onsdag 29. april 2009

"For I will consider my cat..."


Min dragning mot Den katolske kirke denne vinteren og våren har vekket i meg en fornyet interesse for de klassiske musikkverkene jeg har i platesamlingen. Tidligere har jeg skrevet om både Pergolesis "Stabat Mater" og om Anton Bruckners "Te Deum".
Utvalget av gode, katolske verker er utømmelig. Det er ingen kunst å unngå Bach og Händels protestantiske kantater og oratorier på tysk og engelsk; det vrimler av komponister både før og etter deres tid som har holdt seg til den katolske messen og de liturgiske tekstene i pavekirken - oftest på latin.
I min glede over å ha registrert meg som medlem i Den katolske kirke sist mandag har jeg brukt litt tid på Benjamin Brittens hemningsløse lovprisningsverk "Rejoice in the Lamb".
Benjamin Britten var en 1900-tallskomponist (1913-76) fra Storbritannia. Jeg må innrømme at jeg ikke har sikre holdepunkter for å hevde at han var katolikk, men enkelte av titlene på hans mange sakrale komposisjoner kan tyde på det ("Hymn to the Virgin; Te Deum; Jubilate Deo; Missa Brevis; Hymn to St. Cecilia).
I 1943 presenterte han verket "Rejoice in the Lamb", et verk for kor, solister og orgel med tekst av 1700-tallsdikteren Christopher Smart (1722-71). Smart er i våre dager ikke kjent for stort annet enn teksten til "Rejoice in the Lamb", og tittelen var opprinnelig på latin: "Jubilate Agno". Teksten ble oppdaget så seint som i 1939, og deretter gikk det altså bare 4 år før Benjamin Britten hadde gjort det til hovedbestanddelen i et glimrende korverk for lovprisning av Gud.
Christopher Smart var innlagt på sinnssykeasyl da han skrev teksten. Han ville lovprise Skaperen og Frelseren i sitt monumentale dikt, og han tok utgangspunkt i de nære ting. Herunder sin katt Jeoffry.
Jeg opplever den engelske teksten i "Rejoice in the Lamb" som både from og underholdende på samme tid. Dette skyldes nok de sidene hos tekstforfatteren som gjorde at hans samtid oppfattet ham som sinnslidende. Når han bruker sin kjære katts medfødte egenskaper som bilde på Skaperens fullkomne hensikter, blir det tidvis så høytidelig i sin hverdagslighet at det påkaller latteren. Og jeg vil si: Desto større blir gleden over skaperverket som vi moderne, respektfullt lyttende mennesker deler med den lettere sinnsforvirrede Christopher Smart, godt hjulpet av Benjamin Brittens modernistiske tydeliggjøring av teksten.
Her kommer "Rejoice in the Lamb" del II, der vi hører om Christopher Smarts kjære katt Jeoffry. Fotoet øverst i dette innlegget, kjære lesere, er min families egen huskatt, som lyder det atskillig mer bibelske navnet Samson.

For I will consider my cat Jeoffry.
For he is the servant of the Living God, duly and daily serving him.
For at the first glance of the glory of God in the East he worships in his way.
For this is done by wreathing his body seven times round with elegant quickness.
For he knows that God is his Saviour.
For God has blessed him in the variety of his movements.
For there is nothing sweeter than his peace when at rest.
For I am possessed of a cat, surpassing in beauty, from whom I take occasion to bless Almighty God.

tirsdag 28. april 2009

Samfunnsdebatt

I kveld har jeg prioritert trimtur og derette lesing i pave Johannes Paul II sin bok "Evangelium vitae", hans teologiske behandling av problematikken rundt abort og barmhjertighetsdrap. Teksten er tankevekkende, dyptpløyende, filosofisk og from. Uavhengig av hvor vanskelig problematikken er, er det en litterær opplevelse å lese tekster utformet av den forrige Hellige Far.
Temaet er kontroversielt i vårt moderne samfunn, eller kanskje riktigere: Det var kontroversielt. Når har samfunnet liksom lagt saken bak seg som problem betraktet. Abortloven har passert 30 års gyldighet i Norge og er blitt en del av den demokratiske kulturen enten man liker det eller ikke.
Nå til dags er det en annen problematikk som truer med å gå samme vei, nemlig spørsmålet om homofile ekteskap og integriteten til barn i homofile par. Selv om lovverket ble banket igjennom i fjor, har de nye verdiene på ingen måte slått rot i landets befolkning ennå. Kanskje vil dette ta lenger tid enn med abortloven - hvis de "politisk korrekte" holdningene noensinne blir folkeeie.
Mye tyder på at den tause motstanden er for stor i dette tilfellet. Den som imidlertid ikke er taus, er filosofen Nina Karin Monsen.
Jeg gjør henne til helten i dagens blogginnlegg. Neste uke mottar hun Fritt Ord-prisen tiltross for at hun stadig erter på seg de mest profilerte talsmennene for homofil likestilling.
Monsen bruker skarpe ord i sin argumentasjon mot de "politisk korrekte" holdningene, som likestiller homofile foreldre med heterofile.
Jeg er på ingen måte skikket til å beskrive argumentene på noen av sidene i debatten, men fordi Den katolske kirkes syn på disse sakene var mye mer et pro enn et contra for meg da jeg valgte å bli katolikk, ser jeg det som en ekstra velsignelse å lese Nina Karin Monsens uttalelser og synspunkter. All avisskrivingen i det siste har vist at det å tilhøre Den katolske kirke med dens spesielle syn i moralspørsmål, blir enkelt i forhold til den posisjonen som Monsen setter seg i når hun bruker de sterkest tenkelige uttrykkene for å protestere mot likestillingen av ektepar uansett kjønnskonstellasjon. Monsen er liksom på "vårt parti", og hun er det på en måte som kirkelige representanter knapt ville våge å gjennomføre. Det fascinerende er dessuten at hun i sin store kunnskap argumenterer på grunnlag av jus og biologi, ikke på grunnlag av Bibelen. Likevel trekker hun de samme konklusjonene.
For noen uker siden overhørte jeg en samtale i lunsjpausen blant mine kolleger på skolen. En av de yngre lærerne var fortvilt over slektninger med alderdommelige synspunkter på homofile foreldre. Da spisset den ene kollegaen etter den andre ørene, og etterhvert viste deg seg at alle de andre betraktet det som en selvfølge at vi som jobber i skolen, forstår at et barn behøver en mor og en far. Jeg satt der med mine dengang ferske, katolske sympatier og var meget tilfreds over at andre kolleger tok ansvar for den riktige argumentasjonen.
I disse dager er det Nina Karin Monsen som sier det som både katolikker og en mengde andre nordmenn med rettsfølelse tenker. La oss gå i forbønn for henne før utdelingen av Fritt ord-prisen. Massive protestaksjoner er forlengst varslet fra motsatt side i debatten.

Les forøvrig et oppslag på abcnyheter.no der det for øyeblikket finnes 75 leserkommentarer - de aller fleste til støtte for Monsen: http://www.abcnyheter.no/node/87770

mandag 27. april 2009

Innmeldt!


Fra i dag, 27. april 2009, er jeg medlem av Den katolske kirke i Norge! Jeg kan kalle meg katolikk, jeg er innenfor, og veien videre er klar, om enn noe lang.
Som jeg tenkte, var det ikke noe big deal å bli innmeldt i Kirken. Det var bare å fylle ut et skjema men de aller mest grunnleggende opplysningene, få paterens underskrift og stempel, og det var det.
Ikke rart at Kirken forventer en langt mer dyptgripende prosess før det enkelte medlem er verdig fullt fellesskap og deltakelse i sakramentene.
Men likevel er jeg innenfor, på riktig side, i troen en bror i det verdensomspennende fellesskapet som Kirken omfatter.
Bildet øverst i dette innlegget viser attesten med mine personalia nedskrevet symbolsk i skyggen av rosenkransen, men med paterens underskrift og Kirkens stempel godt synlig i nederste del.
Tenk at dette enkle og temmelig byråkratiske skjemaet gjelder meg og mitt liv! Dette er jo egentlig ingen begynnelse ettersom jeg har rukket å skaffe meg en viss fartstid innenfor Kirken. Det er heller ingen ny fase på veien til å bli fullverdig katolikk gjennom konvertering; det er bare en liten opptrapping. Men for mitt livsløp er dette stort - en festdag og et uttrykk for at jeg i vår har vendt om og funnet ro, trygghet og tilhørighet i en ny gudstro.
Det utfylte og stemplede skjemaet er simpelthen et synlig tegn på at jeg har gjort mitt første valg på denne lange veien. Gleden jeg opplever, sitter så dypt at jeg må konsentrere meg for å kjenne på den. Noe har skjedd med meg, men framfor alt har jeg vært aktiv og deltakende selv også. Derfor har jeg fått et dokument på mitt valg og min omvendelse: Jeg tilhører Den katolske kirke!
- - -
Under det relativt korte møtet med pateren på kontoret hans i formiddag, tok han opp spørsmålet om det ødelagte festet på Vatikanets flagg, som jeg nevnte i gårsdagens innlegg. Dette innlegget hadde han lest rett før jeg kom, og han humret godt. Vi gikk ut og kikket på flaggstangen sammen, og problemet kan ikke løses i forbifarten. Flagget har trolig surret seg fast, og hele flaggstangen må ned.
Pateren regnet med å be noen vietnamesere om hjelp med saekn i forbindelse med den vietnamesiske messen på lørdag. Dermed ser det ut til at dette høyst praktiske problemet kan bli løst i slutten av uka. Hvis ikke, ligger det til rette for en ganske artig føljetong her på denne bloggen!
- - -
Tilbake til min innmelding i Den katolske kirke i dag. Det er naturlig for meg å bruke musikk til å uttrykke feiringen av det som har skjedd meg. Jeg vil derfor hente fram et av de mest storslåtte og grensesprengende musikkstykkene fra Norden i vår tid: Det islandske bandet Sigur Rós sin dynamiske hyllest til sollyset med en svært overraskende og symbolsk video: "Glósóli". God fornøyelse - dette er en gledens dag!


søndag 26. april 2009

Presterollen - innlegg 3

Den 14. og 15. februar skrev jeg to innlegg om presterollen i Den katolske kirke (se linker nedenfor denne teksten). Jeg ga i innleggene uttrykk for den enorme respekten jeg finner det riktig og uunngåelig å vise overfor dem som har valgt å vie sitt liv til oppgaven som prest i Den katolske kirke.
I dag var det som vanlig høymesse i min lokale kirke. Det var ekstra godt besøk; især barnefamilier bidro til å fylle benkeradene. Det fine vårværet fristet tydeligvis ikke mer til uteliv enn til å overvære messen.
Hver søndag får menigheten med seg et ark med opplysninger om aktivitetene i menigheten de nærmeste dagene samt oversikt over messens tekstlesinger og forbønner. Dette arket - jeg tror det pleier å bli kalt "Søndagsbrevet" - ga denne gang et oppsiktsvekkende bilde av den kjære paterens arbeidssituasjon. Se bare her:
Dagen startet tidlig med en kjøretur fra boligen i Askim til paterens menighet i Moss, 45 km unna. Der begynte messen kl. 10.00. Like etter messen var det ingen tid å miste om han skulle rekke messen hjemme i Askim kl. 12.3o. En halv time etter at dagens høymesse var avsluttet, skulle det være messe på polsk. Jeg regner med at det er den samme pateren som skulle stå for denne ettersom han selv er fra Polen. I den knappe halvtimen mellom messene inviterte han til et informasjonsmøte med foreldrene til de barna som skal ha sin første kommunion på pinsedagen, 31. mai.
Førstkommende onsdag utgår den faste kontortiden fordi pateren skal på et møte i Oslo. Av den grunn opplyste han under kunngjøringene at konfirmantene måtte være forberedt på at han kanskje kommer litt for seint til undervisningstimen kl. 17.00 onsdag ettermiddag. Like etter konfirmanttimen begynner kveldsmessen, og kl. 19.00 skal det være både menighetsrådsmøte og møte med konfirmantforeldrene - samtidig!
En slik arbeidssituasjon er et bevis på at presterollen er et livslangt offer, en total utsjalting av behovet for privatliv. Her passer ingen tariffavtale; det er kun framdriften i Guds rike som styrer. Jeg bøyer i meg i støvet av respekt og beundring.
Ved porten inn til kirkeplassen står det to flaggstenger. Den ene er forbeholdt det norske flagget på flaggdager, mens på den andre stangen henger Vatikanets gule og hvite flagg døgnet rundt. I dag så jeg at det nederste festet som forbinder flagget med linen, var røket, og flagget slang i vinden fra bare ett hjørne og liknet en klut. Det var rent ille å se.
Da begynte min virketrang å friste meg til å gripe inn og ta ansvar. Hva skjer hvis jeg møter opp med ny line og karabinkrok for å lage nytt feste for Vatikanflagget og simpelthen fikse hele greia? Vil det være til hjelp og besparelse for pateren, eller er det en eller annen menighetsarbeider jeg i så fall tar jobben fra? - Jeg vet ikke hvordan ansvaret for slike forefallende oppgaver er fordelt i menigheten, så jeg får prøve å holde meg i bakgrunnen, følge passivt med og se om noen fikser flagget og linefestene. Skjer det ikke med det første, kan jeg jo spørre litt forsiktig om jeg skal hjelpe til. Tross alt er jeg ikke engang medlem ennå....
Vi er her inne på grensesnittet mellom presten som ansvarlig for at praktiske oppgaver blir tatt hånd om, og menigheten som enten utfører oppgavene eller gleder seg over at det blir gjort. Jeg har forstått at renholdet i kirken utføres på dugnad av de ulike familiene. Med tiden vil jeg sikkert få innsikt i hvordan andre vedlikeholdsoppgaver fordeles. Sist fredag traff jeg forresten presten inne i kirken da jeg kom på mitt ukentlige bønnebesøk ved Maria-statuen. Han hadde vært bortreist og hadde det travelt med å vanne alle blomstene inne i kirken. Det sier litt om hvilke småting han må ta seg av.
Min beundring for pateren bare øker og øker.

Interne linker:
Innlegget "Presterollen" fra 14. februar
Innlegget "Presterollen - innlegg 2" fra 15. februar

fredag 24. april 2009

Nye briller

Etter at jeg nå har besluttet å melde meg inn i Den katolske kirke, ser virkeligheten plutselig annerledes ut. Jeg oppdager troende kristne over alt!
En hyggelig opplevelse var det å lese dagens lokalavis, der det var et intervju over 2 helsider med ei ungjente som i nærmeste framtid vil bli konfirmert i Den norske kirke. Akkurat denne jenta var elev på skolen hvor jeg jobber for bare 2 år siden. Nå framstår hun med fullt navn og nesten helsides foto som ikke bare kirkelig konfirmant, men også som kristen. Hun reklamerer på det varmeste for det lokale, lutherske gospelkoret. I tillegg opplyser jenta i det svært åpenhjertige intervjuet at hun vil konfirmeres i kirken fordi foreldrene hennes er kristne.
Jeg kjenner de foreldrene, men visste ikke dette. Her hvor jeg bor, leser man lokalavisen for å lære noe om naboer og kontakter. Jeg for min del ble glad over å lese intervjuet med konfirmanten. Det gagner ikke Den katolske kirke som sådan, men det lærte meg en hel del om en familie jeg kjenner. Dessuten: Det viste meg at det å være troende kristen er ukomplisert og alminnelig - fremdeles, i det 21. århundre.
Jeg søkte etter dette eksklusive intervjuet på lokalavisens nettsider i kveld, men det er ikke lagt ut der. Derimot fant jeg på samme nettsted en artikkel om min kjære, lokale, katolske kirke, en helt ny artikkel om behovet for mer parkeringsplass: http://www.smaalenene.no/nyheter/article4283338.ece. Jeg kan underskrive på at større parkeringsplass er nødvendig, spesielt på søndager!

En annen interessant ting skjedde i kveld, fredag. Jeg så på Grosvold på NRK1, og fikk oppleve Henrik Syse som forfatter av en filosofibok om måtehold. Det var en opplevelse av gjenkjennelse og utvikling, en følelse av å høre fra andre hva jeg selv har sagt og ment i lang tid. Den 20. mars skrev jeg et blogginnlegg om måtehold, en av de 4 kardinaldyder. At Henrik Syse nå har skrevet en hel bok om samme tema, er gledelig. I TV-programmet la han fram temaet med et anstrøk av humor, men ellers med presis samme vinkling som jeg selv har hatt i tenkningen rundt temaet måtehold, den kanskje minst moderne av dydene. Se programmet her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/487961; innslaget med Henrik Syse starter etter nøyaktig 20 minutter.

Og så kommer dagens mest personlige opplevelsen av at folk flest er opptatt av gudstro og kirkelig tilhørighet. I kveld, rett etter Dagsrevyen, ringte jeg min far på 85 år, slik jeg pleier på denne tiden i uka. I samtalen pleier vi å oppsummere uka med aktiviteter og opplevelser, helsetilstand og livsgnist, rykter og nyheter. Min far er en meget sterkttroende møtegjenger og korsanger i lutherske foreninger i en annen by enn der jeg bor. For første gang fortalte jeg ham at jeg vil bli katolikk.

Jeg holdt pusten i et sekund eller to etter at nyheten var sluppet. Den gamle ble ustø i røsten og sa at det gledet ham over alle grenser. Å vite at jeg er katolikk var så uendelig mye bedre enn å vite at jeg aldri går i kirken, slik det har vært i de siste 20 årene. Nå kommer jeg i det minste "under hørelsen", som han uttrykte det på sitt kanaanspråk. Min kjære, gamle far fikk dermed en god nyhet i kveld!

Det neste er å informere mine to voksne sønner, som dessverre har fått vokse opp med mangelfull kristelighet etter at de vokste ut av søndagsskolen. Det er mye som skal på plass i de relasjonene som betyr mest for meg når jeg skifter trosretning på denne måten. Disse konfrontasjonene må med i prosessen. Jeg skriver denne bloggen om prosessen, og jeg tvinger meg selv til ikke å skjule noe. Så snart jeg har hatt et møte med pateren i den lokale, katolske kirken og fått skrevet innmeldingspapirene ferdig, vil jeg sende mine sønner i henholdsvis Oslo og Bergen en usedvanlig seriøs sms om deres fars nye kirketilhørighet. Responsen vil bli beskrevet her på bloggen; jeg vet bare ikke akkurat når. Forhåpentligvis vil de forstå at fattern er den samme; det er bare forholdet til Kirken, S:ta Maria menighet og Paven som vil bli så utrolig annerledes.

torsdag 23. april 2009

Utmeldt!


I dag gjorde jeg alvor av min beslutning fra sist helg: Jeg meldte meg ut av Den norske kirke i den hensikt å bli katolikk.
En stund før lunsj tok jeg meg en times fri etter avtale med sjefen, kjørte de 3-4 kilometerne fra arbeidsplassen til menighetskontoret og traff kapellanen som avtalt. Det ble en svært spesiell stund for oss begge. Umåtelig annerledes enn timen før lunsj på vanlige torsdager.
I mail hadde jeg informert om mine hensikter, målsettinger og min relativt nye overbevisning. Samtalen vi hadde, var en interessant utveksling av tanker om det åndelige. Kapellanen, som er jevnaldrende med meg, viste seg å ha enorme kunnskaper på et felt som jeg for første gang var interessert i å snakke med ham om. Teologisk embedseksamen med senere påbygning er sannelig ikke lite allsidig!
Vi snakket om likheter og forskjeller mellom våre to kirker, om reformasjonen, om de pietistiske bedehusenes likhet med calvinsk strenghet, om Roma og Kina og om troen som tross ulike former og dogmer forener alle kristne.
Tiden gikk meget fort. Til slutt kom papirarbeidet som endte med at jeg fikk en skriftlig bekreftelse på at jeg ikke lenger er medlem av Den norske kirke. Kapellanen ba en bønn, jeg gjorde korsets tegn ved hans "Amen", og vi ønsket hverandre alt godt med gjensidig ønske om å snakkes igjen - og hvorfor ikke også på Facebook!
Utenfor kontorbygningen snudde jeg meg og kastet liksom et siste blikk på administrasjonsbygget til denne menigheten hvor jeg i 20 år har vært så intenst passiv. Bygningen lå badet i vårsol, og jeg tok et bilde med mobilen.
Som alle kan se av bildet øverst, hadde Den norske kirkes segl havnet nesten fullstendig i skyggen oppunder mønet mens jeg var inne og samtalte med kapellanen. Var det symbolsk? Kanskje ikke egentlig, for skyggen faller jo på samme måten hver dag. Men det var jeg som kom ut og knipset et bilde i rette tid til å se hvordan våpenskjoldet svant hen i skyggen. Det var mitt forhold til Den norske kirke som sollyset forsvant fra.
Dagen er minneverdig. Den avsluttet på en god måte et medlemskap som har gitt meg alt fra glede til sorg, fra trygghet til angst, fra engasjement til likegyldighet. Nå er jeg i liminalfase mellom protestant og katolikk, og jeg bare venter på å komme videre.

onsdag 22. april 2009

De gåtefulle forkortelsene


Nr. 2 fra venstre på bildet: Pater Piotr fra Askim under årsmøtet i O.M.I. 2008 (foto: www.omi-sverige.org).



Pateren i min lokale, katolske menighet bruker gjerne forkortelsen O.M.I. etter navnet sitt. Jeg har forstått at det er en forkortelse for Oblatfedrene. En del søk på katolsk.no viser at de tre bokstavene erstatter hele 7 latinske ord: Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae.
Det er så man sjargongmessig vil utbryte: "Såpass ja?!"
Heldigvis er katolsk.no utstyrt med rikelig med krysshenvisninger, så en trenger ikke mange klikk for å finne den skandinaviske presentasjonssiden for Oblatfedrene, http://www.omi-sverige.org/. Her leser vi om Eugène de Mazenod, og historien bak organisasjonen trer tydeligere fram.
Pateren i min menighet er altså medlem av en slags misjonsorganisasjon. Om dette er grunnen til at han har kommet fra Polen for å jobbe i katolske menigheter, vet jeg ikke riktig, men jeg vet at organisasjonen betyr mye for ham. Kanskje han også betyr mye for O.M.I. - det virker sannsynlig. I disse dager er han bortreist på årsmøte i O.M.I., står det på et oppslag på kirkedøra.
Når vi leser om de ulike prestene og biskopene i Den katolske kirke i Norge, ser vi faktisk at mange føyer en hale av store bokstaver etter navnet sitt. Biskop Gerhard Schwenzer benytter forkortelsen SS.CC. Legg merke til plasseringen av punktumene - her er detaljene viktige! SS.CC. står for en imponerende, latinsk frase: Congregatio S(S)acrorum C(C)ordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae SS. Sacramenti altaris.
Av denne oppstillingen med parenteser kan vi gjette at bruken av doble konsonanter viser at bare særs viktige ord i uttrykket blir representert i forkortelsen, og da med en dobling av forbokstaven.
Denne organisasjonen omtales tydeligvis som Picpuspatrene, men selv om organisasjonen har et eget nettsted på portalen katolsk.no - http://sscc.katolsk.no/ - framgår det ikke særlig tydelig hva den står for.
Leser man om dominikanerne i Neuberggata i Oslo, ser man at samtlige navngitte brødre har forkortelsen O.P. etter navnet. Denne forkortelsen må man lete lenge etter en forklaring på, men i artikkelen om biskop Christoph Schönborn finner man en parentes med begrepene i fullstendig utgave: Ordo Praedicatorum, og dette oppgis ganske riktig som den formelle(?) betegnelsen på dominikanerne.
At det er mye å lære for en som går inn i Den katolske kirke som voksen, beviser temaet i dette innlegget. Forkortelsene er en utfordring. Jeg forstår det slik at de plasserer vedkommende - som gjerne er presteviet - i den kirkelige geografi. Det som gjenstår å finne ut, er hva de respektive organisasjonene står for. Sier forkortelsene indirekte noe om hvorvidt en prest eller biskop er mer eller mindre konservativ? Sier de noe om vedkommendes utdannelse? Vil kjennere kunne si ut fra forkortelsen om en person har tilknytning til hemmelige nettverk?
Ja, så fullstendig uvitende er jeg om disse klerikale forkortelsene og organisasjonene de representerer, at jeg er i stand til å stille de mest utrolige spørsmål. Her gjelder det å ha tålmodighet hvis en vil skaffe seg oversikt.
Min lokale pater har fortalt meg litt om Oblatfedrene - O.M.I. Det er en begynnelse. Oblatfedrene later til å være såpass viktige at et stort bilde av stifteren Eugène de Mazenod omkranset av en vid rosenkrans henger på veggen i den katolske kirken her hvor jeg bor. Jeg får starte der, ettersom tilgangen på informasjon er enklest her i lokalmiljøet. Det er neppe nødvendig å lære alle forkortelsene og organisasjonene å kjenne, men det pirrer nysgjerrigheten...

tirsdag 21. april 2009

Den store roen

De som har lest de siste innleggene på denne bloggen, har fått med seg at jeg i går bestemte meg for å melde meg ut av Den norske kirke og inn i Den katolske. Det skjer torsdag formiddag - det vet jeg nå ut fra trøkket på jobben denne uka.
Jeg fikk en hyggelig mail fra den lutherske kapellanen i dag. Han ønsket meg alt godt med mitt ferske valg og ga meg dermed den typen kommentar som jeg håpet at han ville gi.
Helt siden lørdag kveld, da det å bli katolikk for første gang syntes som det eneste naturlige, har jeg hatt en ro i meg. Det nevnte trøkket på jobben har virket forstyrrende og utidig på denne roen i går og i dag - det er ikke der, det stressnivået jeg befinner meg innvendig.
Jeg har tenkt på enkelte av mine jevnaldrende og også yngre bekjente, som i disse dager begynner å tusle rundt på en gressplen for å dunke ei ruglete og stusselig lita kule ned i et høl i bakken. 4-5 timer kan det visst ta å treffe riktig 18 ganger. Hva er meningen, utover det at personene selv finner en mening i det meningsløse? Ja, som Forkynneren sier: "Hva har menneskene igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen?" (Fork. 1,3).
Jeg velger verdens største kirkesamfunn, en eldgammel kultur som i tillegg til å holde feiring flere ganger i uka hele året i hele verden, gir løfter for en tilværelse også etter døden. - Noen velger kanskje begge deler, altså både Den katolske kirke og golfbanen. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det å få i pose og sekk, men de får i hvertfall med seg den eldgamle kulturen med perspektiver for det hinsidige.

Jeg avsluttet innlegget sist søndag med et kort sitat fra en låt av Ulf Lundell, "Skandinavien" fra det storslåtte dobbeltalbumet "På andra sidan drömmarna" (1996). Lundell var i slutten av 40-årene og altså litt yngre enn jeg er nå, da han skrev disse tekstene. Her har vi hele det uttrykksfulle verset i "Skandinavien", som er det siste i sangen. Følg gjerne hele låta via Youtube-videoen nederst.


Ett lugn föll över mig en dag
som en nåd, som om en världsdelsplatta
hade flyttat sej i mitt inre.
Här var jag, en man snart förtisju
ingen pojke längre och jag njöt.
Rösterna tystnade, stridslarmet, ropen
och alla vålnader som härjar i mitt minne.
En ung man som längtade och drömde
som alltid slogs, alltid skröt
om hur fri han var.
Nu var den där hos mej, mitt i lugnet
den där friheten.
Du kan göra vad du vill, gå vart du vill
eller har du gömt dej så länge i din strid
att det är den frihet du har
själva kampen för friheten?
Är du rädd för att leva?
Är du rädd för ditt eget liv?


Är det nu eller sen?
en röst i telefon
och sen skrattet som säger:
Dags att välja.
Säg som det är, säg som det är
du har lust till nåt annat.
Du börjar bli gammal.


Här i Skandinavien....



mandag 20. april 2009

En liminalfase eller to


Det ligger et ark på skrivebordet mitt i kveld. Et offentlig skjema fra nettet med overskriften "Utmelding av Den norske kirke". Skjemaet er utfylt med mine personlige data: Navn, adresse, personnummer og underskrift. Det er alt som kreves for å forlate Den norske kirke, som jeg har vært medlem av siden dåpen i mars 1958.
Skjemaet skal leveres på det lokale menighetskontoret, som også utsteder utmeldingsattest. Det blir trolig torsdag denne uka at jeg tar en tur dit i lunsjpausen. Torsdag 23. april 2009 vil for alltid stå som dagen da jeg meldte meg ut av statskirken.
Jeg håper på et kortest mulig intervall mellom denne utmeldingen og min påfølgende innmelding i Den katolske kirke i Norge. Når jeg har vært medlem av Den norske kirke i så lang tid - først som et resultat av mine foreldres valg, deretter som følge av min egen overbevisning og til slutt som en siste forsikring i forhold til en evighet jeg ikke trodde på - er det både uvant og litt usikkert å være helt uten kirketilhørighet.
Idet jeg går ut av menighetskontoret på torsdag, trer jeg inn i en liminalfase. Dette uttrykket benyttes av sosialantropologer for å beskrive mellomtilstanden som folk befinner seg i under overgangen fra én tilstand til en annen. Tradisjonelt var f.eks. forlovelse en liminalfase der man hadde bundet seg til en kommende ektefelle gjennom private løfter, men hvor man ennå ikke var gift og kunne nyte fulle rettigheter som ektefolk.
Torsdag etter lunsj er jeg liminal i forhold til kirketilhørighet. Personer i en liminalfase er litt truende både for seg selv og omgivelsene. De er på samme tid verken-eller og både-og. De er "betixt and between", som det heter i en sosialantropologisk analyse av fenomenet. Folk i omgivelsene vet ikke helt hvor de skal plassere liminale personer. Derfor gjelder det å gjøre inngangen til den nye statusen markert. Et bryllup er en stor fest; en konfirmasjon også, på samme måte som innvielse til voksenlivet er det i tradisjonelle småskalasamfunn.
Jeg venter ingen stor festivitas idet jeg signerer innmeldingsskjemaet hos min kjære pater i min lokale, katolske kirke om noen dager. Derimot blir markeringen trolig litt mer synlig når jeg en gang senere - kanskje neste år - er klargjort for å konvertere og tre inn i fullt, sakramentalt fellesskap med alle andre katolikker.
Min liminalitet kommer dermed i to faser: Først den kortvarige mens jeg er helt uten medlemskap i noe norsk trossamfunn. Deretter den mer langvarige mens jeg er katolikk med begrenset tilgang til sakramentene. Men da er jeg i det minste katolikk!
Å melde seg ut av Den norske kirke er tydeligvis det enkleste man kan foreta seg her i landet. Tidligere førte menighetene statistikk over hva de utmeldte medlemmene gikk til. Det var tall for hvor mange som hadde blitt pinsevenner, hvor mange som var blitt humanetikere, hvor mange som hadde gått inn i islam eller buddhismen osv. Nå er myndighetene maksimalt diskret, og jeg venter ingen kommentarer av noe slag når jeg torsdag tropper opp med mitt enkle formular. Ingen skal felle noen tårer, ingen skal komme med råd, formaninger eller forsinket overtalelse.
Jeg kjenner godt kapellanen i menigheten her jeg bor. Vi er jevngamle, han er musikalsk som jeg selv, og jeg har hatt barna hans på skolen. Derfor vil jeg for gammelt vennskaps og kjennskaps skyld sende ham en mail nå i kveld og informere om min avgjørelse. Kanskje blir han verken skuffet eller bekymret, men snarere lettet over at min utmelding tross alt markerer overgangen til en annen kristen kirke. Det fins verre ting.

søndag 19. april 2009

Ny identitet

Den 7. mars i år skrev jeg et innlegg med tittelen Identitet. Her ga jeg uttrykk for tvil og skepsis i forhold til hvilke oppfatninger og konsepter jeg kan bli satt i forbindelse med om eller når jeg framstår som "troende" eller "kristen".
Det er gått 6 uker siden dette innlegget ble skrevet, og i denne tiden har jeg på ingen måte stått stille. Spørsmålet om hvorvidt jeg vil konvertere og bli katolikk, har iblant rykket så nær at jeg har fått en følelse av å ha kommet forbi det. Uten forvarsel havner jeg noen ganger i situasjoner der jeg må gi et svar som om jeg var blitt katolikk allerede.
Noe slikt skjedde for eksempel sist fredag. Jeg jobber jo i skolen, slik det framgår av min omtale av meg selv på denne bloggen, og jeg kan fortelle at jeg er undervisningsinspektør ved en barneskole. Iblant må jeg rett som det er ta vikartimer for lærere som er fraværende fra jobben, og sist fredag var jeg vikar på 4. trinn. Her går ei jente fra en familie som tilhører den katolske menigheten i byen.
Jeg gikk bort til kateteret da jeg kom inn i klasserommet, og ventet på at elevene skulle komme på plass. Jenta fra den katolske kirken kom direkte bort til meg på veien til plassen sin, stilte seg opp og sa: "Du er jo i kirken så ofte! Går du i kirken bare for å gå der, eller går du fordi du tror på Gud?"
Gulvet forsvant under mine føtter, tiden stoppet opp, og rommets vegger og tak forsvant.
I en slik situasjon står en mann overfor et valg. Betenkningstiden man har til rådighet, måles i millisekunder. Jenta sto der og forventet et svar; hun hadde åpent gitt uttrykk for noe hun undret seg over, og det er min jobb i ethvert klasserom på skolen å gi elevene svar på deres undring. Å fortelle denne eleven at hun gikk over grensen for hva man spør om, var ikke aktuelt. Spørsmålet var stilt, og det var bare én ting å gjøre: Å gi et svar.
Følgende korte dialog utspant seg:
"Nja..., du vet, det er ingen vits i å gå i kirken bare for å gå der."
"Så da tror du på Gud, da?"
"Vi kan vel si det slik...."
Stort mer forsiktig med religiøs påvirkning kan en undervisningsinspektør knapt være, men svaret var likevel godt nok for denne eleven: Hun omfavnet meg i ren glede over å ha noe så viktig til felles. Så gikk hun til plassen sin, jeg fikk ro i klassen, og norsktimen var i gang.
Dette er over 2 døgn siden, men det har knapt gått et kvarter uten at minnet om hendelsen har dukket opp hos meg på nytt.
- - -
Og likevel, livet inneholder alltid enda mer! Selv gårsdagen, lørdag kveld, bød på nye og givende utfordringer.
Vi hadde 4 gjester til middag og hygge, fruen og jeg. En av gjestene hadde hatt fødselsdag dagen i forveien, og jeg hadde kjøpt en liten gave til henne, nemlig den innholdsrike og vittige sitatboken "Jeg spiser aldri på tom mage - sitater om mat og drikke" redigert av Jørn Roeim. Sitatene og de biografiske opplysningene om redaktøren avstedkom en samtale - eller snarere en diskusjon - om min lengsel etter å tilhøre Den katolske kirke, som noen av gjestene hadde fått nyss om.
Så gikk vel en time da temaet var kristendom og gudstro generelt og katolisisme spesielt. Selv om temperaturen steg og overbevisningene ble sikrere og sikrere, var det en ære og en glede for meg å forsvare mitt nye syn. Forsvaret gjaldt ikke Den katolske kirke som sådan, men mine egne opplevelser av trygghet og støtte i det som Kirken står for. Jeg følte meg avslappet sindig i det jeg hadde å si, tross flere vinglass - ja, jeg ble etter diskusjonen rost for å ha bevart sinnsroen best av alle under det opphetede ordskiftet.
For meg var denne diskusjonen en viktig prøve på hvilke verdier i Den katolske kirke jeg vil framheve i en akutt samtalesituasjon. Samtalen kulminerte mens sølibatet var tema og jeg kunne beskrive den grad av aktelse og ydmykhet jeg opplever i møte med den lokale pateren. Han er 10 år yngre enn meg, men kjennskapen til de evige løfter han har avgitt, og som kvalifiserer ham til å kunne yte tjenester som jeg, gamle ulv, kan nyttiggjøre meg, fyller meg med en slik respekt at jeg vegrer meg for å møte blikket hans.
Da dette var sagt, var det ikke mer å si, ikke mer å innvende, ingen flere spørsmål, ikke mer tvil på noen side av bordet. Jeg oppdaget at våre gjester hadde akseptert fullt ut hvor riktig det er av meg å innta en identitet som katolikk.

"Ett lugn föll över mig en dag,
som
en nåd..."
(Ulf Lundell)

fredag 17. april 2009

"Nådens hand"

Både i Norge og Sverige har musikere i forskjellige perioder forsøkt å modernisere eller aktualisere den kirkelige messen. Oldkirkens ordinarium missae er jo de samme elementene i både katolske og protestantiske gudstjenester i våre dager.
I 1972 utga Staffan Björklund LP-platen "Som hjorten trängtar... En popmässa". Her i landet fikk vi Ketil Bjørnstads "Messe for en såret jord" i 1992. Den svenske presten Mikael Ringlander i Kultursamverkan i Göteborg Stift har i samarbeid med Valle Erling i Zebra Art Records satt sammen sanger av det svenske rockebandet Eldkvarn til ikke mindre enn 2 ulike messer, nemlig "Kärlekens törst" (2000) og "Kärlekens låga" (2006). Begge messene er utgitt i live-innspillinger på CD, og førstnevnte har gjentatte ganger vært vist i svensk TV og overført på radio. Ringlander og Erling har i vinter hatt samtaler med Eldkvarn for å sette sammen ytterligere en messe basert på bandets sanger.
Eldkvarn i Annedalskyrkan 2004
I messen "Kärlekens törst" møter vi lengselen etter stabilitet og trygghet i tilværelsen ytret gjennom en kjærlighet som varer og som man kan stole på. Sangene til Eldkvarn tar ofte utgangspunkt i en høyst menneskelig form for kjærlighet. Tekstene framstiller elskende som er villige til å forlate alt for hverandre, eller de handler om sveket kjærlighet som tvinger den svekne til å kjempe mot sorg og bitterhet.
Da "Kärlekens törst" ble satt sammen i år 2000 av tidligere utgitte Eldkvarn-låter, var bandets CD "Limbo" relativt nytt (utgitt 1999). Derfor var flere av sangene i messen hentet derfra. Et av høydepunktene er sangen "Nådens hand". Både denne sangen og flere andre på samme album var preget av at Eldkvarns låtskriver, Plura Jonsson, hadde mistet begge sine foreldre med kort mellomrom året før. Døden, savnet og det å komme seg videre farget hele albumet "Limbo", noe "Nådens hand" er et eksempel på. "Nådens hand" representerte Kyrie-delen i messen.
Plura Jonsson har uttalt om denne sangen at han oppfattet teksten opprinnelig som ateistisk; han hadde ikke hatt noen gud i tankene da han skrev den, og han hadde aldri sett for seg at nettopp den sangen skulle fungere så godt i en kirke.
Nå kan vi si at det knapt er mulig å tenke seg en tekst om nåde uten at Gud er mer eller mindre til stede i tekstens tankegods. Videre kan vi se at med de to messene "Kärlekens törst" og "Kärlekens låga" har konstellasjonen Mikael Ringlander/Valle Erling/Eldkvarn gjort begrepet messe til noe gjenkjennelig for moderne skandinaver med svakt forhold til kirkelig liturgi. Verdslige tekster er her blitt benyttet i uendret utgave, men fordi den kirkelige messen er rammen og konteksten for presentasjonen, tilføres tekstene en ny dimensjon. Det verdslige blir religiøst i kraft av å bli satt i sammenheng med ordinarium missae.
Det svenske, kirkelige (protestantiske?) tidsskriftet Trots allt brakte i 2006 et lengre intervju med Plura Jonsson i forbindelse med messeprosjektene. Les intervjuet her: http://www.trotsallt.se/aktuellt_nummer/5_06/plura.htm

Deretter: Klikk HER og lytt til låten "Nådens hand" i live-versjon fra Annedalskyrkan i juni 2000. Teksten kan følges nedenfor:

Jag red in som en prins ifrån en sjunkande stad
klädd i ondskans blommor, jag bar en magisk stav
Jag rörde mig snabbt men jag älskade först
ett hjärta utan nåd slog i mitt bröst

Himmel, åh, himmel
Vad har jag gjort
Det känns som jag faller ur nådens hand

Min trollstav är bruten, min last är tung
men för några sekunder var jag evigt ung
Kärleken helar och kärleken lär
jag har betalat priset, låt mig slippa det där

Dagarna äter den som är svag
sen kommer natten, sen nästa dag
Det finns dom som lever för framtid och lycka
jag har kommit hit för att sparka bort kryckan

Himmel, åh, himmel
Vad har jag gjort
Det känns som jag faller
ur nådens hand

Spegel på väggen vem är det där
Hur kunde jag tro att jag var ensam här
Är jag ett spöke, är jag ännu vid liv
Är jag för tidig, har jag missat min tid

Jag har tagit mitt gift min hjärna är varm
Jag reser genom skuggorna tills jag kommer fram
Jag står på en kyrkogård med en bruten stav
Jag lägger en ros på min moders grav

Himmel, åh, himmel
Vad har jag gjort
Det känns som jag faller
ur nådens hand
(Tekst og musikk: Plura Jonsson, Eldkvarn)

onsdag 15. april 2009

Inntrykkene fordøyes (7): Broderlige bidrag

I forbindelse med påsken hadde jeg behov for å stoppe opp, se meg litt tilbake og skue litt forsiktig framover. Nettopp påsken, med sin kirkelige og sosiale unntakstilstand, var et naturlig tidspunkt for en slik ettertankens parkering - en refleksjonspause. Av den grunn oppsto ideen om en serie innlegg med fellestittelen "Inntrykkene fordøyes". Dette er det 7. i rekken; jeg stanser serien nå, men ytterligere 3 innlegg er planlagt. De vil komme i rask rekkefølge, men i en bredere form og under en mer spesifikk tittel enn opprinnelig tenkt.
Bloggskrivingen fra ham som "Banker på Pavens port" - Inventus - har nå pågått i omtrent 70 dager. Over 60 innlegg er lastet opp, og dette tar ingen ende. Hver eneste dag gjør mine tanker om og min forståelse av Den katolske kirke nye sprang. Særlig det å lese Kompendiet over Den katolske kirkes katekisme gir meg mye. Innsikten innover i Kirkens dyp økes, og jeg ser den ubrutte linjen fra Den hellige apostelen Petrus og fram til Den hellige far Benedict XVI. Arven fra apostlene og urkirken utgjør et mektig fundament for denne Kirken som jeg håper å kunne bli en del av.
I en kommentar til et av mine innlegg het det at "Protestanter tror på en bok, katolikker tror på Gud". Formuleringer av den typen, sanne observasjoner høvlet ned til det uoverstigelig essensielle, setter i gang nye tanker hos meg, og formuleringene følger meg i hverdagen og bekrefter sin egen sannhet i alle nye sammenhenger og erkjennelser jeg kommer fram til.
En bekjent sendte meg et sitat i en mail nylig: "Den som har funnet Kirken, har funnet veien hjem." Utsagnet skriver seg fra kardinal Schönborn, en framstående østerriker som ifølge artikler og omtaler på katolsk.no har potensiale til å bli pave. Papabile var det italienske adjektivet som ble brukt, og en ny, anvendelig glose passerte straks inn i min iboende encyclopedi og falt behagelig på plass.
Men altså: Veien hjem. Kirken som tilholdssted, inspirasjonskilde, et trøstens og tilgivelsens fellesskap. Troens bolig. Den tvilendes trygge havn.
Jeg kunne komme med en endeløs rekke av vakre metaforer for Den katolske kirkes betydning i enkeltmenneskets liv, bilder formulert av andre eller av meg selv; kanskje er det sagt så mye fagert og poetisk om Kirken allerede at ingenting nytt kan sies.
Et helhetlig struktur begynner å avtegne seg i min bevissthet når jeg leser Den hellige far Bendicts Kompendium. Med min ferske og uferdige innsikt er jeg ikke i nærheten av å favne hele strukturen, men den framtrer som et bilde av Den katolske kirke gjennom to årtusener, med apostlene og Paven som urokkelig ledelse, menigheten som det tilbedende fellesskap og sakramentene som de tilgivende handlinger. Det er så logisk, så riktig - men også så uutgrunnelig. Jeg vet at hvis eller når jeg blir fullverdig katolikk, vil jeg kunne bruke resten av livet til å se flere og flere trekk i denne strukturen. Men først og fremst vil livet som katolikk være omtrent som før, bare beriket med det ydmyke og respektfulle fellesskapet i Kirken her hvor jeg bor eller der hvor jeg er.
...et unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam.
- - -
Neste innlegg på denne bloggen kommer fredag 17. april, og det vil by på en godbit når det gjelder begrepet messe. En bit musikk vil nok også høre med...

tirsdag 14. april 2009

Inntrykkene fordøyes (6): Påskens messer

I løpet av påsken fikk jeg oppleve 3 katolske messer. Det er kanskje ikke mer enn det bør være når påsken ble tilbrakt i norske byer. Den katolske kirke er mer tilgjengelig enn man skulle tro; Norgeskartet på katolsk.no er imponerende tett markert for kirkesteder.
Min situasjon er jo slik at jeg ennå ikke er katolikk i alle betydninger av ordet. Nå var det nok ikke derfor jeg "valgte bort" enkelte messer. Det var snarere slik at jeg gikk til messe de dagene det passet inn i planene forøvrig. Det viktigste på mitt nåværende stadium er å overvære messer for å lære. Det er hele tiden noe nytt å oppdage, noe nytt som har unngått oppmerksomheten tidligere.
I påsken hadde messene så ulikt innhold og preg at det synes helt nødvendig å bruke tid - årevis - for nettopp å lære. For noen dager siden skrev jeg om langfredagsmessen i St. Dominikus-kirken i Oslo. Dette var svært annerledes, og som jeg skrev i innlegget påskeaften, vet jeg ikke om forskjellene skyldes at det var langfredag eller at messen foregikk hos dominikanerne.
Det hele skred fram under utrolig sikker, liturgisk regi. Ved starten kom fire munker gående i prosesjon inn i kirken. To av dem var kledd i lyse kapper, to av dem i rødt. Da de var kommet helt fram i koret, la de seg helt flate på gulvet foran tabernakelet. Det var betagende og tankevekkende.
Under gjennomgangen av lidelseshistorien ble menigheten 10 ganger bedt om å knele og be. Det ble helt stille i kirken i en liten stund, kanskje 12-15 sekunder, så ble menigheten bedt om å reise seg igjen, og ritualet fortsatte.
For meg som sliter med å forme egnede ord til en bønn, var de 10 gangene på kne en god anledning til refleksjon. Kanskje var det nettopp dette som var det fineste ved hele messen: De mange mulighetene til refleksjon over evangeliets mysterier.

Dagen etter, påskeaften, var jeg med og feiret påskevigilien i den lokale, katolske kirken. Messen var godt besøkt, og det hele startet utendørs med lystenning og velsignelse av ilden. En etter en gikk menigheten inn i kirken med et tent stearinlys og satte seg på plass i benkene. På den måten ble det symbolisert at Kristus trer inn i kirken og verden og sprer sitt lys utover. Nå startet påskevigilien såpass tidlig på kvelden her i byen at den store effekten av lysets inntog i kirken til dels uteble. Men dette var ikke viktig: Det viktige ved symbolhandlinger er ikke at handlingen utføres, men at det foretas noe som ligner.
Påskevigilien hadde 4 deler: Lysets liturgi, ordets liturgi, dåpens liturgi og eukaristien. Det var uendelig handlingsmettet og stemningsfullt. I dåpens liturgi kunne jeg, som fortsatt er protestant i navnet, delta til fulle. Jeg er døpt som barn i Den norske kirke, og dåpsløftene som menigheten bekreftet, gjaldt også for meg.
Da jeg gjenkjente ordene fra dåpsliturgien i statskirken og fikk være med å svare bekreftende i den katolske kirken, fikk jeg gåsehud av god og gledelig gjenkjennelse på et høyere nivå: Endelig et felt hvor jeg var på høyde med alle de andre i den katolske menigheten!

Den tredje messen jeg overvar i påsken, var i går, 2. påskedag. Det var enda en markering av påskens budskap, men denne messen var temmelig lik de vanlige søndagsmessene. Jeg opplevde til gjengjeld at jeg begynner å kjenne liturgien så godt at jeg ikke i samme grad som før er avhengig av å følge liturgien i salmeboka. Jeg vet når jeg skal sitte og når det er tid for å reise seg, men det er fortsatt nødvendig å følge tekst og melodi på nr. 14 i Katolsk salmebok for å være på høyden. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å lære Gloria og Credo helt utenat, men det er et langsiktig mål...

Påsken 2009 ble den første jeg feiret i ly av Den katolske kirke. Ettersom påske jo feires bare én gang i året, vil det ta lang, lang tid før jeg har lært nok til å være fortrolig med de ulike liturgivariantene som benyttes i denne tiden. Dette er en motivasjon til å se langt fram; det er noe nytt å lære ved hvert eneste kirkebesøk hele året.

mandag 13. april 2009

Inntrykkene fordøyes (5): Musikken er mitt liv!

Mens jeg har blitt en mer og mer trofast gjest ved messene i min nærmeste katolske kirke eller andre katolske kirker jeg har befunnet meg i nærheten av, er det to ting fra min fagbakgrunn som har fått fornyet storhet i mine kulturopplevelser.
Det ene er all den klassiske vokalmusikken som jeg har samlet på siden studietiden, men som ikke har vært særlig hyppig spilt de siste årene. Musikk har i hele mitt voksne liv vært en viktig del av det jeg har drevet med både på hobbybasis og til en viss grad i jobbsammenheng. Oftest er det rock og andre moderne musikkformer jeg bruker mest tid på.
Siden fastetiden ble innledet og jeg stiftet bekjentskap med den norske varianten av Stabat Mater dolorosa, har platene med sakrale standardverker fått det travelt i CD-spillerne både inne i huset og i bilene. Ja, enkelte verker har jeg bare hatt i LP-utgave, men i tiden før påske fikk jeg skaffet de viktigste på CD.
Det er især 4 verker jeg har viet mye tid på siden slutten av februar og fram til nå. Først og fremst er det Anton Bruckners Te Deum, som jeg viet et eget innlegg den 30. mars. Dernest har Gloria av Francis Poulenc blitt kjørt flittig. Link til Youtube-video av dette verket lå som avslutning i innlegget jeg skrev den 8. april. En måned tidligere, den 9. mars, skrev jeg om Stabat Mater dolorosa, og jeg fortalte at jeg ble kjent med dette verket i Giovanni Battista Pergolesis komposisjon, fullført kort tid før han døde i mars 1736, bare 26 år gammel. Min LP-utgave av Stabat Mater er innspilt med Ganddal Pikekor, men jeg er nå blitt eier av en Naxos-CD med profesjonelle, ungarske sangere og musikere. - Endelig må jeg nevne Gabriel Faurés grenseløst vakre Requiem blant verkene som har fått fornyet interesse her i huset.
Det er ingen tvil om at det har føyd sammen noen masker i det store nettet som utgjør mitt liv når jeg har truffet disse tekstene i den katolske salmeboken eller i Kompendiet over Den katolske kirkes katekisme. Tekster som tidligere tilhørte kun musikkverker fra den obligatoriske lyttingen i min studietid, viser seg med ett å være del av gudstilbedelsen i denne kirken som jeg denne vinteren har fått slik sans for. Det er som å møte gamle kjente i døra, jeg håndhilser og takker for sist, og jeg lar de gamle tekstene fylle huset og bilen - ja, jeg til og med lyttet til disse verkene på mp3-spilleren mens jeg stelte i hagen i forrige uke!
Og nå kommer vi til den andre saken som gjør at elementer fra min fagbakgrunn får fornyet interesse og oppmerksomhet fra meg selv: Felles for disse fire musikkverkene jeg har lyttet til så ofte i fastetiden og i påsken, er at de har tekst på latin. LATIN. Bare navnet på det klassiske språket vekker i meg assosiasjoner om dannelse, intellekt, disiplin, grammatikk og filosofi. Da jeg gikk på videregående skole (1973-76), gikk jeg parallelt med det siste kullet som gikk latinlinjen. Det var bare en håndfull elever på linjen, og de fulgte en annen klasse i alle andre fag enn latin. De var alvorlige ungdommer med tunge ordbøker i skolesekken. En gang jeg hadde heldagsprøve i tysk i 2. klasse, satt de i samme rom som jeg og strevde med latinen. Jeg misunte dem.
Derfor skaffet jeg meg latinsk grammatikk og ordbok akkurat som disse medelevene på den dunkle, utgående faglinjen. I alle år har det vist seg nyttig å ha et visst kjennskap til latin, og aldri har jeg opplevd maken til glede og nytte over tilsynelatende foreldet kunnskap som nettopp nå i år! I Den katolske kirke dukker latinske begreper opp rett som det er, og en rekke bønner, salmer og liturgielementer foreligger på latin ved siden av norsk. Å kunne litt latin gir mening - endelig!
Å møte igjen de store musikkverkene og deres latinske tekster har gitt meg et litt mer solid underlag for min mulige tilhørighet i Den katolske kirke enn jeg ellers ville hatt. Det øker gleden over tilhørigheten.

søndag 12. april 2009

Inntrykkene fordøyes (4): Påskeaften med tvil

Påskeaften i år ble særdeles innholdsrik og vellykket. Om den ble tilbrakt på rett måte etter katolske tradisjoner, vet jeg ikke sikkert, men selv er jeg meget tilfreds med min markering av dagen, som jo var i går. Her kommer et kort resymmé:
Etter en kort tur til butikken på formiddagen hjalp fruen og jeg vår egen hage med å komme i rett form. Rive, saks og trillebår var redskapene, men vi jobbet rolig og med hyppige pauser i det fine været. Tidlig på kvelden gikk jeg til den katolske kirken her i byen og overvar påskevigilien. Det var en stor og meget spesiell opplevelse; jeg kommer tilbake med en egen tekst om påskens alle messeopplevelser når påsken er over.
Etter messen passet det å ta med fruen på restaurant. Godt forsynte bega vi oss deretter til byens flotte kulturhus, der det var påskerock med lokale band. Et av bandene kaller seg Sørgekåpe; de har sin egen presentasjon på MySpace: http://www.myspace.com/srgekpe. Bandet består av 4 unge entusiaster som vil noe med musikken. Den eneste jenta i bandet spiller trommer(!).
De av leserne som nå klikker seg videre til det ovennevnte nettstedet, vil få ikke bare et inntrykk av hva slags musikk Sørgekåpe spiller og hvem musikerne er; de vil også kunne lese seg til hvilket sted i Norge jeg skriver om når jeg konsekvent bruker anonymiseringer som "her i byen" eller "min lokale, katolske kirke".
Hadde det vært et protestantisk kirkesamfunn jeg skrev om tilnærming til i denne bloggen, ville sikkert enkelte trofaste medlemmer ha stusset, for å si det mildt, over at jeg på selveste påskeaften kunne gå fra påskevigilien via restaurantbesøk til rockekonsert. Jeg oppfatter Den katolske kirke annerledes på dette området. Påskenatten er en tid for fryd og glede; et utbytterikt konsertbesøk er vel i skjønneste orden og et personlig valg som ikke berører den enkelte katolikks forhold til kirken, eller??
Jeg håper jeg har oppfattet Kirken rett; det er slik jeg ønsker at den fungerer...

Forøvrig sitter jeg her med én eneste form for tvil i spørsmålet om jeg skal ta skrittet fullt ut og bli katolikk eller ikke. Tvilen er spørsmålet om jeg for all framtid kommer til å beholde min overbevisning, gleden over den nye troen, tilhørigheten i de spennende og dramatiske ritualene. Vil jeg være like glad og fornøyd med å tilhøre Den katolske kirke om 10 eller 20 år?
Dette er det eneste som i dag holder meg tilbake. Dette spørsmålet kan bare besvares etter nettopp 10 eller 20 år; jeg må sannsynligvis bare ta sjansen nå som jeg er motivert og inspirert.
Jeg kommer tilbake til saken; denne serien av innlegg med tittelen "Inntrykkene fordøyes" kommer til å nå nr. 10 før den er ferdig. Da vil også mine svar på min egen tvil stige til overflaten.

lørdag 11. april 2009

Inntrykkene fordøyes (3): Tilhørighet til Kirken

I løpet av de siste 5-6 månedene har jeg bevisst søkt meg mot Den katolske kirke, og i denne perioden har jeg til min store overraskelse gjenfunnet gudstroen. Ellers kanskje er det riktigere å si: Jeg har omsider funnet en gudstro jeg kan leve med.
Det er stort å se hvordan denne troen deles med langt over en milliard mennesker over hele kloden. Måten å praktisere troen på privat og i kirkene varierer nok betydelig mellom de ulike land og kulturer, og det er sikkert også store variasjoner fra person til person. En milliard mennesker representerer uansett en anselig mengde mulige varianter.
Langfredag overvar jeg pasjonsmessen i St. Dominikus kirke i Oslo. Jeg kommer tilbake til denne opplevelsen i et senere innlegg, men jeg kan allerede nå nevne at messen foregikk vesentlig annerledes enn det er har sett i min lokale kirke eller i St. Olav domkirke. Dette skyldtes nok dels at det var langfredag og en helt annen liturgi enn vanlig, dels kanskje(?) at messen fant sted hos dominikanerne, noe jeg egentlig ikke har den ringeste forutsetning for å vite.
Alt det nye og uvante fylte meg i stor grad av undring og nysgjerrighet. Undringen minnet meg om at jeg som evnetuell katolikk kommer til å tilbringe resten av livet i en konstant læringsprosess. Det er så uendelig mye å oppleve innen Den katolske kirke både gjennom kirkeårets gang og gjennom messefeiringer utenlands eller kirker på andre steder enn hjemstedet. Kirken står for en opplevelsesrikdom og en kunnskapssamling som er utømmelig.

Det mest slående i dag er at jeg startet denne teksten med å konstatere at jeg har funnet en ny gudstro denne vinteren. Deretter gled teksten over i å omhandle tradisjoner og messefeiring i andre katolske kirker enn den jeg kjenner best. Hva er sammenhengen? Jo, såvidt jeg har kunnet oppfatte handler det å være katolikk om å kunne støtte seg helt og holdent til Kirken. Der finnes fellesskapet med ritualer, uttrykksformer, bønner og ofringer.
Å tro på Gud på katolsk vis forutsetter tilhørighet til Kirken. Den katolske kirke står der som både et lokale og en organisasjon der enkeltmennesket kan finne ly og støtte for alle uttrykksbehov gjennom livet. Kirken er større enn enkeltmennesket, og Gud er større en Kirken.
I dette hierarkiet ser det sannelig ut til at jeg klarer å lirke meg bort til en uanselig plass langt bak. Der skal jeg i respekt, ydmykhet og takknemlighet kunne fortsette å møte Gud.

torsdag 9. april 2009

Inntrykkene fordøyes (2): Gjenkjennelse

Da jeg hadde min samtale den 1. april med pateren i den katolske kirken her hvor jeg bor, sendte han med meg 4-5 bøker som han mener jeg vil ha nytte av å lese. Nytten er udiskutabel - han har helt rett. En av bøkene leste jeg ferdig i formiddag, skjærtorsdag.
Denne boka er en enkel lærebok som sikkert passer for konfirmanter, men også for en godt voksen konverteringskandidat som jeg. Boka heter "Den katolske kirkes sakramenter" og er skrevet av Torbjørn Olsen, prest i Vår Frue kirke i Tromsø.
Jeg fant boka lettlest og usedvanlig klar. Her er det så godt som ingenting å spørre om i tilknytning til sakramentene nå som denne gjennomgangen er lest. Hvert kapittel avsluttes dessuten med en kort studie av hvordan det enkelte sakrament forstås i protestantiske og ortodokse kirker. Nyttig stoff, pedagogisk framstilt! Dette er en bok jeg definitivt hadde utbytte av å lese.
Samtidig er det en ting som gir meg det lille ekstra ved denne boka, og det er ikke å finne i selve innholdet. Derimot ser vi på tittelbladet et navn som jeg allerede forbinder noe med: Forfatteren heter Torbjørn Olsen. Jeg mente å ha hørt navnet før, og et kjapt søk på www.katolsk.no/ bekreftet det jeg syntes å huske: Torbjørn Olsen er ganske riktig katolsk pater i Tromsø, og derfor medvirket han under innsettelsen av Berislav Grgić til biskop i Tromsø stift lørdag 28. mars i år.
Jeg har sett Torbjørn Olsen på TV! Brått ble det litt ekstra kult å eie denne lille læreboka. Forfatteren er en kar jeg forbinder noe med; han har allerede vært innom min katolske vekstperiode i en annen sammenheng, nemlig som presentatør i starten på innsettelsesmessen for biskop Berislav.
En slik gjenkjennelse er alt som skal til for å oppleve et snev av tilhørighet innenfor et samfunn. Ha meg unnskyldt, men det er nok et faktum at ikke mange nordmenn vil forbinde noe som helst ved navnet Torbjørn Olsen. Jeg for min del derimot, har et fnugg av kjennskap til personen. Dette kjennskapet har jeg fått ene og alene som følge av min interesse for Den katolske kirke. That's really something!
- - -
PS. I morgen, langfredag, vil denne bloggen ikke bli oppdatert med noe nytt innlegg. Dette av hensyn til den spesielle helligdagen. Derimot kommer en ny tekst på påskeaften.

onsdag 8. april 2009

Inntrykkene fordøyes (1)

Det er påske, og jeg har behov for å skrive litt mindre enn jeg har pleid hittil. Jeg mener: Absolutt samtlige innlegg jeg har skrevet på denne bloggen, er blitt betydelig lenger enn jeg hadde tenkt.
Nå roer jeg ned litt og samler inntrykkene fra de siste 2-3 månedene. Det vil komme litt kortere tekster enn ellers her på bloggen, men jeg akter ikke å trekke meg helt tilbake. Dertil er tankearbeidet for aktivt.
Bare de siste 4 dagene har inneholdt en masse læring og erfaring under min tilnærming til Den katolske kirke. Kanskje er disse 4 dagene alene nok til å overbevise meg om at jeg vil og bør bli katolikk. Hvordan framdriften vil bli i så måte, vil framgå av et innlegg senere i påsken.
Besøket i Varnhem sist lørdag og ved klosterruinen i Gudhem på søndag har satt i gang tanker og erkjennelser. Gudhem, nonneklosteret fra middelalderen, der Arns Cecilia ble plassert for en 20 år lang soning i Jan Guillous bøker, viste seg å ha i behold en steinskål innfelt i veggen til bruk for vievann ved kirkeinngangen. Det var en opplevelse løsrevet fra tid og rom å se vievannskaret og tenke over hvor uendelig mange hender som er blitt dyppet nettopp der gjennom nesten 900 år - på nøyaktig samme måten som jeg selv dypper fingertuppene i messingskålen ved inngangen til min lokale, katolske kirke.
Med ett var jeg en del av det "vertikale" fellesskapet i Den katolske kirke, fellesskapet med fortidens troende. Uvilkårlig og som den mest naturlige handling i verden dyppet jeg hånden ned i det nå fullstendig tørre vievannskaret og gjorde korsets tegn i den västgötska ruinparken.


Dagens post brakte en CD jeg har ventet på en tid. Den inneholder sakrale verker av den franske komponisten Francis Poulenc (1899-1963), blant annet hans store "Gloria". I påvente av neste korte innlegg her på denne bloggen gir jeg til beste en Youtube-snutt med første del av dette verket. Helligdagene kan begynne.



tirsdag 7. april 2009

Tomas Andersson Wij

Gårsdagens innlegg ble avsluttet med en liten introduksjon til den svenske artisten Tomas Andersson Wij. Han fortjener oppmerksomhet på denne bloggen fordi han gjennom mange av sine sanger tar Gud med som en naturlig bakgrunn for de omstendigheter som skildres i sangene. La oss først ta med noen enkle biografiske fakta:

Tomas Andersson Wij er født i 1971. Han er utdannet journalist og har arbeidet bl.a. i Svenska Dagbladet. Siden tidlig på 2000-tallet har han vært låskriver og artist på heltid. Han har utgitt 8 CD-album, en live-CD, en samle-CD og noen singler. Tomas Andersson Wij er oppvokst i Stockholm der faren var ansatt som pastor i en baptistkirke. Familien stammer fra Hälsingland på kysten av Södra Norrland; slektsnavnet Wij er en forvanskning av Vi, som er navn på ei grend i Hudiksvall kommune. Se ellers samling av aktuelle linker på slutten av dette innlegget.

Høsten 2008 utga journalisten Lennart Göth boka "De tre tornrummen" der han presenterer intervjuer med kjente, svenske forfattere om skriving og tro. En av de 6 forfatterne er den kjente artisten Jonas Gardell; en annen er Torgny Lindgren, som jeg skrev et innlegg om på denne bloggen den 18. februar i år. Den siste som blir intervjuet i boka, er Tomas Andersson Wij. I intervjuet sier han at å skrive sanger er som å skape filmscener. Han benytter få ord for å gi premissene for situasjonsbeskrivelsen, og det meste av forståelsen kommer fra bilder som tilhøreren skaper i sin egen bevissthet, bilder av det som foregår utenfor filmscenen. Derfor er det særdeles mye som uttrykkes uten å bli nevnt eksplisitt i Wijs sanger. Han viser stor tillit til lytterens fantasi og intelligens når han på den måten overlater til den enkelte lytter å skape et totalbilde.
I likhet med alle de viktige låtskriverne i verden skriver også Tomas Andersson Wij låter om kjærlighet. Men han skriver også om en rekke andre omstendigheter, slik det er nevnt i artikkelen på abcnyheter.no, som jeg anbefalte også i gårsdagens innlegg. Det spesielle hos Wij er at enkelte låter handler om noe som ikke er så lett å gripe. Her kan vi iblant fundere på om det er forholdet til Gud det hele handler om.
Wijs nyeste CD utkom våren 2008. Den har tittelen "En sommar på speed". Albumet åpner med en låt om å svømme langt ut fra land. Her gjengis refrenget og andre vers, og spørsmålet er: Hva synger han om?

Jag har simmat långt ut från land och det skymmer
Det känns som om min kraft kommer ta slut
Ska jag hålla i eller ska jag släppa?
Jag har simmat för långt ut från land


Bär mig dit jag ska, led mig den bit jag har kvar
Vem kan lämna en plats han aldrig varit på?
Bär mig dit jag ska, led mig den bit jag har kvar
Om du ser mig, kom och möt mig då


Hva er det som gjør jeg-personen kraftløs? Hva er det han kan velge å holde fast i eller slippe? Hvem skal bære ham, og hvor skal han? - Dette er poesi på høyt nivå. Spørsmålene jeg har stilt, har ingen fasit. Kanskje er det barnetroen det handler om, kanskje er det tilhørighet til et sett verdier - eller kanskje er det forholdet til noe langt mer konkret og prosaisk. Det å vite at Wij har Gud med som en mulig dimensjon i sine tekster, åpner for en uendelighet av tolkningsmuligheter som klart ikke-religiøs poesi mangler.
I intervjuet med Lennart Göth uttaler Tomas Andersson Wij blant annet:
"Jag har en negativ erfarenhet av religion och kyrka som handlar om att man använder ett språk som har till uppgift att förminska och kontrollera. Göra saker och ting mindre hotfulla. Åstadkomma en tröstande förenkling. Men jag vill ha ett andligt språk som förstorar. Ett språk som zoomar ut. Som gör att människor ser att sammanhangen är mycket större, som... som ger frihet, helt enkelt. Att allt är mycket större än jag tänkt kunde vara en ångestfylld tanke, men det är... en fri upplevelse."
Tomas Andersson Wij er etter min oppfatning en stor visekunstner. Det religiøse aspektet i flere av hans tekster utfordrer tankene og konseptene. Han er nok ingen katolikk, men han har et varmt bilde av Guds nærvær i Stockholms forsteder, i forholdet til medmennesker, i enkeltmenneskets forhold til seg selv og sin identitet og historie. Den unge Wijs religiøse aspekt har vært et forsiktig bidrag i å vekke ny interesse for gudstro hos meg.

Nettressurser omkring Tomas Andersson Wij:
Offisiell hjemmeside: http://www.tomasanderssonwij.com/
MySpace: http://www.myspace.com/tomasanderssonwij
Fra Youtube: Jag har simmat långt ut från land; TV-opptak.
Fra Youtube: Sanningen om dig; konsertopptak med Anna Ternheim som solist.
Fra Youtube: Landet vi föddes i.
Fra Youtube: Blues från Sverige.
- God fornøyelse! - Hilsen Inventus

mandag 6. april 2009

Troen på Gud - del 2

Den 13. mars skrev jeg et innlegg med tittelen "Troen på Gud" her på denne bloggen. Innlegget uttrykte en erkjennelse av at jeg faktisk har en spore av gudstro i behold. I innlegget fra 3½ uker siden beskrev jeg hvordan en konsert med tre gitarvirtuoser satte i gang en nærmest intellektuell slutningsrekke hos meg som til slutt konkluderte med at Gud må være til.
I dag fortsetter jeg beskrivelsen av troen på Gud, og det er samtaler og tanker fra sist helg som ligger til grunn, slik jeg nevnte i forrige innlegg.
I går lovet jeg at dagens innlegg ville bli "sterkt". Dette er naturligvis et relativt begrep; jeg har mine ord i behold i den forstand at dagens tema er "sterkt" sett fra mitt ståsted. Jeg har tidligere skrevet at jeg i mer enn 20 år har levd som om Gud ikke fantes, og jeg har til og med vært fornøyd og glad over denne mangel på gudserkjennelse. Det siste halvåret derimot, har Gud mer og mer gjort seg gjeldende i min stigende og nesten lidenskapelige interesse for Den katolske kirke.
Dagens tema er derfor: Er det så annerledes å tro på Gud innenfor Den katolske kirke enn innenfor den protestantiske at den katolske gudstroen kan fortone seg som både enklere og mer tiltalende enn den protestantiske?
Spørsmålet er en grov generalisering etter at jeg ser hos meg selv at jeg ikke har den ringeste interesse eller sans for Gud slik jeg lærte ham å kjenne innenfor Den norske, lutherske kirke gjennom de nesten 30 første årene av mitt liv. Jeg skrur av radioen øyeblikkelig dersom den står på P1 når høymesseoverføringen starter søndag formiddag. Jeg næres av ulyst ved tanken på å ha noe med Statskirken å gjøre, og jeg merker en motstand i hele mitt indre system som tilsier at dette er noe jeg er definitivt ferdig med.
Det skal visstnok dreie seg om den samme treenige Gud, den samme bibel og den samme trosbekjennelse som i Den katolske kirke. Likevel er det her jeg har funnet ny næring for en gudstro som jeg etter noen ukers leting og famling gjenfant den kvelden i mars i år som det forrige innlegget om "Troen på Gud" beskrev.
Er det en annen Gud? Nei, det kan ikke stemme. Gud er den samme, men troen på ham har så ulike ytringer innen katolisismen og protestantismen at han arter seg helt ulikt.
I en av bøkene jeg fikk låne av pateren her i min lokale, katolske menighet i februar, leste jeg: "Fortell meg hvilken gud du tror på, og jeg skal fortelle deg noe om din menneskelighet". Det viser seg nå at det er ikke bare et spørsmål om hvilken gud man tror på, men innenfor hvilken kirke man tror.
Den siste måneden har jeg forundret meg selv. Jeg er blitt overrasket over hvilke grenser som er sprengt, hvilke sperrer jeg med letthet har veltet unna og hvilke endringer mitt selvbilde har gjennomgått fra "lettsindig ikketroende" via "seriøst søkende" til "troende katolikk".
Gud er nær og konkret i Den katolske kirke. Vi får vise det med korstegn, knelende i benken, ydmykt mumlende messens liturgiske svar på prestens utsagn, og med taust og tenksomt alvor betraktende lysene vi har tent foran Jomfru Maria, Guds mor.
I mine tidligste tenår opplevde jeg lutherske lekpredikanter stå og preke i en halvtime eller mer om løsrevne bibelvers. Noen av dem ropte som om de var sinte; enkelte gråt hver eneste gang de gikk på talerstolen. Det var skremmende og motbydelig å oppleve voksne, tilårskomne menn som så totalt manglet kontroll over sitt liv, og som ga inntrykk av at deres vanvidd var en gudegave og deres ord et budskap fra Gud.
Den lutherske, lavkirkelige, ikke-katolske Gud.
En preken i Den katolske kirke derimot, er en enkel forklaring og aktualisering av evangelieteksten, en teologisk forståeliggjøring overfor allmuen. Få eller ingen personlige synspunkter - enn si kontrollsvikt - fra paterens side slipper fram. Kirken - ikke enkeltpersonen - tar ansvaret for både tolkninger og forklaringer.
I en slik setting kan en opprinnelig protestant senke skuldrene, nyte roen og freden og vise sin beskjedne gudstro gjennom standardiserte tegn og formuleringer. Det passer meg simpelthen, det passer meg utmerket, og det er derfor jeg kan medgi å tro på Gud innenfor katolsk sammenheng, mens jeg i en protestantisk setting ville kunne erkjenne bare at Gud er den samme, men gudsdyrkelsen utiltalende.
Dette må være forklaringen på at min gudstro i løpet av vinteren har våknet til liv etter lang tids dvale. Det var innenfor Den katolske kirke det skjedde; det var her det viste seg å finnes ny grobunn for den gudstroen som jeg trodde jeg kunne være foruten.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd. Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.
- - -
Å tro på Gud og erkjenne det overfor seg selv som et moderne menneske i det 21. århundre krever mot og trygghet. Blant flere favorittartister har jeg én som synger om liv og oppvekst i svenske forsteder med Gud som naturlig tilstedeværende . Artisten heter Tomas Andersson Wij. Den betydningen hans poetiske låttekster har hatt for meg, vil være tema i neste blogginnlegg.
Det er lite å finne om Tomas Andersson Wij i norske medier, bortsett fra en og annen plateomtale. Men abcnyheter.no brakte i mars 2008 en generell omtale av Wij og hans tekstmateriale. I påvente av neste innlegg her på denne bloggen anbefales artikkelen "En novelle i hver sang" på abcnyheter.no. Se også på denne videoen: Tomas Andersson Wij og "En hel värld inom mig".

søndag 5. april 2009

Røtter

Dette bildet viser vestveggen i Varnhems klosterkyrka nær Skara i Sverige. Bildet ble tatt i går kveld, 4. april 2009. Veggen viser klare gotiske trekk. Tårnene strekker seg oppover, oppover, oppover - mot himmelen. En måne i ne ses som en liten, hvit flekk til høyre for tårnene.
Klosterkirken hørte med til det store anlegget som Cistercienserordenen grunnla i Varnhem i 1150. Det er altså gått noen år siden disse murene ble oppført.
Det var mange tanker og følelser som fòr gjennom min bevissthet da jeg sto bøyd i baklengs bue med kameraet foran meg for å fange toppen på begge de to høye tårnene på én gang.
Her var et av de viktigste setene for katolsk kirkeliv og mondén viten i Skandinavias middelalder. Herfra utspringer handlingen i forfatteren Jan Guilluos fantastiske trilogi (+ et 4. bind) om tempelridderen Arn og hans etterkommere.
Fra dette stedet er det under 3 mil til Gudhem, som i våre dager er langt mindre bevart, men som for 850 år siden var et like viktig tilholdssted for nonner som det ovennevnte var for munker.
Egentlig hadde jeg tenkt å bruke dette innlegget til å skrive om katolisismens tragiske situasjon i Skandinavia etter Reformasjonen. Besøket i Skaraborg-regionen i Västra Götaland nå i helgen har imidlertid satt i gang helt andre tanker i meg. De historiske betraktningene om Reformasjonen får vente.
Denne bloggen handler dypest sett om meg selv og min religiøse utvikling i retning av å bli katolikk. Derfor får historisk stoff, som mange andre kan skrive om langt bedre, langt sikrere og langt mer etterrettelig enn jeg, vente eller utgå, enda dette er noe som opptar meg. Hva som gikk galt på 1500-tallet, kan uansett ikke endres nå; vi må bare ta hendelsene til etteretning og til gjengjeld gjøre vårt beste nå i det 21. århundre.
Som nevnt i går formiddag har jeg vært ved Hornborgasjön og sett og hørt femten tusen traner og et ukjent antall vadefugl boltre seg i og ved den sumpaktige sjøen. Et av de underfundige særegenhetene i skandinavisk naturliv utspilte seg midt i Sør-Sverige denne uka, og jeg var der i rett tid!
Turen til Hornborga tok drøyt fire timer hver vei. Denne tiden ble benyttet til gode samtaler mellom fruen og meg om katolsk tro. Dette kommer jeg tilbake til i morgen, og jeg kan love et sterkt innlegg om temaet! Forøvrig gikk en betydelig del av turen over de vanvittig flate slettene i kommunene Skara, Vara og Grästorp. Her ser E20 og riksvei 47 ut til å være anlagt med ett og samme vater over en strekning på 7-8 mil.
Langs veien ses klynger av løvtrær, gårdsbygninger, åkrer og hester. Vi spilte John Fogerty i bilen og kjente hvor riktig det hørtes. Sverige är underbart!


lørdag 4. april 2009

Palmehelg

Palmesøndag står for døren, og dermed innledes påsken 2009. Jeg har studert oversikten over messetidene i påsken både for min lokale, katolske kirke og for andre katolske kirker det er mulig å nå innenfor en times kjøretur. Det er ikke så rent få, faktisk, ettersom hovedstaden befinner seg innenfor denne timesradiusen.
Det slår meg når jeg ser både tidspunktene for påskens messer, antallet messer - gjerne flere om dagen - og navnene de har, at i Den katolske kirke spiller detaljene i de bibelske beretningene stor rolle. Dessuten leser jeg ut fra messeoversiktene at kirken gjerne vil lage fest og feiring for å minnes, for å gjenskape, for å utføre symbolhandlinger.
Evangeliene blir levendegjort i kirken på måter jeg ikke ante var mulig. Menigheten er et aktivt publikum som spiller roller i dramaene som de kirkelige ritualene representerer. I min lokale kirke blir folk oppfordret til å ta med seg palmegrener til kirken på palmesøndag. Grenene skal velsignes og gjøres verdige til å dekorere veien for Kongen som ydmyk kommer ridende på et esel (Sak. 9,9). I enkelte andre kirker skal det være velsignelse av påskematen ved en messe påskeaften, og skjærtorsdag tilbys til og med rituell fotvasking.
Det er atskillig dramatikk over messens profil i de katolske kirkene nå i påsken. Jeg ser fram til å oppleve noe av dette, men å overvære daglige messer med dramatiske innslag tror jeg vil bli for sterkt. Jeg er ennå tilbakeholden og forsiktig med å få folk for nær innpå. Derfor kommer jeg til å velge ut et lite antall messer som virker ukompliserte for meg som ennå er ukjent med ritualer utover ordinarium missae.
- - -
Fordi det er vår med tegn og naturfenomener som glir fort forbi, kommer jeg til å benytte palmesøndagen til å oppleve et naturfenomen av et visst omfang: Tranedans ved Hornborgasjön. Denne uka har opptil 18.500 traner vært å se ved den grunne innsjøen på sletten mellom Skara, Skövde og Falköping. Det skjer hvert år, og det blir flere og flere fugler for hvert år. Her kommer de flygende fra Middelhavet via Tyskland og BeNeLux-landene, bøyer nordøstover og velger akkurat Hornborgasjön blant tusener av andre småvann og myrområder. Her har de sine paringsritualer før de flyr videre nordover og fordeler seg parvis over hele Skandinavia. Tranene er monogame.
Hornborgasjön er som en felles rasteplass, et nålestikk på tranenes genetiske Europakart. Jeg vil oppleve det nå mens antallet er på det høyeste. Naturfenomener er en påminnelse om de mange troens mysterier.

torsdag 2. april 2009

Valgets ansvarlige

Gårsdagens endeløst lange blogginnlegg ble avsluttet med setningen som denne bloggens navn er basert på: "Jeg banker på Pavens port." At jeg valgte denne avslutningen på gårsdagens tekst har blitt liggende i min bevissthet siden i går; jeg har ikke kunnet opphøre å grunne på formuleringen.
I ettermiddag gikk det plutselig opp for meg hva som var spesielt med den: Subjektet er jeg. Det er jeg som banker her, og det er Paven som bestyrer porten. Det er ikke omvendt. Det er jeg som er den aktive, den søkende, den vandrende som leter etter et tilbedelsessted.
Fokuset på meg selv som aktør og som eier av den kommende avgjørelsen sto med ett klart for meg da jeg ved arbeidsdagens slutt i dag betrodde en god kollega at jeg iblant besøker byens katolske kirke, og at jeg i går hadde en lang, personlig samtale med pateren. Plutselig hadde jeg fortalt hele poenget: Den katolske kirkes stedlige representant gjør ikke ringeste forsøk på å påvirke min avgjørelse om jeg skal ta skrittet fullt ut og konvertere. Nei, han bare veileder, besvarer mine spørsmål og gir meg råd om god og byggende litteratur.
Her finnes ingen forsøk på å lokke eller overtale. Her finnes slett ingen skremsler eller trusler. Samtalesituasjonen er komplett trygg; vi samtaler som det vi er: To selvstendige, voksne menn med evne til å teoretisere omkring livets og troens mysterier.
Jeg har møtt prester og predikanter fra protestantiske kirker som absolutt skal benytte enhver situasjon til å be. Det er både skremmende og påtrengende. En bønn er ingen sosial handling for meg, det er tvert imot det mest personlige man kan komme med av verbale uttrykk. Å forlange å starte en samtale med en bønn er fullstendig utilbørlig i mine øyne - jeg ville ha opplevd det ytterst pinlig og trykkende.
Ved inngangen til mine hittil to samtaler med pateren har jeg vært fullstendig trygg: Den katolske kirkes tjenere gjør ingenting som er påtrengende eller ubehagelig. De opptrer måteholdent: Vennlig, verdig og med visdom.
Ansvaret for å bestemme meg for å konvertere eller la det være ligger helt og holdent hos meg selv. Kirken gjør ingenting for å dra meg inn, men den stiller med all mulig støtte og veiledning. Det er jeg som banker på porten, ikke kirkens tjenere som banker på hos meg.
Dette henger helt sammen med noe jeg leste for en tid siden på den for meg så verdifulle bloggen til Tehme Melck. Han skriver i et av innleggene: "Dessuten tror jeg det pirrer noen at Kirken ikke kommer til dem, men at de må komme til den."
Ja, slik er det faktisk! Den katolske kirke står der den alltid har stått. Å komme dit er den enkeltes valg. Jeg har nå gått så langt i å søke innsikt, kunnskap og forståelse at det iblant kjennes som om valget er tatt. I så fall er det jeg som har valgt, og det ingen som har gjort valget for meg.

onsdag 1. april 2009

En bifurkasjon?

På litt under 2 måneder har jeg skrevet omtrent 50 innlegg på denne bloggen, alle omhandlende mine pågående funderinger om hvorvidt det å bli katolikk er noe for meg. For eventuelle lesere som ikke har tid til å klikke seg langt nok tilbake - og de har min fulle forståelse! - kan jeg fortelle at jeg etter å ha passert 50 år og ha tilbrakt de 20 siste av dem som fullstendig passivt og fraværende medlem av Den norske kirke, har fattet enorm interesse for Den katolske kirke. Messen fascinerer og stimulerer, symbolene setter i gang opplevelser på et dypere plan, og muligheten til å utøve aktivitet i full oppmerksomhet og konsentrasjon ved kirkebesøk har vist meg at det er mulig å ha et gudsforhold som er konkret og spennende uten å være et press og en skremsel.
I kveld, 1. april 2009, hadde jeg min andre samtale med pateren i min lokale, katolske menighet. Målet er ikke å konvertere for enhver pris, men å finne ut innen jul 2010 om det å konvertere er noe jeg virkelig ønsker å gjennomføre. Pateren er en vennlig og tålmodig sjel som ser det som en oppgave å veilede potensielle konvertitter heller enn å undervise eller drive kurs. Her hvor jeg bor, ville jeg uansett blitt eneste kursdeltaker akkurat nå, så veiledningslinjen er nok mer rasjonell.
Pateren leverte meg en ny bunke bøker. Det fantes ingen bebreidelse over at jeg ikke har lest hele katekismen fra perm til perm - han er, i motsetning til meg, ingen lærer som sjekker at pålagte lekser er gjort til punkt og prikke.
En av bøkene jeg fikk låne denne gang, er skrevet av Pave Johannes Paul II og omhandler Den katolske kirkes syn på familieliv, forplantning og seksualitet, Evangelium vitae. Denne ser jeg fram til å lese; den forrige paven var en glimrende forfatter og en stor og kjærlig filosof.
Jeg fikk også tildelt som en gave en liten, katolsk bønnebok der en rekke bønner, ordninger, ritualer og kirkelige handlinger står beskrevet eller gjengitt. Boken pleier visstnok å bli gitt til barn ved første kommunion, forklarte pateren.
Uten å gå i ytterligere detalj om boksamlingen pateren sendte med meg, kan jeg si at jeg virkelig vil være på vei mot noe dypt og alvorlig når disse bøkene er lest. Jeg er kommet til en relasjon med Den katolske kirke der jeg ikke lenger lefler med min egen eller paterens tid. Nå er det tid for å være ærlig mot meg selv i vurderingen om mitt snev av tro er tilstrekkelig - eller rettere: Om min tvil ikke er for framtredende til at veien videre mot konvertering er blokkert.
Som jeg har sagt før: Jeg ønsker å tro. Jeg ønsker å bli en av disse barske mannfolka som legger for dagen en hemningsløs ydmykhet og oppriktighet i det øyeblikket de stiger innenfor kirkedøra og starter sin utøvelse av de rituelle handlingene i helligdommen.
Om dette ønsket ikke er nok, er det i hvert fall en begynnelse. Jeg deler kirkens syn på at prosessen fram mot fullt sakramentalt fellesskap må være lang - minst et år.
Det som virkelig gledet meg over alle grenser under kveldens samtale med pateren, var informasjonen om at det er mulig å "melde seg inn" i Den katolske kirke uten å konvertere. Jeg kan med andre ord melde meg ut av Statskirken - noe som uansett er på høy tid - og opprette medlemskap i Den katolske kirke for å ha tilhørighet uten sakramentalt fellesskap. En slik tilhørighet vil jo gjøre full innlemmelse i kirken både enklere og mer naturlig på et litt senere tidspunkt.
Det spesielle i denne prosessen jeg er i gang med, er at jeg ikke én eneste gang i løpet av disse 5 månedene som jeg har holdt på med å gjøre meg kjent med Den katolske kirke, har hatt lyst til å gi opp. Tvilen er der i vekslende grad, men tvilen er en del av troen; det sa pateren til meg i kveld.
Jeg har altså ikke vært så svak i mitt ønske om å tro at tvilen har tatt overhånd hittil.
Fordi jeg kjenner Sverige og svensk geografi så godt, har jeg funnet en parallell til meg selv i et unikt naturfenomen i den aller nordligste delen av Sverige: Bifurkasjonen i Pajala!
En bifurkasjon er en sideelv som forbinder to vassdrag, altså en liten utløper fra en større elv som renner over i en annen større elv.
Den største og mest kjente bifurkasjonen dannes av elven Casiquiare i Venezuela, som forbinder Rio Negro med Orinoco-floden. Casiquiare er 326 km lang (ifølge Wikipedia.org).
I Pajala i Norrbotten finner vi den 50 km lange Tärendö älv som bøyer av fra Torneälven og forener seg med Kalixälven; se kart fra egen nettside om den svenske bifurkasjonen.
Jeg begynner å se meg selv om en slik bifurkasjon som Tärendö-älven: Jeg bøyer av fra Den norske kirke, drar med meg noe tankegods derfra, men fortsetter i snirkler og kast fram til en ny ecclesial flod, nemlig Den katolske kirke.
Bildet er nok søkt, og det står helt i stil til min ellers nokså råbarkede omgang med symboler, men bildet forteller meg noe om min egen posisjon i denne prosessen: Den samme Gud - elvevannet i bildebruken - forekommer i 2 helt ulike utgaver og miljøer - Torne og Kalix elver som bilder på hhv. Den protestantiske og Den katolske kirke - og jeg løper på en usikker, 50 km (eller 50 år) lang ferd ut av den ene og inn i den andre.
Er det vakkert eller brutalt? Det spiller liten rolle; bildet fungerer for meg selv, og det er mine valg og mitt livsløp mellom kirkeretninger det dreier seg om. Jeg banker på Pavens port.
Site Meter