"Det nye landet"

Iblant ser jeg en godt voksen dame i den katolske kirken her hvor jeg bor. Hun kommer alltid alene, men hun hilser blidt og høflig, og etter messen pleier hun å snakke med mange forskjellige medlemmer i menigheten. Hun er definitivt fra et europeisk land, men ikke nødvendigvis norsk. Hun sitter gjerne på en plass nær det stedet i kirken der min kone og jeg oftest slår oss ned. Derfor har jeg lagt merke til henne noen ganger.
Denne hittil ukjente kvinnen har en enkel, men "stor" frisyre, og hun har skarpe, brune øyne, en kvinne som utstråler noe så paradoksalt som en stolt beskjedenhet. Hun er trolig noen år eldre enn meg; alderen er det vi vil kalle "litt ubestemmelig". Det viktigste for meg er at hun gjentatte ganger har hilst så oppmerksomt og altså tilkjennegitt at hun har registrert at jeg pleier å være i denne kirken.
I kveld så jeg henne på TV! Tenk det, hvilken overraskelse! Plutselig falt alt på plass, og jeg vet liksom en hel del mer om både henne og familien hennes. Slik viten bidrar til å gjøre meg i større grad til en del av menigheten, litt mer integrert, liksom.
NRK1 sendte et nytt program i serien "Det nye landet" i kveld, tirsdag 9. februar. Det timelange og alltid like interessante programmet inneholdt et intervju med en ung mann av polsk opprinnelse. Han jobber i en offentlig instans som kalles NAV Eures, og i TV-programmet ble han intervjuet både hjemme i Trondheim og på messestand i Polen hvor han på polsk forklarte messebesøkere om arbeidsmarkedet i Norge.
Han har en viktig jobb. Det underlige er at jeg kjenner denne karen, som nå er ca 32 år gammel. Han har bodd og gått på skole her hvor jeg bor, og han viste seg i en del av 1990-tallet som et stort talent på trombone i det lokale musikkorpset. Selv spilte jeg tverrfløyte i korpset og hadde ikke så høye ambisjoner, men han ville noe mer og hadde evner til å klare det.
Så er han altså ikke blitt musiker, men derimot en viktig person i rekruttering av polakker til norske bedrifter. En sympatisk kar, veltalende og tillitvekkende på både norsk og polsk.
I TV-programmet fortalte han om sin oppvekst hos polske foreldre i Norge, og vi fikk se et familiebilde i TV-ruta.
Moren på bildet er den hyggelige damen jeg ofte ser i kirken. Nå vet jeg antakelig hva hun heter til etternavn, og jeg kjenner sønnen hennes fra hans og min felles fortid i musikkorpset. Jeg vet med ett at hun er fra Polen (og ikke fra Kroatia, som jeg har hatt mistanke om).
Framfor alt vet jeg at sønnen hennes har klart seg meget bra og gjør en stor innsats for arbeidsmarkedet i både Norge og Polen. Det er ikke småtteri!
Men om sønnen er en god katolikk eller ikke, fortalte programmet ingenting om. Ikke om han fortsatt spiller trombone heller.

Vokslyset

I denne lille boka, "Om hellige tegn" av Romano Guardini, kan man lese oppbyggelige og poetiske skildringer og tolkninger av de ulike symbolene i den katolske messen. På omslaget står det at boka er "oversatt" av Gunnar Wicklund-Hansen. Det ville vært riktigere å si at boka er "gjendiktet", og det på mesterlig vis.
I løpet av mindre enn 80 sider blir symboler som korstegnet, vievannet, røkelsen og knelingen dybdebeskrevet og tilført tolkning og ettertanke. Det poetiske språkuttrykket åpner for fromhet og videre refleksjon etter at teksten er lest.
Jeg nevnte i innlegget "Flere bøker - mer lærdom" den 14. januar at jeg hadde kjøpt boka. Jeg har ennå ikke lest hele, for dette er ei slik bok hvor man leser bare litt av gangen for at det skal bli tid og rom for tilstrekkelig refleksjon.
Nylig leste jeg kapittelet om vokslyset. Herfra vil jeg sitere utvalgte avsnitt fordi denne teksten talte så direkte til meg selv. Dette er noe av det fineste jeg har lest om katolsk fromhet:

"Det finnes et bilde som er skjønt og sterkt for mange: vokslyset - du har sikkert allerede opplevd det. [...]
Føler du ikke foran dette at noe helt edelt våkner? Se hvordan det står der, på sin plass uten å vakle, høyreist, rent og adelig. Føl hvordan alt i vokslyset sier: Jeg er beredt! Intet ved det flykter, intet bøyer av. Alt er klar beredskap. Slik fortærer det seg selv i sin bestemmelse, uimotståelig, til lys og glød. [...]
La det bli et uttrykk for din egen sjel. La all edel beredskap våkne foran det: Herre, her er jeg! [...]
Flykt ikke fra din egen bestemmelse. Hold ut. Spør ikke etter hvorfor og hva det skal tjene til. Det er livets dypeste mening å fortære seg selv i sannhet og kjærlighet til Gud, slik vokslyset blir til lys og glød."

Det vakreste rommet i Askim

Innleggene på denne bloggen har fra først til sist vært fylt av ord. Mine egne og personlige, men akk! så mange ord! I går ettermiddag, på min ukentlige stille stund i kirken etter jobben på fredager, hadde jeg kamera med og tok noen bilder i dette kirkerommet hvor jeg har hatt så mange dype, personlige og skjellsettende opplevelser i de siste 15 månedene. Dette er stedet hvor jeg skal avlegge mine konversjonsløfter til Den katolske kirke den 10. oktober i år. Bildene av dette for meg så kjente kirkerommet fyller meg med glede og fred. Med disse bildene fra Mariakirken ønsker jeg god helg!

Merkedager

Dagen i dag er en aldri så liten merkedag. Det er i dag nøyaktig ett år siden jeg opprettet denne bloggen. Tenk det!
Det er ett år siden jeg med en lett skjelving på hendene skrev et famlende innlegg som het "Fullt av selvmotsigelser". Innlegget fins her ennå - det er en av de imponerende egenskapene ved en blogg at den tar vare på alt i en lett sporbar, kronologisk systematikk.
For ett år siden satt jeg altså her ved PCen og skrev følgende:

"Den katolske kirke har fanget min interesse, og ikke nok med det: Den katolske messen med sin liturgi, sine årtusenergamle tekster, sine rituelle bevegelser og det samstemte fokus på troens mysterium har på kort tid fått meg til å endre atferd og holdninger på måter som jeg for bare kort tid siden fant utenkelige."

Allerede da, omkring 3 måneder etter at jeg for første gang gikk til messe i den katolske kirken her jeg bor, ga jeg uttrykk for at messen hadde hatt en innvirkning på meg. Jeg registrerte endringer i atferd og holdninger hos meg selv som overrasket meg. Jeg tror faktisk det var overraskelsen, opplevelsen av å bli tatt med på en ferd jeg ikke hadde full styring på, som gjorde det nødvendig å begynne å skrive om opplevelsene.
Samtidig hadde jeg i løpet av de tre månedene med selvvalgt, katolsk påvirkning satt et mål for meg selv og bloggskrivingen. Målet var ikke å konvertere for enhver pris, men å finne ut om det var grunnlag for det i mitt eget, vanskjøttede trosliv.
Det første innlegget inneholdt også dette avsnittet:

"Hva er det som går av meg? For bare noen måneder siden var jeg en lykkelig og tilfreds ateist, uten behov for metafysisk trøst eller støtte. Nå bekrefter jeg min egen selvmotsigelse idet jeg går gjennom kirkens ytterdør, stikker fingertuppene i vievannet og gjør korsets tegn, In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti... Hva er det som får meg til å gjøre dette og endatil kjenne meg fullstendig bekvem med handlingen? Hvor skal dette ende? Og hvor begynte det???"

Jeg opplevde situasjonen som en selvmotsigelse, en søken og dragning mot noe jeg egentlig aldri hadde ønsket. Plutselig måtte jeg innse at det som trakk meg, likevel var ønskelig og forlokkende; jeg hadde ingenting imot å være en som banker på Pavens port.

Nå er ett år gått, og jeg har lest og lært en hel mengde ting om katolsk lære og om Kirken. Samtidig har jeg nok også lært en hel del om meg selv. I tillegg var tilhørigheten i Kirken og den ustoppelige bloggingen med på å la meg gjenfinne min gudstro i en form så vakker at jeg aldri hadde sett noe lignende.
Jeg har fått se hvordan Den katolske kirke hver eneste dag i året har en markering, en fest eller en minnedag for en helgen eller en begivenhet i kirkehistorien. Disse festene eller merkedagene gjør det spennende og utviklende å gå til messe.
I går, 3. februar, opplevde jeg en slik merkedag, og den markerte i mine egne øyne hvor langt jeg har latt meg trekkes bort fra den traurige gudløsheten jeg utøvde i to tiår av mitt liv. Dagen i går var, blant flere ting, merkedagen for Den hellige Blasius, biskop i Armenia, død ved martyrdøden ca år 316. Biskop Blasius er skytshelgen mot bl.a. halssykdommer og hoste. Dette er så folkelig og greit, ingen ønsker seg noe halsonde.
Som vanlig på onsdager var det i går kveldsmesse i den katolske kirken hvor jeg bor. Etter at messen var slutt og den vanlige velsignelsen var lyst, gikk pateren fram til menighetens side av alteret med to tente lys. En etter en, som under kommunion, kunne vi i menigheten komme fram og motta Blasius-velsignelsen til beskyttelse mot halsonder. Jeg stilte meg naturligvis i rekken av katolikker som ønsket denne velsignelsen.
Sa jeg naturligvis? Javisst! Dette er et eksempel på hvor langt jeg har nådd i ydmykhet og oppriktighet når det gjelder ønsket om å kunne tro det som Kirken står for. I et overlagt forsøk på å være barnlig troende mottok jeg Blasius' velsignelse i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn.
Jeg - en katolikk, naturligvis.
Bloggingen fortsetter i ennå noen måneder slik innlegget fra 4. februar 2009 lovet. Det er stadig mye som kan hende på veien videre; det viser de ganske bemerkelsesverdige begivenhetene jeg har fått ta del i på veien hittil. Derfor er 4. februar en merkedag for meg, om ikke for noen annen. Dagen da jeg med det skrevne ord tok tak i mitt eget liv for å gjøre det bedre med Guds og Kirkens hjelp.

Et stort rom i et stort hus

I dette innlegget vil jeg ta fatt på skildringen av de tankene som ble satt i gang i meg da jeg hørte Plura Jonssons sang "In från regnet" sist lørdag. Jeg vil bruke utvalgte linjer fra sangteksten for å vise hvordan jeg kan sette den i forbindelse med min egen utvikling.
Det er jo faktisk slik at jeg på noe over et år har gått fra å være høyrøstet uinteressert i alt som har med kristendom å gjøre, til å bli glødende opptatt av Den katolske kirke og å bli opptatt som fullverdig katolikk. Denne utviklingen har artet seg som en langsom, men dramatisk endring i mitt sorgløse og syndefulle liv. Endringen har iblant fått meg til å dirre av usikkerhet over hva jeg har vært på vei inn i.

"Jag kommer in från regnet, hungrig och våt.
Jag ligger här på sängen med stövlarna på.
Vad gör jag här i stan?"

I en tjueårsperiode som jeg har omtalt mange ganger her på bloggen, var jeg et passivt og perifert medlem av Den norske kirke. I denne perioden var jeg svært bevisst på at jeg ikke var noe kristent menneske. De fleste statskirkemedlemmer er vel egentlig lite villige til å betrakte seg selv som kristne i betydningen "å tro på personlig frelse i Jesus Kristus".
Rett før jul så jeg et innlegg på verdidebatt.no der en av bloggerne spurte i klartekst om katolikkene er kristne. Svarene lot ikke vente på seg; det haglet av kommentarer, og selv om de fleste gikk i retning av et ja-svar, var det ikke entydig slik.
Da ble det for alvor tydelig for meg at jeg alltid og uten å tvile har betraktet katolikker som kristne på lik linje med tilhengere av andre kirkesamfunn samt de aktive i Den norske kirke. Det innebærer at når jeg nå er så sterkt tiltrukket av katolisismen, er jeg samtidig tiltrukket av ønsket om å være og å forbli en kristen.

"Vad gör jag här, jag har glömt hur man älskar.
Bandet spelar upp, men jag har levt för länge utan sällskap."

Er det dette som har gjort det så vanskelig og krevende å komme dit jeg er i dag? Er det ganske enkelt derfor jeg har funnet det så underlig å se fram til å bli katolikk? Jeg må faktisk erkjenne at dersom jeg er katolikk, er jeg også kristen, en definisjon som jeg i en stor del av mitt liv trodde at jeg aldri mer skulle benytte om meg selv.
I Norge er det jo slik at medlemmer av de mange ulike kristne kirkesamfunnene betraktes som personlig kristne i kraft av å være medlem av noe annet enn statskirken. Er man derimot medlem der, kan man ha en hvilken som helst avskygning av tro eller mangel på tro. Folkekirken skal ha rom for alle. De som bryr seg om å drive det til noe, finner ofte tilfredsstillelse i å være aktiv i en eller annen menighet, ikke sjelden utenfor Den norske kirke.
Med mitt medlemskap i Den katolske kirke i Norge, inngått allerede for over 9 måneder siden, har jeg overfor meg selv og alle andre vist at jeg er såpass opptatt av kristen tro at jeg har tatt et valg.
Jeg har blitt en kristen, men på katolsk vis - heldigvis!

"Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst."

All min vandring har i virkeligheten ikke dreid seg om å bli katolikk i stedet for å fortsette som passivt statskirkemedlem. Nei, vandringen har dreid seg om å bli kristen på katolsk vis!
Først her trer Den katolske kirke inn og begynner å spille en selvstendig rolle i min prosess. Det er på dette punkt jeg må kunne si at om det ikke var for at jeg hadde fått oppleve kristentroen konkret og praktisk i den katolske messen, hadde jeg fortsatt vært et ukristelig og uproduktivt statskirkemedlem.
Den katolske kirke ble redningen, ganske enkelt fordi den sto der og representerte et sted hvor det var mulig for meg å gjenoppta min nedstøvede barnetro og kultivere den til slik vekst som den opprinnelig var ment for. Allerede på slutten av 1980-tallet hadde jeg erfart nok til å se at Den norske kirke ikke hadde de vekstbetingelsene jeg trengte for min tro.
I stedet for å starte søket etter bedre betingelser med én gang, la jeg troen på hylla og bega meg ut i forvirringens og vantroens verden. Først da jeg våget å ta tak i meg selv og gjøre meg kjent med Den katolske kirke, beliggende rett nede på Høyendal i Askim, en kort spasertur unna, fant jeg ny grobunn.

"Jag rör mig mot ett land, mellan sjö och himmel.
Mellan fingrarna på min hand, där törsten brinner.
Mellan vråken och fälten, mellan månen och ljusets låga.
Mellan tystnaden och hjärtats slag, mellan det vackra och plågan."

Mellom det vakre og plagen... "Det vakre" er Kirken med sine gudegitte sakramenter og apostoliske ritualer. "Plagen" er syndserkjennelsen, som jeg beskrev så grundig sist torsdag, og som Kirken og Kirken alene - grunnsakramentet - kan hjelpe meg med. Å oppleve glede, nødvendighet, velsignelse og trygghet ved å leve slik mellom skjønnhet og plage er å leve som katolsk kristen eller, om man vil, som troende katolikk.
Jeg er en slik en. Dette har jeg blitt, mot alle odds, og det er sannelig ikke å undres over at det krever omveltningens smerte og endringens tilvenning.

"In från regnet"

Rett inn fra kulda over de skånske slettene kom vi lørdag formiddag inn på en hotellrestaurant i Helsingborg. Ikke før hadde vi slått oss ned og fått en stor stark foran oss på bordet, så gikk brødrene Plura og Carl Jonsson på scenen og slo an den karakteristiske mollakkorden med glissando som innleder "In från regnet", min absolutt største favoritt blant sangene til bandet Eldkvarn.
Vi kom inn fra kulda og ikke fra regnet slik det heter i sangen de åpnet sin "unplugged" brunch-konsert med, men likevel var overgangen fra den lange kjøreturen sterk og merkbar. Vi ble hensatt til Pluras univers, der han "ligger här på sängen med stövlarna på. Vad gör jag här i stan?"
Sangen handler om å komme tilbake til noe man har forlatt, uten å finne igjen det gamle slik det engang var. Her møter vi uvisshet, rotløshet, desorientering, behov for hjelp og støtte fra "en doktor eller präst" og kanskje fra Gud selv. Eksistensielle spørsmål bombarderer sangens jeg-person, "jag", men sangeren har tid til å vente, "ingen svarar väl ändå i natt."
Rent analytisk så jeg med ett hvordan sangen beskriver det å ha kommet innenfor, å ha berget seg fra regn og kulde uten å vite helt hva man har fått i stedet. En overgangsfase, en kontrastiv tilstand mellom før og nå, utenfor og innenfor, der og her. Denne sangen som jeg har lyttet så intenst til i mer enn 15 år, steg liksom ut av den skånske vinteren sist lørdag formiddag og tilførte min egen tilværelse en belysning som jeg ikke tidligere har klart å dra nytte av. Nå derimot, fant jeg nye sammenhenger og definisjoner, og jeg ser fram til å skrive en hel del mer om min prosess og min nåtidssituasjon på bakgrunn av denne opplevelsen. Tro og tvil, tilhørighet og individualisme, skjønnhet og plage.
Det kommer med andre ord flere innlegg i forlengelsen av tankeprosessen som startet så uventet ved lunsjen sist lørdag. Det er nødvendig først å vise Plura Jonssons strålende låttekst i sin helhet. Den kommer her, og i de nærmeste dagene vil jeg laste opp skildringen av min nye oppfatning av denne teksten og min egen utvikling. Det er utrolig hvordan god poesi kan etablere nye måter å betrakte tilværelsen på!

In från regnet

Jag kommer in från regnet, hungrig och våt.
Jag ligger här på sängen med stövlarna på.
Vad gör jag här i stan? Jag talar inte språket längre.
Vad gör jag här, där alla vackra kvinnor hänger.

Jag kommer in från mörkret, blind som ett nyfött barn.
Jag kommer från en plats norr om stan.
Vad gör jag här, jag har glömt hur man älskar.
Bandet spelar upp, men jag har levt för länge utan sällskap.

Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst.
Allt är sig likt - samma smuts, samma slavar.
Gud jag behöver din röst i dessa dagar.

Jag står och ser ut genom fönstret, jag hör regnet och allting är svart.
Jag låter frågorna hänga i mörkret, ingen svarar väl ändå i natt.

Jag kommer in från regnet, jag måste ut igen.
Jag kommer in för pengar, frågan är: Hur, var, när och vem?
Jag rör mig fort, jag har det i mitt blod.
Hon såg det i mina kort, mitt hem och mitt bord.

Jag rör mig mot ett land, mellan sjö och himmel.
Mellan fingrarna på min hand, där törsten brinner.
Mellan vråken och fälten, mellan månen och ljusets låga.
Mellan tystnaden och hjärtats slag, mellan det vackra och plågan.
- - -
Bandet Eldkvarn og dets sangtekster ble behørig omtalt på denne bloggen også 17. april 2009.

Tidlig helg

Det blir tidlig helg og fritid denne weekenden. Min kjære og jeg har begge forlatt jobben for dagen. Å jobbe fram til lunsj går helt fint; dagen er liksom over før den har rukket å starte.

Nå settes kursen mot Skåne og en helg med svensk kvalitetsrock og god hotellstandard. Volvoen skal hjem, og den humrer allerede av fryd ute i garasjen.

Det fins katolske kirker i området, men vi får se om det lar seg gjøre å presse inn et besøk eller ikke. Det må bare innrømmes at det er noe annet som har første prio denne gangen.

God og velsignet helg til dere som henger med i disse høyst variable epistlene!