mandag 31. mai 2010

Hverdagsbetraktninger


Den ganske uvanlige teksten som lå her i et par døgn, har vist seg å være problematisk. Jeg forsøkte å slå hull i veggen mellom Internetts virtuelle verden og virkeligheten. Strømmen av informasjon begge veier medførte problemer. Teksten er derfor fjernet av hensyn til personer jeg kjenner. Det er beklagelig, men samtidig en bekreftelse på informasjonsflytens sykdom slik det opprinnelige innlegget skulle vise.

søndag 30. mai 2010

Søndagsbetraktninger

Det har vært en god søndag. Vel, den er ennå ikke over, men en så stor del av dagen er nå tilbakelagt at det er trygt å si at søndagen har vært god.

Messen i Sancta Maria kirke i Askim startet en halvtime seinere enn vanlig i dag fordi pater Piotr skulle feire messe med første kommunion i Sanct Mikael kirke i Moss før messen i Askim. Utsettelsen på en halvtime var bare såvidt nok; klokka var tre minutter over annonsert tid da pateren ruslet opp gjennom kirken i sin svarte kappe fra Oblatfedrene og med kofferten i hånda, klar for å skifte til messehakel i sakristiet.
Messen var som vanlig svært godt besøkt, og vi hilste på folk som vi kjenner fra før eller som vi er blitt kjent med nylig. Min kjære og jeg rakk å ta en times spasertur rundt Moen, Ravinedalen og Løken før vi ankom messen til fots, litt varme, men svært opplagte.
Søndagens messe ble til velsignelse og oppbyggelse for oss, og det var godt å være der sammen, selv om det er bare jeg av oss to som har funnet det maktpåliggende å fullføre vandringen ved å konvertere til Den katolske kirke. Gleden og undringen over mysteriene i den katolske messen deler vi uansett.
De siste dagene er jeg blitt mer opptatt enn før av hva som gjør at folk vil profilere seg og sitt privatliv på nettet. Dette er blitt til en hverdagsbetraktning, men ettersom jeg starter å skrive om dette på en søndag, blir det også en søndagsbetraktning.
Undringen over folks formidlingsbehov startet sist torsdag, og jeg trekker selvsagt mitt eget uttrykksbehov, synliggjort i denne bloggen, med i betraktningen. Sist torsdag presenterte nemlig lokalavisen her, Smaalenenes Avis, noen lokale størrelser innen interiør og design. Et av intervjuobjektene er en dame som bor i samme gate som jeg, bare 150 meter unna. Hun fortalte om sin lidenskap for gamle ting som kan pusses opp med enkle midler og benyttes til å skape atmosfære og skjønnhet i et hjem. Denne kvinnen skriver en blogg om sin lidenskap for interiør, og bloggens adresse var, utrolig nok, oppgitt i intervjuet.
Jeg besøkte bloggen hennes og tenkte at her er vi nærmest bloggerkolleger i samme gate, vi har noe felles. Akkurat på det punktet følte jeg imidlertid at jeg hadde bommet etter at jeg hadde skaffet meg innblikk i hva hennes blogg handler om. Det er ikke så mye tekst i blogginnleggene hennes, men desto flere bilder. Bloggeren kaller seg Heidi, forøvrig helt i samsvar med Folkeregisterets oppføring i feltet Fornavn, og i dag har Heidi blogget om inngangsdøren til det eldre og vakkert renoverte huset hun bor i. Hun skriver blant annet:


"Vi lurer på om noen har et godt tips til oss angående denne døren.
Den er blitt stygg og slitt etter bare noen få års bruk,vi har også lyst til å bytte farge til sort.
Er det noen som kjenner til et lakkerings sted som utfører en sånn jobb(Østfold/Akershus)? Tror vel sprøyte lakkering blir det beste resultatet ,istedenfor annen type maling."

Innlegget kan leses i sin helhet (det er ikke så mye mer enn det siterte), og et bilde av den stygge og slitte døren studeres på bloggens adresse: heidamen.blogspot.com/
Jeg lurer på om det er noen nevneverdig, teoretisk forskjell mellom Heidi og meg når vi betrakter våre behov for å fortelle samtlige av verdens norsktalende mennesker om våre interesser, våre mål i livet og de sakene vi engasjerer oss i på fritiden. Er det noen kvalitativ forskjell mellom å skrive om å bli katolsk og å skrive om "sprøyte lakkering" av boligens inngangsdør - så lenge begge deler gir mening og verdi i den skrivendes liv?
Både Heidi og jeg liker at vår blogg blir lest og kommentert, og vi opererer begge med så lite av vår identitet skjult at en hvilken som helst kreativ nettsøker vil kunne avdekke det lille vi skjuler, etter få minutters googling. Vi viser gjerne fram bilder av steder vi har vært, ting vi eier eller huset hvor vi bor.
Den virkelig viktige forskjellen mellom Heidis blogg "Charm Design" og "Banker på Pavens port" finnes verken i innholdet, i rettskrivningen eller i bloggerengasjementet, men ene og alene i besøkstallene. Dette er det eneste som betyr noe på dynamiske Internettsider. Mine såvidt over 300 blogginnlegg har hatt 12.129 besøk. Heidis blogg derimot, med sine 165 innlegg skrevet over noe lenger tid enn mine 300, har i dette øyeblikk hatt 116.651 besøk. Kanskje passerer bloggen 117.000 i løpet av denne kvelden.
Ett hundre og sytten tusen! Det skulle bety at for hver nordmann som liker å lese om tilnærming til Den katolske kirke, finnes det 17,6 (*) som heller vi lese om "sprøyte lakkering" av gamle ting.
Jeg kommer ikke til å fortelle Heidi eller noen annen beboer her i gata at jeg skriver blogg. Jeg kommer heller ikke til å fortelle henne at jeg har besøkt "Charm Design". Jeg kommer derimot, de neste gangene hun kjører forbi huset mitt på vei ut eller hjem, til å kikke litt ekstra etter henne for å se om jeg kan forstå hva det er i hennes liv og engasjement som tiltrekker så mange interesserte, nemlig ett hundre og sytten tusen.
Det er klikkene som teller. Det kommer også morgendagens betraktning til å handle om, og det blir en hverdagsbetraktning.
Les ellers om igjen mitt innlegg om "Internettkatolikker"!
- - -
* 17,6 = differansen i forholdet mellom antall besøk pr. innlegg på de to omtalte bloggene.

torsdag 27. mai 2010

Endring eller flukt?


Bildet: Inventus sjekker ut.
- - -
"Med det menneske som ikke har fornyet seg på tre dager, er det aldri verd å føre en samtale." (Kinesisk visdomsord)


I hele mitt voksne liv har jeg vært opptatt av å beholde evnen til å forandres, utvikles, lære noe nytt og oppleve framgang. Ikke alle endringer har vært like merkbare eller like positive, og ikke alle perioder av livet har vært like klart preget av endring.
Enkelte endringer har imidlertid innebåret et oppbrudd. Det kan ha dreid seg om å flytte fra et sted til et annet, å skifte jobb mens det så som lysest ut, å slutte i en hobbypreget forening eller å forlate Facebook. Typisk for vår tid er det at sistnevnte endring, den minst betydningsfulle av alle, har avstedkommet de mest synlige reaksjonene fra miljøet jeg har forlatt: En egen gruppe er opprettet for å beholde undertegnede i det heller overfladiske Fb-fellesskapet. Det vedkommer meg ikke; endringen synes rett og god for min egen del.
Den største endringen i mine yngre år har jeg fortalt en del om på denne bloggen. Den inntraff gradvis og under økende bitterhet i årene 1987-89 da jeg omhyggelig kvittet meg med alt tankegods og alle forbindelser med det konservative, lavkirkelige bedehusmiljøet jeg vokste opp i. Det var en endring i både livssyn og identitet, et skifte fra den kristne til den løsslupne, fra den troende til ateisten, fra den moralske til den lettlivede, fra den stillferdige og alvorlige til den støyende og humørfylte.
Noen vil stusse over enkelte av disse motsetningsparene. "Kristen" og "løssluppen" behøver ikke å være motsetninger, og selv troende kan unne seg å være støyende og humørfylte. Slik var det bare ikke i min oppfatning av den kristnes liv i henhold til min ungdomstids østfoldske pietisttalere. Kanskje mente de det ikke fullt så bastant, men det var slik jeg oppfattet dem, og det preget meg på en måte som ble umåtelig problematisk etterhvert som jeg ble voksen og opplevde tilværelsens realitet ganske annerledes og mer kompleks.
Jeg foretok en gradvis og systematisk endring, en styrt avvikling av alt jeg hadde vokst opp med, og vi kan gjerne kalle det en flukt fra konservativ lutherdom.
Så passerte, som nevnt så mange ganger før, 20 år med utvikling i ulike retninger. En mengde erfaringer, strategier, kunnskaper og opplevelser ble meg til del, noe positivt og byggende, annet skadelig og egoistisk. I løpet av 2008 var jeg klar for en ny erfaring: Et møte med den katolske messen.
Dette har ført til en ny endring, en ny systematisk og planmessig utvikling mot et høyere mål: Opptakelse i Den katolske kirke i Norge. Jeg har sett det en stund, og jeg er nå kommet til et punkt der jeg tør å si det: Mitt behov for å bli katolikk er en flukt fra den personen jeg var i ferd med å bli.
Ingen kan flykte fra seg selv. Derimot kan man flykte fra en livsførsel og en livssituasjon som synes uholdbar og fordervelig. Dette var motivasjonen for min siste flukt, og jeg gjentar hva jeg før har sagt: Det hadde ikke vært mulig for meg å søke tilbake til barnetroen om det ikke var for at Den katolske kirke sto der og tilbød en helt annerledes og mer meningsfull, logisk og tilfredsstillende grobunn for troen, en tryggere havn enn alle de jeg har flyktet fra.
I relasjoner der jeg har foretatt en endring, har jeg aldri vendt tilbake. Dette opplever jeg som tegn på at endringen var rett på lang sikt; den som kommer tilbake, vil rette opp en tabbe. Når jeg nå står ved begynnelsen av et liv som katolikk, er det ikke en tilbakekomst til det opprinnelige. Tvert imot: Det er en start på noe som for meg er helt nytt, men som for Kirken representerer enda en sjel på rett vei, enda en flyktning som har funnet veien hjem.

"Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd."
(Sal. 16,11)

onsdag 26. mai 2010

Romertall CCC

Dette innlegget er nr. 300 etter at denne bloggen ble opprettet 4. februar 2009. Jeg ser det som en liten milepæl å ha skrevet og lastet opp 100 innlegg, og nå markeres det at så har skjedd 3 ganger.
For å jonglere litt med statistikk kan jeg fortelle at de første 100 innleggene ble skrevet i løpet av 4 måneder. De neste 100 tok det hele 6 måneder og 1 uke å avlevere, mens denne nyeste samlingen på 100 innlegg har blitt til i løpet av 5 måneder og 2 uker. Det skulle bety at jeg siden desember har skrevet 2 innlegg hver 3. dag, noe som representerer en viss frekvensøkning i forhold til arbeidet med innlegg 101-200.
Det er nærliggende å bli eksistensialistisk i denne stund og stille meg selv spørsmålet ”300 blogginnlegg og hva så?” Bloggen har uavbrutt beskrevet min lange vandring fra letingen etter en vei ut av hedenskap og skjørlevnet til funnet av Den katolske kirke, et nytt hjem. Denne bloggens levetid er ganske klart definert i høyre marg: Innen slutten av 2010 vil bloggens oppgave være fullendt.
Det underlige er bare at vurdering av muligheten til å konvertere og bli katolikk utviklet seg til noe nær en beslutning allerede før de første 100 innleggene ble skrevet. De neste 100 innleggene viste vandringen videre med et planmessig søk etter katolske erfaringer og katolsk kunnskap. En hel del reisebeskrivelser inngikk i denne fasen. Det gjorde også et flertrinns oppgjør med min oppvekst i et pietistisk miljø samt skildringen av hvordan jeg fant ut at 10.10.10 kunne være en egnet dato for min konversjon.
De siste 100 innleggene fram til dette har bydd på mer reisebeskrivelse, mer kunnskap og noen spredte refleksjoner over de bedrøvelige pedofiliavsløringene innen Kirken.
Jeg ser tilbake og konstaterer takknemlig at jeg for lengst er i gang med å utvikle en katolsk identitet. Mye av tiden siden i høst har gått med til å lære nye ting om Den katolske kirke både når det gjelder læren, historien, persongalleriet, musikken, tekstene og praktisk utøvelse av troen i hverdagen.
Ventetiden fram til konversjonen i oktober trengs for å rydde av veien noe etterslep etter mitt tidligere liv. Jeg tror faktisk at det vil vise seg i ettertid at det å vente med selve konversjonen vil ha sin verdi. Det kan kanskje høres ut som om jeg må inn og sone en fengselsstraff i mellomtiden, men dette er slett ikke tilfellet. Jeg har heldigvis ingen kriminell fortid av noe slag.
Mens de siste 100 innleggene har blitt til, har jeg også søkt biskopen om tillatelse til å bli opptatt som fullverdig katolikk. Noe svar på denne henvendelsen har jeg ennå ikke fått, men det haster heller ikke. Derimot har jeg fått høre at det har vakt en viss oppsikt i OKB at jeg har fått godkjent innmelding som formelt medlem av Den katolske kirke i Norge, og at dette har kunnet skje uavhengig av full konvertering. Også tidligere har jeg fått kommentarer om at dette er uvanlig, men ikke desto mindre har det foregått på denne måten. Derfor har jeg også kunnet glede meg over å motta medlemsbladet St. Olav (tidligere Broen) i posten i over et år allerede.
Selv med 300 – eller CCC – skrevne og opplastede blogginnlegg har jeg ikke til hensikt å slutte med denne skriveaktiviteten. Refleksjoner og opplevelser kommer over meg i en jevn strøm, og mye av dette resulterer i tanker om mitt forestående liv som mer eller mindre aktiv katolikk. Nylig fikk jeg kjøpt et par bøker om og av produktive, katolske skribenter fra 1500-tallet, nemlig St. Johannes av Korset og St. Teresa av Ávila. Jeg tør ikke love noe blogginnlegg om bøkene etterhvert som de blir lest, men det kan jo likevel tenkes at refleksjoner presser seg fram, finner veien til mitt tastatur og baner seg vei helt fram til den virtuelle dagboka som denne bloggen jo kan kalles.
Når innlegg CCC nå er skrevet og om et øyeblikk lastet opp, vet jeg at innlegg nr CD - eller 400 - neppe noen sinne vil komme; så langt rekker jeg ikke før konversjonen er gjennomført til høsten.
Det neste temaet på bloggen er planlagt et stykke på vei og vil ha sammenheng med endring og flukt på det indre plan. Jeg takker dere bloggbesøkere som fortsatt henger med i denne tilsynelatende endeløse serien av inngående skildringer.

mandag 24. mai 2010

En klovns historie

Eldkvarn på scenen i Victoriateatern, Malmö, oktober 2007
- - -
I gårsdagens blogginnlegg lovet jeg at også det neste innlegget ville handle om musikk. Det gjør det, og ovenstående selvknipsede foto har satt standarden: Det svenske rockebandet Eldkvarn spiller på Rockefeller i Oslo førstkommende fredag, 28. mai. Dette er en begivenhet og en milepæl for bunnsolide Eldkvarns noe vaklende karriere på norsk side av grensen. Fredag 19. mars i år var bandets låtskriver, Plura Jonsson, gjest hos Skavlan for å snakke om sitt ferske førstesideoppslag om å ha blitt tatt for kokainkjøp i Göteborg ei uke tidligere.
Plura Jonsson har nesten 40 år som artist bak seg, og gjennom hans liv har det strømmet både rusmidler og kvinner samtidig som han har kunne øse ut stadig nye låter om "det vilda livet" og "de lyckliga, lyckliga - olyckliga åren". I glede og forventning til fredagens Eldkvarn-konsert på Rockefeller gjengir jeg her teksten til låten "En clowns historia" fra 1984, en av Pluras mange syndsbekjennelser som i sitt symbolspråk og poetisk tøyelighet kan gjøres til min egen:
Dricker igen med min vän
hallå ansikte i spegeln, det var länge sen.
Nåt du skrev, papperslappar som blev brev
förseglade och kyssta
vem ska bryta denna tystnad?
Tiga är guld - ditt livs historia
Kvittera en skuld - ditt livs historia
Komma hem full - det är en clowns historia
Tid att leva, tid att landa
komma ner på alle fyra
när vi gjort slut på varandra.
Svartvita detaljer, små, små ord
En bukett liljekonvaljer där rosorna stod.
Där rosorna stod - ditt livs historia
Och lyckan som log - ditt livs historia
Att aldrig få nog - det är en clowns historia.

søndag 23. mai 2010

Stjerner

Til tross for at det er pinse, med alt det forunderlige som denne høytiden inneholder, vil jeg skrive om noe aldeles uhøytidelig i dag, noe som grenser til det useriøse. Det er nesten med en følelse av bekymringsløshet at jeg har gjort et endelig valg av bloggtema for denne dagen, da Vatikanets flagg vaier på flaggstanga ved innkjørselen til byens katolske kirke, og det norske flagget blafrer friskt i toppen av flaggstanga i min egen hage, helt i samsvar med hva jeg lovet nylig.
I dag var det til og med feiring av første kommunion for en gruppe barn i menigheten. Det er en spektakulær tilstelning der barna er kledd og ustyrt så vakkert som engler. Nå ga jeg en fyldig beskrivelse av fjorårets messe med første kommunion, så jeg lar den omtalen gjelde også for i år slik at jeg kan komme videre med mine uvesentligheter.
Det handler som så mange ganger før om musikk, og det kommer også til å være tema for neste innlegg på denne bloggen, om enn i noe mer ettertenksom utgave enn dagens.
La meg først fortelle at på skolen der jeg jobber, spilles det musikk over et stort høyttaleranlegg hver fredag. Ansvaret for å spille musikk går på omgang mellom en gruppe elever på 4.-7. trinn. Så snart et friminutt er i gang, hører vi det dundrer av ny og dagsaktuell musikk fra høyttalerne. Iblant må inspiserende lærer stikke innom rommet der anlegget styres, for å justere ned lydnivået etter at ivrige elever har vridd litt på volumkontrollen.
En fredag for 2-3 uker siden var jeg ute i et friminutt for å ordne saker i en annen bygning på skoleområdet, og på veien tilbake passerte jeg en gruppe jenter som i glede over musikken som ble spilt, både danset og sang til en låt i kategorien norsk rap. Tilfreds med jentenes begeistring stoppet jeg opp og spurte om låten ble framført av Karpe Diem eller Erik og Kriss. Svaret kom umiddelbart: "Erik og Kriss." Jeg rakk såvidt å kjenne på min egen tilfredshet over å ha gjettet 50% rett da jeg ble arrestert av den desidert glupeste i jenteflokken: "Du får nok oppdatere deg der!"
Siden den dagen har jeg søkt på kryss og tvers på YouTube og sett de mest halsbrekkende videoer med kule unggutter som fører en ustoppelig, rytmisk monolog parallelt med hverandre. Duoen Karpe Diem - ikke med C, men på norsk vis med K - består av to unge menn ved navn Magdi og Chirag, mens Erik og Kriss befolker duoen som har deres egne navn.
Det er virkelig besnærende å høre helt greie setninger framført rytmisk og, i Karpe Diems tilfelle, med en knapt hørbar innvandreraksent. En veksling mellom sekstendels- og åttedelsnoter gjør teksten til låtens iboende perkusjon, og refrenglinjene setter seg fast med ord og rytmefigurer som forfølger lytteren lenge etter at låten er ferdigspilt.
Jeg har faktisk fått sans for denne musikken, og jeg har til en viss grad oppdatert meg slik den fremmelige eleven ga meg beskjed om. For å vise et glimt av hva slags musikk jeg frivillig har latt meg prege av i det siste, presenterer jeg her linken til en video der Karpe Diem framfører låta "Stjerner" live på Mysen videregående skole i fjor vår.
Legg merke til den besnærende, surrealistiske setningen som utgjør refrenget: "Stjerner i øya mine svir i meg sinssykt."
Som denne setningen viser er det da ganske mye flott og kreativ poesi i dette, er det ikke?
Og aller morsomst ved denne versjonen: Chirag med rytmisk tilrop til publikum etter hvert refreng: "Kan alle sammen putte henda sine opp, eller?"
Mine venner: Dette er ungdomskultur; disse artistene representerer den kommersielle delen av rap-miljøet, og det er min oppriktige påstand at dette er positivt og underholdende!

fredag 21. mai 2010

Ny broderkirke

Dagsrevyen 21 i går, 20. mai, viste et innslag fra Porsgrunn, der det blir innviet en serbiskortodoks kirke i løpet av pinsen. Innslaget i Dagsrevyen 21 kan ses her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/637471. Selve innslaget fra Porsgrunn starter etter 18 min. 30 sek.; det er bare å skyve framdriftsindikatoren til rett tid.
Det gjorde inntrykk på meg å se innslaget. Her hvor jeg bor, er det et betydelig innslag av serbere i befolkningen, og det var nesten overraskende at den første serbiskortodokse kirken i Norge utenfor Oslo blir liggende i Porsgrunn og ikke her i Askim.
Jeg gledet meg over nyheten om den nye kirken, og jeg gjorde derfor noen søk på Internett etter mer informasjon. Det viser seg at Den serbiskortodokse kirke har en egen organisasjon i Norge, Srpska Pravoslavna Crkva, og organisasjonen driver nettstedet vasilijeostroski.no. I en egen nyhetsartikkel med bildeserie kan vi lese om bygningen i Porsgrunn, som organisasjonen har kjøpt og innredet som kirke. Navnet på menigheten er tydeligvis Sv. Ciril i Metodij.
Det er forøvrig ganske morsomt å se bynavnet "Porsgrunn" stavet "Пошгрун", men slik tar det seg ut på serbisk og, om man vil, på russisk.
Det er enda et nytt trekk i min nye mentalitet at jeg gleder meg over kirkeetableringer. I all min lesing det siste halvannet året har jeg forstått at båndene mellom de ortodokse kirkene og Den katolske kirke er atskillig tettere enn mellom noen av disse to og de protestantiske kirkene. Når vi i tillegg tar med at jeg kjenner atskillige serbere her på mitt hjemsted og sågar forholder meg til barna deres på skolen, skaper det et lite brorskap i det minste på religiøs basis.
En underlig opplevelse; tenk, når Askims serbere og jeg går til messe i hver vår kirke, har jeg mer til felles med dem enn med mine heilnorske kolleger når de går til julegudstjeneste i Askim kirke! Derfor ønsker jeg Den serbiskortodokse kirke i Norge alt godt og Guds velsignelse over kirken i Porsgrunn!

torsdag 20. mai 2010

Den gode samtalen


Bildet: Det bredeste partiet av Glomma langs elveløpet mellom Askim og Spydeberg, en varm kveld i mai 2010.
---
Om kvelden 17. mai traff jeg en kar i et lag hos felles venner. Tidligere samtaler med denne mannen i slike vennelag har hver gang ført til noe nytt, et steg i min utvikling, hva det nå måtte ha for betydning i det enkelte tilfellet.
I det hele tatt er det oppsiktsvekkende hvordan enkelte personer innehar egenskaper som ubevisst etablerer en særdeles gunstig dynamikk mellom personen selv og visse medmennesker. Kanskje har hvert enkelt menneske en slags frekvens som gjør at det på denne spesielle måten når fram til visse andre personer når omstendighetene ligger til rette for det. Mannen jeg har nevnt, har vist de rette egenskapene i de samtalene vi har hatt.
Forrige gang han og jeg møttes og kunne utveksle synspunkter og opplevelser, handlet det om svensk samtidslitteratur. Det var i denne samtalen han gjorde meg oppmerksom på forfatteren Torgny Lindgren, som jeg siden har hatt stort utbytte av å lese. Da jeg kom over en opplysning om at Lindgren konverterte til Den katolske kirke allerede i 1980, hadde jeg allerede lest et par av bøkene hans og ble ikke det minste overrasket.
Når jeg så traff denne karen igjen 17. mai, hadde jeg til hensikt å fortelle ham hvilken glede det hadde gitt meg siden sist å bli kjent med Torgny Lindgrens forfatterskap. Så langt kom jeg likevel aldri den kvelden. Samtalen dreide snart i helt andre og stadig mer overraskende retninger. Vi startet sammen med et par andre gjester ute på terrassen, der vi satt med hver vår sigar og hadde utsikt til Glomma. Vi pratet om de sosiokulturelle årsakene til at høflig tiltale, ordene De, Dem og Deres, forsvant fra norsk språk i løpet av 1970-årene, og hvordan TV-debattene mellom Gro og Kåre på 1980-tallet fjernet siste rest av språklig ærbødighet ved at titlene herr, fru eller frøken og personens etternavn opphørte som tiltaleform.
Synspunktene under sigarrøyken var meget velfunderte fra både den omtalte mannen, som er journalist, et par av de andre gjestene, som er pedagoger, og meg, som liker å betrakte meg som sosialantropolog. Diskusjonen var på samme tid interessant og gemyttelig.
Senere fortsatte samtalen innendørs, og mens de andre forsvant med en kaffekopp eller det som bedre var, bestemte jeg meg for å komme med et stykke vennlig og konstruktiv kritikk av avisen som journalisten arbeider for.
Vi hadde begge lange og gjennomtenkte innlegg i vår dialog, og hvordan det enn hadde seg, sto vi etter tjue minutters diskurs og snakket om viktigheten av å være bevisst på hvorvidt og i så fall hvorfor man som privatperson ønsker å tilhøre et kirkesamfunn.
På dette tidspunkt hadde jeg nettopp fortalt om min utvikling som katolsk troende, noe som formelig åpnet en vid dør inn til et nytt rom i dynamikken mellom journalisten og meg selv, en sal der vi til gjensidig glede lot erfaringer og deler av personlig tro virvle opp i luften og legge seg som et tenksomt teppe over oss der vi i samtalens konsentrerte iver nesten glemte at vi ikke var alene i 17. mai-selskapet, men hadde koner med oss som etterhvert begynte å tenke på hjemveien.
Årets 17. mai endte dermed temmelig annerledes enn det som var mulig å tenke seg på forhånd. Kontakten og den mellommenneskelige delingen av en stemning like mye som intellektuelle argumenter gjorde at vi kunne konstatere at vi uten på noen måte å planlegge det hadde opplevd den gode samtalen, et fenomen som ikke kan opprettes, men som oppstår av seg selv.
Forundret sto jeg og reflekterte over hva jeg hadde deltatt i da vi skiltes seint på kvelden. Som ennå uferdig katolikk hadde jeg maktet å sitere Pave Johannes Paul II, jeg hadde kommentert forskjeller mellom katolsk og luthersk teologi, og jeg hadde til og med benyttet betegelsen Guds mor Maria i et av mine samtalebidrag, og hva mer er: Journalisten, med en noe vensteorientert, luthersk høykirkeholdning, var full av respekt over alt jeg hadde sagt. Dette ble en dialogopplevelse som livet knapt kan inneholde særlig mange av.

onsdag 19. mai 2010

Det lauretanske litani

Nå i mai måned pleier kveldsmessen på onsdag å avsluttes med såkalt maiandakt i den katolske kirken her hvor jeg bor. Sist søndag ble også høymessen avsluttet på den måten, da også med incensering av alteret.
Helt siden mai måned i fjor har jeg latt meg fascinere og inspirere av denne andaktsformen. De gangene jeg har vært til stede, har jeg forsøkt å delta aktivt i vekselbønnen der pateren henvender seg til Maria med stadig nye tiltaleformer, og menigheten svarer: ”Be for oss.”
Fram til for noen dager siden trodde jeg at denne serien av bønner til Maria var av ny dato, forfattet for bønneboken for å skape en enhetlig form på maiandakter i de katolske kirkene i Norge.
Så feil kan en amatør ta. Nylig oppfattet jeg begrepet ”Maria-litaniet”. Det fikk meg til å sette i gang et mer målrettet søk, og nå har jeg faktisk funnet en aldri så liten skatt av ny kunnskap og from poesi!
Det viser seg at samlingen av bønner til Jomfru Maria som brukes ved maiandaktene, skriver seg helt tilbake til 1500-tallets Loreto øst i Italia og heter av den grunn ”Det lauretanske litani” – på latin ”Litaniae Lauretanae”. Nettstedet katolsk.no omtaler på oppslagssiden for 24. mai opprinnelsen til at litaniet ble innarbeidet i kirkeårets liturgi.
Dermed har jeg fått erfare at selv dette, en fellesbønn inneholdende en serie lovprisende tiltaleformer til Den salige jomfru Maria, skriver seg fra historien og tradisjonene. Det er blitt desto mer fantastisk å delta i dette litaniet, og i min hjemlige kirke gjør vi det fullkomment ved å avslutte maiandakten med hymnen Tantum ergo sacramentum med tekst av St. Tomas Aquinas (1225-74).
Det føles ikke feil å delta i noe som har vært bedt og sunget av katolske troende gjennom så mange århundrer. Tvert imot – det føles som det eneste rette å gjøre. Om et par timer er det kveldsmesse Mariakirken igjen, og jeg har tatt en utskrift av den norske teksten til Det lauretanske litani for å følge ekstra godt med. Teksten finnes nedlastbar hos Kateketisk Senter, som jeg blir bare mer og mer imponert over.
La meg også avslutte med å presentere én av en lang rekke musikalske utgaver av Litaniae Lauretanae. En gregoriansk utgave fra 1587 finnes på Youtube. Klikk på den lille teksten under videobildet, og hele den latinske teksten kommer til syne og kan følges under den drøyt 6 minutter lange bønnen. Dette er kristen fromhet på sitt aller skjønneste.

Engelens dronning, be for oss.
Patriarkenes dronning, be for oss.

Profetenes dronning, be for oss.
Apostlenes dronning, be for oss.
Martyrenes dronning, be for oss.
Bekjennernes dronning, be for oss.
Jomfruenes dronning, be for oss.
Alle helliges dronning, be for oss.

søndag 16. mai 2010

Uten ord

Iblant, eller rettere sagt: Ikke så rent sjelden, kjenner jeg at ordene ikke strekker til. Det er best å tie stille og la situasjonen virke på innsiden av oss.
De siste ukene har jeg hatt mange gode opplevelser med min kjære og med gode venner, og i all enkelhet har vi hatt åndsnærværelse til å forevige stundene. Dessuten gleder jeg meg så intenst til en forestående tur til Bergen! I stedet for å snakke om alt dette gode og gledesfylte serverer jeg i kveld en liten samling bilder. Om du ikke forstår hva som er stort med dette, må det være nok å vite at dette representerer viktige begivenheter i mitt liv. Om opplevelsene har vært eller kommer til å bli annerledes enn de ville ha blitt hvis jeg ikke var katolikk, er ikke godt å si, men ikke engang det spiller noen rolle her og nå. Disse bildene representerer alle noe godt, subjektivt sett.

Sangsvane på Gjølsjøen i Marker.

Borgviks Järnbruk i Grums, Värmland

Brukspatronens bolig fra 1700-tallet, Borgvik

St. Mattias-feiringen seint fredag kveld 14.05.10
Bergen sett fra Ulriken

lørdag 15. mai 2010

Pinsenovene

Litt før påske i år kom jeg for første gang over begrepet novene. Ordet kommer fra latin og betegner en periode på ni dager ("novem" = 9). Det er - jeg hadde nær sagt naturligvis - kun på katolske nettsteder jeg har sett begrepet bli brukt, bl.a. på den av meg så hyppig siterte bloggen Katolsk i hodet samt på den amerikanske nyhetssiden Catholic.org.
I katolsk sammenheng betegner novene en ni dager lang fase der man forbereder en handling eller en høytid gjennom en særskilt form for bønn. Perioden på ni dager skriver seg nettopp fra tiden vi er inne i, nemlig de ni dagene mellom Kristi Himmelfartsdag og 1. pinsedag.
Det Kateketiske Senter, som er en del av Oslo Katolske Bispedømme, har nettopp i disse dager et hovedoppslag om pinsenovener. Meningen med å be en novene i løpet av disse ni dagene er å forberede Den Hellige Ånds komme og å gjøre seg selv mottakelig for Ånden.
Det Kateketiske Senter tilbyr 2 ulike pinsenovener til nedlasting. Den ene varianten er omfattende og byr på nye bønner for hver av de ni dagene. Den andre er kortere og repetitiv. Vi ser det som en velvillig tjeneste av Det Kateketiske Senter at disse brosjyrene er gratis nedlastbare i pdf-format.
Dagen i dag er nummer to av de ni siste dagene før pinse. Jeg trenger vel knapt å si at jeg er i gang med mitt livs første pinsenovene. Dette er ikke bare en forberedelse til pinsen, men også en botsøvelse etter skriftemålets sakrament nylig.
Jeg slutter ikke å undres over at jeg finner det så OK å både bruke bønn som handling og å imøtese pinsen som et høydepunkt utover en ekstra fridag på jobben. Siden 1995 har jeg hatt flaggstang i hagen, en skikkelig påle som rager 3 meter høyere enn huset. Jeg har overholdt flaggdagene så sant vi har vært hjemme, har vært ute i snø og kulde 1. juledag og i den plagsomme grålysningen 1. nyttårsdag for å heise flagget i en islagt snor som har måttet brekkes opp for å passere taljen i toppen. Alle slike helligdager og på familiære festdager samt naboers begravelsesdag har jeg heist flagget på forskriftsmessig vis, unntatt 1. pinsedag. Den sto for meg i mange år som noe av det mest meningsløse å feire, og i ren protest, på samme måten som enkelte andre har naken flaggstang 1. mai, har jeg latt flagget ligge i kjellerboden på 1. pinsedag.
Bare ikke i fjor. Allerede da var jeg kommet så langt i åndelig utvikling at jeg heiste flagget for sikkerhets skyld. I år vil jeg heise det på nytt i anledning pinsen. Da vil jeg kunne kikke opp på det blå og hvite korset idet det heises opp langs flaggstanga, og tenke at pinsenovenen er gjennomført, og jeg er bedre forberedt enn noen gang tidligere.

Kom, Hellig Ånd med skapermakt
opprett hva synd har ødelagt
og glede i hvert hjerte giv
som du har født til evig liv
Veni, Creator Spiritus
mentes tuorum visita
imple superna gratia
quæ tu creasti pectora

fredag 14. mai 2010

Til minne om St. Mattias

I dag er det 14. mai og minnedagen for Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å etterfølge Judas Iskariot. I innlegget på denne bloggen for et par dager siden skrev jeg at jeg ønsket å lage en montasje i mitt hjem som kunne hedre St. Mattias i anledning dagen.
Seint i går kveld gjorde jeg alt i stand. På en lav hylle i stua stilte jeg opp et ark med utskrift av de to bildene som ble brukt i innlegget omg "Mattiasdagen" sist tirsdag. Til høyre for dette har jeg plassert et stearinlys som jeg kjøpte i en kirke i Slovenia i vinter. Lyset vil bli tent i kveld. Til venstre plasserte jeg en liten Maria-figur, og i midten ligger en liten haug med stein. Ganske enkelt noen eksemplarer av østfoldsk granitt, ru og kantete, og meningen er å minnes St. Mattias' martyrdød. Som nevnt i forrige innlegg om denne apostelen er få entydige fakta om hans død kjent, men flere kilder hevder at han ble steinet og deretter halshogd. Den lille steinhaugen i stua mi skal minne om dette, og mellom steinene er det stukket et krusifiks, en kopi av det lidelsesfulle krusifikset som Paven benytter.
Forrest til venstre ligger min svenske mormors gamle bibel, en bok som er meg meget kjær og som jeg har vist bilder av flere ganger her på bloggen, bl.a. i et innlegg om Salmenes Bok.
Så nå har jeg gjort hjemmet i stand for å minnes St. Mattias, min skytshelgen, som allerede har gitt meg gleder og velsignelser på veien. Om denne feiringen er sær eller skrudd eller bare from og naiv vet jeg ikke, men det spiller liten rolle. I dag, 14. mai, utgjør gjenstandene på disse to bildene et aldri så lite minnesmerke i mitt hjem, og jeg har lært en hel del om en helgen og om symbolbruk av denne minnemarkeringen.
På nettstedet prayerbook.com har jeg funnet denne bønnen til Den hellige Mattias:

"O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken. Og så, etter et liv i glød og gode gjerninger, la oss bli henvist plass ved deg i himmelen slik at vi i all evighet kan lovsynge Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen."


onsdag 12. mai 2010

Mange tungemål

Den som har lest et lite antall av innleggene på denne bloggen, vil ha kunnet gjette at den som forfatter disse tekstene, bloggeren Inventus, er mer enn gjennomsnittlig opptatt av fremmede språk. Dette er ingen hemmelighet blant dem som kjenner meg personlig, så gjetningen stemmer temmelig presist.
I katolsk sammenheng har det derfor vært en særskilt glede at alle tekster, all liturgi og alle fagbegreper foreligger på latin som hovedspråk. Alt jeg lærer på norsk i kirken, er altså oversatt fra latin. Det blir derfor spesielt intenst når jeg kan delta i noe som foregår på latin, f.eks. å synge "Tantum ergo sacramentum" ved avslutningen av Maria-andaktene nå i mai måned. Når jeg ber rosenkransen, ber jeg Hill deg, Maria på latin minst 2 ganger i hver dekade, dels for lettere å holde på konsentrasjonen, dels fordi ordene er så vakre.
Denne høyst private opplevelsen fikk meg for noen dager siden til å søke opp Hill deg, Maria på mange språk på Internett. Dette ga full klaff etter et kort og enkelt søk: Nettsiden
inneholder den eldgamle Maria-bønnen på et utall kjente og ukjente språk.
Noen vil lure på hva vitsen er; det må da være mer enn nok å lære bønnen på norsk. For de fleste av oss nordmenn er bønnen ikke engang en del av barnelærdommen. Vel, jeg for min del har glede av å kjenne til dette korte og vakre bønneuttrykket på flere språk enn bare mitt eget. Det har verdi når det gjelder å lære kirkelige begreper på språk jeg ellers har et overfladisk forhold til, og det har verdi når det gjelder å gjenkjenne begreper når jeg befinner meg på messe i andre land. Det har hendt noen ganger de siste 15 månedene, som det framgår av denne bloggens historie.
Å lære Hill deg, Maria på sentrale språk som italiensk og spansk bør ikke by på store problemer. Jeg kommer til å slite litt mer med slovensk, men det er definitivt bryet verdt.
Desto mer verdi vil det ha å kjenne til Fadervår på andre språk. Fra min tidlige ungdomstid på Nordisk Studentmøte i regi av Studentlagsbevegelsen lærte jeg Fadervår - Isämeidän - på finsk, og har faktisk hatt både glede og nytte av denne tilsynelatende døde kunnskapen ved mange anledninger. Derfor gjorde jeg like godt et tilsvarende søk på Fadervår og fant denne nettsiden:
Jeg har små forventninger til at bloggens besøkere finner disse to nettstedene særlig verdifulle. Likevel kan det være at én enkelt besøker finner akkurat hva han eller hun trenger i forbindelse med en reise eller en kontakt med fremmedspråklige katolikker nettopp her. I så fall har jeg gjort søket som trengs til glede for de få eller de mange som det måtte glede: Her, på de to ovennevnte nettsidene, er Den katolske kirkes to viktigste bønner for allmuen tilgjengelig på alle de språk man som europeer kan komme til å få behov for.
Måtte Den allmektige Gud og Den salige Maria, Guds mor, høre vår bønn uansett sted, tid og språk!

tirsdag 11. mai 2010

Mattiasdagen

Det er over 10 måneder siden jeg fant ut at Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å erstatte Judas Iskariot, kunne egne seg godt som min spesielle helgen ved min konversjon. Jeg har langt på vei håndtert St. Mattias slik jeg har oppfattet at pateren ønsker at konfirmantene skal gjøre i sine forberedelser til fermingens sakrament: Satt meg inn i den helliges bakgrunn og livsførsel, grunnet på hans eksempel for mitt liv, forholdt meg til de omstendighetene han er skyttshelgen for, og henvendt meg til ham og bedt om forbønn.
I flere innlegg her på bloggen har jeg nevnt St. Mattias, og jeg opplever å ha fått et forhold til mannen, enda det er så ufattelig lenge siden han levde, og enda vi ikke har noen entydig opplysning om hans død.
Det later riktignok til at han led martyrdøden. Noen hevder at han ble steinet og deretter halshogd, andre kilder mener at han ble korsfestet og drept med lanse. Ifølge katolsk.no døde han ca år 63 e.Kr. mens helgenlistene på saints.sqpn.com fastslår hans død til år 80.
Som om ikke omstendighetene rundt Mattias' bortgang er usikre nok - skjønt de samstemt vitner om en voldsom og blodig død - er det atskillig tvil rundt restene av et apokryft skrift der Mattias sammen med apostelen Andreas skal ha fått nedskrevet en beretning om sitt opphold i en by med menneskeetere. Kilden til dette skriftet skal være høyst usikker ifølge oppslagsverket newadvent.org - heldigvis, får vi nesten si etter å ha kastet et blikk på innholdet i skriftet.
Når jeg oppsummerer litt av det jeg har funnet om St. Mattias i de ovenstående avsnittene, blir jeg ganske henrykt over å få lov til å leve i en tid og en situasjon der Internett er uinnskrenket tilgjengelig. Hva hadde jeg klart å finne ut om St. Mattias for 25 år siden? Og hvor troverdig og overprøvbart ville materialet ha vært?
Vel, denne lille omveien innom begeistringen over Internetts informasjonsrikdom viser bare at jeg er en gammel mann tross alt.
Nå i dag skriver vi 11. mai 2010, og jeg har sett av listen over minnedager på katolsk.no at det er 3 dager igjen til minnedagen for St. Mattias den 14. mai. Først og fremst konstaterer vi at Mattias ble feiret den 24. februar helt fram til 1969. Denne dagen ble kalt Mattismesse i den norske, førreformatoriske primstaven. Østkirken minnes St. Mattias den 9. august.
Det jeg nå lurer på, er hvorvidt katolikker her i Nord-Europa feirer eller minnes sine skytshelgener. Jeg kjenner ingen katolikker så nært at jeg har hørt dem snakke om markering av helgeners minnedager. Ettersom jeg har forholdt meg til St. Mattias og det han står for, helt siden starten på sommeren i fjor, kunne jeg godt tenke meg å markere den 14. mai på et vis, om ikke annet så for min egen del.
Kanskje er dette det viktigste svaret på min undring: Hvordan andre katolikker minnes og feirer sine helgener er opp til dem selv. Det er god katolsk tradisjon og praksis å utføre symbolhandlinger. Jeg tror virkelig at jeg skal forberede den 14. mai på en litt særskilt måte. Vi har flaggstang i hagen, men jeg kommer ikke til å heise flagget, det ville helt klart vært over grensen. Derimot kunne jeg tenke meg å lage en liten, særpreget, symbolsk montasje på et sentralt sted i stua og tenne noen lys til ære for Den hellige Mattias, min egen skytshelgen. Jeg har en idé om hvordan dette kan ta seg ut, og blir det vellykket, kan jeg i ettertid presentere et par bilder fra min høyst private Mattias-feiring her i Askim. Forøvrig tar jeg svært gjerne imot tips, hint, forslag og veiledning i kommentarfeltet dersom andre har meninger om hvorvidt og eventuelt hvordan helgener kan minnes på en uttrykksfull måte i et privat hjem.
- - -
Bildet nederst: Loddtrekningen om Judas' etterfølger.

søndag 9. mai 2010

Offertorium

En messe er en dynamisk handling, lik i form og innhold fra gang til gang, men likevel så uendelig variert og vekslende i personlig opplevelse og uttrykk. Etter å ha opplevd katolsk messe over 100 ganger de siste 18 månedene har jeg for lengst innsett at messefeiring er en ny tilstelning hver eneste gang den finner sted.
Over tid har jeg merket at det er bestemte deler eller innslag i messen som fester seg hos meg og skaper langvarig refleksjon. Slik har det vært med syndsbekjennelsen, med forholdet til Den nikenske trosbekjennelsen og med synet på egen verdighet i forhold til kommunionen.
Nå i det siste er det den delen av messen der menigheten gir sine gaver, offertorium, som har fanget min oppmerksomhet. Etter trosbekjennelsen og forbønnene setter menigheten seg ned og synger en salme mens dagens kollekt opptas. Dette er et kjent innslag fra både statskirkegudstjenester og bedehusmøter, men likevel atskillig annerledes i en katolsk messe.
Mens kollekten innsamles og folk synger, legger vekk sine lommebøker og gjenopptar oppmerksomheten overfor messens innhold, har pateren det travelt oppe ved alteret. Godt hjulpet av ministrantene tar han fram oblater og legger dem fram på et lite fat. Deretter skjenkes en liten skvett vin opp i et vakkert beger og blandes med litt vann. Pateren framfører bestemte bønner mens dette utføres, og i de tilfellene da kollekt ikke opptas, skal menigheten gi et tilsvar til disse bønnene. Ordene i disse bønnene er så vakre og inneholder en så spesiell, kirkelig logikk at jeg velger å gjengi dem her:
Velsignet er du Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt
[første gang:] det brød som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden
[andre gang:] den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet
og av menneskers arbeid, som for oss blir
[første gang:] livets brød.
[andre gang:] frelsens kalk.
Menigh.: Velsignet være Gud i evighet.
Logikken i dette er at mens brødet og vinen klargjøres for å bli omdannet til Kristi legeme og blod, takker pateren for de Guds gaver som brødet og vinen representerer for menneskene. Gavene er mottatt "av din rikdom", og nå skal de gis tilbake til Gud for at de som deltar i kommunionen, i neste omgang kan få gavene tilbake i en ny form, der de representerer syndenes forlatelse.
Det er et fantastisk stykke abstrakt drama som utspilles under paterens ledelse der framme ved alteret.
Og så, når kollekten er ferdig innsamlet, brødet og vinen er forberedt for videreforedling, og pateren har tvettet hendene, reiser vi oss og deltar i offertoriets avslutningsbønn:
P: La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.
M: Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.
Dette er en oppsamlingsbønn fra pateren om at Gud vil motta Kirkens offer, både brødet og vinen sammen med de økonomiske gavene.
Det ligger en stor hyllest til Guds nåde i disse ordene og teorien som ligger bakom. Her yter menneskene i Kirken sine små gaver, som de i sin tur har mottatt av Guds rike velsignelse og kan avse av samme grunn, og disse gavene som legges fram i messen, ber vi Gud om å bruke videre "til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse". Et kretsløp av gaver fra Gud til menneskene og fra menneskene til Gud og tilbake igjen, i stadig forbedret og foredlet utgave, framgår av disse bønnene som ledsager mottakelsen av gavene og innledningen til eukaristiens liturgi.
De siste gangene jeg har vært til messe, har jeg lyttet mer andektig til disse delene av liturgien enn noe annet. Jeg er blitt rent henført av det nevnte kretsløpet av gaver; en vidunderlig logikk stiger fram for meg, og jeg ser at de kirkelige handlinger og Kirkens lære i seg selv er full av slike logiske forbindelser, årsak-virkningsforhold eller kretsløp som dette her. Jeg begynner å glede meg på dypt plan til å bli en fullverdig del av alt dette.

torsdag 6. mai 2010

I en bloggers hode

Dette bildet ble tatt i Roma den 30. mars i år. Det viser en av portene i muren som omgir Vatikanet på nordsiden. Der og da ble ideen til gårsdagens innlegg på denne bloggen født. Hvilken lang tankerekke som har ført derfra og hit, vil være hovedtema i dagens innlegg, og det er dette som mer enn antydes i dagens tittel.
Å love allerede i tittelen at et blogginnlegg skal handle om det som fins "I en bloggers hode" er et håpløst prosjekt, for jeg kan ikke fortelle hva som fins i andre hoder enn mitt eget. Riktignok er jeg en blogger, men på ingen måte noen typisk sådan. Først og fremst har jeg en del biologiske feil. Den typiske blogger er kvinne og relativt ung. Jeg er ingen av delene. Dessuten skriver den "typiske" blogger - hvis jeg da har rett i min antakelse - helst om moter, kosmetikk og innredning, eller i beste fall om moderne litteratur.
Allerede her vil en del bloggere ha fart i været og hvint at dette er da ikke slikt som de er opptatt av på sine blogger. Mulig det, og i så fall helt greit, men de bloggene som virkelig har høye besøkstall, og bloggerne som drifter dem, kjennetegnes i stor grad av de trekkene jeg her har beskrevet på min vanlige sleivete måte, fritt etter A-magasinet og andre pålitelige medier.

Saken for meg var i hvert fall slik at da jeg ruslet med min kjære ut fra Vatikanets Museer tirsdag den 30. mars, sliten og varm etter flere timers vandring i kø gjennom endeløse korridorer og trøstet på bare kjappest mulige måte med en kald øl i Vatikanets hage etter rundturen, oppdaget jeg den høye bronseporten i muren som vi tidlig på formiddagen hadde passert i skilpaddetempo mens vi sto i billettkø.
Porten har nemlig en gedigen inskripsjon på tvers. Selv en close up gir dårlig inntrykk av teksten på porten, men jeg kan forsikre at her står følgende skrevet:
BENEDICTUS XVI PONT. MAX. ANNO DOMINI MMV PONT. I.
Bronseporten er med andre ord såpass ny at den er preget med den nåværende pavens navn, tittel og årstall. Forkortelsene "Pont. Max." står for Pontifex Maximus, som betyr Den øverste kirkeleder, og romertallet for 2005 er det overraskende korte MMV.
Idet vi passerte denne porten på vei bort fra Vatikanet denne tirsdags ettermiddagen, slo det meg at dette kanskje er den første bygningsinstallasjonen som bærer pave Benedict XVIs navn. Forøvrig er hele Roma full av statuer, bygninger, fasader og minnesmerker som bærer en eller annen tidligere paves navn, nummer og årstall. Allerede innenfor de første 5 årene av pave Benedicts pontifikat er altså den nordvendte bronseporten i Vatikanet blitt fornyet og på tradisjonelt vis forsynt med den sittende Hellige Fars navn.
Jeg syntes faktisk det var en viss ære å ha oppdaget dette, så jeg småløp tilbake, knipset noen bilder under vanskelige lysforhold og var der og da fast bestemt på at minst ett av disse bildene skulle danne utgangspunkt for et blogginnlegg om pave Benedict og måten han preger Roma på under sitt pontifikat.
Innlegget som sådant ble skrevet i går. Som vanlig ble det for langt. Jeg skrev og skrev, og det gikk fort for seg, helt i tråd med min vante arbeidsform. Redigeringen av bildene jeg brukte ved gårsdagens tekst, tok lenger tid enn å skrive det smått banale innlegget om vår nåværende pave. Hele poenget, nemlig den imponerende, ca 4 meter høye porten med Benedicts navn, ble det simpelthen ikke plass til i går. Hele greia måtte vente til i dag.
Slik arbeides det kontinuerlig i mitt hode. Bloggen er viktig; det er allerede lenge siden jeg skrev at jeg er blitt "bloggberoende". I kvartalene rundt Vatikanet befant jeg meg så nær sentrum for denne bloggens tema som det er mulig å komme. Jeg sto rett foran en port med Pavens navn. Jeg banket ikke på, men jeg tenkte på ham, jeg tenkte på brevet jeg en uke senere skulle skrive til biskop Bernt, og jeg tenkte på at her er virkelig den porten som jeg i det minste billedlig talt håper å bli sluppet igjennom når enda noen få måneder får passert.
Hvordan det har vært mulig for meg å vente i over 5 uker med å skrive om Pavens port i bokstavelig forstand og bildene av den - se, det er et spørsmål som kan besvares bare av den lange rekken andre blogginnlegg jeg har funnet det nødvendig å skrive i mellomtiden, i alt 27. På mange måter kan vi si at min hittil siste Roma-reise ender her. Jeg har sett Pavens port, jeg har fotografert den og skrevet om den. Nå er det bare å vente og se om min verbale banking gir svar.

onsdag 5. mai 2010

Pave Benedict XVI

Dette innlegget skal i all enkelhet handle om mitt forhold til pave Benedict XVI. Å kalle det et "forhold" er allerede i utgangspunktet en tilsnikelse; det vil være mer presist å snakke om mitt inntrykk av eller min befatning med den nåværende paven.
Bendict XVI ble valgt til pave i april 2005, få dager etter sin 78 årsdag. Fra før var han kjent som kardinal Josef Ratzinger fra Tyskland, en profilert og overmåte dyktig teolog i den forrige pavens stab.
Å overta Den hellige stol etter Johannes Paul II var ingen enkel oppgave. Den forrige paven hadde en verdensomspennende popularitet som er få mennesker forunt, og dette til tross for at han forfektet de aller mest konservative synspunkter på både moral og politikk.
Dette gjør også pave Benedict, men likevel har han kommet litt skjevt ut og falt i unåde hos mange mennesker både innenfor og utenfor Den katolske kirke.
Å plassere ham i det kirkepolitiske landskap på denne måten er en grei innledning, men for meg betyr ikke dette særlig mye. Jeg vet at Den katolske kirke i sitt vesen er konservativ, og kanskje er det nettopp måten å være konservativ på som gjør den tiltalende for meg tross de mange synspunktene som er politisk ukorrekte i vår del av verden.
Pave Benedict ser ut til å fosse fram med sin stil og sitt syn, og i uselvisk lojalitet til sitt apostoliske kall unnlater han gang etter gang å innfri medieskapte forventninger og velger i stedet sitt eget tidsskjema og sin egen form når det gjelder å vise sin profil.
Med brevet Summorum Pontificium sommeren 2007 åpnet han for å gjeninnføre den tridentinske messen til enhver tid på året unntatt i påsken. Dette ses på som et forsøk på å gå tilbake på ting som ble vedtatt under Det annet Vatikankonsil.
Jeg må bare melde pass og innrømme at mye, svært mye av dette har jeg ingen peiling på. Jeg bare konstaterer at dette er synspunkter og utspill som forbindes med pave Benedicts pontifikat.
Rett før jul i fjor utga pave Benedict XVI en CD med prekener eller bønnetekster som han framfører på italiensk, latin og tysk sammen med musikk og korsang som er laget spesielt til denne utgivelsen. Jeg setter stor pris på denne CDen, "Alma Mater", og selv om Benedict XVI ikke synger like bra som Johannes Paul II, er CDen meget høreverdig, og for den som bruker tid på å følge med på tekstene, er den oppbyggelig på katolsk vis.
På denne måten viste paven at han følger med tiden og gir folk det som markedet etterspør.
Pave Benedict er også forfatter. I sin tid som teolog og kardinal har han utgitt flere bøker, og han har også skrevet ett bind av to planlagte om Jesus fra Nasaret. Jeg eier denne boka, jeg har lest den og satt stor pris på den. Dette er teologi, men det er også oppbyggelse og fromhet samlet mellom to permer. Paven foretar en systematisk gjennomgang av Jesus slik han framstilles i evangeliene, og han fortolker og definerer Jesus i Guds plan med skapelsen og menneskenes framtid og frelse.
Det planlagte bind 2 av dette verket vil nok komme, men etter hva jeg fikk høre i høst, vil det ta lenger tid enn ventet fordi pave Benedict brakk håndleddet i fjor! Slike tilfeldige uhell kan skape hindringer for de utroligste ting. Vi får bare vente og se; i sitt forord til det foreliggende bind 1 legger Benedict XVI ikke skjul på at det gjaldt å komme i gang med å publisere dette verket ettersom han slett ikke er noen ungdom lenger.
Boka var god å lese. Jeg anbefaler den, og jeg er blant dem som venter på bind 2!

Til slutt kan jeg jo gjenta det fantastiske faktum at jeg med selvsyn har sett pave Benedict XVI i virkeligheten! Det skjedde den 16. september 2009. Da hadde min kone og jeg billetter til allmenn audiens i Vatikanet, men i trengselen kom vi knapt nok innenfor portene før audiensen var over og paven var dratt. Jeg rakk å få knipset et bilde med zoom gjennom stålsperringene. Pavens spesialbygde bil gled forbi innenfor gjerdet, og den forstørrede utgaven i rød ramme i denne montasjen viser at det faktisk var Den hellige Far Benedict som ble befordret forbi. Heldigvis befant han seg i synsfeltet mellom to vertikale bjelker i stengselen i det millisekundet da jeg knipset bildet.
Ikke desto mindre er dette et bilde jeg er stolt av! Kona og jeg har sett Paven - og her er beviset!
Jeg aner ikke hvor viktig det er å ha et forhold til den sittende Paven når man er katolikk. Dette er blant de mange tusen detaljer jeg ennå har til gode å lære. Like fullt ønsker jeg å bli enda bedre kjent med pave Benedict XVIs særpreg og fromhet, og jeg har ikke det aller minste behov for å uttrykke kritiske synspunkter overfor hans handlemåter, politikk eller teologi. Til gjengjeld har jeg ennå litt vansker med å forholde meg til ovennevnte uttrykk, Den hellige Far. Det er dette jeg håper å opparbeide et naturlig forhold til. I så måte er dette blogginnlegget første steg på veien.

tirsdag 4. mai 2010

På kong Davids tid


Bildet: Fra en korridor med gamle statuer i Vatikanets Museer.
- - -
Nå har min lesing av Salmenes Bok nådd sitt første delmål: Jeg har lest alle de 150 salmene i rekkefølge. Det har naturligvis tatt altfor lang tid, men det er ikke for seint å starte på annen omgang og gjennomføre den før konversjonen i oktober, slik målsettingen var.
Litt bakgrunnsinfo har jeg også skaffet meg i denne forbindelse. Det viser seg at kong David oppgis som forfatter av hele 73 av salmene, altså nesten halvparten. Det er muligens usikkert om dette er tilfellet, men la oss nå anta dette som et faktum. Kong David, som styrte Israel og Judea rundt år 1000 f.Kr. - altså for ca 3000 år siden - skal ha vært produktiv både som dikter og komponist etter datidens standard.
Og det er her jeg ikke slutter å undre meg over de eldgamle bibeltekstene: Hvordan var det å leve i Israel for 3000 år siden? Hadde kong David et mer konkret forhold til Gud enn det er mulig for oss å ha i våre dager?
I min naivitet stiller jeg meg slike spørsmål og forsøker å forestille meg hvordan kontakten mellom David og Gud virkelig fortonet seg.
Jeg må si at Den katolske kirkes apostoliske dimensjon har fått meg til å se annerledes på de gamle, skriftlige overleveringene. Bibeltekstenes samtid blir mer levende enn jeg noen gang har opplevd dem. De som skrev disse tekstene, enten det var de eldste gammeltestamentlige notatene eller de nyeste nytestamentlige skriftene, hadde åpenbart en konkret oppfattelse av Guds nærvær og medvirkning i hverdagen.
For et par dager siden leste jeg den fantastiske Salme 139, som er en av de 73 Davids-salmene. Her leser vi hvordan David - la oss for letthets skyld gå ut fra at det virkelig er den historiske kong David som skrev denne salmen - forsøker å gjemme seg for Gud. Han beskriver det som om han prøver ut Guds nærvær og årvåkenhet, og som alminnelig menneske må han i enhver situasjon gi tapt: Gud er over alt og ser ham uansett lys eller mørke, himmel eller dødsrike. Hvordan opplevde personen David dette nærværet? La oss se på teksten jeg sikter til:

"Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
2 Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.
3 Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
4 Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
5 Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
6 Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
7 Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd,
hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
8 Farer jeg opp til himmelen, er du der,
rer jeg leie i dødsriket, er du der.
9 Tar jeg morgenrødens vinger på
og slår meg ned der havet ender,
10 så fører du meg også der,
din høyre hånd, den holder meg fast.
11 Og sier jeg: «La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt»,
12 så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset."

(Salme 139,1-12)

Er det et teoretisk, abstrakt og filosofisk gudsbilde han trekker opp her, eller beskriver han en fysisk opplevelse av Gud over alt og i alle situasjoner? Hvis dette var ren filosofi eller teologi, hvordan klarte David å tenke så avansert for 3000 år siden? Og hvis dette ikke er bare filosofi eller et valg i forhold til tro og tillit, hvordan fornemmet David Gud? Var Gud synlig og hørbar for ham, eller er alt sammen bare poetiske bilder og metaforer? Var David sunn og frisk, eller var han sinnsforvirret og psykotisk og hadde halusinasjoner?
Dette er spørsmål vi aldri får svar på, og den siterte teksten alene er for kort til å gi noe inntrykk. Nå er Det gamle testamentet rikt på stoff både av og om kong David, så det er lett å skaffe seg et bilde av hans person. Ingenting tyder på personlighetsavvik hos den mannen - han var høyst normal. Han var til og med en kriger og strateg, på menns vis svak for kvinnelig skjønnhet, en helt som steg i gradene fra å være sauegjeter til å bli konge i opptil 44 sammenhengende år, hvis Bibelens historiske nedtegnelser er korrekte. David var ingen type som drev med føleri, ingen sjarlatan eller drømmer. Han må ha hatt en konkret erkjennelse av Gud og Guds nærvær.
Det er her jeg kommer til kort, jeg som kanskje er nettopp mer av en sjarlatan enn en kriger og strateg: Hvorfor er det så mye mer vanskelig å erkjenne Gud her hos meg i vår tid enn det var for David i år 1000 f.Kr.?
Gud finnes. David erfarte det og har skrevet om det. Det er bare å lese Salmenes Bok.

"...du har lagt din hånd på meg..."

mandag 3. mai 2010

AFB


Bildet: Gjølsjøen i Marker kommune, Østfold.
- - -
Det har ikke på noe tidspunkt vært et poeng på denne bloggen å framheve det lokale næringslivet i den delen av landet der denne bloggen skapes. Forrige innlegg representerte et unntak som kanskje markerer en ny trend her hvor det ellers bankes ivrig på Pavens port.
Forrige innlegg inneholdt nemlig en lett sleivete henvisning til bedriften Helly Hansen, som har sin opprinnelse i Moss. Nå er Moss utvilsomt en by i Østfold, men kanskje ikke den byen man trakter etter å slå på stortromma for.
Indre Østfold derimot, med de koselige småbyene Mysen og Askim, venter tålmodig på et talerør med hele Jorden som nedslagsfelt. Her finnes en rekke tradisjonsrike småbedrifter, nisjenæringer, som har bitt seg fast og nyter uinnskrenket lojalitet hos lokalbefolkningen.
I dag ønsker jeg å slå et slag for Askim Frukt- og Bærpresseri, AFB. Bedriften holder til i egne lokaler nær riksvei 128, som fram til 2006 var E18 gjennom Askim. Beliggenheten er nede i et dalsøkk like utenfor tettbebyggelsen. Området nede i den slake dalbunnen kalles lokalt for Hurrahølet, og opprinnelsen til dette navnet er en gåte med like mange svar som det finnes innbyggere i Askim - forøvrig 14.864 (jfr. Wikipedia).
Askim Frukt- og Bærpresseri har en ganske unik forretningsidé. Her foredles lokale hageeieres produkter til syltetøy, fruktgelé, fruktsaft, matolje, cider og vinsaft. Råvareleverandørene kan kjøpe tilbake de foredlede produktene til gunstige priser. Leverer man f.eks. 50 kg epler, får man en kvittering som noen dager eller uker senere brukes ved kjøp av saft eller gelé. Den innleverte mengden går til fradrag i prisen. Det er mulig å dele opp en kvittering ved f.eks. å kjøpe ut en 30-litersdunk med vinsaft, noe som representerer 22 kg epler. Resten av det man har innlevert, blir stående på kvitteringen til bruk ved kjøp av andre epleprodukter på et senere tidspunkt.
Det er genialt!
AFB selger sin rapsolje i Meny-kjedens butikker i Østfold, en salgsavtale AFB visstnok har betalt et sekssifret beløp for. Forøvrig selges de fleste produktene ved personlig oppmøte på bedriften.
Det er høyst personlige grunner til at jeg setter slik pris på AFB. Det dreier seg om vinsaftene. Det er her jeg hver høst innleder mitt eget vinunder ved innkjøp av 30 liter vinsaft av enten kirsebær eller plomme, basert på innlevering fra egen hage, naturligvis. Det koster under kr 400 å fylle en 30 liters vinballong som jeg tar med tom hjemmefra. Den får plass i fyrrommet i underetasjen. Etter ei snau uke tapper jeg en del av vinsaften i en stor kjele og rører ut 3 kg sukker, slik det står på en lapp med bruksanvisning som følger leveransen. Deretter helles den sukrede saften tilbake på vinballongen, og det er bare å følge med og vente.
Underet starter gjerne i begynnelsen av september. Når adventstiden innledes 3 måneder senere, er det klart for å stikke om vinen til en annen ballong og kaste bunnfallet fra den opprinnelige ballongen. Her står så 30 liter klar, velsmakende, fruktig dessertvin klar til bruk!
Det er alltid en glede i adventstiden å smake det første glasset rett fra heverten. Kanskje ikke en frukt av vintreeet, men av et annet tre og definitivt av menneskers arbeid. Produktet fra AFB holder mål på alle vis, det er fullt lovlig, og det er virksomt. Det blir hetvinstyrke på den ferdige vinen, og folk i Indre Østfold har gjennom egne og venners erfaringer lært seg å respektere effekten av vinene fra AFB. Slik er måtehold en helt nødvendig dyd i omgangen med de ferdiggjærede vinene fra AFB. Derfor konstaterer jeg med glede og takknemlighet at jeg som katolikk kommer til å fortsette som kunde av hele sortementet ved Askim Frukt- og Bærpresseri - også vinsaftene.
Site Meter