fredag 27. februar 2009

Skikkelsen vi ikke kommer utenom

I min søken inn i Den katolske kirke går jeg gjerne bort til nisjen med Maria-statuen når jeg kommer inn i min lokale kirke. Kirkebygget er formet etter mønster fra de norske stavkirkene. På nettsidene katolsk.no finner vi følgende knappe beskrivelse av arkitekturen i denne ganske nybygde kirken som jeg begynner å bli så glad i:
"... valget falt på en stavkirkelignende bygning tegnet av arkitekt Rune Breili. Bakgrunnen for modellen ligger i konstruksjonsprinsippet for den tradisjonelle, norske stavkirken. Meningen er å hente inspirasjon fra fortiden og gi den form fra vår egen tid."
Maria-statuen i kirkens nordfløy er maken til den som markerer min ID på denne bloggen, men det bildet kommer etter hva jeg skjønner fra en helt annen katolsk kirke her i landet. Det er vel en kopi av en kopi av et eller annet... Men det spiller ingen rolle - Maria-figuren er troverdig.
Når jeg står der foran den ubeskrivelig vakre Maria-statuen, har tent et lys eller to (ett for mitt forsøk på å tro på Den hellige Maria, ett for en person jeg ønsker at Maria skal gå i forbønn for) og ber Hill deg, Maria lydløst noen ganger, slår det meg at jeg knapt kan være verdig å henvende meg til denne hovedhelgenen, kvinnenes kvinne, himmeldronningen.
Hennes renhet og hennes unike oppgave som Guds mor har fått Den katolske kirke til en gang å proklamere hennes tilblivelse som Den ubeplettede unnfangelse. Altså: Marias egen tilblivelse er fri fra arvesynd, hevder kirken. Dette ble stadfestet av Pave Pius IX i 1854, og Marias ubeplettede unnfangelse feires hvert år den 8. desember.
Denne dyrkelsen av renhet har satt i gang noe hos meg. Jeg er ikke den samme som før. Ja, til dere som makter å følge denne bloggen med en viss regelmessighet, kan jeg si: Forholdet til Maria, Guds mor, har påvirket meg og satt meg i gang med en ny prosess.
Jeg leste nylig at dagens gjennomsnittlige levealder for norske menn er 78,3 år. Jeg har levd omtrent i 2/3 av den tiden. Nå er det på tide å finne ut hva den siste tredelen av livet skal inneholde - hvis jeg da får så mye som 26 år til. Jeg foretar mange ganger om dagen en gjennomgang av hva mitt liv har inneholdt, og jeg er nøye med å se på hva jeg med fordel kan dra med meg videre, og hva som må vike plassen for en ny integritet, en ny definisjon av livet som norsk mann, gift, far, musiker og med stilling i skoleverket.
Jeg må innrømme at når jeg ber Hill deg, Maria, enten det skjer foran den lille figuren i min lokale kirke, på kontoret mitt på jobben eller i bilen, blir jeg grepet av behovet for å bli et renere og bedre menneske når jeg kommer til det inderlige utbruddet i midten av bønnen:
"Hellige Maria, Guds mor!" - "Sancta Maria, Mater Dei!"
Ingen kan vel bli et så godt menneske at de syndige elementene blir borte. Likevel har det påført meg noe nytt når jeg har forsøkt å opparbeide et forhold til Maria, som er så marginal i den stusselige, protestantiske kirken jeg opprinnelig kommer fra.
Marias renhet, Marias opphøyethet og Marias unike livsoppgave har påvirket meg. Maria representerer noe nytt i mine religiøse anliggender. Mitt liv er i ferd med å finne en ny kurs. Målet er Den katolske kirke, og Den hellige Maria, Guds mor, er mitt fyrlys.

Kommunionen

Vi fortsetter gjennomgangen av kommunionsliturgien i Den katolske kirke. Det er to dager siden jeg skrev første del, og jeg tar fatt der jeg avsluttet sist, nemlig da vekselsangen i "Troens mysterium" tonet ut.
Vi kan nå reise oss og fortsette ritualet stående før vi på nytt skal ned på kne. Men idet menigheten har reist seg, ber vi Fadervår syngende. Det overrasker meg at vi ikke like godt ber Fadervår mens vi ligger på kne, men slik er det ikke.
Etter Fadervår følger fredshilsenen, som jeg skrev om for noen dager siden. I denne forbindelse er det naturligvis nødvendig å stå oppreist; det er på dette punktet i messen at vi skal håndhilse og ønske Guds fred til menneskene omkring oss.
Dette hadde kunne være en anspent handling, men de som ikke ser sjenert ned, har smil om munnen og gleder seg over dette symbolske skuespillet. Det får det også til å oppstå litt gemyttlig støy i kirken når folk går ut av benken og må gå noen skritt for å nå fram til noen som sitter lengre borte samtidig som "Guds fred" blir sagt med dempede stemmer.
Så snart alle er tilbake på plass, senker roen seg, for nå har menigheten igjen tatt plass på knefallet foran seg. Den urgamle messedelen "Guds lam" - "Agnus Dei" - danner avslutningen på forberedelsene til kommunionen. Vi synger "Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred" mens presten inntar brød og vin oppe ved alteret. Ministrantene ligger på kne vendt samme vei som menigheten. Alt er ekstremt høytidelig, og prestens bevegelser er lette å følge - nesten demonstrative for at alle skal se hva han foretar seg.
Noen siste, avgjørende ord veksles mellom prest og menighet før de som ønsker å motta kommunionen, reiser seg og går fram mot presten. En oblat legges i munnen på hver enkelt, og presten sier "Kristi legeme" til hver især.
Så vender kommunionsdeltakerne tilbake til plassene sine, køen kortes inn, og til slutt er vi klare for avslutningen av messen. De som har mottatt eukaristien, stiller seg gjerne på kne ved plassen sin, men ikke alle gjør dette.
Det som nå har foregått, er et drama i forvandling, ydmykhet, syndsbekjennelse og nåde.
Еυχαριστώ er ordet som greskfarende sydenturister lærer etter å ha vært i Hellas i en dag eller en uke. Det betyr "takk". Vi skjønner straks at det er nær sammenheng mellom dette ordet og eukaristi, som er en av de katolske betegnelsene på nattverden, som protestantene kaller den.
Siden jeg er mer enn alminnelig språkinteressert, eier jeg en gresk ordbok hvor jeg finner oppslagsordet Θεία ευχαριστία, som kan oversettes med Guds takksigelse. Dette er i ordboken oversatt til engelsk med Holy Communion. Dette uttrykket er faktisk helgresk, og er beholdt i Den katolske kirke, på tvers av den latinske dominansen. Dette er trolig betegnelsen innen Den ortodokse kirke. Ordene er, som de fleste nordmenn vet, fullstendig fremmede innen Den norske kirke.Det som er vanskeligst å forstå innen den praktiske fasen av kommunionen som er beskrevet ovenfor, er dette at kun personer som er definerte katolikker, får delta i selve måltidet. I de protestantiske kirkene er nattverden nærmest som et bordfellesskap, åpent for alle som ønsker å delta. Den katolske eukaristien derimot, er bare for katolikker. Det snakkes om sakramentfellesskap, og jeg er fremdeles utenfor.
Ønsket om å kunne delta fullt ut i kommunionen kan være en drivkraft til å konvertere. Sakramentfellesskapet representerer enda et felt hvor jeg er fylt av undring og manglende forståelse og innsikt. Behovet for å uttrykke takksigelse kan få utløp på andre måter og er likevel langt på vei tilgjengelig i messens øvrige deler. Men det å tilhøre rekken av mennesker som viser at de vil ha syndstilgivelse ved å ta imot oblaten av prestens hånd, er helt klart en målsetting for meg. Dette vil være tegnet på at jeg er fullverdig katolikk, hvis eller når jeg en gang kommer dit.

tirsdag 24. februar 2009

Eukaristi

For en opprinnelig protestant som meg når den katolske messen alltid et punkt hvor min undring ikke kjenner noen grenser. Det skjer mens vi alle står på knærne i benkeradene. Jeg har Den katolske kirkes salmebok åpen i hendene, for på de forreste sidene står den komplette liturgien skrevet omtrent ordrett slik den gjennomføres. Fordi jeg er musiker, liker jeg å følge notene i de sungne delene av liturgien, og jeg har funnet ut at i min lokale kirke er det gjerne melodiene i salme nummer 14 som blir benyttet. Jeg blar fram og tilbake i salmeboka etterhvert som liturgien skrider fram; jeg begynner faktisk å kjenne den første delen av salmeboka nå.
Vi er kommet til det stedet i messen der den såkalte "eukaristiske bønn" innledes med høytidelige ord framført av presten alene. Han gjengir også litt av nattverdberetningen fra evangeliene som en del av "Den eukaristiske bønn". Messen er inne i sin mest høytidelige, avgjørende og mystiske fase.
Katolikker som leser dette, og som er vel vant med den faste framdriften av messeliturgien, finner denne min møysommelige beskrivelse av hendelsene kanskje både uinteressante og dagligdagse, uten noen form for nyhetens interesse. For meg derimot, er dette fremdeles nye opplevelser. Jeg hadde ingen anelse om at det var slik en katolsk messe foregår. Hvis jeg er så heldig å ha protestanter blant bloggens lesere, vil disse oppleve dette som nytt og merkverdig, hvis min beskrivelse oppfyller sitt mål.
Når presten holder oblaten opp mot himmelen slik at den er synlig for alle i kirken, gjengir han de bibelske ordene "ta og et alle derav, for dette er mitt legeme, som gis for dere." De unge, hvitkledde ministrantene står på kne med ryggen mot menigheten når alt dette foregår. En av dem slår tre slag på en stor klokke. Så legger presten oblaten fra seg på et lite fat på bordet, kysser bordduken og kneler ved bordet. Da ringer det kort i noen mindre klokker som en annen av ministrantene betjener.
Dette er signalet: Underet har skjedd igjen! Forvandlingen har funnet sted: Oblatene er blitt til Kristi legeme!
Jeg glaner fascinert rundt meg og konstaterer blygt at jeg er den eneste som kneler uten å bøye hode. Jeg er interessert, lærevillig og nysgjerrig: Dette må jeg følge med på! Noen mumler lydløst der de står på knærne med hendene over ryggen på benken foran. Andre bare lukker øynene og venter på at ritualet skal gå videre.
Snart har presten reist seg igjen og gjentar ritualet, denne gang med vinkalken hevet over hodet. De bibelske ordene kommer: "Ta og drikk alle derav, for dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod, som skal utgytes for dere og for de mange til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg." Tre klokkeslag følger. Igjen skal presten ned på kne, og de små klokkene ringer.
Et nytt under.
Ja, slik er det! Et nytt under har funnet sted! Enda en gang, på dette lille stedet i verdenshistorien.
Vinen er blitt til Kristi blod.
Den eukaristiske bønn har virket igjen, og presten utbryter de liturgiske ordene "Troens mysterium."
Jeg er overveldet av åndelig opplevelse! I denne kirkelige messen brukes ordet "mysterium" som et fast innslag i liturgien! "Mysterium" er ellers et ord som forbindes med alminnelig kriminallitteratur eller helt banale tilfeller av at huslige gjenstander ikke befinner seg der de forventes å være.
"Troens mysterium" er prestens signal til menigheten. Vi synger, med en melodi som springer opp til kvinten i tonearten og haler ut en spenningsskapende dominantakkord i ordene "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi inntil du kommer."
Troens mysterium har inntruffet: En syltynn kjeks nesten uten smak er blitt til Kristi legeme, og en skvett hvitvin er blitt til Kristi blod. Nå er det tid for å innta måltidet med disse ingrediensene, som skal rense kommunionsdeltakerne fra synd.
Men først avslutter presten Den eukaristiske bønn, og enda noen grep må gjøres av prest og menighet i dramatisk og musikalsk samspill før Kristi legeme utdeles.

Jeg sitter i dette øyeblikk her i TV-stua i mitt hjem en sein tirsdagskveld og kjenner at jeg allerede savner dette vakre, spennende og mysteriefylte ritualet. Det er bare to dager siden jeg var i den katolske kirken her på mitt hjemsted og opplevde det, men dette er noe jeg aldri blir ferdig med. Om jeg virkelig vil bli katolikk, er dette noe av det viktigste jeg må forholde meg til. I denne fasen i messen står jeg ved randen til det mest sentrale i hele Den katolske kirkes lære.
Det er så vakkert og fredelig, men er en slik opplevelse av eukaristien tilstrekkelig for å kunne fortsette prosessen mot å bli katolikk og fullverdig medlem av denne eventyrlige kirken?
Jeg beveger meg med skilpaddesteg i denne prosessen.

mandag 23. februar 2009

På vei til kommunion

Av mennesker som bor i Norge og som går regelmessig på katolsk messe, er jeg en av de få som er så heldig å ha gangavstand til kirken. Jeg bruker faktisk ikke engang 10 minutter på spaserturen langs nordgående riksvei gjennom byen og deretter langs østgående riksvei ut av byen.
Kirken ligger midt i et sentrumsnært boligområde, og riksveien østover går forbi rett utenfor glassmaleriene. Når jeg kommer gående opp bakken, ser jeg alltid en hel del biler på parkeringsplassen, for folk ankommer tidlig. Ute på kirkebakken står det grupper av kirkegjengere og prater sammen. Mest menn. En gruppe vietnamesere står midt på plassen, og alle hilser vennlig når jeg kommer. Innunder takskjegget på tilbygget står polske gjestearbeidere og røyker. De mumler hurtig på stemte konsonanter og nikker høflig idet jeg passerer dem.
Jeg tenker at disse menneskene er kommet til kirken av én felles hovedgrunn: For å motta nattverden. For å få syndenes forlatelse i konkret form gjennom kommunionen. For å delta i det knelende fellesskapet som bivåner det eukaristiske under før de mottar oblaten av paterens hånd.
Ennå kan jeg ikke delta i annet enn forberedelsene til nattverdmåltidet. Jeg er ikke katolikk ennå. Ja, jeg vet jo ikke engang om jeg vil bli det, og det er nettopp kommunionen og all mystikken knyttet til denne som vil være en test på hvor langt min tro kan klare å strekke seg.
Jeg setter pris på alt som skjer i messen og alle delene av liturgien, enten de tales eller synges, foretas stående, sittende eller knelende. Framfor alt setter jeg pris på å være én av dem som deltar i ritualene i min lokale, katolske kirke, vel vitende om at det i hele verden er over 1,1 milliard som gjør det samme.
Så må jeg også slippe løs undringen over kommunionen: Det kan da ikke være bare jeg i denne kolossale menneskemengden som lurer litt på hvordan vi skal forstå at vinen og det såkalte "brødet" faktisk forandrer seg og blir til Jesu legeme og blod - i virkeligheten?
Som nevnt i går vil kommunionen være tema for flere bloggtekster de nærmeste dagene. På samme måte som messen står sentralt i kirkens liv, står kommunionen sentralt i messen. Den er et sakrament som det på ingen måte skusles med. Derfor må jeg som ikke har konvertert, vente med å innta dette mystiske og ytterst symbolske måltidet og nøye meg med å motta velsignelsen. Det er OK, for selve kommunionen i katolsk forståelse må jeg bruke en del tid på.

søndag 22. februar 2009

Guds fred

I min søken mot Den katolske kirke gikk jeg til messe for aller første gang i begynnelsen av november i fjor. Det er altså mindre enn 4 måneder siden. Det har blitt en rekke messebesøk i løpet av denne tiden; så også i dag, ettersom det er søndag.
Blant alt det nye som den katolske messen bød på den første gangen jeg var der, var det én ting som overrasket meg mer enn noe annet. Det var liturgiens nest siste innslag før selve kommunionen. Presten sa: "Hils hverandre med fredens tegn." Plutselig begynte alle i kirken å snu seg mot hverandre og håndhilse på hverandre. Fordi det ikke var så mange til stede på dette mitt første messebesøk, forlot folk plassene sine i benkene og gikk bort til hverandre for å håndhilse. En konfirmant som jeg kjente fra skolen hvor jeg jobber, kom bort til meg med hånden framstrakt, og da jeg grep den, sa han: "Guds fred!"
Da skjønte jeg poenget med all bevegelsen i benkeradene. Folk hilste hverandre med "Guds fred" som en symbolhandling før de inntok kommunionen.
Etter denne overraskelsen første gang jeg opplevde det, har jeg begynt nesten å glede meg til fredshilsenen i messeliturgien. Spesielt når det er mange folk til stede og man må nøye seg med å hilse på bare noen få i umiddelbar nærhet, er det spennende å se hvem man får anledning til å utveksle fredsønsket med. I min lokale katolske kirke er det flest utenlandske eller utenlandsfødte medlemmer. De østeuropeiske gjestearbeiderne mumler noe på sitt eget språk når de strekker fram neven, men alle deltar aktivt og offensivt i fredshilsenen.
Slikt gjør inntrykk på meg. Det er vakkert, uttrykksfullt og mettet av symbolikk både i forhold til stunden, til fasen i liturgien og til livet blant medmennesker i sin alminnelighet.
Les forøvrig hva som sies og gjøres i henhold til messeboken her.
Når fredshilsenen er utført og folk er tilbake ved plassene sine, faller alle ned på kne, for det neste som står for tur, er Agnus Dei - Guds Lam. Den korte bønnen blir framført talende eller syngende av prest og menighet.
Agnus Dei, qui tollis peccáta mundi, miserére nobis.
Deretter følger selve kommunionen. Dette er så stort at det blir tema for minst 2 bloggtekster de neste dagene her på Banker på Pavens port.
I dag trekker jeg meg tilbake fra bloggen vel vitende om at jeg i formiddag utvekslet ønsket om Guds fred med et antall mer eller mindre fremmede mennesker, en av de fineste opplevelsene jeg har i den katolske messen.

lørdag 21. februar 2009

Bønnens bakside

I alle religioner jeg vet om, er bønn i en eller annen form den viktigste metoden for kommunikasjon mellom den troende og det han eller hun tror på. Innen de kristne kirker finnes det noen skrevne bønner slik som Fadervår og Hill deg, Maria, men framfor alt kan bønner formuleres fritt og personlig av den enkelte troende.
De historiske, "ferdigskrevne" bønnene setter formelle, høytidelige og offisielle ord på forholdet mellom den troende og det guddommelige. Slike bønner hjelper den troende til å tilkjennegi sin ydmyke posisjon som et syndig menneske avhengig av nåde, omsorg og forbønn.
De personlige og spontane bønnene har både et annet uttrykk og en annen virkning. Dette har jeg i mange år studert på; jeg har brukt dager og uker på å filosofere over bønnens virkning, og jeg har kommet fram til antakelser og forsøk på svar som mange troende nok vil oppleve støtende eller opprørende.
Jeg tror at den viktigste hjelpe man får ved å be, ikke kommer fra Gud, men fra den bedendes egen bevissthet. Ved å formulere ønsker, behov, sorger og bekymringer i uttalte ord - lydløst eller med stemmebruk - opplever den bedende å se sine vansker utenfra. Dette skaper oversikt og kontroll, og løsningene på vanskene kan bli lettere å oppdage.
Når en person ber i angst, vil beskrivelsen av angsten og angstens årsak virke begrensende på problemets omfang. Den bedende ser angsten fra sidelinjen, og forholdene virker ikke fullt så truende lenger.
Dette resonnementet innebærer at dersom en bedende i nød opplever å få hjelp, er det ikke Gud eller Jesus eller en helgen som bringer hjelpen, men den bedendes egen forbedrede bevissthet overfor problemene.
Dersom en troende ber om en bestemt ytelse, som f.eks. godt vær, bedre helse, bedre økonomi eller andre omstendigheter utenfor den bedendes kontroll, hender det rett som det er at bønnen ser ut til å bli innfridd; de ønskede forholdene inntreffer. I slike tilfeller styrkes troen, og den troende vil ventelig ha behov for å takke Gud for å ha hørt bønnen.
Det som vi imidlertid aldri vil få vite, er om omstendighetene ville ha blitt de samme selv uten bønnen. Det som oppfattes som bønnesvar, ville kanskje ha funnet sted uansett, selv om den troende ikke hadde bedt. Hvorvidt det ville blitt slik i enhver henseende, kan vi ikke vite hvis det først er formulert bønner om saken; forholdene kan ikke etterprøves.
Å be er uansett en troshandling. Selv om jeg personlig har med meg de ovennevnte og sterkt tvilende forestillingene inn i kirken, finner jeg det likevel meningsfullt å knele foran Maria-statuen og formulere egne bønner. Jeg vet jo ut fra det ovenstående at jeg i det minste oppnår å påvirke meg selv og min egen bevissthet gjennom bønnehandlingen.
Å innlede og formulere en bønn er et uttrykk for ønsket om en forandring i omstendigheter som man selv ikke har full rådighet over. Å formulere dette ønsket gjennom en bønn skaper oversikt og dermed trygghet på ønskets art. Den bedende ser både nå-situasjonen og den ønskede situasjonen gjennom sine formuleringer. Virkningen besørges av ens egen bevissthet - eller underbevissthet - men det er ikke feil å gi Gud eller en helgen æren for virkningen. Desto mer vitner det om ydmykhet hos den som framsetter sine ønsker og mål med foldede hender og bøyde knær.

fredag 20. februar 2009

Den nikenske trosbekjennelse

Dette blir en travel dag. Jeg kommer til å tilbringe mye tid i bil. Tankene på Pave Johannes Paul II's katekisme kommer til å følge meg og gi meg forventning til neste gang jeg kan sette meg ned og lese.
Ettersom trosbekjennelsen er utgangspunktet for hele prosessen, lar jeg den store, kirkelige teksten være hele blogginnlegget i dag. Her kommer en vakker framførelse fra Youtube, og nedenfor kommer den latinske teksten. Og det er naturligvis Den nikenske trosbekjennelse vi får her. Fra før er det bare den apostoliske jeg er fortrolig med fra før. Denne mer detaljerte versjonen fra Kirkemøtet i Nikea er min første utfordring: Den vil jeg lære utenat!



Credo in unum Deum, Patrem omnipoténtem,
factórem cæli et terræ, visibílium ómnium et invisibílium.
Et in unum Dóminum Iesum Christum, Fílium Dei Unigénitum,
et ex Patre natum ante ómnia sæcula.
Deum de Deo, lumen de lúmine, Deum verum de Deo vero,
génitum, non factum, consubstantiálem Patri: per quem ómnia facta sunt.
Qui propter nos hómines et propter nostram salútemdescéndit de cælis.
Et incarnátus est de Spíritu Sanctoex María Vírgine, et homo factus est.
Crucifíxus étiam pro nobis sub Póntio Piláto;
passus, et sepúltus est, et resurréxit tértia die, secúndum Scriptúras,
et ascéndit in cælum, sedet ad déxteram Patris.
Et íterum ventúrus est cum glória, iudicáre vivos et mórtuos, cuius regni non erit finis.
Et in Spíritum Sanctum, Dóminum et vivificántem:
qui ex Patre Filióque procédit. Qui cum Patre et Fílio simul adorátur et conglorificátur:
qui locútus est per prophétas.
Et unam, sanctam, cathólicam et apostólicam Ecclésiam.
Confíteor unum baptísma in remissiónem peccatorum.
Et expecto resurrectionem mortuorum, et vitam ventúri sæculi.
Amen.

torsdag 19. februar 2009

Credo

Dagens samtale med pateren i den lokale, katolske kirken hvor jeg bor, ble både innholdsrik og lærerik. Spørsmålet er hele tiden om det jeg lærer og erfarer, tilsier at jeg fortsetter på veien mot å bli katolikk, eller om jeg finner det nødvendig å stoppe opp og avstå fra resten av prosessen.
Hittil ser jeg bare at jeg må lære litt til, må være med til neste krysningspunkt, må prøve å se hva de neste 5-6 ukene vil bringe.
Den hyggelige og forekommende pateren utstyrte meg med noen utlånte bøker, deriblant en katolsk katekisme utformet av selveste Pave Johannes Paul II. Her er en bok på 700 sider formulert av en folkekjær pave som jeg selv hadde stor sans for. Men hvordan vil jeg forholde meg til innholde i den store og viktige boken? Det gjenstår å se.
Samtalen med presten avdekket en rekke andre omstendigheter, og det er fortsatt i ydmykhet over min egen mangel på viten at jeg opprettholder ønsket om å trenge dypere inn i Den katolske kirkes innhold og lære.
Skjærsilden var et av temaene samtalen berørte. Underlig å skulle diskutere og forholde seg til noe som kirken jeg vokste opp i, aldri noen gang har hatt med i sin lære. 500 år med protestantisk kirke uten skjærsild, og jeg, som ønsker å oppfattes som moderne, går med åpne øyne inn i en kirke der skjærsilden fortsatt er et begrep.
En viktig grunn til å oppsøke kirken ofte, er å be Maria og andre helgener om å gå i forbønn for sjelene i skjærsilden. Dette var en av formiddagens lærdommer.
Jeg bøyer meg i respekt for det gamle tankegodset, for logikken i frelsens resonnement og for nåden i det å kunne be.
5 nye uker skal passere før jeg igjen møter min pater til samtale. På den tiden skal jeg ha dannet meg et inntrykk av hva de mektige bøkene inneholder. Først kommer trosbekjennelsen, setning for setning. Jeg begynner i kveld...

1 131 000 000

Om ca to timer sitter jeg i samtale med min lokale pater for å finne ut om det å bli katolikk virkelig er noe for meg, og i så fall hvordan det kan skje fra nå av og framover.
Mine inntrykk fra denne umåtelig viktige samtalen vil bli verbalisert i et nytt blogginnlegg senere i dag.
Akkurat nå, i påvente av samtalen, er det to ytterligheter innenfor katolisismen som gir meg tvil, undring og forvirring.

På den ene siden har vi synsmåter som i går kom til uttrykk i bloggeren minutz3 sin kommentar til min tekst om Torgny Lindgrens trilogi "Nåden har ingen lag". Minutz3 hadde hengt seg opp i en skildring på noen få linjer i boken "Hummelhonung" som innebar "självbefläckelse utförd av en annan person." Den korte og gledesløse episoden det siktes til, har fått minuz3 til ikke å ville lese en eneste bok mer av Torgny Lindgren.
("Selvbesmittelse" kan forøvrig umulig utføres av en annen person, såvidt jeg forstår. I slike tilfeller har handlingen andre og langt mer positivt ladede navn.)
Inntil i går trodde jeg slike holdninger var forbeholdt ene og alene den norske, pietistiske indremisjonsbevegelsen, de lavkirkelige protestantene på bygdene i Norge, især på Sør- og Vestlandet. Den forestående samtalen med min pater vil forhåpentligvis kaste lys over forekomsten av puritanisme i katolske miljøer. Hvis gårsdagens kommentar fra minutz3 er representativ, tror jeg ikke Den katolske kirke er rett sted for meg, etter et over 50 år langt liv med rike erfaringer og inntrykk fra de forskjelligste kulturer og miljøer.

På den den andre siden av omstendigheter som river meg i to motsatte retninger nå i formiddag, er et tall fra en verdensstatistikk. Tallet er 1 131 000 000 - én milliard ett hundre og trettién millioner.
Tallet angir antall katolikker på verdensbasis i 2006.
Én komma én milliard - det er en formidabel menneskeskare. Samtlige ønsker å tilhøre Pavens kirke, de ønsker å bøye kne i de samme helligdommene og å gjøre korsets tegn in nomine Patris et Filii et Spiritu sancti.
En milliard mennesker kan ikke ta feil - kan de vel?
En milliard mennesker vil ikke foretrekke å leve med et gudsforhold de ikke er fornøyde med -vil de vel?
En milliard mennesker går ikke motvillig til messe - gjør de vel?
Jeg vet at svarene ikke kan gis med et ja eller nei her og nå. Jeg vet at svarene vil vokse fram i tiden som kommer, og det starter med min forestående prat på det katolske prestekontoret klokka 12 i dag, 19. februar.

onsdag 18. februar 2009

En takk til Torgny Lindgren

Torgny Lindgren, den svenske forfatteren som har vært nevnt her i denne bloggen et par ganger allerede, er født i Raggsjö i Västerbottens innland 16. juni 1938. Han har utgitt en rekke bøker og er fast medlem i Svenska Akademien. Lindgren konverterte til Den katolske kirke i 1980.
Mange av hans romaner utspiller seg nettopp i Västerbotten, i grisgrendte strøk langt mot nord. Norsjö kommune er gjerne åsted for handlingen i bøkene hans, men også nabokommunene Malå, Vindeln og Lycksele er nevnt.
Hos de mer eller mindre eiendommelige personlighetene som Lindgren har skapt i sine bøker, finner vi både et komplisert følelsesliv og grunnfestet, folkelig religiøsitet.
Tre bøker som han har utgitt i nyere tid, utgjør en trilogi. Personene i bøkene veves inn i hverandres liv. Hovedpersonene i en av bøkene dukker opp som bipersoner i de andre. De tre svært ulike fortellingene dekker helt atskilte historier i ett og samme geografiske miljø.
Den første av bøkene heter "Hummelhonung" (1995) og handler om de to gamle og døende brødrene Olof og Hadar som bor i hvert sitt hus med et steinkasts avstand uten på noen måte å ha kontakt med hverandre. Målet med livene deres er å leve lenger enn broren. Inn i dette golde familielivet kommer en middelaldrende forfatterinne som skriver på en bok om Den hellige Kristofer. I løpet av bokens historie får hun hjelpe de to brødrene til å dø fredelig.
Den litt strikse, katolske bloggen God katolik (http://godkatolik.blogspot.com/) skriver følgende om denne boken: "Har precis läst ut Torgny Lindgrens bok "Hummelhonung" (som jag inte ens tänker bemöda mig skriva en recension av, med tanke på dess rent ut sagt perversa, snuskiga och framförallt motbjudande natur...)..."
Jeg for min del er ikke enig i omtalen av denne romanen, kort sagt.
Den andre av Lindgrens bøker som inngår i den nevnte trilogien, heter "Pölsan" (2002). Det er en historie som utspinner seg i flere lag av handling. Hovedpersonen er en avisskribent som i 53 år jobber med en notis om en tyskfødt mann som streifer omkring i Sverige for å selge tøyer. Fortellingen om den aldrende skribenten - etterhvert blir han 107 år gammel - ligger i bunnen av historien og skrider fram parallelt med beretningene om tyskeren som ferdes rundt i landet. Tyskeren får med seg en svenske som reisefølge, og rundreisen begrenses mer og mer til gårdene i Västerbottens innland på jakt etter den absolutt beste, lokale pølsen.
Persongalleriet er enormt og ytterst fantasifullt - vi kan si typisk Lindgrensk. Bruken av det norskklingende ordet pölsa blir kommentert tidlig i boka:
"Pölsa, upprepade han med blicken riktad på smörgåsen, det ordet har jag aldrig fått lära mig.
Det är ett av språkets vanligaste ord, sade Eva."
Endelig avrundes Torgny Lindgrens trilogi med den storslåtte "Dorés bibel" (2005). Her følger vi jeg-personen fra tidlig barndom til alderdom. Denne mannspersonen lærte aldri å lese og skrive og fikk diagnosen alexi i barneskolen. Han liker derimot å bli lest for, og han fordyper seg i de minste detaljene i Gustave Dorés illustrasjoner i familiens bibel. Mysteriet med hovedpersonens livslykke består i at han alltid har vært et elsket menneske - i det minste er det slik han oppfatter han sin virkelighet.
Og det er her, i virvaret av motstridende følelser og roller mellom menneskene i en liten slekt og i et stort lokalmiljø at Torgny Lindgren lanserer utsagnet som er blitt tittel på hele denne underfundige trilogien: "Nåden har ingen lov."
Utsagnet framsettes av jeg-personen selv:
"Det är besynnerligt att du har klarat dig, sade hon. Att kunna existera så utanför alla regler och lagar!
Jag antar, sade jag, att det är nåd och ingenting annat. Nåden har ingen lag, brukade Pettersson i Hugnaden säga."
Så vakkert, så kontrastfylt og så utslettende for alle motsetninger innfører Torgny Lindgren nådebegrepet som en altomfattende fredsfaktor. Nåden mellom Gud og mennesker og menneskene imellom.
Nåden er blant de mest gåtefulle begrepene i kirken. Kanskje er det ønsket om å konkretisere dette fascinerende konseptet som har ført meg i retning av Den katolske kirke, der nåden gjøres konkret i messen gjennom kommunionen og alles symbolhandlinger overfor det guddommelige.
Jeg takker Torgny Lindgren for hvert eneste ord i trilogien "Nåden har ingen lag."

tirsdag 17. februar 2009

Katolsk hip hop


The Latin Kings het en svensk hiphop-gruppe som eksisterte i tiden 1992-2005. Frontfigur i bandet var Dogge Doggelito, en karismatisk ung mann født 1975 i en av forstedene til Stockholm og med røtter i Venezuela.

I likhet med Dogge var også de andre medlemmene i The Latin Kings av latinamerikansk opphav og altså med bakgrunn fra opprinnelig katolske familier.

Gruppens siste album, "Omertà", utkom i 2003 og ble avsluttet med en fantastisk, annerledes rap-låt med tittelen "Tack gud". Tekstforfatteren kaller seg bare mijita. I albumversjonen av låten er det den barske Dogge selv som ydmykt og inderlig framfører den enorme teksten, og som gjesteartist har bandet med seg gospelsangerinnen Cyndee Peters til å synge refrengene.

Ingen enkeltstående tekst har gjort inntrykk på meg i samme grad når det gjelder å vise gudstro, syndsanger, tilhørighet og ærbødighet som denne kompromissløse syndsbekjennelsen.

Dessverre er det ikke mulig å finne en måte å la denne bloggens lesere får lytte til låten på en måte som er lovlig. Derimot gjengis teksten i sin helhet her, og jeg kan bare si god fornøyelse og lykke til med å skaffe til veie innspillingen!


Tack Gud för allt som du någonsin gett mig
tack Gud för min vackra dotter och min tjej
tack Gud för styrkan, lyckan och modet
och att du tog tag i mig när jag tappa rodret
jag ångrar allting och tar tillbax det idag
och förlåt mig för allt dumt som jag många gånger sa
tack Gud för taket, vinet och brödet
och allt det vackra som du gav mig i ödet
för kärlek, frihet och änglarna du sänt
i mörkaste stunder som turen alltid vänt
livsglädjen och lågan som alltid brinner
för livet e guld, vin och vackra kvinnor
att du låter sanningen smeka mina läppar
när jag langar rhymes som verkligen pepprar
för det e sant att alla hundar har sin egen dag
och ditt heliga ord kommer alltid va min lag
spirituella rysningar över hela min hud
jag e här idag för att tacka min Gud

REF:
jag tackar dig Gud, tackar dig Gud
jag tackar dig Gud, tackar dig Gud

jag ber inte om mycket och aldrig om mera
Gud ge mig sinnesro att acceptera
de saker jag inte själv kan förändra
mod att förändra, det som jag kan ändra
förstånd att inse skillnaden av negativa trenden
jag brukar ligga helt trasig uppe i gränden
me hela kroppen fullproppad av gifter
och glömma bort alla mina livsuppgifter
du gav mig många chanser att komma tillbaka
du lärde mig att gå gången där asfalt smaka
och mamma titta, jag står me fötterna på jorden
tar vara på talangen och spottar ut orden
man får bara en chans, men jag blåste flera
jobbar hårt och kämpar, för jag tänker fokusera
välsigna micken åt alla ute i det kalla
till misérias som fortfarande spelar balla
ingen attitydsproblem, bara kärlek och respekt
från hela hjärtat får du det, live och direkt

REF
flesta av dina budord har jag nångång brutit
vittnat falskt, tjuvat, varit otrogen och ljugit
jag vet du hatar synden, men älska syndaren
jag ber om din förlåtelse, Gud snälla skyddaren
kommer du ihåg när jag baxa i ditt hus från kollekten
tänkte bara på mig själv och tappa hela respekten
laborera med droger som det vore bästa godis
och lekte på djävulens bakgård som en lodis
gick balansgång på lögnens smala lina
vandra in i mörkret istället för att skina
blev frestad fast jag borde stanna upp och tänka
när lucifer viska i mitt öra om jag ska henka
du gav mig en gåva, gjorde mig mycket fet len
delar med mig av mitt hjärta till allmänheten
försöker va din tjänare i alla situationer
så tack för alla fina improvisationer
e jag nu redo för den rätta vägen
för jag e trött på att hamna i konstiga lägen
återvändsgränder som visar min dumhet
kasta bort min gåva som en gatupoet
så led mig mot ljusets vackra grindar
för det e naturell mystik som blåser i dina vindar

REF

Amen

mandag 16. februar 2009

Inventus - hva og hvorfor

"I once was lost, but now I'm found..."
Denne infantile linjen fra den universelt berømte salmen "Amazing Grace" er det banale utgangspunktet for mitt brukernavn for denne bloggen. Inventus er latin, perfektum partisipp passiv av verbet invenio, å finne. Det skal ikke mye innsikt i latinsk grammatikk før man ut fra disse grunnleggende opplysningene kan se at Inventus kan oversettes med "en som er funnet".
Dette var ståstedet for min selvinnsikt da denne bloggen ble påbegynt, og innsikten er ikke kommet særlig langt videre foreløpig. Noen vil si at det er en god og positiv og til dels ydmyk form for selvinnsikt; andre vil neppe la seg blende i særlig grad av den poetiske banaliteten som det latinske uttrykket knapt formår å dølge.
Den siterte linjen fra "Amazing Grace" er trolig basert på Lukas 15:23, der man kan lese om den bortkomne sønnen. På den bakgrunn er det kanskje likevel ikke så banalt eller infantilt å se seg selv som gjenfunnen etter lang tid på vidvanke, i alle betydninger av ordet.
Som jeg skrev i den første teksten i denne bloggen, 4. februar og altså for mindre enn 2 uker siden, har jeg i 20 år vært omtrent helt uten kontakt med noen kirke. Dette til tross for at jeg var aktiv i slik sammenheng i min tidligste ungdom. Det som imidlertid er spørsmålet, er hvem som er aktiv i handlingen "funnet". Er det den guden jeg har fornektet i 20 år? Eller er det krefter i meg selv, et ubevisst og uønsket savn etter en dimensjon som ungdomstiden inneholdt?
Dette spørsmålet er interessant, men mest av personlig betydning.
I tillegg må jeg medgi at om sitatet som innleder denne teksten, kan stemme bra på min situasjon, passer det foreløpig ikke særlig godt med neste linje fra samme tekst:
"Was blind, but now I see."
I den siste tiden har jeg blitt oppmerksom på at denne bloggen begynner å bli lest der ute. Det er hyggelig, spennende og oppmuntrende. Samtidig er dette en utfordring; enhver god katolikk som behersker norsk, vil jo oppdage at jeg i min tilnærming til Den katolske kirke er uvis, kunnskapsløs og helt uten erfaring. Slik sett passer det nokså godt å benytte et infantilt sitat for å finne en passende blogger-ID.
Å formulere den på latin gir kanskje et akkurat passe intellektuelt tilsnitt slik at tekstene blir lest. La meg også fortelle at jeg i morgen, tirsdag, vil vie teksten til et annet, større, definitivt katolsk og langt mer moderne sitat enn "Amazing Grace". Onsdag kommer teksten til å handle om et tredje sitat, nemlig 4 vakre ord av Torgny Lindgren. Og torsdag denne uka, den 19. februar, skjer min første, personlige samtale med den lokale pater. Dette vil prege teksten på torsdag - ja, kanskje resten av året, for den saks skyld.

søndag 15. februar 2009

Presterollen - innlegg 2

I gårsdagens innlegg skrev jeg om behovet for å vise respekt og ærbødighet overfor pateren som person på grunn av offeret som hans stilling innebærer. Jeg nevnte også at biskop Gerhard Schwenzer skulle lede søndagsmessen i min lokale kirke i dag og at jeg så fram til å oppleve en 70-åring som har vært biskop i 30 år.

Messen, som ble avsluttet mindre enn 2 timer før dette skrives, var en opplevelse. Vel, det er nå messen alltid, men det var likevel noe nytt når den sikre, erfarne og samtidig ydmyke biskopen ledet messen.

Biskop Schwenzer er ikke spesielt stor av vekst. Han har et mildt vesen, men påkaller likevel respekt for sin trygghet i situasjonen. Han har en kraftig tenorstemme med svært støtt tonetreff.

I dag var det også orgelmusikk til sangen; det hender ellers sjelden i min lokale kirke. Orgellyden hever menighetssangen og gjør folk trygge på tonehøyde og melodiføring - selv i de lange ritualtekstene.

Prestens inntreden i kirken ved begynnelsen av messen markeres med kort klokkeringing i en sprø, liten bjelle ved prestens sideinngang forrest. Den lille klokkeklangen er signalet menigheten får til å reise seg og gjøre klar for messens åpning.

Gjennom hele liturgien er presten messens midtpunkt, hans stemme høres av alle, og hans handlinger viser hvordan menigheten til enhver tid skal forholde seg. Til slutt kommer den klare beskjeden fra presten: "Messen er til ende. Gå med fred." Menigheten svarer: "Gud være lovet!"

Dermed forlater presten kirken gjennom den samme døren hvor han kom inn, og man står igjen med følelsen av at "Elvis has left the building."

Med presten ute av syne blir man igjen overlatt til seg selv og sitt eget gudsforhold. Noen forsvinner ut straks, andre går til Maria-alteret og tenner lys, atter andre blir liggende på kne ennå en liten stund. Det krever styrke å gå ut i hverdagen på egen hånd etter at pateren har hatt myndig hånd om messens mystikk.

Jeg hører til dem som kneler ved benken også når jeg skal gå ut, og som gjør korsets tegn med vievann ved utgangen. Mange gjør det slik, mens andre finner messens innhold tilstrekkelig slik at de kan forsvinne ut uten rituelle handlinger når messen er over. Dem om det; jeg syns det er best å være på den sikre siden.

lørdag 14. februar 2009

Presterollen

Den katolske pateren har en posisjon som jeg ser fram til å få større forståelse av. Han er et spennende midtpunkt i menigheten og en myndig administrator under messen. Han er en budbærer og et redskap, en kunnskapsrik og allsidig person som opprettholder orden og trygghet i sin kirke.
I Den katolske kirke er det ingen forundring å spore når presten omtales med pronomenet "han", slik det er gjort i avsnittet ovenfor. Pateren er jo alltid en mann, ingen tvil.
Allerede her er det en rekke moderne mennesker som rister på hodet og trekker seg tilbake i uforstand over en kirke som våger å opprettholde et yrkesmessig kjønnsskille. Når vi i tillegg tar med at presten må forplikte seg til å leve i sølibat - altså ikke bare som ugift og enslig, men også seksuelt avholdende - da strekker vår fatteevne ikke til.
Akkurat her synes jeg pateren i kraft av sin stilling tar et steg opp og blir opphøyet som menneske. Han har i ung alder valgt å forplikte seg til å unnvære noe som for alle andre anses både naturlig og nødvendig, nemlig seksualitet. En gudegave til menneskeslekten, vil mange hevde, og gjør det dermed dobbelt ubegripelig at det fortsatt finnes menn som vil vie sitt liv og legeme til en slik livsstil, stikk i strid med tidsånden og utviklingen.
Jeg tror ikke at det er korrekt etter katolsk syn å regne presten som en hellig mann, men han har definitivt muligheten til å bli det. Den selvvalgte avholdenheten og det ensomme privatlivet tilsier at enhver katolsk prest har både mulighet til og behov for å fordype seg i troen og i forpliktelsen overfor menigheten.
Det er beundringsverdig, intet mindre!
Pateren i min lokale menighet er yngre enn meg, men likevel kjenner jeg enorm respekt og ærbødighet overfor denne blide og vennlige, polskfødte personligheten hver gang jeg hilser på ham. Hvilke valg har jeg gjort gjennom livet som er i nærheten av hans når det gjelder offer? Knapt noe. Og her er han, plassert i en norsk småby, for å betjene sine menighetsmedlemmer på vegne av Gud.
Denne uka er pateren bortreist, og ved søndagsmessen i morgen, 15. februar, er det bebudet at pensjonert biskop Gerhard Schwenzer skal lede messen. Selv om jeg kommer til å savne den faste paterens stemme og bevegelser, ser jeg også fram til å oppleve den 70 år gamle biskopen, som i 2005 mottok en høy utmerkelse for å ha vært biskop i 30 år.
I 2005 var biskop Schwenzer 67 år gammel. Han ble alstå biskop i en alder av 37 år. Hvilke egenskaper han må være utrustet med! Hvilken personlighet! Det skal bli en opplevelse å feire messe under ledelse av denne mannen!
Jeg antar at bloggteksen som jeg skriver i morgen, vil inneholde noen inntrykk fra biskopens søndagsmesse kombinert med flere undringer og refleksjoner som jeg opplever hos meg selv, her på veien til kanskje å bli katolikk.

torsdag 12. februar 2009

Ny interesse for religiøsitet

Når dette skrives, er det bare 2-3 uker siden helseminister Bjarne Håkon Hansen fortalte media at han for 12 år siden hadde benyttet Snåsamannen for å få hjelp til sin syke sønn. SV-politiker Olav Gunnar Ballo, som selv er lege, gikk ut og forsvarte Hansen mot kritikken som fulgte utspillet. Den allmenne interessen for Snåsamannen har på sin side sørget for at Ingar Sletten Kolloens bok om ham ble en bestseller av rang høsten 2008.
Den 30. september 2008 brakte Dagbladet Magasinet en stor og gripende artikkel med tittelen "Det katolske Norge". Her skrev avisen om aktiviteten under messen i St. Dominkus-kirken på Majorstua i Oslo. Avisens utsendte observerer en rekke norske kjendiser i menigheten, og den uvanlig lange artikkelen bedriver ren name-dropping når det gjelder å ramse opp kjente nordmenn som for kort eller lang tid siden har konvertert til katolisismen. Noen av dem lar seg villig intervjue, andre gir et kortsvar i forbifarten, mens atter andre nekter prinsippielt å besvare spørsmål om sin personlige tro.
Artikkelen hjalp det norske samfunnet til å få øynene opp for den interessen som Den katolske kirke er gjenstand for i vårt land nå ved begynnelsen av det 21. århundre. Interessen kan ha sin årsak i motstand mot mange av de moderne holdningene som anses "politisk korrekte", men interessen kan også ha oppstått på tross av Den katolske kirkes politiske konservatisme.
Alle som lar seg intervjue i artikkelen, forteller i inderlige ordelag om opplevelsen under messens liturgi og om åndelige opplevelser av mer privat art.
Dessverre er artikkelen ikke lenger tilgjengelig på dagbladet.no. Det er synd, men jeg skal forsøke å finne en teknisk løsning på dette; artikkelen bør så absolutt leses av alle med et snev av interesse for det katolske.
Jeg må si at jeg for min egen del ble inspirert til å gjøre meg kjent med Den katolske kirke av helt andre årsaker. Da politikerne Hansen og Ballo hadde sine opptredener i media i forbindelse med Snåsamannen, hadde jeg overvært messe en rekke ganger. Artikkelen i Dagbladet leste jeg først 10 uker etter at den var blitt publisert.
Derimot begynte jeg sommeren 2008 å lese bøker av den svenske forfatteren Torgny Lindgren, medlem av Svenska Akademien og katolikk siden 1980. Han skriver ikke med ett ord i sine romaner om katolisismen, men symbolbruken og den folkelige religiøsiteten han skildrer, kan ha forgreninger til katolske forestillinger.
I tillegg vil jeg, helt uten skam, medgi at det alltid har fascinert meg å se mafiafilmer, fra Gudfaren-trilogien til Sopranos, hvor de mest råe mafiabosser går ydmykt inn i sin kirke, gjør korsets tegn og bøyer kne i benken.
Jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne dragningen mot denne fantastiske minoritetskirken i vårt land. Jeg vet at katolisismen er i støtet i Norge, og jeg vet at det offisielle antallet på ca 100 norske konvertitter pr. år er i ferd med å øke i betydelig grad.
Det gir meg stor trygghet og tilfredshet å kjenne den nesten tidløse sammenhengen jeg står i når jeg forsøker å lære hvordan jeg kan bli katolikk. Jeg vet at dette er jeg på ingen måte alene om.

Fra kommunionsritualet:
Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak, men si bare et ord, så blir min sjel helbredet.
Domine, non sum dignus, ut intres sub tectum meum: sed tantum dic verbo, et sanabitur anima mea.

onsdag 11. februar 2009

Vår Frue av Lourdes

Det er den 11. februar og årsdagen for Vår Frue av Lourdes. Det passer bra å la dette fenomenet være tema for dagens katolske bloggtekst.

I noen av de tidligere tekstene har jeg nevnt at Den katolske kirke alltid har vist evne til å fornye seg og å utvide kirkens innhold gjennom å ta opp i seg folkelige beretninger om fantastiske hendelser omkring hellige personer. Historien om Vår Frue av Lourdes er et godt eksempel på slike tilskudd til kirkehistorien.

Beretningen utspant seg i løpet av 5 måneder av året 1858. Hendelsene fant altså sted for bare litt over 150 år siden; det var ikke lenge før det vi kan kalle moderne tid.

Det er den 14 år gamle ungjenta Bernadette Soubirous fra byen Lourdes i det sørvestlige Frankrike som står sentralt i beretningen. Den 11. februar 1858 hadde hun for første gang en åpenbaring i en grotte utenfor byen. En kvinneskikkelse i flagrende, hvite og blå klær viste seg for henne mens hun var ute for å sanke ved.

Hun fortalte om opplevelsen hjemme, og hun gikk til samme sted flere ganger i dagene som fulgte. Oftest opplevde hun å møte kvinneskikkelsen igjen. Etterhvert ble det flere og flere som fulgte henne, men ifølge historien var det kun Bernadette som i en tilstand av trance så åpenbaringen.

Ved det niende tilfellet, 25. februar 1858, ba kvinnen Bernadette om å drikke av kilden og vaske seg i den. Hun pekte ut et sted på bakken hvor kilden skulle være, men der var ingenting før Bernadette begynte å skrape med hendene. Da fosset vannet fram, og det har det fortsatt med til dags dato.

16. juli samme år så Bernadette kvinnen for siste gang. Da hadde myndighetene sperret av stedet for å hindre de massive folkevandringene dit, men Bernadette så skikkelsen gjennom gjerdet.

Senere ble stedet gjenåpnet, og folk har siden valfartet til stedet for å vaske seg i kilden. Både kirken og legevitenskapen har vært på banen i flere omganger, og man har konkudert med at den gåtefulle, vennlige kvinneskikkelsen må ha vært Jomfru Maria. En rekke uforklarlige helbredelser skal ha funnet sted ved kilden. Hele 67 mirakler er dokumentert av legevitenskapen som fullstendig tilfriskning av en uhelbredelig tilstand. Årlig blir stedet besøkt av opptil 6 millioner pilegrimer.

Historien er grundig og spennende fortalt på Den katolske kirkes norske nettsider: http://www.katolsk.no/biografi/feb11.htm

Det er merkedag i kirken i dag, én av fem minnedager for Maria. Dessverre var min lokale kirke stengt fordi pateren er på reise. Jeg fant et verdig alternativ til messen i å skrive på bloggen om Vår Frue av Lourdes, uten at jeg klarer å anbefale andre å slutte seg til troen på Bernadette Soubirous' åpenbaringer eller miraklene i tiden som har fulgt åpenbaringene. Jeg vil lage i stand en liten fest for de opptil 6 millioner menneskene som i løpet av året skal få gleden av å besøke det hellige stedet ved Lourdes. I all oppriktighet håper jeg at jeg selv en gang skal få besøke et slikt berømt valfartssted for å dele opplevelsen av å være der, på hellig mark, med de tallrike pilegrimene som har hatt sitt livs opplevelse nettopp der.

De tre korstegn

I forrige tekst skrev jeg om Bibelen som den viktigste kilden til katolsk tro. I messen står tekstlesingen sentralt. Det leses oftest 3 tekster. Første og annen lesning kan foretas av en menighetsarbeider eller frivillig som ikke er prest, og menigheten sitter mens disse to tekstene leses. De er hentet fra Det gamle testamentet og fra de delene av Det nye testamentet som ikke er evangelier.
Annen lesning har ofte form av en veksellesning mellom tekstleseren og menigheten, der menigheten gjentar et av versene fra teksten mellom de øvrige versene i lesningen, omtrent som et refreng i en sang.
Når dette er over og tekstleseren har gått ned, reiser menigheten seg, synger Alleluia og imøteser prestens introduksjon til tredje lesning, evangelieteksten. Presten løfter evangelieboken, velsigner den og kysser den og introduserer teksten med ordene "Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten......"
Når dette er sagt, tegner presten og alle i menigheten korsets tegn med tommelen over sin panne, munn og bryst. Dette er et vakkert, inderlig og svært personlig uttrykk i messen.
Evangeliet får en framskutt plass i serien av tekstlesninger. Det er tydelig for alle at Evangeliet står i en særstilling; det er her vi finner beretningene om Jesus og Maria. Når hele menigheten tegner tre små korstegn over deler av kroppen, gir man samtidig uttrykk for at nettopp den kommende teksten skal få prege ens tanker, ord, gjerninger og følelser.
Dette er den eneste gangen i messens liturgi at de tre "små" korstegnene benyttes. Her demonstreres forbindelsen mellom evangeliet og den enkelte katolikk, og her utføres en symbolhandling med klar betydning overfor alle tilstedeværende.
Alleluia-sangen, prestens ærbødige behandling av evangelieboken og de tre korstegnene gjør evangelielesningen til et personlig høydepunkt i messen, slik evangeliet selv er selve kjernen i kirkens lære.

søndag 8. februar 2009

Dårlige vilkår for fundamentalisme

Den katolske kirkes lære er basert på Bibelen, men den har også latt seg utforme gjennom århundrene ved at Paven har hatt myndighet til å legge nye elementer til læren. Paven kan tale "ex cathedra", og uttalelsen framstår da - ifølge en erklæring fra 1870 - som ufeilbarlig og endegyldig. Læren om Marias himmelfart (se bloggteksten om Maria) er et eksempel en læresetning framsatt "ex cathedra".
I tillegg til Pavens mulighet til å påvirke læren på denne måten, samt Pavens rolle som apostelen Peters etterfølger og overhodet for kirken, har Den katolske kirke etablert troen på helgener og deres evne til å utrette mirakler.
Ingenting av dette har direkte støtte i Bibelen. Det er tradisjoner, forestillinger og trosoppfatninger som gjennom tiden er blitt lagt til kirkens lære. Protestantene kvittet seg med hele denne folkelige dimensjonen, og på grunnlag av det som gjensto, ble de protestantiske kirkesamfunnene til.
En kirke som i nesten to årtusener har tatt opp i seg nye forestillinger, ofte med lokalt tilsnitt, står aldri stille. Den er alltid i utvikling på det indre plan. Den utformes og utvides, får nye elementer og egenskaper, tilpasser seg folkets religiøsitet og bevarer en global variasjonsrikdom.
En slik kirke kan heller ikke påberope seg Bibelen som eneste rettesnor. Bibelen er viktigst, uten tvil, men alt som har foregått i Den katolske kirke etter Bibelens ferdigstillelse, om vi skal si det slik, har bidratt til katolisismens unike mangfold og fornyelsesevne.
Innen et slikt kirkesamfunn er det knapt tenkelig å utvikle religiøs fundamentalisme. Troens opprinnelse er så beriket av nyskaping at en eventuell fundamentalistisk tenking innen katolisismen vil måtte kvitte seg med helt sentrale deler av kirkens egenart.
Vel er det så at Den katolske kirke forfekter svært konservative synspunkter på både familieliv, kjønnsroller og mellommenneskelige forhold slik at folk flest lever annerledes enn kirken forkynner. Men dette ser kirkens menn ut til å være innforstått med. Dette blir også tema i en senere bloggtekst. I denne sammenhengen noterer jeg meg denne konklusjonen: Mylderet av helgener, pavelige uttalelser og lokale tradisjoner innen Den katolske kirke gjør det svært vanskelig å finne rom for religiøs fundamentalisme.

lørdag 7. februar 2009

Livsinnhold

Mange ganger og på mange måter har jeg hørt nidkjære kristne, ofte med tilhørighet i protestantiske frimenigheter eller konservative grupperinger nær Den norske kirke, uttale at deres liv var tomt og meningsløst inntil de traff Jesus.
Slike utsagn imponerer meg overhodet ikke. Hvis disse menneskene opplevde at livet tidligere var tomt og meningsløst, var kanskje deres liv akkurat så trist som de sier. Utsagnet er bare ikke overførbart til noe annet menneske på jorden.
Hva som skaper innhold, mening og mål hos den enkelte, varierer sterkt. Å leve et meningsfullt liv er ganske enkelt for de aller fleste mennesker, spesielt i vår tid. Tilbudene innen interesser, nettverk, kunnskaper og opplevelser blir bare større og større, og den som sitter der og opplever tomhet, mangler egentlig ressurser til å ta initiativ til å skaffe seg sitt eget livsinnhold.
Jesus i den form de nyfrelste protestantene oppfatter ham, er i realiteten bare ett objekt for engasjement i et mylder av tilbud som kan skape mening i det daglige. Jeg tror ikke at troen på Jesus er det eneste som kan tilføre livet mening. Som nevnt i tidligere tekster i denne bloggen har jeg levd uten noe kirkelig eller kristelig engasjement i de siste 20 årene, og det har vært en vidunderlig periode, full av innhold og opplevelser.
Derimot ser jeg at det å aktivere en trospraksis der den katolske messens atferdsformer inngår, tilfører livet en ekstra dimensjon, et økt format, et nytt perspektiv og en metafysisk tilhørighet.
Livet kan leves godt uten et kirkelig aspekt, men om man tar dette med i tillegg, blir livet annerledes, bedre, større og enda mer spennende.
Dette opplever jeg når jeg går til messe i den katolske kirken hvor jeg bor, og når jeg tar katolske innstillinger og atferdsformer med inn i min hverdag. Kanskje ville jeg ha opplevd noe lignende hvis jeg hadde funnet det like naturlig å engasjere meg i en lavkirkelig, protestantisk menighet, men dette har jeg prøvd før uten å ønske en gjentakelse.
Jeg er, i motsetning til de nyfrelste protestantene, ikke villig til å si at det er Jesus og ingen annen som har gitt mitt liv mening, men jeg er mer enn villig til å si at engasjementet for Den katolske kirkes lære har tilført mitt skrøpelige liv noe nytt, friskt, perspektivskapende og meningsutviklende.

Før og etter reformasjonen

Min uvitenhet i forhold til Den katolske kirke er grenseløs. Det er denne uvitenheten jeg håper å få redusert betraktelig i løpet av de to årene jeg har gitt meg selv å avklare forholdet til katolisismen på.
Når det gjelder Den norske kirke, er min uvitenhet langt mindre, men det må innrømmes at jeg i 20 år ikke har nyttiggjort meg kirkens tjenester til annet enn å begrave min mor. Jeg var aktiv i kirkelig sammenheng i min ungdomstid, og jeg har lest en del om både reformasjonen og den norske pietismen i studiesammenheng i voksen alder.
Det er faktisk nødvendig å se på forskjellene mellom Den katolske kirke og Den norske kirke for at jeg selv skal forstå hvorfor jeg nå, like etter livets middagshøyde, er blitt tiltrukket av tanken på å bli katolikk mens tanken på å engasjere meg i tradisjonelt, norsk kirkeliv er stadig like fjern.
Historikeren Lawrence Stone har skrevet at da reformasjonen bredte seg blant folk i Nord-Europa, oppsto en panisk stemning etterhvert som det gikk opp for folk at hver enkelt skulle stå til ansvar overfor Vårherre. Den nye læren sa at det var individuelle tanker, ord og gjerninger man skulle bli dømt etter, og ikke etter gudstjenestelig samhandling med menigheten slik kirkene tidligere hadde forkynt. Den religiøse angsten var et faktum. (L. Stone: "The Family, Sex and Marriage in England 1500-1850").
Prof. Jan Brøgger ved NTNU har i flere sammenhenger betont reformasjonens vekt på asketisk religionsutøvelse, og han har i en artikkel sammenlignet utsmykningene i den førreformatoriske Ringsaker kirke med altertavlen i Hvaler kirke. Den førstnevnte inneholder en fargesterk bildeframstilling av evangeliene, den sistnevnte er teksten om lidelseshistorien utskåret i tre - bokstav for bokstav.
Askese og individfokus - dette er eksempler på det historiske grunnlaget for Den norske kirke. Dette sier en del om kirkens syn på livsutfoldelse og folkelige trosforestillinger. Her er det i utgangspunktet ikke rom for eller behov for de vakre legendene, de uttrykksfulle symbolhandlingene og for selve troens mysterium, slik vi finner det i Den katolske kirke. Katolikkene har i alle århundrer hatt anledning til å videreutvikle mytene og til å skape nye historier og fornye mystikken på måter som utdyper og aktualiserer de bibelske beretningene.
Spenningen som oppstår i alt som århundrene har tilført Den katolske kirke, mangler hos protestantene; det er ribbet vekk for ikke å forstyrre den rendyrkede, asketiske og udekorerte læren.
Denne grunnleggende forskjellen har vakt min fascinasjon. Det er den som trekker meg inn i Den katolske kirke og som på nytt og på nytt gir meg en opplevelse av fest og spenning under den katolske messen.

fredag 6. februar 2009

Sancta Maria, mater Dei

Denne serien av bloggtekster om det å bevege seg i retning av å bli katolikk har et ennå ukjent omfang. Det vil bli mange skildringer av det som er synlig, den rent visuelle opplevelsen man får når man som fremmed og fersk "feirer messe", som katolikkene selv uttrykker det. Men tekstene vil også ta for seg det mer usynlige, selve troen som kirken bygger sitt årtusener lange liv på.
Sentralt i Den katolske kirkes persongalleri står Jomfru Maria. Om henne heter det fra bibelsk hold at hun fødte Jesus etter å ha blitt befruktet av Den hellige ånd ettersom hun var uberørt av menn.
Allerede her vil de fleste moderne mennesker stusse, for ikke å si protestere. Dette tas imidlertid ikke noe varsel om å dempe seg litt innen Den katolske kirke. Den forkynner nemlig at Maria, Guds mor, ved sin død ble tatt direkte opp i himmelen med både legeme og sjel. Dette ble endelig erklært av Pave Pius XII så sent som i 1950.
Skal jeg tro på dette?
Eller spiller det overhodet noen rolle for meg?
Marias rolle som helgen, Guds mor, mottaker av bønner, objekt for folkefester over hele verden og symbol for den grenseløse godhet og selvoppofrelse er noe man ikke kommer utenom i Den katolske kirke. Maria er stor. Men var det mulig å sette barn til verden når hun ennå var jomfru? Og ble hun virkelig tatt legemlig opp til himmelen etter sin død?
Nettsidene til Den katolske kirke i Norge forteller historien om Maria, og legenden om opptagelsen er skrevet i egen tekstramme slik nettstedet har gjennomført med alle legender og folkelige beretninger hinsides bevisførsel; les her: http://www.katolsk.no/biografi/maria.htm .
Maria står for endeløs godhet, for velvilje og beskyttelse, for trygghet, kjærlighet og nåde. Å henvende seg til den hellige Maria er å uttrykke ønske om å kunne tro det umulige.
Kanskje kommer jeg aldri lenger i utvikling av troen enn til å ønske å tro. Maria representerer det beste, det vakreste og det fredeligste et menneske kan støtte seg til i sin svakhet. Myten om Maria representerer makt til å la det gode seire. Om hun sitter i himmelen eller ikke, er egentlig underordnet.
Det fineste og mest oppriktige et menneske kan foreta seg overfor Maria som begrep, er å uttrykke i ydmykhet den siste setningen i bønneteksten "Ave Maria":
Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere nå og i vår dødstime.
Sancta Maria, mater Dei, ora pro nobis peccatoribus nunc et in hora mortis nostrae.

torsdag 5. februar 2009

Respekt

I kirkebenkene i den katolske kirken på stedet hvor jeg bor, ses ofte menn med østeuropeiske trekk. Store, firskårne kraftkarer som beholder yttertøyet på innendørs, omgitt av tobakks- og maskinoljeduft og med kort, grånende hår og brede ansikter. Hardhauser som etter 15, 20 eller 30 år som arbeidsfolk er innstilt på at de aldri kommer bort fra hardt arbeid.
Disse barske karene viker likevel ikke unna den ydmyke, respektfulle tilnærmingen til helligdommen innenfor kirkedøra. Vievannet og korstegnet hører med nesten som en reflekshandling ute i gangen, og når de setter seg, nøyer de seg ikke bare med et kort kneling før de tar plass i benken, men de stiller seg på kne ved plassen og blir sittende slik med foldede hender i et minutt eller to før de setter seg på benken på vanlig måte og venter på at messen skal begynne.
Enkelte av dem foretrekker faktisk å knele på det flislagte gulvet i stedet for på knefallet ved benken. Hardt underlag forstyrrer dem ikke i den viktige symbolhandlingen.
Respekten for det hellige og det guddommelige sitter i ryggmargen på disse karene. Det er ikke i underdanighet eller uro de søker inn i kirken på bøyde knær; det er dyp respekt for korset, for madonnafiguren og for brødet og vinen i skapet ved alteret de viser med ordløs atferd når de stiger inn i gudshuset.
De rituelle bevegelsene som alle og enhver kan gjøre i ly av den katolske messen, og forventningene som ligger i kirkerommets utsmykning, plasserer alle tilstedeværende på samme nivå. Her er ingen høyere eller lavere enn andre, ingen tøffere eller mykere.
Det fascinerer meg over alle grenser å se hvordan de som har vært så heldige å vokse opp i et land der Den katolske kirke er toneangivende, har med seg rituelle vaner med så sterke symbolinnslag av respekt, verdighet, ærefrykt og ydmykhet. Velsignelsen som hver enkelt kan påføre seg selv med de få dråpene vievann like innenfor inngangen, gjør hver enkelt kirkegjenger likestilt med alle de andre. Respekten overfor det hellige er felles, og alle kirkens tilhengere står i samme forhold til det guddommelige man samles om. Det vises i bevegelser og atferd.
Her starter messens virkning på meg som er så fersk innenfor Den katolske kirke. Jeg er én i en ensartet mengde, og med min respektfulle atferd kan jeg vise at jeg ønsker å være det. Hittil er dette min første, gryende forståelse av hvordan det kan være å leve som katolikk.

For videre lesning: Hjemmesidene til St. Pauli skole i Bergen har en god beskrivelse av atferd inne i kirken og av messens liturgi: http://www.stpaul.no/kirken/messinnh.htm

onsdag 4. februar 2009

Fullt av selvmotsigelser

Dette er den spede begynnelsen for en blogg om å orientere seg på nytt i den religiøse geografi. Den katolske kirke har fanget min interesse, og ikke nok med det: Den katolske messen med sin liturgi, sine årtusenergamle tekster, sine rituelle bevegelser og det samstemte fokus på troens mysterium har på kort tid fått meg til å endre atferd og holdninger på måter som jeg for bare kort tid siden fant utenkelige.
Når dette skrives, tidlig i februar 2009, er katolikkenes overhode, Pave Benedict XVI, sentrum for massiv kritikk fra både innsiden og utsiden av Den katolske kirke. Den 24. januar i år opphevet han bannlysingen (exkommunikasjonen) av en gruppe prester og biskoper som kaller seg SSPX og som kjennetegnes av høyreekstreme synspunkter. Skandalen startet tre dager tidligere da SVT sendte et dokumentarprogram om at SSPX har fått innpass i Sverige. Programmet inneholdt et intervju med en av de fire forgrunnsfigurene i gruppen, biskop Richard Williamson, som i intervjuet bekrefter tidligere uttalelser om at jødeutryddelser ikke fant sted under 2. verdenskrig. Hele programmet kan ses her: http://svtplay.se/v/1414020/uppdrag_granskning/del_2_av_22

Det er unektelig ganske opprørende at Paven har opphevet bannlysingen av denne gruppen; uansett mening om Den katolske kirke er dette et feiltrinn. Å søke seg mot katolisismen i disse dager er en selvmotsigelse, en irrasjonell handling for et presumptivt oppegående og moderne menneske.
Likevel har Pavens beslutning ikke svekket min dragning til hans kirke. Det er noe annet, noe langt eldre og mye mer mystisk som gjør hver eneste messe til en personlig opplevelse. Når jeg står foran Maria-statuen i den lokale, katolske kirken der jeg bor, ser jeg skjønnhet, nåde og godhet overfor alle deler av livet strømme ut fra den skjønne, lille figuren. Jeg tenner et lys, ber Hill deg, Maria på norsk og latin noen ganger og kan knapt få øynene vekk fra henne, Guds mor.
Hva er det som går av meg? For bare noen måneder siden var jeg en lykkelig og tilfreds ateist, uten behov for metafysisk trøst eller støtte. Nå bekrefter jeg min egen selvmotsigelse idet jeg går gjennom kirkens ytterdør, stikker fingertuppene i vievannet og gjør korsets tegn, In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti... Hva er det som får meg til å gjøre dette og endatil kjenne meg fullstendig bekvem med handlingen? Hvor skal dette ende? Og hvor begynte det???
Dette er spørsmålene jeg har til hensikt å behandle i tekstene i denne bloggen. Noe vil handle om ting som har skjedd for kort eller lang tid siden. Andre tekster vil ta for seg dagsaktuelle hendelser. Alt vil imidlertid dreie seg om min vei til Den katolske kirke. I tre måneder har jeg søkt tilhold der, gledet meg over messens liturgi, forsøkt å lære hvordan man oppfører seg for å gjøre ting "riktig", og min undring over meg selv og mine brudd med gamle grenser bare vokser.
Jeg har gitt meg selv en frist på 2 år til å finne ut om jeg vil konvertere og bli katolikk, eller om jeg fortsetter som før. I disse 2 årene vil jeg jevnlig forsyne denne bloggen med tanker og opplevelser, og hvordan det hele skal ende, vet ingen akkurat nå.
Velkommen som leser av bloggen til en som banker på Pavens port.
Site Meter