fredag 19. februar 2010

Frostrier

Sist søndagsmesse ble feiret i Cerkev Sv. Jurija (St. Georg kirke) i Ptuj, Slovenia. Ute var det skyet oppholdsvær og 2-3 minusgrader. Inne i kirken var det bare hårfint høyere temperatur. Det var rent uvirkelig å sette seg på den iskalde benken og måtte erkjenne at her fantes det ikke den aller ringeste varmekilde.
Jeg beholdt alt yttertøyet på unntatt hodeplagget og forsøkte å slappe av. Pusten steg som sigarrøyk mot taket. Etterhvert som andre kirkegjester kom på plass, skjønte jeg at de nok var forberedt på den lave temperaturen i St. Georgs kirke i den lille byen.
Like før messen skulle begynne kl. 11.00, kom en prest og et par andre personer som gjorde i stand alteret, tente lys, la bibelen og messeboka på plass, blåste i hendene for å holde dem varme litt til, og gjorde seg klar for messen. Presten forsvant ut i sakristiet og kom senere inn i kirken med prestekjole og messehagel som forventet. Jeg ser ikke bort fra at han hadde slengt hele arbeidsantrekket utenpå frakken.
Messen startet med et salmevers på slovensk. Det var ingen orgelmusikk å høre, men folk kjente tydeligvis salmen; de sang så pusten deres dampet som fra en flokk hester i det kalde rommet.
Som jeg tidligere har skrevet om, synes jeg syndsbekjennelsen ved messens begynnelse er det første høydepunktet. Her ble jeg skuffet; i likhet med hva jeg har opplevd noen få andre ganger, ble syndsbekjennelsen gjort til en privat samvittighetssak, og i et tidsrom på 10-15 sekunder ble det gjennom taushet gitt anledning for hver enkelt til å bekjenne sin synd i det stille.
Deretter skred programmet fram slik det pleier. Ingen ministranter hjalp til, men tre voksne personer satt på stolene bak alteret og fungerte som tekstlesere (lectorer) og medhjelpere med andre funksjoner.
Kyrie og Gloria ble framsagt uten melodi, og jeg fulgte med i min lille katolske bønnebok som jeg alltid pleier å ha med på utenlandsreiser.
Under prekenen refererte presten hele tiden til et nytt hyrdebrev fra Slovenias biskoper, der de i anledning den forestående fastetiden betoner eukaristien som Guds gave for livet. Den katolske kirken i Slovenia ser fram til Den Eukaristiske Kongress i byen Celje i juni i år, og biskopenes hyrdebrev har klar referanse til denne begivenheten til sommeren. Kongressen var i det hele tatt et gjennomgangstema, for framme i kirken, mellom de høye, smale glassmaleriene, hang en fane med kongressens logo.
Etter prekenen fortsatte messen i litt mindre kjent stil. Det som ble sagt, var nok likt det jeg er vant til hjemmefra, men det var ingen som knelte på noe tidspunkt under messen. Ikke engang under konsekrasjonen, da brødet og vinen blir til Kristi legeme og blod. I stedet sto menigheten oppreist, jeg hadde nær sagt på protestanters vis, enda liturgien definitivt var katolsk. Til og med klokkeslagene under transsubstantiasjonen var på plass takket være en av medhjelperne framme ved alteret.
Da jeg ventet meg fredshilsenen, uteble selv denne. Presten uttalte bare "Herrens fred være alltid med dere!" og menigheten svarte "og med din ånd," og det var det. Ingen hjertelige håndtrykk mellom troens brødre.
Det var virkelig kaldt i Guds hus i Ptuj, syntes jeg. Messen manglet temperatur både i fysisk og religiøs forstand. Jeg kunne naturligvis ha valgt å bøye kne slik jeg er vant til, men med min ringe erfaring er dette liksom ikke noe man gjør alene i en ukjent forsamling.
Det er mye å lære og forstå når man går så inn i dypet av en nasjons religiøse tradisjoner som man gjør under en katolsk messe. Slovenia har i tidligere tider vært underlagt ulike stater og styringssystemer, og i nesten 50 år var landet en del av det kommunistiske Jugoslavia. Den slovenske nasjon var regnet som den mest effektive og høyest utdannede i Jugoslavia, og ifølge personer jeg har snakket med, sørget Tito for å legge den mest avanserte industrien nettopp til den slovenske delrepublikken. Slovenerne har med landets beliggenhet lengst nord på Balkan også hatt mulighet til kulturell og faglig utveksling med Italia og Østerrike, selv i kommunisttiden. Da Slovenia i 1991 var den første staten som løsrev seg fra Jugoslavia og ble selvstendig, var det med alle mulige odds på sin side. Utviklingen på disse 19 årene har også vist framskritt og stabilitet i det unge og moderne landet.
Kan slike forhold ha påvirket Kirkens utmeisling av hva som skal gjelde under den katolske messen? Kan Kirkens ledelse ha forstått at man gjør best i å la folk oppføre seg diskret og med all integritet i behold dersom man vil ha søking til kirkene? Det er mulig; jeg har ingen forutsetning for å påstå noe i denne retning. Jeg konstaterer bare at mine observasjoner under søndagsmessen i Ptuj var svært annerledes enn jeg er vant til.
Men i bunn og grunn spiller ikke disse forskjellene noen rolle for messens intensjon. De aller fleste gikk fram og mottok eukaristien, og dermed fikk de også syndenes forlatelse. Feiringen av messen var på ingen måte forgjeves selv om den virket noe avmålt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter