenk, det var først da jeg leste dette avsnittet for noen dager siden, at jeg ble vàr at toregimentslæren er en rent luthersk oppfinnelse, helt uten røtter eller paralleller i katolsk lære. (En kortfattet forklaring på begrepet og Luthers filosofi knyttet til det kan leses i Store Norske Leksikon.)
Arne Fjeld skriver følgende, og jeg gjengir avsnittet i sin helhet fordi det sier alt om en særdeles vesentlig forskjell mellom Den katolske kirke og de forskjellige lutherske kirker:

"Katolsk moral bygger på et optimistisk syn på mennesket og dets muligheter. Mennesket kan erkjenne det gode, og har frihet til å velge det. Katolsk teologi har ikke noen "to-regiments-lære" som deler tilværelsen i én sektor som angår frelsen (og hvor mennesket skulle være maktesløst) og en annen som ikke angår frelsen, hvor mennesket er voksent og myndig. Katolikker ser på menneskelivet som en helhet. Alle ens evner kan settes i kristenlivets tjeneste. Den katolske kirke i Norge teller mange kunstnere. Kanskje er det fordi katolsk tro hjelper dem til å se sammenhengen mellom menneskelig utfoldelse og livet i Gud. Alle evner kan settes i det godes tjeneste, eller det motsatte."

Arne Fjeld har med sin bok, som ikke er av helt ny dato, klart å vise meg hvorfor jeg for godt og vel et år siden opplevde at Den katolske kirke inneholder så uendelig mye av det som Den norske kirke mangler. Jeg er nok ikke blant kunstnerne som ifølge Fjeld inngår i Den katolske kirke i Norge, men jeg har i mitt jordnære enfold opplevd i takknemlighet å se "sammenhengen mellom menneskelig utfoldelse og livet i Gud". Som jeg skrev i går: Jeg vet at jeg har kommet til rett kirke nå, og jeg fryder meg over det.
- - -
Det andre sitatet fra "Katolsk tro og kristenliv" er hentet fra et avsnitt om en karismatisk bevegelse som oppsto blant katolske studenter i Pittsburg i 1968. Bevegelsen spredte seg i USA og til Europa. Ifølge Arne Fjeld førte bevegelsen både begeistring og skepsis med seg, og dermed oppsto splittelse i mange menigheter.
Og her serverer den gode Fjeld følgende gullkorn:

"Norske katolikker misliker alt som minner om sekt og bedehus, og bevegelsen fikk liten innflytelse i Norge."

Dette er den typen norsk katolikk jeg er: De som misliker alt som minner om sekt og bedehus!
Det var med stigende iver og glød jeg leste Arne Fjelds bok, den ble bare bedre og bedre for hver gang jeg leste om troselementer og synsmåter som jeg kjente meg igjen i. Dette har blitt en leseopplevelse der summen er akkurat hva jeg ønsker: Den katolske kirke er min kirke!
Jeg må få vie enda et innlegg på denne informative boka. Det skal utelukkende handle om skjærsilden, og det vil bli skrevet om en dag eller to.

søndag 24. januar 2010

Mer bokomtale

I blogginnlegget den 14. januar skrev jeg om den første samlingen med katolsk orientering i kirken hvor jeg hører til. Jeg brukte bl.a. det samme bildet som står til venstre her, og som viser forsiden på boka "Katolsk tro og kristenliv" av Arne Fjeld O.P. I innlegget fra 14. januar fortalte jeg at jeg kjøpte boka av pateren for å bruke den i forberedelsene til å konvertere.
Neste samling med katolsk orientering er førstkommende onsdag, 27. januar. Jeg har lest om lag 2/3 av boka til nå og bør klare å fullføre den før onsdagskvelden. Den er virkelig oppklarende på mange vis. Den gir meg konkret og praktisk informasjon og forklaring, og jeg er virkelig takknemlig for at jeg har fått lese den nå ved starten på den systematiske opplæringen.
For et par dager siden leste jeg et avsnitt som virkelig gjorde inntrykk på meg. Jeg har måttet bla tilbake og lese det om og om igjen; dette åpenbarer viktige forskjeller med Den katolske kirke og Martin Luther. Utover i siste del av boka viser det seg at Arne Fjeld O.P. skriver bevisst for et norsk publikum med luthersk oppdragelse. Her parkeres Luther og hans påfunn i sammenligning med Den katolske og apostoliske kirke.
Fjeld viser bl.a. hvor viktig den enkeltes samvittighet er i forhold til tro, valg og livsførsel. Dette er befriende og ansvarsskapende. Fjeld skriver på side 104:

"Hvis samvittigheten fører til konflikt med kirkens lære eller kirkerett, skal man følge sin samvittighet, og om nødvendig forlate kirken."

Tenk, stor vekt skal den enkelte få legge på sin samvittighet ifølge katolsk lære! Det er fantastisk befriende! Dette henger også nøye sammen med en formulering om troen litt lenger framme i boka, på side 93:

"Troen har to aspekter: "Tillit" og "å holde for sant". [...] Hvis Luther med "troen alene frelser" mener denne tillitsfulle hengivenhet som omfatter håp og virksom kjærlighet, da kan katolikkene si seg enige med ham.
Aspektet "å holde for sant" er også viktig. Kristus er veien, sannheten og livet. Den som vandrer i lyset, går ikke vill. Men "rett-troenhet" alene, dvs. å holde de riktige setninger for sanne, har aldri frelst noen."

Dette kunne vært et sleivspark til lutheranerne, hvis det ikke var for at fr. Arne Fjeld så diplomatisk og kjærlig unngår å formulere konklusjonen i klartekst. Jeg har mer enn nok av erfaring med luthersk kristendom og luthersk lederskap til å kunne kjenne igjen hva det siktes til.
I Arne Fjelds bok er det gjennomgående fokus på enkeltmenneskes gudsforhold, tillit, kjærlighet og samvittighet. I sum utgjør alt dette den enkeltes plass i Kirken og i de troendes flokk der ikke to mennesker er like i sjel og sinn. Den katolske kirke gjør plass for alle, godt hjulpet av sakramentene og bønnen. Det blir så konkret og håndgripelig, så jordnært og fysisk, så trygt og anskuelig. Jeg har opplevd den lutherske "rett-troenheten", og jeg vet at den opphørte å ha noen funksjon i mitt liv på nyåret 1989.
I neste innlegg, som skrives mandag eller tirsdag, vil jeg komme med et annet, oppklarende og innsiktsfullt sitat fra samme bok, "Katolsk tro og kristenliv". Jeg vet at jeg har kommet til rett kirke nå, og jeg fryder meg over det.

lørdag 23. januar 2010

Himmelens dronning

For ca 10 dager siden skrev jeg at jeg var i gang med å lese boka "Himlarnas Drottning - Guds moder i Guds ord" av Scott Hahn. Jeg lovet å komme tilbake med en omtale av boka når jeg hadde lest den, og denne omtalen kommer her:
Forfatteren Scott Hahn er professor i teologi ved Franciscan University i Steubenville, Ohio. Han var opprinnelig utdannet prest i et protestantisk kirkesamfunn, men konverterte til Den katolske kirke og har deretter utdannet seg til katolsk teolog.
I boka "Himlarnas Drottning" forsvarer han Den katolske kirkes lære om Jomfru Maria, og han begrunner alle detaljer med bibelske og historiske fakta.
Sentralt i boka står kapittel 12 i Åpenbaringsboken, det som åpner med følgende kjente vers:
"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet."
Ut fra de ulike skildringene i dette kapittelet viser Scott Hahn Marias posisjon i himmelen og i Guds plan. Han benytter også rangordningen i Israelsfolkets gamle monarki til å forklare Marias posisjon. Hun er "dronningmoren", mor til den sittende regent og monarkiets nestkommanderende. Slik Salomo regjerte side om side med sin mor Batseba, slik er også Jesus konge med sin mor Maria ved sin side. Hahn betrakter dette historiske bildet som svært betydningsfullt:
"...det har aldrig funnits en davidisk kung utan en davidisk drottning: Kungens egen moder, drottningmodern."
Når Maria er dronning, må hun også være kronet, slik et av rosenkransmysteriene innebærer. At hun også ble tatt opp i himmelen ved sin død, forklarer Scott Hahn ved å vise til at det ikke finnes noen grav etter Maria. Hun ble altså aldri gravlagt, fordi hun ble fysisk opptatt i himmelen.
Mangel på bevis for det motsatte blir altså brukt som bevis for det man tror på. Jeg synes likevel "Himlarnas Drottning" er en grundig og troverdig bok, seriøs og teologisk, og denne oppfatningen har jeg ganske sikkert av den grunn at jeg ønsker å la meg overbevise. Scott Hahn klarer det med denne boka, og jeg er såre fornøyd. Framfor alt viser den en rekke eksempler på hvordan katolsk teologi trekker slutninger av bibelske utsagn og beretninger - et stykke god tolkningspraksis.
Jeg trengte å lese denne boka, og den ga meg fullt utbytte. I det siste kapittelet forteller Scott Hahn en personlig opplevelse om hvordan han ble stilt til veggs av sin gamle lærer ved den protestantiske presteutdanningen. Opplevelsen ender med at han i et forunderlig møte med en katolsk prest og forfatter kommer over det siste mulige eksemplaret av en bok som beskriver Marias opptakelse i himmelen, som var nettopp det temaet han ble stilt til veggs med. Boka het forøvrig "The Assumption of Mary" og var skrevet av Kilian Healey, O. Carm (1991). Beretningen er from og bemerkelsesverdig, og den forteller kanskje årsaken til at Scott Hahn ville skrive sin egen bok om "Himlarnas Drottning": Ettersom Healeys utgivelse om dette temaet nå var utsolgt fra forlaget, sørget Hahn selv for å skrive en ny.
Boka er faktisk så spekket av begrunnelser og kildebruk at jeg tror den trenger å bli lest én gang til. Det vil gjøre meg bare godt.

torsdag 21. januar 2010

Pavens bønneintensjoner

På hovedsiden til katolsk.no står Pavens bønneintensjoner for inneværende måned skrevet øverst, mest framskutt av alle budskap på dette rikholdige nettstedet.
Fra første stund har det imponert meg at redaksjonen for katolsk.no har villet løfte fram noe så personlig som bønner på dette offisielle nettstedet. Samtidig har det gjort inntrykk at Paven - eller rettere: Den hellige stol - følger med tiden og forutser hva det vil være behov for å be om i den kommende tiden.
Bønneintensjonene er nemlig ikke formulert like før måneden begynner; nei, de foreligger mer enn et år i forveien. Allerede nå kan vi på en del utenlandske, katolske nettsteder lese Pavens bønneintensjoner - det såkalte Bønnens apostolat - for 2011! Se f.eks. ewtn.com.
Desto mer imponerende er det å lese den første intensjonen for januar 2010:

"At dagens unge må lære å bruke sosiale media for personlig vekst og for bedre å forberede seg på å tjene samfunnet."

Det er særlig begrepet "sosiale media" som gjør inntrykk på meg. Dette begrepet er temmelig nytt og er en fellesbetegnelse på nettsamfunn som Facebook, Nettby, Twitter, LinkedIn og til en viss grad Myspace. Selv om disse nettsamfunnene ikke er av helt ny dato, er begrepet "sosiale medier" en ganske fersk fellesbetegnelse på norsk. Ved et søk på nettet fant jeg denne artikkelen fra september 2009 om at norske bedrifter og virksomheter i stor grad mangler planer og strategier for å håndtere denne typen kommunikasjonsmidler. Dette viser at mange bedriftsledere står uforberedte overfor dette tidsriktige begrepet.
Jeg begynte derfor å spekulere på om Paven og hans stab har brukt en annen formulering og at redaktørene av katolsk.no kanskje har tillatt seg å modernisere uttrykket en smule. I en folder om Bønnens apostolat for hele 2010 som jeg har fått i den lokale, katolske kirken, er nemlig en helt annen formulering benyttet:

"At unge mennesker må bruke de elektroniske kommunikasjonsmidler på en slik måte at de fører til personlig vekst og gjør dem bedre i stand til å tjene samfunnet."

Denne utgaven er ikke særlig elegant rent språklig, og de sosiale mediene er ikke nevnt spesifikt. Jeg har derfor trålt nettet på jakt etter utgaven på andre språk, og det viser seg at utgavene på både italiensk, engelsk og finsk omtaler konkret og direkte de sosiale mediene eller kommunikasjonsmidlene:

"That young people may learn to use modern means of social communication for their personal growth and to better prepare themselves to serve society."

"Perché i giovani sappiano utilizzare i moderni mezzi di comunicazione sociale per la loro crescita personale e per meglio prepararsi a servire la società."

"Että nuoret oppisivat käyttämään sosiaalista mediaa henkilökohtaisen kasvunsa tueksi ja yhteiskunnan palvelemista varten."


Ingen tvil: Pavens bønneintensjon knytter seg til de sosiale mediene og at dagens unge må lære å bruke disse mediene på en måte som fører til personlig vekst og samfunnsgagn. Vi får kanskje ta med som en merkverdighet at Den katolske kirke i Sverige og Danmark har vært mer tilbakeholden med de sosiale mediene og heller tatt opp moderne kommunikasjonsteknikk på et mer generelt plan:

"Att ungdomarna får växa och mogna och på ett klokt sätt använda sig av modern kommunikationsteknik."

"At unge mennesker må bruge moderne kommunikationsmidler til deres personlige vækst, for bedre at kunne tjene samfundet."


Uansett hvor spesifikke de katolske kirkenes nasjonale nettredaksjoner har valgt å være i denne sammenhengen, er det viktig og gledelig at Kirken representert ved dens overhode ønsker at brukerne av nettsamfunn og elektronisk kommunikasjon får gjøre dette på en måte som er positiv og byggende. Dette vitner om at Den hellige stol har inngående kjennskap til trusler og farer i moderne kommunikasjonsmidler.
Det vitner også om at det framfor alt er kommunikasjonen - den sosiale kontakten mellom mennesker på tvers av landegrenser og geografisk avstand - som har fokus i bønneintensjonen.
Det kan dessuten se ut til at Paven tror at det bare er unge mennesker som har behov for å bruke denne typen kommunikasjonsmidler. Dette stemmer naturligvis ikke; at f.eks. Facebook har aller størst vekst blant oss som har passert 50, er Paven utvilsomt orientert om. Jeg er selv tilhenger av His Holiness Pope Benedict XVI på Facebook, én av 86.859 personer. Nei, det dreier seg snarere om at Paven ser de unge som framtiden på jorda, og det preg de får i sin modning og utvikling, vil forme framtidens verden i langt større grad enn vi som er over middagshøyden.
Dette er igjen et tegn på at Pavens bønneintensjoner for hver måned viser framsynthet og omsorg for framtiden. Jeg må innrømme det nå som januar snart er slutt og formuleringen som har vært tema i dette innlegget, snart skal tas av plakaten: Bønnens apostolat for januar 2010 har gitt meg glød og interesse for bønnen, framtiden og Paven.

onsdag 20. januar 2010

De mange "hvorfor"

En hel del av innleggene på denne bloggen handler om handlemåter og symboluttrykk som jeg har observert ved messe i ulike katolske kirker. Mange av uttrykkene har en betydning som framgår av seg selv, mens en del andre har en dypere eller mer sammensatt betydning. Alle slike detaljer har fanget min oppmerksomhet, fascinert meg og fått Kirken til å framstå som attraktiv, innholdsrik og reflektert.
Det er især ulike måter å gjøre ting på som har forundret meg. Når jeg har skrevet om dette på bloggen, har jeg iblant fått opplysende kommentarer fra mer erfarne katolikker. I fastetiden i fjor vinter frydet jeg meg over en salme som ble benyttet ved korsveiandakt under søndagsmessen. Snart fikk jeg opplyst av en kommentator at den vakre salmen er en norsk versjon av den kjente ”Stabat Mater dolorosa”, et middelalderdikt som har inspirert en rekke komponister til å lage fantastiske korverk.
Et lignende tilfelle av forklaring og rettledning fikk jeg etter påske da jeg i innlegget Tilhørighet til Kirken den 11. april i fjor skrev om det jeg kalte ”langfredagsmessen” i St. Dominicus kirke i Oslo. Jeg beskrev en del avvikende handlinger og handlemåter og trodde kanskje at det var slik man gjør det hos dominikanerne. Heldigvis trådte en vennlig kommentator til og forklarte at nettopp fordi dette foregikk på langfredag, var ikke tilstelningen en messe i ordets vanlige forstand. Langfredagen er en så spesiell dag i kirkeåret at det er den eneste dagen da det ikke feires messe.
Se, det var oppklarende! Slik veiledning er umåtelig verdifullt for meg i min situasjon. Spørsmål som innledes med ”hvorfor”, blir ofte også i helt andre sammenhenger besvart uten at et spørsmål egentlig er stilt; det blir gjerne ganske påkrevet med korrigering når en person uttaler seg om et felt hvor han åpenbart mangler innsikt og kunnskap.
Sist søndag opplevde jeg et nytt eksempel på kirkelige handlemåter som jeg fant på samme tid spektakulære og vanskelige å forstå. Sammen med min kjære overvar jeg høymessen i St. Olav domkirke i Oslo. Det var lenge siden sist vi var der på en søndag. Denne dagen, 17. januar, ble alle hoveddelene i messen (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Agnus Dei) sunget på latin med gregorianske melodier på nr. 11 i den katolske salmeboka. (Kyrie-delen ble naturligvis sunget på gresk som vanlig, men med melodi fra nr. 11.)
Jeg synes alltid det er en stor opplevelse å delta i sang på latin. Det styrker også inntrykket av Den katolske kirkes annerledeshet i forhold til de ulike protestantiske kirkene. Å få delta i så mye latinsk salmesang under sist søndagsmesse var derfor en positiv overraskelse. Jeg har ingen idé om årsaken til dette valget av språk og melodier, men det hang kanskje sammen med messen forøvrig, ettersom også avslutningssalmen var på latin, nemlig den kjente bønnen ”Alma redemptoris Mater”.
Som alltid før sliter jeg med å følge de gregorianske notene i 4-linjerssystemet. Riktignok går det litt lettere for hver gang; stadig er det en og annen detalj som faller på plass. Desto mer imponerende var det å høre hvordan menigheten deltok aktivt og høylydt i sangen sist søndag. Alle de latinske tekstene med de melismatiske melodiene var åpenbart godt kjent av miengheten i St. Olav. Det finner jeg både gledelig og nesten misunnelsesverdig.
Uansett årsak til at den latinske varianten ble valgt sist søndag, håper jeg på riktig mange nye sjanser til å delta i samme type menighetssang!

søndag 17. januar 2010

Lidelseshistorien gjenfortalt

Sist lørdag kveld, altså i går, bød på en helt spesiell, kulturell opplevelse for vår del. I julegave hadde vi fått billetter til musikalen Jesus Christ Superstar på Den norske teateret, en gave som vi nok hadde avgitt tydelige tips om.
Selv husker jeg musikalen som en dobbel-LP utgitt i 1970 i form av en boks med psykedeliske farger på forsiden og et komplett teksthefte inni. Musikken traff meg midt i hjertet den gangen, og jeg hadde store problemer med å forstå alle gravalvorlige kritikere av de politiske undertonene i tekstene og den åpenlyse harseleringen i enkelte av sangene.
I går var jeg altså blant de siste som har fått oppleve den kontroversielle rockesangeren Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Jesus. Jeg må si at både Dyvik Husby og regien i denne oppsetningen var strålende, over all forventning og med glimrende prestasjoner innen både sang, skuespill og scenografi.
Musikken dundret ut i teatersalen fra første øyeblikk. Den unge skuespilleren Frank Kjosås gjorde en god figur med ypperlig sangstemme der han spilte en slu, misunnelig og nesten sykelig utseende Judas Iskariot.
Miljøet blant disiplene og de andre tilhengerne av Jesus var lagt til undergrunnsmiljøet i en storby, rusmisbrukere og uteliggere mellom jernbaneskinner og brupillarer i en svinesti av tomgods og skrot.
Settingen hadde dermed lite til felles med det vi forbinder med apostlenes livsførsel, men overraskelsen ved å møte disse lurvete menneskene allerede utenfor inngangen til salen før forestillingen gjorde hele teateropplevelsen til en utfordring.
For ikke å gå for mye i detalj kan jeg gå rett på 2. akt og bevitne at vi her fikk en framstilling av Jesu lidelseshistorie som ingen bibeltolker kan ha noe å utsette på. At Pontius Pilatus denne gangen var en kvinne i Hildegunn Riises skikkelse representerer et ubetydelig avvik. Under de 39 piskeslagene tok ondskapen overhånd hos Riises Pilatus. Kledd i latexuniform ble hun den personifiserte grusomhet der hun deljet løs på Dyvik Husbys Jesus til han lå maktesløs og blodig i bar overkropp som en beseiret hvalross på scenen. Dette var det ultimate høydepunkt i forestillingen slik jeg for min del opplevde den. Rosenkransmysterium nr. 2 i Smertens mysterier, "Jesus blir hudstrøket", fikk en realisme over seg som vil sitte i sansene svært lenge.
En viktig del av kritikken mot Jesus Christ Superstar på 1970-tallet var at musikalen avsluttes med Jesu død. Den tomme grav er utelatt; ikke den ringeste antydning om oppstandelsen blir gitt i originalversjonen.
Her har Det norske teaterets regissør Erik Ulfsby gjort en teknisk genistrek som skapte tilstrekkelig forundring i publikum til å vekke minner om den tomme grav: I nest siste scene henger Jesus på et enormt kors omkranset av ørsmå lyspærer. Bare hodet og brystpartiet på Jesus er svakt opplyst av en spot. Idet Jesus dør, blir alt mørkt et øyeblikk før Judas, helt hvitkledd og med englevinger(!), dukker opp og synger sluttnummeret "Superstar". Gradvis kommer lysene rundt korset på igjen, og da er Jesus borte! Hans-Erik Dyvik Husby hang på korset 3-4 meter over gulvet i dødsscenen, men et minutt senere er den kolossale Jesus-skikkelsen vekk! Bare en liten plattform og et par knagger på korset skimtes i det sparsomme lyset.
Her har scenografien gjort det lille ekstra som gjør Jesus Christ Superstar-oppsetningen severdig og troverdig for alle og enhver.
Siste forestilling er 30. januar. Skynd deg....!

lørdag 16. januar 2010

Helg i St. Olav

I den delen av bloggens arkiv som bare jeg selv har tilgang til, ligger en liste over kommende temaer jeg skal skrive om. Listen inneholder pr. i dag mange nok stikkord til regelmessig blogging de neste to ukene. Likevel velger jeg å se bort fra alle de mer eller mindre planlagte temaene i dag.
Det var verken tid eller energi igjen til å skrive noe nytt i går, fredag. Når arbeidsuka er over, er det oftest mer enn tilfredsstillende nok å ikke gjøre noe som helst nyttig, bare forsøke å være et triveligst mulig medmenneske i hjemmet.
Nå som det er blitt lørdag formiddag, står vi foran en helg som har alle muligheter i seg til å bli minneverdig. Vi skal reise bort og oppleve ting litt utenom våre vanlige aktiviteter. Etter planen er det til og med tenkt at vi skal feire messe i St. Olav domkirke i Oslo søndag formiddag før turen går videre til neste begivenhet. Kanskje hilser vi på noen vi kjenner utenfor kirken; det er alltid hyggelig.
Om bare halvannet døgn er vi tilbake i hjemmet, men akkurat nå som helgens mange planer ligger foran oss, har vi barnets spente forventning i kroppen foran disse opplevelsene som i flere uker har vært knyttet til datoene i dag og i morgen.
Det er godt å ha evnen til å glede seg! Da blir all ventetid kort, og enhver opplevelse litt større. Det blir simpelthen flere av slike dager som er omtalt i det kjente, svenske sitatet av forfatteren Pjotr Pavlenko:
"Livet är inte de dagar som gått, utan de dagar man minns."

torsdag 14. januar 2010

Flere bøker - mer lærdom


I går var jeg som sagt på "Katolsk orientering" for første gang. Samlingen hadde preg av et veiledningsmøte der pateren fortalte i korte trekk om Den katolske kirke og introduserte en hel del aktuelle boktitler. Vi som inngår i gruppa, sto fritt i å henge oss på med kommentarer og spørsmål til det som ble sagt, eller til å fortelle om egne erfaringer og assosiasjoner. Stemningen var avslappet og hyggelig.
Det var ikke fulltallig oppmøte denne første gangen, men gruppestørrelsen ser ut til å kunne øke fra gårsdagens 2 til forhåpentligvis 4 voksne personer. Annenhver onsdag skal vi treffes i denne settingen, og jeg tror det vil gi mye god input både fra pateren og de andre gruppemedlemmene. Framfor alt vil det gi regelmessighet og kontinuitet over opplæringen og forberedelsen til å konvertere.
Det ligger i sakens natur at jeg her på bloggen ikke avslører noe om de andre på gruppa; den dagen kan jo komme da de søker seg fram til denne bloggen på Internett, og da vil det ta seg dårlig ut om de får lese om seg selv uten å ha visst om det på forhånd!
Derimot kan jeg fortelle at pateren trakk fram 2 bøker som jeg ikke har fra før, men som åpenbart bør inngå i mitt private, katolske bibliotek. Ettersom pateren har bestilt nye eksemplarer av bøkene til bruk for gruppemedlemmene, kjøpte jeg de to bøkene av ham allerede i går.
Den ene boka er åpenbart et must, og det var faktisk overraskende for pateren at jeg ikke forlengst har fått anbefaling om den: "Katolsk tro og kristenliv" av Arne Fjeld O.P., forstander i Dominikanerklosteret i Neuberggaten i Oslo.
Det viste seg at det andre tilstedeværende gruppemedlemmene eide boka og har lest den. Denne boka ser jeg fram til å lese; den står på min leseliste etter Scott Hahns "Himlarnas drottning", som jeg omtalte i korte trekk i forrige innlegg.
Den andre boka som tok plass i samlingen min i går, heter "Om hellige tegn" og er skrevet av Romano Guardini og oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen. Den inneholder en rekke korte kapitler som i poetiske og fromme vendinger beskriver symbolikken i alt vi ser og gjør i en katolsk kirke: Korstegnet, knelingen, vievannet, alteret og mye annet som jeg har undret meg over i tidligere blogginnlegg. Jeg tror virkelig at denne boka vil gi meg mye gledelig innsikt i Kirkens rike symbolspråk.
Alle de katolske bøkene som jeg kjøper eller låner, fører jeg systematisk inn i en liste hvor jeg også anfører at jeg har lest dem. Denne listen kan det hende jeg bruker når jeg en gang til våren skal be om biskopens tillatelse til å konvertere. Boklisten vil i det minste gi et kvantitativt bilde av hva jeg har tilegnet meg av katolsk kunnskap. Hva jeg har utviklet av katolsk tro derimot, blir det vanskeligere å beskrive, men her vil onsdagskveldene med "katolsk orientering" bli til hjelp.
Det er helt uvirkelig å se hvordan mitt privatliv året 2010 tar form på en teoretisk måte, mens jeg er fullt klar over at endringer i framtidens struktur vil kunne oppstå igjen og igjen. Ikke siden jeg var barn har jeg undret meg i den grad over tilværelsen som jeg gjør nå.

tirsdag 12. januar 2010

Katolsk orientering

Oftere og oftere blir jeg vàr at denne bloggen byr på tilbakeblikk. Nå som bloggingen har pågått i nesten et år, blir det stadig flere forbindelser mellom nåtiden og den forholdsvis nære fortiden som bloggen handler om. Linker som forekommer i innleggene, henter som oftest fram innlegg jeg har skrevet tidligere. Dette gir en sammenheng, men det synliggjør også at ting har vært sagt før. Dagens innlegg vil mer enn noen gang knytte forbindelseslinjer med ”gamle” tekster jeg har skrevet.
Den 30. november i fjor skrev jeg et innlegg med tittelen ”Maria, Maria”. I en kommentar til innlegget fikk jeg anbefaling om ei bok av Scott Hahn, ”Hail Holy Queen: The Mother of God in the Word of God”. Det var kommentatoren IHa som kom med anbefalingen, og etter gode erfaringer med tidligere tips fra IHa visste jeg at anbefalingen var vel verd å utprøves. Jeg har faktisk fått tak i boka på svensk og driver og leser den nå. ”Himlarnas Drottning: Gud moder i Guds ord” heter den; se bildet øverst.
Boka er både innsiktsfull og grundig, det er mariologi på høyt nivå. Jeg kommer tilbake med en bredere omtale når jeg har lest hele boka.
Dette er imidlertid ikke den eneste grunnen til dagens serie av tilbakeblikk på tidligere blogginnlegg. Den 25. november skrev jeg innlegget ”Samhørighet” der jeg fortalte at pateren i den katolske kirken på mitt hjemsted hadde fortalt meg at det nå i januar vil bli startet gruppeopplæring for personer som ønsker å konvertere til Den katolske kirke. Opplæringen starter i morgen, 13. januar, og jeg ser med stor spenning fram til å komme i gang og ikke minst: Å få dele prosessen med andre i lignende situasjon.
Nå har jeg grunn til å tro at de andre på gruppa kan ha andre grunner enn jeg til å ville konvertere; jeg fikk inntrykk av at de har eller planlegger å få en katolsk ektefelle. Uansett om dette er en årsak eller ikke, er det både fordelaktig og utviklende for min egen del å tilhøre en gruppe under den videre prosessen.
Det mest oppsiktsvekkende ved opplæringen er at pateren omtaler tiltaket som ”Katolsk orientering”, og han har skrevet det inn i kirkens program for denne uka. Det var virkelig inspirerende å være på messe sist søndag og høre bekjentgjørelsene. Det ble sagt en hel del om at tilbudet ”Katolsk orientering” skal pågå annenhver onsdag fra nå av, og det var helt underlig å sitte og vite at jeg er én av personene som dette tilbudet er opprettet for.
Nå gjenstår det å se hvordan opplæringen arter seg og hvordan dynamikken innad i gruppa vil påvirke utviklingen framover. Jeg synes jeg har mye å se fram til innenfor Kirkens lære og litteratur for tiden, og det er helt klart at det jeg etterhvert opplever, vil bli omtalt her på bloggen i tur og orden.
Å lese boka ”Himlarnas drottning” er også en form for ”katolsk orientering”. Derfor ser jeg disse to sakene i nær sammenheng. La meg også nevne at tittelen på det første innlegget jeg henviste til, ”Maria, Maria”, ikke er mitt eget påfunn, men er hentet/lånt/stjålet fra en glimrende låt av Carlos Santana. Det er sammenheng over alt...

mandag 11. januar 2010

Sannhets Kirke

Lov Herren - katolsk salmebok er en bok jeg blir bare mer og mer imponert over. Ved nesten alle messer der den er i bruk, oppdager jeg noe nytt, en salme eller en sang som inneholder noe jeg virkelig blir grepet av eller noe som gir meg vind i seilene slik at jeg fyker videre på denne kirkelige oppdagelsesreisen.
Den 26. juli i fjor skrev jeg et eget innlegg der jeg uttrykte min glede over den katolske salmeboken. Innlegget het rett og slett "Salmeboken" og var en oppfølger til innlegget fra 11. mars, "Musikk mens vi venter". Når jeg i dag leser disse innleggene, ser jeg at det har funnet sted en utvikling i meg, en endring som kan ta pusten fra en halvgammel gubbe som helst burde ha stoppet opp og holdt seg i ro. Slik gikk det imidlertid ikke med meg; jeg ble sluppet inn i sannhets Kirke og har latt apostoliske forestillinger bli til en ny virkelighet i mitt bedervede indre. Stadig oftere finner jeg hint fra Gud til meg nettopp i Lov Herren, Norges katolske salmebok.
Slik ble det også ved messen i går, 10. januar, på dagen 9 måneder før min forventede konversjon. Etter prekenen deltok jeg i å synge salmen på nr. 534 i Lov Herren. Der utgjør følgende tekstlinjer siste del av 2. vers:

Et bluss langs korsets dunkle vei
har sannhets Kirke tent for meg.
Jeg aldri den vil svikte.


Begrepet "sannhets Kirke" nevnes i alle versene i salmen, og erklæringen "jeg aldri den vil svikte" gjentas som et refreng i slutten av hvert vers. Det ble så sterkt for meg å se at det "bluss" som kaster et blekt skjær over "korsets dunkle vei" kommer fra Kirken - fra "sannhets Kirke"! I protestantiske sammenhenger ville man ha tatt klisjeen helt ut og sagt at lyset kommer fra Jesus eller noe i den duren. I denne katolske salmen derimot, er det Kirken som står for belysningen.
Det er så riktig, og det er så god en beskrivelse av hvordan jeg har opplevd Kirken fra første øyeblikk. Kirken er havnen, hjemmet, samfunnet og kilden. Det er framfor alt Kirkens posisjon både som gigantinstitusjon gjennom historien og som vern i mikroformat for den enkelte troende som har imponert meg så storlig under min opplæringsprosess gjennom hele 2009. Her, på nr. 534 i Kirkens egen salmebok, står det svart på hvitt hvordan Kirken - sannhets Kirke - kaster lys (glans!) over veien vi går på.
Mitt første møte med denne salmen sist søndag ble en liten, privat opplevelse til glede og berikelse for meg selv. Da de andre i menigheten, de fullverdig katolske, gikk fram til kommunionen, ble jeg sittende på plassen min og lese hele salmen én gang til. Den siste setningen, "jeg aldri den vil svikte", ble til en utfordring for resten av min framtid. Jeg ønsker ikke på noen måte å komme i en situasjon hvor jeg svikter Kirken, men med all min varierte erfaring er jeg forsiktig med å gi forbindtlige prospekter med langvarig gyldighet.
Jeg kan imidlertid si at jeg pr. i dag gjerne vil forbli en Kirkens støttespiller så lenge jeg lever, og enda bedre: Jeg vet at Kirken på sin side aldri svikter meg.

lørdag 9. januar 2010

Katolikkfare i Bergen

En søndag i desember fotograferte en god bekjent i Bergen en lapp i frontruta på en bil som sto litt forkjært parkert i portrommet til Nygårdsgaten 2. Teksten på lappen lyder:

"Nygårdsgt. 2/[firmanavn]. Pga katolikk-fare står vi sånn søndager. V/flyttebehov [telefonnummer]."

På grunn av katolikkfare??? Jo, vi skjønner budskapet: Den katolske kirken i Bergen sentrum, St. Paul, ligger i Nygårdsgaten 3. Ved høymessen på søndager er kirken smekkfull , og parkeringsmulighetene i umiddelbar nærhet er ytterst begrensede. Bileiere som har fast tilhold i huset tvers over veien, Nygårsgaten 2, har av erfaring derfor måttet ta sine forholdsregler for parkering nettopp på søndager. De besøkende i St. Paul representerer tydeligvis en "fare" for folk som har hevd på en P-plass, og noen velger å parkere slik at de sperrer andre ute eller inne. Derfor er det oppgitt et telefonnummer på lappen i ruta slik at andre bileiere i samme portrom kan ta kontakt når det blir nødvendig å flytte seg for hverandre.
Uttrykket katolikkfare er morsomt, synes jeg. Det vitner om at omgivelsene ikke kan forholde seg likegyldig til de kirkebesøkende i St. Paul. Det viser også at bileieren som skrev lappen, er informert om at kirken tvers over veien ikke er noen hvilken som helst kirke, men byens egen katolske kirke.
Hvorvidt katolikker som parkerer ulovlig, representerer noen "fare" eller ikke, er jo et definisjonsspørsmål. Jeg syns vi skal velge å se humoristisk på ordkonstruksjonen. Hadde det bare være mange nok katolikker her til lands, ville katolikkfaren vært reell, i hvert fall for dem som uten grunn frykter katolisismen.
Til slutt får vi håpe at Bergens katolikker verken utløser eller mottar ubehageligheter i forbindelse med parkering i området ved St. Paul. Ha en riktig god helg - både i Bergen og andre steder!

torsdag 7. januar 2010

Referanse: Johannes Paul II

Innlegget i går, "Himmelsk logikk", ble avsluttet med en passus om takhøyde. Begrepet ble brukt helt konkret om høyden under kuppelen i en av de store basilikaene i Roma, men hentydningen til temaet i innlegget var rimelig klart: Teksten handlet om alt som blir møtt med tilsynelatende utilstrekkelig takhøyde i Den katolske kirke.
I gårsdagens innlegg samt i det foregående, "Peter, Klippen", stilte jeg meg helt på Kirkens side i alle kontroversielle spørsmål. Dette ble for meg den endelige avskjed med min bakgrunn som protestant.
I de to krevende og personlige tekstene lot jeg det framgå at jeg i det minste har gjort meg beredt til å forsvare Kirkens syn i kontroversielle saker på grunnlag av hva Kirken står for i helhetstenkning og teologisk logikk. Om jeg selv rent privat skulle ønske litt slingringsmonn på enkelte områder, er det ikke dette som avgjør min argumentasjon. Jeg er bare en ufullkommen nybegynner innen katolsk tenkemåte og mentalitet.
Derfor er det i dag, som en konklusjon etter den delvis dristige høyttenkingen i de to foregående innleggende, svært godt og behagelig å vende tilbake til temaet i et innlegg jeg skrev her på bloggen den 19. juli i fjor. I dag, nesten et halvt år senere, viser det seg at jeg får bruk for en konklusjon som jeg allerede har trukket! Jeg har på mange måter gått i en stor sirkel og har vendt tilbake til start, bare på et høyere nivå - eller dypere, om man vil.
Innlegget fra juli var det første av 3 der jeg kommenterte en bok jeg nettopp hadde lest, nemlig "Dagsorden for det tredje årtusen" av pave Johannes Paul II. Det første av de tre innleggene siterer den gode og milde paven i et utsagn som fritar meg og andre amatører for personlig ansvar for Kirkens synspunkter:
"Det er de troendes rettighet ikke å bli forstyrret av teorier og hypoteser som de ikke er kvalifiserte til å bedømme, eller som lett kan bli forenklet og manipulert av den offentlige opinion, ut fra formål som står fjernt fra sannheten."
Jeg stiller meg så gjerne i skaren av troende som ikke er kvalifisert til å bedømme alle Kirkens teorier og hypoteser. Det er uansett noe helt annet og mer håndgripelig som trekker meg inn i Kirkens ly og gir meg styrke og vern i hverdagen. Jeg har kommet langt nok til å kunne støtte Kirkens begrunnelser for dens synspunkter, for det "politisk ukorrekte" og den tilsynelatende kollisjonskursen overfor samfunnet og tiden.
Pave Johannes Paul II var en god og klok mann. Det var ikke noe forsøk på umyndiggjøring av allmuen når han i sitatet tildelte oss troende rettigheten til ikke å blir forstyrret av teorier og hypoteser. Det var snarere en velsignelse, en adgang til å gjøre livet i Kirken lett og godt, ukomplisert og jordnært.
La meg avslutte disse tre sammenhengende blogginnleggene om mitt forhold til Kirkens sosial- og seksualmoral ved å løfte fram Den ærbare Johannes Paul II som omsorgsperson og ledestjerne. Jeg eier 2 forskjellige biografier om ham som jeg etterhvert vil fordype meg i.
Den ene biografien, avbildet til venstre her, er en amerikansk utgivelse fra 2006, i A5-format og med ca 110 sider. Den er ikke særlig vanskelig å få lest. Jeg kjøpte denne boka på nettstedet CDON.com for ikke mange uker siden.
Langt mer omfattende vil det nok bli å komme igjennom ei bok som jeg har eid i omtrent 30 år. Omslaget er avbildet nederst i dette innlegget, og den ble utgitt på engelsk i Warszawa i 1979. Tittelen er: "John Paul II. The Pope from Poland."
Tenke seg til: Ei bok utgitt på engelsk i det kommunistiske Polen, omhandlende Den katolske kirkes øverste leder i verden! Bare utgivelsens faktum er en historisk sensasjon!
Boka er større enn A4-format og har ca 160 sider. De polske utgivernes stolthet over deres "egen" pave er overtydelig i
dette verket. Jeg har ikke kjøpt den; jeg fikk den i gave av ei jente som var datter av en polsk diplomat i Norge. Hun var min elev skoleåret 1979-80, og det var en stor og spesiell opplevelse å få dette praktverket som minne.
Jeg har imidlertid aldri lest den. Nå derimot, er tiden inne. Fortiden kommer meg i møte, og denne gangen bringer den noe godt.

onsdag 6. januar 2010

Himmelsk logikk

"Jeg er klar for å uttale meg for første gang om spriket mellom Kirken og samfunnet vi lever i."

Slik avsluttet jeg gårsdagens innlegg, og i kveld, på Herrens Åpenbaringsdag, Epifania Domini, er det tid for å fullføre dette prosjektet, denne overvinnelsen av mine tilvendte synspunkter.
Med dette innlegget vil jeg forsvare Den katolske kirke og begrunne min egen tilhørighet til den. Dermed tar jeg et endelig farvel med mitt liv som protestant.

Gårsdagens innlegg var en anelse lettere å skrive. Det handlet om Kirkens forhold til homofiles frigjøring og likestilling i vår del av verden, og mitt synspunkt kunne med letthet oppsummeres i én eneste setning.
I dag handler det om alle de andre "umoderne" o g"politisk ukorrekte" synspunktene innen Kirken. Jeg vil ta utgangspunkt i synet på abort. Jeg har tidligere, bl.a. i innlegget den 8. oktober i fjor, vist hvordan jeg i tidligere faser i mitt liv har tatt avstand fra antiabortaksjoner regissert av mer eller mindre utrerte enkeltindivider blant prestene i Den norske kirke. De ufyselige og selvsentrerte metodene som ble tatt i bruk av enkelte på 1980-tallet, fikk meg til å bli mer aborttilhenger enn jeg ellers ville ha blitt.
Nå sitter jeg her som katolikk, meget tilfreds med min nye tilhørighet, og jeg er svært nær å kunne forsvare et syn som utelukker enhver godkjenning av abort som medisinsk metode.
Det er vanskelig; jeg er jo moderne og pragmatisk. Å si et absolutt nei til abort i enhver situasjon krever kanskje litt mer enn jeg pr. i dag er i stand til om jeg skal være bunn ærlig.
Derimot kan jeg uten problem forsvare Kirkens historiske og dogmatiske årsaker til å avvise abort i alle situasjoner.
Den katolske kirkes katekisme sier klinkende klart i avsnitt 2271:
"Både fosterdrap og barnemord er himmelropende forbrytelser."
Punctum finale. Etter å ha brukt nesten et år av mitt lange liv på å lese katolsk teologi ser jeg med sosialantropologens briller soleklart hva dette handler om: Abort er en fornærmelse mot Jomfru Marias kall! Det vil det alltid være. "Fiat" - "det skje" - var Marias svar til engelens budskap. For all ettertid vil en kvinnes adgang til å si "nei takk" være en aktiv ringeaktshandling mot Jomfru Marias umiddelbare svar til kallet fra Gud.
Den katolske kirke er alene om å opphøye Jomfru Maria for denne betingelsesløse tjenerinneholdningen. Derfor kan den ikke med respekt for seg selv godta at andre kvinner kan fatte et valg som er så stikk motsatt at det representerer en "himmelropende forbrytelse".
Dette er logikken i Kirkens syn, en logikk som det selv i våre dager ikke er mulig å tenke seg at Kirken kan svekke eller forlate.
Gud velsigne Kirkens standhaftighet!
Kirken følger opp dette standpunktet med ømhet og respekt for alt som heter familie, for tryggest mulig forhold for seksualiteten og for alle barns oppvekst. Derfor stiller det seg på samme måten med synet på prevensjon, skilsmisse og seksualmoral: Det er Jomfru Marias eksempel som stadig gjelder.
Jeg kommer neppe til å være blant dem som protesterer dersom Kirken en gang i framtiden lemper litt på de relativt strenge normene. I den nåværende situasjon derimot, har jeg personlig ikke behov for adgang til noen som helst av de medisinske eller juridiske rettighetene vi her snakker om. Kanskje er det arrogant av meg å se kun på min egen situasjon; kanskje er jeg unnfallende som ser bort fra de tusener av mennesker som kunne fått et bedre liv om prevensjon, skilsmisse, abort og homoekteskap var lettere tilgjengelig i alle land.
Jeg kan anklages for så mangt, men jeg har ikke gjort noen feil, jeg har bare søkt inn i Kirken fordi jeg finner den givende, stimulerende, trygg, vakker og saliggjørende for meg selv og dem som jeg bryr meg om rent privat. For meg er dette nok, og jeg vil ikke et øyeblikk kritisere Kirken og dens ledere for å holde fast på arven fra apostlene. Dertil er jeg for fersk som katolikk, og mer enn en fersking kommer jeg neppe noensinne til å bli i sammenligning med Kirkens to millennier av historie og utvikling.
Bildet øverst i dette innlegget viser takkuppelen i Basilica di Santa Maria degli Angeli e dei Martiri i Roma, knipset av min elskede den 19. september i fjor. - Ingenting å utsette på takhøyden her!

tirsdag 5. januar 2010

Peter, Klippen

"Med denne formuleringen har jeg i det minste for min egen del verbalisert en forklaringsmodell, en målsetting for troens utvikling."

Slik avsluttet jeg gårsdagens innlegg på denne bloggen. De som finner utsagnet i overkant ambisiøst, har rett. Likevel er det slik jeg ønsker å være innstilt i sjel og sinn. På den måten vil jeg kunne bli en så god katolikk som mulig.
Jeg går litt videre med disse ambisjonene i dag, men helt i mål tror jeg ikke jeg kommer før i neste innlegg, som sannsynligvis vil bli skrevet i morgen.
Som illustrasjon i dag har jeg valgt et langskudd gjennom disen over nordøstre del av Adriaterhavet. Bildet er tatt på en uvanlig klar dag ved kysten av Slovenia, retningen er rett mot nord, og i bakgrunnen kneiser de vel 3000 meter høye toppene i Dolomittene.
Uansett vær og sikt, Dolomittene ligger alltid der. Mangfoldige ganger har jeg speidet over havet fra dette stedet, men denne dagen, 25. juli 2007, var den hittil eneste gangen jeg kunne se Dolomittene så tydelig som her. Likevel - fjellene har alltid vært der.
Den katolske kirke er også urokkelig på mange områder. Dette benyttes flittig av skandinaviske medier til å kritisere og håne Kirken, Paven og biskopene. Kanskje er svenske medier verre og mer ondsinnede enn norske på dette området; se f.eks. lederartikkelen i Expressen fra 26. desember 2009.
Kirkens syn på seksualitet, ekteskap og moral har stått fast siden apostlenes tid. Arven fra St. Peter blir forvaltet med stort alvor inn i det tredje årtusen.
Representerer det noe framskritt at to menn eller to kvinner har rett til å inngå ekteskap og bli foreldre via ulike omveier rundt det biologisk naturlige?
Mange mener definitivt dette, og det oppfattes i mange fora som så ukorrekt i det hele tatt å stille et slikt spørsmål at det gjelder å vokte sine ord nøye.
La meg innrømme dette nå, etter å ha unngått temaet i 11 måneder med blogging: Den katolske kirkes standhaftighet i synet på en kjønnsnøytral ekteskapslovgivning var en utløsende årsak til at jeg fant det nødvendig å finne ut hvilke andre gode ting Kirken står for.
Jeg er ikke blitt skuffet. Nå er det ikke uten videre like enkelt å bejuble Kirkens syn på prevensjon, abort, skilsmisse og seksualmoral, men jeg vil og må nå si hva jeg tenker om disse sakene. Kirken later til å være håpløst akterutseilt i utenforståendes øyne, men den som forsøker å trenge innenfor andre verdispørsmål og læresaker innen Kirken, vil finne en fantastisk logikk i det hele, en plan, en struktur og en lovmessig sammenheng.
Jeg er ikke en person som er i stand til å beskrive alt dette i dag, og ikke i morgen heller. Likevel vil jeg forsøke å beskrive hvordan jeg stiller meg til Kirkens syn på disse sakene.
Dette er vanskelig stoff, og jeg velger å ta en pause i dette skrivearbeidet fram til det er tid for et nytt innlegg, forhåpentligvis etter kveldsmessen i morgen, onsdag.
Kanskje blir det nødvendig å dele opp stoffet i to eller flere innlegg. Det spiller liten rolle; jeg er klar for å uttale meg for første gang om spriket mellom Kirken og samfunnet vi lever i.

mandag 4. januar 2010

Menneskelig svikt


Bildet: Geysirutbrudd, Island i februar 2006.

"Christine selv derimot, er ikke uberørt, men hun er opptatt av sin framtids lykke, ikke først og fremst av sin sjels frelse."

Slik omtalte jeg hovedpersonen i filmen "Mirakelet i Lourdes" i innlegget med samme tittel sist lørdag. Filmens Christine opplever et mirakel innen katolsk tradisjon enda hun ikke gjør stort for å få det til å skje. Hun viser ikke engang noen ytre endring i sin religiøsitet etter hendelsen. Som nevnt i innlegget er det desto flere reaksjoner å finne hos de andre pilegrimene i hennes selskap.
Til tross for mangelen på ydmykhet, takknemlighet, bønn og gråt er det med Christine det vidunderlige skjer.
Jeg har blitt oppmerksom på dette sidebudskapet i filmen, og jeg har funnet en sammenheng mellom dette og elementer i den lokale, katolske kirken hvor jeg pleier å gå til messe.
Iblant starter messen for seint; den begynner når alt er klart, ikke nødvendigvis når det oppgitt i programmet. Både i tekstlesingen, forbønnene og bekjentgjørelsene høres en rekke varianter av norsk, og ikke alt er like lett å oppfatte. Salmesangen fungerer så som så; organisten er ikke alltid på lag med menigheten, og selve sangen blir iblant bare et sjenert pip dersom visse sangføre menighetslemmer er fraværende.
Har man møtt opp med kritisk sinn, er det lett å oppdage eksempler på menneskelig svikt i gjennomføringen av en vanlig messe på lokalplanet.
Man skal ikke være kritisk, mener mange, og det er klart at mangt og meget passerer lettere hvis man unnlater å sile det gjennom egne krav og forventninger. Jeg prøver å la det være, men overfor meg selv må jeg innrømme at jeg rett som det er registrerer ting som burde fungere bedre.
Etter å ha vurdert hvordan jeg skal takle min egen kritikk har jeg kommet til at alt jeg legger merke til, er uvesentligheter i forhold til messens intensjon. Idet messen innledes med ordene: "La oss bekjenne våre synder så vi verdig kan feire denne hellige handling."'
- så er messen i gang, og den vil med sikkerhet finne sted etter hensikten i kraft av å være en messe i apostolisk tradisjon! Det betyr at transsubstantiasjonen finner sted under den eukaristiske bønn selv om den framføres på et språk med unorske vokallyder. Syndene blir tilgitt hos alle som deltar i kommunionen selv om de ikke deltar i å synge Sanctus og Agnus Dei. Alle får Guds velsignelse ved avslutningen fordi de er til stede, selv om avslutningssalmen ikke akkurat lyder som englesang. Dette hender ved hver eneste messe fordi Gud handler uavhengig av menneskenes bidrag.
Det åpner for ganske fantastiske perspektiver når vi setter ting opp mot hverandre på denne måten. Mennesker svikter og kan knapt noe annet, men Guds handlinger skjer etter perfekt koordinasjon. På samme måte som utbrudd i geysiren på bildet øverst verken kan stanses eller settes i gang ved menneskers medvirkning, inntreffer Guds handlinger uavhengig av menneskers innsats, enn si forståelse.
Å holde seg til en slik anskuelse er å tro. Jeg formulerer dette fordi jeg mener å ha funnet en måte å forstå Guds inngripen på, ikke først og fremst fordi jeg kan påstå at jeg i alle sammenhenger klarer å tro at det er slik det fungerer. Med denne formuleringen har jeg i det minste for min egen del verbalisert en forklaringsmodell, en målsetting for troens utvikling.

lørdag 2. januar 2010

Mirakelet i Lourdes

Rett før jul nevnte jeg filmen «Mirakelet i Lourdes» i et innlegg. Nå kan jeg med rette anbefale filmen!
Min kjære og jeg dro inn til hovedstaden i går, 1. januar, og benket oss i sal 4 på Vika kino. Her ble vi tatt med inn i pilegrimenes ganske trange verden ved et av de største valfartsstedene i Europa.
Filmen har fått til dels svært gode kritikker i Norge enda den i utgangspunktet skildrer et miljø og en tenkemåte som er de fleste nordmenn fremmed. Helbredelse i religiøs forstand er et begrep som benyttes av bare visse grupperinger i vårt land. Desto smalere blir det når helbredelsen forventes å foregå i en katolsk setting, med hellig vann, rosenkransbønn og helgenbilder som virkemidler.
Omgitt av dette miljøet reiser rullestolbrukeren Christine med en stor gruppe syke og trengende, tett ledsaget av mannlige og kvinnelige hjelpere fra en katolsk orden, til valfartsstedet Lourdes ved foten av Pyreneene. Gjennom filmen blir vi nesten bedre kjent med de øvrige karakterene i miljøet enn med Christine selv.
Det viser seg at alle har sitt eget, lille motiv for å dra til Lourdes, og alle blir like skuffet da det er Christine og ikke de selv eller en annen som opplever mirakelet. Christine selv derimot, er ikke uberørt, men hun er opptatt av sin framtids lykke, ikke først og fremst av sin sjels frelse.
Det var mange ulike tanker som fylte min kloke ektefelle og meg under filmen og samtalen i bilen på veien hjem. Filmens dvelende observasjon av de ulike pilegrimene og deres spontane dialoger viser på en slående måte hvor små vi mennesker i bunn og grunn er.
Uten å røpe mer vil jeg bare henlede oppmerksomheten mot de siste 2 minuttene av filmen. Den skildrer avskjedsfesten for pilegrimenes tur til Lourdes, og det spilles italiensk popmusikk live til dans. Refrenget i den siste sangen består av ett ord, gjentatt om og om igjen i en huggende 6/8-takt: Felicità – «lykke». Legg merke til hva som vises parallelt med dette refrenget. Her ser vi hvordan det som hvert enkelt menneske dypest sett søker, er like enkelt som fundamentalt.
Som sagt: «Mirakelet i Lourdes» anbefales på det varmeste, spesielt for personer som forstår den katolske tankegangen hos pilegrimene, og kanskje er filmen spesielt severdig for dem som selv har besøkt minnestedet i Lourdes.
- - -
Linker til mer stoff om filmen og Vår Frue i Lourdes:
Første innlegg om Lourdes på denne bloggen.
Offisiell hjemmeside for filmen.
Andreas Dingstads blogginnlegg om filmen på Verdidebatt.no.
Presentasjon av filmen samt billettbestilling på Filmweb.no.

fredag 1. januar 2010

Høytiden for Guds hellige mor Maria

Den katolske kirke er suveren når det gjelder å benytte enhver anledning til å feire, lage fest eller holde en høytid. Dette skyldes kanskje ikke først og fremst ønsket om å lage fest for enhver pris, men snarere at det er så mye å feire i løpet av et år at de fleste kalenderdager må knyttes til en festlighet.
Helgener, bibelske personer, hendelser i Jesu liv, historiske begivenheter i Kirken og mysterier innen Kirkens lære er gjenstand for feiring på bestemte dager. Jeg liker det; jeg virkelig digger denne sansen for å feire og opphøye alt og alle som fortjener en særlig status i vårt liv som troende katolikker.
I dag, på 1. nyttårsdag, er det altså Høytiden for Guds hellige mor Maria. Bare navnet på høytiden er vakkert nok; enda vakrere er personligheten som høytiden er opprettet for.
Som illustrasjon til dagens blogginnlegg har jeg valgt en av de gamle plansjene som jeg for en tid tilbake fant i kjelleren på skolen hvor jeg jobber. Denne plansjen heter "Jesu fremstilling i tempelet". Ifølge Bibelen ble Jesus tatt med i tempelet første gang da han var 8 dager gammel, slik skikken krevde. Det er denne begivenheten som er avbildet på denne pedagogiske plansjen fra 1906. Det er en slående, vakker oppstilling av personene på dette bildet, med Guds hellige mor Maria helt i forgrunnen og sentralt i bildeflaten.
(De gamle plansjene av stiv, tykk papp har vært utsatt for vekslende temperatur og luftfuktighet opp gjennom årene. De har derfor krøllet seg litt slik at det loddrette midtfeltet stikker fram mot fotograven mens sidene bøyer seg bakover. Dette fordreier iblant detaljer i bildet når plansjen fotograferes, men på bildet ovenfor fører det faktisk til at Maria kommer ut av bildet og strekker seg mot betrakteren enda mer enn maleren har forsøkt å få til.)
Jeg ønsker alle bloggens besøkere et riktig godt og fredfullt år! Det var en stor opplevelse å overvære formiddagens messe, der en ny encyklika fra Paven ble referert, et brev om at fred skapes først og fremst gjennom bevaring av skaperverket. Sett på bakgrunn av at dagen sto i Guds hellige mor Marias ånd, ble dette en konsentrert markering av fredsbudskap på alle plan, like mye innvendig i hver enkelt troende som utad i verdensmålestokk. År 2010 har vart i bare noen timer, men starten har vært meget god for min del. Jeg har tro på dette året i mitt liv; jeg har tro på at det har velsignelser i vente for meg og mine kjære. Dagens messe ble et møte med Den salige Maria, uttrykt bl.a. i hyggelig utveksling av nyttårshilsener med lokale menighetsmedlemmer fra flere nasjoner før alle dro hver til sitt.
Et skriftsted har steget opp i mitt indre nå ved årsskiftet, en trøst for meg som så gjerne skulle kommet hurtig videre bort fra min ryggesløse livsførsel i tiden fra 1989 til 2009. Dette ordet av Paulus er enda et tegn på at 2010 har fått en god start:
"Der synden ble stor, ble nåden enda større." (Rom. 5,20b)
Site Meter