torsdag 25. mars 2010

Bebudelsen

Det er 25. mars og dagen for Herrens bebudelse, dagen da Jomfru Maria fikk budskapet fra engelen at hun skulle føde Guds Sønn, dagen da Maria svarte sitt berømte og betydningsfulle "Fiat", som det heter på latin, "det skje som min Herre har sagt".
Som illustrasjon til dette innlegget har jeg i anledning dagen funnet fram mitt eget foto av en av de mer enn 100 år gamle undervisningsplansjene jeg i høst fant i kjelleren på skolen der jeg jobber. Dette bildet heter ganske enkelt "Bebudelsen" og viser en nyvåken, lettere forskremt Maria sittende på sengen mens den budbærende engelen nærmest fyller hele rommet med sine vinger, sitt lys og sin prakt.
Legg merke til at engelens føtter ikke berører gulvet.
Det er et herlig bilde! Ifølge omtalen av Herrens bebudelse på katolsk.no er motivet særdeles mye benyttet i kunsten. Det eksisterer derfor ganske sikkert mangen andre uttrykksfulle og fargesterke framstillinger av denne bibelhistoriske scenen, og den ene behøver ikke være dårligere enn den annen i uttrykksrikdom.
Når vi i dag kan feire bebudelsen, vet vi også at det er 9 måneder igjen til jul. Men først skal vi feire påske. Det er bare 3 dager igjen av fastetiden, og så starter den viktigste høytiden i kirkeåret med palmesøndag.
La meg forresten nevne at jeg er rimelig fornøyd med fasten for mitt eget vedkommende. Som nevnt for nesten 40 dager siden valgte jeg å gi meg selv en noe symbolsk, daglig påminnelse om fastetidens særegenhet ved at jeg skulle sløyfe salt på mine varmretter, noe som jeg vanligvis ser som en absolutt nødvendighet. Dette har fungert godt; bare 2-3 ganger har jeg falt for fristelsen og benyttet saltkaret ved middagsbordet, og det har ikke skjedd helt uten et stikk av dårlig samvittighet.
Desto mer merkbart har det vært å spise kald lunsj hver dag. Jeg har ellers pleid å være den hyppigste brukeren av mikroovnen på lærerværelset, men i hele fastetiden har jeg latt dette være. Savnet av varmt smørbrød eller nachos med skinke og oliven har iblant vært påtakelig, men jeg har stått løpet helt ut.
Min faste har med andre ord dreid seg først og fremst om fravær av smaker som jeg setter stor pris på. Denne forskjellen fra lunsj og middag slik jeg er vant til å ha det, har vært merkbar, og jeg har to ganger om dagen fått denne påminnelsen om at det er fastetid, og at jeg faster for første gang i historien. Det har gitt meg en hel del ettertanke og mulighet til refleksjon over hvem jeg er og hva jeg vil videre med mitt altfor brokete liv.
En ny utenlandsreise står for tur. Sannsynligvis blir bloggen nå liggende urørt med det herværende innlegget som siste nytt i over ei uke. Jeg ser fram til å gjenoppta skrivingen midt i påsken, men framfor alt ser jeg fram til selve påskefeiringen. At Herrens bebudelse nå falt så nær starten på påsketiden, minner meg om at det hele tiden er nye ting å se fram til, nye høytider å feire rundt neste sving.
Jeg ønsker bloggens besøkere en fin påskehøytid!


onsdag 24. mars 2010

Avansert teologi

I kveld føler jeg meg som forfatteren Dag Solstad må ha gjort da han startet å skrive romanen "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige", som utkom i 1984. Romanen handler om en venstreradikaler som i ensomhet strever med å finne marxismens vesen hos seg selv og andre likesinnede i 1980-tallets Norge. Observasjonene danner langsomt et mønster, eller blir det virkelig noe mønster til slutt? Jeg husker ikke hvordan boka ender, men den er preget av grublerens stadige funn av ubesvarte spørsmål.

I går begynte jeg på noe som kan ligne en slik leting etter svar på spørsmål om det ugjennomtrengelige. Jeg tok opp katolsk teologi og konstaterte at jeg måtte ha gjort et funn idet jeg ved hjelp av en bloggkommentar hadde sett en viktig forskjell mellom luthersk og katolsk menneskesyn: I katolisismen har alle mennesker del i skylden, ansvaret for følgene av den opprinnelige synd.
Takket være en ny, glimrende kommentar til gårsdagens innlegg ble jeg gjort oppmerksom på at det ikke bare er i synet på synd og skyld at Den katolske kirke betrakter menneskeheten under ett, men - naturligvis, burde vi tilføye - også i synet på frelsesverket ved Jesu Kristi offerdød for alle menneskers synd. Bildet av Guds kollektive forhold til menneskene ble dermed komplett.
Det interessante er at dette skiller seg fra reformert tankegang, der menneskene betraktes som individuelt ansvarlige for sin synd og dermed også for å søke frelse gjennom rett tro og livsførsel.
Forskjellen er av stor betydning, og jeg ønsket å lete videre etter det preg som disse to menneskesynene kan ha tilført ulike samfunn. Jeg rett og slett leter etter svar på spørsmålet om det er dominansen fra henholdsvis katolsk og protestantisk tro som har forårsaket forskjellene mellom samfunnssystemet i land som Polen og Norge.
Spørsmålet er enormt, og det er upersonlig. Selv har jeg lest en del om følgene av reformasjonen i England i boka "The Family, Sex and Marriage in England 1500-1800" av Lawrence Stone. Her vises utviklingen i befolkningen gjennom tre århundrer fra Reformasjonens begynnelse. Stone bemerker at den nye læren om hver enkelt persons individuelle ansvar overfor den dømmende Gud førte til en slags allmenn panikktilstand der fedre banket godvilje og folkeskikk inn i barna.
Ser vi følgene av en slik utvikling i Norge i år 2010, og mangler slike følger i land som Polen eller Italia?
Jeg spurte pateren her i Askim om dette tidligere i kveld. Han var rimelig uforberedt på et slikt spørsmål, noe jeg med største letthet kan forstå. Det var vanskelig å få noe klart svar, men han kunne vise til en del lokale forskjeller i kulturen innad i Polen. I øst har folk i århundrer vært påvirket av Russland, mens i vest er det germansk kultur som har preget utviklingen. Dette er observerbart den dag i dag for polakkene selv.
Jeg innså gradvis og ikke særlig motvillig at jeg ikke kan oppnå annet enn å skrape i fjellveggen i håp om å se innsiden av fjellet. Hva skal jeg se innsiden for? Kanskje kan jeg trenge litt lenger innenfor om ti eller tjue år, men er det dit jeg vil, inn i det ugjennomtrengelige?
Jeg velger å forlate disse enorme konstruksjonene av teologi, filosofi og antropologi og heller se på dette: Jeg er en del av frelsesverket! Sammen med alle helgener fra tidligere tider og med alle nålevende katolikker i verden har jeg del i Guds plan for å få tilgitt min del av den kollektive skyld.
Det er dette som betyr noe. En varm takk til kommentatorene Ulv og Ståle som uten egentlig å gå inn for det førte meg inn i en teoribetraktning som jeg med største tilfredshet kan parkere akkurat her!

tirsdag 23. mars 2010

Katolsk menneskesyn

Torsdag 11. mars skrev jeg et innlegg her på bloggen der jeg kommenterte at Dagbladet hadde funnet tiden inne til å ha Pave Benedict XVI på forsiden. Bakgrunnen var sakene med misbruk av barn i katolske skoler i bl.a. Pavens hjemland, Tyskland. Det kom flere velvillige kommentarer til innlegget, og en av dem har jeg ikke vært i stand til å glemme. Den har fulgt meg natt og dag i de nesten to ukene som har gått, og i dag er jeg bare nødt til å trekke tankene fra innlegget videre, dissekere hva de meningsbærende setningene faktisk uttrykker og forsøke å trenge inn i det som er selve katolisismen.
Her kommer kommentaren fra Ulv i sin helhet:

"Husker jeg en gang tilfeldigvis hørte en preken. Det er en del år siden nå, men jeg mener det var pater Olav Muller som holdt den. Dette var rett etter medieoppslagene om overgrep gjort av katolske prester i USA.
Den gamle pateren snakket om denne saken, beveget, så ut over menigheten og spurte:
- Hva skal vi gjøre med all denne menneskelighet?
På meg gjorde dette et stort inntrykk. Han sa ikke "umenneskelighet", som moderne mennesker i vest helst gjør - de som ikke har noe forhold til det båndet som eksisterer mellom oss alle, de som tror de kan distansere seg selv fra nedrige handlinger gjort av andre, og slik utradere sin egen skyld.
Katolikkene og de ortodokse erkjenner imidlertid et slik brorskap."

Hvilket brorskap siktes det til? Det må være brorskapet mellom syndere, altså båndet som binder alle mennesker sammen. Samhørigheten mellom dem som erkjenner at en annens synd springer ut av den skyld som vi selv har del i. Menneskehetens samlende enhet med utgangspunkt i dette ene: Den opprinnelige synd.
Jeg har som sagt tenkt en masse på dette menneskesynet siden den velformede kommentaren fant veien til feltet under mitt blogginnlegg, og jeg erkjenner at vi her står overfor en av de viktigste teologiske og filosofiske forskjellene mellom den katolske og den lutherske lære: Det kollektive ansvar til forskjell fra det individuelle.
Jeg har drevet en del søk i Den Katolske Kirkes Katekisme på nettet i det siste og har kommet til at de avsnittene som klarest tar opp dette temaet, har nummer 385 ff. Her skildres syndefallets gjennomføring, betydning og konsekvenser gjennom 27 logisk sammenhengende avsnitt. Det mest sentrale utsagnet finner vi i avsnitt 397:

"I ettertid blir all synd ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Hans godhet."

Denne setningen oppsummerer syndens vesen. 15 norske ord som beskriver alt som er felles for verdens ondskap, menneskenes tanker og ord, gjerninger og forsømmelser og den enkeltes del av skylden.
Det er ikke noe ærerikt bånd som på denne måten binder menneskene sammen, men vi er like fullt del av en enhet og en plan: Den som erkjenner skyld, har del i nåden gjennom sakramentene.

Jeg begynner å se litt klarere det som er frelseslæren i Den katolske kirke. Det er dunkelt og dogmatisk, men alt står i sammenheng som deler av en kolossal, enhetlig logikk. Denne logikken omfatter et menneskesyn, og kanskje omfatter den, i ytterste konsekvens, en verdensanskuelse. Dette siste begrepet vil bli temaet i neste blogginnlegg, og jeg må innrømme at det vil bli skrevet først etter at jeg har drøftet spørsmålet med den gode pater Piotr under Katolsk orientering i morgen ettermiddag.
Jeg står kanskje foran et gjennombrudd når det gjelder å forstå hvilken betraktningsmåte som gjør katolikker annerledes enn protestanter og katolske samfunn forskjellige fra protestantiske når det gjelder forholdet til fellesskapsfølelse, individualitet, kollektivisme, ansvarsfordeling, skyld og - i siste instans - tilgivelse og frelse. Temaet er svært, og jeg kommer uansett til å fatte bare begynnelsen, overflaten og innledningen, men kanskje er dette nok til å oppleve å ha gått et stort steg videre i innsikt og visdom.

mandag 22. mars 2010

St. Anna i Nyköping

"Mörk himmel över Sörmland
Kvällsblå skymning in i bilen
Vi kör den glömda gamla E4:an mot norr."
(Lars Winnerbäck: "Lång väg hem" fra albumet "Söndermarken" (2003).)

Nyköping, Sörmland, Sverige. En mindre industriby, til vanlig nokså grå og i overskyet mildvær i mars måned så tungt grå som noen by kan bli. I utkanten av et industriområde i byen finner vi S:ta Anna kyrka, byens katolske kirke og arbeidsplass for pater Zbigniew Golebiewski.
Like nedenfor hotellet vårt dundrer trafikken fra E4 døgnet rundt. Ved kirken er veien mer på avstand. Et godt stykke bak oss har vi jernbanens sidespor mot Oxelösund når vi er utenfor kirken. Det er som om kirken er sluppet ned der hvor knutepunktet Nyköping er på sitt stilleste.
På nærmere hold ser vi at kirken er gjenomført designet. Dette er en basilika, skjønt moderne, lys og tiltalende.
Kirken har egne hjemmesider der både kirkebygningens interiør og eksteriør blir beskrevet og begrunnet, og der menighetens aktiviteter og tilbud presenteres. Der finner man kart over bydelen med atkomstbeskrivelse fra E4 og väg 57. På samme nettsted hadde jeg på forhånd funnet ut at det er messe kl. 18.00 på fredagskveldene. Dit gikk vi, mitt jobbrelaterte reisefølge og jeg, fordi kollegaen gjerne ville oppleve en katolsk messe. Ingenting var hyggeligere enn å ta en motivert protestant med til S:ta Anna kyrka.
Innenfor inngangsdøra sto et stort stativ med salmebøker. På forsiden sto det med store bokstaver: CECILIA. Katolsk psalmbok. Inne i boka, fra side 389, fant vi komplett liturgi for allmenn messe på svensk.
Bare 7 mennesker befant seg i kirken da pater Zbigniew trådte inn, men dette er jeg vant til hjemmefra. Det er messen søndag formiddag som er godt besøkt; på hverdagskveldene er det mer labert.
Det var høyt under taket i den godt opplyste kirken. Framme ved koret hang en liten, utskåret figur av Jomfru Maria med Jesusbarnet på den ene siden og en figur som forestilte St. Anna, Marias mor, på den andre siden. På fanget hadde St. Anna både Maria og Jesus.
Tabernakelet bak alteret var av enkelt treverk, vakkert i formen, men uten bilder eller utskjæringer. Det lille treskapet understreket kirkerommets enkle, klare og lyse linjer.
Messen foregikk til punkt og prikke slik jeg er vant til fra St. Maria kirke i Askim. Det var bare å kikke stjålent på de svenske liturgitekstene for å holde takten. Ettersom denne fredagen, 19. mars, var festen for Den hellige Josef, Jomfru Marias brudgom, kunngjorde pateren at vi skulle be både Gloria og Credo under messen.
På to punkter la jeg merke til små ulikheter i forhold til messen på norsk. Den første forskjellen var rent språklig og framkom rett før prefasjonen, når presten sier: "Løft deres hjerter", og menigheten svarer: "Vi løfter våre hjerter til Herren". På svensk lød svaret: "Vi har upplyft våra hjärtan till Herren." Svenskene benytter altså perfektum der norsk messe benytter presens. Det viser seg at svenskene har valgt rett på grunnlag av den latinske teksten: "Sursum corda" - "Habemus ad Dominum." Så kan vi spekulere på om dette representerer noen reell forskjell i innhold.
Den andre lille ulikheten i den svenske messen oppsto etter kommunionen. Da gjestene hadde mottatt eukaristien, og pateren hadde ryddet bordet, satte han seg rolig ned på en stol bak alteret. I liturgien i psalmboken sto det oppført en stille stund for individuell bønn. Over et halvt minutt passerte uten en eneste liten lyd i kirken. Det var som å kjenne både Marias og Annas nærvær; jeg formelig hørte det blafre i vide kapper der framme.
Omsider reiste den myndige pater Zbigniew seg og avsluttet messen med velsignelse og takksigelse.
Takknemlige gikk vi ut av kirken, min kollega og jeg. Vi delte en opplevelse, og i likhet med min egen fascinasjon etter mine første messefeiringer høsten 2008 uttrykte han forundring og tilfredshet over all aktiviteten man blir invitert til under en katolsk messe. Dette gjorde oss begge godt, og vi kunne med fornyet fellesskap og motivasjon fortsette det planleggingsarbeidet som hadde ført oss til et todagers opphold i Sörmland.

onsdag 17. mars 2010

Den store Teresa

I forrige måned en gang skrev jeg at jeg hadde mottatt 3 bøker i posten, bl.a. "Levende vann", en antologi av skriftene til Teresa av Ávila (1515-1582). Enda boka er en av de minste og tynneste bøkene jeg eier, har jeg ennå ikke lest hele. Den er simpelthen så tankevekkende og intens at den skaper et umiddelbart behov for refleksjon. Leser jeg 4 små sider en kveld, har jeg mer enn nok å tenke på i 2-3 døgn framover.
Alle biografiske opplysninger om Teresa tyder på at hun aldri var gift, men levde som nonne fra hun 21 år gammel trådte inn i Karmelittordenen. Det er derfor gripende å lese med hvilken innsikt hun mange ganger bruker ekteskapet og kjærligheten mellom kvinne og mann som bilde på forholdet mellom Gud og menneskene eller mellom Kristus og de troende. Det forbauser meg hver gang jeg finner eksempler på slik billedbruk i den lille boka, både fordi det kan virke underlig at en så framstående nonne velger et slikt bilde, og fordi hun gjør det med innsikt og gjenkjennelse hos oss som har gjort samlivets erfaringer.
Jeg kommer til å ville sitere den store Teresa ved flere anledninger senere, spesielt hennes innsiktsfulle uttalelser om bønn. I dag vil jeg imidlertid bruke et sitat som er et eksempel på nettopp denne billedbruken fra ekteskapet. De biografiske opplysningene om Teresa på katolsk.no sier at "Hun likte å kle seg etter siste mote og nøt å bære smykker og parfyme." Dette skal ha preget henne i ungdommen, men måtte nok legges bort da hun ble nonne. Likevel er det kanskje nettopp et snev av denne interessen som lå til grunn da hun skrev følgende allegoriske betraktning:

"Gud har gitt oss så mye og fortsetter å overøse oss med velgjerninger. Den oppmerksomhet vi gir Gud, er forøvrig ikke uten rik belønning. Finnes det en hustru som har mottatt mange kostbare smykker av sin ektemann og som ikke vil gi ham så mye som en ring til gjengjeld? Mannen ønsker den som tegn på at hun vil være ham trofast like til døden, ikke grunn av dens verdi, da alt hun har, allerede er hans eiendom."

Det er to forskjellige sett av verdisystemer Teresa behandler her, og som moderne mennesker forstyrres vi kanskje av den fullstendig alderdommelige tanken om at "alt hun har, allerede er hans eiendom." Teresas bilde handler imidlertid om noe annet, om gaver på menneskelig nivå og om uttrykk for tidløs tilhørighet. Det som gjør teksten så interessant, er at den med sitt tilsynelatende anakronistiske syn på kvinners avhengighet av sin mann vil opprøre mange moderne mennesker. Denne historieløse opprørtheten vil kunne være til hinder for å se skjønnheten i Teresas billedbruk og dermed parallellen som den helhjertede kjærligheten mellom ektefeller danner med Guds kjærlighet til menneskene.
Nesten 500 år etter sin fødsel har Teresa av Ávila noe å fortelle! Jeg vil lese mer, og jeg kommer tilbake til saken.
- - -
Til bloggens velvillige skare av faste besøkere vil jeg avslutningsvis gjøre oppmerksom på at jeg nå reiser bort i noen dager i jobbsammenheng. Bloggen vil derfor stå urørt fram til enten 21. eller 22. mars, et tidsrom som ikke represensterer lang passivitet i forhold til mange andre blogger, men som i forhold til frekvensen her på Banker på Pavens port kan se ut som forfall. I motsetning til forrige gang jeg hadde noen dagers sammenhengende opphold, vil passiviteten denne gang ikke bli etterfulgt av et halvt dusin innlegg fra et sært, katolsk land på Balkan. Kanskje kommer det en enkeltstående tekst fra S:ta Anna församling, og kanskje ikke.

mandag 15. mars 2010

Hildegard von Bingen

Det er ganske mange år siden første gang jeg hørte om Hildegard von Bingen. Det skjedde under en sommertur med et musikkorps til Rhindalen. En dag førte ferden oss med ferge over Rhinen, og plutselig befant vi oss i en småby ved navn Bingen. Da var det et lyst hode i bussen som bemerket at det vel måtte være her Hildegard von Bingen kom fra.
Lite visste jeg den gangen om den hellige Hildegard, og enda mindre ante jeg om at jeg en gang i framtida - ca 15 år senere - skulle dele hennes tro.
I dag var jeg innom en platebutikk i min egen lille by og fant en Naxos-CD med sanger av Hildegard von Bingen. Den kjøpte jeg, billig som den var, og nå har jeg begynt å nye den vakre, melismatiske sangen med latinsk tekst.
Hildegard levde fra 1098 til 1179. Det er riktig lenge siden! Ifølge omtalen av henne på katolsk.no var hun usedvanlig begavet og fikk både paver og keisere til å lytte til hennes synspunkter. Det var ingen liten respekt hun oppnådde som kvinne i middelalderen.
Hun hadde visjoner og åndelige opplevelser med profetisk innhold, og disse skrev hun ned i vakre og poetiske vendinger. Hun opprettet et kloster ved Bingen, og her fortsatte hun å skrive og å komponere melodier til sine dikt. Hun fikk Pavens tillatelse til å utgi det hun skrev. Hele den vakre og fantastiske historien kan med varmeste anbefaling leses på Den katolske kirkes norske hjemmesider.
Det mest forbausende er at Hildegard von Bingen ennå ikke er helligkåret. Arbeidet med dette startet på 1200-tallet, og i prinsippet pågår det ennå. Katolsk.no beskriver situasjonen slik at "det katolske folk i Tyskland har i århundrer ansett Hildegard som hellig." Likevel har de avgjørende bevisene for hennes helgenstatus uteblitt, og på nettstedet saints.sqpn.com kan vi lese en anmodning fra benediktinerklosteret i Rüdesheim om å melde ifra når noen har opplysninger som kan bidra til hennes helgenkåring.
Dette er det fantastiske ved Den katolske kirke: Gode og dyktige og innsiktsfulle mennesker kan kåres til helgener, men ikke for enhver pris. Bevisene skal være ugjendrivelige; prosessen foregår like seriøst og grundig hver gang, om den så må vare i mange århundrer.
For dem som uansett regner Hildegard for en helgen, har hun skytshelgen status for naturvitenskapsmenn, språkforskere og esperantister.
Tenk det, selveste Hildegard, den tyske middelalderens produktive dikterske og komponistinne, er esperantistenes egen helgen. Det førte meg igjen til et møte med meg selv og min egen fortid; se f.eks. mitt innlegg fra 9. september i fjor eller besøk nettstedet for katolske esperantister.
Jeg har levd et langt liv, føler jeg iblant, og på mange måter er det jo en sannhet. Å møte igjen Hildegard von Bingen på så mange måter som jeg har oppsummert her, viser at en fyr som jeg ikke kan forholde meg likegyldig til en person som levde for 1000 år siden. Hildegard von Bingen var stor i sin tid, og er fremdeles en størrelse det står respekt av. Bare musikken hennes er bevis på dette.

søndag 14. mars 2010

Tid for korsveivandring

Det begynner å merkes at jeg har deltatt i katolsk messe regelmessig gjennom et helt år. Nå i fastetiden starter søndagsmessen med "korsveivandring" i den katolske kirken på mitt hjemsted. I fjor på disse tider var dette innslaget i messen helt nytt og ukjent for meg, og jeg skrev et innlegg om mine inntrykk den 8. mars 2009.
Nå i år er dette liksom en ting jeg bare vet at vi skal gjøre i første del av messen, og jeg medvirker aktivt og oppmerksomt. På bildet øverst ser vi nordveggen i Mariakirken, og de 7 siste av de i alt 14 bildene som markerer "stasjonene" i Jesu vandring med korset, skimtes i skyggen under vinduene.
Det oppleves som noe inderlig, noe fromt og deltakende når vi alle følger paterens og ministrantenes forflytninger inne i kirkerommet, kneler når presten synger "Vi tilber deg, Kristus, og lovpriser deg" og under vårt eget svar "Fordi du ved ditt hellige kors har frelst verden".
Da jeg beskrev korsvandringen på bloggen i fjor, førte det til at jeg ble gjort oppmerksom på at salmen som synges under korsveivandringen, er intet mindre enn "Stabat Mater", en hymne fra 1200-tallet, muligens forfattet av Pave Innocens III. Vi synger den på bokmål her i Østfold, men i Lov Herren - katolsk salmebok står den på latin og nynorsk.
Under formiddagens messe tenkte jeg en del over hva vi faktisk holdt på med i kirken alle sammen. Hele menigheten med pateren i spissen var fokusert på lidelseshistorien, på mange måter sett fra Moderens synspunkt, en beretning symbolisert og konkretisert med de 14 utskårne bildene på veggene i kirken. Samtidig sang vi den usigelig vakre salmen. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: Hvorfor driver ikke protestantene med dette? Hva ville vært så galt med å fylle gudstjenestene i fastetiden med denne aktive andaktshandlingen i kirken?
Det er sikkert både tradisjonelle og teologiske grunner til at protestanter finner skikken suspekt og tryggest å avstå fra. Dermed går de også glipp av dramatikken og mystikken i påskebudskapet, og forberedelsene til kirkeårets høydepunkt - påsken - blir fattigere og mer teoretisk.
For andre året på rad er jeg uendelig glad og takknemlig over at jeg har funnet Den katolske kirke til å fastsette uttrykkene for kirkeårets ulike dramaer. Korsveivandringen er en av de fineste måtene å gjenskape og fordype seg i dette på. For meg er denne skikken givende, tankevekkende og oppbyggelig, og den skaper en forventning mot fullendelsen av mysteriet: Påskehøytiden.

lørdag 13. mars 2010

På jobb for Kirken

I dag, lørdag ettermiddag, ligger det to tykke ringpermer på bordet foran meg. De inneholder årsregnskapet 2009 for St. Maria Menighet med alle bilag og månedsoversikter. Denne store samlingen med papirer blir min fordypning i de neste timene.
Da jeg var på Katolsk Orientering sist onsdag, spurte nemlig pateren om jeg kunne tenke meg å fungere som menighetens interne revisor. Den som ble valgt til revisor ved forrige menighetsrådsvalg, flyttet fra byen og landet i vinter. Noen må se over regnskapene før permene med originaldokumenter sendes til Oslo Katolske Bispedømme, eller hvor de nå sendes for offentlig kontroll.
Så jeg ringte på hos pateren fredag ettermiddag, etter at jeg som vanlig hadde vært inne i kirken og tent lys, og jeg fikk utlevert en bærepose med de blytunge permene. Iblant tenker jeg at det må stå dårlig til i St. Maria Menighet når det er en synder som jeg som blir utpekt til den betrodde oppgaven med å gjennomgå regnskapet.
På den annen side er det kanskje slik at jeg er oftere i kirken enn mange andre, rent bortsett fra medlemmene i menighetsrådet, og de er ikke valgbare til revisorvervet. Eller kanskje det rett og slett er slik at alle de andre aktuelle personene i menigheten har hatt denne og lignende oppgaver både én og flere ganger tidligere og må skånes fra mer jobb.
Det er min tur nå, og jeg har fått oppgaven på et tidlig stadium, bokstavelig talt før jeg har rukket å bli konfirmert. Det er ingen liten ære og tillitserklæring, og jeg ser fram til å gå i gang straks denne bloggteksten er lastet opp.
Det har faktisk skjedd betydelige ting med min rolle i menigheten bare denne siste uka. På søndag var jeg som nevnt vikar for organisten, og i dag er jeg altså konstituert internrevisor. En egen uvirkelig opplevelse av ydmykhet og innsatsglede fyller meg, en undring over at jeg har blitt funnet verdig. I løpet av denne uka har jeg så å si rykket ett hakk opp i menigheten; jeg er ikke lenger en fersking og en nobody.
Jeg tenker på helgenen jeg har valgt meg for min konversjon, St. Mattias, og kommer i tanker om bønnen til ham som jeg fant på et helgennettsted og har bedt mang en slik fredag etter jobb. Igjen får jeg dette merkelige inntrykket av at noe eller noen virker for meg der ute:

"Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken."

torsdag 11. mars 2010

På forsiden av Dagbladet

I dag så vi et bilde av Pave Benedict XVI fylle nesten hele forsiden av Dagbladet. Vår pave, vår egen Benedict, som blikkfang i salgsstativene for landets nest største avis.
Det var ingen glede å se Paven pryde Dagbladet i dag, ikke engang for norske katolikker. Bildet betydde at nå, omsider, er skandalen med seksuelt misbruk av barn i kirkelig sammenheng blitt stor, omfattende, at Dagbladet fant det hensiktsmessig å spandere forsiden på saken.
Jeg har lenge tenkt at jeg måtte skrive et innlegg på denne bloggen om mine tanker når jeg leser om denne ganske riktig voksende misbrukssaken. Først var det Irland, deretter Tyskland. Snart dukket det opp saker også i Østerrike, og sannelig viste det seg for et par uker siden at en ansatt i selveste Vatikanet har vært involvert i formidling av prostituerte, uten at dette tilhører samme saksforhold.
Dagbladet har spart forsiden helt til Pavens person kunne trekkes inn i opprullingen av skandalene. I dag hadde avisen nemlig klart å finne en forbindelse mellom misbrukssaken og Pave Benedicts bror. Altså ikke Paven selv, men broren, såvidt det var. Nærmere kan ikke engang Dagbladet regne med å komme, og beskriver på sine nettsider i dag hvordan Benedicts bror, Georg Ratzinger, kan settes i forbindelse med skandalen, en forbindelse som riktignok er løs, søkt og perifer, men klar nok for Dagbladet:
"Også pave Benediks XVIs eldste bror, Georg Ratzinger, er dratt inn i saken, siden han jobbet ved en av skolene hvor rektoren skal ha forgrepet seg."
(Teksten er kopiert fra Dagbladet; stavefeilen i Pavens navn er derfor avisens og ikke min.)
Vi får nevne at Georg Ratzinger er 86 år gammel og neppe har hatt noen jobbmessig forbindelse med den omtalte skolen på noen år.

Jeg skal ikke på noen måte bagatellisere den tragiske skandalen som har rystet Den katolske både innenfra og utenfra siden rapporter om saken begynte å fylle mediene i fjor høst. Det finnes ikke forsvar for handlingene som er begått gjennom mange år. Det er dypt beklagelig for Kirken at slikt har foregått, og jeg syntes det vitnet om ansvar for både overgripere og ofre da Paven hadde møte med ledere for Kirken i Irland for noen måneder siden. Etter den tid har skandalen dessverre bare vokst ved at tilsvarende saker har kommet for en dag i flere andre land.
Det er spesielt gripende når barn har vært utsatt for lidelse og fornedrelse. Noen har spurt meg hvordan jeg ser på dette, jeg som er et såpass ferskt medlem av Kirken og virkelig har til hensikt å gå inn for dette for resten av mitt liv. Svaret er enkelt og naivt i noens øyne, men positivt og fokusert i andres: Jeg bryr meg kun om hva Kirken betyr og kommer til å bety for meg personlig. Den står for meg som noe godt og byggende, og det er mer enn nok for meg.
Den katolske kirke er verdens største, organiserte trossamfunn. Den er dermed også verdens største folkebevegelse. Det ville vært utenkelig at en organisasjon som omfatter 20 prosent av verdens befolkning, skulle være fri for negative og kriminelle elementer, selv blant lederskapet. Det er både beklagelig og uheldig at slikt er tilfellet, men det forstyrrer ikke mitt bilde av Kirken i verden og historien. Jeg var inne på tilsvarende argumentasjon i innlegget "Himmelsk logikk" for et par måneder siden.
Det riktig tragiske så vi på forsiden av Dagbladet i dag, et forsøk på framstille den aldrende Pavens person som skyldig i noen av overgrepene eller i det minste i fortielsen av dem. Både Kirken og Pave Benedict fortjener bedre, også fra Dagbladet og andre norske medier.

mandag 8. mars 2010

Midtfaste

Midtfaste - når er det? Jeg innbiller meg at de fleste nordmenn vil finne en slik tidsfastsettelse ganske påfallende. Ifølge Wikipedia knyttes begrepet til torsdag før 4. søndag i fastetiden.
På den dagen er mer enn halvparten av de 40 dagene i fastetiden tilbakelagt, men det rent matematiske midtpunktet spiller liten rolle; i dag er vi svært nær midten av fastetiden. Jeg gjør klar for noen små betraktninger.
Først og fremst må jeg kunne si at organistoppgaven i kirken i går, søndag, gikk greit nok. Ikke strålende, men OK til debut å være; tilstrekkelig ustøtt til at jeg ikke ble blasert ved første forsøk, men vil være like nervøs dersom spørsmålet fra pateren dukker opp på nytt. (Det er jo ikke sikkert han har lyst til å spørre igjen når han får høre hva menigheten syntes.)
Den kjære pater Piotr var nemlig ikke i "min" kirke i går. Han hadde mer enn nok med å holde messe på norsk og polsk samt retrett i St. Mikael kirke i Moss. Som vikar hadde han skaffet sin ordensbror, Teodor Famula O.M.I. Pater Famula viste seg som en faderlig og godmodig prest, en stor predikant med personlig stil og en rolig liturg.
Egentlig var det godt for meg å prøve ut organistrollen for første gang samtidig med at messen ble ledet av en gjest. Nå er ikke pater Famula fremmed i menigheten - tvert imot! Han er i seg selv en institusjon innen alle de katolske menighetene i Østfold. Han har betjent dem alle fire opp gjennom 1980- og 90-tallet helt fram til 2005. Innimellom har han hatt tjeneste i Ystad i Sverige, og som pensjonist bor han nå i Malmö. Det var derfor en interssant blanding av norsk-svensk, skånsk-svensk og skandinavisk-polsk vi fikk høre i Mariakirken i går.
Jeg trivdes riktig bra i de delene av messen der pater Famula klarte seg uten musikk. Han sa på forhånd at han ønsket alle delene av liturgien som bønn, ikke sang. Min jobb var dermed bare å spille de fire salmene, og jeg var lettet.
Pateren bladde rolig og uten hastverk fram og tilbake i den store messeboka framme på alteret, og enda han ønsket å avslutte messen innen en time, gikk det nesten fem kvarter før vi var i havn.
Jeg så på den livsfriske pensjonisten og på meg selv og tenkte at i dag er det to gamle hunder som fører messen fremad, den ene med ord og den andre med musikk, og ingen av de to kan lenger læres opp til å sitte. Det var godt for både pateren og meg å ha de 75 minuttene til rådighet.

Søndagen ble ellers god og innholdsrik. I løpet av kvelden rakk min kone og jeg å treffe begge våre voksne sønner på hvert sitt sted i Oslo. Det ble sein middag på Egon, og jeg rakk å reflektere litt over fastens status så langt.
I mitt blogginnlegg om "Askeonsdag" skrev jeg sånn passelig entusiastisk om at jeg ville gjøre fastetiden merkbar for meg selv ved å unnlate å ha salt over maten på tallerkenen, og jeg ville holde meg til kald lunsj på jobben. Begge deler har jeg gjennomført til punkt og prikke hittil. Ingen er nok særlig imponert over dette, og når jeg tilføyer at det egentlig ikke har ført til mer bønn heller, så framstår nok min innsats for fasten som ganske puslete. Men tro meg: Ved to måltider hver eneste dag har jeg selv kunnet minne meg om at tiden er litt utenom det vanlige.
En pappbøsse fra Caritas står på en hylle over kjøkkenbordet, og den er i hvert fall ikke helt tom lenger. Fasten har dermed ikke vært forgjeves likevel, og ennå er det tre uker igjen til palmesøndag.
Og det er her jeg nå for alvor kan begynne å se framover med forventning og glede: Palmesøndag 2010 kommer jeg til å tilbringe i Roma sammen med min kjære, vår andre reise til Roma på 6 måneder. Det å ha noe å se fram til hele tiden er det viktigste for å holde oppe mot, optimisme, livsglede og håp.
Status ved midtfaste er at livet er svært tilfredsstillende!

fredag 5. mars 2010

En særskilt utfordring

Dette lille bildet viser baksiden av et visittkort jeg stappet i lomma for noen minutter siden. Kortets forside presenterer alle treffpunkter for pateren i den katolske kirken her hvor jeg bor.
Tallene og ordene som er skriblet på kortets hvite bakside, er akkurat hva som er nødvendig å vite for å kunne ta utfordringen pateren ga meg da jeg var innom kirken i ettermiddag: Førstkommende søndag er den faste organisten trolig fraværende, og pateren lurte på om ikke jeg kunne spille i stedet.
Tenk, jeg skal kanskje innta orgelkrakken i Mariakirken på søndag! Ennå klynger jeg meg til håpet om at den vanlige organisten likevel viser seg å dukke opp, men uansett må jeg bruke all ledig tid i dag og i morgen til å øve, simpelthen spille gjennom melodiene og finne egnede akkorder.
Kirken har tydeligvis ingen koralbok liggende. Jeg får bruke det vanlige eksemplaret av salmeboka, hvor melodilinjene står, og så gjelder det å finne en harmonisering som ligger så nær som mulig det som menigheten er vant til.
Det er den faglige utfordringen. De liturgiske melodiene, og å komme med rett forspill til rett tid, verken for tidlig eller for seint. Jeg må være på alerten på orgelkrakken oppe på galleriet, ikke sekund kan jeg slumre hen, men må følge messens gang med en annen oppmerksomhet enn før.
Det er den tekniske utfordringen. Opplevelsen av messen kommer over i en annen dimensjon; jeg skal få være aktiv i messens framdrift!
Jeg har spilt piano så lenge jeg kan huske, uten noen sinne å bli stort mer enn en erfaren amatør. Nå venter en annen oppgave, og jeg må bare undre meg over hvilke planer Gud Fader har med meg når jeg får noe slikt servert snaue to døgn i forveien. En papirlapp med et komplett kirkelig oppdrag!
Egentlig hadde jeg planlagt å skrive om et helt annet tema i dag. Uansett hva det var, lå det milevis unna min mulige debut som katolsk organist. Noen grep inn og endret mine planer for dagens bloggtekst, og nå gjelder det å gjøre mitt beste i forberedelsene - ifall den faste organisten virkelig uteblir!
- Og alt dette er skrevet bare noen minutter etter at utfordringen ble mottatt. Snart kommer tvilen, angsten, reservasjonene, innvendingene og angeren. Hvordan kunne jeg være så lettsindig å svare ja til noe slikt?! Erfaringsmessig går jeg nå et par rastløse døgn i møte.

onsdag 3. mars 2010

På det jevne

Omsider har jeg følelsen av å ha landet, eller i hvert fall av å se landingsstripa foran meg, innenfor rekkevidde. Omkring 16 måneder har gått fra jeg vaklet usikkert inn til min første opplevelse med katolsk messe en mørk og hustrig onsdagskveld høsten 2008. Det var ikke da min omvendelse inntraff, men det var da den startet.
I ukene og månedene som fulgte, lot jeg meg gradvis begeistre inntil eufori over den katolske messens opphøyde skjønnhet og muligheten til å vise seg som et ydmykt fnugg i benkeradene midt imot helligdommen framme ved alteret. Etterhvert ble min begeistring styrket i dybde og bredde når jeg oppdaget hvor mye det var å lære innenfor Den katolske kirkes historiske univers. Min undring var uten grenser.
Så startet jeg å blogge og skrev flere ganger i uka om mine nye erfaringer, mine tanker og refleksjoner, mine møter med mennesker, bøker og situasjoner, og mine utenlandsreiser. Slik har det fortsatt gjennom 13 måneder med blogging, lesing, messebesøk og samtaler med pater Piotr, min store helt i lokalsamfunnet.
Påsken 2009 kom og gikk, og før april måned var omme, var jeg utmeldt av Den norske kirke og innmeldt i Den katolske kirke i Norge. Aktivitetene fortsatte med samme iver, samme glød, samme framdriftstrang - og med økende fryd over å ha gjenfunnet troen, eller rettere: Over å ha blitt gjenfunnet.
De siste 18 dagene av februar måned i år gikk med til å besøke Slovenia på en særdeles grundig planlagt og prikkfritt gjennomført rundreise og å skrive om turen i en rekke betraktende bloggtekster; se den egne fortegnelsen over disse innleggene i margen til høyre.
Et nytt selvbilde inntrådte hos meg selv mens jeg jobbet meg gjennom vakre Slovenia og alle refleksjonene i ettertid. I løpet av de nevnte 18 februardagene, som bare såvidt er tilbakelagt, begynte jeg å se meg selv som et etablert medlem av Den katolske kirke. Riktignok mangler de rituelle formalitetene rundt konversjon, ferming og første kommunion, men en framtidig dato for dette er fastsatt og ligger innenfor overskuelig framtid.
Den enorme begeistringen og euforien jeg opplevde for 12-14 måneder siden, har fått en dybde og tyngde som gjør at jeg ikke kan snakke om eufori lenger, men om en rotfestet trygghet og takknemlighet. Jeg tilhører Kirken, og Kirken tilhører meg, på samme måten som det står skrevet i Joh. 15,5: Jeg er vintreet, dere er grenene.
Jeg er en av disse grenene, eller i hvert fall en liten, inntørket kvist, og jeg er en del av treet, Kristus, Kirken.
Det store skiftet i identitet og selvoppfatning har funnet sted hos meg! I min bevissthet er jeg simpelthen katolikk og er både tilfreds og takknemlig over å være nettopp det. Jeg vet at jeg har tilegnet meg kunnskaper om Den katolske kirke som selv de best utdannede RLE-lærere blant mine kolleger kan misunne meg. Jeg har fått den store opplevelsen av tilhørighet. Jeg trenger ikke iveren og begeistringen lenger; jeg har funnet trygghet innenfor Kirken som fant meg før det var for seint.
I et innlegg jeg skrev 24. juni i fjor og ga tittelen "Grøss!", beskrev jeg min daværende, dyptfølte frykt for selve konversjonshandlingen. Liturgien jeg hadde fått utlevert på 3 A4-sider, ga meg glimt av en forestilling med meg i sentrum og med absolutt alle tenkelige muligheter til å begå en flause av uopprettelige dimensjoner.
Jeg grøsser ikke nå lenger. Tiden har vært på min side, prosessen har jobbet i meg samtidig som jeg har jobbet med prosessen. Månedene som gjenstår til konversjonen, er en behagelig etappe der jeg som nevnt får sjanse til å ta ned de uværsskyene som ennå henger over meg og truer min tilværelse. Jeg rekker det, jeg har tid nok, for min mentalitet i forhold til en kristeligreligiøs identitet har gjennomgått en metamorfose jeg håpet på, men knapt trodde var mulig.
Oppholdet i det katolske Slovenia gjorde noe med meg. Møtet med Den kappekledde Jomfru Maria i Ptujska Gora åpenbarte meg selv som en av de tusener av figurer som står i ly under Marias utspente kappe. Jeg er tatt inn under vernet fordi jeg ønsket tilhørighet nettopp der.
Har du sett filmen "Engelskmannen som gikk opp på en ås men kom ned fra et fjell"? Omtrent noe slikt som denne tittelen uttrykker, har skjedd med meg. Jeg er hedningen som gikk inn i en kirke og kom ut av et hjem. Metamorfosen i mitt indre har funnet sted i så stor grad at jeg nå fornemmer slutten på den. Herfra blir alt bare bedre!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet!

tirsdag 2. mars 2010

I diktform

Dagens innlegg er til dels kjedelig å skrive, men forhåpentligvis langt mer givende å lese enn det som vanligvis spres utover denne bloggrullen. Jeg må vende tilbake til mitt innlegg fra 28. januar, min indirekte syndsbekjennelse med tittelen "Mea maxima culpa". I en av kommentarene siterte Ulv et dikt med samme tittel av Jens Bjørneboe.
Yr av poetisk nysgjerrighet har jeg omsider kommet meg til biblioteket og funnet ei bok med Bjørneboes samlede dikt. "Mea maxima culpa" ble første gang utgitt i diktsamlingen "Fugleelskerne" i 1966.
Mannen med det strenge blikket på bildet til høyre er St. Paulus slik han er framstilt i en statue ved inngangen til Basilica di San Paolo Fuori Le Mura i Roma. Om jeg kunne vende apostelens blikk innover i meg selv ville det kanskje ha gitt meg et snev av den refselse jeg vet at jeg fortjener, et soningsbehov som Bjørneboe så inderlig vel setter ord på på denne måten:

Mea Maxima Culpa

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"
Hvem er et menneske, som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om "skyld"! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi alle gjort!

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjensler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjensler, alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk det selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod!

I våre hjerter der er loven lagt,
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, dén frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?
Site Meter