torsdag 29. juli 2010

Den svarte madonna

Dette bildet, som jeg uten videre har hentet fra katolsk.no, viser Den svarte madonna i klosteret Jasna Góra i Częstochowa i Polen. Den første gangen jeg hørte om dette bildet, som representerer en helligdom med uendelig symbolkraft for det polske folk, var i 1983. Dette året var det Lech Wałęsa som mottok Nobels Fredspris for sitt arbeid for frihet og demokrati i Polen. Det gjorde inntrykk på meg da jeg leste i avisene at han ga fredsprispengene til utviklingsformål i Polen, og medaljen skjenket han til klosteret med Den svarte madonna.
I den tiden jeg har beveget meg innen Den katolske kirke, har historien om Lech Wałęsas fredspris dukket opp i minnet, og jeg har begynt å erfare et fjernt slektskap med den polske fredsprisvinneren. En artikkel i Wikipedia bekrefter at jeg husker rett; medaljen befinner seg blant de såkalte votivgavene i Jazna Góra.
Nettstedet katolsk.no har en lang artikkel om Den svarte madonna og den fantastiske rollen det eldgamle bildet har spilt i Polens dramatiske historie. Ifølge artikkelen finnes det til og med en myte som sier at bildet er malt av evangelisten Lukas, og at selveste Jomfru Maria satt modell mens han malte. Det skal ha vært i denne situasjonen at Maria fortalte evangelisten de mange familiære historiene som kun Lukas-evangeliet bringer oss.
Denne myten er besnærende, vakker og ikke direkte usannsynlig. Ekspertanalyser har fastslått at bildet kan stamme fra 500-tallet. Dette utelukker ikke muligheten for at det er enda eldre. Jeg liker godt den bakenforliggende tanken i myten om at Lukas ikke bare skrev et evangelium, men også malte bilder - eller i hvert fall dette bildet. Det gir en god forklaring på hvordan han og ikke de andre evangelistene kunne fortelle om engelens budskap til Jomfru Maria, Marias besøk hos Elisabeth, frambæringen av Jesus i tempelet og Jesus' forsvinning og gjenfinning som 12-åring i tempelet.
Halve rosenkransen har sin opprinnelse i nettopp de beretningene som Lukas er alene om! Å anse ham som opphavet til dette bildet er kanskje naivistisk, men ikke desto mindre et fromt konsept.
Min interesse for Den svarte madonna har nå, nesten 27 år etter at jeg hørte om den for første gang, nådd et nytt stadium: Jeg er så godt som på vei til henne! I morgen drar min kone og jeg til Kraków, og derfra håper vi å ta oss de ca 14 milene videre til Częstochowa for å avlegge madonnabildets helligdom et besøk. Det blir en slags ekspresspilegrimsreise nesten uten vandring, men opplevelsen kan likevel bli stor og uforglemmelig.
Det er ikke lenge siden reisen ble bestemt og bestilt. Det ville vært naturlig å kontakte den gode pater Piotr for å få råd og tips fra en kjentmann med lokalkunnskaper, men han har sin velfortjente sommerferie for tiden. Vi har derfor hatt kontakt med den alltid like vennlige pan J., som har kunnet gi oss de forslagene vi trenger for å komme oss til Częstochowa på den tiden vi har til rådighet.
Dermed er planene for kommende helg behørig avslørt. Det gjenstår å se om alt som trengs, klaffer for oss slik at vi får oppleve å se det hellige bildet i virkeligheten, men forhåpningen er stor. De som besøker denne bloggen jevnlig, vet nok nå at neste innlegg vil omhandle langhelgen i Kraków - som i seg selv inneholder mange muligheter til store opplevelser - og den eventuelle avstikkeren til Jasna Góra-klosteret.
Les mer om klosteret og helligdommen på http://www.jasnagora.pl/.

søndag 25. juli 2010

Mangfold

Det er lett å spore av, synes jeg, nesten uansett hva man tar utgangspunkt i. Inntrykk og tanker, minner og assosiasjoner velter innover en stakkar ustanselig, og det er ingen enkel sak å holde tråden hele tiden.
Iblant har jeg latt denne bloggen spore av. Det har skjedd når jeg har latt meg inspirere eller engasjere av temaer som ligger på siden av eller kanskje milevis unna det som er bloggens målsetting og hovedtema.
Egentlig har det ikke vært direkte feil av meg å skrive blogginnlegg om noe annet enn det å bli katolikk. Det kan forsvares ikke først og fremst fordi bloggen er min egen skapning av ord og bilder og mitt høyst private ansvar, men framfor alt fordi de tingene som jeg har berørt, amatørmessig og ikke sjelden ganske klønete, er temaer som også er med på å forme min hverdag og min tankeverden, side om side med mitt fokus på katolsk tro.
I dag kunne jeg med letthet ha skrevet en tusenordstekst om min språkforvirring etter en uke på Balkan, en frustrasjon som kommer til å sitte i min bevissthet i måneder framover fordi mitt kjennskap til varianter av serbisk og kroatisk - e-kavski, je-kavski og ije-kavski - viser seg ikke å stemme lenger. Kyrillisk skrift dukker opp der man minst venter det, og bosnierne kjører finere biler enn serberne.
Jeg klarer nok ikke la være å tygge på denne forvirringen en stund til, men jeg skal la det være en sak for meg selv helt og holdent.
I dag er det nøyaktig 11 uker til min lenge varslede konversjon til Den katolske kirke. Det er også på dagen 1 år siden jeg beskrev hvordan jeg mottok varselet om hvilken dato som skulle egne seg godt for denne begivenheten.
I dag klarer jeg å se mye, mye bedre hvordan mitt liv er blitt ledet inn i et rett spor i rett hastighet. Det er vanlig å benytte påskevigilien på påskeaften til å konvertere, har jeg forstått. I dag vet jeg at dersom jeg hadde fulgt mine kursfeller fra den lokale, katolske kirken sist vinter og konvertert på påskeaften i år, ville mitt hverdagsliv fortsatt ha inneholdt elementer som ville gjort veien videre noe tung og uordentlig. Disse elementene har i ettertid blitt tatt hånd om og fått den mest guddommelige løsning.
Hva som ennå venter meg i min katolske utvikling fram til konversjonen, gjenstår å se; de nevnte 11 ukene er et tidsrom mer enn langt nok til å inneholde både overraskende og forventede steg i utviklingen.
Iblant tenker jeg faktisk i store linjer og undrer meg over om de 20 årene jeg levde i maksimal, selvvalgt avstand fra Gud, i seg selv kan ha vært en del av den livslange prosessen, et langvarig og kanskje nødvendig stadium i utviklingen som til slutt skulle gjøre meg trygg og tilfreds som katolikk for resten av livet.
Det er så mye jeg ikke vet, og jeg øver meg dag etter dag på å leve med flere spørsmål enn svar. Dette representerer mangfoldet i en moden manns liv, all undringen som man må leve med på en slik måte at den snarere øker enn reduserer ens selvrespekt.
Jeg forsøker å samle mine tanker rundt den katolske læren om Maria, den vakre framstillingen av Guds Mors omsorgsfulle rolle i frelsesplanen, hennes betydning som mottaker av våre forbønnsbehov og hennes helt naturlige posisjon i Kirken. Det er framfor alt dette som har fått meg til å oppleve det berikende, trygt og beroligende og innta den knelendes stilling midt i alt mangfoldet.
Jeg hilser Dobra večer uten å vite sikkert lenger om dette er gangbart utenfor Kroatia og Montenegro, og spiller gode, gamle Slowhand til trøst og styrke:

When my hands no longer play,
My voice is still, I fade away.
Holy mother, then I'll be
Lying in, safe within your arms.


(Fra "Holy Mother" av Eric Clapton)

fredag 16. juli 2010

Tidløst

Jeg nærmer meg slutten på Thomas Aquinas' katekisme. Det går litt smått med slik litteratur; skal en slappe av i sola, er det liksom ikke middelalderteologi man aller først rasker med seg på veien til terrassen.
Samtidig opplever jeg hver eneste gang jeg leser i denne boka at den fascinerer meg. Tanken på at teksten ble forfattet for nesten 740 år siden, gjør boka til et spennende møte med en stor foreleser på hver eneste side.
Det slår meg stadig at St. Thomas evnet å gi stoffet et tidløst preg. Det han foreleste om og dikterte i Napoli på 1270-tallet, er formulert så fritt for dagsaktuelle referanser og konkretiseringer at det meste er gjenkjennelig og anvendbart i dag som den gangen.
Det er en stor kunst å kunne tenke og skrive slik. Nå var Thomas Aquinas åpenbart en både klok og meget belest mann. Han siterer filosofer og tenkere like lett og elegant han siterer Bibelen.
En historisk detalj som det er interessant å merke seg, er at bønnen Hill deg, Maria var atskillig kortere på St. Thomas' tid. Den lød kun slik:
Hill deg, Maria, full av nåde. Velsignet er du blant kvinnene, og velsignet er ditt livs frukt.
Når vi i våre dager kjenner bønnen i en lenger utgave, ser vi at vi deltar i en utvikling av tradisjonen når vi benytter en nyere form enn den vi finner i eldre litteratur.
Det er ellers interessant å se hvordan Thomas Aquinas framholder sinne og harme i forbindelse med gjennomgangen av det 5. bud, Du skal ikke drepe. Etter en saklig utdyping og avgrensing av budets fysiske gyldighet setter han begrepe sinne inn i en større, sosial og moralsk sammenheng der nedlatende behandling og tiltale overfor medmennesker representerer et like betydelig brudd på budet som en rent bokstavelig morderhandling.
Thomas Aquinas mestrer det å skrive grundig og på samme tid kortfattet. Derfor er The Aquinas Catechism god lesning også om sommeren.
- - -
Min kone og jeg ser nå fram til ei uke ved Adriaterhavet. Bloggen kommer til å stå dørgende stille i denne korte perioden, men når den er over, kommer jeg til å bruke en tekst eller to til å forberede neste sommerutflukt, som dypest sett vil være en pilegrimsreise.

onsdag 14. juli 2010

Neste kunde

Som dagligvarekonsument handler jeg regelmessig både i Norge og Sverige, og jeg tror jeg liker denne aktiviteten bedre enn det som er vanlig mannfolk flest. Svært ofte gis det tilstrekkelig med tid i kassakø til å observere og gjøre seg refleksjoner omkring folk og folks atferd, selv ved noe så banalt som avslutningen av en runde med dagligvareinnkjøp.
I kassakøer der både nordmenn og svensker er blant kundene, inntrer en ulikhet i atferden som ikke er helt uten betydning. Forskjellen kommer til uttrykk i bruken av de prismeformede stavene som kan eller bør legges på transportbåndet som skille mellom to kunders samling av varer til betaling. Stavene gir kassaoperatøren utvetydig, ikkeverbal beskjed om at siste vare i et innkjøp har passert strekkodeskanneren slik at prisene kan summeres og sluttsummen oppgis til kunden.
Svenske kunder er ofte flinke til å bruke disse stavene og legger dem alltid på transportbåndet etter sine egne varer.
Nordmenn derimot, griper etter skillestaven først og fremst for å vise hvor forrige kundes varer opphører og ens egne begynner. Vi kan da gå ut fra at også forrige kunde var norsk ettersom vedkommende ikke selv la skillestaven på plass etter sin siste vare.
Det er slående hvor konsekvent denne forskjellen mellom svenske og norske kunder inntreffer, og det er ganske pussig å observere hvor ivrige nordmennene er til å vise hvor deres egne varer begynner; det er som om de har et panisk forhold til risikoen for å måtte betale for en vare som forrige kunde har plukket med seg.
Svenskene derimot, viser med stor trygghet hvor slutten på deres egen varehaug befinner seg og signaliserer dermed at her opphører det som jeg trenger og vil betale for; værsågod neste!
De norske kundenes underliggende holdning viser, som kontrast til den svenske, at de tar ansvar for å skille forrige kundes varer fra sine egne, men neste kundes overtakelse av transportbåndet tar de overhodet intet ansvar for.
Det er alltid en fare for å trekke slike hverdagslige detaljer for langt i kulturanalytisk signifikans, men det er samtidig også en fare for å være overdrevent forsiktig med nettopp dette.
Jeg tror forskjellen mellom norske og svenske forbrukeres anvendelse av dagligvarebutikkenes skillestaver ved kassabåndet viser fruktene av to ulike former for oppdragelse, to ulike grunnsyn på enkeltmenneskets ansvar i forhold til sine medmennesker, to forskjellige grader av høflighet.
Det ligger i så fall i sakens natur at jeg personlig har langt mer sans for svensk praksis, der man ikke ser det som noen skam å vise hensyn og ansvar for den som kommer som nestemann i køen.
Selv dette kan vi trekke mye lenger i symbolikk og situasjonstolkning, men jeg for min del stanser refleksjonene her og nøyer meg med å være en norsk forbruker som, til forskjell fra de fleste av mine landsmenn, passer på å legge skillestaven på plass etter min siste vare hver gang jeg er i butikken.

tirsdag 13. juli 2010

Consubstantialem Patri

Den sommerdøsige lokalavisen her i byen bringer i dag et oppslag av stor, kulturell og nasjonal interesse. Den handler om at dåpstallene er rekordlave for tiden. En stadig mindre andel av barna som blir født, bæres til kirkelig dåp.
Artikkelen hevder at prosentandelen for Askims vedkommende var 55,7 i 2009. En faktaramme som er gjengitt i avisens papirutgave men ikke i nettutgaven, viser at gjennomsnittet for Norge i fjor var 67,8%. Selv dette er lavt, men min hjemby ligger altså betraktelig under landsgjennomsnittet.
Det kan spekuleres side opp og side ned om hvorfor dåpstallene stuper og hvorfor visse kommuner skiller seg ut med positivt eller negativt avvik i forhold til gjennomsnittet. I en tid da barna vokser opp som "curling-generasjonen", der foreldrene uavlatelig går foran og rensker veien for hindringer og motgang for de små, er det oppsiktsvekkende at stadig flere foreldre finner det i orden å forsømme innvielsen til og opplæringen om nasjonens kristne verdigrunnlag.
Jeg velger å se dette i sammenheng med Den norske kirkes avmystifisering av frelsesunderet og av personen Jesus Kristus. Alminneliggjøringen av det guddommelige har pågått lenge, og forflatingen av overjordisk verdighet passer glimrende til den oppvoksende generasjons innlærte forestillinger om at hver og én er på toppen av verden, et potensielt idol, ukrenkelig i kraft av å være født og oppdratt i en norsk familie. Den protestantiske, alminnelige Kristus er blitt frarøvet sin mystikk og sin tiltrekningskraft overfor det unge, moderne enkeltindividet.
Dette er en påstand fra min side, og det kan naturligvis tenkes et utall mulige forklaringer og årsakssammenhenger i den grad jeg med min forenkling er i nærheten av å være på rett spor. Selv vil jeg fokusere på ett eneste forhold, nemlig protestantiske kirkers svik i forhold til den nikenske trosbekjennelse.
Enda jeg vokste opp i en protestantisk menighet og var aktiv der til jeg nærmet meg 30-årsalderen, hadde jeg ikke hørt om den nikenske trosbekjennelse før jeg var blitt lærerskolestudent og leste kristendomskunnskap. Året etter støtte jeg på den nikenske trosbekjennelse gang på gang i latinsk utgave, gjennom musikalske messer fra ulike epoker i musikkhistorien. Her var det et uttrykk som fanget min interesse, et adjektiv som var nærmest uoversettlig: "consubstantialem Patri".
I den katolske messen framsier vi den nikenske trosbekjennelse på norsk, og det nevnte adjektivet kommer med den største selvfølgelighet: "av samme vesen som Faderen". Begrepet ligger omtrent midt i trosbekjennelsens beskrivelse av Jesus, og det er virkelig ikke småtteri som har gått tapt i protestantiske kirkesamfunn når man har lagt vekk denne erklæringen om kjernen i den kristne tro. Læren om Jesus fortsetter med bl.a. et latinsk partisipp, "incarnatus est" - "han er blitt kjød".
I disse to uttrykkene oppsummeres de aldeles særskilte egenskapene ved personen Jesus slik han framstilles i den katolske og apostoliske kirken: Jesus var ikke bare et menneske, han var Guds sønn med gudommelige egenskaper. Derfor kan det forventes helt andre hendelser og handlinger fra Jesus enn fra enhver annen mann. Når moderne mennesker - så som nybakte småbarnsforeldre - skal vurdere beretningen om Jesus slik vi kjenner ham fra juleevangeliet eller søndagsskolehistoriene, blir Jesus garantert en tapende part dersom læren om hans enestående gudommelighet ikke har kommet klart fram.
I en kirkelig tradisjon der den nikenske trosbekjennelsen tilhører barnelærdommen, vil læren om Jesus ha evne til å beholde sin magiske og mystiske tiltrekningskraft på menneskene for all framtid. Der hvor disse umåtelig grensesprengende utsagnene ikke blir gjort tilstrekkelig kjent, vil Jesus derimot framstå bare som hovedpersonen i en litt drøy vandrehistorie. Dermed blir det enkelt å ta avstand fra Jesus, barnedåpen og frelsen.
Dette er den enestående erklæringen om Jesus Kristus - selve forhistorien - som Den norske kirke forsømmer å lære bort:
"Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved Ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg Han ned fra himmelen.
Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske."

fredag 9. juli 2010

"Tack Gud" - en hip hop-artists skriftemål

I denne bloggens barndom, 17. februar 2009, fylte jeg et innlegg med hele teksten til låten "Tack Gud" med den svenske hip hop-gruppa The Latin Kings, som eksisterte fra 1992 til 2005. Den gangen var ikke låten tilgjengelig på lovlig vis på Internett.
I den lange tiden som har gått siden jeg skrev om at "Tack Gud" har betydd mye for meg under min utvikling i retning av å bli katolikk, har jeg innsett at låtens betydning for meg personlig må ha vært anselig helt fra jeg hørte den første gang i 2003. Kanskje var den en av de mange små inntrykkene som til slutt førte meg til en katolsk messe for første gang høsten 2008. Jeg vil derfor for andre gang la et blogginnlegg i sin helhet dreie seg om denne låten. Her kommer et YouTube-vindu der det vises et stillbilde mens låten spilles. Nedenfor står teksten, som med fordel kan følges under avspillingen.
Med denne inderlige syndsbekjennelsen og takksigelsen ønsker jeg bloggens besøkere god helg!


Tack Gud för allt som du någonsin gett mig
tack Gud för min vackra dotter och min tjej
tack Gud för styrkan, lyckan och modet
och att du tog tag i mig när jag tappa rodret
jag ångrar allting och tar tillbax det idag
och förlåt mig för allt dumt som jag många gånger sa
tack Gud för taket, vinet och brödet
och allt det vackra som du gav mig i ödet
för kärlek, frihet och änglarna du sänt
i mörkaste stunder som turen alltid vänt
livsglädjen och lågan som alltid brinner
för livet e guld, vin och vackra kvinnor
att du låter sanningen smeka mina läppar
när jag langar rhymes som verkligen pepprar
för det e sant att alla hundar har sin egen dag
och ditt heliga ord kommer alltid va min lag
spirituella rysningar över hela min hud
jag e här idag för att tacka min Gud



REF:
jag tackar dig Gud, tackar dig Gud
jag tackar dig Gud, tackar dig Gud



jag ber inte om mycket och aldrig om mera
Gud ge mig sinnesro att acceptera
de saker jag inte själv kan förändra
mod att förändra, det som jag kan ändra
förstånd att inse skillnaden av negativa trenden
jag brukar ligga helt trasig uppe i gränden
me hela kroppen fullproppad av gifter
och glömma bort alla mina livsuppgifter
du gav mig många chanser att komma tillbaka
du lärde mig att gå gången där asfalt smaka
och mamma titta, jag står me fötterna på jorden
tar vara på talangen och spottar ut orden
man får bara en chans, men jag blåste flera
jobbar hårt och kämpar, för jag tänker fokusera
välsigna micken åt alla ute i det kalla
till misérias som fortfarande spelar balla
ingen attitydsproblem, bara kärlek och respekt
från hela hjärtat får du det, live och direkt



REF



flesta av dina budord har jag nångång brutit
vittnat falskt, tjuvat, varit otrogen och ljugit
jag vet du hatar synden, men älska syndaren
jag ber om din förlåtelse, Gud snälla skyddaren
kommer du ihåg när jag baxa i ditt hus från kollekten
tänkte bara på mig själv och tappa hela respekten
laborera med droger som det vore bästa godis
och lekte på djävulens bakgård som en lodis
gick balansgång på lögnens smala lina
vandra in i mörkret istället för att skina
blev frestad fast jag borde stanna upp och tänka
när lucifer viska i mitt öra om jag ska henka
du gav mig en gåva, gjorde mig mycket fet len
delar med mig av mitt hjärta till allmänheten
försöker va din tjänare i alla situationer
så tack för alla fina improvisationer
e jag nu redo för den rätta vägen
för jag e trött på att hamna i konstiga lägen
återvändsgränder som visar min dumhet
kasta bort min gåva som en gatupoet
så led mig mot ljusets vackra grindar
för det e naturell mystik som blåser i dina vindar



REF



Amen

torsdag 8. juli 2010

Å tro er et valg

Mange ganger under denne min vandring inn i og innenfor Den katolske kirke har jeg undret meg storlig over hva som har funnet sted i meg. Jeg trenger ikke se meg særlig langt tilbake for å erkjenne at en betraktelig mentalitetsendring har funnet sted i mitt indre.
Når jeg studerer min hverdagssituasjon, ser jeg en lang rekke gunstige sammenfall av omstendigheter som er til gagn og velsignelse for både mine nærmeste og meg selv, og som får meg til å tenke at alt dette kan jeg knapt regne som selvfølgeligheter, men snarere som frukter av en høyere styring.
Et skriftsted som var mye brukt i min ungdomstids bibeltro pietistmiljø
dukket opp i minnet her en dag:
"Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje." (Rom. 8,28)
En gang i min mest religionskritiske fase tidlig på 1990-tallet argumenterte jeg for at nettopp dette skriftstedet er Paulus' helgardering i Guds favør. Jeg hevdet at dersom ting ikke helt så ut til å gå rett vei for kristne personer, ville dette skriftstedet stå der som en beskjed om at hendelsene likevel tjente de troende til det gode. Med henvisning til dette bibelsitatet kunne kristelige ledere og kirkelige representanter uansett få rett i sin påstand om at Gud hører bønn og gir sine barn det beste - selv om det ikke alltid ser slik ut.
I dag derimot, etter at 20 års vannmasser har rent i elven, og jeg er blitt en tilårskommen og livserfaren mann, ser jeg annerledes på dette. Paulus' trossikre påstand som er sitert ovenfor, er et løfte, en trøst og en oppmuntring - simpelthen en stimulans til å se det gode i enhver situasjon ettersom det gode er en gave fra Gud.
Noe viktig har inntruffet i mitt liv, og det har tatt tid å erkjenne det. Det er især to faktorer som har fått en stille prosess i gang dypt inne i meg, en prosess under prosessen med å bli katolikk. Den ene faktoren som har ført meg dit jeg er i dag, er møtet med Den salige Jomfru Maria Guds mor i den katolske messen og i alle de katolske kirker jeg har besøkt de siste 2 årene. Det er som om den saktmodige kvinnefiguren framkaller noe godt i meg, en åpenhet overfor Guds nåde og barmhjertighet i hverdagen.
Den andre faktoren er lesningen av Salmenes Bok. Den regelmessige bevissthetspåvirkningen jeg på denne måten utsetter meg selv for, er bare til gagn. Virkelig utviklende! Det er som om jeg opplever gang på gang en fysisk erkjennelse av Salme 139,5:
"Du har lagt din hånd på meg."
Det å tro er et valg. Som menneske står man fritt i å se Guds hånd i det som skjer, eller å se bare konkrete og jordiske hendelsesforløp i tingenes tilstand og utvikling. Iblant griper jeg meg selv i å betrakte personer jeg kjenner godt, idet jeg tenker på hvor mye rikere disse personenes liv ville vært om de hadde valgt å se sitt liv som et produkt av en høyere ledelse. Samtidig slås jeg av takknemlighet over hva som har skjedd i mitt eget liv etter at jeg i fjor vinter valgte å stille meg under direkte påvirkning av de hellige blant oss.
Kanskje ville mitt liv ikke vært veldig annerledes i dag dersom jeg aldri hadde nærmet meg Den katolske kirke slik jeg har gjort. Men det som likevel er sikkert, er at min egen oppfatning av mitt liv ville vært stusseligere og gråere enn den nå framstår som. Jeg har fått mulighet til å velge en annen måte å betrakte hverdagens hendelser på, og mitt valg har gitt meg en ny opplevelse av min situasjon.
"Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd." (Salme 16,11)

søndag 4. juli 2010

Charpentier

Mange av innleggene på denne bloggen er blitt beriket med vennlige og gagnlige kommentarer fra mer eller mindre anonyme besøkere. En slik kommentar ble utferdiget til innlegget om det lauretanske litani den 19. mai i år.
Kommentaren var undertegnet Ståle, en blogger jeg faktisk har møtt og som også flere ganger tidliger har avgitt særdeles interessante kommentarer til enkelte av mine innlegg. Ståle drifter, såvidt jeg har forstått, en meget besøksverdig blogg med enorm spennvidde tuftet på katolsk tro; Koinonia heter den.
Men altså det lauretanske litani og min tekst fra 19. mai: Ståle gjør meg i sin kommentar høflig oppmerksom på den franske barokkomponisten Marc-Antoine Charpentier, en musikalsk personlighet jeg aldri tidligere hadde hørt om.
Nå derimot, takket være bloggkommentaren og litt påfølgende surfing og webinnkjøp, er jeg blitt eier av en CD med masse sakral musikk av den gode Charpentier. Et av verkene er "Litanies à la Vierge" - "Litani til Jomfruen". Dette kommer jeg tilbake til.
La meg først nevne at Marc-Antoine Charpentier levde fra 1643 til 1704. Han var altså født mer enn 40 år før barokkens giganter, Bach og Händel, og som franskmann var han fra feil land ettersom det var Italia og Tyskland som dominerte barokkmusikken - i hvert fall den delen av den som har beholdt en toneangivende rolle fram til vår tid.
Det er som å høre den gamle og den nye tid møtes når man lytter til Charpentiers musikk. Her flettes vokalstemmene rundt hverandre i kaskader av velklang der teksten til den enkelte stemme knapt kan skjelnes, men der harmonier i moll avløses av dur og spinnes videre og videre. Her er også det instrumentale av stor betydning, og sammen med de ulike stemmene på strykeinstrumenter hører vi sannelig en lutt - av alle ting! - bli klimpret i bakgrunnen, på samme måten som vi i våre dagers popmusikk aldri unngår å høre minst én gitar.
Som ett av i alt 10 verker på denne stemningsfulle og oppriktig lovprisende CDen finner vi "Litanies à la Vierge" som et høydepunkt og et hovedverk både i alvor og varighet. Over 16 minutter tar det ensemblet å fullføre Charpentiers musikalske behandling av den omfattende teksten, og her blir det aldri kjedelig. Ordene "ora pro nobis" - "be for oss" - som gjentas et stort antall ganger, føyer seg så elegant inn i de verbale lovprisningene av Den salige Maria at anmodningen fortoner seg bare som et melodiøst sukk til Guds mor.
Det er ingen tvil om at teksten i seg selv har appellert sterkt til en barokkomponist. Her finner vi fantasifulle, inderlige og totalt grensesprengende hyllester til Jomfru Maria, en uttrykksform som passet godt til det 17. århundrets kunstneriske ideer. Jeg må i denne sammenheng bare få lufte min lille undring over én av de korte setningene i teksten, en formulering jeg la merke til men ikke hadde mot til å fokusere på da jeg omtalte litaniet 19. mai. Et stykke etter midten av litaniet finner vi nemlig hyldningstiltalen "Turris eburnea" - "Elfenbenstårn". Hvor i all verden kommer dette uttrykket fra? Hvilket forsvar - bibelsk eller tradisjonsmessig - har man for å omtale eller tiltale Jomfru Maria som Elfenbenstårn?
Vel, akkurat dette ordet har ingenting med Charpentier å gjøre, men kanskje var det ett av bidragene som skulle til for at han valgte å komponere et omfattende musikkverk til nettopp denne teksten. På det varmeste anbefaler jeg Charpentiers "Litanies à la Vierge" som et uttrykk for tiltro, heder og forbønnsbehov overfor "Sancta Virgo Virginum, Mater Christi, Mater divinae Gratiae."
Site Meter