Den fremste blant enere

Pave Johannes Paul II har i sitt hjemland Polen en posisjon som knapt kan overvurderes. Bildet over er tatt ved inngangen i borggården i slottet Wawel i Kraków. Denne bronsestatuen utstråler den polskfødte pavens mildhet og kjærlige holdning til folket, og dette er langt fra den eneste skulpturen eller avbildningen av Johannes Paul II som finnes der i byen. Årsaken er klar og forståelig.
Knapt noe enkeltmenneske preget det 20. århundre i større grad enn Johannes Paul II. Hans direkte og indirekte bidrag til kommunismens fall i Øst-Europa og dermed på avslutningen av den kalde krigen på hele den nordlige halvkule er handlinger av påvirkning og involvering som uomtvistelig gjør ham til en fredsfyrste av rang.
Allerede som biskop og senere kardinal Karol Wojtyła var han populær og aktet både av folket og Kirken. Han hadde bak seg allsidige studier og var særdeles språkmektig. Han skal være den paven som gjennom historien har tredjeplassen i antall år i Den hellige stol - 27½ år i alt, fra 16. oktober 1978 til 2. april 2005. På den måten preget Johannes Paul II hele den siste fjerdedelen av det 20. århundret og begynnelsen av neste. Det er derfor vi med en viss rett kan forutsi at han vil bli husket og referert langt inn i framtida.

Bildet ovenfor henger ved utgangen av Vatikanets museer og viser den folkekjære paven omgitt av barn, en typisk scene for denne paven. Det var i Vilnius i oktober 2006 at jeg for alvor fikk øynene opp for Johannes Paul IIs betydning i land der Den katolske kirke står sterkt. Litauen er et av Polens naboland og har en betydelig, polsk minoritet. Folk i de to landene regner hverandre som brødre, og det var derfor av stor, nasjonal betydning også i Litauen at det kom en polsk pave til makten i 1978. Nesten 80% av Litauens befolkning er katolikker.

Johannes Paul II besøkte Litauen i 1993, og da jeg besøkte hovedstaden 13 år senere, var det fremdeles rikelig med minner etter besøket rundt i byen. Marmortavlen ovenfor forteller på litauisk og polsk at pave Johannes Paul II foretok et pilegrimsbesøk i Vilnius den 5. september 1993.

For meg ga det en viss ettertanke å se dette minnesmerket. Det hadde da gått halvannet år siden Johannes Pauls død, og det gjorde inntrykk på meg å se at litauerne lenge før hans bortgang hadde satt opp minnesmerker med varig holdbarhet.

Inne i en av kirkene i Vilnius henger dette maleriet, tydeligvis laget etter et fotografi fra pave Johannes Paul IIs besøk i denne kirken i 1993. På bildet ses kirkens eksteriør til høyre for paven. Maleriet har et visst format, og med sine sterke farger tar det seg noe indiskret ut inne i denne kirken, der alle skulpturer og all ornamentikk er hvitkalket. Like fullt må det ha vært viktig for katolikker i Vilnius å få dette bildet på plass som en dokumentasjon for all ettertid.

Jeg besøkte kirken under en guidet tur rundt i byen, og jeg var på den tiden ikke spesielt interessert i kirker. Det gjorde imidlertid inntrykk på meg å se hvordan vår middelaldrende, kvinnelige guide steg inn i kirker og katedraler med all den rituelle ærefrykt som senere har blitt så naturlig, selv for meg. I tillegg forsto jeg at pave Johannes Paul II og bilder av ham i Vilnius hadde en spesiell og i mine øyne hemmelighetsfull symbolverdi. Kanskje ble den korte turen min kone og jeg gjorde til Vilnius høsten 2006, et av de viktige frøene som siden skulle vokse og til slutt gjøre det umulig for meg å holde meg unna Den katolske kirke to år senere.

Bispegården i Kraków var i noen år Karol Wojtyłas hjem. I et av vinduene over en portal som fører inn til gårdsplassen på innsiden av bygningsmassen, er det blitt plassert et fotografi i naturlig størrelse. Der står den folkekjære paven, relativt ung og frisk, i hvit drakt og vinker til forbipasserende. Når man først har oppdaget dette bildet, blir det umulig å la være å stirre opp mot den imøtekommende skikkelsen, og det er formelig som om han lever i beste velgående der oppe.
Sannsynligvis gjør han nettopp det, den gode pave Johannes Paul II. Det har vært ivret for å saligkåre ham på dagen fem år etter hans død. Det skulle altså ha skjedd den 2. april i år. Jeg har ikke klart å bringe på det rene at dette ble gjort, noe jeg garantert ville ha fått med meg. Sannsynligvis mangler noen avgjørende detaljer, og i så fall finner jeg prosessen ytterst tillitvekkende. Den som som utsetter saligkåringen av Johannes Paul II, lar seg ikke lede av føleri, men søker objektiv dokumentasjon. Dette er med på å styrke tilliten til alle andre saligkåringer som har funnet sted.
Uansett vet vi at ettervirkningene av pave Johannes Paul IIs pontifikat vil prege Kirken og verden ennå i mange, mange år.

Den hellige Far i Roma

Pave Benedict XVI er i nyhetene om dagen i forbindelse med hans offisielle reise i Storbritannia. Det er litt stas å være katolikk når et stort bilde av Paven dukker opp i Aftenposten.
Det knytter seg alltid en hel del synspunkter til Paven og hans uttalelser. Ettersom jeg har blitt langt mer observant enn tidligere overfor hva som faktisk sies og skrives om Den hellige stol, har jeg også blitt oppmerksom på at ikke alle uttalelser er Pavens egne. En viss Federico Lombardi er talsmann på Vatikanets vegne, og han har, såvidt jeg har oppfattet, mer enn én gang vært uheldig med sitt valg av ord og sin grad av diplomati. Et menneske med vanlig feilbarlighet.

I min barndom var det Paul VI som var pave. Han var selve Paven, og mange av oss skolebarn visste ikke noe annet navn på ham enn det, men vi gjenkjente ham fra svart-hvitt-bilder i avisene og det daværende nyhetsbladet Aktuelt. Bildet ovenfor dette avsnittet viser en skulptur av Paul VI i Vatikanets museer.
Jeg husker at læreren spurte klassen i en kristendomstime i 6. klasse hvem som var pave før Paul VI. Det var det ingen som kunne svare på, og de fleste ble nesten forbauset over spørsmålet. Dette var i 1970, og Paul VI hadde vært pave i 7 år. For oss var det en halv evighet, og navnet Johannes XXIII, som læreren oppga, var oss fullstendig ukjent.

Jeg har for lenge siden innsett at Paven og Den hellige stol er en instans som jeg må forholde meg til som katolikk, og jeg venter ikke å få noe som helst problem med det. Tvert imot - Paven er sikkerheten for apostolisk ledelse av Kirken, og et tydelig og kjærlig pavedømme er med på å holde Kirken samlet. Det tror nå jeg, og kan som motstykke til dette bare vise til den konstante oppsplittingen av den lutherske kirken som jeg forlot for halvannet år siden. Der lider man under det totale fraværet av en apostolisk pave på toppen.

Paven står sterkt på samme måte som Vatikanets bygninger ruver innenfor sitt område i vestre del av Roma. På bildet ovenfor ser vi en bronseport i muren som omgir det meste av Vatikanet. Jeg nevnte porten og viste bildet allerede 6. mai i år, og bildet er i bruk i headingen på denne bloggen. Teksten som står under seglene til Den hellige stol, lyder: BENEDICTUS XVI PONT. MAX. ANNO DOMINI MMV PONT I.

I motsetning til hva som var tilfellet den 6. mai, har jeg nå klart for meg hva teksten betyr i sin helhet: "Den øverste kirkeleder Benedict XVI i det Herrens år 2005 år 1 av [hans] pontifikat." Med andre ord: Porten ble laget og montert i 2005, som var det første året Benedict var pave. Dette er den vanlige måten å tidfeste pavers handlinger på - en stødig referanse for ettertiden.

I den tiden jeg har levd, er Bendict XVI den femte paven i rekken. Som sagt har jeg ingen erindring om Johannes XXIII, og Paul VIs etterfølger Johannes Paul I rakk dessverre aldri å komme i gang ettersom han døde en måneds tid etter at han var blitt pave i 1978. Johannes Paul II derimot, er en personlighet som har satt sitt preg på verdenshistorien. Det neste innlegget på denne bloggen vil være viet ham og noen av mine møter med bilder og minnesmerker over ham.

Her og nå vil jeg bare bringe enda en gang dette lille bildet som jeg er litt stolt av og som viser mitt kjappe glimt av Pave Benedict XVI den 15. september i fjor. Så nær kom jeg, og kanskje ble dette det nærmeste jeg noen sinne kom en pave fysisk sett. I åndelig forstand derimot, vil jeg nok nærme meg den til enhver tid sittende pave mer og mer. Paven er min øverste kirkeleder, og det er all grunn til å følge med i hans bevegelser og uttalelser og å yte ham min forbønn og omtanke.

Marias opptakelse i himmelen

I dag er det 15. august og festen for Marias opptakelse i himmelen. Dette er en av de virkelig store høytidsdagene i det katolske kirkeåret. Dagen har vært feiret helt siden 600-tallet, ifølge omtalen på katolsk.no.
Å feire messe i dag medførte en hel del lærdom knyttet til denne dagens dogmeinnhold. Det ble en særdeles innholdsrik og feststemt messe i St. Maria kirke i Askim, ikke bare fordi det var barnedåp denne søndagen, men også fordi menigheten kunne feire 18 års jubileum som selvstendig menighet. Det var nettopp på 15. august 1992 at biskop Schwenzer ledet grunnleggelsen av menigheten i Askim, og da den nye kirken sto ferdig i 2003, fikk den navnet Marias opptakelses kirke selv om den til vanlig kalles bare St. Maria kirke eller Mariakirken.
Alt dette ble nevnt i messen av pateren, og jeg tok det til meg som ny informasjon, ikke fordi jeg ikke har hørt eller lest det før, men fordi tilknytningen til datoen 15. august satte denne delen av lokalhistorien inn i en formfullendt sammenheng.
En del av dagens preken inneholdt referanser til Pave Pius XIIs erklæring fra 1950 om at Maria ved sin død ble opptatt i himmelen med legeme og sjel. Pateren siterte en del av det omfattende dokumentet fra Pave Pius XII, der det framgår at denne læren ble fastsatt etter åpenbaring fra Gud:
"...vi uttaler, erklærer og fastslår det som et guddommelig åpenbart dogme: At den Uplettede Guds Mor, den evige Jomfru Maria, etter å ha fullført løpet i sitt jordiske liv ble opptatt med legeme og sjel til Himmelens herlighet." (Punkt 44 i det pavelige dokumentet Munificentissimus Deus; min oversettelse fra engelsk.)
Rent personlig falt jeg i tanker om denne henvistningen til Pius XII og hans erklæring om Maria. Jeg berørte dette temaet på min vanlige, sleivete og litt for lite grundige måte i denne bloggens 6. innlegg, skrevet 8. februar 2009. Nå i dag møtte jeg så å si følgene av den pavelige erklæringen i søndagsmessen og feiringen av nettopp Marias opptakelse i himmelen, Assumptio Beatae Mariae Viriginis.
Jeg har lest igjennom Munificentissimus Deus i ettermiddag, og jeg har fått bekreftet det som sto klart for meg under dagens messe: Dogmet om Assumptio ble ikke formulert som et påfunn fra Paven eller andre i Vatikanet. Tvert imot; det ble stadfestet etter å ha vært en forestilling og overbevisning blant katolikker flest gjennom nær sagt alle århundrer. Tanken på at Maria, den Uplettede Unnfangelse, skulle måtte vente i en grav på å bli opptatt i himmelen på den ytterste dag mens Sønnen hele tiden var i himmelen, syntes urimelig og preget av bristende logikk.
Pave Pius XII gjorde ikke annet enn å fastslå skriftlig det som Den katolske kirke alltid hadde trodd, men han formulerte likevel ikke sitt dokument før det var blitt foretatt nye, grundige og langvarige undersøkelser om grunnlaget for å innføre forestillingen om Assumptio som et dogme i Kirkens teologi. Mesteparten av Munificentissimus Deus omhandler disse undersøkelsene og funnene de ga.
Jeg erkjenner at jeg har hatt en stor og god festdag for Marias opptakelse i himmelen i dag, 15. august 2010, og jeg merker hvor lite det krever meg å godta dette dogmet, som jeg i alle tidligere år - helt fra barneskolen, faktisk! - har lært å betrakte som en katolsk snurrighet. Nå derimot, er dette i skjønneste orden, for jeg har forstått litt av meningen med at Kirken forholder seg ikke bare til Skriften, men også til tradisjonen. Den vakre læren om Assumptio er et eksempel på dette, og den er til alt overmål gjenspeilt i det fulle navnet på kirkebygningen som jeg så ofte oppsøker og finner trøst og glede i.
Man kan trygt si at mitt liv har tatt uventede veier, og jeg bruker tiden akkurat nå til å konsolidere troen på at mitt valg om å gå helhjertet inn i Den katolske kirke, vil være et valg jeg kommer til å være tilfreds med for resten av dette forunderlige livet.

Sjefsapostelen

I gårsdagens innlegg på denne bloggen nevnte jeg at jeg har fått hengt opp en plakat med bilde av samtlige paver fra apostelen Peter og fram til Benedict XVI. Jeg nevnte at det var 266 i alt; det stemmer ikke helt - det er 265.
Bildet slik det ser ut over denne teksten, ser i første omgang ut som en betydelig myntsamling. Det er det altså ikke; samtlige av pontiffene er avbildet i et lite, sirkelformet, kulørt kobberstikk. Det får alle sammen til å se historiske ut, også den nåværende og de andre som har levd etter at fotografiet ble oppfunnet.
Den enhetlige stilen på bildene forsterker inntrykket av et anegalleri, og dette forsterkes av den ytterst sparsomme teksten ved hvert bilde. Der står kune den enkelte paves navn samt hans tiltredelses- og fratredelsesår.
Den flotte og lærerike plakaten inngikk i en bok om alle pavene som jeg kjøpte i souvenir-shopen i Santa Maria Maggiore i Roma i fjor høst. Boka har blitt så integrert i mitt hjems boksamling at den ikke umiddelbart lar seg lokalisere.
For meg som er mer opptatt av årstall enn av historien bak tallene, er plakaten uendelig spennende. Her ser jeg for eksempel at da Olav den Hellige falt under slaget ved Stiklestad i 1030, var Johannes XIX pave i Roma. Under Svartedauden, en vanskelig tid for hele Nord-Europa, het paven Clement VI. Alexander VI avløste Innocent VIII i samme år som Columbus oppdaget Amerika, og kirkemøtet i Nikea fant sted mens St. Sylvester I var pave.
På denne måten faller Kirken og dens ledere på plass i verdenshistorien, synliggjort i den enkle plansjen på veggen foran meg. Noen av pavene er helligkåret og har derfor fått "St." foran navnet sitt, slik som den nevnte St. Sylvester I. Enkelte andre er saligkåret og har derfor en "B." foran navnet. Dette gjelder bl.a. pave Johannes XXIII, som var den paven som sammenkalte til Det annet Vatikankonsil.
Komponisten Giovanni P. da Palestrina regnes som den som klarte å redde flerstemtheten i kirkemusikken fordi han komponerte "Missa Papae Marcelli" - "Marcellusmessen". Den pave Marcellus som messen var skrevet for, het Marcellus II og var pave i bare 3 uker i 1555. Han er foreløpig den siste som het Marcellus.
Dette med navnevalget er umåtelig interessant. Om vi teller oss bakover i tid fra den nåværende pave Benedict XVI, greier vi oss med bare 10 ulike navn helt tilbake til 1689. Dette viser ikke først og fremst mangel på nyskaping i navneskikken, men snarere et sterkere og sterkere bånd til historien og den apostoliske linjen helt tilbake til St. Peter, øverst til venstre på plakaten.
De 265 bildene representerer en uendelighet av makt og fromhet, vilje og tro, dårskap og visdom, uhygge og salighet. Kirkens historie er broket og sammensatt, og den er representert ved den som til enhver tid har sittet i Den hellige stol. Det er forunderlig å tenke på hvordan plakaten foran meg er en gedigen oppsummering av troens forvaltning gjennom 2 årtusener, og dette enorme fellesskapet er jeg i ferd med å bli en del av i mikroskopisk eller snarere kvantefysisk format. Ja, det er forunderlig!

Katolikkoide og katolisister

Nå som Den katolske kirke har vært og er et så hett tema i mediebildet, har det blitt virvlet opp en del rusk og rask i form av avarter av katolisisme. At det er vanskelig å skille mellom den opprinnelige, apostoliske katolske kirke og enkelte nye med lignende navn, kan vi forstå, men det er uheldig. I tillegg har jeg helt nylig blitt kjent med en katolsk gruppering med ganske sære synspunkter.
For meg personlig har det vakt en blanding av tristhet og bestyrtelse å se hva som dukker opp som spin-off i skyggen av verdens største kirkesamfunn. Det første eksempelet er NRK sin håndtering av Den nordisk-katolske kirke i går, 8. april.
Selv omtalte jeg Den nordisk-katolske kirke i et kritisk innlegg den 6. oktober i fjor. Jeg har senere latt meg overbevise om at dette marginale kirkesamfunnet nyter berettiget anerkjennelse innen Den katolske kirke. Likevel er dette en avart, en slags lett blanding av både østlig og vestlig katolisisme med luthersk lære på toppen.
I Kveldsnytt i går ble det vist et innslag der ansatte i Den nordisk-katolske kirke ble introdusert som "katolske prester". I hele innslaget, som kan ses her, ble det ikke med ett ord presisert at reportasjen ikke foregikk i en tradisjonell, katolsk kirke.
Det er helt klart Kveldsnytt-redaksjonen som har forsømt seg her. Dette var en unøyaktighet, et eksempel på journalistisk uetterrettelighet som skapte inntrykket av at alle prester som kaller seg katolske, tilhører Den katolske kirke. Dette var uheldig, ikke minst når vi i Kveldsnytt-innslaget ser den intervjuede presten gjøre korstegnet på ortodokst vis (fra høyre mot venstre).
Pepsi er ikke cola, hevdet Coca-Cola-konsernet - og vant.
- - -
Et innlegg jeg skrev for noen dager siden, fikk i går en kommentar med link til en annen blogg. Da jeg besøkte denne bloggen, støtte jeg for første gang på begrepet sedevacantisme. Denne betegnelsen brukes av og om katolikker (??) som ikke anerkjenner beslutningene fra Det Annet Vatikankonsil og som derfor mener at Den hellige stol (lat. sedes) har stått ledig (lat. vacuus) siden VatikanII ble innledet.
Med andre ord: Sedevacantistene anerkjenner verken pavene eller Den katolske kirke fra tiden etter 1962. Et svensk nettsted presenterer dette synspunktet (adoremus.se).
Mange drevne katolikker har sikkert hørt om slike avarter av katolsk syn tidligere, men for meg var dette helt nytt fram til i morges. I lengden blir det litt vel mye å forholde seg til på én gang når Kirken i nyhetsbildet representerer mer enn nok av nytt stoff.
Hadde det vært for 2 år siden at jeg var blitt gjort kjent med slike grupperinger som her er nevnt, og som jeg i overskriften har betegnet med de lingvistiske nyskapingene katolikkoide og katolisister, ville jeg ha snudd ryggen til og snøftet: "Fy faen, så mye rart!"
Nå derimot, nøyer jeg meg med å konstatere at jeg er inderlig fornøyd med å være mainstream katolikk og ellers være rungende uinteressert i alle avarter som måtte dukke opp.

Hildegard von Bingen

Det er ganske mange år siden første gang jeg hørte om Hildegard von Bingen. Det skjedde under en sommertur med et musikkorps til Rhindalen. En dag førte ferden oss med ferge over Rhinen, og plutselig befant vi oss i en småby ved navn Bingen. Da var det et lyst hode i bussen som bemerket at det vel måtte være her Hildegard von Bingen kom fra.
Lite visste jeg den gangen om den hellige Hildegard, og enda mindre ante jeg om at jeg en gang i framtida - ca 15 år senere - skulle dele hennes tro.
I dag var jeg innom en platebutikk i min egen lille by og fant en Naxos-CD med sanger av Hildegard von Bingen. Den kjøpte jeg, billig som den var, og nå har jeg begynt å nye den vakre, melismatiske sangen med latinsk tekst.
Hildegard levde fra 1098 til 1179. Det er riktig lenge siden! Ifølge omtalen av henne på katolsk.no var hun usedvanlig begavet og fikk både paver og keisere til å lytte til hennes synspunkter. Det var ingen liten respekt hun oppnådde som kvinne i middelalderen.
Hun hadde visjoner og åndelige opplevelser med profetisk innhold, og disse skrev hun ned i vakre og poetiske vendinger. Hun opprettet et kloster ved Bingen, og her fortsatte hun å skrive og å komponere melodier til sine dikt. Hun fikk Pavens tillatelse til å utgi det hun skrev. Hele den vakre og fantastiske historien kan med varmeste anbefaling leses på Den katolske kirkes norske hjemmesider.
Det mest forbausende er at Hildegard von Bingen ennå ikke er helligkåret. Arbeidet med dette startet på 1200-tallet, og i prinsippet pågår det ennå. Katolsk.no beskriver situasjonen slik at "det katolske folk i Tyskland har i århundrer ansett Hildegard som hellig." Likevel har de avgjørende bevisene for hennes helgenstatus uteblitt, og på nettstedet saints.sqpn.com kan vi lese en anmodning fra benediktinerklosteret i Rüdesheim om å melde ifra når noen har opplysninger som kan bidra til hennes helgenkåring.
Dette er det fantastiske ved Den katolske kirke: Gode og dyktige og innsiktsfulle mennesker kan kåres til helgener, men ikke for enhver pris. Bevisene skal være ugjendrivelige; prosessen foregår like seriøst og grundig hver gang, om den så må vare i mange århundrer.
For dem som uansett regner Hildegard for en helgen, har hun skytshelgen status for naturvitenskapsmenn, språkforskere og esperantister.
Tenk det, selveste Hildegard, den tyske middelalderens produktive dikterske og komponistinne, er esperantistenes egen helgen. Det førte meg igjen til et møte med meg selv og min egen fortid; se f.eks. mitt innlegg fra 9. september i fjor eller besøk nettstedet for katolske esperantister.
Jeg har levd et langt liv, føler jeg iblant, og på mange måter er det jo en sannhet. Å møte igjen Hildegard von Bingen på så mange måter som jeg har oppsummert her, viser at en fyr som jeg ikke kan forholde meg likegyldig til en person som levde for 1000 år siden. Hildegard von Bingen var stor i sin tid, og er fremdeles en størrelse det står respekt av. Bare musikken hennes er bevis på dette.

Pavens bønneintensjoner

På hovedsiden til katolsk.no står Pavens bønneintensjoner for inneværende måned skrevet øverst, mest framskutt av alle budskap på dette rikholdige nettstedet.
Fra første stund har det imponert meg at redaksjonen for katolsk.no har villet løfte fram noe så personlig som bønner på dette offisielle nettstedet. Samtidig har det gjort inntrykk at Paven - eller rettere: Den hellige stol - følger med tiden og forutser hva det vil være behov for å be om i den kommende tiden.
Bønneintensjonene er nemlig ikke formulert like før måneden begynner; nei, de foreligger mer enn et år i forveien. Allerede nå kan vi på en del utenlandske, katolske nettsteder lese Pavens bønneintensjoner - det såkalte Bønnens apostolat - for 2011! Se f.eks. ewtn.com.
Desto mer imponerende er det å lese den første intensjonen for januar 2010:

"At dagens unge må lære å bruke sosiale media for personlig vekst og for bedre å forberede seg på å tjene samfunnet."

Det er særlig begrepet "sosiale media" som gjør inntrykk på meg. Dette begrepet er temmelig nytt og er en fellesbetegnelse på nettsamfunn som Facebook, Nettby, Twitter, LinkedIn og til en viss grad Myspace. Selv om disse nettsamfunnene ikke er av helt ny dato, er begrepet "sosiale medier" en ganske fersk fellesbetegnelse på norsk. Ved et søk på nettet fant jeg denne artikkelen fra september 2009 om at norske bedrifter og virksomheter i stor grad mangler planer og strategier for å håndtere denne typen kommunikasjonsmidler. Dette viser at mange bedriftsledere står uforberedte overfor dette tidsriktige begrepet.
Jeg begynte derfor å spekulere på om Paven og hans stab har brukt en annen formulering og at redaktørene av katolsk.no kanskje har tillatt seg å modernisere uttrykket en smule. I en folder om Bønnens apostolat for hele 2010 som jeg har fått i den lokale, katolske kirken, er nemlig en helt annen formulering benyttet:

"At unge mennesker må bruke de elektroniske kommunikasjonsmidler på en slik måte at de fører til personlig vekst og gjør dem bedre i stand til å tjene samfunnet."

Denne utgaven er ikke særlig elegant rent språklig, og de sosiale mediene er ikke nevnt spesifikt. Jeg har derfor trålt nettet på jakt etter utgaven på andre språk, og det viser seg at utgavene på både italiensk, engelsk og finsk omtaler konkret og direkte de sosiale mediene eller kommunikasjonsmidlene:

"That young people may learn to use modern means of social communication for their personal growth and to better prepare themselves to serve society."

"Perché i giovani sappiano utilizzare i moderni mezzi di comunicazione sociale per la loro crescita personale e per meglio prepararsi a servire la società."

"Että nuoret oppisivat käyttämään sosiaalista mediaa henkilökohtaisen kasvunsa tueksi ja yhteiskunnan palvelemista varten."

Ingen tvil: Pavens bønneintensjon knytter seg til de sosiale mediene og at dagens unge må lære å bruke disse mediene på en måte som fører til personlig vekst og samfunnsgagn. Vi får kanskje ta med som en merkverdighet at Den katolske kirke i Sverige og Danmark har vært mer tilbakeholden med de sosiale mediene og heller tatt opp moderne kommunikasjonsteknikk på et mer generelt plan:

"Att ungdomarna får växa och mogna och på ett klokt sätt använda sig av modern kommunikationsteknik."

"At unge mennesker må bruge moderne kommunikationsmidler til deres personlige vækst, for bedre at kunne tjene samfundet."

Uansett hvor spesifikke de katolske kirkenes nasjonale nettredaksjoner har valgt å være i denne sammenhengen, er det viktig og gledelig at Kirken representert ved dens overhode ønsker at brukerne av nettsamfunn og elektronisk kommunikasjon får gjøre dette på en måte som er positiv og byggende. Dette vitner om at Den hellige stol har inngående kjennskap til trusler og farer i moderne kommunikasjonsmidler.
Det vitner også om at det framfor alt er kommunikasjonen - den sosiale kontakten mellom mennesker på tvers av landegrenser og geografisk avstand - som har fokus i bønneintensjonen.
Det kan dessuten se ut til at Paven tror at det bare er unge mennesker som har behov for å bruke denne typen kommunikasjonsmidler. Dette stemmer naturligvis ikke; at f.eks. Facebook har aller størst vekst blant oss som har passert 50, er Paven utvilsomt orientert om. Jeg er selv tilhenger av His Holiness Pope Benedict XVI på Facebook, én av 86.859 personer. Nei, det dreier seg snarere om at Paven ser de unge som framtiden på jorda, og det preg de får i sin modning og utvikling, vil forme framtidens verden i langt større grad enn vi som er over middagshøyden.
Dette er igjen et tegn på at Pavens bønneintensjoner for hver måned viser framsynthet og omsorg for framtiden. Jeg må innrømme det nå som januar snart er slutt og formuleringen som har vært tema i dette innlegget, snart skal tas av plakaten: Bønnens apostolat for januar 2010 har gitt meg glød og interesse for bønnen, framtiden og Paven.

Peter, Klippen

"Med denne formuleringen har jeg i det minste for min egen del verbalisert en forklaringsmodell, en målsetting for troens utvikling."

Slik avsluttet jeg gårsdagens innlegg på denne bloggen. De som finner utsagnet i overkant ambisiøst, har rett. Likevel er det slik jeg ønsker å være innstilt i sjel og sinn. På den måten vil jeg kunne bli en så god katolikk som mulig.
Jeg går litt videre med disse ambisjonene i dag, men helt i mål tror jeg ikke jeg kommer før i neste innlegg, som sannsynligvis vil bli skrevet i morgen.
Som illustrasjon i dag har jeg valgt et langskudd gjennom disen over nordøstre del av Adriaterhavet. Bildet er tatt på en uvanlig klar dag ved kysten av Slovenia, retningen er rett mot nord, og i bakgrunnen kneiser de vel 3000 meter høye toppene i Dolomittene.
Uansett vær og sikt, Dolomittene ligger alltid der. Mangfoldige ganger har jeg speidet over havet fra dette stedet, men denne dagen, 25. juli 2007, var den hittil eneste gangen jeg kunne se Dolomittene så tydelig som her. Likevel - fjellene har alltid vært der.
Den katolske kirke er også urokkelig på mange områder. Dette benyttes flittig av skandinaviske medier til å kritisere og håne Kirken, Paven og biskopene. Kanskje er svenske medier verre og mer ondsinnede enn norske på dette området; se f.eks. lederartikkelen i Expressen fra 26. desember 2009.
Kirkens syn på seksualitet, ekteskap og moral har stått fast siden apostlenes tid. Arven fra St. Peter blir forvaltet med stort alvor inn i det tredje årtusen.
Representerer det noe framskritt at to menn eller to kvinner har rett til å inngå ekteskap og bli foreldre via ulike omveier rundt det biologisk naturlige?
Mange mener definitivt dette, og det oppfattes i mange fora som så ukorrekt i det hele tatt å stille et slikt spørsmål at det gjelder å vokte sine ord nøye.
La meg innrømme dette nå, etter å ha unngått temaet i 11 måneder med blogging: Den katolske kirkes standhaftighet i synet på en kjønnsnøytral ekteskapslovgivning var en utløsende årsak til at jeg fant det nødvendig å finne ut hvilke andre gode ting Kirken står for.
Jeg er ikke blitt skuffet. Nå er det ikke uten videre like enkelt å bejuble Kirkens syn på prevensjon, abort, skilsmisse og seksualmoral, men jeg vil og må nå si hva jeg tenker om disse sakene. Kirken later til å være håpløst akterutseilt i utenforståendes øyne, men den som forsøker å trenge innenfor andre verdispørsmål og læresaker innen Kirken, vil finne en fantastisk logikk i det hele, en plan, en struktur og en lovmessig sammenheng.
Jeg er ikke en person som er i stand til å beskrive alt dette i dag, og ikke i morgen heller. Likevel vil jeg forsøke å beskrive hvordan jeg stiller meg til Kirkens syn på disse sakene.
Dette er vanskelig stoff, og jeg velger å ta en pause i dette skrivearbeidet fram til det er tid for et nytt innlegg, forhåpentligvis etter kveldsmessen i morgen, onsdag.
Kanskje blir det nødvendig å dele opp stoffet i to eller flere innlegg. Det spiller liten rolle; jeg er klar for å uttale meg for første gang om spriket mellom Kirken og samfunnet vi lever i.

Om å møte Den katolske kirke i media

Det er utrolig hvor raskt det går å identifisere seg med noe som man er positiv til. Saken eller ideen man har fattet interesse for og er villig til å støtte, blir med ett en del av en selv, noe man vil forsvare og noe man er stolt av.

Mange har et slikt forhold til en fotballklubb - ja, her i landet er det faktisk ikke uvanlig å ha sterke følelser for både den norske klubben man har stedstilknytning til, og en av de store klubbene i Champions' League. Følelsene for favorittlaget eller -lagene vekker bortimot det sterkeste engasjement man kan finne hos moderne mennesker.

To ganger i den siste uka har jeg opplevd et bittelite kick av slike følelser av stolthet over noe jeg er engasjert i, og det er i begge tilfeller Den katolske kirke som har stått for disse små gledesfornemmelsene. Det er kanskje første gang at jeg har opplevd stolthet over å lese om Den katolske kirke i media. Min tilknytning til kirken er så løs og fersk at det knapt er verdt å nevne. Likevel kom denne opplevelsen av å være en ørliten del av noe stort to ganger i uke 11.

De to sakene er av høy, kirkepolitisk art. Det tilkommer ikke meg på noen som helst måte å uttale meg om innholdet i sakene - slett ikke! Det er kirkens ledelse jeg i dette innlegget vil løfte fram for forbilledlig opptreden.

Den første gangen det skjedde, var tirsdag 10. mars. I avisen jeg leste ved frokosten, sto en spydig og sterkt kritisk kronikk basert på Den katolske kirkes reaksjon i en vanskelig og egentlig uløselig familietragedie i Brasil. Kronikken gjorde meg litt nedstemt, men i lunsjpausen noen timer senere besøkte jeg som vanlig nettstedet til Den katolske kirke i Norge. Der hadde biskop Bernt Eidsvig allerede rykket ut med en pressemelding der han med stor visdom kommenterte hendelsene i Brasil.

Biskopens uttalelse kan leses her: http://www.katolsk.no/nyheter/2009/03/10-0003.htm

Jeg oppfatter dette som våkenhet overfor medienes behandling av kirken. Pressemeldingen fra biskop Eidsvig gir også norske katolikker en verdifull hjelp i å besvare kommentarer som man kan bli utsatt for av folk som har latt seg opprøre av nyhetene fra Brasil.

Fullstendig uten å forholde meg til innholdet i verken nyhetssaken eller pressemeldingen finner jeg det omsorgsfullt, ansvarsbevisst, handlekraftig og klokt av biskopen å gå ut med en kommentar på denne måten og på absolutt riktigste tidspunkt.

Den andre gangen jeg leste om Den katolske kirke i media sist uke var torsdag 12. mars. Da figurerte Pave Benedict XVI på hovedsiden til Abcnyheter. Oppslaget handlet om at Vatikanet burde ha sjekket synspunktene til biskop Richard Williamson før bannlysingen av gruppen han tilhører, SSPX, ble opphevet i slutten av januar i år. Paven har nå i et langt brev vedgått at rutinene for faktakontroll ikke var tilstrekkelig kvalitetssikret i dette tilfellet.

Pavens brev er gjengitt i sin helhet på Vatikanets informasjonssider.

Igjen avholder jeg meg totalt fra å mene noe om saken, om bannlysing, biskop Williamson og SSPX. Derimot var det hyggelig å se Pave Benedicts varme smil på Abcnyheter i en sak som nyhetsmediet var fornøyd over, og det gjorde meg litt stolt å se at journalisten hadde tatt seg bryet med å legge ut en link til brevet på Vatikanets eget nettsted.

Det er med små steg jeg beveger meg innover i Den katolske kirke, ennå ikke som medlem, men som høflig interessert. Likevel fikk jeg erfare denne uka at interessen forlengst har tatt tak i meg, engasjert meg og gitt meg en første fornemmelse av tilhørighet. Det var dette som gjorde at jeg opplevde glede og stolthet over å finne henholdsvis biskopens og Pavens utspill på Internett. Jeg er på ingen måte likegyldig lenger, noe mine overraskende reaksjoner denne uka viste meg.

Fastetid

I mitt liv som protestant har jeg aldri reflektert over fasten og hva denne perioden på året kan og bør brukes til. Den har vært knyttet til bestemte bibeltekster og egne navn på søndagene, men ikke noe som har følger for livsstilen.
Når jeg nå blir mer og mer katolsk i min innstilling og har som mål å finne ut om jeg faktisk vil konvertere til katolisismen, har jeg for første gang støtt på fastetiden som en utfordring. I generelle ordelag har jeg hørt om bot, forsiktigere livsstil, begrenset med nytelser og økt religiøs aktivitet. Dette har vært til dels vanskelig å ta fatt på for en som ikke tidligere har behøvd å gjøre noe annet i fastetiden enn det man gjør ellers.
Den norske katolske kirkes nettsider har et eget menyvalg for fasten 2009 der man kan lese ting til fordypning og bot i tiden fram til påske. På dette webområdet er også gjengitt Pavens egen hilsen i anledning fasten. Den hellige far minner om de tre hovedsakene for fastetiden: Bønn, almisse og faste.
Nylig kom det en spesiell tekst i bloggen 'elgenen, en imponerende liste over forslag til ting man kan gjøre eller avstå fra nettopp fordi det er faste. Les listen her: http://elgenen.blogspot.com/2009/02/hva-vil-du-gjre-i-fasten.html
Listen består av 17 punkter der de fleste handler om bønn, lesning og konsentrasjon om det religiøse. Punkt 17 derimot, består av en lang rekke underpunkter som gir forslag om hva moderne mennesker kan forsøke å redusere eller unnvære i fastetiden. Her er det snakk om mat og drikke, nytelser og fornøyelser, bekvemmelighet, bruk av TV, internett og mobiltelefon, og måter å snakke til medmennesker på.
Listen med slike gode forslag er imponerende av flere grunner. For det første viser den detaljert kjennskap til hva moderne mennesker setter pris på. For det andre har den som hovedmål å la mennesker få oppleve en litt annerledes hverdag når våre vanlige bruksgjenstander og næringsmidler ikke kan brukes uhemmet som vanlig. For det tredje - og dette er mitt hovedpoeng her - viser listen at man regner med at vanlige katolikker benytter de fleste av disse moderne godene regelmessig.
I denne sammenheng må vi nevne at ting som sigaretter og alkohol inngår i godene man bør redusere eller avstå fra i fasten. Bannskap er tatt med, og det samme er kjendisblader og såpeoperaer på TV. Dette betyr at man regner med at alt slikt er vanlig og dagligdags blant katolikker. Hvis dette stemmer, ligger det altså ingen klam forventning her om at katolikker til enhver tid skal avstå fra "verdslige" interesser og vaner. Dette har jeg imidlertid opplevd med stor styrke innenfor Den norske kirke, og det er dette som gjør livet blant protestantiske kristne i Norge så kjedelig og gledesløst.
Listen som 'elgenen har lagt ut, vitner derimot om at det meste er OK fra påske til faste, bare man forsøker å gjøre mindre av dette i fastetiden.
Jeg finner forslagene høyst akseptable og riktig interessante. Jeg vet at hverdagen vil oppleves annerledes når noen av disse tingene skal utgå i de 6 ukene fram til påske. Dette er det sikkert bryet verdt å forsøke, for målet er hele tiden å bli et bedre menneske. "Botsøvelser" skriver Paven om, og det er nettopp hva som kan være hensikten med slike selvpålagte begrensninger i fasten: Å unnvære tilgjengelige goder for å bli mer bevisst på å forbedre sin egen atferd.

Credo

Dagens samtale med pateren i den lokale, katolske kirken hvor jeg bor, ble både innholdsrik og lærerik. Spørsmålet er hele tiden om det jeg lærer og erfarer, tilsier at jeg fortsetter på veien mot å bli katolikk, eller om jeg finner det nødvendig å stoppe opp og avstå fra resten av prosessen.
Hittil ser jeg bare at jeg må lære litt til, må være med til neste krysningspunkt, må prøve å se hva de neste 5-6 ukene vil bringe.
Den hyggelige og forekommende pateren utstyrte meg med noen utlånte bøker, deriblant en katolsk katekisme utformet av selveste Pave Johannes Paul II. Her er en bok på 700 sider formulert av en folkekjær pave som jeg selv hadde stor sans for. Men hvordan vil jeg forholde meg til innholde i den store og viktige boken? Det gjenstår å se.
Samtalen med presten avdekket en rekke andre omstendigheter, og det er fortsatt i ydmykhet over min egen mangel på viten at jeg opprettholder ønsket om å trenge dypere inn i Den katolske kirkes innhold og lære.
Skjærsilden var et av temaene samtalen berørte. Underlig å skulle diskutere og forholde seg til noe som kirken jeg vokste opp i, aldri noen gang har hatt med i sin lære. 500 år med protestantisk kirke uten skjærsild, og jeg, som ønsker å oppfattes som moderne, går med åpne øyne inn i en kirke der skjærsilden fortsatt er et begrep.
En viktig grunn til å oppsøke kirken ofte, er å be Maria og andre helgener om å gå i forbønn for sjelene i skjærsilden. Dette var en av formiddagens lærdommer.
Jeg bøyer meg i respekt for det gamle tankegodset, for logikken i frelsens resonnement og for nåden i det å kunne be.
5 nye uker skal passere før jeg igjen møter min pater til samtale. På den tiden skal jeg ha dannet meg et inntrykk av hva de mektige bøkene inneholder. Først kommer trosbekjennelsen, setning for setning. Jeg begynner i kveld...

Dårlige vilkår for fundamentalisme

Den katolske kirkes lære er basert på Bibelen, men den har også latt seg utforme gjennom århundrene ved at Paven har hatt myndighet til å legge nye elementer til læren. Paven kan tale "ex cathedra", og uttalelsen framstår da - ifølge en erklæring fra 1870 - som ufeilbarlig og endegyldig. Læren om Marias himmelfart (se bloggteksten om Maria) er et eksempel en læresetning framsatt "ex cathedra".
I tillegg til Pavens mulighet til å påvirke læren på denne måten, samt Pavens rolle som apostelen Peters etterfølger og overhodet for kirken, har Den katolske kirke etablert troen på helgener og deres evne til å utrette mirakler.
Ingenting av dette har direkte støtte i Bibelen. Det er tradisjoner, forestillinger og trosoppfatninger som gjennom tiden er blitt lagt til kirkens lære. Protestantene kvittet seg med hele denne folkelige dimensjonen, og på grunnlag av det som gjensto, ble de protestantiske kirkesamfunnene til.
En kirke som i nesten to årtusener har tatt opp i seg nye forestillinger, ofte med lokalt tilsnitt, står aldri stille. Den er alltid i utvikling på det indre plan. Den utformes og utvides, får nye elementer og egenskaper, tilpasser seg folkets religiøsitet og bevarer en global variasjonsrikdom.
En slik kirke kan heller ikke påberope seg Bibelen som eneste rettesnor. Bibelen er viktigst, uten tvil, men alt som har foregått i Den katolske kirke etter Bibelens ferdigstillelse, om vi skal si det slik, har bidratt til katolisismens unike mangfold og fornyelsesevne.
Innen et slikt kirkesamfunn er det knapt tenkelig å utvikle religiøs fundamentalisme. Troens opprinnelse er så beriket av nyskaping at en eventuell fundamentalistisk tenking innen katolisismen vil måtte kvitte seg med helt sentrale deler av kirkens egenart.
Vel er det så at Den katolske kirke forfekter svært konservative synspunkter på både familieliv, kjønnsroller og mellommenneskelige forhold slik at folk flest lever annerledes enn kirken forkynner. Men dette ser kirkens menn ut til å være innforstått med. Dette blir også tema i en senere bloggtekst. I denne sammenhengen noterer jeg meg denne konklusjonen: Mylderet av helgener, pavelige uttalelser og lokale tradisjoner innen Den katolske kirke gjør det svært vanskelig å finne rom for religiøs fundamentalisme.

Fullt av selvmotsigelser

Dette er den spede begynnelsen for en blogg om å orientere seg på nytt i den religiøse geografi. Den katolske kirke har fanget min interesse, og ikke nok med det: Den katolske messen med sin liturgi, sine årtusenergamle tekster, sine rituelle bevegelser og det samstemte fokus på troens mysterium har på kort tid fått meg til å endre atferd og holdninger på måter som jeg for bare kort tid siden fant utenkelige.
Når dette skrives, tidlig i februar 2009, er katolikkenes overhode, Pave Benedict XVI, sentrum for massiv kritikk fra både innsiden og utsiden av Den katolske kirke. Den 24. januar i år opphevet han bannlysingen (exkommunikasjonen) av en gruppe prester og biskoper som kaller seg SSPX og som kjennetegnes av høyreekstreme synspunkter. Skandalen startet tre dager tidligere da SVT sendte et dokumentarprogram om at SSPX har fått innpass i Sverige. Programmet inneholdt et intervju med en av de fire forgrunnsfigurene i gruppen, biskop Richard Williamson, som i intervjuet bekrefter tidligere uttalelser om at jødeutryddelser ikke fant sted under 2. verdenskrig. Hele programmet kan ses her: http://svtplay.se/v/1414020/uppdrag_granskning/del_2_av_22

Det er unektelig ganske opprørende at Paven har opphevet bannlysingen av denne gruppen; uansett mening om Den katolske kirke er dette et feiltrinn. Å søke seg mot katolisismen i disse dager er en selvmotsigelse, en irrasjonell handling for et presumptivt oppegående og moderne menneske.
Likevel har Pavens beslutning ikke svekket min dragning til hans kirke. Det er noe annet, noe langt eldre og mye mer mystisk som gjør hver eneste messe til en personlig opplevelse. Når jeg står foran Maria-statuen i den lokale, katolske kirken der jeg bor, ser jeg skjønnhet, nåde og godhet overfor alle deler av livet strømme ut fra den skjønne, lille figuren. Jeg tenner et lys, ber Hill deg, Maria på norsk og latin noen ganger og kan knapt få øynene vekk fra henne, Guds mor.
Hva er det som går av meg? For bare noen måneder siden var jeg en lykkelig og tilfreds ateist, uten behov for metafysisk trøst eller støtte. Nå bekrefter jeg min egen selvmotsigelse idet jeg går gjennom kirkens ytterdør, stikker fingertuppene i vievannet og gjør korsets tegn, In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti... Hva er det som får meg til å gjøre dette og endatil kjenne meg fullstendig bekvem med handlingen? Hvor skal dette ende? Og hvor begynte det???
Dette er spørsmålene jeg har til hensikt å behandle i tekstene i denne bloggen. Noe vil handle om ting som har skjedd for kort eller lang tid siden. Andre tekster vil ta for seg dagsaktuelle hendelser. Alt vil imidlertid dreie seg om min vei til Den katolske kirke. I tre måneder har jeg søkt tilhold der, gledet meg over messens liturgi, forsøkt å lære hvordan man oppfører seg for å gjøre ting "riktig", og min undring over meg selv og mine brudd med gamle grenser bare vokser.
Jeg har gitt meg selv en frist på 2 år til å finne ut om jeg vil konvertere og bli katolikk, eller om jeg fortsetter som før. I disse 2 årene vil jeg jevnlig forsyne denne bloggen med tanker og opplevelser, og hvordan det hele skal ende, vet ingen akkurat nå.
Velkommen som leser av bloggen til en som banker på Pavens port.