lørdag 31. oktober 2009

Samson


Illustrasjon: Gustave Doré.

I min ungdom leste jeg Bibelen i sin helhet. Det er ikke noe å være stolt av; de fleste i mitt miljø gjennomførte denne milepælen; det var en del av dannelsen og det minste man kunne yte for å gjøre predikantene fornøyde.
I de mange ukene og månedene jeg arbeidet meg gjennom Det gamle testamentet, kom jeg over beretninger som jeg reagerte på, fortellinger om grusomhet og vold i Guds navn. Voldsomhetene var ofte så overdimensjonerte at de knapt umulig forsvare den gode hensikt. Jeg fant det best å skyve slike avsnitt bakerst i min bevissthet og ikke ta dem fram i noen som helst sammenheng.
Senere, da jeg var blitt frafallen og fant glede i å avvise både gudstroen og Bibelen som det rene skjære sprøyt, var det nettopp disse redselsfulle avsnittene som var bekvemme å trekke fram. Enhver som ikke selv kjente innholdet i GT i detalj, ville la seg målløst fascinere og belære om redslene og horrorscenene blant Guds menn i oldtiden.
Min relativt nye situasjon som katolikk i 2009 har gjort at jeg igjen minnes at Bibelen ikke bare inneholder budskapet om frelse og evig salighet, men også de gamle historiene om hensynsløse drap. Fortsatt ønsker jeg ikke å forholde meg til disse beretningene; de færreste gjør vel det.
Jeg vil nå unne meg en siste kikk på skrekkhistoriene for å konstatere at jeg vet at de fins der. Jeg vil trekke fram én slik historie i dette innlegget, 3 historier i neste innlegg og en matematisk feil i innlegget deretter. Så skal jeg være ferdig med de beklagelige delene av Bibelens innhold.

Dagens fortelling står i Dommernes bok kapittel 16 og omhandler kraftkaren Samson, en kriger som var uovervinnelig i kampene mot erkefienden filistrene fordi han hadde overmenneskelige krefter.
Samson fikk en kjæreste som het Dalila, og filistrene betalte henne for å forsøke å lure Samson til å fortelle hemmeligheten om sin store styrke. Omtrent som i et eventyr lokker Dalila ham til å fortelle hemmeligheten 3 ganger, og han lyver hver gang. Den fjerde gangen derimot, forteller han sannheten, nemlig at styrken ligger i håret hans. Dersom han blir raket på hodet, forsvinner styrken.
Om natten ble hodet hans raket, og han ble tatt til fanget og blindet av filistrene. Dette var verdt en feiring, så filistrene laget et stort gjestebud. De fikk hentet fram Samson fra fangehullet slik at alle kunne se at han var gjort hjelpeløs der han sto oppstilt mellom to søyler. Derfra ender historien slik med Bibelens egne ord:

"Huset var fullt av menn og kvinner, og alle filisterfyrstene var der. På taket var det omtrent tre tusen menn og kvinner som så på at de holdt moro med Samson. Da ropte Samson til Herren og sa: «Herre Gud, kom meg i hu og gi meg styrke bare denne ene gangen, så jeg kan hevne meg på filisterne for ett av øynene mine.» Så tok han tak omkring de to midtsøylene som huset hvilte på, den ene med høyre arm og den andre med venstre. Han trykket dem inn til seg og sa: «La meg dø sammen med filisterne!» Så tok han i av all kraft, og huset styrtet sammen over fyrstene og over hele folket som var der. Slik drepte Samson flere ved sin død enn han hadde drept i sin levetid." (Dom. 16,27-30)

Jeg har ofte tenkt, kanskje på bespottelig vis, men likevel: Endte Samson sine dager som historiens første selvmordsbomber? Og med Guds hjelp? Er det mulig i våre dager å forstå fortellingen på noen som helst annen måte?
Jeg vet ikke, og jeg bryr meg ikke om det. Samson omkom, dro med seg flere i døden enn noen sinne tidligere, og vekk var han!

onsdag 28. oktober 2009

Maria-musikk

Dette innlegget ligger an til å bli ganske kjedelig. Likevel: Jeg er en sånn type person som hele tiden må ha noe å se fram til. Jeg spikrer planer, avtaler og drømmer inn i kalenderen slik at den aldri er tom. På den måten har jeg alltid noe kommende å glede meg til.
For øyeblikket er det mange - riktig mange! - slike etablerte planer i min kalender. Det betyr jo at det er mye å glede seg til på både kort og lang sikt.
På aller kortest sikt gleder jeg meg til å dra til hovedstaden fredag ettermiddag, om mindre enn 30 timer, og oppleve kveldsmesse i St. Olav domkirke. Det kan bli utbytterikt. Ikke lenge deretter, tirsdag 3. november, er det en konsert av de helt sjeldne i Askim kirke - den lutherske, altså.
Den hvitmalte korskirken av treverk, bygget ved ruinene av en årtusengammel Mariakirke, skal på tirsdag ta imot Sinikka Langeland, Lars Anders Tomter og Kåre Nordstoga, som sammen skal framføre folketoner og Bach-verker tilegnet Jomfru Maria. Det er en stund siden jeg leste om konserten, og det er helt klart at jeg straks bestemte meg for å gå dit.
Min kjære livsledsagerske er dessverre opptatt med jobb, men jeg har fått med meg en kamerat - en protestantisk troende frimurer - som i likhet med meg er glad i musikk. Les om konserten på Askim Menighets hjemmesider.
I forbindelse med alt dette serverer jeg det kjedeligste av alt, nemlig en link til Youtube. Dette er slett ikke noe hva som helst; det er en særdeles vakker versjon av Salve Regina med den gregorianske melodien som står i Lov Herren - Norsk katolsk salmebok nummer 553.
Jeg må innrømme at jeg dels har hatt stor glede av å forsøke å henge med i denne salmen under rosenkransandaktene nå i oktober måned og i mai, dels hatt store problemer både med å lese de middelalderske notene på 4 linjer og å huske den spesielle melodien.
Her har jeg funnet en nydelig innspilling, og ved å kjøre den om og om igjen har det blitt lettere å lære melodien skikkelig. Dessuten har den visuelle delen av dette innslaget den latinske teksten i subtitle-feltet. Dermed kan man lære også denne utenat; den norske versjonen kan vi jo allerede gjennom avslutningen av rosenkransbønnen.
God fornøyelse - og Guds velsignelse til alle besøkere på denne bloggen!

mandag 26. oktober 2009

Offer for ufrivillig forbønn

En av mine barndomsvenner het Jan. Foreldrene hans var pinsevenner, og han har så vidt meg bekjent aldri helt forlatt deres konfesjonsmessige linje. Tvert imot: Jan har tatt den helt ut og stiftet en egen menighet enda mer karismatisk og herlig enn pinsevennsamfunnet.

Han har gjort det godt, tror jeg, og er nå forstander og pastor i menigheten han selv har grunnlagt. Zoé-kirken kalles den og holder til i eget, relativt nytt forsamlingshus ved rv 111 i Fredrikstad. Når ukas viktigste møte finner sted søndag formiddag, er P-plassen så full av biler at folk snart må benytte riksveien til parkering. Det er imponerende! Menigheten driver også egen bibelskole og har misjonsprosjekter i gang.

Zoé-menigheten drives på svært moderne vis, og det forundrer meg at den ikke bruker moderne gresk – zoí (ζοή) i stedet for koiné-gresk i navnet, som for øvrig betyr Liv.

Min mor, som døde i 1999, støtte på Jan en gang under de mange årene hun var syk. Hun må ha snakket om sin sykdom til ham, og hun har sikkert snakket om meg også. Jan har ganske sikkert foreslått å be for henne, et tilbud hun naturligvis ikke hadde mot til å avslå. Av den grunn fikk jeg noen måneder senere høre om samtalen mellom dem.

En bekjent som besøkte menigheten iblant på den tiden, fortalte nemlig at min alvorlig syke mor var blitt bedt for av Jan, under fullt navns nevnelse, på et av møtene i Zoé-kirken. Dessuten hadde Jan i samme slengen bedt for min mors frafalne sønn, som det var all grunn til å være bekymret for.

Ettersom min mor hadde bare én sønn, var det ingen ringere enn jeg som totalt uvitende var blitt bedt for under det høymælte Zoé-møtet. Dette må ha vært i 1997 eller -98, og jeg var inne i min mest antikristelige fase av livet, midt i den gudløse 20-årsperioden som jeg tidligere har skrevet om. Jeg var her blitt offer for ufrivillig forbønn, med andre ord. Jeg mottok måpende denne beretningen fra den troskyldige personen som fortalte meg det, og jeg lot det gå noen dager slik at min harme fikk vokse seg stor og sterk.

Så ringte jeg til Jan, pastor Jan på sitt kontor, og spurte hva faen han drev med, og om ikke sekta hans praktiserte det ringeste snev av diskresjon, personvern eller fintfølelse?

Jans stemme og måte å snakke på var nesten ikke til å kjenne igjen fra guttedagene, da vi drev rundt i skogen og satte fyr på plastbøtter for å høre den hylende lyden av plast som dryppet tungt ut av flammene, eller da vi rotet rundt i kjelleren hjemme hos oss og laget elektromagnet ved hjelp av litt kobbertråd, et par spiker og et 4,5 volts batteri. Jan anno 1998 snakket med en varm og innsmigrende stemme, på samme tid lyttende og belærende, og det var umulig å opprettholde min systematisk opparbeidede vrede utover i samtalen.

Vi kom til enighet, og han lovet å la være å be for meg mer om han så skulle få aldri så sterke ønsker om det. I det siste har jeg tenkt masse på den opprinnelig uønskede forbønnen. Ettersom dette skjedde for 11 eller 12 år siden, føles det som om vi trekker saken litt vel langt om vi nå begynner å gjette at nettopp denne bønnen på sett og vis ble hørt til slutt; jeg vet ikke hvor lenge vi kan regne med at en forbønn kan ligge på vent før den må anses som uinnfridd.

Videre kan det nok hende at min gamle venn Jan ville synes at bønnen liksom ikke er blitt hørt på riktig måte, for det var jo ikke hans hensikt – og kanskje ikke min mors heller – at jeg skulle ende opp som katolikk. Kanskje Jan vil tro at det er en annen og mer pavevennlig persons forbønn som er blitt hørt og ikke hans egen – hva vet jeg?

Jeg må innrømme at jeg har gått med et muntert smil innvendig når jeg i det siste har tenkt på denne hendelsen og hva som kom ut av den dersom vi drister oss til å anta den aller spedeste sammenheng mellom Jans manende forbønn fra podiet i Zoé-kirken og min langtrukne og høytidsstemte inntreden i Den katolske kirke. Jeg tror sannelig jeg skal ringe Jan på nytt en dag – det er jo nesten 12 år siden sist!

søndag 25. oktober 2009

Embolismen

På katolsk.no kan vi lese en generell orientering om den katolske messens struktur slik den foreskrives i Missale Romanum. Vi leser bl.a. om bønnen Fadervår i forbindelse med kommunionen:
"Celebranten alene tilføyer embolismen, mens folket avslutter med doksologien."
Det er en fantastisk språkføring i denne teksten. Vi merker oss især ordene embolismen og doksologien.
Da jeg begynte å gå regelmessig til messe i den lokale, katolske kirken, ble jeg forundret over hele framføringen av Fadervår. Først og fremst registrerte jeg ved aller første tilfelle at i Den katolske kirke benyttes fremdeles den "gamle" versjonen av Fadervår med konjunktivformer i de tre første bønnene:
"Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje..."
Jeg husker godt at jeg uvilkårlig smilte litt for meg selv da det gikk opp for meg at jeg befant meg i et ikke-statlig kirkerom. Her var ikke liturgien noen del av norsk lov og altså ikke underlagt statsdirigert språkrøkt.
Det neste som skjedde av overraskelser i Fadervår var at det etter "...men fri oss fra det onde" kom et lengre innskudd framført av pateren alene. Det er dette som kalles "embolismen" i sitatet ovenfor. "Embolisme" kommer fra gresk og er et uttrykk for et innskudd av ulike slag, avhengig av konteksten. Embolismen i Fadervår er innholdsrik og viktig, og jeg kommer snart tilbake til den.
Etter paterens innskudd - embolisme - følger lovprisningen: "For riket er ditt og makten og æren i all evighet." Ordet "doksologi" er som kjent det greske uttrykket for "lovprisning". I andre sammenheng sløyfes doksologien i Fadervår, har jeg erfart, og jeg finner det interessant å avslutte bønnen med "...men fri oss fra det onde. Amen." Jeg husker å ha lært i min ungdom at den tradisjonelle avslutningen, doksologien, ikke hører med i de nytestamentlige originalmanuskriptene. Derfor er det som om vi ber Fadervår helt i tråd med versjonen fra Jesus selv når vi i forbindelse med f.eks. rosenkransen ber Fadervår uten doksologien.
Men det interessante, det teologisk viktige og det personlig oppbyggelige er embolismen. Her sier pateren som kjent:
"Fri oss Herre, fra alt ondt, og gi oss nådig fred i våre dager, så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd og trygget mot all trengsel, mens vi lever i det salige håp og venter vår Frelser Jesu Kristi komme."
I lang tid stusset jeg litt over at presten virkelig ber om at vi må bli fri fra synd. Jeg fant det snodig, men valgte å la være å gå inn i problemstillingen. Slik gikk mange måneder mens jeg unngikk å slippe denne formuleringen innpå meg.
Så plutselig en søndag i september, mens vi sto oppreist under messen og gjorde et opphold slik at pateren kunne framføre embolismen på vegne av oss alle, gikk det plutselig opp for meg hvordan formuleringen må forstås, og jeg ble grepet av dyp og intens glede og takknemlighet over løsningen:
Ytringen om å være fri fra synd lyder jo i sin helhet: "...så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd..."
Jeg oppfattet plutselig at dette ikke innebærer at vi skal streve med å gjøre alle våre tanker, ord og gjerninger fri for synd. Dette er en umulighet teologisk sett og kan ikke være meningen med denne formuleringen.
Derimot må vi fokusere på "med din barmhjertighets hjelp", som henspiller på de nådemidler Gud har gitt oss gjennom Kirken. Her er kommunionens sakrament og her er botens sakrament. Begge er midler til syndsforlatelse, til å bli renset for all ondskap utført siden forrige deltakelse i sakramentet.
Hvilken nåde! Hvilken barmhjertighet! Hvilken mulighet gjennom Kirken! Med Guds barmhjertighets hjelp er det faktisk mulig å leve med alle synder tilgitt til enhver tid. Det må være slik vi skal forstå denne midterste delen av embolismen. Hver gang jeg har vært til messe etter den nevnte søndagen i forrige måned, har jeg gledet meg til å høre nettopp dette utsagnet fra pateren før vi alle bryter løs med doksologien. Fadervår har fått en helt ny betydning hos meg etter at jeg lærte å delta i bønnen på katolsk vis!
Fra en av de mange svenske og katolske bloggene jeg følger, gjengir jeg følgende sitat:
When the great English writer, G.K. Chesterton was asked why he became a Catholic, he responded "to have my sins forgiven."
Og jeg avslutter denne studien i takknemlighet med et utdrag fra Kirkens egen Gloria:
Gratias agimus tibi propter magnam gloriam tuam, Domine Deus, Rex Caelestis, Deus Pater omnipotens.

fredag 23. oktober 2009

Se, hun tror!

Foto: kongehuset.no


Sist fredag sto det en artikkel om prinsesse Märtha Louise på Vårt Lands nettsider. Saken gjaldt en bok som hun skulle utgi, en bok om engler, "Møt din skytsengel".
I avisens papirutgave var saken fyldigere omtalt med bl.a. et intervju med prinsessen. Jeg vil på det varmeste anbefale Vårt Lands oppslag på nettet, "Prinsessens vitensbyrd" og intervjuet "Prinsessen har en engel".
Dette blir kanskje enda en sak der pressen og humorprogrammer på TV boltrer seg i morsomheter om både engler og alle som tror på dem.
Selv synes jeg det må være både en styrke og en seier for en nasjon som ennå har statskirke, å kunne løfte fram et medlem av kongehuset som bekjenner at hun tror på engler. Det betyr jo at statskirkens nærvær ikke har vært forgjeves.
Riktignok drar prinsessen med seg en del alternative elementer som Den norske kirke og andre tradisjonelle kirker neppe setter så stor pris på. Det verdifulle er imidlertid at prinsessen profilerer seg som en person med tiltro til det metafysiske, åpen overfor det hinsidige og trygg nok til å snakke om det, skrive om det og arbeide med det.
Vårt Land tok opp dette aspektet også den 6. oktober i en kommentar til at prinsessen skal holde foredrag under Alternativ-messen på Lillestrøm i november.
Vi kunne ha analysert prinsessens valg som et tegn på strømninger i tiden eller som symptom på at samfunnet utvikler seg mer i retning av åndelige interesser, eller at folkereligiøsiteten dreier fra de konvensjonelle kirkesamfunnene og over mot mer moderne og bredspektrede alternativer. Det viktige er imidlertid ikke disse teoretiske trekkene, men derimot det faktum at prinsessens person blir stadig mer forbundet med aksept for og tilslutning til troen på det overnaturlige.
Det er mulig at jeg begår en feil, men jeg har faktisk kommet til den slutning at jeg vil gi min støtte til prinsessens ferske bokutgivelse og hennes tiltro til englene. Men kommer jeg til å bruke tid på å lese boka? Nei, neppe.

onsdag 21. oktober 2009

En viktig oppklaring

Bildet: Biskop Anders Arborelius, Stockholm: En offisiell katolikk.

For én gangs skyld benytter jeg lunsjpausen til å skrive blogg. Jeg er opptatt av å få presisert at å blogge er noe man gjør for å bli sett og lest, for å prøve ut sine synspunkter og kanskje sin personlighet mot et publikum av ukjent format. Responsen måles helst i kommentarene til det enkelte blogginnlegg.
Her på denne bloggen har det siden oppstarten i februar kommet en mengde positive, velvillige og støttende kommentarer. Noen ganske få har vært kritiske, og de har uten unntak kommet når jeg har uttalt meg negativt, harselerende og ironisk om Den norske kirke eller andre protestantiske trossamfunn og deres ledelse.
Jeg har personlige grunner til å være fæl mot protestantiske forsamlinger, og tro meg: Jeg har benyttet anledningen på denne bloggen i svært liten grad i forhold til det jeg hadde behov for i tidligere faser i mitt voksne liv.
Da bloggen ennå var fersk, og jeg selv ennå ikke var sikker i min sak når det gjaldt å bli katolikk, skrev jeg et innlegg med tittelen Identitet . Det var den 7. mars i år. Denne teksten er stadig like aktuell, og den forteller meget klart at det er Den katolske kirkes egenart som har gjort det mulig for meg å finne tilbake til min barnetro, som jeg trodde hadde tørket ut - eller druknet! - gjennom de foregående 20 årene. Innlegget ”Identitet” viser meget tydelig hvor jeg selv står i forholdet til tradisjonelle protestanter – og det er dem det er flest av i vårt land.
Dette betyr at hva jeg sier om protestanter og protestantiske menigheter, er preget utelukkende av min egen bakgrunn og mine personlige opplevelser og erfaringer. Dette er ganske sikkert ikke stuerene synspunkter innen katolske miljøer, spesielt ikke i offisiell sammenheng.
Behovet for å oppklare dette er blitt påtrengende dels pga. kommentarer fra enkelte sørgmodige forsvarere av protestantiske trossamfunn, dels pga. en pressemelding som gikk ut fra Stockholms katolske bispesete onsdag 14. oktober.
I den svenske pressemeldingen leser vi at biskop Anders Arborelius og hans stab er bekymret over alle ”hemsidor” og blogger som kaller seg ”katolske” og som gir uttrykk for synspunkter som imøtegår offisiell informasjon fra Kirkens lederskap. Les hele pressemeldingen her.
Dette utspillet fra Stockholms Katolska Stift – forøvrig Sveriges eneste katolske bispesete – har fått meg til å tenke på hva som forventes når jeg drifter noe som framstår som en katolsk blogg. Det kan være ganske nifst egentlig, dersom det forventes at alt jeg skriver skal være i samsvar med offisielt, katolsk syn.
Selvsagt er det ikke slik. En blogg er en av de mest subjektive nettstedstypene som finnes. At jeg fra begynnelsen av ønsket å bli katolikk og gradvis har blitt det, innebærer ikke at alt jeg skriver, representerer helt og holdent Den katolske kirkes lære.
Blant de mange temaer som jeg har benyttet bloggen til å uttale meg subjektivt om, er altså protestantiske og især pietistiske miljøer. Ingen privatperson skal behøve å føle seg personlig støtt, men om noen finner mine synspunkter og uttaleformer respektløse og harselerende, har de faktisk tatt poenget. I noen sammenhenger har jeg ønsket å være akkurat så sleivete som det ser ut, og jeg har mine egne gode og gamle grunner til dette.
Nå er det ikke akkurat så særlig mange av denne bloggens mer enn 160 innlegg som framstiller Den norske kirke og beslektede trossamfunn på ufyselige måter, men de innleggene som gjør det, har fått gnistrende kommentarer. I de fleste tilfeller synes jeg slike kommentarer er uimotståelig morsomme, men i enkelte tilfeller – slik som en anonym kommentar fra i går, 20. oktober – ser jeg at kommentatoren er saklig og seriøs. Derfor fant jeg det viktig og på høy tid å komme med denne oppklaringen:
Jeg er en katolikk som representerer utelukkende meg selv når jeg blogger.

Bildet: Bloggeren Inventus, Askim: En katolsk privatperson.

tirsdag 20. oktober 2009

Den bortkomne sønn

I forrige uke fikk jeg ei bok av en god bekjent. Denne personen er kjent som en troende med respektert status i den lokale statskirkemenigheten.
Selv har hun betrodd meg at hun er ”skapkatolikk”, en morsom og megetsigende betegnelse. Selv korte beretninger fra hennes bakgrunn vitner nemlig om at hun har et nært forhold og kjennskap til Den katolske kirke, men hun har hittil ikke latt dette forholdet føre til konvertering. Derfor omtaler hun seg gjerne som ”skapkatolikk”.
Ettersom hun i sommer fikk rede på at jeg er innmeldt i Den katolske kirke og jobber for å konvertere neste år, kom hun som sagt til meg med ei bok nylig. Boka er skrevet av den nederlandske, katolske presten Henri J. M. Nouwen (1932-96), og bokas norske tittel er: ”Den bortkomne sønn vender hjem”.
Omslaget på boka fylles av Rembrandts maleri med samme tittel, en følsom scene der sønnen omfavnes av sin slitne, grånende far. Den eldste sønnen og et par ukjente tilskuere utgjør de øvrige personene i bildet.
Hele boka på nær 150 sider er egentlig en sammenhengende studie av bildet: Gjetninger, tolkninger, detaljbeskrivelser og forfatterens alle øvrige assosiasjoner til bildet. I bokas første kapittel skriver han at han så bildet i plakatform første gang i 1983. Det har preget livet hans i alle år etterpå.
Boka har 3 hoveddeler. I hver av dem gjennomgår pater Henri Nouwen følelsene, situasjonen, holdningene og målsettingene hos hver av de tre hovedpersonene i maleriet og lignelsen som det framstiller. Den yngste sønnen – han som var bortkommen, den eldste sønnen og faren blir alle tolket i lys av både den bibelske lignelsen og frelseshistorien. Nouwen kommer også med en del psykologiske observasjoner og bemerker i sin klarsynthet at bitterheten hos den eldste sønnen (Luk. 15,29) hindrer ham i å være takknemlig fordi bitterhet og takknemlighet er motsatte egenskaper.
Slike innsiktsfulle beskrivelser av mellommennskelige forhold dukker opp rett som det er i den lille boka. Dessuten forteller den med en helt egen, pietetsfull varme om forholdet mellom menneskene og Guds kjærlighet.
Jeg vil anbefale denne boka på det varmeste. Jeg vil også uttrykke dyp takknemlighet overfor den gode ”skapkatolikken” i min bekjentskapskrets, som var så omsorgsfull å gi meg denne vakre og oppbyggelige kunstbetraktningen.

- - -
Henri J. M. Nouwen: ”Den bortkomne sønn vender hjem”. Verbum forlag 2000.
St. Olav bokhandel har flere titler av
samme forfatter, men ikke akkurat denne. Derimot kan boka fortsatt bestilles fra Verbum Forlag.

mandag 19. oktober 2009

Siste skrik

Ifølge Aftenposten ble det sunget sanger av det irske bandet U2 i stedet for salmer under høymessen i Ris kirke i Oslo i går formiddag. Sognepresten uttaler at "...i stedet for å synge for eksempel "Kyrie Eleison", så synger vi "Sunday Bloody Sunday"."
Hvorfor det???
Les hele oppslaget i Aftenposten.
Vi noterer oss at DNK med dette har gjort enda et forsøk på å fornye gudstjenesten.
Ikke et vondt ord om U2, og ikke et vondt ord om den oldkirkelige høymessen heller. Men dette er vel lite annet enn nok et feilslått eksperiment i en luthersk folkekirke på vikende front. Artikkelen avsluttes med en tørr kommentar om at presten er usikker på om dette vil øke besøkstallene i kirken.
Ta en kikk på videoen nedenfor, skru opp PC-lyden og tenk deg inn i Ris kirke en fin høstsøndag. Du trekker pusten for å delta i Kyrie Eleison, og ut kommer dette:

lørdag 17. oktober 2009

PS: Tallenes tale

Meningsmålingen jeg la ut i bloggens høyre marg tirsdag 13. oktober, er avsluttet. Nå står tallene her og taler sitt tydelige språk:
67% mener at det er rett, katolsk innstilling å tro at jeg fikk et overjordisk forvarsel om en kollegas fravær sist mandag. Dette overveldende flertallet har svart slik jeg håpet - ingen grunn til å legge skjul på det. Disse svarene gir meg den bekreftelsen jeg ønsket for å kunne fortsette å se etter Guds og helgeners inngripen i min hverdag.
Samtidig er det 33% som har svart det litt forbeholdne "Det kommer an på..." Disse mener nok at man ikke uten videre skal tilskrive alle pussige sammentreff himmelsk medvirkning. At en tredel av svarene representerer dette forbeholdet, er nok til å fortelle meg at når jeg opplever noe som kan se ut som bistand fra himmelen, kan det være lurt å holde det for meg selv og ikke plapre om opplevelsen til kreti og pleti.
Endelig forteller tallene at de fleste har ikke villet uttale seg i spørsmålet. Av ca 120 besøk på bloggen i den tiden meningsmålingen var åpen, er det bare 6 som har valgt å svare. Dette forteller naturligvis at resultatene er like uhøytidelige som undersøkelsen selv. Og det forteller at de fleste er mer spent på å se hva andre mener om spørsmålet enn å si sin egen mening.
Jeg er fornøyd! To tredeler av svarene går i den retningen jeg håpet på; én tredel holder muligheten for dette åpen, og ingen - null! - har svart at dette er bare naivitet eller at de hellige neppe deltok her. Mangelen på støtte til de to "negative" alternativene gir både meg og mange andre god nok støtte til å være åpen for metafysiske forklaringer når noe merkverdig inntreffer.
Takk for deltakelsen i meningsmålingen og lykke til med å bruke resultatene!

fredag 16. oktober 2009

Salmenes bok

Her en dag slo det meg at alle bloggene som skrives av erklærte katolikker, befatter seg i liten grad om Bibelen og bibelske tekster. Det er kanskje fr. Arnfinn Haram som oftest benytter Bibelen i forbindelse med bloggtekstene sine. Dessuten er bloggeren Oremus flittig i bruk av skriftsteder på bloggen Rosenkransen. Det kan være mange årsaker til at det er blitt slik; dels har trolig de nevnte bloggerne valgt å gi mange av innleggene preg av andakter og små meditasjoner, dels har alle vi andre så utrolig mye annet å skrive om både av hverdagshendelser og av referanser til historisk og teologisk faglitteratur.
Jeg vil derfor skrive litt om bibellesing i dag. Det slo meg nemlig for noen få uker siden at lesingen av den såkalte gradualesalmen med omkved mellom første og annen tekstlesing i den katolske messen jo er lite annet enn utdrag fra Salmenes Bok i Det gamle testamentet. Jeg husket fra min fjerne fortid at Bibelens salmer er stor, poetisk litteratur, oppbyggelig og lærerik, vakker og from.
I tillegg fikk jeg på samme tid en forsterkning av betydningen Salmenes Bok har og har hatt for den menige katolikk. Tidlig i høst leste jeg en hel del om rosenkransen og dens opprinnelse. Det viser seg faktisk at rosenkransen i sin tid erstattet lesing av Salmenes Bok, dels fordi uskolerte munker og folk flest i middelalderen knapt kunne lese, hadde dårlig tilgang på bibelsk lesestoff, og i hvert fall ikke på latin, som ennå var det eneste vesteuropeiske språket Bibelen var oversatt til. Rosenkransen ble opprinnelig bedt 3 ganger slik at man ba Hill deg, Maria 150 ganger - én gang for hver salme i Bibelen.
Gunnar Wicklund-Hansen har fortalt historikken på denne måten:


"Tidlig ble det vanlig blant de kristne (særlig munkene) å be Bibelens salmer, og tallet 150 for rosenkransen stammer nok fra de 150 Salmer. Som botsbønner og ved begravelser kunne munkene be grupper av salmer, vanligvis 10 eller 50 (i rosenkransen én dekade eller én gjennomgang av kransen). Vanlige folk hadde ikke tilgang til bibelhåndskrifter, og de kunne etter hvert heller ikke forstå latin. Da erstattet de salmene med Fader vår, og etter hvert også med Hill deg, Maria. Det var et behov for å telle bønnene, og tellekjeder kom inn i bildet, antagelig fra islam."
(Fra artikkelen "Rosenkransen" på katolsk.no.)


Inspirert både av denne historikken, av mitt generelt store utbytte av å be rosenkransen, og av det faste innslaget med gradualesalme og omkved i messen, begynte jeg så å lese Salmenes Bok for et par uker siden. Jeg prøver å lese 2 salmer hver kveld, men glemmer det ofte og leser i stedet 3 eller 4 av gangen når jeg husker å lese.
Det var faktisk en liten overvinnelse å ta fram den skinninnbundne bibelutgaven fra 1978; jeg husker ikke lenger ved hvilken anledning jeg fikk den, men det kan ha vært en julegave. I et lite blaff husket jeg derimot det indremisjonske åket som daglig bibellesning var for meg da jeg var i slutten av tenårene. Minnet om den dårlige samvittigheten som gnaget for hver dag jeg hadde forsømt å lese i Bibelen, fòr gjennom bevisstheten et øyeblikk, men jeg ristet minnet av meg og bestemte meg for å gjøre lesingen til en positiv vane denne gangen, ingen plikt, men en lystbetont leseopplevelse. Derfor har jeg ikke hatt noen kvaler eller bekymring de dagene jeg har glemt hele greia.
Til nå har jeg lest litt mer enn de 20 første salmene. Dette er vakkert, uendelig poetisk og styrkende. Jeg klarer ennå ikke å gå inn i bakgrunnen for salmene, hva som var situasjonen for kong David da (eller hvis) han skrev den enkelte salmen, og hvilken del av Israels historie de refererer til. Derimot ser jeg tekstene som beskrivelse av dikterens forhold til Gud.
Det er dette som gjør disse diktene så oppbyggelige. Jeg fryder meg over hver eneste linje. Det er spesielt godt å lese den norske utgaven fra 1978, for der er all poetisk litteratur - ikke bare Salmenes Bok - skrevet i den opprinnelige verseformen men ulik lengde på linjene. På den måten er det lett å lese tekstene som dikt og ikke som prosa.
Selv om min relativt nystartede bibellesning viser seg å være noe uregelmessig, er den likevel lystbetont og givende. Jeg har derfor som mål å lese hele Salmenes Bok 2 ganger før min konvertering neste høst. På den måten vil jeg kanskje begynne å gjenkjenne enkelte av salmene som benyttes til lesing i messen.
Dette er tidløs diktning, full av visdom og fromhet, skrevet i inderlig kjærlighet og takknemlighet til Gud. Det inngir trygghet og styrke å vite at disse tekstene ble skrevet for mer enn 2500 år siden av mennesker som satte sin lit til en gud de ikke kunne se. Å tro på deres måte burde ikke være vanskeligere nå enn den gangen, for folk er folk. Dessuten: Hvis vi sliter med å tro på den samme måten, er i hvert fall Salmenes Bok en kilde til kolossal hjelp.
Jeg siterer med største glede det fineste verset jeg har kommet over hittil, Salme 18,31:

"Guds vei er fullkommen,
Herrens ord er rent.
Han er et skjold for alle
som tar sin tilflukt til ham."


Bildet: Min svenskfødte mormors bibelutgave fra 1891, gitt henne til konfirmasjonen i Tanums kyrka 25. juni 1911.

tirsdag 13. oktober 2009

Rett tro eller bare naivitet?

I innlegget ”Santa Maria ai Monti” fra slutten av september skrev jeg om et tilsynelatende merkelig sammentreff mellom et sitat jeg hadde skrevet på bloggen tidlig i måneden, og en tekst som dukket opp på nytt under en vakker morgenmesse i Roma noen dager senere. En av de vennlige kommentatorene på denne bloggen, IHa, skrev da at ”Slike ting skjer stadig vekk, så det må du venne deg til.”

Dette rådet har jeg tenkt mye på. Kanskje finnes det ingen grenser for hvor mange slike ”gudfeldigheter” man kan finne i hverdagen, eller kanskje er det nettopp grenser vi skal se etter: Visse sammentreff er kanskje så banale at de knapt kan tilskrives noen himmelsk medvirkning.

Eller???

Denne lille historien handler om i hvor stor grad man kan tillate seg å være barnlig i måten å bruke troen på. Hør bare:

Sist fredag leverte jeg sekretæren på jobben et brev jeg hadde skrevet. Brevet omfattet to A4-ark og skulle kopieres og deles ut i konvolutt til 37 navngitte elever på skolen. I tillegg skulle en kopi deles ut til samtlige kolleger for at alle skulle være orientert om saken, som gjaldt en ny ordning i forbindelse med skoleskyss.

Jeg ga sekretæren beskjed om at brevet måtte deles ut til alle berørte i løpet av mandag, altså i går. Deretter gjorde jeg slik som er mitt privilegium: Jeg tenkte ikke mer på brevet, for oppdraget var nå overlevert til sekretæren.

I går morges, før jeg dro på jobben, kom likevel tanken på brevet tilbake i bevisstheten. Det slo meg at dersom sekretæren skulle være så uheldig å ha blitt syk i helgen, måtte jeg selv stå for utdeling av brevet denne dagen, en ekstraoppgave jeg egentlig ikke hadde tid til. Jeg fant ut at jeg måtte huske å spørre sekretæren om hvor langt klagjøringen av brevet var kommet dersom hun kom til å ringe og si at hun var syk, noe hun ellers meget, meget sjelden har behov for.

Tre kvarter senere var jeg installert på jobben, PCen var i gang, jeg var som vanlig klar for å ta imot oppringinger fra kolleger som ikke kunne møte på jobb. Da ringte sekretæren. Ganske riktig: Hun var i dårlig form og måtte ta en egenmeldingsdag hjemme. Jeg gjorde akkurat som jeg hadde tenkt på litt tidligere på morgenen og fikk spurt om brevet var kopiert og lagt i konvolutter ennå.

Dette arbeidet var bare såvidt påbegynt, noe som medførte at jeg fikk nettopp den ekstrajobben jeg fryktet. Jeg fant fram navnelisten over de 37 elevene som skulle ha brevet, laget et flettedokument av listen og skrev ut navnene på 37 konvolutter, brettet alle brevene på midten og stappet dem i konvoluttene, limte så igjen konvoluttene og fordelte dem til elevenes respektive lærere. Deretter tok jeg nye kopier og leverte i lærernes posthyller. Slik startet formiddagen med 45 minutter sekretærjobb for min del.

Spørsmålet er: Hvordan kunne det ha seg at jeg fikk en forutanelse om at den alltid så sunne sekretæren kanskje var syk akkurat denne mandagen? Foregikk det en telepatisk overføring mellom oss der hun satt eller lå skral i sitt hjem mens jeg gjorde meg klar for å dra på jobb? Var det bare flaks? Skyldtes forutanelsen en dyp, psykologisk angst for å måtte påta meg den tidkrevende ekstraoppgaven med å distribuere brevet? Var min pliktfølelse overfor utdeling av brevet i rett tid så traumatisk at den fikk meg til å skape hypotetisk hindringsproblematikk?

Eller var slik jeg har lyst til å tro, at den Den salige Jomfru Maria og min skyttshelgen Mattias sammen hvisket meg et par ord i øret for at jeg med et forvarsel i hu skulle unngå å bli fortvilt, irritert og stresset over den tidkrevende ekstraoppgaven som måtte komme?

Svaret på slike spørsmål vil vi kanskje aldri få, men det egentlige spørsmålet er dette:

Er det tillatt å være så infantil og naiv at en mann i min alder og posisjon godtar en forklaring av sistnevnte karakter? Er dette god katolisisme, eller er en slik tankegang bare sludder og vås selv for en katolikk?

For det første må jeg si at jeg fryder meg litt over å klare å se en mulig medvirkning fra ”den andre siden” som en aktuell og behagelig hendelse i hverdagen.

For det andre ser jeg klart at når jeg innstiller tanken på å tolke slumpetreff som overnaturlig bistand, kan det lett bli en lek med virkeligheten, en lek som på ingen måte er farlig, men som kanskje heller ikke er spesielt kristelig.

For det tredje innser jeg at jeg har behov for veiledning i hva som er akseptabel virkelighetsforståelse for en aktivt troende katolikk.

Kan det virkelig være så enkelt som den gode kommentator IHa har fortalt meg, at ”slike ting skjer stadig vekk”? I så fall blir livet bare mer og mer spennende og inspirerende – nei, inspirert, (= beåndet) må det hete!

Jeg inviterer med dette til en liten meningsmåling om saken i høyre marg. La ditt anonyme svar på denne være min veiledning i spørsmålet! Meningsmålingen er åpen fram til midnatt mellom fredag 16. og lørdag 17. oktober. På forhånd takk for svar!

- - -

Det beste sitatet i dag er vel denne velbrukte replikken fra Hamlet:

”There are more things in heaven and earth, Horatio, than are dreamt of in your philosophy.”

søndag 11. oktober 2009

11.10.09

Datoen i dag er som en nedtelling. 11-10-09. Nå er min egen nedtelling i gang: Det er mindre enn ett år igjen til jeg konverterer og blir katolikk i alle betydninger av ordet!
Det er over 2 måneder siden jeg fikk datoen for min konvertering gjennom en underlig opplevelse med beis og malekost ved hytteveggen; jeg skrev om dette i et eget innlegg samme kveld, og noen uker senere kunne jeg avsløre at datoen som dukket opp i min bevissthet, var 10.10.10.
I anledning dagen i dag tar jeg for første gang med et bilde der min ringe person framgår, riktignok fra tilstrekkelig avstand til at jeg ikke direkte dominerer bildeflaten. Dette viser beisingen av den omtalte hytta, og det er tatt nettopp ved nordveggen, der hvor jeg befant meg da tallet 101010 steg opp i dagen mens jeg med malekosten i hånda mediterte over St. Mattias.
Innlegget jeg skriver akkurat nå, markerer innledningen til det som kan bli et av de viktigste årene i mitt liv. I dag, 11.10.09, er det nøyaktig 52 uker igjen til messen der jeg konverterer og erklærer for Gud og menigheten at "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den Katolske Kirke tror, lærer og forkynner."
Det er ikke småtteri som inngår i denne erklæringen. Det er derfor jeg syns det er så godt og riktig å bruke lang, lang tid på forberedelsene. Dagen i dag er egnet både til et tilbakeblikk og til å se framover.
Om bare 3-4 uker er det et år siden jeg gikk til katolsk messe for første gang. Jeg har skrevet om denne hendelsen tidligere, da jeg full av nerver ruslet ned til Mariakirken og snek meg inn på en plass langt bak.
Etter den tid har jeg vært på messe i den samme kirken et utall ganger, minst 50 må det ha blitt alt i alt. I løpet av denne tiden har jeg også feiret messe i en rekke andre, katolske kirker både her i landet og utenlands. Jeg har beskrevet noen av disse opplevelsene i blogginnlegg fra bl.a. Bergen, Nijmegen, Riga, Sardinia og Roma.
Vi kan med største selvfølgelighet konstatere at mitt ferske forhold til Den katolske kirke har tilført reiselivet en ny dimensjon, nemlig søket etter messetider i reisemålets katolske kirke(r). Allerede nå kan jeg nevne at jeg ser fram til til å feire messe i Stockholms Katolska Domkyrka søndag før jul i år og i den slovenske helligdommen Ptujska Gora i februar.
At messen står sentralt i en katolikks liv, har jeg fått erfare både i alle de fantastiske messene jeg har overvært, og i absolutt all litteratur jeg har lest om Kirken. Det har faktisk blitt til en hel liten boksamling om Den katolske kirke her i huset, og selv om langtfra alle bøkene er blitt lest ennå, arbeider jeg meg langsomt gjennom de mange tykke og tynne bindene som står lett tilgjengelig i husets lille kontor. Mange av disse har jeg nevnt i egne blogginnlegg, f.eks. dette.
Bloggen er blitt en viktig del av denne prosessen. Her har jeg bearbeidet tanker og opplevelser jeg har hatt underveis, og jeg har satt min fortid i perspektiv. I presentasjonen av bloggen i høyre spalte står det: "Idet bloggen ble startet den 4. februar 2009, var det helt uklart om bloggeren, "Inventus", kommer til å konvertere eller ikke." Slik det ser ut nå, er derimot konverteringen rimelig sikker - jeg har jo til og med fått fastsatt en dato. Imidlertid ser jeg det også slik at med den lange tiden som gjenstår fram til 10. oktober 2010, har jeg alle muligheter til å ombestemme meg underveis, til å komme til nye erkjennelser som jeg ikke har støtt på ennå. Jeg håper jo ikke at dette skjer, men jeg holder alle alternativer for mulige fram til prosessen har funnet sin avslutning.
I et tidligere innlegg nevnte jeg at jeg ganske sikkert må avlegge skriftemål i flere episoder om jeg skal komme til bunns i alle mellomværende mellom Gud og meg fra mine 20 år med gudløs livsførsel. Første episode er gjennomført, og jeg syns at jeg kan bevege meg litt lettere til mote fram til det er naturlig å hente fram neste episode; kanskje i fastetiden. På denne måten vil jeg møysommelig bli rede til å tre inn i de fullverdige katolikkenes rekker om et år. Dette året er virkelig den tiden jeg behøver for å få bearbeidet mitt stivnede sinn og den mer-enn-middelaldrendes vanetenking og holdningskonservatisme. Det er også greit å ha et helt år fra nå til å bli godtatt og tolerert som "katolikken blant oss" i familien, vennelaget, kollegiet og den nokså vide bekjentskapskretsen. Dette har jeg ingenting imot, men jeg vet at for mange av menneskene jeg kjenner, vil det ta litt tid å forstå at det å bli katolikk er et bevisst og seriøst valg hos meg selv. Det er ikke og kan aldri bli noe eksperiment eller et nykke som går over etter en tid. Dette er et valg for resten av livet, uansett hvilken varighet dette vil få.
I dag teller jeg altså 52 uker fram, og jeg kjenner det kiler i magen når jeg ser meg selv skiftevis stå oppreist og ligge knelende i Mariakirken i Askim foran alle disse mine norske, vietnamesiske, polske og kroatiske menighetssøsken mens jeg skal framsi de ulike svarene og erklæringene under konversjonsritualet. I juni i år skrev jeg et innlegg om hvordan jeg gruer meg til akkurat den siden av saken. Engstelsen er ikke blitt mindre, men dette er hva jeg får tåle å gjennomgå; det er så mange som har maktet det før meg.
Jeg tenkte på nettopp dette under messen i kirken i formiddag. Sammen med min kjære, som stadig er protestant men med større og større vidsyn, satt jeg litt bakenfor midten av kirken og kikket fram mot den forreste benken, som trolig vil være min plass den 10.10.10. Jeg kjente igjen et gufs fra tanken på å være i fokus, men ristet det av meg.
Like etterpå kom vi til den fineste delen av messen, nemlig Den Eukaristiske Bønn, der vi alle synker ned på kne. Jeg opplevde nok en gang hvordan dette, å knele ved benken og vise på samme tid ydmykhet, syndserkjennelse og takknemlighet, er noe av det sterkeste og tydeligste i det å være katolikk. Jeg kjente at det er dette jeg vil, det er dette som oppleves rett og godt, og jeg tar målbevisst fatt på dette året som skal føre meg helt fram til fullføringen av denne prosessen - så sant jeg lever.
Dermed vil denne bloggen arte seg akkurat slik det står i høyre marg: Fram til slutten av 2010 - eller i det minste fram til 10.10.10 - vil det bli skrevet stadig nye innlegg om min lange vandring.

fredag 9. oktober 2009

Nobelprisen sett med amerikansk, katolsk blikk

For første gang i min tid som først katolsk interessert og deretter som troende katolikk henviser den amerikanske nyhets-site'n Catholic Online til nyheter fra Oslo!
Det som Catholic Online griper fatt i ved tildelingen av Nobels Fredspris til president Obama, er ikke hans korte tid i embedet, men det innenrikspolitiske problemet at han i sine helsereformer ikke har vært villig til å innskrenke adgangen til abort for amerikanske borgere.
Som ved nok et slikt merkelig sammenfall av omstendigheter handler dagens innlegg på denne bloggen dypest sett om det samme som innlegget i går, nemlig om en kjent persons holdning til abort, og omgivelsenes reaksjon på hans synspunkter. Jeg deler nå dagens hovedartikkel fra Catholic Online på bloggen Banker på Pavens port:

President Obama Receives Nobel Peace Prize. War on the Womb Continues - Catholic Online

Shared via AddThis

torsdag 8. oktober 2009

Nei til opprørsprester!

Mitt innlegg om "lutherske katolikker" forleden dag har vakt ulike reaksjoner i kommentarfeltet. De som lurer på hva jeg har imot prester som villig lar sine egne synspunkter i kirkepolitiske saker gå foran alle andre hensyn, vil finne en viktig og ganske personlig forklaring i det nedenstående.


En stund etter at jeg flyttet fra min hjembygd for 30 år siden, fikk menigheten en ny, residerende kapellan. Kapellanen kom fra Ryfylke og het Ludvig Nessa. For mange i min generasjon er dette navnet mer enn nok til å vekke minner om spektakulære og symboltunge demonstrasjoner mot abortloven gjennom siste halvdel av 1980-tallet. Yngre personer har kanskje ikke noe forhold til de politiske og kirkelige hendelsene fra den tiden, men det er helt klart at Ludvig Nessa, side om side med sin meningsfelle Børre Knudsen, skapte historie.
Mens Nessa herjet planmessig og målrettet i riksdekkende nyhetsmedier, ble forholdene verre og verre i menigheten hvor han var ansatt. Under gudstjenesten 17. mai 1986 trakk han tilbake sin embedsed som prest i Den norske kirke, og dermed fikk rabalderet fritt spillerom.
I menighetsrådet der Nessa hadde sin stilling, satt enkelte av mine slektninger. Samtidig (1986) ble en av mine venner fra ungdomstiden ansatt som sogneprest i menigheten og ble altså Nessas nærmeste overordnede.
Jeg fikk løpende informasjon om problemene som menigheten ble utsatt for, om splittelse og opprivende diskusjoner, om håpløse valgsituasjoner, om plagene ved alle samtaler og møter som sporet av, om det umulige i å drive menighetsarbeid parallelt med den lokale kapellanens voldsomme opprør mot kirkeledelsen, Kongen og Stortinget. Folk ble syke av plagene de måtte leve med.
Jeg kommer aldri til å glemme de mange årene med stadige, timelange telefonsamtaler med slektninger som led under forholdene i menigheten.
Så langt i dette innlegget har jeg ikke sagt ett eneste ord om mitt eget syn på abortloven. Det skyldes at det på ingen måte er synet på abort som er tema her. Derimot handler denne teksten om hvordan samarbeidsforhold og menighetsarbeid ble dramatisk skadelidende av at en kapellan i Den norske kirke fór rundt og demonstrerte ved et par sykehus, arrangerte en fiktiv gravferd og holdt ildsprutende tordentaler mot sin biskop ("ulv i bispeklær") og konge ("Olav den blodige") foran et glupskt pressekorps.
Uavhengig av folks syn på abortloven førte Ludvig Nessas aksjoner til konfliktsituasjoner på mange plan i det lille lokalsamfunnet. Det ble vanskelig å skille mellom abortsaken og kapellanens person. Vi kan beskrive de ulike konfliktene på denne måten:
  • I stedet for å ta stilling for eller imot abort, ble det snarere spørsmål om å være for eller imot kapellan Nessas aksjoner.
  • Støttet man aksjonsformen, støttet man også personen Ludvig Nessa.
  • Det ble vanskelig å være motstander av abort uten å bli betraktet som sympatisør av Nessa.
  • Redelige og anstendige folk tidde stille om sitt abortsyn av frykt for å bli identifisert med Nessa og hans ytringsformer.
  • Å være motstander av abortloven ble et av kravene til rettroenhet.
  • De kristne som fant Nessas metoder frastøtende, fikk sin kristne tro og sin holdning til abortloven mistenkeliggjort.
  • Mange nektet å bruke Nessas prestetjenester ved private begivenheter (barnedåp, bryllup, begravelse) av frykt for å bli regnet som hans meningsfeller.
  • Folk som på den måten tok avstand fra Nessas protestaksjoner, kunne lett bli tatt for å være aborttilhengere uten at dette var tilfellet.
Slik kan vi fortsette å stille opp motsetningsforhold mellom de tre elementene i situasjonen som rådet for 20-24 år siden: Synet på abort, synet på retorikken hos Nessa og Knudsen og synet på presten Ludvig Nessa. Kort sagt var det Nessa selv som ble sentrum i saken. Hans mildt sagt ukonvensjonelle stil som prest vakte større reaksjoner enn abortsaken i seg selv.
Forvirringen og lidelsen hos alle som måtte forholde seg til ham som kapellan, var ubeskrivelig.
Ludvig Nessa har nå for tiden et eget nettsted hvor han profilerer sine nåværende satsingsområder. Der har han også lagt ut hele teksten fra domfellelsen mot ham i lagmannsretten i 1991. De som enten har glemt eller ikke har hørt om hans omfattende sprell, kan ha nytte av å lese dommen der det i 15 punkter beskrives hvordan han beviselig krenket ro og orden både i menigheten, i bispedømmet, ved to sykehus, på en kirkegård og i forholdet til myndighetene.


For meg personlig har de skremmende tilstandene i min hjembygd på 1980-tallet ført til en umiddelbar avstandtagen fra alle andre prester som utnytter eller misbruker sin stilling til private protestaksjoner. Det har også gitt meg et syn på prestegjerningen og omsorgen for menigheten som samsvarer helt med den på mange måter umoderne presterollen innen Den katolske kirke - især med tanke på lydighetsløftet.
Dessuten må jeg innrømme at alle uhyrlighetene fra Nessa & co, med base i mitt gamle lokalmiljø, har gjort meg ganske likegyldig og uinteressert i forhold til hele abortsaken, såpass likegyldig at det føles helt OK å la Kirken - den katolske, vel å merke! - ta hånd om hva som skal menes.

tirsdag 6. oktober 2009

Lutherske katolikker (sic!)


Foto: gulesider.no

Nær min hjembygd utenfor Fredrikstad lå et lite, gammeldags bedehus som het Sarepta. Bedehuset var eid av den daværende Santalmisjonen, som senere fusjonerte med Indremisjonen og dannet selskapet Normisjon. I dette lutherske landskapet holdt man seg på trygg, erkekonservativ og trangsynt grunn, noe som gikk godt overens med beliggenheten for Hans Nielsen Hauges hjemsted like over på den andre siden av Glomma, bare få kilometer i luftlinje.
Som med så mange andre bedehus eid av det nåværende Normisjon har det heldigvis gått nedover med driften, og allerede for flere år siden ble Sarepta stengt. Huset ble deretter solgt, men ingen jeg kjenner i området, har kunnet forklare hva eller hvem det er som har kjøpt huset. Det har gått rykter om at det er en katolsk organisasjon som eier og driver huset, men dette har jeg ikke helt kunnet tro på ettersom dette ikke framgår av nettsidene katolsk.no.
Huset har åpenbart vært vedlikeholdt hele tiden; det tar seg godt ut og er som alltid lett å se fra krysset E6/Rv111 ved Årum. Alle som har kjørt E6 til eller fra svenskegrensen ved Svinesund, har faktisk kjørt rett forbi det.
Da jeg kjørte forbi på rv111 for et par uker siden, ble jeg vàr at det på søndre møne er spikret opp et hvitmalt trekors. Ved nærmere ettersyn kunne jeg til og med se at det ikke var noe alminnelig kors, men intet mindre enn et russisk kors, med skråbjelke nederst. Ortodoks, med andre ord??? Nei, heller ikke nettstedet ortodoks.no vitner om noe nytt lokale mellom Fredrikstad og Sarpsborg.
Helt nylig bestemte jeg meg for å komme til bunns i saken, og jeg satte i gang med et utstrakt søk på Internett. Da falt bitene på plass, og jeg vet nesten ikke om jeg skal gråte eller le. Jeg ble i hvert fall full av ny og fullstendig uinteressant viten. Jeg bringer mine søkeresultater her:

Det gamle misjonshuset Sarepta eies av St. Mikael og alle de helliges menighet og tilhører Den nordisk-katolske kirke, som ble stiftet i Norge i 1999. Kirkesamfunnet kaller seg iblant gammelkristent, noe som forteller at det baserer sin teologi dels på gamle skrifter fra de første par århundrer e.Kr., dels på luthersk tenkning. De anerkjenner Paven, men ikke Pavens ufeilbarlighet (er det mulig?!). De anerkjenner heller ikke Jomfru Maria slik hun posisjoneres i katolsk teologi.
Den nordisk-katolske kirke har menigheter i Oslo, Bergen, Ålesund, Trondheim og altså Fredrikstad/Sarpsborg.
Ettersom kirkesamfunnet er såpass ferskt, drives det av prester som alle har protestantisk utdannelse og har vært ordinert til prest i Statskirken. Navnene på prestene som dukker opp når man klikker seg litt rundt på nettsidene www.dnkk.no, er til dels foruroligende:
Her finner vi Fader (!) Tom Hængsle, kjent fra homofilistriden på 1990-tallet. Hængsle var på den tiden prest i Skjeberg i Østfold og var én av tre prester som brøt kontakten med biskop Even Fougner i 1997 etter bispemøtets homofilivedtak.
Her finner vi også Fader Asle Ambrosius (!) Dingstad, som foretok et lignende brudd med biskop Sigurd Osberg i Tunsberg bispedømme omtrent på samme tid. Også en tredje "Fader" er kjent fra tilsvarende, prestelig ulydighet og opprør, Lauritz Elias Pettersen.
Så dette ble den åndelige redningen for lille Sarepta på Årum, å bli en kirke for prester som ikke finner seg til rette noe sted, verken i Den ortodokse, Den katolske eller Den lutherske kirke. I stedet har de altså med en nokså forenklet og tendensiøs eklektikk utviklet et nytt kirkesamfunn, etter forehavende basert på en amerikansk nisjekirke omtalt som "the Polish National Catholic Church (PNCC)".
Protestantene fortsetter med andre ord sin splittelsespraksis. Den enkeltes egne meninger er så fundamentalt viktige at de kan tas inn i statuttene for et nytt kirkesamfunn så snart uenigheten med opprinnelige trosbrødre blir for sterk. Å bøye av og vise ydmykhet og lydighet er ikke tingen for disse karene. Heller høvle ned sin egen kirke med ostehøvel enn å holde fred.
Jeg har sagt det før og sier det igjen og igjen og igjen: Jeg har ingen sans for pietistiske mørkemenn. Jeg har sett for mye av dem på nært hold. Herrene Hængsle, Dingstad og Pettersen har forhenværende (eller kanskje stadig nåværende?) kolleger i Foreningen for bibel og bekjennelse, en trist flokk som jeg i min ungdom slåss mot i avisspaltene. Dette vil jeg nok komme tilbake til et eget innlegg om noen dager.
Ærlig talt: Etter 20 år på religionsfri vidvanke nettopp på grunn av figurer som Hængsle og Dingstad og noen enda verre, har jeg funnet en havn og et hjem i Den katolske kirke. Jeg er sjeleglad for at ingen av dem er å treffe her, og jeg finner det patetisk og latterlig å se at de nå får herje fritt med hverandre og sine familiemedlemmer i et trossamfunn så smalt og marginalt som osteskiven i en club sandwich. Lutherske katolikker? - My ass!

søndag 4. oktober 2009

Små hendelser, stor betydning

Dagene går jevnt og trutt framover; snart er det bare et år igjen til dagen for min konvertering til Den katolske kirke, 10.10.10. I mellomtiden tar jeg det med ro og reflekterer uformelt og usystematisk over alt som hender meg.
Vi har hatt noen dager med festivitas her i huset. Min kjære har fylt runde år, og det meste av denne uka har vært preget av feiring og selskapelighet. Dette førte til en viss kontakt med slektninger som er aktive innen lokalt menighetsarbeid i Den norske kirke, og som så mange ganger før beskrives det som "veldig hyggelig" at jeg har valgt å bli katolikk. Jeg antar at det betyr "veldig hyggelig i motsetning til det gudløse livet du har ført i de foregående 20 år". Som jeg trolig vil komme tilbake til et eget innlegg i nær framtid, vil nok meningsforskjellene snart komme til syne i samtaler om troens innhold hos de protestantiske slektningene og meg selv. Vi får håpe at det også på lengre sikt blir betraktet som "veldig hyggelig" med en katolikk i slekta.
I anledning fødselsdagen ga jeg blant annet en bok til min kjære, en morsom, dansk utgivelse som forhandles av St. Olav Bokhandel: "Kunsten at overleve når man er gift med en katolik". Boka ble satt pris på, og jeg ser fram til å høre mer om hva hun har i vente, og om hennes innstilling til alt dette...
Selv leser jeg for tiden en av bøkene jeg kjøpte på høstmarkedet i den lokale, katolske kirken den 5. september. Boka er skrevet av Scott Hahn og heter "Lammets nattverd". Det framgår at forfatteren er utdannet protestantisk prest i USA, men har konvertert til katolisismen og skriver levende og engasjert om messen i katolsk tradisjon. Her finner jeg nettopp en masse henvisninger til tradisjonene. Scott Hahn bruker kildemateriale fra det første og annet århundre e. Kr., altså ikke-bibelske nedtegnelser fra apostlene og deres umiddelbare etterfølgere.
Det er virkelig fascinerende å lese hvordan messen og ikke minst kommunionen har funnet sin form for uhyggelig lang tid siden. Henvisningene bekrefter det som bloggen Sanctus er opptatt av i 3 innlegg fra september måned, nemlig hvor feil eller mangelfullt det blir å legge vekt på Bibelen alene ("Sola scriptura"). Kildematerialet i Scott Hahns bok viser jo til fulle at det allerede på 100-tallet fantes folk som var seriøst tenkende og som kunne nedtegne skriftlig hvordan de ble enige om å utføre ritualer og liturgi.
Å lese dette i konsentrert og relativt moderne form, med forfatterens ekte entusiasme som undertone, gjør meg trygg og fornøyd med både mitt valg og min hverdag. Jeg er kommet innenfor en kirke hvor det bare dukker opp flere og flere ting å lære, og alt jeg har møtt hittil, har vært godt og byggende.
Ved kveldsmessen i den lokale kirken sist onsdag var vi bare 4 mennesker i forsamlingen, inkludert pateren. Like fullt var messen en intens og fortettet opplevelse der hvert eneste ord fra presten eller oss i menigheten føltes som skritt på veien mot et felles mål: Eukaristien, der jeg selv riktignok ikke får delta fullt ut ennå, men hvor jeg likevel får ta del i syndsforlatelse og fellesskapet ved å være til stede. Det passet utrolig godt å begynne å lese "Lammets nattverd" etter nettopp denne onsdagsmessen; intensiteten jeg fornemmet var liksom beviset på at Scott Hahns begeistrede skildring er korrekt: Jeg deler hans opplevelse av den eldgamle, apostoliske liturgien.

torsdag 1. oktober 2009

St. Josef og St. Birgitta

Da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen for et utall år siden, husker jeg at vi lærte om Den katolske kirke i kristendomstimene (dette var lenge før faget skulle få et nøytralt innhold under navn så tungvinte at de må forkortes til KRL eller RLE). Det var viktig rent pedagogisk å knytte lærestoffet til lokale forhold, så læreren spurte om vi visste navnet på den katolske kirken i nærmeste by, som var Fredrikstad.
På den tiden lå det daværende Sentralsykehuset for Østfold side om side med det gamle, katolske sykehuset St. Josefs Hospital. Nå er St. Josef forlengst innlemmet i Sykehuset Østfold, men bygningen ligger der ennå.
Den gamle katolske kirken oppført i laftet tømmer ligger fremdeles like bak bygningen som tilhørte St. Josefs Hospital, men det er bygd ny, praktfull katolsk kirke i murstein på skrå over gaten. Den er - som i gamle dager - viet Sancta Birgitta.
Så da jeg som den eneste i klassen rakte hånda i været og svarte "St. Birgitta" på lærerens spørsmål, møtte jeg bare et forundret og overrasket blikk fra lærerens side. Han sa: "Nei, den heter vel St. Josef slik som sykehuset?"
Allerede den gang, 12 år gammel, var jeg like sta og påståelig som nå, så jeg holdt på mitt. Læreren mumlet at han skulle sjekke saken. Allerede dagen etter innledet han skoledagen med å beklage at han hadde tatt feil; den katolske kirken i Fredrikstad het ganske riktig St. Birgitta selv om sykehuset het St. Josef.
Slik går det an gå gå seg vill blant helgenene, især for en protestant som egentlig er uinteressert. Hendelsen kom for meg sist lørdagskveld, for da dro min kjære og jeg på kveldsmesse i St. Birgitta kirke. Vi var ca 15 mennesker i kirken, og vi benyttet sjansen til å se oss godt omkring ettersom det var første gang vi var på innsiden av denne miniatyrkatedralen beliggende rett over veien for Fredrikstad Domkirke. For oss utflyttede er kirken relativt ny, men den har vel stått der i sin nåværende form i nærmere 20 år.
Messen gikk sin gang slik vi begynner å kjenne så godt, og stunden var fredelig og oppbyggelig. Det var da vi kom ut på gata og fikk se fasaden på det opprinnelige St. Josefs Hospital ligge badet i kveldssol at hendelsen fra barneskolen dukket opp i meg igjen. Samtidig minnet min kjære om at det var nettopp der inne, i hjørnet under statuen av St. Josef, at vår eldste sønn ble født i pinsen 1981. Allerede dengang var driften av sykehuset overlatt til det offentlige. Det ble likevel en nødvendighet for meg å fotografere hjørnet av denne bygningen som har hatt såpass stor betydning i våre liv selv om vi hadde et svært distansert forhold til nonnene som drev sykehuset i vår barndom. Jeg husker sykebesøk hos besteforeldre da jeg var så liten at jeg knapt nådde opp til sengekanten. Nonnene føk lydløst rundt i korridorene med sorte hodetørklær, og i alle rom hang et krusifiks oppunder taket.
Faren min fortalte humrende at det alltid var så mørkt inne i sykehuset, for katolikkene sparte på strømmen. Jeg skjønte ikke helt om dette var en katolsk dyd, men mørkt var det, det hadde han rett i.
Den lille trekirken blir tydeligvis vedlikeholdt. Den er rødmalt nå for tiden; jeg mener å huske at den var mørkebrun i min barndom. En blogger knyttet til den katolske menigheten i Drammen skriver noe lignende både om en gammel tømmerkirke og St. Josef-søstrene på et lokalt, katolsk sykehus i sin hjemby; les innlegget her. Dette tilhørte sannsynligvis en oppgave og en organisering av Kirkens arbeid i Norge på første halvdel av 1900-tallet. Det interessante for Fredrikstads vedkommende er at kirken og sykehuset fremdeles ligger side om side. St. Josef i egen person skuer fra hospitalhjørnet utover kvartalene der kirke, menighetssal og kontorer er plassert i en vakker og spektakulær bygningsmasse. Og inni kirkerommet satt vi sist lørdag kveld og feiret messe med et drøyt dusin sjeler som vi overhodet ikke kjenner, men som vi like fullt opplevde et fellesskap med.
Det er forunderlig; ord strekker ikke til...


Site Meter