mandag 31. august 2009

Den nye identiteten framtrer

I innlegget "Requiem" den 28. juli skrev jeg om en begravelse i den lokale, katolske kirken der jeg var til stede. Les gjerne innlegget og få et inntrykk av mine tanker og opplevelser mens jeg utførte alle tilsvar og bevegelser i liturgien som jeg etterhvert er blitt så godt kjent med, mens en hel del av de bakerste benkeradene i kirken var fylt av kolleger og bekjente som ikke på noen måte var fortrolige med den katolske messens aktive feiring.

I formiddag fikk jeg full uttelling for de forutanelser jeg ga uttrykk for her på bloggen for en drøy måned siden. I en pause under et internt kurs her i kommunen i dag slo jeg av en prat med en kollega fra en annen virksomhet. I løpet av samtalen tok han i all enkelhet opp saken: "Jeg hørte rykter om at du er blitt katolikk...?" Han konstaterte at han hadde hørt noe, og han gjorde det på en høflig og forsiktig, spørrende måte.
Uten omgåelse bekreftet jeg ryktet han hadde hørt. Vi pratet om saken, om den lange vurderingen i valgprosessen før avgjørelsen ble tatt, om opplæringen som ikke på noe måte er avsluttet, og om den uunngåelige "konfirmasjonen" når konverteringen fullbyrdes neste høst. Samtalen var god, og det var fullstendig ukomplisert for meg å besvare kollegaens spørsmål og å la ham forstå at dette er et gjennomtenkt og dypt seriøst valg hos meg selv.
Under samtalens gang viste det seg at det han omtalte som "rykte" egentlig var en kort beretning fra en av medarbeiderne ved hans egen virksomhet, en som ganske riktig hadde vært til stede ved den omtalte requiem-messen i slutten av juli. Fordi det var kloke og kunnskapsrike menn som hadde snakket om saken, hadde de ut fra min deltakelse i liturgien forstått at jeg er blitt katolikk. Jeg fant det faktisk hyggelig å høre at de så lett hadde trukket den konklusjonen. Det betyr at jeg deltok i messen på en troverdig måte.
Så nå er det bare å innstille seg på min nye identitet i lokalsamfunnet: Han som er blitt katolikk. Det høres ut som en hedersbetegnelse, spør du meg!

søndag 30. august 2009

Selvbildet utfordres

Blant bloggene jeg er innom og kikker på daglig, er det 3 andre som skrives av personer i en situasjon som ligner min egen. Både på disse 3 bloggene og den jeg skriver her, er det en hel del felles trekk når det gjelder fokus på innhold og fokus på menneskelige reaksjoner. Selv om alle de fire bloggene skrives anonymt, finnes det indikasjoner på at alle bloggskriverne er menn i moden alder; jeg tar sjansen og omtaler oss alle som "han".
Videre har de fire bloggene det felles trekk at de omhandler bloggerens egen, religiøse utvikling i nær fortid eller også i nåtid. Jeg for min del skriver jo om min vei fra å være frafallen, rent ut sagt ukristelig protestant til å bli troende katolikk, og denne prosessen foregår her og nå, mens jeg skriver. Også et par av de andre bloggene beskriver en pågående tankeprosess. Tre av bloggerne - meg selv medregnet - har definitivt kommet fram til Den katolske kirke som svar på funderingene, mens den fjerde ennå er åpen for flere muligheter innen floraen av valgbare kirkesamfunn.
De fire bloggene jeg sikter til, er, i tillegg til min egen, disse tre:
Sanctus, som skrives av personen rootsman; INRI - 365, som skrives av Credo; og En pilegrims vandring, som skrives av Vandreren.
I tillegg kommer jeg til å henvise til en femte blogg, nemlig Katolsk i hodet, som skrives av Tehme Melck. Denne bloggen var min viktigste inspirasjon i de første ukene jeg selv skrev blogg. Tehme Melck forteller at han konverterte for mange år siden, men likevel er, som vi skal se, noen av hans beretninger svært relevante for temaet i det innlegget jeg nå skriver.
Det mest slående og interessante fellestrekket er imidlertid at alle fem gir uttrykk for sterke, følelsesmessige opplevelser i møte med kirkehistorien eller det guddommelige. Det er kortfattet, men sterk lesning vi møter når bloggerne trår til og forteller om nærmest kroppslige opplevelser hinsides vanlig, maskulin kontroll når sannheten om ens funderinger og kirkelige tilnærmelser går opp for en. Man gripes av ett eller annet som utløses av enten lettelse og forundring over å ha funnet hva man søkte uten på noe tidligere tidspunkt å ha visst hva det var. Eller man hensettes i ærefrykt over å erkjenne at den prosessen man er i gang med, er irreversibel og vil uvergerlig føre til endringer i ens identitet.
Selv beskrev jeg en slik sterk opplevelse etter kveldsmessen 6. mai i år. Vandreren uttrykker på sin side "skrekkblandet fryd" over å erkjenne at han har startet på en vandring innover i den kristne religion. Tehme Melck forteller om "en svimlende tanke" når han beskriver sitt første og skjellsettende møte med Den katolske kirke i innlegget Tegn. De to siste bloggerne jeg refererer til her, forteller om sterke følelsesreaksjoner i sine beskrivelser av seg selv på bloggenes forside.
Spørsmålet er: Hvorfor blir det så sterkt? Hva er det som får voksne karer på hvert sitt sted i landet og med helt ulikt utgangspunkt til å reagere med tårer eller skjelving overfor en religiøs erkjennelse? Er det frykt eller glede over en forestående endring, eller er det avmakten ansikt til ansikt med det guddommelige og himmelske?
Jeg vil understreke at jeg stiller slike generelle spørsmål i egenskap av å være én av flere som framstår etter en slik opplevelse. Spørsmålene er ment å være generelle, uten å ville fravriste den enkelte blogger flere hemmeligheter enn de selv har uttrykt skriftlig på disse nettsidene. Vi er simpelthen fem eksempler på et fenomen, og det både forundrer og fascinerer meg hvor sammenfallende de beskrevne reaksjonsmønstrene er. Beskrivelsen hos Tehme Melck kommer i en særstilling ettersom han faktisk opplevde en visjon inne i kirken.
Det viser oss alle at det å befatte seg med religiøse funderinger i voksen alder er slett ingen spøk. Dette er en nødvendighet pålagt av noe som er større enn oss selv, og vi vet ved inngangen til våre funderinger at vi vil finne svar og konklusjoner som vi ikke vil være i stand til å avvise.
I mange av innleggene på denne bloggen har jeg forsøkt å ufarliggjøre og bagatellisere den identiteten jeg etterhvert framstår med som katolikk. Dette er ingen big deal, har jeg skrevet, for om jeg tilhører det ene eller det andre kirkesamfunnet, om jeg stemmer det ene eller det andre partiet og om jeg kjører rød eller blå bil er ingenting som andre har noe med.
I vårt demokratiske samfunn er dette en helt korrekt observasjon, så reaksjonene over å stå overfor noe svært og uunngåelig handler ikke om forholdet til menneskene rundt meg. Dette er ikke årsaken til at jeg iblant gripes av slike reaksjoner som innlegget fra 6. mai beskriver.
Derimot kan det være frykten over å innse at det er mitt eget bilde av meg selv som er i endring. Ja, bildet av den personen jeg var for mindre enn et år siden, ligger allerede i småbiter foran meg, og jeg vet ikke hvordan bildet av den nye Inventus vil se ut når det har funnet sin form.
I en slik situasjon er det ikke rart at det er skrekkblandet fryd inne i bildet. Jeg kan bare støtte meg til de andre bloggernes beskrivelser og konstatere at jeg verken er den første eller den siste til å erkjenne den overlegne styrken hos noe som er uendelig mye større enn meg selv. I dyp respekt for de fire nevnte bloggernes åpenhjertige betroelser på Internett takker jeg for at jeg får bruke deres ord på denne måten, til støtte for min egen undring over livet, Kirken og himmelen.

torsdag 27. august 2009

Liturgidebatt

Et par gode, katolske, svenske blogger som jeg følger, har de siste dagene viet oppmerksomhet overfor motstridende meldinger fra Vatikanet. Etter å ha gransket kildene for meldingene litt, tror jeg saken forholder seg slik:
Et nettsted som kalles New Liturgical Movement, forteller at den italienske avisen Il Giornale har hevdet at Pave Benedict XVI har godkjent nye retningslinjer for messens liturgi i Den katolske kirke. Det skal dreie seg om at større deler av messen skal foregå på latin, at pateren i større grad skal være vendt mot øst, altså med ryggen mot menigheten, især under ritualet for eukaristien, og at kommunion utdeles på tungen, ikke i hånden. Flere detaljer blir nevnt i artikkelen, som kan leses på engelsk her. Artikkelen i Il Giornale skal ha blitt publisert 22. august, altså for bare noen dager siden.
Bare 3 dager senere refererte pressekontoret for Stockholms Katolska Stift at Vatikanet har avvist spekulasjonene i Il Giornale. Det foreligger ingen planer om å endre de eksisterende messebøkene, heter det i pressemeldingen fra Vatikanet.
Her dreier det seg altså om et journalistisk rykte som blir avvist som større eller mindre grad av sludder. Naturligvis finnes det noen et sted der ute som vet hvordan ryktet har oppstått, og som vet hvorvidt man virkelig bør være forberedt på endringer fra høyeste hold eller ikke.
I en av de svenske bloggene jeg nevnte, Störstorden, mottas oppslaget i Il Giornale som gode nyheter. Bloggeren er kjent med Pave Benedicts syn på messens form og vet også at Paven foretrekker en langsom prosess framfor radikale dekreter når endringer skal iverksettes.
I en annen blogg, Oroa dig inte - Gud finns nog, er det Vatikanets dementi som vektlegges, for på den bloggen hersker skepsis mot en utvikling tilbake mot messens form slik den var før Det annet Vatikankonsil vedtok den nåværende liturgien.
Selv har jeg, som man vil forstå, hatt riktig stor glede og mye moro av å granske hvem som har sagt hva i denne saken. Linkene på de ulike nettstedene har ført meg på kryss og tvers i Europa virtuelt sett, og jeg har lest synspunkter, støtteerklæringer og motreaksjoner slik man alltid ser når endringer blir varslet - enten varslene er seriøse eller ikke.
Jeg har med andre ord hatt et par lærerike dager med lesing av artikler som er eller som ikke er basert på pålitelige kilder. Innholdet i artiklene derimot, har liksom ikke grepet meg i nevneverdig grad. Jeg kjenner at jeg er for fersk, og det er for langt fram til jeg selv kan feire messe som fullverdig katolikk. Om den foregår delvis på latin eller ikke, og om presten snur seg hit eller dit, er ikke viktig for meg - i hvert fall ikke ennå. Dette betyr at endringene som Il Giornale påstår er underveis, dreier seg om detaljer, småting som oppfattes som betydningsfulle hos kjennerne, ekspertene og de erfarne. Jeg er ikke der i dag og vil kanskje aldri komme dit. Foreløpig er jeg opptatt av Kirken som tilholdssted, som en trygg havn med liturgiske innslag som allerede i dag framstår som storslåtte og talende i all sin uttrykksfullhet - selve Grunnsakramentet. Hvis noen vil gjøre den liturgiske regien strammere for å hindre utgliding eller tilfeldige tilpasninger, spiller det liten rolle for meg.
Det føles som å lære et nytt språk. I en lang fase under språkinnlæringen er man først og fremst opptatt av å lære tilstrekkelig med begreper og å beherske grammatiske regler og unntak. Å høre forskjell på dialekter hos dem som har språket som morsmål, eller å forstå idiomatiske uttrykk og klisjeer ligger mye lenger fram i læringsprosessen. Jeg kjenner min plass i Den katolske kirke der jeg befinner meg pr. i dag, og det er ikke en plass hvor jeg gir meg i kast med å diskutere detaljer i messens liturgi.
Jeg har mer enn nok med å uttrykke min ydmyke takknemlighet hver eneste gang jeg får lov til å feire messe i benkeradene, der et snev av syndsforlatelse og velsignelse forhåpentligvis når fram også til meg. Den er uavhengig av hvilket språk den framføres på. Latin er helt OK, og det er norsk også.

tirsdag 25. august 2009

101010

Den sommeren som nå er over, har vært innholdsrik og fylt av opplevelser med Den katolske kirke både i Norge og utlandet. Jeg har hatt opplevelser i kirker og på kirkelige steder, og jeg har framfor alt hatt en drøss med tanker, ideer og erkjennelser på det indre plan. Alt som har vært viktig, har jeg skrevet om på denne bloggen. Sommeren har ganske sikkert gjort meg til en litt annen person enn før, litt mer orientert mot det metafysiske. Jeg har lært å sette pris på uforklarlige hendelser og tilsynelatende tilfeldigheter som mulige tegn på "styrelse", som min dypt kristelige mor pleide å kalle det. "Gudfeldigheter" er betegnelsen som jeg har fått av IHa, en av bloggens lojale kommentatorer. Allerede 25. mars i år skrev jeg et innlegg om å sette sin lit til beskyttelse fra helgenene. Jeg uttalte at "det skader ikke" å stole på helgener. I løpet av sommeren har jeg sett at livet blir uendelig mye rikere når man tar helgener og Gudfeldigheter på alvor i hverdagen som eventualiteter og mulige forklaringer på merkelige og oppsiktsvekkende erfaringer.
Som ved et merkelig sammenfall av nettopp slike kalendariske Gudfeldigheter kan jeg i dag, 25. august, med bakgrunn i det nevnte innlegget fra 25. mars, henvise til innlegget jeg skrev 25. juli. Der står følgende å lese midt beretningen om at jeg dagen før var ute og malte hytta:

"Mens tankene vekslet mellom Mattias og grammatikken, steg et tall til overflaten i min bevissthet. Det føltes som om jeg leste tallet høyt for meg selv, men jeg har ingen idé om hvor det kom fra. Jeg skjønte snart at tallet kunne leses som en dato, og de to siste sifrene var 10. Kunne dette være en brukbar dato å sette som tidspunkt for min komplette konversjon til katolisismen?
Forutsetningen måtte i så fall være at datoen angir en søndag, da det er ordinær messe i den lokale kirken slik at konversjonen og min katolske ferming kan finne sted i henhold til skikk og bruk. Dette fikk jeg sjekke senere! Da malejobben var gjort og jeg var kommet meg hjem fra hytta i går kveld, var jeg ikke sen om å sjekke kalenderen for 2010 på klokka.no. Trenger jeg å si det? Selvsagt var tallet jeg hadde fått opp i bevisstheten, datoen for en av søndagene neste år!
Ingen tvil. Dette bør være målet heretter. Jeg har nå funnet en fadder til min katolske konfirmasjon; jeg har funnet en helgen å støtte meg til, og nå har jeg også fått en dato! Jeg holder datoen for meg selv inntil videre; den første jeg vil snakke med om den, er naturligvis pateren i min katolske menighet."

Pateren er nå informert. Jeg skrev et brev til ham i forrige uke; dette ble omtalt i et eget innlegg. Sist søndag var jeg én av svært mange som ville veksle noen ord med ham etter messen. Da han så meg i rekken av folk, ba han faktisk noen av dem vente litt og gikk bort til meg. Han lovet å komme tilbake med invitasjon til en samtale om et par ukers tid, men han kunne allerede si at datoen jeg hadde fått (eller funnet eller sett eller foreslått - velg selv, men jeg velger "fått"!), var helt i skjønneste orden for å ha konversjonens liturgi i søndagsmessen.
Den ultrakorte samtalen med pateren gjorde det dermed mulig for meg å proklamere datoen 10.10.10 som tidspunkt for min konvertering til Den katolske kirke. Det er den søndagen vi kommer til å avslutte høstferien 2010 i norske skoler, og 10. oktober 2010 skal bli dagen jeg i over 13 måneder skal sikte min videre opplæring og bearbeiding fram mot.
Noen vil sikkert finne det påfallende at jeg så gjerne venter så lenge; jeg har jo allerede i lang tid drevet en iherdig og planmessig prosess for å bli klar for full opptakelse i Kirken. Vel, dette er personlig; jeg vet selv hvor lang veien føles, og de 13 månedene er ikke stort mer enn det jeg behøver.
Dette vil ikke bli noe stort tema i den nærmeste tiden. Derimot vil jeg i ro og mak ta imot det som jeg kommer over og som blir tilført meg av Den Allmektige Gud. Datoen er satt som en farget knappenål på et kart. Dit skal jeg, og dette er tiden jeg har til rådighet for å modnes tilstrekkelig som pre-konvertert katolikk. Jeg ser allerede fram til dagen, selv om ritualet hvor jeg må være aktiv, iblant gir meg kalde føtter. Det er som om jeg følger en strøm av begivenheter jeg ikke på noen måte kan forutse, og det er bare behagelig å la seg føre videre av denne strømmen. Livet blir bare større og større; det har fått en dimensjon jeg ikke ante fantes.

mandag 24. august 2009

Cohiba

En svak, svak eim av sigar henger ennå i lufta i noen av rommene her i huset. Duften vekker gode minner fra sist lørdag. Jeg satte meg til å skrive dagens blogginnlegg ganske seint den kvelden. Det var nesten midnatt før jeg anså det for fullført og lastet opp teksten om nedfallsfrukten fra min lange vandring.
Når dette var gjort, hadde jeg nærmest fullført den åpne delen av en omfattende syndsbekjennelse. Jeg var lettet og syntes at hele huset - jeg selv inkludert - fortjente noe godt. En sigar ble hentet fram fra skrinet vi kjøpte med oss fra Cuba i fjor. Skrinet er slett ikke fullt lenger, men det er korrekt oppbevart, og de ennå gjenværende, fullkomne Cohiba Esplendidos-sigarene er fremdeles feite og gode.
Jeg kuttet av toppen og fyrte opp. Jeg tok lange, sjeldne drag, og røyken med den karakteristiske duften fløt dovent rundt i rommet, søkte seg ut av den åpne terrassedøren eller steg opp trappene til etasjen over. Det er her jeg fremdeles kan lukte gledene og inderligheten fra sist lørdag natt.
I løpet av de fire dagene som ble avsluttet med lørdagen, hadde jeg brukt mye tid ved en av husets PCer for å blogge. Det ble med andre ord litt lite selskap for fruen i deler av kveldene, men hun respekterer mitt uttrykksbehov. Da siste punktum var satt i minuttene før lørdag tippet over i søndag, var det tid for å demonstrere at en hel liten prosess var gjennomført.
Å tenne en Cohiba betyr uten unntak at man akter å røyke i minst en time. Jeg tror det ble satt pris på hos fruen at jeg så tydelig viste at nå skulle jeg (vi?!) slappe av utover natta. Vi la inn DVDen med Wim Wenders' film "Buena Vista Social Club" og gjenopplevde den allestedsnærværende musikken i de smale gatene med bilvrak og fasader uten ethvert vedlikehold. Ry Cooder på motorsykkel langs Malecón-promenaden mens døsige, karibiske bølger slår over murkanten. Drømmen om landet på den andre siden av havet. 92 år gamle Compay Segundo synger: "De Alto Cedro voy para Marcané. Llego al Cuento voy para Mayarí."
Lørdag 22. august var et aldri så lite vendepunkt. Jeg hadde da skrevet av meg et oppgjør som hadde beslaglagt mine tanker i lang tid. Bloggskrivingen var etterhvert blitt så selvsentrert at jeg ikke engang fant tid til å kommentere de to vakre merkedagene som fant sted innen Kirken i de to siste ukene. Jomfru Marias opptakelse i himmelen ble markert lørdag 15. august, og Jomfru Marias dronningverdighet ble feiret nettopp sist lørdag, 22. august. Jeg hadde ikke evne til å trenge ned i noen av de to merkedagene, enda jeg som ex-protestant er mer opptatt av å lære om mariologien innen Kirken enn om noe annet. Oppgjøret med de mørke sidene av min lange vandring måtte først ryddes av veien.
Seint lørdag kveld var det gjort, og min Cohiba Esplendido markerte fullendelsen av denne retrospektive fasen. Jeg kom i tanker om paterens incensering av alteret ved spesielle messer, og jeg lurte litt på om det kunne være kjettersk å trekke slike paralleller, der den cubanske duften bredte seg velbehagelig rundt i huset.
I dag, nesten to døgn seinere, er det nettopp velbehaget jeg blir minnet om når jeg ennå kjenner restene etter den timelange sigarnytelsen. Velbehaget over å ha fått de bedrøveligste sidene ved min fortid satt i system, synden bekjent og kanskje allerede tilgitt.
"La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden." (Sal. 141,2)
Mens det ennå er rester av duft igjen i huset, kan jeg billedlig talt sette meg bedre til rette og glede meg til å skrive neste innlegg.
Det vil ha et tall i tittelfeltet.

søndag 23. august 2009

Kirkens mening

"Uten syndens drama kan vi ikke forstå Kirkens mening."
Slik innledes et av kapitlene i boka "Å leve med Kirken" av Christoph Schönborn. Setningen kom beleilig til meg; jeg leste den for første gang i formiddag.
I fire innlegg i de fire foregående dagene har jeg hatt et oppgjør med resultatet av min lange vandring, og det er først og fremst de negative følgene av vandringen jeg har fokusert på. Innleggene tok for seg de syndene som i størst grad gir meg bekymring og som kan ha fått langvarige følger for andre enn meg selv.
Kanskje overdriver jeg spekulasjonene, og kanskje har jeg vært for lite opptatt av nåden. Det var i hvert fall nødvendig for min egen del, helt subjektivt, å samle opp bekymringene og fortvilelsen, sette det hele på trykk og anse skriveaktiviteten som en fire dager lang syndsbekjennelse.
Nå er sakene plassert, og jeg kan unne meg gleden over at de 20 årene på vandring er over. Jeg har funnet Kirken og har dermed funnet hjem. En merkelig dragning etter å oppleve Den katolske kirke kom over meg i fjor høst etter å ha ligget der som en positiv nysgjerrighet i flere år. Som jeg fortalte om i et av de aller første innleggene på denne bloggen, ble dragningen til slutt så sterk at jeg bare måtte trosse usikkerheten og nervøsiteten, stivet meg opp med Jägermeister og kom meg av gårde på messe for første gang. Opplevelsen ble til noe jeg ville gjøre igjen og igjen, dog uten Jägermesteren!
Noen måneder senere kunne jeg konstatere at jeg hadde gjenfunnet troen. Den lå som en bortgjemt, nedstøvet nyttegjenstand i en kjellerbod i mitt liv. Jeg kan ikke dermed si at jeg bevisst og uten snev av tvil kan følge absolutt alle teorier og dogmer i Den katolske kirke, men jeg erkjenner at jeg har et ønske om å tro alt som trengs. Viljen til å tro er en forutsetning for troen. Da jeg plukket opp de gamle, medtatte restene av min barnetro i glede og nytelse over en briljant gitarkonsert, ble jeg klar over at jeg hadde denne viljen, dette ønsket om at troen i Den katolske kirkes rammer skulle være grunnlaget for mitt liv. Jeg fikk se at jeg som syndig menneske kan få være med på å oppfylle meningen med Kirken.
Slik endte min lange vandring. Dette innlegget markerer slutten på en intens uke der jeg har spadd opp de verste konsekvensene av vandringen. De som har orket å lese alle innleggene, har kanskje funnet det både pinlig og patetisk, dette til tross for at jeg har strevd for å tviholde på min anonymitet og å generalisere en del faktiske hendelser. Innlegget fra sist fredag f.eks., ble skrevet om og lastet opp på nytt 3 ganger.... Det var nødvendig for min egen del å dra opp disse sakene som stadig volder kvaler hos meg. Nå kan jeg i ettertid vende tilbake til det jeg skrev i tiden 19-22. august 2009 for å se hvordan jeg definerte og plasserte skyggesidene fra min lange vandring. Det ble slik han sa, direktøren ved bedriften hvor jeg jobbet på 1990-tallet, da han skulle gi meg et råd i arbeidet med personalsaker:
"Jo mere du graver, jo mere dritt finner du."
Med dette mente han at det gjelder å stoppe gravingen i tide. Jeg stopper gravingen i min egen fortid her; nå skal vi se framover!
- - -
For noen uker siden, det var den 12. juli, skrev jeg et innlegg om den forestående pilegrimsvandringen som OKB arrangerer førstkommende lørdag, 29. august. Optimistisk skrev jeg at dette aktet jeg å være med på.
I et innlegg noe senere, den 23. juli, skrev jeg på en langt mer uhøytidelig og nesten lettsindig måte at det slett ikke var så sikkert at jeg kom til å være blant pilegrimene gjennom Indre Østfold denne augustlørdagen. Jeg har nå snakket litt med folk i menigheten, og det ser mer og mer ut til at arrangementet er et sær-polsk fenomen. Valfarten er åpen for alle og enhver, og det finnes naturligvis ikke et eneste menneske som vil si at dette er en polsk greie. Jeg har imidlertid fått et klart inntrykk av at dette først og fremst er en nasjonal tradisjon som samler polakker og noen få andre.
Jeg har tatt en beslutning i dag, etter messen: Jeg deltar ikke i årets valfart. Dette får de polske innvandrerne ha for seg selv - i hvert fall uten meg. Riktignok lengter jeg inderlig etter å være sammen med en større samling katolikker på uformelt vis, men lørdagens valfart er neppe rette evenement for den typen kontakt som jeg trenger.
Når dette er sagt, vil jeg naturligvis fortsatt anbefale pilegrimsvandringen for alle andre interesserte, men jeg for min del avstår i høflighet og respekt for alle rituelle komponenter ved valfarten som jeg ennå ikke har lært å forstå og ikke har utviklet noe forhold til.

lørdag 22. august 2009

Den lange vandringens nedfallsfrukt

Til den som besøker denne bloggen: For å få best mulig bakgrunn for nedenstående innlegg og for å yte bloggeren rettferdighet bør de tre foregående innleggene være lest før det nedenstående. De tre innleggene har tittelen "Den lange vandringen", "Vandring blant humanister" og "Ulike miljøer, ulike verdier".
- - -
Vi er definitivt inne i en syndsbekjennelsens fase på denne bloggen. Det ble også varslet for noen dager siden at den nærmeste perioden ville bli mørk. Med de tre foregående innleggene og dette her vil og må jeg ta et oppgjør med resultatene etter de hyppig omtalte 20 årene da jeg streifet omkring helt uten Gud, min "lange vandring". Jeg ville ikke vært de 20 årene foruten, men jeg har måttet innse at noe av det jeg foretok meg og noe av den personen jeg ble i løpet av denne vandringen, er det en seig og uoverkommelig prosess å kvitte seg med.
I de to foregående innleggene omtalte jeg oppgaver jeg har utført i det offentlige rom og atferdsformer som jeg har latt bli en del av meg i jobbsammenheng. Det er ikke vanskelig for meg selv å ta avstand fra de handlingene jeg beskrev i de to innleggene, men det som gjør saken så plagsom, er at et større eller mindre antall andre personer har vært vitne til hva jeg drevet med og vil uvegerlig forbinde meg kanskje for all framtid med noe som jeg ikke lenger ønsker å stå for.
Dette er et punkt til bekymring for alle mennesker som foretar en omfattende endring i sitt sett av kvaliteter og verdier. EU-motstandere som blir EU-tilhengere, sosialister som blir høyrefolk, kriminelle som skaffer seg et lovlydig liv, og la oss også ta med protestanter som blir katolikker: Alle disse vil kunne få sin troverdighet trukket i tvil både av sine tidligere meningsfeller og av de nye. Noe vil bli hengende ved en person livet ut, og bare langvarig aktivitet innenfor den nye konteksten vil vise at endringen var holdbar, reflektert og pålitelig.
For min del dreier bekymringen seg også om sjansen for å ha villedet unge mennesker i mitt engasjement for "borgerlig konfirmasjon" for en del år tilbake. Det er virkelig ingen ende på omfanget av de synder jeg begikk i min brokete og innholdsrike fortid. En hel del kan jeg være stolt av, men det er ikke bragdene jeg er opptatt av i disse dager. Det er derimot det skammelige og nedrige som jeg vil bekjenne for Den Allmektige Gud og dere alle.
La meg derfor også ta med en siste og riktig vond bekymring over en av forsømmelsene fra min gudløse vandring i de 20 årene fra 1989. Den handler om min innsats i oppdragelsen av våre to barn.
Heldigvis ble begge sønnene født inn i mitt liv på et så tidlig tidspunkt at jeg ennå var en troende. Protestant og venstrevridd riktignok, men avgjort kristen. De fikk derfor en god, kristelig innføring i vanlig barnetro med bordbønn, aftenbønn, søndagsskole og historier fra Barnas Bibel. Alt dette ble fulgt opp av hensyn til kontinuiteten hos barna selv etter at jeg for min del sluttet å tro. Fruen var fantastisk i så måte.
Når de to guttene ble litt eldre og kom i ungdomsskolealder, begynte de for alvor å skjønne at gudstro ikke lenger hadde noen høy stjerne hos fatter'n. Selv om de valgte kirkelig og ikke "borgerlig" konfirmasjon, ble tenårene og steget inn i 20-årene preget av alt annet enn religiøsitet og kirkegang i den livsstilen som preget familien på den tiden.
Nå er de blitt to unge menn som gir inntrykk av å klare seg godt uten Gud, og de viser respekt uten særlig forståelse for min beslutning om å bli katolikk. Kjernen i min bekymring er åpenbar: Har jeg bidratt til å gi dem en barnetro som stadig lever sitt liv i deres skjulte indre, eller har jeg medvirket til å gi dem en forestilling om at Gud avgikk ved døden på 1990-tallet?
Av alle nedfallsfrukter fra min lange vandring er dette den mest råtne. Tenk om jeg har påført mine barns gudsforhold varige skader! Er det rart at jeg kommer inn i denne perioden med frykt og uro? Det mest verdifulle jeg har produsert, det kjæreste som fins på jord, kan ha tatt skade av min hemningsløse egotrip gjennom to tiår. Nå er det bare én ting som gjelder, og det er å sørge for at to unge menn som har samme etternavn som jeg, får se og oppleve at deres far først i sine velmaktsdager fant den skatten han søkte mens han var 30 og 40 og 50, og at det var i Den katolske kirke han oppdaget den.
Igjen ser vi at varigheten av et nytt inntrykk og en ny identitet er det sentrale. Jeg håper at Gud gir meg og mine kjære tilstrekkelig med framtid til at jeg virkelig får vist at jeg har funnet noe stort og verdifullt etter å ha fulgt en million feilkilder gjennom mine 20 beste år.

fredag 21. august 2009

Ulike miljøer, ulike verdier

Til den som besøker denne bloggen: For å få best mulig bakgrunn for nedenstående innlegg og for å yte bloggeren rettferdighet bør de to foregående innleggene være lest før det nedenstående. De to innleggene har tittelen "Den lange vandringen" og "Vandring blant humanister".
- - -
De som har lest en del av innleggene på denne bloggen, har forstått at jeg jobber i skolen. Det har jeg ikke alltid gjort. I 6 år på slutten av 1990-tallet jobbet jeg med personalsaker i en mellomstor industribedrift. Det var en svært givende jobb, og her kom jeg i kontakt med mennesker som jeg ellers ikke ville ha truffet eller oppsøkt. Det var utviklende, og når sant skal sies, fikk jeg i disse årene et særskilt syn på hvor privilegert jeg var som hadde allsidig utdannelse og kunne velge og vrake i jobber trass i datidens stramme arbeidsmarked.
Samtidig med at jeg jobbet i denne bedriften, var jeg også aktiv i et stort musikkorps. Verv og oppgaver jeg påtok meg her, medførte høy aktivitet med møter og planlegging seint og tidlig. Jeg hadde derfor en enorm omgangskrets både på dagtid og kveldstid.
Felles for nesten alle mennesker jeg traff, var at de ikke tilhørte noen kirke, eller rettere: Grunnen til at jeg traff dem, hadde ingenting med kirketilhørighet å gjøre. Bare unntaksvis var sognepresten innenfor rekkevidde for å snakke om en kirkekonsert eller annen kirkelig medvirkning for korpset. Utover hans sporadiske kontakt omgikkes jeg kun med folk som ikke var definert som troende på noe vis.
Jeg stortrivdes og opplevde at jeg var som alle disse menneskene og at de var som jeg.
Jeg adopterte deres omgangsform og språkføring, deres drikkevaner og stil. Ja, jeg vil nesten hevde at jeg videreutviklet alt dette til perfeksjonisme. Jeg bannet planmessig og akkurat litt for sterkt, var kjapp, kompromissløs og aggressiv i tiltaleformer og reaksjoner, og jeg var ofte et verbalt og høymælt midtpunkt på fest, en mannemann i de fleste situasjoner.
Det var på mange måter gode år.
Likevel ønsker jeg å vinkle alt dette negativt og mørkt slik som i forrige innlegg. Saken var at jeg tok med meg alle disse vanene når det gjaldt språk, tiltaleformer, reaksjonsmåter, alkoholinntak og festhumør inn i skolen da jeg kom tilbake dit i år 2000. Lærere er slett ikke som andre arbeidstakere; de er konvensjonelle, kultiverte, beherskede og høflige, vel vant til å være rollemodeller for den oppvoksende slekt. Det tok meg noen år å lære om igjen forskjellen mellom konvensjonene hos lærere, industriarbeidere og korpsmusikere. Jeg trampet i alle skolens klaverer, gikk i baret, fornærmet, sjokkerte og skremte mange av de sarte barneskolefrøknene og opprørte de halvkristelige nestenpensjonistene med 40 års fartstid i samme jobb.
Jeg kom inn i stillingen som et svin, og en tid forsvarte jeg min rett til å være slik. Den dag i dag, nesten 10 år etter at jeg begynte i min nåværende stilling, er det kolleger som tenker seg om både to og tre ganger før de kontakter meg om saker som de frykter at jeg vil hisse meg opp over.
Hvor lang tid vil det gå før de skjønner at de kan være trygge nå; inspektøren (altså jeg!) er ikke lenger så hissig og så ufin. Hvor mange ganger må de være utrygge i sin henvendelse overfor meg før de skjønner at jeg ikke et øyeblikk akter å besvare et spørsmål med bannskap og utskjelling?
Vil noen av dem overhodet tro at en fyr som jeg mener alvor med å ville bli katolikk?
Ja, jeg spør meg selv om og om igjen samtidig som jeg gremmes i det dypeste over den atferden jeg for nesten 10 år siden trodde det var OK å ta med seg inn i et nytt miljø på en ny arbeidsplass. Kontrasten mellom Inventus våren 2000 og Inventus høsten 2009 er så enorm at bare de av mine kolleger som har opplevd begge utgavene, kan uttale seg om endringen.
Problemet er bare at folk som har erfart noe negativt med en person, vil være skremt og forutinntatt i utrolig lang tid etterpå. De må oppleve det motsatte, noe uventet positivt, kanskje 10 ganger etterpå før én negativ erfaring blir strøket fra minnet og overført til listen over tilfeldige uhell.
Dette sliter jeg med: Å framstå overfor mine kjære kolleger på en så gjennomført, helhetlig og konsekvent positiv og velvillig måte at de på litt sikt kan motta og tro på informasjonen om at deres næremste overordnede er blitt katolikk. Jeg har ikke på noen måte til hensikt å bli perfekt; det vil være både kunstig og ubibelsk. Mine menneskelige sider må følge med min person så lenge jeg lever, men i motsetning til før har jeg innsett gleden og fordelen ved å vise måtehold på alle vis.
Til noen få av kollegene har jeg betrodd nyheter som at jeg går til messe i byens katolske kirke ganske ofte, eller at jeg ikke er medlem av Statskirken men av Den katolske kirke i Norge. De fleste vet imidlertid ikke om dette, med mindre de har hørt det fra det mindretallet som er informert. Før eller siden blir dette en kjent sak - ja, jeg har faktisk til hensikt å informere kollegene mine offisielt like før jeg en gang neste år skal feire messe med fermingens sakrament for å bli fullverdig katolikk. Når den tid kommer, er det av aller største betydning at alle som én har forstått at jeg har lagt bak meg det verste i de mønstrene som tidligere preget språket, reaksjonene og festingen jeg ble forbundet med. Jeg har ennå en lang og planmessig vei å gå før jeg kan forvente å få full tillit hos mine kolleger når det gjelder innholdet i min framtid.
Dette skriver jeg for å vise at de 20 årene i gudløshet og sorgløs synd henger ved meg ennå og at jeg derfor trenger tid før jeg våger å gi Gud og Kirken og den lokale menigheten de løfter som vil inngå når jeg konverterer.

torsdag 20. august 2009

Vandring blant humanister

Til den som besøker denne bloggen: For å få best mulig bakgrunn for nedenstående innlegg og for å yte bloggeren rettferdighet bør forrige innlegg leses først. Det har tittelen "Den lange vandringen".
- - -
Under mine bevegelser i ulike miljøer kom jeg midt på 1990-tallet i kontakt med lokallaget av Human-Etisk Forbund (HEF). Som mange vil være kjent med, startet forbundet opprinnelig som en komité for ikke-kristelig eller såkalt borgerlig konfirmasjon. Dette startet en gang på 1950-tallet. Langsomt vokste interessen i landet for denne formen for konfirmasjon, og de som står bak denne nye tradisjonen, er stolte over at dette er et særnorsk fenomen. Hadde de snakket med folk i våre naboland om tiltaket, hadde stoltheten bleknet over den mangel på forståelse som folk i andre land viser for en slik tradisjon. Jeg har noen ganger nevnt fenomenet for svensker, og de fatter ikke hvordan man kan konfirmeres uten prest og kirke.
Borgerlig konfirmasjon er et merkelig tiltak med et fullstendig intetsigende navn. Adjektivet "borgerlig" brukes som motsetning til "kirkelig", en motsetning som ikke finnes mellom de to ordene i noen annen kontekst. Begrepet "konfirmasjon" betyr "stadfestelse" eller "bekreftelse" og henspiller på bekreftelse av dåpsløftet. De som konfirmeres ikke-kirkelig, har imidlertid ikke noe dåpsløfte å bekrefte. "Konfirmasjon" blir dermed et totalt innholdsløst begrep i denne sammenhengen. Etter hva jeg har hørt, benyttes nå for tiden ordet "ungdomsfest", uten at det gjør seremonien mer begripelig.
Vel, min befatning med HEF var å bli engasjert som kursholder for de såkalte borgerlige konfirmantene i distriktet hvor jeg bor. Dette var en interessant oppgave, forbausende godt betalt, og jeg drev med dette i 3-4 år.
Jeg var på det tidspunkt passivt medlem av Den norske kirke. Jeg meldte meg altså aldri inn i HEF og vurderte ikke engang å gjøre det. Jeg kunne uten særlige problemer være kursholder for de unge på grunnlag av min fagutdannelse i pedagogikk og sosialantropologi. Sannsynligvis var det dette som gjorde at jeg ble forespurt om å påta meg oppgaven. Ingen i HEF sjekket hvilket trossamfunn jeg tilhørte, og jeg stilte opp for å skaffe en lettvint ekstrainntekt.
I løpet av disse årene må jeg ha vært i kontakt med mellom 300 og 400 ungdommer fra 4-5 kommuner her omkring. Den siste gangen, vinteren 2001/2002, ble jeg også spurt om å holde talen for konfirmantene i rådhusets auditorium. Det var mengder av folk, og seremonien måtte kjøres 3 ganger på identisk måte. Når vi vet at auditoriet har 375 sitteplasser, må over 1000 mennesker - konfirmanter, foreldre, søsken, slektninger - ha overvært seremoniene og hørt min tale for dagen.
Alle disse menneskene har etter all sannsynlighet tatt meg for å være en notorisk hedning, en representant for HEF og en talsmann for alt ikke-religiøst og kanskje til og med alt anti-kristelig i denne delen av landet.
De tok feil den gangen, men det spilte ingen rolle for meg, for jeg var ikke særlig vennlig innstilt overfor kirker eller religioner uansett. Jeg var bare passiv i forhold til all metafysikk.
Nå derimot, plager det meg å vite at det kanskje ennå går folk omkring og husker navnet mitt fra konfirmasjonsforberedelsene. Noen har kanskje bilder i et album eller video i hylla der min person figurerer på talerstolen i rådhuset. Akk og ve!
Vil det være mulig for disse menneskene å ta meg alvorlig hvis de nå får vite at jeg er blitt katolikk? Vil det være mulig for dem å skjønne at livet har ført meg inn i noe som er kvalitativt bedre enn den gudløse humanismen, eller har jeg ødelagt mine muligheter til å bli tatt på alvor?
Og verst av alt: Har jeg med min daværende troverdighet gjort det legitimt for ungdom å velge et liv der ingen gud og ingen tro på det hinsidige inngår? I så fall ber jeg Den Allmektige Gud om tilgivelse for mine år i villfarelse og for at mitt begjær etter lokal berømmelse og penger på kontoen fikk meg til å representere interesser jeg egentlig aldri har hatt.
Min aktivitet for borgerlig konfirmasjon er en av mine gjentatte, overlagte og utvilsomt alvorlige synder mot Gud og Kirken. Om jeg bare hadde visst allerede den gangen hvilken livskvalitet Den katolske kirke kunne tilby meg i motsetning til de bryske folka i HEF....

onsdag 19. august 2009

Den lange vandringen

Mange katolikker som jeg har vært i indirekte kontakt med, har gitt uttrykk for at de valgte å konvertere til katolisismen etter "en lang vandring". Lars Roar Langslet nevner noe slikt i sin glimrende, lille bok "...på din Kirkes tro". For bare noen dager siden ble noe slikt også skrevet i en åpenhjertig kommentar her på denne bloggen, og jeg har lest lignende ting på andre blogger der katolsk tro er et hovedtema.
Den lange vandringen. Slik oppleves det for en som ser tilbake etter at vandringen er over. Mens vandringen pågår, oppfatter man det kanskje ikke som en vandring. Den må fullføres og avsluttes før man skjønner at en det er en vandring man deltar i. Det betyr også at når man har konvertert og blitt katolikk, er vandringen over.
Dette aspektet er lett å forstå. Når man har kommet så langt som til å konvertere, har man brukt riktig lang tid på å bli kjent med Den katolske kirke og dens lære. Det er en egen prosess i seg selv, faktisk. Vandringen man har vært i gang med, finner sin avslutning idet vandreren oppdager at Den katolske kirke er stedet hvor man vil slå seg til ro. Dermed begynner en ny vandring, nemlig læretiden man må gjennom for å kunne konvertere. For de fleste blir denne prosessen - selv om den kan virke lang nok i seg selv - kortere enn den forutgående vandringen.
Når man bruker begrepet vandre, betyr det gjerne at man har vært innom flere steder på veien. I noen tilfeller kunne til og med streife eller flykte vært vel så relevante begreper å benytte. Å vandre får det til å høres fredsommelig og dypsindig ut. I noen tilfeller har kanskje det som i ettertid blir kalt for en vandring, vært i liten grad preget av planmessighet og bevegelse etter en ferdig rute. Impulsivitet og tilfeldigheter - Gudfeldigheter - er vel så ofte bestemmende for kursvalg og kursendring.

For min del startet "vandringen" en gang mens jeg var midt i 20-årene. Jeg var en glødende kristen innenfor Den norske kirke, men var lite tilfreds med konservative strømninger, trangsynthet og konformitetspress. (Jeg gjenkjente forresten holdninger som på 1980-tallet vakte min aggresjon, da jeg for noen dager siden leste den nevnte boka av Lars Roar Langslet. Han beskriver meget presist og diplomatisk de typiske, strenge etiske kravene innen lavkirkelige miljøer i Norge.) Sangene fra de tidligste platene til Bjørn Eidsvåg hjalp meg å sette dekkende og ironiske ord på min kritiske holdning. Alt det traurige og sneversynte og kontrollerende i de lavkirkelige miljøene reagerte jeg kraftig på da jeg var i siste halvdel av 20-årene. Jeg ble kristensosialist og meldte meg inn i SV i 1983. Der ble jeg værende i 10 år uten på noen som helst måte å sette spor etter meg eller gjøre politisk karriere. Da jeg meldte meg ut igjen i 1993, var det en lettelse. Kristne sosialister var en crossover-gruppe som ikke passet inn på noen av sidene de hadde valgt, verken den kristelige eller den politiske. Dessuten var det ideologiske miljøet i SV på den tiden like dogmatisk som blant de lavkirkelige mørkemennene innen Statskirkens høyrefløy.
I løpet av de 10 årene mellom 1983 og 1993 mistet jeg troen. Eller rettere: Jeg gjorde alt jeg kunne for å avvikle den. I flere år tok jeg et oppgjør med troen detalj for detalj, fant greie bortforklaringer, omveier, fysiske forklaringer og fornuftsmessige avvisninger slik at jeg til slutt sto der som en avvendt, ikke-troende ung mann like før 1980-årene ebbet ut. Jeg var 32 år og hadde ikke den ringeste erfaring med den livsstilen jeg da var klar for å gi meg i kast med.
Der startet min lange vandrings avgjørende fase. Det var her jeg kastet meg ut på dypt vann med ustabil vind i fulle seil. Jeg var ingen verdensmester, men jeg hadde oppdagerens uredde forventning til at alt var mulig for den som ikke tror.
Jeg fikk møte en mengde interessante mennesker og miljøer i denne tiden. Uten dem hadde min nåværende tilstand som trygg katolikk ikke vært det samme, og min vandring hadde kanskje ikke gitt meg tilstrekkelig erfaring. Likevel fikk jeg meg til å utføre skammelige og beklagelige og rent ut sagt ødeleggende handlinger på vegne av disse miljøene. De neste innleggene på denne bloggen vil handle om miljøer og holdninger jeg gjorde meg til en del av i tiden fra 1989 og fram til sist vinter.

tirsdag 18. august 2009

I påvente av pateren

Dagens innlegg var forsåvidt planlagt. Tema og struktur ble til i mitt slitne hode under plenklippingen i ettermiddag. Det er utrolig hvilke tanker og opplevelser som utspinner seg i skråningen nedenfor huset når jeg følger min selvdrevne Partner med 6,5 hk motor fra Briggs & Stratton mens motorduren overdøves av Ulf Lundell fra mp3-spilleren. Jeg bor på 1,2 mål tomt og bruker aldri mindre enn en time på å slå plenen. Det åpner for de utroligste tankesprang. I dag var det altså kveldens blogginnlegg som falt på plass.
Senere derimot, under trimturen til den kjempebratte Trøgstad Varde på 271 m.o.h. sammen med en god treningskompis, svirebror og sjelefrende, sto det klart for meg at skriveaktiviteten i kveld skal være noe helt annet. Jeg må skrive et varmt og personlig brev til den kjære pateren i min lokale, katolske kirke.
Pater Piotr skal fra i dag være tilbake fra ferie. Det betyr at det er kveldsmesse i morgen, onsdag, for første gang på 4 uker. Jeg har savnet den gode pateren og hans sikre måte å lede messene på. Han er et holdepunkt for meg, en person som vet det meste om mine tanker og min utvikling inn i og innenfor Den katolske kirke. Det er også av ham og hans opptreden i kirken jeg har lært hvordan en messe foregår. Jeg har mye å drøfte men ham nå etter en hel sommer uten direkte kontakt. Jeg håper at han i løpet av de nærmeste ukene har tid til en ny prat om min opplæring og konvertering , men først og fremst er det mye jeg vil fortelle ham, og jeg har en hel del spørsmål å stille. En del av dette stoffet har framgått av innleggene på denne bloggen i sommer.
Når pateren er tilbake og feirer messe med oss onsdag kveld, vil jeg være der - ja, jeg vil på ingen måte gå glipp av messen denne onsdagskvelden! Med meg på innerlomma vil jeg ha brevet jeg straks skal skrive, og som jeg leverer ham etter messen. Så er det bare å vente på svar via mail eller direkte i forbindelse med messen på søndag eller senere.
Etter messen i morgen kveld vil jeg skrive det innlegget som så enkelt kom til meg under plenklippingen i ettermiddag. Det skal handle om "den lange vandringen" som veldig mange konvertitter snakker og skriver om, nemlig den mer eller mindre private søkingen etter mening som førte til at de til slutt fant sjelefred i Den katolske kirke. Jeg har før gitt uttrykk for at min "vandring" varte i over 20 år. Den var alt annet enn god. Dette vil jeg ta for meg i innlegget i morgen kveld, og dette vil trolig dra med seg erkjennelser nok til ytterligere 2-3 innlegg. Vi går inn i en mørk periode på denne bloggen.....

søndag 16. august 2009

Skillelinjer

I den svenske bloggen Oroa dig inte - Guds finns nog! sto det et tankevekkende innlegg den 10. august. Innlegget har tittelen "Tankar om välsignelse under Kommunionen" og handler om ulike syn blant katolske prester og leke katolikker om hvordan personer som ikke har fullført konvertering til Den katolske kirke, skal forholde seg under kommunionen. Det vanlige her i Norden er tydeligvis at personer som ennå ikke har konvertert, går fram til kommunionen med høyre arm skrått over brystet opp mot venster skulder og med bøyd hode slik at pateren kan gi dem velsignelse i stedet for eukaristien. Barn som er for små til å ha feiret sin første kommunion, utgjør en stor gruppe som opptrer på denne måten under kommunionen.
I det svenske blogginnlegget, skrevet av en kvinne som selv har konvertert i voksen alder, henvises det til en amerikansk blogg drevet av en katolsk prest. Ifølge den amerikanske bloggen hevdes det fra en del prester at det er respektløst å bruke kommunionshandlingen til å få velsignelse. Kommunionen er til for dem som har rett til å delta; velsignelse mottar alle som er i kirken ved messens slutt. Les det opprinnelige innlegget med disse synspunktene her.
Det var fullstendig fremmed for meg at slike synspunkter forfektes innenfor Kirken, men jeg har jo lite erfaring og er i hvert fall uten kunnskap om hva som er vanlig praksis i andre land. Den kjære pateren i min lokale kirke anbefalte meg å bli sittende i benken under kommunionen når jeg spurte hvordan jeg burde opptre under messe i Italia. Dette fordi det ikke er sikkert at prester i andre land forstår tegnet med høyrearmen over brystet. Å skape usikkerhet under en hellig handlig kan virke svært uheldig, så jeg fulgte paterens råd. De siste ukene har pateren hatt ferie, og vi har hatt vikarprester ved messene i kirken her hvor jeg bor. Jeg har derfor valgt å bli sittende også i disse tilfellene fordi vikarene ikke kjenner meg. Nå derimot, etter å ha lest synspunktene fra prester i USA begynner jeg å lure på om det kanskje er like godt å bli sittende hver gang. Man mottar jo alle de gaver man som troende synder har rett til ellers i messen.
Da innlegget om synspunktene fra USA sto på den svenske bloggen, førte det til en strøm av kommentarer. De fleste kommentarene finner det både uventet og merkelig at det skal være "disrespectful" å bruke kommunionen til å oppnå individuell velsignelse. Samtidig gir noen uttrykk for at kommunion er kommunion, velsignelse er noe helt annet.
Selv begynner jeg å forstå dilemmaet slik at dersom jeg og andre i min situasjon fortsetter å gå fram under kommunionen, er hensikten primært å delta i fellesskapet med de andre i menigheten. Dette er vel og bra, men samtidig er det jo nettopp i adgangen til å delta fullt ut under kommunionshandlingen at våre veier skiller lag: Jeg har ikke rett til å motta Kristi legeme, men det har alle de andre (unntatt de yngste barna, men de er nå sannsynligvis døpt katolsk; jeg er jo til og med døpt i "feil" kirke). Skillet mellom de fullverdige katolikkene og meg blir ikke mindre ved at jeg kommer fram til en kommunion som jeg likevel ikke kan motta. Dessuten er det jo viktig å unngå å irritere pateren dersom han helst ser at jeg blir sittende i benken fram til min katolske ferming er gjennomført.
Å lese de nesten 60 kommentarene på den svenske bloggen er ganske underholdende. Noen avsporer på et tidlig tidspunkt og kommenterer helt andre aspekter ved handlingen, så som hvorvidt en kvinne kan være kommunionsutdeler, og hvorvidt man skal motta eukaristien knelende eller stående. Kommentarene fins i eget vindu, klikk her. Samtidig gir flere av kommentarskriverne uttrykk for at de tidligere gikk fram for å motta velsignelse, men har sluttet med det.
Jeg begynner å se at den ydmykheten jeg opplever under messen, også må gi seg utslag i den aller dypeste ydmykhet over min helt uferdige tilstand som katolikk. Jeg er foreløpig ikke i posisjon til å gjøre krav på noe som er nesten likt det de andre katolikkene kan ta del i. Det har vært kolossalt bevisstgjørende å lese innlegget på den svenske bloggen og kommentarene det har utløst.
Jeg vil benytte sjansen til å ta spørsmålene opp med pateren så snart det blir mulig, men i utgangspunktet tror jeg at jeg vil fortsette å forholde meg passiv under kommunionen fram til jeg har gjennomgått alt som trengs for å motta den på ordinært vis. Som sagt utdeles velsignelsen uansett ved messens slutt, og under den eukaristiske bønn oppleves den dobbelte konsekrasjonen. Ifølge en av kommentarene til det svenske blogginnlegget er dette messens egentlige høydepunkt, og her deltar jeg, på kne slik som alle andre katolikker. Skillet mellom dem og meg kan ikke utviskes ved at jeg følger dem fram til utdelingen; jeg kan like godt bli sittende.
Takk til bloggeren Bitte Assarmo som brakte denne opprinnelig amerikanske diskusjonen fram for skandinaviske blogglesere!

torsdag 13. august 2009

Allmenn audiens

Yesss! Her er svaret på søknaden fra Pavens hushold, Prefettura della Casa Pontificia: 2 billetter til Pavens allmenne audiens - General Audience - på ønsket dato neste måned ligger og venter på meg på et bestemt kontor innenfor en bestemt port i Vatikanet!
Søknad ble sendt for en drøy uke siden ved hjelp av et eget skjema på Vatikanets nettsider; sjekk siden for informasjon og nedlasting her. Billettene er gratis og må hentes innenfor et gitt, begrenset tidsrom.
Nå er det bare å glede seg! Flytur til Roma og hotellrom er forlengst bestilt. Reisehåndbøker og nettsider om Roma blir gjennomgått forlengs og baklengs. Dette blir årets - eller livets? - reiseopplevelse!
Da jeg sendte forespørselen om billetter til audiensen i forrige uke, var jeg spent på om det ville komme noe svar. Det gjorde det altså, og atskillig raskere enn ventet. Konvolutten er pålimt et frimerke fra Vatikanstaten, Città del Vaticano. Stempelet kommer fra samme sted, så dette er autentisk. En godbit for filatelister kanskje, hvis det ennå fins slike. Brevet er undertegnet av forstanderen for Pavens hus, og det ser ut til å være skrevet på skrivemaskin. Det var nemlig ikke mulig å sende forespørsel om billetter over nettet, men bare i posten eller over fax. Jeg valgte posten, og dermed kom også svaret i posten.
Brevet har naturligvis først og fremst verdi for meg selv og for fruen, som er mitt naturlige reisefølge på en slik pilegrimsferd. Faktisk er det hennes kommende fødselsdag med runde år som er årsaken til Roma-turen, og det er i så måte bare en styrke at turen vil by på pontifikal velsignelse ved deltakelse i ukas allmenne audiens.
Jeg tror sannelig dette kan bli en kjempeopplevelse. Samtidig holder jeg muligheten for at det også kan bli en nedtur, omgitt som vi ganske sikkert blir av tusener av andre reisende som har fått innvilget audiens på samme dag og tid. Men brevet som kom i posten i dag, er en slags garanti for å få se Den hellige Far Benedict XVI i egen, høye person, og dette gir meg en barnlig fryd og et løft for min katolske overbevisning. Jeg skal være Pavens gjest!!!

tirsdag 11. august 2009

Messe i St. Paul

Som jeg nevnte i innlegget forrige mandag, var jeg på messe i St. Paul kirke i Bergen sist søndag, 9. august. Dette var dagen etter bryllupet i Skjold kirke, som jeg fortalte om i går.
Det er alltid spennende å oppleve messe i en annen kirke enn den hvor jeg vanligvis er til stede. Likhetene er slående og trygge, men likevel finnes små, lokale variasjoner som gjør det hele interessant og lærerikt.
Først og fremst ble jeg imponert over hvor mange mennesker som trengte seg sammen inne i den ganske store kirken. Det må ha vært over 200 mennesker, kanskje 250, i menigheten denne søndagen. Dette i seg gjorde et sterkt inntrykk.
Messen ble ledet av en prest med utenlandsk opprinnelse; jeg har forgjeves søkt på St. Pauls egne nettsider for å finne ut hvem han er. Han gjennomførte messen stødig og trygt. Evangelieteksten og prekenen ble imidlertid framført av en person som må ha vært ingen ringere enn diakon Gunnar Wicklund-Hansen, et kjent navn innen mye av den katolske litteraturen som er skrevet på eller oversatt til norsk. Det griper meg alltid å se hvordan Kirkens menn håndterer bibeltekstene og liturgien med større kjærlighet jo eldre de er.
Til gjengjeld har det også slått meg at musikken i de katolske kirkene ikke har særlig høy prioritet. Sangen er viktig, men orgelmusikken er ofte ikke mye å skryte av. Orgelmusikken i denne messen virket noe pregløs, bestående hovedsakelig av akkorder uten melodiføring. Det var 3 eller 4 forsangere på galleriet, og takket være dem var det mulig å forstå når sangen skulle starte og i hvilket tempo. Jeg beklager hvis jeg fornærmer eller sårer noen, men jeg hører det litt for godt hvis musikken ikke holder mål, og dette forstyrrer meg.
Det var ellers riktig lærerikt å observere detaljforskjeller i menighetsmedlemmenes bevegelser under messen. Ved siden av meg på benken hadde jeg både en engelskspråklig kvinne, en vietnamesisk mor med et barn og et par spanskspråklige kvinner. Selv måten å gjøre korstegnet på var litt ulik hos de fire damene, og noen gjorde korsets tegn oftere enn de andre. Slik framkommer variasjoner i de lokale tradisjonene i Kirken, og det gleder meg å se at alle varianter er akseptable fordi de åpenbart faller naturlig for den enkelte.
Svineinfluensaen kan også angripe katolikker. Derfor ble det under kunngjøringene oppfordret til ikke å håndhilse på hverandre under fredshilsenen. Denne oppfordringen ble i liten grad tatt til følge. Kanskje sitter vanen så dypt hos folk at det ikke virket naturlig å nøye seg med øyekontakt, et smil og et nikk, og kanskje var det mange som ikke helt forsto oppfordringen rent språklig. Alle jeg så, håndhilste som vanlig, og jeg for min del er ikke blitt syk ennå... Det står likevel respekt av at Kirken tar ansvar og viser vilje til pragmatisk endring av liturgisk praksis i disse pandemitider.
Med til messen hadde jeg med en unggutt på 16 år fra musikkorpset jeg skrev om i går. Han er oppvakt og særdeles vitebegjærlig og er blant de få på sin alder som tør å framstå som kristen. Da han hørte at jeg hadde til hensikt å overvære katolsk messe under vårt opphold i Bergen, nesten tigget han om å få være med. Jeg klarerte dette med hans mor, og vi gikk sammen til St. Paul. Han hadde en stor opplevelse, forsto jeg, og han tok inn over seg alle forskjellene fra gudstjenestene han er vant til i Den norske kirke. Det førte til en rekke megetsigende spørsmål fra ham etter messen, og for første gang fikk jeg en liten følelse av å være en erfaren katolikk. Det gjorde meg godt!

mandag 10. august 2009

Korpset stiller opp


I noen tid har det vært klart at jeg skulle til Bergen sist helg. Det ble nevnt eksplisitt i noen innlegg her på bloggen i tillegg til at det har vært en del av mine planer og frivillige oppgaver siden april måned, faktisk. I innlegget forrige mandag skrev jeg at målet med turen til Bergen var hemmelig, et aspekt som nå er over. Jeg vil derfor gi til beste en historie om kameratskap og samhold.
Utgangspunktet er to musikkorps for amatører hjemmehørende i Indre Østfold. Jeg er medlem i det av korpsene som har base i Trøgstad kommune. En av trombonistene våre er medlem i begge de to musikkorpsene, og det andre korpset er lokalisert i Eidsberg (Mysen).
Denne aktive trombonisten røpet i vår at han hadde bryllupsplaner. Han og samboersken skulle gifte seg 8. august, fortalte han, og bryllupet skulle stå i Skjold kirke i Bergen, som var hennes hjemsted.
Jeg vil ikke påstå at folk i Indre Østfold er mer kreative enn andre, men kanskje er vi mer besluttsomme og derfor også mer uredde. Ideen om å ta med flest mulig av medlemmene fra de to musikkorpsene og møte opp for å overraske brudeparet med musikk på kirkebakken ble snart lansert, og en snøball som skulle bli gedigen, begynte å rulle over de slake jordene i Trøgstad sørover til Eidsberg.
Ved utgangen av mai måned viste det seg at hele 35 personer fra de to korpsene sto klare til å dra til Bergen i august for å glede de nygifte. De fleste turdeltakerne hadde på dette tidspunkt kjøpt seg flybillett fra enten Moss-Rygge lufthavn eller Gardermoen. Noen få valgte tog eller egen bil som transportmiddel.
Selv var jeg en del av en liten komité som bestilte hotellrom og restaurantbord og som sørget for å chartre buss mellom Flesland og Bergen sentrum og mellom sentrum og Skjold kirke.
Sommeren gikk, og spenningen økte. Ville vi klare å holde det hele hemmelig? Hva om et av våre egne familiemedlemmer kom i snakk med folk på nærbutikken og ryktene begynte å gå utenfor vår kontroll? Hele overraskelsesmomentet avhang av at brudeparet var uvitende om planene.
På flyet fra Rygge møtte vi flere av de innbudte gjestene. De fleste av dem hadde fått et nyss om at musikkorpset hadde noe hyggelig fore som de pent fikk tie stille om.
Endelig, lørdag formiddag 8. august stilte vi i uniform utenfor hotellet i Torggaten, ble plukket opp av en lokal turistbuss og kjørt til Skjold kirke med ankomst nøyaktig 4 minutter etter at vielsen var i gang. Plassen foran kirken var helt tom, bortsett fra en sløyfepyntet Volvo som skulle befordre brudeparet videre til fotograf og selskap.
Minuttene sneglet seg fram, og pulsen steg hos oss korpsmusikanter. På bildet ved begynnelsen av teksten ser vi folk stå forholdsvis avslappet og holde instrumentene varme. Praten var lavmælt og ingen blåste en eneste tone mens vi ventet.
Etter en drøy halvtime var den kirkelige handlingen unnagjort. Ikke noe sakrament i Den norske kirke riktignok, men en hyggelig, stemningsfull stund der to slekter ble forenet gjennom to unges avgjørende valg. Dørene gikk opp, og vi hørte orgeltonene fra Bruremarsj frå Seljord strømme ut fra døråpningen.
Snart kom brudeparet til syne samtidig som de 35 østfoldingene utenfor blåste i vei på Jan Magne Førdes folkelige jazzlåt Bruremarsj.
Reaksjonen lot ikke vente på seg. Overraskelsen var total hos de to unge og lykkelige. Brudgommen, denne gangen uten trombone, visste knapt hvor han skulle gjøre av seg, og bruden fikk latterkrampe med rikelig tåredrypp. Turen var dermed en suksess for korpsmusikantene. Absolutt alle involverte hadde skjønt poenget og holdt tann for tunge i uke etter uke fra turen ble planlagt og helt fram til målet. 35 personer hadde reist 60 mil tur-retur og tilbragt 2 netter på hotell for å oppleve 5 sekunder med ekstrem overraskelse hos et av sine mest trofaste medlemmer.
Det var en hyllest til ekteskapet, men også et uttrykk for kameratskap og musikalsk bygdekultur. Jeg er stolt over å ha vært med!

fredag 7. august 2009

Grunnsakramentet

Jeg slutter aldri å spekulere over Kirkens rolle og posisjon i den enkelte katolikks liv. Hos meg selv er det nettopp Kirken som står for trygghet, tilhørighet, feiring av sakramenter og tilgangen til det guddommelige. Det er først og fremst innenfor Kirken og kirkebygningen man utøver identiteten som katolikk. Dette er den synsmåten jeg for øyeblikket er kommet fram til. Kanskje vil det om litt tid vise seg at jeg tar feil eller er upresis, men det er på dette punktet jeg bruker mest tid på å finne ut hvordan jeg vil "merke" at jeg er katolikk.
I Torbjørn Olsens lettfattelige gjennomgang av "Den katolske kirkes sakramenter" (Maximilian Kolbe Utgivelser 1997) finner vi en rekke spissformuleringer og klare utsagn som plasserer Kirken og sakramentene. Jeg vil bl.a. framheve dette:

"Tenker vi oss ennå litt om, kan vi dertil si at Kirken er det egentlige og virkelige sakrament for oss i dag. For alle de andre sakramenter er jo først og fremst midler Kirken bruker for å rekke oss Guds hjelp. (...) Teologene kaller derfor Kirken for 'grunnsakramentet'."

Igjen må jeg utbryte at dette samstemmer så totalt med mine ideer om hvordan Kirken bør fungere og hvilken rolle den bør spille i den enkelte troendes liv. Nå på slutten av denne sommeren, et drøyt halvår etter at jeg begynte å skrive blogg om å bli katolikk, har mye av den innledende sensasjonsfølelsen lagt seg og blitt avløst av en gryende anelse om dimensjonene i det samfunn jeg kommer til å tilhøre som fullverdig katolikk. Kirken, grunnsakramentet, stedet der man møter Gud, får uttrykt sin ydmykhet og ærbødighet og mottar velsignelse og sakramentenes gaver.
Det føles så riktig! Mine tanker og indre opplevelser befinner seg på dette stadiet og innenfor dette området nå om dagen. Kirken og jeg - min plass i Kirken. Det er ennå mye å si og mye å bekjenne, og jeg tar litt av gangen. Dette er stort - kolossalt - og jeg slutter ikke å kjenne forundring og ærefrykt over å ta del i prosessen der jeg ved hjelp av sentrale skrifter tilegner meg all denne lærdommen. Det er som om et nytt verdensbilde dannes i mitt indre. Det er derfor jeg ønsker å bruke tid.
Som jeg tidligere har fortalt, meldte jeg meg inn i Den katolske kirke i Norge i slutten av april i år. Å gjennomføre konversjonens liturgi gjennom katolsk konfirmasjon vil skje senere, og som jeg nevnte 25. juli, har jeg fått en dato å jobbe fram imot form mulig konversjon. Denne datoen ligger et stykke fram i tid, og jeg vet at det er nødvendig med dette tidsaspektet, av mange ulike årsaker som jeg smått om senn kommer tilbake til.

- - - -

PS. Besøkende ved messen i St. Paul i Bergen førstkommende søndag kl 11: Denne gangen sitter Inventus et sted i benkeradene - se innlegget fra sist mandag. Ta gjerne kontakt!

onsdag 5. august 2009

Lumen gentium

Nå har jeg lest det lille heftet "De Ecclesia - Kirken", som gjerne kalles "Lumen gentium" etter de to første ordene i den latinske teksten. Publikasjonen er en av de viktige oppsummeringene av de dogmatiske beslutningene fra Det annet Vatikankonsil. Det føles som et viktig steg opp og inn i Den katolske kirke når jeg nå har lest disse 100 små sidene undertegnet av Pave Paul VI.
Det er så mye som stemmer, så mye som faller på plass når jeg i egenskap av frafallen protestant leser hva Kirken ønsker å stå for, hvordan alle deler av det kirkelige hierarki har funksjoner som er gjennomarbeidet i mer enn 15 århundrer, og når de trosmessige prinsippene viser seg å være grunnleggende og konsistente innenfor det som er kristendommens kjernelærdom.
Spesielt godt likte jeg kapittel 8, som tar for seg læren om "Den salige jomfru Maria, Guds mor, i Kristi og Kirkens mysterium". Noen steder har jeg støtt på begrepet mariologi, altså "læren om Maria". Dette er et eget delemne innen katolsk teologi, og det fascinerer meg allerede med det velklingende, vokalrike navnet. 8. kapittel i Lumen gentium trekker opp de teologiske og bibelske hovedlinjene for læren om jomfru Maria. At det er mulig å finne så mye bibelsk dokumentasjon på Marias posisjon i den katolske lære, var jeg ikke klar over. Det er så en kan føle seg snytt over alt som er blitt utelatt i opplæringen i kristendomskunnskap i norsk skole og i de tallrike prekener jeg har hørt i statskirkelige sammenhenger: Maria er totalt fraværende i alle sammenhenger unntatt juleevangeliet og i den lille episoden ved foten av Jesu kors langfredag.
Det som Lumen gentium oppsummerer om Maria, er god og oppbyggelig lesning, og jeg ser fram til å ta for meg dette kapittelet på grundigere måter senere.
Lumen gentium framstiller Kirken på en måte som er nesten enda større og bedre enn den jeg håpet å finne. Kirken er de troendes havn, den søkendes mål og de bedendes talerør. Min begeistring for Kirken er bare blitt større etter at jeg tilegnet meg denne teksten fra Vatikan II.
Neste skritt for mitt vedkommende er å lese Lars Roar Langslets bok "...på din Kirkes tro". Boka er omtalt og sitert i et innlegg på bloggen Katolsk i hodet, og det var her jeg hørte om den for første gang.
I går var jeg i Oslo en tur, stakk oppom St. Olav katolske bokhandel og tok et langvarig overblikk over utvalget. Ikke mye ble kjøpt; kun den lille boka av Langslet og Pave Benedict XVIs "Jesus fra Nasaret". Utvalget i bokhandelen var imidlertid så stort at det var svært vanskelig å begynne å velge. Jeg hadde forresten gleden av å være i bokhandelen samtidig med at biskopen hadde et kjapt ærend der inne. Blygt og usikkert nikket jeg en lavmælt hilsen; han nikket tilbake og forsto nok ikke hvilken ærbødighet jeg opplevde ved å stå ansikt til ansikt med Kirkens fremste representant i Sør-Norge.
Mer og mer blir jeg en del av Kirken og Kirken en del av meg. Dette kommer jeg til å fabulere en del mer om i den nærmeste tiden. All min forkjærlighet for Sverige og svensk musikk og kultur blir nå skjøvet over i min andre blogg, Den norske Sverige-bloggen slik at jeg på den herværende bloggen kan konsentrere meg helt om å banke på Pavens port.

mandag 3. august 2009

St. Paul

Her er den mektige fasaden på St. Paul kirke i Bergen. Kirken er meget sentralt plassert i krysset Nygårdsgaten/Christies gate. For mange norske katolikker er den ganske sikkert et godt og kjært tilholdssted.
Etter hva jeg har lest om denne kirken i Bergen, har den sitt navn etter apostelen Paulus fordi den ble innviet på minnedagen for apostlene Peter og Paulus, 29. juni 1876.
I min aktive, protestantiske periode, for mellom 20 og 35 år siden, var jeg bare sånn måtelig begeistret for apostelen Paulus. Jeg kjente godt alle hans brev i Det nye testamentet, men jeg kjente bare én måte å lese dem på: Den strenge, krevende og moralistiske måten som lavkirkelige predikanter brukte når de øste sine ukjærlige tordentaler over sine forsamlinger.
I mitt møte med Den katolske kirke de siste 9-10 månedene, har Paulus i stedet føyd seg inn i rekken av velmenende forfattere av Den hellige skrift, der kun evangeliene, beretningene om Jesus Kristus, har noen som helst forrang framfor de øvrige delene av boka.
Dette er en av de tallrike forskjellene jeg har opplevd mellom mine fortidige erfaringer fra Statskirken og mine nåtidige opplevelser i Den katolske kirke, forskjeller som samtlige bidrar til å gjøre Den katolske kirke både større, kjærligere, mer tilfredsstillende og tryggere enn de lutherske organisasjonene jeg kjenner fra min ungdomstid.
Derfor kan jeg nå fortelle bloggen og dens lesere at jeg med spesiell glede ser fram til å tilbringe førstkommende helg, 7.-9. august, i nettopp Bergen. Målet med turen er uvanlig og festpreget og faktisk så særskilt at jeg må holde det hemmelig til besøket er unnagjort. Neste uke derimot, vet jeg at mange vil kunne glede seg over å lese hvorfor målet med en tur til Bergen måtte holdes hemmelig denne gangen.
Den delen av mitt lille Bergensopphold som absolutt ikke er hemmelig, er derimot besøket ved høymessen i St. Paul kirke søndag kl. 11.00. Ja, Inventus bebuder med dette at han har til hensikt å hente ny styrke og inspirasjon som fersk katolikk ved å overvære katolsk messe i Bergens katolske hovedkirke førstkommende søndag. Og ikke nok med det:
Det skal være enkelt å identifisere denne bloggeren ved messen i St. Paul kirke. Jeg kommer til å være iført T-skjorta på bildet her, en enkel, mørkegrønn kreasjon med iøyenfallende tekst på fransk:
"JE M'APPELLE PAUL. JE VAIS À L'ÉCOLE."
Det har hendt at jeg som skoleder i barneskolen har vært iført dette plagget på jobb. Elevene elsker å se de ubehjelpelige bokstavene, især etter at jeg har oversatt teksten til norsk. Om vi bytter ut navnet Paul - ja, nettopp, Paul dukker opp her også! - med det norske Ole, får teksten et enderim like godt på norsk som på fransk:
"JEG HETER OLE. JEG GÅR PÅ SKOLE."
Ved å varsle mitt nærvær og dessuten tilkjennegi hvordan jeg vil være kledd under den katolske høymessen i Bergen førstkommende søndag, gir jeg et tydelig signal om at jeg gjerne vil bli kontaktet i det minste med et "hei" - eller kanskje "hallóæn", som bergenserne sier - dersom noen av bloggens lesere ser meg og forstår hvem jeg er.
Å bli katolikk er en lang dannelsesreise. Mye av utbyttet avgjøres av hvem man treffer på veien. Ved å gjøre kjent at jeg skal besøke en kirke på en helt annen kant av landet, håper jeg å få hilse på katolikker med mer erfaring enn jeg selv har.
Uansett: Jeg ser med aller største glede fram til enda et besøk i Bergen denne sommeren, og til å toppe oppholdet der i byen ved å feire messe i St. Paul!

søndag 2. august 2009

Bloggavhengig

I 3 måneder våren 2007 skrev den svenske rockemusikeren Plura Jonsson i bandet Eldkvarn sin første blogg. Ideen om at han skulle starte med dette kom fra personer i plateselskapet EMI, som tenkte at dette kunne gi den forestående plateutgivelsen stor oppmerksomhet.
Det viste seg å stemme. Grunnen var nok først og fremst at Plura Jonsson var så bunnløst ærlig og åpenhjertig i det han skrev. Svenske artister og kjendiser som han på ett eller annet tidspunkt hadde hatt kontakt med, ble framstilt uten innpakning - nakne, fulle eller dumme. Plura sparte heller ikke sin egen person fra å figurere i ufordelaktige episoder. Avisen Expressen - Sveriges svar på VG - kastet seg over bloggen og siterte den med fett på hver eneste gang den bød på gode skandaler.
Da CDen "Svart blogg" endelig ble utgitt i april 2007, var salget garantert på forhånd, og ganske riktig: For første gang i Eldkvarns historie gikk plata rett inn på førsteplass i platebransjens salgslister!
En bieffekt av bloggskrivingen og suksessen med plateutgivelsen var at Plura Jonsson ble det han kalte "bloggberoende" - "bloggavhengig". Han nøyde seg ikke bare med å skrive lange og fyndige innlegg hver eneste dag i 3 måneder. Han leste også hver eneste kommentar som leserne la inn, og han besvarte kommentarene med nye, ofte pikante tilleggsopplysninger. Å logge seg inn på bloggen hver eneste gang han så en PC, ble en besettelse, og bloggen ble snart en av Sveriges best besøkte. Den som besøkte bloggen aller oftest, var kanskje Plura selv. Enkelte innlegg fikk over 300 kommentarer.
Bloggavhengigheten avtok muligens hos Plura etterhvert, men da ny hjemmeside ble opprettet i forkant av den siste plateutgivelsen, fikk også denne preg av en blogg, selv om han i starten benyttet videokamera til mye av innholdet. Nettsiden heter www.hungerhotell.se, og CDen, som ble utgitt i desember i fjor, het nettopp "Hunger Hotell".
Å skrive blogg er blitt en mote, en trend og en måte å gjøre seg hørt og sett på. Det fins masse moderne psykologi sagt og skrevet om blogging og bloggere. At aktiviteten uansett kan skape avhengighet, vet vi som driver med det. Akkurat nå i kveld tenker jeg at både fredag og lørdag har passert uten at jeg har skrevet noe innlegg. Jeg har planene klare for innlegget som skal komme i morgen - slik ytrer bloggavhengigheten seg i form av langsiktig tenkning omkring hva man ønsker å ytre overfor omverdenen. For dagen i dag derimot, foreligger kun en løs plan om å fortelle litt om dagens messe i den lokale, katolske kirken.
Det er nemlig slik at vår egen, kjære pater har 3 ukers ferie for tiden, og prester fra andre steder blir utkommandert for å forestå søndagsmessen i dag og de 2 neste søndagene. Derfor var det litt spennende og uvant å gå til messe uten å vite hvem som skulle lede den.
Det viste seg å være en ung og meget sympatisk pater av tamilsk opprinnelse. Han er behørig omtalt i persongalleriet på katolsk.no og heter Clement Inpanathan Amirthanathan. Det var fint å høre ham. Jeg la nok en gang merke til at alle katolske prester er gode til å synge. Kanskje inngår det i opplæringen. Pater Clement slet nok litt med den europeiske tonaliteten, men sangstemmen hans var klar og vakker og hadde en fin vibrato. Ifølge katolsk.no tiltrer han i disse dager stilling som sogneadministrator i Halden, og vi kan bare lykkønske ham selv og menigheten i Halden med det forestående samarbeidet.
Etter avslutningen av dagens messe, mens vi var på vei ut, ble både min kone og jeg prikket på skulderen av en eldre, polsk dame som hvisket til oss "dzien dobry" for på den måten å ønske oss god søndag. Det gjorde godt, det var som en anerkjennelse av oss som faste kirkegjengere og som etniske nordmenn tilhørende en minoritet i menigheten.
Så lite skal det til for å glede en fersking, og så lite skal det til for å gi en som er bloggavhengig, et nytt tema å skrive om. Jeg vurderer å starte en ny blogg for å få utløp for alle ideene. Slett ikke alle ideer jeg får, kan knyttes til min utvikling fram til å bli fullverdig katolikk, men ideene strømmer på hver eneste dag, og det er godt å ha en slik kanal for å plassere alle ord og formuleringer som dukker opp.
Men i morgen vet jeg som sagt allerede hva jeg skal skrive om. Jeg vil til og med anbefale eventuelle blogglesere i Bergen å følge godt med på morgendagens innlegg...!
Site Meter