Venter med Maria

Hele denne dagen har jeg tilbrakt på fagkonferanse. Det ble rikelig med anledning til å la tankene vandre akkurat slik jeg skrev om i gårsdagens innlegg. Det var faktisk utdanningsministeren som innledet dagen, og ikke uventet var hennes åpningsord langt fra det mest matnyttige og verdifulle i løpet av konferansen.
I dag hadde jeg følelsen av å kunne regulere i større grad enn vanlig forholdet mellom det å følge med på foredragene eller la tankene kretse rundt katolisismen. Det var som om det å ha skrevet innlegget "Tenketid" var en hjelp til å overta styringen.
Innlegget fra sist mandag, "Maria, Maria", inneholdt uttrykk for alle mine tanker rundt Jomfru Maria og behovet for å kunne henvende seg til henne. Dette blir bare viktigere og viktigere; ikke minst var det stor utvikling i å ha skrevet innlegget om henne og få hjelp til å plassere Maria-dogmene på rett plass etterpå. Nå ser jeg klarere en logisk helhet i Marias posisjon innen Kirken, og jeg blir bare enda mer takknemlig over å ha fått plass nettopp her, blant de bedende på kne ved Marias føtter.
Ofte finner jeg ikke ord til min bønn. Jeg har vansker med å strukturere mine ønsker og behov i en språkføring som ikke oppleves banal og pinlig. Derfor var det så velsignet godt å få tilsendt et dikt fra en av bloggens besøkere, en poetisk tekst full av meningstunge navn på vår takknemlighet og ydmykhet overfor Maria. For meg blir dette diktet til en bønn der det er plass til mine egne, personlige, u-uttalte ord mellom de skrevne uttrykkene. Med en varm takk til Ingrid Hamberg for dette diktet ønsker jeg bloggens lesere en velsignet helg!


Venter med Maria

Din sjel opphøyer Herren, du fryder deg i Gud din frelser
Og venter
Venter i glede
på underet
Aldri tviler du selv om du ikke forstår
Sier skje din vilje.
Din vilje er min, jeg er din tjenerinne.

Ydmyk og sterk, møter du verden
Frykter ikke,
For du vet, Herren gjør store ting
Han opphøyer de ringe
Du er Hans tjenerinne.
Paktens ark.

Vi venter med deg Maria, og priser deg salig
Slekt etter slekt
Venter på tidens fylde
På Herrens komme
Velsignet er du Maria
Blant alle kvinner fikk du bære Ham frem
Bære verdens lys, vår frelser
Du var hans tjenerinne.

Be for oss Maria, lær oss å bli tjenerinner

Tenketid

Katolisismen opptar meg. Jeg tenker på mitt forhold til Den katolske kirke seint og tidlig. Jeg er til de grader opptatt av å tilegne meg en katolsk identitet at jeg rett som det er griper meg selv i å tenke på det å bli eller leve som katolikk mens noe helt annet foregår rundt meg.

Grublerier om hva Den katolske kirkes lære i sin helhet dreier seg om, hva det krever å bli katolikk og hva det gir, i hvilken grad det å være katolikk gjør meg annerledes enn andre, og hvorvidt det overhodet vil merkes utad, tar uante mengder tid og energi i min hverdag.

Det er lett å måle hvor mye tid jeg rent fysisk tilbringer i den lokale kirken, eller hvor mye tid det tar å skrive blogginnlegg og lese andres blogger, eller hvor mye tid som går med til å lese katolsk litteratur og Bibelen. Jeg antar at alt dette opptar tilsammen 8-10 timer av ei normal uke i mitt liv. Dette er i seg selv en anselig tidsressurs om den ble benyttet på en hobby eller fritidsinteresse, men så ligger også forholdet til katolisismen på et annet plan enn bridge og korpsmusikk. Hvert sekund benyttet til aktiviteter som hjelper meg til å trenge dypere inn i katolsk tro og tankegang, er jo en ressurs investert i evigheten.

Det er imidlertid umulig å måle hvor mye tid som tankene streifer innom katolske emner i løpet av en arbeidsdag eller en kveldsstund foran TVen. I arbeidstiden driver jeg vanligvis ikke med tidkrevende sysler av denne typen, men å kikke innom besøkstelleren eller besvare en bloggkommentar kan jeg iblant unne meg, oftest som atspredelse midt i krevende planleggingsoppgaver.

På møter og seminarer i jobbsammenheng er det imidlertid ikke alltid like lett å holde tanken samlet om det som møtet eller seminaret gjelder. Jeg kan ta meg sammen etter en time eller to og erkjenne at tankene nesten uavbrutt har vekslet mellom det som er tema i forumet hvor jeg sitter, og katolisismen. Det er en lettelse at vi som har mye møtetid på jobben, slipper å gjøre rede for hvor mye av tiden vi har tenkt på andre ting enn sakslista på møtet. Sånn sett fins det atskillig mer obskure saker å tenke på i arbeidstiden enn Den katolske kirke...

Dette innlegget handler dypest sett om dette: Mens jeg har beveget meg stadig dypere inn i katolsk tro og mentalitet, har jeg latt tankene sirkle mer og mer intenst rundt dette mylderet av temaer som følger av ønsket om å bli katolikk i alle betydninger av ordet. I all stillhet går mine tanker i stor grad til Jomfru Maria og helgenene, til katekismen og Paven og til menigheten og mine samtaler med pateren. Det er ikke målbart hvor mye tid som går med, for her veksler tankene uavbrutt. Jeg vet virkelig ikke hvor normalt det er at så mye tid brukes til slike grublerier, men jeg kjenner hvordan jeg lengter etter at alt dette skal bli en etablert del av meg. Jeg lengter etter en tilværelse der jeg bare er katolikk, akkurat som noen går rundt og er diabetikere, høyrefolk, hundehatere eller keivhendte. Hvor ofte tenker korsangere på at de er korsangere? Neppe noen gang utenom korøvelser og opptredener samt i sammenhenger der de treffer andre korsangere eller personer som driver med lignende amatørkultur.

Det blir mindre slitsomt å være meg dersom jeg når et stadium der jeg kjenner at katolsk tro er blitt en del av meg. Jeg slipper da å tenke så mye og kan leve mer. Som katolikk. Men jeg lurer virkelig på om et slikt stadium finnes, for jo mer jeg lærer om katolisismen, jo mer ser jeg ting som det gjenstår å lære.

Helgener

Gårsdagens innlegg om Maria og dogmet om hennes livsvarige jomfruelighet utløste svært verdifulle og forståelsesfulle kommentarer. Jeg ser klart veien videre etter disse kommentarene. Ikke minst opplysningen om en "gammel" avisdebatt om temaet på katolsk.no har gitt meg verdifullt påfyll av argumenter.
Det viser seg at jeg i går var inne på rett spor tross alt: Dersom Jomfru Marias rolle som forbilde for de troende og som bilde på Kirken skal ha noen mening, må hun ha vært ren, ukrenket og uangripelig på alle vis. Jeg har lest noe av argumentasjonen i løpet av dagen, og om jeg ikke har rukket å lære så masse om argumentene i seg selv, har jeg lært en hel del om tenkemåten - hermeneutikken, som vi kalte det i antropologien.
Det er så annerledes å tenke på katolsk vis! Her er det ikke om å gjøre å finne ut hva Bibelen sier og å tolke dette bokstavelig, slik konservative protestanter pleier å drive med i utrengsmål. Innenfor katolsk vurdering ser man også på tradisjonene og på arven fra apostlene og de første kristne. Hvis Bibelen ikke er entydig - og det er den faktisk ikke i spørsmålet om Jesu eventuelle yngre søsken - kan like godt tradisjonen ha det rette svar.
For å trenge dypere ned i denne tankegangen, og for å forberede en pilegrimsreise, har jeg begynt å lese 2 ulike bøker i dag. (Jeg fullførte pave Benedict XVIs bok "Jesus fra Nasaret" i går.)
Den ene boka er en lærebok i slovensk. Jeg pleier nemlig å lese litt om et lands språk når jeg planlegger en utenlandsreise til et land hvor jeg ikke kjenner språket fra før. Jeg har vært i Slovenia på ferie 2 ganger, forøvrig svært utbytterike turer sammen med mitt livs evig utkårede. Begge gangene var jeg godt forberedt rent språklig, men slikt blir raskt glemt, og det er nødvendig med oppdatering. Om litt over 2 måneder drar jeg til Slovenia igjen, denne gangen med en kompis og stadig tilbakevendende reisefelle på gutteturer av definitivt avansert karakter. I februar drar vi til Ptuj i Slovenia for å oppleve karneval (Kurentovanje) og for å dra på pilegrimsferd til Ptujska Gora, Slovenias viktigste helligdom. Selv om folk rundt en snakker både engelsk, tysk og italiensk, gjør det seg godt å forstå et og annet lokalt uttrykk i dette landet, som er et av Europas mest katolske.
Den andre boka er definitivt katolsk i sitt innhold, og jeg ser fram til å pløye igjennom den: "Helgener gjennom tidene" av Julie Waaler Eckhoff. Boka har en grundig men lettfattet innledning om helgeners rolle i Den katolske kirke både nå og i tidligere tider. Innledningskapittelet gir meg verdifull bakgrunn for helgenenes status for den enkelte troende. En av de utvalgte helgenene som omtales i eget kapittel i boka, er Jomfru Maria. Dette skal jeg lese rett etter innledningen, har jeg tenkt.
Noe av det jeg leste på nettet tidligere i dag, om pave Johannes Paul IIs uttalelser om at Maria var jomfru hele livet og at Jesus ikke hadde søsken i form av brødre eller søstre med felles far og mor, viste meg at jeg i gårsdagens innlegg var på nippet til å framstå som vantro, eller i beste fall tvilende. Jeg har lært masse i løpet av i dag. Jeg forstår bedre enn før hvordan vi som katolikker skal oppfatte Bibelen, tradisjonene, katekismen og helgenene. I et helt år har jeg vært på vandring, og det stanser ikke her - ikke nå som jeg har tatt et så stort steg framover!

Maria, Maria

Allerede den 27. februar i år skrev jeg et innlegg om Jomfru Maria og vår mulighet til å henvende oss til henne for å be om forbønn. Jeg var både ydmyk og fascinert over Jomfru Marias rolle i Kirken på den tiden, og undringen har på ingen måte avtatt siden da.
Tanken på Maria, bare det å henvende seg til henne, fyller meg med sterke og forunderlige følelser. Fornemmelsen av å stifte et nytt bekjentskap, å åpne seg for en nær slektning som i alle år har vært der og ventet på meg, gjør meg på samme tid takknemlig og skamfull, ordrik og taus. En merkverdig, motstridende innstilling griper meg og får meg til slutt til bare å stirre henført på figuren foran meg, i de tilfellene jeg befinner meg i en kirke og kan feste blikket på en Maria-statue.
Det er gått trekvart år siden jeg skrev det famlende innlegget om "Skikkelsen vi ikke kommer utenom". I hele denne tiden har jeg forholdt meg til Jomfru Maria som den trofaste og barmhjertige morsfiguren vi kan henvende oss til, vi (jeg!) som ofte syns det er for sterkt å be direkte til Den allmektige Gud. Nå har jeg innsett at det omsider er på tide å trenge mer inn i Den katolske kirkes lære om Jomfru Maria.
I kveld har jeg lest kapittel 8 i Lumen gentium fra Det annet Vatikankonsil. Dette lovet jeg å gjøre i et innlegg jeg skrev her på bloggen den 5. august. Grunnen til at jeg har ventet i nesten 4 måneder med å ta tak i dette, er at jeg har vært så fylt av respekt at jeg ikke har våget. Jeg har vært redd for at min protestantiske bakgrunn skulle virke inn og forstyrre det gode og ukompliserte forholdet jeg har fått til Maria etter mitt relativt korte bekjentskap med Den katolske kirke.
I kveld derimot, satte jeg meg ned med det korte kapittel 8 i Lumen gentium; det omfatter bare 12 sider i et lite hefte. Teksten finnes også i sin helhet på katolsk.no. Jeg festet meg ved to ting her. Det første var en henvisning til Apostlenes gjerninger i avsnitt 59, Ap.g. 1,14. Her leser vi om "Maria, Jesu mor, og søsknene hans." Jeg har alltid forstått det slik at Jesus hadde søsken. Disse må ha vært yngre enn ham ettersom han ble født gjennom jomfrufødsel og var den førstefødte (Luk. 2,7), men han hadde da søsken?! Vi finner en annen referanse i Matt.12,47: "Din mor og dine søsken står utenfor..."
Ettersom begge sitatene ovenfor refererer bokstavelig til Maria som Jesu mor, må vi også gå ut fra at søsknene er å forstå bokstavelig som biologiske og ikke åndelige søsken. Dette sier jeg ut fra rent logisk slutning; jeg er ingen teolog.
I formiddag leste jeg en del om Maria på katolsk.no. Jeg fant bl.a. en artikkel av p. Olav Müller. Her skriver den gode pater overraskende nok dette:


"At Maria var jomfru før fødselen er et dogme vi har felles med protestantene. [...] At Maria ikke fikk barn etter fødselen, at hennes eneste sønn var Jesus, har det rast en til dels heftig debatt om i Vårt Land i 1996. Det er umulig ved bibelstudier å bevise at Jesus var enebarn. Men alle skriftsteder tatt til følge, synes jeg mye tyder på at den mening har mest for seg at Maria forble jomfru også etter Jesu fødsel. Den kirkelige tradisjon er på dette området temmelig entydig."


Her ser det ut til at Müller vil la tradisjonen få hevd over Bibelen. Dette overrasker meg over alle grenser. Viser ikke de to sitatene ovenfor at Jesus fikk søsken, og at Maria dermed var mor til disse?
Hmmm.... her lurer jeg på hva det forventes at jeg skal tro. Selvsagt spiller det liten rolle, egentlig ingen rolle overhodet, men jeg er nå likevel litt opptatt av å vite om jeg skal tro det jeg leser eller se bort fra visse ting som er i konflikt med tradisjonen. Jeg vil gjøre det jeg får beskjed om, og jeg trenger hjelp med min tvil.


Det andre aspektet jeg har festet meg ved i Lumen gentium, er temaet i avsnitt 65:

"Ved sitt liv gir Maria et eksempel på den moderlige omsorg som bør fylle alle dem som har del i Kirkens apostoliske misjon for å gi nytt liv til menneskene."


Her oppsummeres årsakene til at Maria er det ypperste forbilde for Kirken og for hvert enkelt medlem i Kirken. Fullkommenhet og dydighet framheves som trekk hos Maria til eksempel for de troende. Jeg ser på nytt at dette bildet strider mot tanken om at Maria skal ha hatt et normalt samliv med Josef på et senere tidspunkt og ha blitt mor som alle andre. Det ville ha trukket henne ned på et mer gement plan, noe som ikke passer til forbilderollen. Jeg anbefaler lesing av LGs avsnitt 65 i sin helhet for å ta inn de vakre formuleringene om mystikk og sannhet.

Så hva skal vi tro om Maria? Svaret er gitt i alle Kirkens skrifter, og jeg som bare forsøker å erstatte min protestantiske barnelærdom med katolsk lære, må se til at troen på den Jomfru Maria jeg henvender meg til i Kirken, tilsier at hun var kysk og ren, hellig og forbilledlig fra sin fødsel til sin død - som innebar opptakelse i himmelen.
At protestantenes prinsipp "Sola scriptura" ikke holder mål, begynner å bli rimelig klart. Jeg ser fram til å utvikle videre min tiltro til Den salige Maria, Guds mor. Dette hører med til noe av det vakreste og mest poetiske i Den katolske kirke. Ja, kanskje er det nettopp Maria som har hjulpet meg til å bevare min framdrift og motivasjon i dette usikkerhetens år som jeg nylig har tilbakelagt mer eller mindre innenfor Den katolske kirke.

Konsentrasjon

Forleden kveld satt jeg alene i stua og fant ut at det var tid for en runde med rosenkransen og kanskje lesing av noen gammeltestamentlige salmer. Erfaringsmessig gjør det godt å bruke en halvtimes kveldsstund på den måten; jeg innrømmer villig at jeg ikke har klart å gjøre dette til en regelmessig handling ennå.

Jeg satte meg godt til rette og la en CD i spilleren. En god og konsentrert ro senket seg over meg, og jo lenger fram i rosenkransen jeg vandret, jo mer kjente jeg at dette var riktig, dette var velvalgt både når det gjaldt sittestilling, bakgrunnsmusikk og ting å feste blikket på.

Dette siste er ikke minst viktig. Det faller meg kunstig og uhensiktsmessig å be rosenkransen med lukkede øyne. Dertil tar bønnestunden for lang tid. Jeg kan ikke under noen omstendighet ha øynene lukket i så mye som 15-20 minutter uten å sovne! Derfor må blikket kunne hvile på noe som ikke distraherer.

Iblant har jeg sittet vendt mot et vindu, og dette har vært nyttig når det har vært dagslys. Nå i denne måneden er dagslys det vi har minst av, så jeg valgte like godt å sitte med ryggen mot vinduet .

Det var da jeg for alvor oppdaget at et maleri i Vebjørn Sands serie fra Sydpolen var et helt fantastisk objekt for blikket under en stille stund i stua. Det er naturligvis en reproduksjon som henger her hos oss, men den er ganske stor og har en bildeflate som er god å hvile blikket på.

Dermed hadde jeg funnet et godt sted å sitte. Det viste seg snart at dette var en ypperlig plass i kombinasjon med musikken som jeg uten særlig grundig omtanke hadde hentet fram: CDen "Officium" med Jan Garbarek og Hilliard-ensemblet.

Denne musikken, med sakrale tekster på latin, skrevet i senmiddelalderen eller renessansen, var naturligvis den helt optimale klangbunn for en rosenkransbønn. At jeg ikke har kommet på denne tanken før! Jeg har hatt CDen i mange år, og jeg har lyttet til den atskillige ganger. Noen ganger med stort hell, andre ganger uten særlig utbytte. Iblant kan så spesiell musikk høres bare malplassert ut.

Denne gangen var situasjonen optimal for å nyte og å anvende musikken. De klassiske tenorstemmene og Garbareks himmelropende saxofoner dannet en symbiose med de rytmiske Hill deg, Maria-bønnene i rosenkransen, og de dype blåtonene i Vebjørn Sands maleri mettet de visuelle behovene i situasjonen. Dette var en bønnestund av klasse, vil jeg si, en eksklusiv, åndelig opplevelse skapt av mine tilfeldige - gudfeldige - valg av sted og stimuli.

Dette er en anbefaling. Vi har alle våre preferanser når det gjelder å definere "en stille stund". Jeg fant min definisjon på denne måten for en dag eller to siden.

- - -

I stedet for å plante en kraftig filmrute fra YouTube her i blogginnlegget, legger jeg bare en link til en video til spor 1 fra Officium-CDen. De som ønsker å gjøre seg kjent med denne inderlige tilbedelsen i musikalsk form, kan ganske enkelt klikke her.

Samhørighet

Vi er inne i den siste uka i november, denne mørkets måned da ingenting i hele verden ser lyst og lovende ut, men alt er bare bedrøvelig og slitsomt. Hvis du ikke gjenkjenner denne skildringen av årets 11. måned, skal du være glad og takknemlig. For meg blir november bare verre og verre å komme igjennom - skjønt i år har jeg klart meg uten å måtte ta en dag eller to hjemme fra jobb. Nå er det bare 3 arbeidsdager igjen av årets novemberutgave, og det ser ut at jeg skal klare det. Kanskje et tegn på at det likevel ikke blir bare verre?!
I kveld klarte jeg i hvert fall å komme meg på messe slik jeg ofte gjør på onsdager. Det gjorde godt. Denne knappe halvtimen gir gode muligheter for å fundere og reflektere over messen, den vidunderlige Kirken, Gud og livet. De etterhvert så kjente formuleringene i liturgiens ulike bestanddeler blir som søyler som bærer oppe et beskyttende tak over rommet der vi feirer messe i hver vår trosverden, alt etter hva vårt sinn har evne til av tanker og betraktninger med den meningstunge liturgien som grunnlag og referanse.
Alltid går man hjem fra messen som et litt annet menneske enn da man gikk dit.
Jeg kom opp i en serie korte samtaler i våpenhuset før vi gikk hver til vårt etter messen. Det mest spesielle, uventede og gledelige budskapet kom fra pateren, som kunne fortelle meg at det har meldt seg ytterligere to konvertitter til katekese! Det var virkelig en opptur av en nyhet. Nå får jeg tilhøre en gruppe!
Jeg ble invitert til en innledende samling 9. desember der pateren vil snakke om de to trosbekjennelsene. Deretter starter regelmessig opplæring 13 januar. Er det ikke supert?!?!
Jeg aner ikke om jeg kjenner de to andre, for jeg fikk bare vite at de kommer fra hver sin nabokommune i regionen her. Det spiller ingen rolle hvem eller hvordan de er; det viktige er at vi kommer til å utgjøre en gruppe der både lærestoffet og de personlige sidene ved hver av oss kommer til å skape en dynamikk som bidrar positivt til vår utvikling både som privatpersoner og katolikker. Det blir som å tilhøre en skoleklasse, men fordi vi er voksne alle tre - regner jeg med - vil klassen være langt mer homogen enn jeg er vant til å se i barneskolen.
Det å få tilhøre en liten gruppe av konvertitter tilfører den kommende opplæringen enda et aspekt, nemlig samhørighet i en sammenlignbar situasjon.
Ja, dette var sannelig en opptur! Jeg håper også at det å undervise 3 i stedet for 1 gir ekstra inspirasjon til den eiegode pateren. Det virket faktisk som han gledet seg over å informere meg nå i kveld. Slike oppturer trenger han minst like godt som jeg!

Msza na polsku

Det var forholdsvis få mennesker på messen i den katolske kirken i dag. De fleste var norske eller vietnamesiske. Forklaringen fikk vi allerede på oppslaget på kirkedøra: Det skulle være messe på polsk kl. 14.00. Naturlig nok ventet de aller fleste polskspråklige innbyggerne på denne messen framfor den norske.

Nå betyr ikke dette at messen i dag kl. 12.30 var direkte dårlig besøkt. Jeg talte godt og vel 50 mennesker i kirken, og da ble det litt morsomt å drive med statistisk hoderegning: Disse 50 representerer et kirkesamfunn som har ca 1% av landets befolkning som medlemmer. Den norske kirke beregner seg minst 85% av befolkningen, og dermed burde vi kunne forvente at besøket i Askim kirke skulle ha vært 85 ganger så stort ved formiddagens høymesse. 85 x 50 mennesker = 4250 mennesker! Vi vet nok hvordan det forholdt seg: Om vi legger sammen de drøyt 50 ved den katolske høymessen og noen titalls besøkende ved den polske messen ved middagstider, får vi antakelig et tall som tilsvarer besøket i Askim kirke en vanlig søndag med regn og gråvær i november.

Med andre ord: Frammøtet til den katolske høymessen var som vanlig formidabelt - relativt sett!

- - -

Dagens messe kom forresten ikke i gang før nærmere kl. 12.45. Det skyldtes at den kjære pater Piotr ankom kirken etter ordinær messestart. Han har jo også St. Mikael menighet i Moss å betjene. Han må derfor dra fra presteboligen i Askim tidlig om morgenen på søndager slik at han rekker messen i Moss kl. 10.00. Det er 45 km å kjøre, og rv120 gjennom Hobøl og Våler er svingete og full av elg og rådyr. Han må trolig beregne minst tre kvarter på kjøreturen, på vinterføre henimot en time.

Når messen i Moss er over, har han ikke altfor mye tid til rådighet, for han skal være tilbake i Askim i tide til messen kl. 12.30. Det var dette han ikke rakk i dag, men folk har god tid og ventet tålmodig. Ikke en eneste av de frammøtte begynte å se på klokka eller snu seg irritert mot døra. Og best av alt: Da p Piotr kom gående inn i kirken på vei mot sakristiet, gikk han med rolige og verdige steg, nikket vennlig til kjente fjes og hadde ikke det ringeste preg av stress over seg.

Da messen var over, hadde han bare 20 minutter til rådighet før han skulle feire messe på sitt morsmål sammen med polakkene som hadde begynt å samle seg utenfor kirken da vi kom ut.

Jeg har skrevet det tidligere og gjentar det så gjerne: Min beundring og respekt for presten Piotr Pisarek og hans arbeidssituasjon har ingen grenser. I dag fikk jeg også økt min sympati med mannen der han kom luntende fra den kjedelige kjøreturen, klar for ukens høydepunkt: Feiring av Kristi Kongefest etterfulgt av msza na polsku. Gud velsigne vår pater!

Bildet: Pater Piotr Pisarek, en hverdagshelt! (Foto: katolsk.no)