Den fremste blant enere

Pave Johannes Paul II har i sitt hjemland Polen en posisjon som knapt kan overvurderes. Bildet over er tatt ved inngangen i borggården i slottet Wawel i Kraków. Denne bronsestatuen utstråler den polskfødte pavens mildhet og kjærlige holdning til folket, og dette er langt fra den eneste skulpturen eller avbildningen av Johannes Paul II som finnes der i byen. Årsaken er klar og forståelig.
Knapt noe enkeltmenneske preget det 20. århundre i større grad enn Johannes Paul II. Hans direkte og indirekte bidrag til kommunismens fall i Øst-Europa og dermed på avslutningen av den kalde krigen på hele den nordlige halvkule er handlinger av påvirkning og involvering som uomtvistelig gjør ham til en fredsfyrste av rang.
Allerede som biskop og senere kardinal Karol Wojtyła var han populær og aktet både av folket og Kirken. Han hadde bak seg allsidige studier og var særdeles språkmektig. Han skal være den paven som gjennom historien har tredjeplassen i antall år i Den hellige stol - 27½ år i alt, fra 16. oktober 1978 til 2. april 2005. På den måten preget Johannes Paul II hele den siste fjerdedelen av det 20. århundret og begynnelsen av neste. Det er derfor vi med en viss rett kan forutsi at han vil bli husket og referert langt inn i framtida.

Bildet ovenfor henger ved utgangen av Vatikanets museer og viser den folkekjære paven omgitt av barn, en typisk scene for denne paven. Det var i Vilnius i oktober 2006 at jeg for alvor fikk øynene opp for Johannes Paul IIs betydning i land der Den katolske kirke står sterkt. Litauen er et av Polens naboland og har en betydelig, polsk minoritet. Folk i de to landene regner hverandre som brødre, og det var derfor av stor, nasjonal betydning også i Litauen at det kom en polsk pave til makten i 1978. Nesten 80% av Litauens befolkning er katolikker.

Johannes Paul II besøkte Litauen i 1993, og da jeg besøkte hovedstaden 13 år senere, var det fremdeles rikelig med minner etter besøket rundt i byen. Marmortavlen ovenfor forteller på litauisk og polsk at pave Johannes Paul II foretok et pilegrimsbesøk i Vilnius den 5. september 1993.

For meg ga det en viss ettertanke å se dette minnesmerket. Det hadde da gått halvannet år siden Johannes Pauls død, og det gjorde inntrykk på meg å se at litauerne lenge før hans bortgang hadde satt opp minnesmerker med varig holdbarhet.

Inne i en av kirkene i Vilnius henger dette maleriet, tydeligvis laget etter et fotografi fra pave Johannes Paul IIs besøk i denne kirken i 1993. På bildet ses kirkens eksteriør til høyre for paven. Maleriet har et visst format, og med sine sterke farger tar det seg noe indiskret ut inne i denne kirken, der alle skulpturer og all ornamentikk er hvitkalket. Like fullt må det ha vært viktig for katolikker i Vilnius å få dette bildet på plass som en dokumentasjon for all ettertid.

Jeg besøkte kirken under en guidet tur rundt i byen, og jeg var på den tiden ikke spesielt interessert i kirker. Det gjorde imidlertid inntrykk på meg å se hvordan vår middelaldrende, kvinnelige guide steg inn i kirker og katedraler med all den rituelle ærefrykt som senere har blitt så naturlig, selv for meg. I tillegg forsto jeg at pave Johannes Paul II og bilder av ham i Vilnius hadde en spesiell og i mine øyne hemmelighetsfull symbolverdi. Kanskje ble den korte turen min kone og jeg gjorde til Vilnius høsten 2006, et av de viktige frøene som siden skulle vokse og til slutt gjøre det umulig for meg å holde meg unna Den katolske kirke to år senere.

Bispegården i Kraków var i noen år Karol Wojtyłas hjem. I et av vinduene over en portal som fører inn til gårdsplassen på innsiden av bygningsmassen, er det blitt plassert et fotografi i naturlig størrelse. Der står den folkekjære paven, relativt ung og frisk, i hvit drakt og vinker til forbipasserende. Når man først har oppdaget dette bildet, blir det umulig å la være å stirre opp mot den imøtekommende skikkelsen, og det er formelig som om han lever i beste velgående der oppe.
Sannsynligvis gjør han nettopp det, den gode pave Johannes Paul II. Det har vært ivret for å saligkåre ham på dagen fem år etter hans død. Det skulle altså ha skjedd den 2. april i år. Jeg har ikke klart å bringe på det rene at dette ble gjort, noe jeg garantert ville ha fått med meg. Sannsynligvis mangler noen avgjørende detaljer, og i så fall finner jeg prosessen ytterst tillitvekkende. Den som som utsetter saligkåringen av Johannes Paul II, lar seg ikke lede av føleri, men søker objektiv dokumentasjon. Dette er med på å styrke tilliten til alle andre saligkåringer som har funnet sted.
Uansett vet vi at ettervirkningene av pave Johannes Paul IIs pontifikat vil prege Kirken og verden ennå i mange, mange år.

På pilegrimsferd

Det er lørdag 28. august 2010. Det regner tett i Indre Østfold, men like fullt har 200 polakker fra Oslo-området ankommet messe i Sancta Maria kirke i Askim for å feire messe før de legger av sted på pilegrimsferd. Messen foregår på polsk og blir ledet av p Gerard Filak SSCC og stedets egen p Piotr Pisarek OMI. Menighetens tilsvar under hele liturgien gis høyrøstet og kontant fra stemmer som vet hvilke ord som skal sies og som ikke skammer seg over å si dem.
Rett etter messen vanker det en matbit i underetasjen før alle gjør seg klare til å vandre av sted. Målet for dagen ligger 2 mil unna.

Moderne pilegrimer må regne med å møte harde utfordringer underveis. Her ser vi baktroppen av pilegrimstoget passere Krosbykrysset, der Statens Veivesen bygger ny E18 for harde livet. Veitraseen langs oversiden av bildet forsvinner inn i en dobbel veitunnel som skal føre trafikantene direkte ut på den nybygde Smaalenene Bru over Glomma. Pilegrimene følger så godt det lar seg gjøre gangveien langs eksisterende Europaveitrasé.

Etter en pause omkring halvannen time etter avmarsj fortsetter pilegrimene over Fossum Bru. Den syngende flokken på dette bildet er et sjeldent syn i Indre Østfold, det kan jeg forsikre om. Uansett hva folk omkring må ha trodd, viser korset av bjørkegrener at det er en kristelig forsamling som her kommer vandrende. Brua på bildet er bare for myke trafikanter og hviler på søylene etter den opprinnelige Fossum Bru, som ble sprengt under krigen.

Jeg ble imponert over organiseringen av pilegrimsvandringen. De unge mennene i gule vester dirigerte trafikken hver gang toget var i kontakt med biltrafikk. De kommuniserte seg imellom ved hjelp av walkie talkie. To andre menn bar portable høyttaleranlegg i et stativ på ryggen, og med trådløse mikrofoner ble det gitt informasjoner, talt, sunget og bedt under absolutt hele vandringen, uansett motbakke. Så snart hele pilegrimsflokken hadde kommet seg over Fossum Bru og var trygt inne i Spydeberg, begynte man å be rosenkransen under ledelse av en av kvinnene. Vennlige polakker som gikk like ved meg, forklarte meg hovedtrekkene i hva som ble sagt underveis, men rosenkransen ville jeg ha gjenkjent uansett. 50 ganger ble det innledet i høyttalerne "Zdrowaś Marja, łaskiś pełna, Pan z tobą..."

Det var intet mindre enn gripende.
Ved Hovin kirke skulle det være servering, men først og fremst vandret alle ned den bratte og sleipe skråningen bak kirken for å ha en andaktsstund ved Mariakilden. En hevert lå klar fra vannhullet under den skinnende hvite Maria-figuren, og mange benyttet sjansen til å fylle drikkeflaskene sine. Den alltid åndsnærværende og varmt talende p Marek Szewcynski OFM, lett å oppdage i sitt mørkebrune fransiskanerantrekk, sto for tekstlesning og bønn. Hans rolle under pilegrimsvandringen kan knapt overvurderes. Han ledet salmesang, introduserte andre forsangere, ledet forbønn, ga opplysninger og talte om Den salige Moder Teresa, trolig i anledning 100 årsjubileet for hennes fødsel.
Dette siste bildet er overfylt av symboler, alle sterkt talende for hva lørdagen med pilegrimsferd inneholdt. Jomfru Maria, korset, Polen og Vatikanet er alle nødvendige og sentrale instanser i tradisjonene rundt denne pilegrimsferden, som i år foregikk for 26. gang. Det var en litt uvirkelig opplevelse som innbygger i Indre Østfold å være én av nesten 200 som deltok i denne vandringen. Folk flest i lokalsamfunnet aner ikke at denne tradisjonen eksisterer. Jeg vet det derimot, og har visst det i over et år, men betydningen av å delta var en intern sak, en personlig, indre opplevelse som ble delt med de andre pilegrimene, men som ikke skaper noen som helst aktelse blant folk som bor i området.

Likevel ville jeg ikke unnvært de 5 timene jeg tilbrakte sammen med pilegrimene denne regntunge lørdagen. Jeg hoppet av etter seremonien ved Mariakilden og lot polakkene gjennomføre de siste 8 kilometerne fram til Mariaholm uten meg. De klarte det sikkert utmerket, for arrangement av denne typen viste de seg å være eksperter på.

Nå har jeg fått en aldri så liten smak av hva det vil si å gå en pilegrimsferd. Les også min korte og umiddelbare lettelse over å ha kunnet delta i innlegget fra samme kveld.

Lokal pilegrimsferd

Så har jeg også opplevd dette: Å være pilegrim i eget distrikt.
Takket være en rekke heldige omstendigheter - gudfeldigheter om man vil - ble det til slutt mulig for meg å delta ved dagens pilegrimsferd fra Askim til Maria-kilden i Spydeberg. Pilegrimsferden som arrangement gikk som kjent videre helt til Mariaholm oppe ved Øyern, men som jeg varslet, hoppet jeg av etter ca 12 km. Til gjengjeld fikk jeg da med meg en høytidelig andaktsstund ved Maria-kilden inne i skogen bak Hovin kirke.
Vandringen ble en lærerik opplevelse blant de mange polske tilreisende, og framfor alt ble jeg vàr hvor viktig vandringen i seg selv var. Hendelsene, aktivitetene og de indre opplevelsene under vandringen til fots langs kjente, asfalterte gangveier og ukjente bygdeveier uten fast dekke utviklet seg til en tankerekke på aller dypeste plan.
Jeg kommer tilbake med fyldigere betraktninger fra pilegrimsferden på et senere tidspunkt. Det viktige med dette innlegget var for det første å formidle at jeg faktisk deltok, noe jeg lenge var sterkt i tvil om; for det andre å kunne innlede med ovenstående bilde av Jomfru Maria i form av Den sorte Madonna, som jeg har beskrevet tidligere og som også vil bli nevnt på nytt om ikke så lenge.
Mine planer for denne bloggens siste og avsluttende fase begynner å ta form, og tekst og bilder i dette innlegget glir fint inn i denne rekken. Legg merke til hvor vakkert de godt og vel 150 pilegrimene speiles i Glommas strømfylte overflate, i dag 28. august 2010 kl. 13.00.

For mye på én dag

Det er 13 måneder siden jeg skrev et uhøytidelig innlegg om valg (23.07.09). Nå er dagen her igjen, den siste lørdagen i august, da polske katolikker på Østlandet samles i Askim for å gå pilegrimsvandring til Mariaholm i Spydeberg.
I fjor kjørte jeg opp ruta på forhånd og lot meg skremme av at den er på ganske nøyaktig 2 mil. Jeg er fortsatt ikke eldre enn at dette skal gå greit; pilegrimene bruker hele dagen på å komme fram.
Det er dessuten mulig å snu på halvveien, etter pause med andakt ved Mariakilden bak Hovin kirke. Her er det også en matstasjon, har jeg forstått av programmet som i dag ble lagt ut på katolsk.no. Det gjør meg forresten ganske stolt å se de kjente stedsnavnene fra lokalmiljøet samt pater Piotr omtalt på denne nyhetssiden på Den katolske kirkes viktigste, norske nettsted.
Men en lørdag i august kan disponeres til så mangt. En sensommerrydding på hytta hadde vært fint på denne tiden, og her hjemme har jeg noe listverk som skulle vært hvitmalt. Dessuten er det det ene og det andre, og i år som i fjor ser jeg at en pilegrimsferd sammen med hovedsakelig utenlandske katolikker kan være både spennende og inspirerende, men også en aktivitet mest for meg selv, en egotrip i forhold til de mer allmennyttige gjøremålene i hus og hytte.
Dette siste kan utsettes, ingen tvil om det. Huset og hytta står der neste helg også. Denne pilegrimsvandringen derimot, foregår én eneste gang i året. I år har jeg dessuten, i motsetning til i fjor, et noe større kjennskap til den salige pater Jerzy Popiełuszko som er polakkenes hovedfokus ved pilegrimsferden.
Jeg er definitivt mer tiltrukket av ideen om å delta i år enn jeg var i fjor. I dag, mens det er bare 4 dager igjen til arrangementet, kan jeg bare si at vi får vente og se. En slik holdning er etter min mening blant de mest nedrige tendensene blant yngre mennesker i vår tid; det gjelder å vente i det lengste med å inngå avtaler ifall et enda bedre tilbud dukker opp før avgjørelsen må tas. Jeg misliker min egen holdning når jeg utsetter beslutningen, men jeg har flere enn meg selv å ta hensyn til, og foreløpig er det i hvert på ingen måte utelukket å delta.
La meg også medgi at jeg i dag kom over et blogginnlegg eller en kronikk på verdidebatt.no og debattantens egen blogg. Tittelen var "Multikultur i Kirken". Innleggets akademiske nivå gjorde inntrykk på meg, og jeg vil anbefale å lese det via en av linkene i dette avsnittet eller fra margen på St. Olavs blogg, hvor jeg selv fant tittelen. Disse tankene om mangfoldet i Den katolske kirke i Norge gjør at dersom jeg må velge bort lørdagens pilegrimsvandring fra Askim til Mariaholm, er det med litt tyngre hjerte enn jeg ville hatt om jeg ikke hadde lest det nevnte innlegget.
Det er utrolig hvordan ting dukker opp og setter sitt preg på valgene i hverdagen!

"Gudfeldigheter"

Dagens tittel, "Gudfeldigheter", er et ord jeg lærte av en av bloggens kommentatorer i fjor vår. Ordet er, som man skjønner, avledet av ordet "tilfeldigheter", men med forstavelsen "gud-" får man gitt uttrykk for at de tilfeldige hendelsene kan eller skal tilskrives guddommelig styring. Jeg liker ordet og har adoptert det i dagligtalen, i hvert fall i mitt eget hjem.
Har man først fått syn for at gudfeldigheter eksisterer, ser man dem lettere i det som inntreffer av smått og stort. Jeg fikk definitivt en slik opplevelse i Kraków for 3 uker siden.
Sentralt i hendelsen er min 44 cm høye Maria-figur i keramikk, som jeg helt overraskende fikk i gave i midten av juni i år (se innlegg av 16.06.10). Figuren har en framskutt plass i stua her hjemme.
Da min kjære og jeg hadde kommet oss opp den lange trappa til borggården til slottet Wawel i Kraków den 31. juli, fikk vi se en nisje høyt oppe på veggen i en av bygningene, og inne i nisjen sto en Maria-statue som var påfallende lik min egen; se bildet nedenfor. Den ca 130 cm høye statuen i Wawel var noe mer detaljrik i utførelsen av Marias klær, men den bedende stillingen var helt lik, og fra figurens høyre underarm hang en rosenkrans på nøyaktig samme måte som min figur hjemme (dessverre ikke fullt så tydelig på bildet øverst). Det kan neppe være tvil om at min Maria-figur er laget som en kopi av den i Wawel, som kanskje er kopi av en enda eldre og fjernere original, for alt vi vet.
Det interessante var den uventede gjenkjennelsen. Det var som når en illusjonist viser fram et kort fra en kortstokk og lar en fremmed fra publikum velge et kort fra en annen kortstokk. Publikumeren velger nøyaktig samme kort som illusjonisten på forhånd har plukket ut - dersom trikset lykkes. En forbløffelse over noe lignende slo oss begge der i borggården på Wawel, og ikke vet jeg hvilken illusjonist som sto bak tilfeldigheten om det ikke var en med overjordisk peiling på ting, en som har evne til å iscenesette gudfeldigheter.
Jeg er smertelig klar over at de fleste moderne mennesker vil betrakte det som infantilt og overvettes blåøyd å gå rundt og tilskrive alle uventede parallellhendelser himmelsk ledelse. Samtidig er det en privatsak i hvilken grad man ønsker å betrakte den muligheten som reell.
Jeg har i de siste 12-18 månedene opplevd det som en ensidig berikelse av tilværelsen å holde muligheten åpen for at nettopp noen der oppe følger med og viser sin medvirkning i slike små og store inngrep.
I går inntraff et nytt slikt tilfelle, og ikke helt uten betydning. Jeg hadde et ærend et stykke inn i Värmland på ettermiddagen og kjørte i vei alene i bilen. Dette er en situasjon jeg liker godt, og jeg hadde utstyrt meg med håndplukkede CDer og en rosenkrans. Så snart jeg hadde nådd en passende marsjfart på E18 ut av Askim, fant jeg fram rosenkransen, la den til rette rundt girspaken og begynte å følge de 60 røde treperlene i syklusen, én for én.
Hele rosenkransen var bedt ferdig før jeg passerte grensen mellom Eidsberg og Marker kommuner. Jeg bestemte meg for å be den en gang til rett etter passeringen av svenskegrensen.
Dette skjedde, men jeg merket nå at jeg virkelig måtte streve med konsentrasjonen. E18 i Västra Värmland er en utfordring, og med smertens mysterier gående mellom høyre hånds fingre på samme tid, begynte jeg etterhvert å bli bekymret for min egen sikkerhet. Trafikken fløt i 100-105 kilometer i timen, og øyelokkene ble tunge som et kilo bly. Jeg ristet på hodet lik en elgokse for å holde meg våken, men slapp ikke taket i rosenkransen og bønnen før den var fullført.
Da jeg startet på hjemturen litt senere, hadde jeg til hensikt å be rosenkransen også på hjemveien. Jeg ventet til jeg hadde passert landegrensen igjen, trygt og uten forstyrrelser, og plukket deretter opp korset i rosenkransen som fortsatt lå ved girspaken.
Da oppdaget jeg straks at perlekransen var brutt; den var ikke en krans lenger, men et langt kjede. Koblingen mellom to av perlene hadde glidd fra hverandre, sannsynligvis etter press fra skinnet rundt spaken mens jeg skiftet gir.
Å følge en ødelagt rosenkrans med bare én hånd tilgjengelig i høy hastighet på Europaveien var ingen naturlig aktivitet å starte på. Jeg så det uventede bruddet i rosenkransen som et hint: Rosenkransbønn får vente til enten bilen står stille eller en annen enn jeg sitter bak rattet. Kanskje var det intet mindre enn en melding om at jeg ikke skal utsette meg selv og andre trafikanter for livsfare under rosenkransbønnen.
Jeg valgte å tolke hendelsen slik og kjørte hjemover med forundring i sinnet. Hjemme klarte jeg med letthet å sette rosenkransen sammen igjen, men jeg vet at den heretter ikke skal brukes i fart.

Kraftsenteret Częstochowa

Częstochowa er både et senter for polsk nasjonalfølelse og gudsdyrkelse og en alminnelig, grå industriby. Etter polsk målestokk er den med sine snaut 250.000 innbyggere ingen storby. Jeg har lyst til å bringe noen flere inntrykk fra denne byen, der min kone og jeg tilbrakte sist søndag under konstant mottakelse av nye og sterke inntrykk.

Det første bildet viser et helt ordinært gatebilde. Det kunne vært tatt hvor som helst i Øst-Europa: Eldre, slitte fasader med billig reklame vender ut mot gata, og her og der ses dekorasjoner i stilarter som knapt er gangbare vest for Szczecin - se f.eks. gatebelysningen på dette bildet.
I motsatt ende av denne gaten - Aleja Najświętszej Maryi Panny (Den allerhelligste Jomfru Marias Allé) - ligger Jasna Góra-høyden med det berømte klosteret, som var åsted for forrige innlegg på denne bloggen. Nederst til høyre på bildet aner vi en samling med noe hvitt. Dette er et hav av hvite plaststoler som er sirlig utplassert innunder friluftsalteret ved klosterets østvendte mur. Her kan det holdes messe og arrangement for flere titalls tusen mennesker. Når de hvite stolene på dette bildet tar så liten plass, sier det litt om dimensjonene forøvrig.
I det nordvestre hjørnet av den festningslignende ringmuren rundt klosteret er det innredet et historisk museum som viser klosterhelligdommens betydning gjennom Polens dramatiske historie. Her er framstillinger av slag mot tartarer, tyrkere, svensker og tyskere, her er uniformer og utmerkelser fra de forskjelligste epoker, og her er framfor alt historien om fagbevegelsen Solidaritet og frihetskampen på 1980-tallet. Lech Wałęsa og pave Johannes Paul II spiller en framtredende rolle i denne historien, og i en monter nede i museets underetasje fikk vi se medaljen og diplomet fra det norske Nobelinstituttet da Wałęsa fikk Nobels Fredspris. Det var strengt forbudt å fotografere i museet, og fordi jeg respekterte dette, har jeg dessverre ikke noen fotodokumentasjon derfra.
Tilbake i alleen som fører opp til klosteret. Den siste kilometeren er konstruert som en bilfri paradegate der man som pilegrim eller bare alminnelig fotgjenger hele tiden har klosterkirken foran seg som et høyere mål. På begge sider av alleen finnes rikelig med enkle og rimelige serveringssteder for sultne og tørste pilegrimer. På bildet ser vi forøvrig en gruppe på over 50 polske pilegrimer på vandring opp mot Jasna Góra. De sang optimistisk og fortrøstningsfullt, vinket blidt mot oss som sto langs kanten og smilte tilbake, og de skrittet lettet ut mot målet for den siste etappen på vandringen. Bakerst i gruppen ser vi en ung fransiskanermunk som hadde slått følge med de ellers alminnelig antrukne pilegrimene. Enda vi ikke visste hvor langt de hadde vandret, var det et gripende syn.
Gripende var det også å se det stille og tankevekkende minnesmerket over presten og martyren Jerzy Popiełuszko langs alleen. 37 år gammel ble den modige pateren likvidert av politifolk i oktober 1984. Popiełuszko er et sterkt symbol for det katolske Polens frihetskamp mot fiender av vekslende art opp gjennom historien. Den 6. juni i år ble Popiełuszko saligkåret og inngår dermed til evig tid i Den katolske kirkes flokk av hellige. Vår søndag i Częstochowa ble et møte med Jerzy Popiełuszko ettersom hans portrett og bilder fra hans aktiviteter tidlig på 1980-tallet inngikk i alle deler av utstillingene i Jasna Góra. Selv husker jeg meget godt navnet hans fra stridighetene i Polen på den tiden, og det gjorde et så dypt inntrykk på meg da han ble funnet død og henslengt i veikanten, at jeg aldri har glemt navnet hans. Derfor gir det meg underlige følelser av å ha gått en stor runde når jeg nå møter ham som et av navnene på minnedagskalenderen i denne Kirken som jeg snart skal være en del av.

- - -

For foreløpig å avslutte de spredte glimtene fra vår korte tur til Polen nylig kan jeg turistmessig opplyse av min kone og jeg fløy til og fra Kraków, hvor vi også hadde hotellrom i 3 døgn. For å komme til Częstochowa tok vi tog. Det hadde vært mulig å ta rutebuss, og hadde vi hatt andre ukedager til rådighet, kunne vi også ha deltatt i en guidet tur med hotel pick up fra Kraków. Toget tok to timer og et kvarter den ene veien og to timer og femti minutter tilbake. Det eksisterte verken luftkjøling eller salg av forfriskninger på toget, så dette ble i seg selv en opplevelse av samvær med den jevne polakk under til dels ekstreme omstendigheter, men dette er en annen historie.

Częstochowa søndag 1. august

Jeg står inne i et trangt kapell innenfor klosterkirken i Jasna Góra, polakkenes helligdom i byen Częstochowa. Det er så trangt og fullt av folk at jeg nesten kunne ha holdt meg på plass ved å løfte opp føttene og bare henge inntil alle menneskene rundt meg. Varmen og luftkvaliteten er ekstremt plagsom, men jeg holder ut enda jeg ser at den andre ikke-polakken i det overfylte kapellet, nemlig min kjære kone, er på nippet til å gi opp. Men her er det ikke snakk om å komme seg ut med det første, så vi smyger fram hver vår mineralvannflaske og tar en livgivende slurk av vann som ikke lenger er særlig kaldt. Jeg holder kamera klart oppunder nakken på mannen foran meg, men det er innstilt på mørkefotografering og lang lukkertid fordi et blinkende skilt forrest i kapellet forbyr bruk av blitz.

Presis kl. 14.00 trer to prester inn foran alteret, og i samme øyeblikk starter en øredøvende musikk over et usynlig høyttaleranlegg. Musikken er ukjent for meg, men de framtredende paukene og messingintstrumentene får meg til å tenke på Richard Strauss' "Also sprach Zarathustra" eller Aaron Coplands "Fanfare for the Common Man". Etterhvert ser jeg at det skinnende blanke forhenget som dekker alterbildet i kapellet, er i ferd med å heve seg. Langsomt stiger det opp innenfor bilderammen slik at det berømte maleriet av Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget gradvis kommer til syne. Når nedre halvdel av bildet er åpenbart og de to avbildedes ansikter begynner å bli synlige, stiller alle i kapellet seg på kne. Det skjer i ett og samme sekund, og jeg oppfatter det raskt nok til å følge med - ikke minst fordi høytidsinnholdet i stunden gjør det å knele til det eneste naturlige. Idet hele bildet er avslørt, opphører den monumentale musikken, og det går et lydløst sukk gjennom forsamlingen. Orgelet spiller opp, de polske besøkende begynner å synge en salme som de tydeligvis kjenner godt, og en etter en reiser folk seg igjen. Jeg innser at jeg nå står og stirrer på et av de eldste, helligste og mest myteomspunne kunstverk i dagens Europa. Legenden vil ha det til at bildet er malt av evangelisten Lukas, og i praksis er det ingenting i veien for at dette kan være tilfellet. Jomfru Maria satt selv modell, sies det, og det er her jeg rammes av en overjordisk erkjennelse: Dersom opplysningene i legenden er riktige, må Den salige Jomfru Maria selv ha sett bildet i fullført utgave - det samme bildet som jeg sto der og så en lettere restaurert utgave av! Bildet er delvis dekket av en glitrende kappe som gjør at kun ansiktene til de to personene er synlige. Det er uendelig vakkert, fullt av mystisk utstråling, og etter å ha sett bildet med mine egne øyne, er jeg ikke lenger så opptatt av at mulighetene for å knipse et optimalt foto ikke er til stede.

Jeg snur meg i stedet mot langveggene i kapellet og studerer de tusener av gjenstander som polske katolikker har skjenket i takknemlighet til kapellet og Maria Guds Mor. Smykker og pynt i edle metaller henger tett i tett på veggene, og utenpå alle småtingene henger krykker og proteser som folk gjennom personlige mirakler har blitt frigjort fra. Den mange århundrer lange linjen med undere og folkelig fromhet treffer meg på nytt, og jeg ser at Polen og Den katolske kirke er uatskillelige. Her har historien til folket og Kirken gått hånd i hånd gjennom alle tider, og at Jomfru Maria har holdt sin vernende hånd over hver og én er hevet over tvil. Det slår meg at vi som var tilreisende utlendinger der i den polske helligdommen, fikk innsyn i noe særpolsk, et fenomen overordnet alt vi kan lese om i bøker eller på Internett. Her lot de oss se den viktigste kilden til kjærligheten til nasjonen, slik den forekommer både hos den stivpyntede familien med mor, far og fem døtre som vi traff ved porten, eller hos den lille, aldrende nonnen med vaklende ganglag som plutselig dukket opp ved siden av meg i kapellet. Jeg var rørt til tårer, og er det fortsatt.