fredag 30. april 2010

Asperges me

Sist søndag våknet jeg i Fredrikstad og konstaterte at jeg hadde sinn og øyne åpne tidlig nok til å dra på messe i St. Birgitta kirke. I likhet med hva jeg har erfart fra tidligere besøk i andre kirker enn den lokale her hvor jeg bor, ble dette en litt annerledes opplevelse av messen enn jeg er vant til.
Selv om en katolsk messe i seg selv er rik på inntrykk og oppbyggelse, er det ofte avvikene fra det vante som bidrar til størst refleksjon.
Den vietnamesiskættede pateren hadde med seg en aldrende kollega som gjest denne søndagen, en prest jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, men som visstnok hadde vært pater i St. Birgitta for en del år tilbake. Han hørtes nederlandsk ut i sin måte å snakke norsk på.
Messen hadde ikke syndsbekjennelsen i starten slik jeg er vant til. I stedet fikk jeg for første gang bli kjent med antifonen "Asperges me, Domine", nr. 23 i Lov Herren - katolsk salmebok. Mens salmen ble sunget vekselvis av menigheten og en kvinnelig forsanger på galleriet, gikk prestene gjennom kirken og stenket vievann over forsamlingen. Denne symbolhandlingen, vannstenking kombinert med "Asperges me", representerte faktisk en syndsbekjennelse nesten like sterk som den vanlige.
Teksten i antifonen er den latinske utgaven av Salme 51,9: "Rens meg for synd med isop, vask meg så jeg blir hvitere enn snø."
Orgelakkompagnementet var praktfullt, feilfritt og pålitelig. Den vakre kvinnestemmen som sang versdelen i "Asperges me" og i gradualsalmen, fungerte godt oppe fra galleriet, bølgende ut fra det høye. Jeg satte stor pris på musikken i denne messen.
Frammøtet var godt; det må ha vært over 150 mennesker i kirken. En overraskende andel lot til å være av helnorsk herkomst. Polakker fylte flere av de bakerste benkeradene, og det var også her jeg satt, blant kvinner og menn i sin beste alder, som avslørte sin språkbakgrunn med en hviskende strøm av lett hørbare konsonantlyder, så som szcz og ść. Rett foran meg stirret jeg inn i nakken på en mann med en slags allværsjakke med HH på trykknappene og et merke med HellyTech på kragen, sikkert en patent for mossevarianten av GoreTex.
Det er vel typisk at det er de aller mest uvesentlige detaljene i en situasjon som i størst grad legger beslag på oppmerksomheten. Forresten er det ikke helt utypisk å være nødt til å beholde yttertøyet på under en katolsk messe, for kirkene er slett ikke alltid tilstrekkelig oppvarmet.
Da vi kom til fredshilsenen rett før kommunionen, var det en særdeles gledelig opplevelse å se hvor ivrige de polske messedeltakerne rundt meg var etter å hilse på alle de rakk fram til - lille meg inkludert. Fredshilsenen er en personlig manifestasjon av ønsket om fred og forsoning mellom alle mennesker, og jeg merker den indre gleden ved å være den som får fremmede hender strakt mot seg.
Etter messen skulle det være kirkekaffe, men dette tok jeg meg ikke tid til. Det får bli en annen gang i St. Birgitta kirke.
Her kommer en YouTube-video med "Asperges me" der man kan følge tekst og melodi på et noteark som flyttes oppover mens antifonen skrider fram. Jeg er takknemlig over messen sist søndag, som gjorde at jeg ble kjent med enda en slik godt innarbeidet, gregoriansk salme.

onsdag 28. april 2010

Bibelske referanser - noen morsomme episoder


Bildet: Kanskje lite johannesbrød å finne på markedet i Riga, men veldig mye annet godt!
- - -
I den nettopp avsluttede serien om bannskap her på denne bloggen har jeg gjennomgått de sosiale konsekvensene av å bruke vulgært språk til daglig. Innlegget jeg nå begynner på, er egentlig ingen videreføring av dette, men det er beslektet. Dette innlegget handler nemlig om at språklige begreper er symboler på samme måten som bilder eller statuer. Ord kan representere en bibelsk person eller et religiøst fenomen på samme måten som et helgenbilde, slik jeg beskrev i innlegget "Om å bli katolsk" for vel 3 uker siden, og det underlige er at jeg har opplevd en slik representativ oppfatning av bibelske begreper i høyst protestantisk sammenheng.
Kanskje ikke så underlig, ettersom protestantene legger mye, mye mer vekt på ord enn bilder og figurative symboler.
Jeg husker f.eks. hvordan en guttegjeng av oss 16-20-åringer på bedehuset på midten av 1970-tallet etterhvert ble så gode på å sitere Bibelen at vi oss imellom kunne gjøre det i høyst ikke-oppbyggelige, sjargongpregede sammenhenger. Vi husket godt Matt. 28,6: "Han er ikke her, han er opstanden." Slik het det i vår bibeloversettelse fra 1930. Begynnelsen på dette bibelverset er anvendelig oftere enn man skulle tro. Når noen kom og spurte oss hvor en av de andre guttene befant seg, kunne vi med største letthet svare: "Han er ikke her; han er vel ikke...?" - og på den måten antydet vi at ordet "opstanden" kunne være fortsettelsen på setningen.
De kristelige og jomfruelige jentene i ungdomsgjengen likte veldig dårlig at vi brukte halve bibelsitater på denne måten. Selv hadde vi stor humor med denne kommunikative sporten, og etterhvert ble det nærmest en konkurranse i å finne de mest intrikate bibelstedene å bruke i slike hverdagslige sammenhenger. En nerdeøvelse vil jeg si nå i våre dager, men på sitt vis utviklende og i hvert fall sosialt for 35 år siden.
En par ganger husker jeg min far gjorde bruk av bibelske referanser på samme måten. Dette skjedde faktisk tidligere; det må ha vært på slutten av 1960-tallet, og selv var jeg for ung til å forstå sammenhengen, men jeg husket hendelsene og forsto min mors hoderystende engstelse på et langt senere tidspunkt.
Den ene hendelsen av denne typen fant sted en sommerdag da vi satt ved kjøkkenbordet og spiste middag. Det var varmt ute, og vi hadde vinduet åpent. Fruen i nabohuset het Marta og var en driftig dame som holdt hele storfamilien under stramt regime, enten det gjaldt hennes drikkfeldige ektemann, de to sleivete sønnene, de alltid slitne svigerdøtrene eller barnebarna.
Mens vi satt og spiste på vårt kjøkken denne dagen, hørte vi Marta skjelle og smelle på de håpløse familiemedlemmene, og kjeftingen hennes begynte å virke forstyrrende på måltidet inne hos oss. Da sier min far stillferdig ved bordet vårt: "Marta, Marta...."
Allerede da lød uttrykket kjent hos meg, og bare noen få år senere ble jeg fortrolig med utsagnet fra Jesu munn i Luk. 10,41: "Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting..."
Det jeg imidlertid ikke forsto, var hvorfor min pietistisk oppskremte mor reagerte med samme fnysende lyd som hun brukte når hun hørte noen banne. Jeg forstår det nå, men før jeg sier mer om det, vil jeg fortelle enda en historie om min milde, gode fars bibelske slagferdighet:
I et av nabohusene bodde en gutt som het Tom. Alle visste at han var sønnesønn av en bakermester som het Johannes. Dette var en godt kjent forbindelse på tettstedet utenfor Fredrikstad, for bakere var en viktig yrkesgruppe som det ikke var så mange av.
En dag drev Tom og jeg og lekte utenfor huset vårt da faren min kom ut for å slå plenen. Da han fikk se Tom, sa han: "Hei Tom! Har du fått noe johannesbrød i det siste, da?"
Min mor var ute på terrassen akkurat da og hørte spørsmålet. Fra henne hørte jeg den samme fnysingen kombinert med en diskret hysjing overfor min far. Jeg var 10 år gammel og forsto egentlig ingenting av min fars ustyrtelig morsomme vits basert på navnelikhet: Johannesbrød er som kjent en belgfrukt på trær som vokser i mange land lenger sør, bl.a. langs det indre Middelhav. At navnet høres ut som brød bakt av Johannes - samme navn som min venn Toms bestefar, som var baker - var en lynkjapp kobling som min far må ha gjort der og da.
Det underlige i situasjonen var at min mor fnyste. Navnet johannesbrød er norsk for en belgfrukt fra veksten Ceratonia siliqua ifølge Store norske leksikon, og navnet stammer visstnok fra en forestilling om at Johannes Døperen skal ha livnært seg på disse belgfruktene i ørkenen.
Johannes døperen er altså den bibelske forbindelsen til johannesbrød. Dette må mine foreldre ha visst den gangen på 1960-tallet, lenge før de selv begynte å reise til Hellas og Spania og fikk se fruktene med egne øyne. Den tradisjonelle referansen til Johannes Døperen som ligger iboende i navnet johannesbrød, var mer enn nok til å framkalle min mors anstendige redsel for misbruk av bibelsk symbolikk.
Jeg slutter ikke å forundre meg over alt som disse historiene inneholder: Utstrakt bruk av felles kjennskap til bibelske formuleringer og referanser; angsten for å misbruke symbolverdien i slike uttrykk; humoren som det uunngåelig framkaller hos dem som forstår tankerekken tilbake til kilden; respekten for alt som hører med i Bibelen uten å tilhøre vår hverdag.
Dette er en type folkelig kjennskap til bibelsk og kirkelig uttrykksmåte på linje med fornorskningen hokus pokus etter det latinske Hoc est corpus meum fra Den eukaristiske bønn. Den folkelige overtakelse av slike uttrykk er for alltid preget av respekt, tross alt. Oppfatningen om at elementet som et uttrykk betegner eller gir navn til, er til stede der uttrykket nevnes, sitter dypt i folkesjelen.

Et oppgjør med språkføringen (4)

Språket – det er meg
En persons språkføring kan være en svært personlig sak dersom den er valgt bevisst og ut fra ideelle motiver. En person som flytter fra ett sted i landet til et annet, vil måtte velge sin framtidige dialekt ved enten å beholde dialekten han eller hun har vokst opp med, lære seg det nye bostedets dialekt eller slå om til et mer eller mindre nøytralt bokmål eller nynorsk – i den grad slikt finnes. Jeg for min del, som flyttet fra regionen for den beryktede Fredrikstad-dialekten for over 30 år siden, har langt på vei valgt den siste varianten.
Den som leser mye litteratur, vil få sitt språk påvirket og kan få et større ordforråd i dagligtalen enn folk som nøyer seg med å lese lokalavisen. Folk med teoretisk utdannelse vil ofte uttrykke seg mer variert og presist enn andre, men selv dette er et valg ut fra hva slags språk man ønsker å framstå med. Språket kan si en hel del om en persons identitet.
Slik også med bruk av vulgarismer i dagligtalen. De som konsekvent unngår bruk av kraftuttrykk, kan komme til å framstå som både dannet og kjedelig, korrekt og religiøs, sindig og upersonlig. Bedømmingen av hva slags person man er, vil i stor grad henge sammen med både atferd, klesdrakt og valg av samtaletemaer – kort sagt en lang rekke ikke-verbale eller supraverbale trekk.
Under arbeidet med dette og de tre foregående blogginnleggene har jeg endelig innsett min posisjon i det uventede veivalget jeg er blitt nødt til å gjøre nå, lenge etter at jeg passerte 50 år: Mitt valg om å bli katolikk er dypest sett et valg der jeg innser at jeg er en troende, en kristen, simpelthen. Nesten motvillig – jfr. Innlegget «Identitet» som jeg skrev i bloggens tidligste fase – ser jeg at min prosess for å tilegne meg katolsk kunnskap og utvikle katolsk tro, er den eneste farbare veien mot å tilfredsstille behovet for å leve en kristens liv, mer enn 20 år etter at jeg kvittet meg med min ungdoms kristentro og trodde det skulle gjelde for resten av livet.
Ettersom studiet av språk alltid har vært viktig for meg, har det også vært av stor betydning å gjøre et bevisst valg av språklig stil i min identitet som katolsk kristen. I de tre innleggene der jeg har forsøkt på kortfattet vis å studere bannskapens rolle og virkning i dagligtalen og i sosiale situasjoner, har jeg kommet til at det i de aller fleste tilfeller gagner talerens renommé å unngå banning. Bare den dypeste og mest uforutsette fortvilelse eller håpløshet legitimerer spontan, innett banning, og jo færre tilhørere jo bedre. Skulle uhellet likevel være ute og gamle uvaner trenger seg fram, er det tilgivelse å få! Yes! Tenk hvilken guddommelig kjærlighet, hvilket tålmod!
Jeg har gjort mange valg i denne prosessen slik den er beskrevet fra denne bloggens oppstart og fram til nå. Valget knyttet til banning eller ikke banning er på ingen måte blant de viktigste valgene fra denne prosessen, men valget er merkbart for meg selv fordi jeg må styre mine reaksjoner inn i helt andre former enn tidligere.
Nå er ikke dette helt nytt for meg lenger. Det siste halvåret har faktisk inneholdt en radikal reduksjon i bruk av kraftuttrykk i min dagligtale. Det er egentlig ikke så vanskelig. Når jeg sitter i min lokale, katolske kirke under en messe eller under min private lystennings- og bønnestund fredag ettermiddag og betrakter den vakre, lille statuen av Vår Frue av Fátima, er det ikke vanskelig i det hele tatt. Den som har opplevd å få hjelp, støtte, oppfølging og veiledning av Guds Mor, har mindre lyst til å påkalle djevler og demoner.
I skriftlig, skjønnlitterær sammenheng kan det iblant ha en raffinert effekt å smyge inn en vulgaritet, men dette skal gjøres smakfullt og sjeldent. Jeg har gjort det noen ganske få ganger her på bloggen, og jeg lover ikke at det har skjedd for siste gang.
Til gjengjeld kan jeg fortelle at jeg nylig hadde en prat med min overordnede, for hvem jeg i den daglige driften av vår skole er en høyre hånd, en nestleder og kumpan. Han ga meg en uformell oppsummering av vinterens medarbeidersamtaler, og som en opplysning om våre medarbeideres tilfredshet kunne han fortelle at flere hadde observert og kommentert at jeg – inspektøren – banner ikke lenger!
Så er også dette valget gjort.

mandag 26. april 2010

Et oppgjør med språkføringen (3)

Et sosialt virkemiddel
Dette er tredje innlegg i en serie som i bunn og grunn handler om banning og bruk av bannskap.
I dagens innlegg skal jeg forsøke å lete etter grensen mellom aksept og fordømmelse av banning. Jeg er klar over at dette temaet er helt søkt og både banalt og uvesentlig for veldig mange mennesker, men jeg for min del trenger å få nytt perspektiv på temaet.
Jeg har lett etter klare utsagn om bannskap i Den katolske kirkes katekisme. Det er mulig jeg ikke har lett godt nok, men jeg finner ikke noe klarere enn avsnitt 2146:
«Det annet bud forbyr å misbruke Guds navn, det vil si all utidig bruk av Guds, Jesu Kristi, Jomfru Marias og alle helgeners navn.»
Dette utsagnet handler egentlig ikke om bannskap i vulgær forstand, men utsagnet viser likevel til et forbud mot «all utidig bruk» av navn fra de helliges krets, og handler også om bruk i mer overført betydning.
En tydeligere formaning finner vi hos Paulus, naturligvis, i Efeserbrevet 5,4:
«Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende. Si heller takk til Gud!»
Trolig er det bibelsitater som dette som har satt bannskap i et ensidig negativt lys blant kristne i vår del av verden, og kanskje i mange andre verdensdeler også. Fra min oppvekst husker jeg hvordan formaninger i Paulus-brevene var høyt elsket lesning på bedehuset. Klare og betingelsesløse ordrer om å avstå fra goder og frihet, legge bånd på følelser og språk, tøyle kropp og sjel. En ukjærlig anvendelse av slike Pauli ord representerte et sett med enkle svar på kompliserte spørsmål.
Det er derfor jeg har slikt behov for å gjennomgå bannskapens rolle i en persons valg av språklige koder og stilarter.
I min langsomme vekst innen katolsk tro og bevissthet har jeg ikke rent få ganger undret meg på om de pietistiske predikantene fra min ungdomstid iblant glemte nåden og syndstilgivelsen i sin iver etter å tilfredsstille de tallrike, detaljerte formaningene i Paulus-brevene.
Jeg har stor glede av de små heftene fra Maximilian Kolbe Utgivelser. Derfra kommer et hefte om skriftemålets sakrament, «Vend om», utgitt 2008. Her finner vi i avsnittet «Skriftespeil» en serie direkte spørsmål basert på de 10 bud: «Har jeg misbrukt Guds navn eller bannet?» Selvsagt er tendensen til å banne noe som en katolikk kan framføre under anger i et skriftemål. Slik sett kunne jeg latt temaet ligge og bare bekjent ved hvert skriftemål, men jeg trenger å gå lenger; jeg trenger å analysere banningens funksjon.
Derfor er det mer relevant lesestoff i heftet «Vend om». På side 43 leser vi dette om vanesynd:
«Vanesynd er et begrep. Dette er synder som nærmest blir en del av oss, og det virker meget vanskelig å gjøre noe med dem.[...] Jo oftere vi begår slike vanesynder, jo vanskeligere blir det å slutte, og kanskje mer problematisk: Vi begynner å tro at det ikke er så farlig, eller at det ikke finnes noen løsning, eller at vi ikke trenger å skrifte det siden vi har gjort det så ofte.»
En mer presis beskrivelse av hvordan banning fungerer for den enkelte, kan vanskelig lages. Som fersk katolikk står jeg i valget mellom enten å forsøke så langt som mulig å kutte ut banning for å tilfredsstille de tradisjonelle nordmennene i min nærhet som oppfatter bannskap som direkte upassende for en troende, eller å fortsette å banne – eller nøye meg med å moderere banningen – for å praktisere min tro på syndenes forlatelse, skriftemålets verdi og menneskets uavvendelige skyld.

I en bok jeg i sin tid leste til studiet i lingvistikk, fant jeg følgende utsagn: «Svordomar har också en uppenbar funktion i att uttrycka attityder till lyssnaren.» (Per Linell: Människans språk. Liber Läromedel, Lund 1978.) Her framkommer en skillelinje av uvurderlig betydning: Den som benytter seg av bannskap, signaliserer en nedsettende holdning til dem han snakker med eller til sine medmennesker i alminnelighet. En slik holdning er ingen katolikk verdig, ei heller for noen annen oppegående og ansvarlig person.
Bruk av bannskap kan dermed defineres som sosialt uheldig for den som velger en slik språkføring. Dette er en vel så viktig grunn til å avstå fra eller begrense bannskap som sitatet fra Efeserbrevet og lignende referanser.
Samtidig finnes det tilfeller der aggresjon, begrunnet sinne, sorg og håpløshet kan framkalle bannskap hos den som rammes. Iblant er dette en god grunn til å slippe ut følelsene – heller banne enn slå! Dette er synder som uten særlig skam kan tas med i et skriftemål. Samtidig kan også en slik situasjon gi eventuelle vitner inntrykket av at den som reagerer med bannskap, har mistet kontrollen, et inntrykk som igjen er uheldig sosialt sett.
La meg til slutt i denne betraktningen ta med en høyst sann historie om min kjære far, som selv er et eksempel på en mann opplært og knuget av pietistisk kristendom. For mange år siden sto han på en stige og malte huset. Han hektet et nyåpnet trelitersspann med hvitmaling på kroken som hang på et stigetrinn høyt oppe, og idet han selv tok ett steg høyere, ga kroken etter, rettet seg ut som spaghetti og sendte malingspannet deisende ned på belegningssteinen nedenfor. Enda min far var helt alene der han sto oppe på østveggen, utbrøt han ikke annet enn: «Usj!» - påstår han selv. Der synes jeg nok kontrollen tok overhånd.

Bildet: Skjellsord eller bannskap? Statsministeren fornærmes på en mur på Sardinia.

søndag 25. april 2010

Et oppgjør med språkføringen (2)


Bildet: På vei inn i akvedukten i Håverud, Dalsland, et spennende øyeblikk med rom for reaksjoner...
- - -
Bannskapens bevilling
Dette er det andre av i alt fire innlegg der jeg forsøker å gi banning i dagligtalen en ny definisjon for min egen del. I det forrige innlegget forsøkte jeg å vise hvordan bruk av bannskap ofte setter taleren selv i et uheldig lys. Dette skjer fordi det å gjøre bruk av banning, er å uttrykke seg så subjektivt at man forsøksvis tar tilhørerne med seg inn i ens egen reaksjon. Det skal et helt ensartet publikum til for at dette skal lykkes.
I teksten som nå er i gang, vil jeg forsøke å vise hvordan det å banne er å tilrøve seg en bevilling til ikke å vise selvkontroll. Det er ofte slik at banning forekommer som en del av et følelsesutbrudd. Følelsene kan være preget av sinne eller sorg, men også av forbløffelse eller begeistring.
I svært mange sammenhenger kommer impulser som vil utløse hissighet, tristhet, overraskelse eller glede, så brått og uventet at det kan være vanskelig å beherske reaksjonene. Samtidig forventer omgivelsene – i hvert fall i skandinavisk kultur – at reaksjonene er beherskede dersom de dreier seg om mer eller mindre begrunnet sinne, mens reaksjonene gjerne kan være mer løsslupne og spontane dersom de utløses av gledelige eller på andre måter positive hendelser.
Den som banner i forbindelse med en reaksjon i sinne, viser en dobbel mangel på beherskelse: En slik person behersker verken sitt reaksjonsmønster eller sin språkføring. En reaksjon utløst av mer eller mindre begrunnet hissighet, betraktes som harme dersom den får kontrollerte former, men som raseri dersom den er ukontrollert, og i hvert fall dersom den ledsages av hemningsløs bannskap.
Det jeg nå foretar, en en høyst uoffisiell beskrivelse av hvordan folks reaksjoner oppfattes. Dette er ikke basert på empiri eller faglitteratur; det er mine egne erfaringer med folk i mange slags miljøer som ligger til grunn. Det er altså meget mulig at jeg tar feil, men det er minst like sannsynlig at jeg har rett.
Banning i forbindelse med sinne eller sorg virker forsterkende på reaksjonen, og den får den hissige og bannende personen til å framstå som mer truende og mindre kontrollert enn en person som i harme klarer å sette tydelige og saklige ord på sin reaksjon. Banningen er her ensidig negativ og forsterker ubehaget hos den som reagerer, og dermed også hos dem som er vitne til reaksjonen.
Teoretisk sett skulle dermed en person som reagerer med glede og begeistring, ha lov til å banne i villen sky under sin reaksjon. Slik er det likevel ikke. Dertil er banningen altfor negativt ladet. Bannskapen står i grell kontrast til årsaken til reaksjonen dersom denne er utløst av stor og uventet glede. Banneord passer rett og slett ikke når glede skal uttrykkes.
Dette setter oss rent sosialt og kulturelt i en ambivalent situasjon når det gjelder bruk av banning:
Hvis det bannes intenst under et sinne- eller sorgutbrudd, viser det at den sinte eller sørgende har tildelt seg selv full frihet og uinnskrenket bevilling til å gi uttrykk for sine følelser med alle midler; kanskje venter man bare på at det smeller når både ordvalg og stemmebruk avslører en persons raseri og fortvilelse. Den som vil vise seg kontrollert og ufarlig tross sitt sinne, er nødt til å unngå banning.
På den annen side står en overrasket og lykkelig person fritt i å banne så mye han eller hun vil, men i en slik situasjon harmonerer ikke bannskap med reaksjonens innhold. Bevillingen til å banne av glede vil i de fleste tilfeller forbli ubenyttet.
Dette viser at banning er først og fremst et sosialt virkemiddel. I neste innlegg vil jeg som nevnt forsøke å trekke opp grensen mellom aksept og fordømmelse av banning, og i den omgang er det moralske og kristelige kriterier som vil bli benyttet. Målet med denne omfattende gjennomgangen er å komme til en konklusjon for min egen del om alt jeg har lært og erfart om banning gjennom et langt og usedvanlig variert liv.

torsdag 22. april 2010

Et oppgjør med språkføringen (1)

Det har gått noen måneder – kanskje et år – siden det gikk opp for meg at ønsket om å bli katolikk måtte få konsekvenser for min språkføring. Et av de gode tegnene på at jeg på slutten av 1980-tallet klarte å kvitte meg med alt tankegods og alle innlærte vaner og uvaner fra det konservative statskirkemiljøet jeg vokste opp i, var nemlig nettopp friheten til å banne usjenert og høylydt hver eneste gang jeg fant det relevant.
Jeg kaller dette ”et av de gode tegnene” fordi det var slik jeg opplevde det. Friheten til å bruke de ordene jeg selv fant aktuelle i den enkelte situasjon, var en frihet til å oppvise en atferd som var komplett fri for hensyn til folk i omgivelsene. Det tok noen år før jeg ble overbevist om at det å utøve en slik frihet ikke alltid var til fordel for mitt omdømme i de kretsene jeg vanket, men da hadde bannskapen blitt en så alminnelig del av min kommunikative stil at jeg tok ulempene med knusende, selvsikker ro.
Midt på 1980-tallet studerte jeg lingvistikk og avla grunnfagseksamen, som det het den gangen. Et av delemnene i faget var språklig kommunikasjon, og her fant jeg mer enn nok av pragmatiske begrunnelser for at bannskap måtte inngå som et naturlig register av følelsesladde begreper i ethvert menneskes personlige ordforråd. For meg ble bannskapen et redskap til å sette farge på språkføringen.
I en stor del av 1990-tallet jobbet jeg i et miljø hvor banning inngikk i hver eneste setning i samtlige kollegers dagligtale. Vanene herfra tok jeg for 10 år siden med meg inn i skolen hvor jeg fortsatt jobber, og kontrasten mellom meg og de veloppdragne, samvittighetsfulle og uklanderlige lærerinnekollegene ble påtakelig. For noen av dem passerte jeg kanskje grensen til det ubehagelige i visse situasjoner nettopp fordi jeg hadde en annen terminologi til rådighet når det inntraff episoder med uskikkelige elever, brysomme foreldre eller sviktende apparatur.
Denne siden av min atferd har nok dempet seg av seg selv med tiden, men for mindre enn halvannet år siden var bannskap fremdeles noe jeg nyttiggjorde meg ganske ubeskjemmet og bramfritt.

I de to foregående innleggene på denne bloggen har jeg benyttet eller henvist til video for å forberede innlegget som du, kjære bloggbesøker, leser akkurat nå. Innlegget tirsdag 20. april, "Bästkusten", hadde en link til en NRK-reportasje fra Gran på Hadeland der gravemaskiner er i ferd med å røske opp en golfbane som ikke lenger er lønnsom. En lokal golfentusiast blir intervjuet om hva han ser, og han utbryter: ”Det er jævlig!” Dette kunne med største letthet ha vært meg for et par år siden. I dag ser jeg hva mannen gjør mot seg selv med denne uttalelsen.
I det forrige innlegget, Takdekorasjoner”, presenterer jeg en dataprodusert video som egentlig er en samling private fotos som min kone og jeg har knipset av kunsten i taket i en rekke kirker i Roma. Vår tekniske tilkortkommenhet til tross – bildene gir et visst inntrykk av den slående skjønnheten i hver minste del av takflaten i disse bygningene. Videoen er uten lyd. Det finnes folk som ville ha utbrutt ”fy faen, så fint!” ved synet av disse kirkelige himlingene.
Begge kommunikasjonssituasjonene – uttalelsen om den nedlagte golfbanen og beskrivelsen av skjønnheten i de romerske takene – sier mye, mye mer om hvilket inntrykk de oppviste scenene gjør på tilskueren enn om scenene i seg selv. Uttrykkene blir subjektive fordi det blir anvendt bannskap i beskrivelsen.
Å banne betyr i disse eksemplene å gjøre forsøk på å ta tilhørerne med seg inn i sin egen reaksjon, å gjøre fellesskapet til en del av ens egen, svergende beskrivelse av situasjonen. Når personer som selv avholder seg fra bannskap, blir forsøkt tatt med inn i en slik subjektivitet hos et medmenneske, vil de fleste vegre seg, de vil se ned eller bort og opptre brydd. Bannskapen fungerer ikke på en slik arena. Den fungerer inkluderende og fullt forståelig bare overfor folk som selv er klar for å gjøre bruk av samme slags vokabular for å sette ord på sine reaksjoner.

Det vil føre altfor langt når jeg, som fra før skriver så altfor lange blogginnlegg, skal samle alle mine tanker for å skrive en kritisk analyse av banningens funksjon og effekt og banningens moralske aspekter. Jeg setter derfor en foreløpig strek her hvor jeg har forsøkt å vise hva slags publikum som kreves for at banning skal ha tilsiktet funksjon. I neste innlegg vil jeg forsøke å skrive om banningens bevilling, og i et tredje innlegg om saken vil jeg nærme meg en konklusjon der jeg trekker opp en tentativ grense mellom aksept og fordømmelse av banning som virkemiddel. Et fjerde og siste innlegg om saken vil være av svært personlig art og vil beskrive og begrunne mine egne målsettinger når det gjelder banning. Det herværende innlegget vil bli forsynt med linker til de kommende innleggene om dette temaet.
Til dem som ennå måtte være i tvil: Denne studien av banning skriver jeg som faglig og moralsk bearbeidelse av mine funderinger omkring min egen praksis. Utover dette venter jeg ikke at saken har noen allmenn interesse.

Takdekorasjoner

Ofte strekker ikke ordene til. Som hjelp til å beskrive det vakreste i tilværelsen har kunstnere i alle tidsaldere brukt sine evner på ypperste vis. Her, i form av en bildeserie i wma-format, er en samling takdekorasjoner fra innsiden av kirker og museer i Roma. Velg full skjerm og nyt skjønnheten!

video

tirsdag 20. april 2010

Bästkusten

Svensker som bor eller oppholder seg mye på vestkysten av Sverige - Västkusten på svensk - liker å omtale kysten som Bästkusten, et billig ordspill som uttrykker både velfortjent kjærlighet til en vakker landsdel og en nesten sjåvinistisk mening om at vestkysten foretrekkes framfor alle andre kystlinjer.
Betegnelsen er rett og presis. Kysten fra Strömstad og sørover til Göteborg er full av små tettbebyggelser som omkranser en båthavn med plass til både lystfartøyer og fiskebåter. Om sommeren er det norske flagg på et flertall av båtene, men hva gjør vel det - nordmenn elsker Bästkusten like mye som svenskene selv gjør.



Fra dette området, nærmere bestemt Tanums kommun, nedstammer jeg på morssiden. Jeg er kvart svensk, og kanskje er det denne firedelen av meg jeg liker best. Hele gårdagen, hele sist natt og en stor del av dagen i dag har jeg tilbrakt i disse fantastiske omgivelsene. Med mobilkameraet tok jeg de to bildene i dette innlegget fra balkongen til mitt hotellrom. Bildene er tatt i nesten samme vinkel, så det er samme scene i dagslys og nattemørke de viser.
Etterhvert som kvelden falt på i går, kom jeg i snakk med en kollega ved en annen skole i min hjemkommune; vi deltok på samme kurs. Han er en ung mann, omkring 20 år yngre enn meg, sympatisk og med et velordnet liv med kone og to små barn. Vi snakket om alt mulig, og etterhvert som temaet fjernet seg fra det rent jobbmessige, fant jeg det passende å nevne en passant at jeg er katolikk. Ikke mange minutter senere fikk jeg vite at mannen er engasjert i en protestantisk menighet her i byen. Vi er med andre ord ikke bare kolleger, men også trosbrødre på tvers av visse skillelinjer. Samtalen med den unge mannen ga meg en egen glede, et inntrykk av ikke å være fullt så aparte med min religiøsitet som jeg iblant har inntrykk av.
Jeg gikk tidlig til ro; behovet for å vise måtehold var påtrengende i selskap med omkring 100 kommunalt ansatte i leder- eller mellomlederstillinger. Hva de andre kursdeltakerne på hotellet aktet å bruke kvelden og natten til, angikk meg ikke. For første gang valgte jeg å skygge banen, avstå fra den uoffisielle konkurransen om å være nattens helt, og i stedet gjøre bruk av installerte og medbrakte faciliteter på hotellrommet.
Bortsett fra samtalen med unge mannen hadde jeg ingen særskilte opplevelser av å være katolikk i denne sammenhengen, og det hadde jeg heller ingen forventninger om. Jeg var på kurs som mellomleder, og jeg gjorde det som ble forventet av meg som kursdeltaker. Slik er vel egentlig hverdagen enten man er på vanlig plass på jobben eller på kurs eller andre eksterne oppdrag. Den trosmessige tilhørigheten og identiteten er noe man har med seg i det skjulte, mest til glede for en selv.
For dem som kjenner meg godt fra tidligere kurs med hotellopphold, framsto jeg kanskje som annerledes enn før, mer lavmælt og beskjeden, mindre profilert og ingenlunde åpenlyst beruset - i den grad de selv hadde kapasitet til å observere slikt.
På hjemveien i ettermiddag tenkte jeg en hel del på hva dette todagers kursoppholdet har brakt meg av ideer til dagens blogginnlegg, og jeg kom fram til at de to mobilfotoene fra balkongen min kanskje er det fineste å bibringe i denne omgang.
Mitt neste innlegg må nå handle om et tema jeg har utsatt i månedsvis, nemlig banning. Det vil ta meg noen dager å få det utformet og opplastet, for dette er et tema som jeg må grave dypt i meg selv, både emosjonelt og faglig, for å kunne omtale i full bredde. Ansporingen til å ta opp dette temaet nå omsider, etter at jeg i over et halvt år har hatt saken i tankene, dukket opp på NRK1 i kveld, i et innslag i nyhetssendingen kl. 21. Kikk på innslaget her; etter vel 20 sekunder har du hørt nok til å få tankene i sving om hva bannskap er, fra et språklig, pragmatisk, sosialt, kulturelt, funksjonelt og religiøst synspunkt. Dette nyhetsinnslaget danner mitt uunngåelige utgangspunkt for neste blogginnlegg, når det så måtte foreligge her i fullført stand.

søndag 18. april 2010

Godt innhold i søndagen

Søndagen har vært innholdsrik og god. En times kjøretur avsluttet kvelden utenfor hjemmet, og under kjøringen tenkte jeg litt over hvorvidt søndagen har vært god og gagnlig sett fra katolsk synspunkt, eller om det bare er fra mitt eget ståsted den synes god. Den har nemlig inneholdt svært mye musikk.
Stort sett kom jeg til at alt det gode jeg har opplevd denne søndagen, har knapt inneholdt noe som ikke er godt også i katolsk sammenheng. Ett unntak må jeg ile til med å vedgå, nemlig at jeg tidlig på ettermiddagen brukte en times tid ved PCen for å gjøre noen uomtvistelig jobbrelaterte forberedelser. Det dreide seg om å jobbe i Excel for å få til en ny dagsrytme for neste skoleår. Dette er ingen lett jobb når skoleuka i barneskolen skal inneholde et ulikt antall undervisningstimer for hvert klassetrinn, og det samtidig skal gis rom for obligatorisk, fysisk aktivitet og frivillig leksehjelp utenom den pålagte undervisningstiden. Det er ikke småtteri man skal få tid til mellom kl. 9 og 14.30, og i tillegg må vi ta hensyn til skolebussens rutetider!
Ved hjelp av Excel kom jeg i mål med dette, og var såre fornøyd til tross for at målsettingen ble oppnådd på en søndag og ikke en hverdag.
Desto bedre klarte jeg å slappe av under kveldens stimulerende aktivitet, tenkte nå jeg. Men la meg først starte forfra:
Søndagsmessen i St. Maria kirke i Askim starter ganske seint. Det er derfor aldri vanskelig å rekke messen, uansett hvor sein lørdagskvelden ble. Det var uvanlig mange folk i kirken, noe som sikkert skyldtes at det i dag ikke skulle være messe på noe fremmed språk etter høymessen.
Hos oss er det vanlig at det synges en salme på enten polsk eller vietnamesisk etter kommunionen. Jeg liker godt dette innslaget, og jeg sitter både respektfull og konsentrert når jeg lytter til den mer eller mindre fremmedartede sangen.
I dag ble det tid til både polsk og vietnamesisk salme. Polakkene fikk hjelp av pater Piotr til å stemme i uten akkompagnement, og med sine privateide salmebøker brummet de seg gjennom en salme som kunne vært skrevet av Brorson eller Kingo - i hvert fall var melodien av en slik type som vi med norsk gehør lett kunne ha lært.
Senere var det vietnamesernes tur. De fikk hjelp av organisten, som har vietnamesisk bakgrunn, og de fulgte tekst og noter i en avlang lefse av ei bok som det ligger en del eksemplarer av i våpenhuset. Melodien fulgte femtoneskalaen og var full av merkelige slynger lik ornamentikken vi hører i norsk folkemusikk. Mange ganger synger vietnameserne ikke på en vokal, men på en stemt konsonant, ofte en nasal (m, n eller ng). Jeg har stor faglig glede av å lytte til denne sangteknikken.
Mens jeg satt der og lyttet til de to utenlandske salmene, slo det meg at den katolske menigheten jeg tilhører, er uendelig rik nettopp fordi den har så sterkt innslag fra andre nasjoner. Vi var kanskje 25 etniske nordmenn i kirken i dag; de øvrige 100 var fra andre land. Dette representerer ganske bra den prosentvise fordelingen i menigheten, har jeg inntrykk av.
Det er mulig at de filippinske, kroatiske og ulike afrikanske medlemmene i menigheten kunne ønsket seg en salme på sitt språk også, men de har sine egne messer en gang i måneden. Hva som synges der, vet ikke jeg.
Fornøyd spaserte jeg hjem i det kjølige, tørre været. Det spesifikt katolske innslaget i søndagen var over, men et nytt høydepunkt ventet, etter middagen og etter den vellykkede jobben med organisering av skoledagen: Kona skulle ha meg med på konsert!
Til Valentine's Day i vinter fikk hun nemlig 2 konsertbilletter av meg, og den dårlig skjulte baktanken var jo at hun skulle ta meg med på konserten. Slik ble det også, til alt hell, og tidlig på kvelden satte vi oss i bilen for å dra til Fredrikstad og høre Omara Portuondo.
En verdensstjerne på besøk i Østfold en kjølig vårsøndag, hvilken begivenhet! Omara Portuondo, som fyller 80 år til høsten, kommer fra Cuba og ble verdensberømt med filmen "Buena Vista Social Club" av Wim Wenders. Da filmen ble laget i 1999, hadde artisten Ry Cooder på forhånd greid å samle et stjernelag av sangere og musikere fra den gamle underholdningsklubben for amerikanere som fantes i Habana fram til revolusjonen på Cuba i 1959. Omara Portuondo var en av de yngste som Cooder fant fram til, og hun gjør en strålende innsats i filmen sammen med Ibrahim Ferrer, Compay Segundo, Rubén González og de andre musikerne som opptrer autentisk i filmen.
I kveld sto hun på scenen i Fredrikstad og framførte de varme salsa-balladene så vi rent kjente Karibiens fløyelsnatt komme krypende oppover våre vinterbleke legger. Det var magisk, forførerisk og vakkert, et mesterstykke i Rikskonsertenes regi! 4 konserter i Norge gjenstår; benytt denne siste sjansen - dama er 80 år!
I all beskjedenhet setter jeg inn et bilde jeg knipset med mobilen, helt mislykket naturligvis, men det er hva jeg har å vise til utad. Innad har jeg konserten som et praktfull, gledelig minne om den dagen i mitt liv da jeg sammen med kona opplevde Omara Portuondo live. Kan en søndag bli stort bedre, mer fylt av menneskelig varme og katolsk takknemlighet? Neppe, ikke etter mine nåværende begreper i hvert fall.
- - -
Mandag er det tid for kurs i kommunal regi. I tråd med innsparingskravene i både kommuner og bedrifter i Østfold legges kurs med overnatting til hoteller i Sverige. Billigere kan det ikke gjøres. Jeg blir derfor avskåret fra blogging fram til tirsdag kveld. Av den grunn har jeg også måttet gjøre mye arbeid på forhånd på jobben og dels hjemme, slik at mine hyggelige og vennlige kommentatorer ikke har fått noen direkte tilbakemelding de siste dagene. Dette beklager jeg, men jeg må gjøre mine prioriteringer. Tirsdag er jeg tilbake!

Viggo på lørdag

Sist lørdag, 17. april 2010, hadde programleder Viggo Johansen valgt biskop Bernt Eidsvig som gjest i sitt ellers folketomme studio ved programmet "Viggo på lørdag" på NRK1. Sammen hadde de to en nær og åpenhjertig prat om Den katolske kirke i Norge og skandalesakene fra de siste ukene. De som ikke fikk sett programmet på TV, anbefales å benytte sjansen mens programmet er tilgjengelig på NRKs nettsider. Klikk på lenken nedenfor for å se programmet. God fornøyelse!
www1.nrk.no/nett-tv/klipp/629510

fredag 16. april 2010

Det svake mennesket

Det er i disse dager et halvt år siden jeg fortalte at jeg nylig hadde begynt å lese Salmenes Bok i Det Gamle Testamentet. Optimistisk fortalte jeg at jeg forsøkte å lese én salme pr. dag og å "ta igjen" det forsømte dersom det gikk en dag eller to uten at jeg fikk lest. På den måten hadde jeg som mål å lese hele Salmenes Bok to ganger før min konversjon kommende høst.
Som det svake mennesket jeg er, lettledet og med dårlig karakter, har min regelmessige bibellesingen raknet på veien. Jeg burde ha gjennomført første gangs lesning av de 150 bibelske salmene omtrent på denne tiden, men så langt har jeg ikke kommet. Lesingen har blitt for uregelmessig.
I går samlet jeg meg skikkelig og bevisst og satte meg til rette med den blå skinnbibelen fra 1978. Etter bokmerket - den hvite, fastmonterte tøystrimmelen av hvit kunstsilke - å dømme sto jeg foran Salme 117, den behagelig korte teksten på bare 2 vers. Dette må vel være Bibelens aller korteste kapittel, tror jeg. Jeg leste denne og fortsatte med 118. Dermed var det bare én eneste ting som gjensto i går kveld, nemlig å brette opp ermene billedlig talt og gi meg i kast med den enorme Salme 119. Med sine 176 vers er den Bibelens lengste kapittel, og jeg fikk på den måten tilegnet meg begge kvantitative ytterligheter på én og samme kveld.
Det ble en god stund, en riktig god stund. Så berikende var det å lese langsomt og konsentrert de mange sidene med gammeltestamentlig poesi at jeg knapt kan forstå hvorfor de gode forsettene fra i høst har fått smuldre opp slik tilfellet har vært.
I Salme 119 dukket det opp den ene kjente passasjen etter den annen. Høydepunkter fra min pietistiske ungdomstid steg opp fra de tynne papirbladene og ga meg tilbake det beste av stemningen fra bedehuset hjemme.
Det falt så naturlig å gjøre vers 16 til mitt denne kvelden: "Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord."

Å ha lest Salme 119 fortløpende i sin helhet er å ha passert en milepæl. Nå gjenstår kun 31 salmer, og så vil jeg være klar for å begynne forfra på Salme 1 igjen. Jeg tror jeg rekker det uten anstrengelse før konversjonen. Egentlig vet eller husker jeg ikke hvorfor akkurat det skal være en målsetting, men det er nå ingen ulempe om jeg klarer det. Dypest sett handler det om å overvinne lysten til å bruke tiden annerledes, på noe mindre konsentrert og høytidelig enn det som er naturlig når man gjør noe så uhørt alderdommelig som å sette seg under leselampen med Bibelen i fanget. Det gjør jo faktisk kvelden - eller lesestunden, uavhengig av når på døgnet den finner sted - til et høydepunkt i visdom og åndelig opplevelse.
Jeg vil i den anledning ikke unnlate å komme med enda et sitat fra gårsdagens lesning. Dette er hentet fra Salme 118, som jo inngikk i gårsdagens lesestund. De fleste av salmene er skrevet i jeg-form. Uavhengig av hvor annerledes min livssituasjon er fra den enkelte salmedikter, gir det ofte mening å se meg selv som denne jeg. Derfor ble jeg minnet om min fortid og om Herrens inngripen i min sjelelig sett omflakkende tilværelse da jeg kom til vers 12-14. Salme 118 har flere utsagn som beskriver Guds velsignelse, men for meg ble det disse linjene som ga størst mening. Uten at jeg på noen måte mistenker at bloggens lesere kan forbinde det samme som jeg med disse versene, vil jeg gå inn i denne helgen med denne symbolske beretningen, der konklusjonen er noe vi alle kan fryde oss over. God helg!

De var omkring meg som bier.
De sloknet som ild i tornekratt;
jeg holdt dem fra livet i Herrens navn.
De støtte meg hardt så jeg holdt på å falle,
men Herren kom meg til hjelp.
Herren er min kraft og min styrke,
og han er blitt min redning.

torsdag 15. april 2010

Bloggens essens

Alt oppstusset rundt Den katolske kirke i de siste ukene har gjort at uttrykk fra Kirkens univers er blitt flittig brukte søkebegreper på Internett. Når jeg selv har dristet meg til å skrive om disse temaene og benytte både navn og begreper i enkelte av mine blogginnlegg, har det gitt et oppsving for denne bloggen som jeg ikke hadde tanke for i utgangspunktet. Det har blitt en daglig fest eller panikkanfall, alt ettersom, å følge med på besøkstallene; enkelte dager har de ligget 3-4 ganger høyere enn tidligere.
Dette betyr at bloggen trolig er blitt besøkt av en lang rekke personer som ikke har kjent til den før nå. Det ville vært for galt om disse nye bloggjestene fikk inntrykk av at dette er bare enda et forum for smale synspunkter på samfunnsdebatten. I de mer enn 14 månedene bloggen har eksistert, har målsettingen vært en ganske annen enn å forsvare Den katolske kirken i norske medier - hvem skulle ha trodd for 14 måneder siden at katolske representanter og ledere skulle prege nyhetsbildet i Norge i uke etter uke?!
Samtidig har jeg tenkt både bakover og framover i tid, og jeg finner ut at når bloggen ble opprettet primo februar 2009 og vil ha oppfylt sitt mål primo oktober 2010, vil dens samlede funksjonstid være 20 måneder. Mindre enn 1/3 av denne tiden gjenstår. Prosessen har ført meg dithen at full opptakelse i det katolske fellesskap er den eneste naturlige og nødvendige oppfyllelse av bloggskrivingens målsetting.
Det er derfor ikke bare av hensyn til nye lesere av "Banker på Pavens port", men også for min egen status' skyld at jeg nå presenterer nedenstående liste over de 12 viktigste, mest personlige og mest sentrale innleggene som bloggen inneholder. Med denne kronologiske listen slipper nye bloggbesøkere å scrolle gjennom de over 270 innleggene, og med denne oversikten som referanse blir det lett for både de trofaste leserne og meg selv å finne igjen det som bloggen handler om: Min personlige prosess, min lange vandring, min søken etter essensen i alle de trosspørsmål og religiøse opplevelser jeg har hatt hittil i denne ufattelig rike perioden i mitt liv.
Med dette avslører jeg hvilke faktorer jeg selv tillegger størst verdi i min skriveprosess som blogger og blivende katolikk. Denne bloggen handler dypest sett ikke om skandaler og tragedier, men om dette:

  1. "Fullt av selvmotsigelser", 04.02.09, det aller første innlegget.
  2. "Troen på Gud", 13.03.09, jeg gjenfinner min gudstro.
  3. "Mattias", 27.06.09, jeg velger skytshelgen.
  4. "101010", 25.08.09, datoen for min konversjon mottas.
  5. "Nei til opprørsprester!", 08.10.09, noen av grunnene til min aversjon mot protestanter.
  6. "Den bortkomne sønn", 20.10.09, om en oppbyggelig, katolsk bok.
  7. "Himmelsk logikk", 06.01.10, en aha-opplevelse om Kirkens syn på abort.
  8. "Himmelens dronning", 23.01.10, læren om Jomfru Maria.
  9. "Mea maxima culpa", 28.01.10, den ydmyke gleden over syndsbekjennelsen.
  10. "Refleksjon", 26.02.10, betraktninger over min utvikling.
  11. "Palmesøndag i Santa Maria Maggiore", 01.04.10, fra en katolsk messe i Roma.
  12. "Om å bli katolsk", 05.04.10, bevisstgjøring og symbolforståelse.
    - - -

Bildet: Inventus på kirketrappa i Ptujska Gora, Slovenia, 13.02.10.

onsdag 14. april 2010

Ytringsfrihetens grenser

Å uttale seg om en sak er en menneskerett i vår del av verden. Det finnes rammer for hvordan man kan uttrykke seg, spesielt der enkeltpersoner er i fokus, men stort sett er det ingen grenser for hva man får lov til å mene og hvilke meninger man får lov til å gi uttrykk for.
Ytringsfriheten er en av de godene vi regner som selvsagte i vårt samfunn, og de fleste av oss er villige til å kjempe hardt og lenge for å beholde den.
Et eksempel på det motsatte - en kamp for å slippe å ha ytringsfrihet - så vi i mediene da muslimer i enkelte land demonstrerte mot offentliggjøringen av de beryktede Mohammed-karikaturene. På et av bannerne vi så på bilder fra et tv-kamera, sto det: "To hell with your democracy." Denne bannerteksten har jeg også nevnt tidligere; klikk eventuelt her for å lese innlegget fra juli i fjor.
Mellom denne ytterligheten og vår egen, nordeuropeiske virkelighet ligger det en lang, trinnløs skala. Iblant kan det være klokt å velge et sted på denne skalaen der full ytringsfrihet ikke innebærer en følt plikt til å si høyt absolutt alt man tenker på.
Jeg kom i tanker om at fornuftens og diskresjonens grenser iblant inntrer før ytringsfriheten har fått full utfoldelse. En svensk blogg som jeg besøker svært ofte, har tatt pause, "lagts på is", som bloggeren selv uttrykker det. I bloggen, som heter Oroa dig inte..., står det i et innlegg fra 10. april:

"Jag anser att mitt tidigare blogginlägg innebar en stor risk att jag skulle ha blivit en bricka i ett intrigspel som jag inte vill vara delaktig i, därav denna ändring. Stiftet har inte påverkat mig på något sätt, inte heller har jag ändrat min uppfattning om att jag - och andra katoliker - bör delta fritt i den debatt som rör vår kyrka.
Mitt beslut att lägga denna blogg på is en tid kvarstår."


Denne spesifikt katolske bloggen legges altså på is en tid framover. Bloggeren ønsker ikke å bli en brikke i et spill, sier hun, derfor er det bedre å avstå fra å kommentere aktuelle samfunnsspørsmål.
Beslutningen ble tatt etter at dikteren Marcus Birro, som selv omtaler seg som katolsk troende, rettet et voldsomt angrep på Den katolske kirke som helhet i en artikkel i Dagens Nyheter. Bloggeren som drifter Oroa dig inte..., har fått med seg noen meningsfeller til å imøtegå Birros artikkel, og dette markerer den foreløpige avslutningen på denne bloggen.
Jeg ble først forundret da jeg leste dette sist søndag. Som så mange ganger før ble jeg gående og tenke, og det gikk opp for meg at jeg burde tenke høyt rundt temaet ytringsfrihet.
Før jeg kom så langt, dukket pater Kjell Arild Pollestads navn opp i nyhetsbildet, og med et ikke udelt positivt fortegn. Derfor lot jeg meg rive med og skrev først ett blogginnlegg, deretter ett til, i løpet av i går. Kanskje lot jeg meg på den måten bli "en bricka i ett intrigspel", som den svenske bloggeren uttrykte det. Dette vet jeg ikke, og jeg kunne godt tenke meg å slippe å vite det.
I dag fyller Pollestad hele VGs forside sammen med Lars Roar Langslet. Vil dette oppslaget føre saken vel i havn, eller bærer lenger ut på åpent hav?
Det gjenstår å se. Ennå er nok ikke alt sagt, men spørsmålet er: Trenger alt å sies i alles påhør? Når man har en mening, er det da alltid nødvendig å si den høyt? Man har rett til det, for all del, men det kan være klokt å vurdere først om ens egen mening vil bidra til å gjøre verden til et bedre sted eller ikke.
"Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener det gode." (1. Kor. 6,12) Dette bibelordet kan benyttes i mange sammenhenger, så også her.
Sannheten må fram, men meningene om sannheten, og ikke minst meningene om det som bare kanskje er sant, kan det ofte være lurt å dempe.
I mange tidligere innlegg på denne bloggen har jeg skrevet med begeistring at jeg har sett noe om Den katolske kirke på TV eller i avisene. Nå i det siste har nettopp Kirken vært et så hett tema at verden neppe sitter og venter på mitt syn på saken. Ytringsfriheten er en rettighet jeg som privatperson kan velge å la være å benytte. Dette faktum tar jeg til meg etter den frivillige stengningen av bloggen Oroa dig inte....Også dette er en slags lærdom.
- - -
Bildet: Potemkin-trappen i Odessa, Ukraina.

tirsdag 13. april 2010

Ettertanke

Iblant kan det være greit å legge ut en føler for å se hva som skjer. Jeg har gjort det i dag, i form av nedenstående innlegg om en sak som jeg syntes ble veldig vanskelig å forholde seg til.
Pater Pollestad, den blide, verdensvante og velartikulerte pateren som har gitt Den katolske kirke et ansikt i Norge, er han en overgriper?
Nå har det kommet noen kommentarer til innlegget, og jeg har sett Dagsrevyen. Jeg har behov for å sette en del tanker i system i forhold til anklagene mot Pollestad og hans eget forsvar i dagens Aftenposten:

  • Hvis Pollestad er skyldig, er hans innlegg i Aftenposten en uhyrlig frekkhet.
  • Hvis Pollestad er skyldig, er det skjedd en alvorlig systemglipp når han fram til i går har fått beholde sin tittel og posisjon som pater i Den katolske kirke.
  • Hvis Pollestad er skyldig, har han med dagens avisinnlegg begått et dobbelt overgrep mot pateren i Porsgrunn ved å så tvil rundt dennes uttalelser den siste tiden.
  • Hvis Pollestad er skyldig, har han sveket Kirken i dobbel forstand ved først å begå overgrep og deretter bruke sitt gode navn og rykte utad til å sverte kolleger og overordnede.
  • Hvis Pollestad er skyldig, har Den katolske kirke i Norge mistet en folkekjær pater hvis sko det ikke er gitt hvem som helst å fylle.
  • Hvis Pollestad er skyldig, har han med dagens avisinnlegg avlivet sin egen troverdighet både som pater, forfatter og programleder.

Disse og en rekke andre betingelser gjorde Pollestads eventuelle skyld så utenkelig over Aftenposten ved frokostbordet at jeg ble tankefull og ulykkelig på både hans og Porsgrunn-paterens og bispesetets vegne.
Før eller siden får vi kanskje vite hva som er den objektive sannheten. Fram til da ber jeg om forståelse for min tvil og om tilgivelse for mine feiloppfatninger.

Intriger eller overgrep?


Foto: Aftenposten.no

Det planlagte innlegget i dag skulle handle om ytringsfrihet. Det ble ikke akkurat slik, for da Aftenposten ble brettet ut over frokostbordet, stilte en nyhet seg i veien:
Pater Kjell Aril Pollestad, kjent både som katolsk prest, forfatter og gourmet, skriver i et langt og åpenhjertig leserinnlegg at det er han som er anklaget for å ha forgrepet seg på en tidligere prestestudent. Pollestad beskriver en ganske annen historie enn vi hittil har hørt om saken, og han hevder til og med at det er folk sentralt ved bispekontoret i Oslo som ønsker ham fjernet og har satt i gang en prosess for å få dette til.
Pater Pollestad avslutter med å si at han på 30-årsdagen for sin prestevielse den 12. april nedlegger sitt embede og går av som prest.
Dette er uendelig trist og beklagelig. Jeg er ikke i stand til å ta stilling til Pollestads versjon av historien, men med tanke på alle navn han benytter i innlegget, må det inneholde en ganske høy grad av sannhet. Uansett er det beklagelig at han har opplevd hendelser både nå i det siste og gjennom store deler av de siste 20 årene som en eneste lang heksejakt.
Det vi nå har fått, er en situasjon der to norske, katolske prester i full offentlighet forteller hver sin versjon av en på alle måter dødsens alvorlig historie. Jeg oppfatter situasjonen som tragisk og opprørende fra ethvert synspunkt.
Kanskje handler dette blogginnlegget likevel om ytringsfrihet; hva vet jeg? Sikkert er det at den norske, katolske prestestanden har mistet noe så uvanlig som et profilert, berømt og populært medlem. Derfor måtte denne bloggen handle om Kjell Arild Pollestad i dag; mer generelle temaer får vente.

mandag 12. april 2010

Sølibatet

Etter nøye overveielse har jeg kommet til at jeg nå vil skrive to innlegg med karakter av rene meningsytringer om aktuelle temaer fra Den katolske kirke. Mine meninger spiller liten rolle for helhetsbildet, men jeg har behov for å forsøke å ytre noe som er teoretisk begrunnet.
I dag er sølibatet valgt som tema; det neste innlegget av denne typen vil handle om ytringsfrihet.
Det er kanskje dagens tema som er det vanskeligste av de to. Spørsmålet om sølibatets berettigelse er igjen blitt reist i forbindelse med overgrepssakene som har rystet Kirken de siste ukene. Enkelte har hevdet at overgrepene viser at det er på tide å oppheve sølibatskravet overfor katolske prester.
Denne slutningen er basert på et sneversynt blikk mot utelukkende de nylig rapporterte overgrepene innen Den katolske kirke. Går vi noen måneder eller år tilbake i tid, husker vi tilsvarende skandaler fra både protestantiske kirkesamfunn og fra organisasjoner uten religiøs tilknytning - i tillegg til alle enkeltsakene uten røtter i noen organisasjon. Å oppheve sølibatet er med andre ingen som helst garanti mot nye overgrep. Jeg finner det derfor unødvendig å argumentere for eller mot sølibatet på det grunnlaget.
Forøvrig har jeg ikke til hensikt å argumentere verken for eller mot sølibat på noe annet grunnlag heller. Jeg har gått inn i Den katolske kirke vel vitende om at hver eneste prest jeg kommer til å møte - med bare ett og annet begrunnet unntak - vil være en enslig mann, singel, ungkar, ugift.
I et innlegg jeg skrev i denne bloggens tidligste fase, ga jeg klart uttrykk for den ærbødighet og respekt jeg har for pateren i min lokale menighet nettopp på grunn av at han lever i sølibat for på den måten å tjene Gud og Kirken på best mulig måte.
I bøker jeg har lest, bl.a. pave Johannes Paul IIs "Dagsorden for det tredje årtusen", står det klart og tydelig hvor viktig det er at presten må kunne bruke all sin tid og energi på sin menighet og sine oppgaver i Kirken. Den forrige paven var nok ikke innstilt på å lempe på kravene her, og det er neppe den nåværende heller.
Jeg har sett på nært hold hvor grenseløst engasjerende jobben som pater i en menighet er. Pateren som jeg kjenner best, betjener helt alene 2 menigheter der kirkene ligger 45 kilometer fra hverandre og omfatter i alt 14 kommuner og 1200 medlemmer. Han gjør alt, og det han ikke gjør på egen hånd, er det han selv som har bedt andre om å gjøre. Etter hva jeg forsto i en samtale vi hadde for en tid siden, har menighetsrådet i katolske menigheter ikke så stort ansvar eller så bredt mandat som i statskirkelige menigheter. Stort sett er det pateren som har de absolutt fleste oppgavene og det aller meste av ansvaret.
Å betrakte menighetslivet i lys av paterens liv og hans løfte om å leve i sølibat, minner meg litt om en opplevelse jeg hadde med min eldste sønn for mange år siden - selv om denne hendelsen handler om noe helt annet. Sønnen var 12 år gammel og var på en stor, internasjonal speiderleir på Ingelsrud sør i Hedmark. Omtrent midtveis i leiruka tok jeg med hans yngre bror og dro på besøk. Vi tråkka omkring i de sumpete "gatene"mellom teltene, fant troppen hans og tilbrakte noen timer på stedet. Da yngstemann og jeg begynte å gjøre oss klare for den nesten 10 mil lange hjemturen, ble speideren så stille, og han begynte å kaste lange, megetsigende og etterhvert ganske blanke blikk mot meg. Jeg forsto hva som skjedde: Han ble grepet av hjemlengsel. Vennlig og saklig ga jeg ham valget mellom å bli med hjem eller å få hjelp til å komme over hjemlengselen og gjennomføre resten av leiroppholdet. Han innså straks at det siste alternativet var det mest ærerike, og jeg tok ham med til et par av de yngre lederne og bad dem innstendig om å sette ham i sving med noe. Det gjaldt å komme i aktivitet, være opptatt, stimulert og fokusert på en ansvarsoppgave.
Lederne skjønte straks budskapet og fikk ham i gang med å gjøre klar til kveldsmaten. Grillved måtte klargjøres, bord ryddes og dekkes med uknuselig servise, brød og pålegg skulle fram - og snart var tolvåringen så opptatt at han bare vinket oss av gårde da vi skulle dra.
Parallellen til katolsk prestetjeneste og sølibat er til stede: Når prestene ikke har familie, kan de bruke all sin tid på Kirken. Og når de kan og må bruke all sin tid på Kirken, blir det lettere å leve alene. Sølibatet danner en slags årsak-virkningsforhold med prestetjenestens innhold og ansvar.
Jeg ser derfor hvilke fordeler sølibatet har, men jeg ser framfor alt at det synes mer og mer umenneskelig. For meg hadde det vært utenkelig. Derfor kommer jeg ikke til å protestere det aller minste hvis jeg lever lenge nok til å oppleve at Kirken en gang i framtiden fraviker kravet om sølibat for sine prester. Det kan tenkes at dersom en pater eller et ordensmedlem leser dette, velter aggresjonen opp fordi jeg viser så liten innsikt i sølibatets personlige problematikk.
Jeg ser også at livsstilen som enslig kan få mening gjennom paterens altoppslukende ansvar. Derfor vil tariffgyldige arbeidsvilkår og regulering i henhold til norsk Arbeidsmiljølov gjøre sølibatet ikke bare overflødig, men nesten umulig å leve med. Det er vi som har bare 37,5 timers arbeidsuke som har tid og krefter til å ha familie.
Jeg har grenseløs respekt for alle som velger sølibat som livsstil, enten det er for å gå inn i prestetjeneste eller for å slutte seg til en orden. Jeg understreker at jeg respekterer personene mer enn selve ordningen. I innlegget "Ny identitet" som jeg skrev den 19. april i fjor, refererte jeg en diskusjon jeg hadde deltatt i rundt et hyggelig middagsbord. Jeg avsluttet beretningen om diskusjonen på en måte som også i dag, et år senere, uttrykker min respekt for dem som velger å leve i sølibat. Disse avsnittene egner seg som avslutning i dag også:
"Samtalen kulminerte mens sølibatet var tema og jeg kunne beskrive den grad av aktelse og ydmykhet jeg opplever i møte med den lokale pateren. Han er 10 år yngre enn meg, men kjennskapen til de evige løfter han har avgitt, og som kvalifiserer ham til å kunne yte tjenester som jeg, gamle ulv, kan nyttiggjøre meg, fyller meg med en slik respekt at jeg vegrer meg for å møte blikket hans.
Da dette var sagt, var det ikke mer å si, ikke mer å innvende, ingen flere spørsmål, ikke mer tvil på noen side av bordet. Jeg oppdaget at våre gjester hadde akseptert fullt ut hvor riktig det er av meg å innta en identitet som katolikk."

- - -
Bildet: Utvendig detalj fra Chiesa dell'Immacolata Concezione, Via V. Veneto, Roma.

søndag 11. april 2010

Dugnad

En hyggelig lørdagskveld med selskapelig samvær og samtaler er tilbakelagt. Blant en mengde gode og interessante temaer dreide samtalen med slektninger seg også om forsommerens årlige klargjøring av familiens hytte. Temaet virker hverdagslig og banalt, men det utviklet seg til en synliggjøring av travle menneskers disponering av fritid og fridager, og kanskje avslørte den en viss forskjell mellom katolikker og protestanter. Hør bare:
Å finne en egnet dato for en familiedugnad på hytta startet med en forlengs og baklengs gjennomgang av kalenderen for april, mai og begynnelsen av juni på jakt etter en ledig lørdag. I smug holdt jeg en finger ved torsdag 13. mai, som er Kristi Himmelfartsdag. Jeg tenkte at dersom denne helligdagen midt i uka kunne brukes til det enkle og høyst selvpålagte arbeidet i og utenfor hytta, skulle jeg alltids få med meg kona på en noe framskyndet avreise hjemmefra slik at vi kunne rekke den tidlige messen i St. Birgitta før vi kjørte videre til hytta en mils vei unna for å gyve løs på dugnadsarbeidet.
Da de andre etter tur hevet øyenbrynene i fortvilelse over mangel på lørdager, ymtet jeg forsiktig om at Kristi Himmelfartsdag kanskje kunne være en aktuell dugnadsdag.
Disse slektningene er ordentlige mennesker, rettskafne og ulastelige og sterkt troende protestanter, en ressurs i den lokale menigheten. Derfor var svaret gitt i neste sekund: "Vi jobber ikke på Kristi Himmelfartsdag, nei!"
Jeg trakk forslaget nesten før det var framsatt og gjenopptok søket etter en ledig lørdag. Samtidig startet en tankeprosess innvendig i meg, en undring over hva som gjør at troende kan ha så ulikt syn på disponeringen av en bestemt helligdag.
Det første spørsmålet er naturligvis om jeg for min del har levd i gudløshet så lenge at jeg er blitt blasert, uten dømmekraft og med en altfor tøyelig samvittighet. Dette er godt mulig; jeg er på ingen måte i posisjon til å påberope meg den aller ringeste grad av rettskaffenhet.
En annen tanke er om vi her sto overfor protestantisk vurdering i kontrast til katolsk. Med mitt kjennskap til Den katolske kirkes katekisme visste jeg at det aller viktigste ved helligdagen er "å gi Gud den tjeneste de [menneskene] skylder Ham..." (KKK 2185). Jeg konstaterte at muligheten til å feire messe ikke ble hindret av en eventuell dugnad senere på formiddagen (KKK2182). En dugnad med familie og slekt på felles eiendom er heller ikke noe arbeid i vanlig forstand, men en hyggelig samhandling - på grensen til aktiv avkobling. Dugnaden vil også være av en slik art at det ikke er behov for bruk av andre støyende maskiner enn en støvsuger. Jeg syntes jeg hadde mitt på det tørre som troende katolikk. Protestantene var imidlertid ikke enige.
Jeg tror jeg har en forklaring. Protestantene teller synder én for én og er mer opptatt av syndenes sluttsum enn av delaktigheten i den ene, kollektive skyld. Dessuten - og dette er nok det viktigste i denne konkrete hendelsen - er protestanter med et visst kjennskap i lokalmiljøet svært opptatt av ikke å bli sett mens de utfører en mulig synd. Å rake gressplenen på en helligdag er en slik mulig synd i det protestantiske og i dette tilfellet det østfoldsk pietistiske lokalmiljøets øyne.
Jeg kan ta feil - jeg kan til og med ta grundig feil, det er jeg smertelig klar over. Grunnen til meningsforskjellen om familiedugnad eller ikke på Kristi Himmelfartsdag kan meget vel skyldes etterslep etter min ugudelige respektløshet overfor alt som er hellig. Likevel hadde jeg lyst til å skrive om denne uproblematiske konfrontasjonen med protestantiske slektninger ifall det finnes en promilles sjanse for at det er vår kirketilhørighet som gjør hyttedugnad etter messen en helligdag mulig for den ene parten men ikke for den andre.
Dugnaden finner sted lørdag 8. mai, ble det til slutt bestemt.
- - -
Bildet øverst er tatt på Öland og viser en gammel vindmølle ute på alvaret med viltvoksende orkideer i forgrunnen. Bildet er ikke tilfeldig valgt.

fredag 9. april 2010

Katolikkoide og katolisister

Nå som Den katolske kirke har vært og er et så hett tema i mediebildet, har det blitt virvlet opp en del rusk og rask i form av avarter av katolisisme. At det er vanskelig å skille mellom den opprinnelige, apostoliske katolske kirke og enkelte nye med lignende navn, kan vi forstå, men det er uheldig. I tillegg har jeg helt nylig blitt kjent med en katolsk gruppering med ganske sære synspunkter.
For meg personlig har det vakt en blanding av tristhet og bestyrtelse å se hva som dukker opp som spin-off i skyggen av verdens største kirkesamfunn. Det første eksempelet er NRK sin håndtering av Den nordisk-katolske kirke i går, 8. april.
Selv omtalte jeg Den nordisk-katolske kirke i et kritisk innlegg den 6. oktober i fjor. Jeg har senere latt meg overbevise om at dette marginale kirkesamfunnet nyter berettiget anerkjennelse innen Den katolske kirke. Likevel er dette en avart, en slags lett blanding av både østlig og vestlig katolisisme med luthersk lære på toppen.
I Kveldsnytt i går ble det vist et innslag der ansatte i Den nordisk-katolske kirke ble introdusert som "katolske prester". I hele innslaget, som kan ses her, ble det ikke med ett ord presisert at reportasjen ikke foregikk i en tradisjonell, katolsk kirke.
Det er helt klart Kveldsnytt-redaksjonen som har forsømt seg her. Dette var en unøyaktighet, et eksempel på journalistisk uetterrettelighet som skapte inntrykket av at alle prester som kaller seg katolske, tilhører Den katolske kirke. Dette var uheldig, ikke minst når vi i Kveldsnytt-innslaget ser den intervjuede presten gjøre korstegnet på ortodokst vis (fra høyre mot venstre).
Pepsi er ikke cola, hevdet Coca-Cola-konsernet - og vant.
- - -
Et innlegg jeg skrev for noen dager siden, fikk i går en kommentar med link til en annen blogg. Da jeg besøkte denne bloggen, støtte jeg for første gang på begrepet sedevacantisme. Denne betegnelsen brukes av og om katolikker (??) som ikke anerkjenner beslutningene fra Det Annet Vatikankonsil og som derfor mener at Den hellige stol (lat. sedes) har stått ledig (lat. vacuus) siden VatikanII ble innledet.
Med andre ord: Sedevacantistene anerkjenner verken pavene eller Den katolske kirke fra tiden etter 1962. Et svensk nettsted presenterer dette synspunktet (adoremus.se).
Mange drevne katolikker har sikkert hørt om slike avarter av katolsk syn tidligere, men for meg var dette helt nytt fram til i morges. I lengden blir det litt vel mye å forholde seg til på én gang når Kirken i nyhetsbildet representerer mer enn nok av nytt stoff.
Hadde det vært for 2 år siden at jeg var blitt gjort kjent med slike grupperinger som her er nevnt, og som jeg i overskriften har betegnet med de lingvistiske nyskapingene katolikkoide og katolisister, ville jeg ha snudd ryggen til og snøftet: "Fy faen, så mye rart!"
Nå derimot, nøyer jeg meg med å konstatere at jeg er inderlig fornøyd med å være mainstream katolikk og ellers være rungende uinteressert i alle avarter som måtte dukke opp.

torsdag 8. april 2010

Sjekk av baktroppen

Den 5. april i fjor brakte jeg dette bildet i innlegget "Røtter" her på bloggen. Det viser tårnene i Varnhems klosterkirke ved Skara i Sverige. Ved siden av kirken kan vi i dag se ruinene av et Cistercienserkloster som ble grunnlagt på dette stedet i 1150.
Dette er lenge siden. Det skjedde på den tiden Norden var katolsk og ingen visste at reformasjonen skulle komme 400 år senere og fortrenge den apostoliske kirken.
Min kjære og jeg reiste litt rundt i denne delen av Sverige i begynnelsen av april i fjor. Vi kikket på de over 15.000 tranene som akkurat da tok seg en pause ved Hornborgasjön under den lange ferden nordover, og vi besøkte de historiske restene av Gudhem og altså, som på bildet, Varnhem.

Besøket i de västgötska klosterruinene gjorde inntrykk på meg, og den 8. april 2009, på dagen ett år siden akkurat i dag, videreførte jeg omtalen av den lille rundturen. Den dagen lastet jeg opp et innlegg som het "Inntrykkene fordøyes (1)", og dette ble det første i en serie på i alt 7 innlegg med slike tilbakeblikk.
På den tiden hadde denne bloggen eksistert i litt over 2 måneder. Likevel hadde jeg behov for et tilbakeblikk. Det var som om jeg måtte se meg tilbake for å forsikre meg om at jeg ennå var på vei framover - eller kanskje jeg måtte se meg tilbake for å bli overbevist om at tempoet framover var forsvarlig.
I dag, 8. april 2010, foretar jeg nok et tilbakeblikk, og jeg finner det høyst relevant å sitere et stort avsnitt av innlegget fra samme dato i fjor:

"Bare de siste 4 dagene har inneholdt en masse læring og erfaring under min tilnærming til Den katolske kirke. Kanskje er disse 4 dagene alene nok til å overbevise meg om at jeg vil og bør bli katolikk. Hvordan framdriften vil bli i så måte, vil framgå av et innlegg senere i påsken.
Besøket i Varnhem sist lørdag og ved klosterruinen i Gudhem på søndag har satt i gang tanker og erkjennelser. Gudhem, nonneklosteret fra middelalderen, der Arns Cecilia ble plassert for en 20 år lang soning i Jan Guillous bøker, viste seg å ha i behold en steinskål innfelt i veggen til bruk for vievann ved kirkeinngangen. Det var en opplevelse løsrevet fra tid og rom å se vievannskaret og tenke over hvor uendelig mange hender som er blitt dyppet nettopp der gjennom nesten 900 år - på nøyaktig samme måten som jeg selv dypper fingertuppene i messingskålen ved inngangen til min lokale, katolske kirke.
Med ett var jeg en del av det "vertikale" fellesskapet i Den katolske kirke, fellesskapet med fortidens troende. Uvilkårlig og som den mest naturlige handling i verden dyppet jeg hånden ned i det nå fullstendig tørre vievannskaret og gjorde korsets tegn i den västgötska ruinparken."


Dette tilbakeblikket ett år tilbake i tid gir altså et perspektiv på 900 år av Den katolske kirkes fortid i Norden. Det har hele tiden gått framover. Tilbakeslag har kommet, riktignok, og i 300 år var Kirken forbudt her nord. Men den døde ikke. Arven og troen, læren og verdiene overlevde, og for 150-200 år siden lot alt sammen seg gjenopplive takket være munker og nonner fra Frankrike og andre land lenger sør i Europa.
Framdriften har vist seg så kvalitativt sterk at selv en storsynder og hedning som jeg har funnet det godt og naturlig å bøye kne innenfor kirkedøra.
Med et annet tilbakeblikk mindre enn 3 måneder bakover finner vi et innlegg jeg skrev i inspirasjon over en salme i Lov Herren - katolsk salmebok. Innlegget heter "Sannhets kirke" og tar for seg salme nr 534. Et sitat jeg valgte å bruke i innlegget fra 11. januar, begynner slik:

"Et bluss langs korsets dunkle vei
har sannhets Kirke tent for meg."


Dette er så sant, så presist uttrykt og så dekkende for mitt personlige inntrykk av mine egne opplevelser innenfor Kirken. Jeg vet at det blant alle katolikkene som er sørgmodige i disse dager, finnes mange som kan gjøre disse ordene til sine - kanskje gjelder det absolutt samtlige. For oss er det dette som Kirken og vårt forhold til Kirken handler om: En personlig opplevelse hinsides ord, et bluss, en ild.
Setningen som avslutter hvert eneste vers i den nevnte salmen, lyder: "Jeg aldri den vil svikte." Dette er et sterkt løfte, kanskje først og fremst gitt av salmedikteren, men også indirekte avgitt av menighetsmedlemmer hver gang de deltar i å synge salmen. Ikke noe menneske kan gi et slikt løfte med livsvarig gyldighet uten en kraftfull kombinasjon av overbevisning, besluttsomhet og vilje. De to første ordene i setningen - "jeg - aldri" - er nesten skremmende i sin kontrastive kompomissløshet. Stilt overfor dette monumentalt forpliktende utsagnet gjør det godt å se langt tilbake, til de høye, spisse tårnene i Varnhem som ser ut til både å ville strekke seg like inn i himmelen og å ville kanalisere himmelen ned til jorden. For 800-900 år siden var dette den altoverskyggende meningen med livet for datidens kirkeledere og for menneskene som fulgte dem. Måtte det også være likeens nå og alltid og i all evighet.

onsdag 7. april 2010

Hektiske tider for biskopen

For mange, mange uker siden tipset pater Piotr meg om at jeg måtte skrive et brev til biskop Bernt Eidsvig og be om lov til å bli opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Pateren sa også også at brevet burde sendes like etter påske, for med ett er mai måned her, og da skal biskopen reise rundt til alle menighetene i Sør-Norge og Trøndelag for å ferme ungdommene.
Med andre ord: Biskopen bør ha min anmodning i posten før sommeren, og skal det ha noe for seg, må han få brevet før serien med konfirmasjoner starter.
Så i dag bega jeg meg i vei. Tok meg fri fra kontoret i 20 minutter og dro inn til Posten i Askim sentrum. Jeg kjøpte frimerker til brevet til biskop Bernt og til brevet med kopien som jeg samtidig sendte til pater Piotr. Som om det var en høytidelighet slapp jeg brevene omhyggelig ned i kassen for A-post. Klokka var ett minutt på ti.
I bilen tilbake til jobben hørte jeg nyhetene på radioen, og da var det sannelig skjedd en del siden sist her i kongedømmet. Nå har også Trondheim fått sin katolske overgrepssak, en gammel men ganske grov affære, og biskop Bernt ble sitert sammen med henvisninger til Adresseavisen.
Vel tilbake på kontoret, ikke lenger så sikker på om min tur til Posten hadde vært betimelig eller ikke, fant jeg fram adressa.no og leste alt som til da hadde framkommet om saken. Nettsiden ble stående åpen på skjermen min resten av dagen, og oppdateringer veltet inn mange ganger.
Det har ikke vært noen lett dag for noen, og minst av alt for biskop Bernt, antar jeg.
Selvbebreidelsen tok tak i meg ved lunsjtider, og jeg lurte fælt på om jeg burde ile tilbake til Posten og få stanset brevet slik at den sindige biskopen kunne få ro til å besvare henvendelsene fra media i stedet for å få brevet med min fattige anmodning i posten i løpet av morgendagen. Jeg var fortvilt og skamfull.
Gradvis grydde imidlertid en annen tanke hos meg, en alternativ måte å se det hele på: Jeg for min del har i lang tid gledet meg til å sende anmodningen om å bli opptatt i Kirken. Kanskje biskopen på sin side blir ørlite grann glad over å få et brev fra en vaskeekte Catholic wannabe i denne tiden da alle vil Kirken til livs og later til bare å vente på at Vatikanet faller. Min henvendelse danner en maksimal kontrast til alt som sies og skrives på norsk om Den katolske kirke nettopp i dag; mon tro om ikke biskopen aner en viss fryd over det uvirkelige i brevet som er stemplet i Askim og har hans navn og adresse skrevet med en ultrarapid og kaotisk håndskrift på konvolutten.
Gledelig eller ikke: Jeg har sendt min anmodning, og den inneholder ikke ett eneste ord om overgrepssakene. Jeg ber for biskop Bernts kontakt med pressen i disse dager, langt mer enn for reaksjonen på min anmodning.

tirsdag 6. april 2010

Nå også i Smaalenenes Avis

I dag, 6. april, brakte Aftenposten en stor reportasje om overgrepssakene i Den katolske kirke, og det var fokusert på at Kirken i Østerrike opplever "en bølge av utmeldelser".
Som om Aftenpostens oppslag ikke var nok å fordøye ved frokostbordet, møtte jeg også lederartikkelen i lokalavisen, Smaalenenes Avis, som tok opp samme tema. (Lederartikkelen i Smaalenenes Avis legges ikke ut på nettet før tidligst dagen etter, derfor kan jeg ikke linke til den ennå....)
Lokalavisens lederartikkel fikk meg til å forstå at det er på tide selv for meg å skrive noen linjer om temaet. Jeg har forsøkt å berøre det før, men saken vokser hele tiden og får stadig nye aspekter. Det som særlig har vært førstesidestoff etter mitt ringe innlegg her på bloggen den 11. mars, er Pave Benedicts befatning med en omfattende sak i USA som han i sin tid som kardinal ikke grep inn overfor.
Under mitt opphold i Roma i påsken figurerte Paven i egen ramme på forsiden av de største avisene hver dag, og i hjørnet på rammen sto noe slikt som "Overgrepssaken i Kirken", omtrent som vignetten til en føljetong. Avisenes førstesider var ikke noe hyggelig syn.
På Den katolske kirkes norske nettsider finnes en lang liste over saklige artikler som omtaler temaet, herunder biskop Bernt Eidsvigs pressemeldinger og preken om saken.
For meg er det mer enn nok å henvise til biskopens kloke utsagn om de utspill og kommentarer som har kommet både fra kritikernes og Vatikanets side. Jeg for min del kan bidra med svært lite, og skandalene endrer ikke på noen måte mitt forhold til Kirken og mitt ønske om å tilhøre den. Dette er ikke noe trosspørsmål, det er kun et spørsmål om sorg over menneskers ufullkommenhet.
En god kollega var innom meg på kontoret i dag, pekte på min bordkalender med bilder av Pave Benedict og sa: "Han sliter litt for tida, hører jeg."
Utsagnet var sagt i vennlighet overfor meg, men med en viss forventning om å høre mitt syn. Jeg refererte dagens oppslag i Aftenposten og sa som sant var: Verdenspressen ventet seg en avklarende uttalelse under messen på Petersplassen første påskedag. Dette vitner om dårlig kjennskap til Den katolske kirke og årets høytider: Påskedagsmessen er den viktigste i året, og Paven ville aldri finne på å komme med en dagsaktuell, kirkepolitisk uttalelse i den forbindelse. Alt til sin tid. Påskefeiringen og messen på Petersplassen først. Deretter kommer de grep som må tas i sakens anledning. Ingen av sakene fant sted i går, for å si det slik. Derfor vil det være overilt å reagere på så alvorlige saksforhold nærmest på stående fot. Den Hellige Stols handlemåter pleier å være tuftet på atskillig mer dyptpløyende utredninger og vurderinger enn hva det moderne pressekorpset forventer.

Det var godt og tillitvekkende å lese i biskop Bernts preken ved Oljevigselsmessen den 30. mars: "Jeg skal spare dere for detaljene, men han [Pave Benedict XVI, min anm.] har mer enn noen av sine forgjengere på pavestolen og i troskongregasjonen gjort sitt for å rydde opp og for å forbedre rutinene i denne type saker."
Et slikt utsagn gir grunn til å kunne stole på at de rette og tilstrekkelige prosesser blir satt i gang for å rydde opp under Pavens ledelse. Det finnes ikke forsvar for de handlinger som er begått dersom anklagene er sanne. Om Kirken viser overgrepssaken imidlertid ikke annet enn at den har feilbarlige mennesker i sine lederposisjoner, folk som har minst like mye skyld å be om tilgivelse for som alle menneskene de er satt til å lede.

mandag 5. april 2010

Om å bli katolsk

Se nøye på dette bildet! Det viser en liten klase med hengelåser som er fastlåst dels i hverandre, dels i smijernsrekkverket på en bro. På hver hengelås er det skrevet to navn med vannfast tusj.
Bildet er tatt på broen Ponte Sant' Angelo i Roma, og det er elven Tiberen (Tevere) som skimtes i bakgrunnen.
Men altså: En samling fastlåste hengelåser med navn i sort eller blå tusj. Langs rekkverket på hele broen, som er stengt for biltrafikk, henger slike store og små samlinger av hengelåser. Enkelte klaser teller mange titalls låser.
Dette er symboler på hemmelige forlovelser, dype og inderlige kjærlighetsløfter mellom to elskende. Skikken er kanskje forholdsvis ny - hengelåsene ser i hvert fall nye ut - men den er ikke desto mindre utbredt: Et kjærestepar vandrer sammen ut på broen, skriver sine navn på en medbrakt hengelås, gir hverandre private løfter, låser fast låsen i rekkverket og kaster nøklene i Tiberen.
Kan det gjøres stort mer romantisk? Ved Fontana di Trevi finnes enkelte lignende opphopninger av hengelåser, men vannet i fontenen representerer trolig ikke et så evig gjemmested som elvebunnen i Tiberen.
Jeg kjenner ikke til at en lignende skikk foregår i Norge, eller noe annet sted enn i Roma for den saks skyld, men jeg vet slett ikke alt som folk foretar seg i verden. Poenget er at denne mer eller mindre nyskapte tradisjonen foregår i stor skala i Roma, og spørsmålet er hvorfor nettopp der? Hva er det som gir elskende par ideen til et så bokstavelig talt dyptloddende symboluttrykk for sin gjensidige kjærlighet?
- - -
Dette blogginnlegget handler om å tilegne seg mer enn Den katolske kirkes lære og historie. Det handler om å utvikle en tenkemåte, en sans for symbolikk og representative uttrykkformer som vi i vårt verdslige, blaserte, post-protestantiske Norden ikke har lært oss, et syn for handlinger med dobbel bunn, en hverdagens poesi som her hos oss aktes for intet.
La meg bringe ytterligere tre slike beretninger fra Roma, Den evige stad, Pavens bispesete. Dagens innlegg ligger an til å bli det lengste noen sinne på denne bloggen, og det sier ikke lite.

Her kommer neste beretning:
I gaten Via dei Serpenti, som strekker seg gjennom bydelen Monti fra den monumentale gaten Via Nazionale og ned til Via Cavour, ligger den lille lokalkirken Santa Maria ai Monti. Jeg skrev om denne kirken den 27. september i fjor. Den gang var den ene ytterveggen dekket av stillas og presenning i forbindelse med oppussing. Nå, i slutten av mars i år, var vedlikeholdsarbeidet ferdig, og veggen lyste med nytt mursteinsdekke og et totalrenovert bilde av Monti-områdets Madonna.
En kveld spaserte min kone og jeg oppover gata langs kirkeveggen, og mot oss på fortauet kom en dame i 40-årene. Like før hun var på høyde med Maria-figuren på veggen, gjorde hun korsets tegn opp mot Marias lysende glorie, og på vakkert, italiensk vis kysset hun etterpå fingrene som hadde laget korstegnet.
At hun på veien møtte oss, et middelaldrende par turister, spilte ingen rolle. Hennes møte med Madonna-bildet på veggen var så mye viktigere, så helt umulig å passere uten å vise denne formen for ærbødighet, tillit, takknemlighet og tro.
Slike uttrykk kikker jeg ofte etter når jeg besøker land med overveiende katolsk befolkning, og tegnene uteblir aldri. Folk som er oppvokst med Jomfru Maria og helgenene som alltid tilstedeværende støttespillere, møter ofte påminnelser om de helliges eksistens og bidrag i hverdagen. Som katolikker har de et helt register av uttrykkformer for å vise sin erkjennelse av de helliges medvirkning.
Det er dette som for meg representerer katolsk tenkemåte, katolsk atferd, katolsk mentalitet, katolsk trosutøvelse.
Jeg er på vei mot min konversjon for å bli katolikk. Samtidig ønsker jeg å bli katolsk. Dette går dypere enn katolikk-identiteten. Den katolske tenkemåten er et uttrykk for virkelighetsoppfatningen og verdensbildet. Dette utvikles ikke gjennom litteratur eller kurskvelder, men gjennom modning etter observasjon og fortolkning. Og det tar tid.
- - -
Palmesøndag i Roma bød på utallige møter med folk som bar på olivengrener. Vi så dem på vei til eller fra kirke på formiddagen, men vi observerte framfor alt at folk bar på sine olivengrener hele dagen. På T-banen, på restauranter og kafeer, på gatene og piazzaene, i parken rundt Villa Borghese og på vei hjem til hus eller hotell: En kort eller lang kvist fra et oliventre, med de smale, grågrønne bladene stikkende stivt oppover langs selve kvisten, ble båret synlig sammen med håndveske, bærepose, mobiltelefon, drikkeflaske eller uten noe annet i hånden.
Det imponerende var at kvistene ble båret av menn og kvinner i alle aldere. En gruppe unggutter på T-banen unnså seg ikke for å gå med hver sin olivenkvist synlig for alle og enhver, som en dekorasjon og et kjennetegn på linje med hettegenserne, saggebuksene og capsene som de stilmessig hadde på plass.
Det å bære en olivengren på offentlig sted er utvilsomt et tegn på at man vet og tilkjennegir at man vet at det er palmesøndag. Kun denne dagen er det rimelig å se folk dra rundt på én enkelt slik kvist, og kun i land hvor det er betydningsfullt å vise at man erkjenner dagens spesielle karakter, kan man se folk praktisere denne skikken.
At det var like utbredt blant ungdom som blant voksne og eldre, imponerte oss. Det vekket oss, simpelthen! Her var vi midt i et folkeferd som ser det som et uttrykk for god oppførsel å bære en minst halvmeterlang olivenkvist i hånda under en byturpå palmesøndag. Det er katolsk, ganske enkelt, rett og slett katolsk, og jeg er stum av beundring over Kirkens stilling hos Italias folk.
- - -
Lørdag 27. mars var dagen for den siste i en lang rekke forestillinger der operaen La Traviata av Giuseppe Verdi skulle framføres i en kirke. Vi liker opera, og vi liker å oppleve noe høyverdig når vi er på ferie, så vi skaffet oss billetter og møtte opp.
Køen for å komme inn og kapre seg en best mulig plass på de unummererte setene var lang da vi var på plass en halvtime før forestillingen. Kirken hvor operaen skulle framføres, heter San Paolo Entro Le Mura, altså Paulus-kirken innenfor murene, en relativt liten kirke som ikke må forveksles med den enorme Paulus-kirken utenfor murene.
Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvordan kirken skulle være utsmykket, for det er ikke vanlig å bruke katolske kirker til noe så verdslig som en operaforestilling. Snart viste det seg at San Paolo Entro Le Mura er en anglikansk kirke, beliggende på Via Nazionale et par hundre meter fra Piazza Rebubblica; se bildet til venstre.
Interiøret i kirken var en god del enklere enn det vi er blitt vant til å se i katolske kirker. Noen Maria-figur med tilhørende bønnestol og lysestaker var ikke å se. Heller ikke noe tabernakel ved alteret. Vegger og tak var i hovedsak uten dekorasjoner, men hvelvingen bak alteret viste mosaikker med bibelske motiver, og en linje med tekst fra Bibelen var plassert på tvers mellom mosaikkbildene. Teksten viste begynnelsen av 1. Mosebok på hebraisk fra midten og mot venstre, mens begynnelsen av Johannesevangeliet var skrevet på gresk fra midten og mot høyre. På den måten møttes den gammeltestamentlige og den nytestamentlige skapelsesberetningen midt i hvelvingen bak alteret.
Publikum kom på plass, og ikke én gjorde korsets tegn eller knelte eller oppførte seg på andre måter som er vanlig når man stiger inn i katolske kirker. I pausene mellom aktene var det livlig prat i benkeradene, og da operaen var slutt, brøt en endeløs applaus løs.
Dette hadde ikke kunne skje i en katolsk kirke. Det er nærmest fysisk umulig fordi utsmykningen i kirken har en annen symbolsk tyngde enn den hadde i den anglikanske - og altså reformerte - kirken hvor La Traviata ble framført denne lørdagskvelden. I en katolsk kirke oppbevares dessuten konsekrert brød og vin, som dermed har inntatt skikkelsen av Jesu kjøtt og blod, men dette kan teoretisk sett være fjernet fra tabernakelet i anledning et eventuelt annet arrangement.
Men spørsmålet er: Hvordan skal vi forstå symbolvekten av bilder og figurer i katolske kirker til forskjell fra det som gjelder i de reformerte? Den katolske kirkes katekisme sier at helgenbilder ikke skal tilbes som bilder, men at de skal bidra til å hjelpe oss å konsentrere tanken om den vi henvender oss til, og de skal minne oss om hva den enkelte helgen står for av kvaliteter og egenskaper.
Katekismens avsnitt 2132: "For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet", og "den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt".
De helgener som er avbildet i et kirkerom, tilkommer altså ære fra dem som betrakter bildet. Det betyr at dersom en flokk mennesker samles i et kirkerom i en annen hensikt enn å ære de hellige som er avbildet i kirken, blir helgene passivt og indirekte vanæret fordi de tilstedeværende neglisjerer helgenbildene til fordel for den målsetting de er samlet om.
Dette er katolsk syn, katolsk måte å ære avbildede personer på. Dette synet er ikke forenlig med de reformertes syn, der avbildede personer fortrinnsvis er bibelske personer avbildet i kunstnerens forestilling om en bibelsk episode. I reformerte kirker er bildene dermed en dekorasjon med bibelsk innhold. Bildene og personene på dem er dermed verken hellige eller ærbare i seg selv.
Dette er trolig grunnen til at hvem som helst kan valse inn i en reformert eller protestantisk kirke, prate og le høylydt og ikke respektere andre størrelser enn de menneskene som kommer til kirken for å tale, lese, synge eller opptre for alle de andre.
Jeg har skrevet det før: En katolsk kirke er aldri tom. En avbildet, avdød person i kirken mottar de tilstedeværendes ære. Et bilde eller en statue i kirken er derfor ingen likegyldig gjenstand, ikke bare et verk av kunst eller kitsch, men en representasjon av en ærbar person.
Forskjellen er egentlig enorm og uoverstigelig, og den forklarer hvorfor en opera - som gjerne har en aldeles latterlig, meningsløs handling - kan framføres i en reformert kirke, men ikke i en katolsk.

Dette synet på symboler og symbolbruk er blant tenkemåtene jeg ønsker å utvikle som del av en katolsk mentalitet. Dette vil gjøre meg til en katolsk mann, ikke bare til en katolikk. Begrepet "katolsk i hodet", som er et begrep fra norsk litteratur og som er forklart i et nesten 2 år gammelt innlegg i en glimrende blogg av samme navn, får dermed posisjon som en målsetting, et attråverdig utviklingsstadium. Å reise i land med hovedsakelig katolsk kirketilhørighet er derfor noe av det mest lærerike og utviklende jeg kan gjøre. I de neste månedene håper jeg mine opplevelser hittil vil vokse i meg slik at jeg til slutt ikke bare blir en fullverdig del av Kirken, men slik at også Kirkens katolske tenkemåte og forståelse blir en del av meg.
Site Meter