onsdag 30. desember 2009

Levi og jeg

Jeg leser denne boka nå om dagen, "Mannen fra Montana" av Levi Henriksen. Det er Henriksens nest nyeste bok, og jeg har lest alle de foregående. Mer og mer blir jeg klar over at vi har uendelig mye til felles, den lavmælte Levi og jeg, som nok er noe mer høyrøstet.
Levi Henriksen er født i 1964 og er altså 7 år yngre enn jeg er. Han er født og oppvokst i utkanten av Kongsvinger og bor fortsatt der borte på de skogkledde flatbygdene nær svenskegrensen.
Nettopp nærheten til Sverige - han fra Hedmark og jeg fra Østfold - har gjort at vi nok har en hel del interesser felles, især innen musikk. Dette er også den direkte foranledningen til at vi har mailkontakt iblant.
Levi er oppvokst i pinsevennmiljø. Jeg aner ikke i hvilken grad han er aktiv eller i hvilken grad han noen sinne har distansert seg fra dette miljøet slik jeg for min del har gjort i forhold til indremisjonsmiljøet jeg selv en gang vokste opp i.
Derimot er det ikke mulig å se bort fra Levis trosbakgrunn nå som jeg leser dokumentarromanen "Mannen fra Montana". Boka er skrevet i jeg-form, og den beskriver familien Henriksens lange bilferie i USA sommeren 2007, der målet er å gjenfinne en norskamerikaner som bodde i Henriksens hjembygd noen måneder i 1972.
Ferden blir en spennende ekspedisjon gjennom amerikansk historie, fortalt med Levi Henriksens evne til å finne legender i hver eneste filmskuespiller eller tegneseriefigur fra USA. Til og med vår egen Erik Bye får heltestatus i boka i kraft av sin formidling av historier om enkeltpersoner og nærmiljøer fra det som Bye selv kalte Frokostlandet.
Ikke rent sjelden omtaler Levi Henriksen seg selv som pinsevenn i denne boka. Ja, mange av episodene som han og familien kommer ut for, blir fortolket nettopp gjennom Levis bakgrunnsforståelse som pinsevenn.
Det er fascinerende lesning nettopp på grunn av den fargen som pinsevennens tro setter på alle hendelsene og opplevelsner underveis.
Dette utgjør også en av de store forskjellene mellom Levi og meg, nemlig at han presenterer seg selv som pinsevenn - nåværende eller i oppveksten, det er iblant litt uklart - mens jeg for min del er katolikk, riktignok fersk sådan, men uten noen sinne å ha vært innom noen pinsemenighet.
Vi ifører oss ofte egne briller når vi betrakter omgivelsene og den situasjonen vi befinner oss i. De som aldri har hatt behov for å skifte briller, er knapt klar over hvordan deres generelle syn påvirker oppfatningen av alle enkeltopplevelser i hverdagen. Vi som derimot har skiftet briller én eller flere ganger opp gjennom livet, merker hvordan de brillene vi har på oss, altså det grunnsynet som vi forfekter og støtter oss til i nåtiden, kan få oss til å betrakte og fortolke hendelser på en helt annen måte enn vi gjorde med andre briller på et tidligere stadium.
Jeg opplever det berikende hver gang jeg registrerer en ny tolkningsmåte hos meg selv etter at jeg har betraktet en hendelse i lys av min katolske tro. Derfor er det så skarpsindig av Levi Henriksen å skilte med sin pinsevennbakgrunn så ofte som han gjør i "Mannen fra Montana", for det er åpenbart at en rekke tolkninger og reaksjonsmåter i de småpussige episodene i boka oppstår nettopp som resultat av bakgrunnen han henviser til.
Jeg kjøpte boka i høst, under et arrangement der Levi selv var til stede gjennom intervju, fortelling og høytlesing. Vi hilste på hverandre for første gang ansikt til ansikt, og på tittelbladet skrev han følgende dedikasjon:
"Til [navnet mitt]! Takk for oppmuntring, og så håper jeg Plura leser boka. Varme hilsener fra Levi"
Typisk nok: Levi og jeg har det til felles - blant mange andre ting - at vi både relaterer våre oppfatninger til en sterk, kristen lære og samtidig dyrker store, profilerte helter innen rockmusikken. Per "Plura" Jonsson er vår felles helt fra Sverige. Om denne Plura noen sinne leser denne boka, er vanskelig å si, men han har alle muligheter til å lese en av Levi Henriksens tidligere bøker, for selv dette vet jeg at vi har til felles: Både Levi og jeg har ved hver vår anledning forært Plura Levis prisbelønte roman i svensk utgave: "Snö skall falla över snö som har fallit".

tirsdag 29. desember 2009

Farewell Angelina

I dag vil jeg først få opplyse at salmen som ble sunget til slutt i messen i Katolska Domkyrkan i Stockholm den 20. desember, står i den norske, katolske salmeboka på nr. 572. Den heter "Vær hilset, Herrens Moder" omtrent som på svensk, men her opphører likheten i teksten. Det første verset er altså så likt som det kan få blitt på svensk og norsk, men de neste versene er helt annerledes på de to språkene. Det kan nesten se ut til at den norske teksten bruker flere av rosenkrans-mysteriene i versene, mens den svenske er en mer generell lovprisning av Jomfru Maria.
Det er ganske berikende å se to utgaver av samme salme i sammenheng slik; den ene versjonen kaster lys over og styrker den annen.
- - -
I noen dager nå har jeg hatt Bob Dylans gamle klassiker "Farewell Angelina" i tankene. Sangen ble skrevet i 1965, og jeg husker at jeg satt i engelsktimen på ungdomsskolen 7-8 år senere og skulle forsøke å tolke teksten i en gruppe med 3-4 medelever. Resultatet ble magert, og det viste seg etterpå at dette var nettopp lærerens hensikt: Teksten er så intrikat og spesiell at ingen annen enn Dylan selv kan begripe hva den handler om.
Dypest sett ser det ut til at dette er en avskjedssang. I en Dylan-biografi jeg har, presenteres teksten som en film der en rekke underlige og overraskende scener presenteres fortløpende uten at noen umiddelbar sammenheng kan oppfattes.
Jeg husker fra den nevnte engelsktimen at ett vers var liksom litt greiere å forholde seg til enn de andre, nemlig vers 3, der det finnes en rekke referanser til kortspill:
The jacks and queens have forsaked the courtyard
Fifty-two gypsies now file past the guards
In the space where the ace and the deuce once ran wild
Farewell Angelina, the sky is folding
And I'll see you in a while.

Som ungdomsskoleelever tenkte vi at når både knekten og dronningen, esset og toeren er nevnt, må de femtito sigøynerne handle om kortstokken som helhet. Læreren smilte i skjegget, husker jeg, og spurte om det ikke finnes en annen helhet enn en kortstokk som består av 52 enheter.
Da slo det ned i et av gruppemedlemmene at året jo har 52 uker! Dermed slo kortstokksymbolikken sprekker i vår fortolkning, og vi ble satt tilbake noen stadier. Lenger kom vi heller ikke med "Farewell Angelina".
I dag plukker jeg fram denne gamle låta på nytt. Ikke for at jeg har funnet Forklaringen med stor F, men fordi linjen om de femtio sigøynerne som marsjerer forbi, har fått ny aktualitet hos meg personlig. Om vi betrakter "Farewell Angelina"som en film slik den nevnte biografien foreslår, kan vi se for oss opptoget med 52 personer tilhørende rom-folket, menn i slitte dresser og fete gullringer, kvinner i vide, fargerike kjoler og barn med forskremte blikk og sørgerender under neglene. Ingen ærerik forsamling, men uglesett over hele verden og betraktet som utskudd, folk på feil sted.
Sett at tallet 52 verken betyr personer, spillkort eller uker, men derimot år i en tidsregning, tidsenheter i et liv. I mitt tilfelle passer dette godt akkurat i dag; 52 år av et liv er tilbakelagt. Årene har inneholdt mye vakkert, mye skjønnhet og mange gleder, men dypest sett har de hatt et anstrøk av noe uferdig og upassende.
Når denne dagen er over, er mitt 53. år i gang, og jeg ser fram til å bli klargjort for en ny status som katolikk, en fullkommen tilhørighet til verdens største trossamfunn i løpet av året vi går inn i. Jeg vet at året vil bringe mye godt med seg av et slag som hittil har vært fremmed i min tilværelse. Siden i fjor på disse tider har jeg sett på nært hold hvordan livet kan leves enda rikere.
For en mann på toogfemti er det på høy tid å finne fram til en endelig ståsted her i verden. De fleste menn kommer vel fram til en slags definitiv status før fylte 40. Jeg har brukt betydelig lenger tid og har dermed kunnet høste flere erfaringer før jeg fant fram til det endelige standpunktet når det gjelder verdier og målsettinger. Jeg vet at det jeg nå driver med, vil gi meg tilfredshet og trygghet resten av livet, hvor lenge dette nå måtte vare.
Svenske Ulf Lundell sier i innledningen til sangen "Senare år" (2002):

Fyrtio är din ungdoms ålderdom.
Femtio är din ålderdoms ungdom.

Det kan være hardt å innse det, men min alderdom har ifølge Lundell vært i gang i 2 år allerede. Det er på tide å finne fram, finne hjem, finne seg sjæl - på tide med så mangt. Takket være god helse og gudegitt beskyttelse mot ulykker er det likevel ikke for sent for meg ennå. I dag blir det familiær feiring av den alltid like ubeleilige fødselsdagen, med lytting til gamle klassikere: Jan Erik Vold fra tidlig 70-tall og Stavangerensemblet fra tidlig 80-tall, men "Farewell Angelina" skal få hvile. Avskjedstoget med de femtito sigøynerne har passert gradvis i år og er allerede forbi.

lørdag 26. desember 2009

I enhet

Et offisielt bilde av Den hellige Far Benedict XVI danner en passende og verdig innledning på blogginnlegget i dag, 2. juledag 2009. For mindre enn 2 døgn siden så millioner av katolikker verden over den direktesendte julenattmessen fra Peterskirken i Roma, der prosesjonen oppover kirkegulvet brått stanset opp, og sortkledde sikkerhetsvakter løp viltert nedover midtgangen.
Dagen etter, 1. juledag, fikk vi se en rekke amatørvideoer med angrepet mot Paven, en grotesk scene der en veltrent, ung dame med et kengurusprang tok seg over sperringen, stormet fram mot pave Benedict og rev den kappekledde, aldrende mannen brutalt og resolutt over ende.

Det ble for meg en gripende og skjellsettende opplevelse å se de grumsete opptakene av angrepet. Ord som grotesk og hensynsløst strekker ikke til, men så var angrepet kanskje mer et utslag av sinnsforvirring enn bevisst politikk eller religiøsitet hos den unge damen, som nå er skrevet inn med fullt navn i historien om år 2009 .

Egentlig så vi ikke midnattsmessen direkte her i huset. Nei, gamle, familiære tradisjoner har foreløpig prioritet foran katolske aktiviteter i julen, men dette kan det jo bli en endring på i årene som kommer. I hvert fall var vi i år henvist til å gjøre opptak av midnattsmessen på PVR-dekoderen. Ved midnatt, da messen i real-time var slutt, fikk vi med oss nyheten om at Paven var blitt angrepet ved innmarsjen i kirken. Dermed var det om å gjøre å komme i gang med å se opptaket, så hele storfamilien benket seg foran flatskjermen. Det var ganske traurig å høre Arnt Stefansens intetsigende kommentarer da sikkerhetsfolkene løp nedover midtgangen ettersom vi som så messen i opptak, i motsetning til Stefansen jo var informert om hvorfor de sortkledde hadde fått slikt hastverk.
Det som imidlertid gjorde inntrykk på meg når jeg lyttet til utenrikskorrespondent Arnt Stefansen utover i messen, var alle referansene til "slik det pleier å være i katolske kirker" eller "slik katolikker verden over pleier å gjøre". For første gang satt jeg og så på midnattsmessen med en overveldende følelse av tilhørighet til denne gruppen som Stefansen henviste til, denne milliarden - "hver sjette innbygger i verden" - som jeg er én av, ett innmeldt enkeltmedlem i Den katolske kirke.
Fellesskapet med denne milliarden ble enda klarere etterhvert som messen skred fram fra ledd til ledd i denne liturgien som jeg etterhvert er blitt så fortrolig med. Kommentator Stefansen introduserte Den eukaristiske bønn som "den lengste av bønnene i den katolske messen", som om vi nå hadde en rekordholder i vente.
Det skulle vise seg at det var nettopp i Den eukaristiske bønn jeg fikk den store aha-opplevelsen under Pavens midnattsmesse. Vi er jo vant til at et av avsnittene etter transsubstantiasjonen lyder slik på norsk:

"Kom i hu, Herre, din Kirke over hele jorden, så du kan gjøre den fullkommen i kjærlighet, i enhet med vår pave Benedict og vår biskop Bernt og med hele ditt presteskap."
Da pave Benedict ledet an i denne bønnen julaften, sa han ganske enkelt og naturlig: "...i enhet med meg og med hele ditt presteskap."

Jeg datt nesten ut av stolen da det gikk opp for meg at Paven trenger ikke nevne seg selv eller noen annen biskop ved navn! Han er jo selv den som vi alle ønsker enhet med! Han er dessuten Romas biskop, så ved messen i Peterskirken var det ingen nærmere biskop å omtale. "I enhet med meg" var tilstrekkelig for å uttrykke Pavens posisjon innenfor Kirken.
Det var en slående oppdagelse, en erkjennelse av grenseløshet og av tilhørighet under den absolutte autoritet på jorden. Paven og jeg - to ulike deler av én og samme Kirke!

På bakgrunn av dette blir det så dramatisk, så skittent og frastøtende når vi tenker tilbake på angrepet ved midnattsmessens begynnelse. Ikke alle ber om enhet med pave Benedict, men heldigvis avstår de aller fleste fra slike håndgripeligheter som ble oppfanget av noen private videokameraer. Nedenfor er et av mine egne fotos fra Peterskirken i september i år, tatt oppover midtgangen akkurat der hvor Paven ble revet i bakken julaften. Utsikten herfra byr kun på skjønnhet i mine øyne, og Paven i gamle Bendict XVIs skikkelse uttrykker kun fred og kjærlighet. Jeg deltar så gjerne og så helhjertet i bønnen om å virke i "i enhet med vår pave Benedict."

onsdag 23. desember 2009

Fra nyhetsbildet

Det er alltid gledelig når de store mediene bringer positivt nytt om kirkelige og kristelige saker. Spesielt oppmuntrende er det når sakene har klar sammenheng med Den katolske kirke.
I dagens aviser er det især 2 nyhetssaker som fanget min interesse. Den første er ikke spesifikt katolsk, men handler om arkeologiske utgravinger ved Nasaret i Israel. Her har arkeologene funnet et boligområde som stammer fra Jesu tid. Avisene skriver at Jesus kan ha lekt i og rundt disse husene som barn. Dette er jo godt stoff, men også svært interessant fra ethvert synspunkt. Aftenposten skriver om saken i dag, mens nettmagasinet AbcNyheter brakte nyheten allerede i går, 22. desember.
Dagens Aftenposten bringer også en filmanmeldelse som er definintivt verd å merke seg, spesielt for katolikker. Med overskriften "Gud gjør som han vil" omtaler avisen en ny, fransk film, Miraklet i Lourdes. Anmelderen, Erlend Loe, gir filmen terningkast 5, noe som i seg selv pirrer nysgjerrigheten ettertrykkelig. Filmen har premiere 2. juledag, så her trenger vi ikke vente lenge på en god kinoopplevelse.
Traileren til filmen ligger allerede på Youtube. God fornøyelse!

tirsdag 22. desember 2009

Messe i St. Eriks Domkyrka, Stockholm


Denne mektige fasaden tilhører St. Eriks Domkyrka i Stockholm. Kirken ligger i Folkungagatan på Södermalm, like ved krysset med den travle Götgatan.
Det som dominerer bildet, er det gamle kirkeskipet fra midten av 1800-tallet. Det er dette vi ser straks vi er innenfor døra, men den innerste veggen er åpnet, og via noen få trappetrinn kan man stige opp og inn i en nyere del av kirken, et stort tilbygg som dette bildet bare antyder begynnelsen på. Tilbygget kan være fra 1970-tallet og er betydelig bredere enn den gamle hovedkirken.
Den nye delen av kirken rommer minst 250 sittende mennesker, mens den gamle neppe har plass til mer enn 200. Ved messen sist søndag var det i våre øyne godt besøk; det er ikke usannsynlig at antallet messegjester oversteg 300.
Langs høyre vegg i det nye kirkeskipet strakte det seg et galleri med orgel. Herfra lød fantastisk musikk som virkelig drev messen fram og opp. Den mannlige organisten spilte med en praktfull fintfølelse, og i tillegg fungerte han som forsanger med en aldeles strålende tenorstemme som klang høyt og klart over orgeltonene. Allasangen ble iblant også ivaretatt av en kvinnelig forsanger, som i tillegg framførte enkelte deler av messen solo, bl.a. Alleluia-delen.
Disse høyverdige, musikalske innslagene gjorde messen til en opplevelse av skjønnhet utover det alminnelige.
Rent liturgisk ble messen ledet av en eldre prest som tydelig og med stor ro og enkelte innslag av Skåne-dialekt førte forsamlingen gjennom de ulike leddene i messen. Alt var gjenkjennelig og ganske likt de norske formuleringene. Vi savnet riktignok Gloria-delen; jeg har ingen forklaring på hvorfor denne uteble, men den ble i hvert fall sløyfet. Vi registrerte også at Kyrie-delen ble framført på svensk: "Herre, förbarma Dig," tilsvarende hva vi opplevde i Italia tidligere i år.
En hel liten samling av kappekledde menn i forskjellig alder bidro til gjennomføringen av alle detaljer i messen. Jeg vet ikke hvor mange av disse som hadde rolle som ministrant; det var bare et par unggutter blant dem, og de fleste andre var voksne nok til å være prester eller prestestudenter. Røkelsekaret ble flittig benyttet, og duften i kirken var himmelsk.
Under kommunionen stimlet folk sammen på flere ulike steder i kirken. Det var virkelig imponerende å sitte på våre plasser på 11. benkerad i den nye delen av kirken og se folk på alle kanter samle seg i dannede køer med alvorlig forventning om å motta eukaristien. Selv om vi for vår del var henvist til å sitte stille og betrakte det hele, fikk vi en stor opplevelse av fellesskap med alle disse kommunionssøkende menneskene.
Messen ble avsluttet med en Maria-salme, enkel og majestetisk. Jeg går ut fra at salmen også finnes på norsk i vår egen salmebok Lov Herren, og dette skal jeg finne ut av nær framtid. Jeg gjengir salmen her slik den sto kopiert på arket med innholdet fra denne svenske adventsmessen.

mandag 21. desember 2009

Advent i Stockholm

Så er årets Stockholmstur over. Det ble en opplevelsesrik tur med utstrakt sosial omgang, besøk ved utendørs julemarkeder på ulike åpne plasser i sentrum, stimulerende restaurantbesøk og feiring av messe i Katolska Domkyrkan.
I dag vil jeg bare helt kort gi en oppsummering av tanker underveis. Messen i Domkyrkan var nemlig så spesiell at den må få egen omtale, noe som sannsynligvis kommer i morgen, tirsdag.
I dag derimot, åpner jeg med et bilde av Medborgarplatsen på Södermalm fredag kveld 18. desember. Det var snø i Stockholm, og mer skulle det bli. Etterhvert ble det nesten uframkommelig i Götgatan, som går på skrå i forgrunnen av dette bildet. I bakgrunnen til venstre ses inngangen til Söderhallarna, et kjøpesenter med ekte atmosfære. Nå ved innspurten før jul kan man lett gå lei av all standardreklamen i de store svenske butikkjedene som finnes i like stor grad i Norge som i Sverige. Det er ingen forskjell på H&M i Stockholm og Oslo. Derfor virker Söderhallarna så interessante. Her er nesten utelukkende spesialforretninger med et internasjonalt preg. Derfor glir den store kjeden Indiska naturlig inn som den eneste butikkjeden av et visst format; alle de andre butikkene i Söderhallarna har preg av "sjapper" med spennende vareutvalg. Til og med Systembolaget - det svenske Vinmonopolet - har en spesialforretning med salg av bare vin i dette senteret.
Det 2. bildet ovenfra viser innsiden av senteret, nemlig Saluhallen i første etasje. Her fins delikatesser av alle slag; en gourmet kan gå helt amok over de lekre diskene.
Under vår vandring lørdag ettermiddag var det fullt av folk. Ute var det kaldt, og en uhyggelig østavind gjorde det utrivelig på de fleste steder utendørs. Likevel fant vi veien til julemarkedet på Stora Torget i Gamla Stan. Her er det fullt av boder med masse festlige ting å se på og eventuelt kjøpe, og i en hel del boder selges tradisjonelle, svenske matvarer som ost, pølser, knekkebrød og søtsaker. Turistandelen blant de besøkende er svært høy, så her gled vi inn som to i mengden.
Det mest interessante er imidlertid en av bygningene som omkranser Stora Torget med alle julebodene. Denne bygningen huser Svenska Akademien, denne eksklusive forsamlingen av 18 intellektuelle som hvert år tildeler Nobelprisen i litteratur, økonomi, biologi og fysikk til kapasiteter som har gjort seg fortjent til den.
Jeg sto en liten stund med ryggen mot julebodene og stirret opp mot ordene SVENSKA AKADEMIEN høyt over inngangen til bygningen, og jeg tenkte at der inne har den store, katolske forfatteren Torgny Lindgren sin faste jobb. Her møter Akademiens ständige sekreterare - Peter Englund, som nylig avløste den sterkt profilerte Horace Engdahl - for å opptre for all verdens TV-kameraer én gang i året slik vår egen Torbjørn Jagland gjør på Nobelinstituttet i Oslo. Hit, til plassen foran en av de mest kjente bygningene i hele Sverige, strømmer turister i hele desember måned for å kjøpe älgkorv og hjortronsylt. Tenk hvor tett det er mellom ulike interesser i verden!
Da vi kom tilbake til hotellet lørdag ettermiddag etter en lang vandring mellom julemarkedene, tok vi en sving bortom Katolska Domkyrkan, som lå bare noen titalls meter fra hotellet vårt. Kirken var åpen, og vi kikket inn. Den var stor og høytidelig, enkelt men vakkert utsmykket.
Kirken består tydeligvis av en eldre og en nyere del. På bildet til venstre ser vi den gamle delen med hovedinngangen. Den nyere delen er oppført i forlengelsen av den gamle slik at den totale lengden på kirkeskipet er ganske formidabel.
Søndag kl. 11.00 var det høymesse her, og som sagt: Dette ble en usedvanlig fin opplevelse. Detaljer fra inntrykkene under messen vil som nevnt være tema for blogginnlegget i morgen, tirsdag.

torsdag 17. desember 2009

Rett fram

Bildet: Riksväg 392 i Överkalix, Sverige.

Oftere og oftere tenker jeg på hvor lett og behagelig det ville vært hvis livet kunne leves bare rett fram. Bare være en mann som er passe grei mot alle og møter bare greie mennesker på sin vei. Være en person som slipper bryderi med sykdom og bekymringer både hos seg selv og hos andre; kunne leve problemfritt med dem man setter høyest og ellers slippe kronglete utfordringer og uønsket innblanding. Bare være katolikk og ikke ha andre bånd utenfor jobb og hjem enn Kirken.
Slik kan jeg iblant drømme meg bort, vel vitende om at livet ikke er slik, ikke for meg og ikke for noen annen heller. Livet er innfløkt og fullt av uventede hendelser som krever reaksjon, overveielse og handling. Å være katolikk ved siden av er selvvalgt og angår svært få andre; det viktigste i livet er det best å holde for seg selv.
Bildet ovenfor viser en nordsvensk landevei som symbol på det livet jeg ikke kan leve. Veien trenger seg rett fram mot den lave solnedgangen helt på grensen til bare å være mørke, 2 mil sør for Polarsirkelen. De 20 kuldegradene i februar 2005 da bildet ble tatt, fikk de lave furutrærne til å stå urørlig som betongsøyler, lydløse og totalt uten å være til bry.
Kanskje er det drømmen om en ukomplisert tilværelse som gjør meg så fascinert av de svenske landeveiene som pløyer seg gjennom det milde landskapet, mil etter mil med bare skog og vann eller skog og snø, samt solens vandring fra øst til vest lavt eller høyt over landskapet. Bekymringsløst, evig.
I en av Bibelens salmer heter det:

"Med all sin herlighet
skjønner mennesket ingen ting,
likesom dyrene må det dø."
(Salme 49,21)

Jeg skjønner ingenting. Derfor er jeg et menneske. Livet bare dundrer av gårde med meg, og det finnes ikke et eneste stoppested, ingen rasteplass, ingen pålagt hviletid for en overarbeidet sjåfør. Krav og oppgaver gjør situasjonen til og med for presset til å gå til messe så ofte som jeg ønsker. Men Gud vet nok hvor jeg er, og den salige Jomfru Maria ser at jeg trenger mer enn jeg kan vente å få. Om 20 timer går flyet til Stockholm, og ett er i hvert fall sikkert: Å komme på messe i St. Eriks Domkyrka (nettstedet er p.t. nede) på Folkungagatan søndag formiddag er høyt prioritert. Det burde vi rekke fint før vi inntar lunsj hos venner ved Zinkensdamm.
Det blir med andre ord på ny noen dagers stillhet på denne bloggen. Også det er et symbol for hvordan jeg skulle ønske livet kunne arte seg når jeg trenger å ha det slik. Bare stillhet og utilgjengelighet. Samt Kirken og min kjære.
God adventshelg - den siste i år!

søndag 13. desember 2009

Folk (2)

I kveld var det julekonsert i Eidsberg kirke, ikke langt fra der jeg bor. Det var Indre Østfold Kammerkor og Oslo Gitarensemble som framførte ulike sangtekster på latin, engelsk og tysk fra tiden før reformasjonen. Med andre ord: Genuint katolske tekster.
Konserten var en stor opplevelse; jeg skylder virkelig utøverne å informere om at samme program skal framføres i Ryenberget kirke i Oslo den 22. desember.
Noe gikk opp for meg denne kvelden, noe jeg har lett etter og forsøkt å starte på gjennom innlegget "Folk (1)" for et par dager siden. I dette innlegget skrev jeg følgende spissformulering:

"I Den katolske kirke er Bibelens persongalleri levende til stede. I protestantiske kirker er Bibelens persongalleri representert med hva personene uttalte."

I kveld, ved ankomst til Eidsberg kirke, gikk det med ett opp for meg hva som er den store forskjellen i katolsk og protestantisk måte å betrakte bibelske personer på.
Som flyeren ovenfor viser, kostet det kr. 150 å overvære kveldens konsert. Noen hadde kjøpt billetter på forhånd, mens de fleste kjøpte billett ved døra. Våpenhuset i Eidsberg kirke er romslig og høyt under taket. Med utgangsdøra stående på vid vegg var det imidlertid iskaldt i våpenhuset; de 5 kuldegradene som lå tungt over de snøfrie jordene rundt kirken, drev inn og hopet seg opp i en guffen sky langs gulvet. Ikke noe menneske ville påta seg oppgaven med å stå der i innendørskulda og selge billetter.
Derfor var billettsalget flyttet inn i kirken. Det første vi møtte inne i det varme kirkerommet, var altså en liten kø av publikum som ventet på å løse billett ved et bord i midtgangen. Folk spøkte og lo, hilste og pratet sammen over skrinet med pengesedler og esken med konsertprogram.
Dette var så annerledes enn det som en blir møtt med inne i en katolsk kirke, at det straks slo meg hva den bunner i, den forskjellen som jeg leter etter forklaring på:
I katolske kirker oppbevares Kristi legeme og blod i et skap, det såkalte Tabernakelet, foran i kirken. Derfor gjør vi korsets tegn, kneler og er alvorlige og ydmyke når vi går inn i kirken.
I protestantiske kirker mangler alt dette, for protestantene tror ikke på transsubstantiasjonen.
Det er eukaristien det bunner i! Den katolske kommunionen er utgangspunktet for det som gjør Bibelens personer så levende innenfor Kirken!
I katolske kirker er Kristus fysisk til stede. Til stede er også én eller flere helgener, representert ved relikvier i alterbordet og eventuelt andre steder inne i kirken. Denne fysiske tilstedeværelsen i kirkerommet bringer både helgenene, bibelske personer og Kristus selv mye nærmere de troende. Persongalleriet blir konkretisert gjennom Kirkens faste inventar. Derfor virker miljøet i de bibelske beretningene så utrolig herværende både i utvalget av liturgiske tekster, i prekener, i katolsk litteratur og i religionsutøvelsen som helhet.
Dette er selve det katolske mysteriet! De bibelske personene og alle helgenene er folk som oss!
Dette er grunnen til at Kirken har kunnet dra den sosiale nærheten til Evangeliet med seg opp gjennom historien. Ingenting av alt det vesentlige er blitt foreldet innenfor Kirken. Tvert imot; Kirken har tatt med seg alt det opprinnelige og samlet opp en hel del nye ting på veien, og nå, i år 2009, står vi her med Kirke som er spekket av historie, tradisjon, mystikk og framfor alt nærhet til evangelieberetningene!
Dette representerer "nåtiden i kontinuitet med fortiden," som det heter i et sitat på bloggen Katolsk i hodet. I over et år har jeg opplevd fortidens nærhet i Kirken som en konkret størrelse, et mysterium og et faktum. Først nå begynner jeg å forstå hvorfor det oppleves slikt, og jeg ser for alvor dybden innenfor Kirken, dette dypet som begynner å bli en del av meg.
Det passer derfor så glimrende å sitere teksten i den første sangen som ble framført av Indre Østfold Kammerkor under kveldens konsert. Den heter "Ubi caritas" og har ifølge programfolderen tekst av en anonym forfatter fra 300- eller 400-tallet, mens musikken er komponert av Ola Gjeilo, født 1978(!):
Ubi caritas et amor, Deus ibi est. Congregavit nos in unum Christi amor.
Exultemus, et in ipso iucundemur. Timeamus, et amemus Deum vivum.
Et ex corde diligamus nos sincero.
(Hvor omsorg og kjærlighet er, er Gud. Kristi kjærlighet har samlet oss i en flokk.
La oss opphøye ham og glede oss. La oss frykte og elske den levende Gud.
Og la oss elske hverandre av oppriktig hjerte.)

fredag 11. desember 2009

Romertall CC


Bildet: Pelikaner over havnen i Havana, Cuba. (Foto: Inventus)



Dette innlegget er nr. 200 på denne bloggen. Det er 10 måneder og 1 uke siden den ble opprettet, og det har tatt 6 måneder og 8 dager å skrive de siste 100 innleggene. Dette betyr at innleggshyppigheten har avtatt betydelig etter at de første 100 innleggene ble skrevet. Les en markering av dette i innlegget fra 4. juni.
Det har skjedd svært mye med Inventus siden den gangen. Det er ingen tvil om at jeg har kommet mye nærmere selve konversjonen, ikke bare i tid, men også i mental innstilling. Mine forberedelser har gått jevnt og trutt framover, og iblant har de skutt fart litt ekstra.
Ganske raskt kan jeg oppsummere at jeg har valgt skytshelgen, jeg har valgt fadder til fermingens sakrament ved konversjonen, og jeg har fått tildelt en dato, nemlig 10.10.10.
Mangt og meget annet har hendt, og jeg har forlengst sett hvor utrolig riktig det er å ikke påskynde denne prosessen, men gi den så mye tid i meg som trengs. Høsten har tidvis vært dramatisk, uten at bloggen har båret tydelig preg av det. De 10 månedene som ennå gjenstår fram til konversjonen, er ikke stort mer enn hva som behøves for å legge min fortid bak meg.
Det siste halvåret, altså den tiden som har gått med til å skrive de siste 100 innleggene på denne bloggen, har inneholdt en del fritidsreiser av stor verdi, bl.a. til Roma. Det ble en skjellsettende opplevelse på mange plan, fullt av uventede innslag og et ultrakort avstandsglimt av Paven. Opplevelsene i Roma ble beskrevet i tilsammen 8 innlegg i tiden fra den 20. til den 27. september.
Er det ennå noe spørsmål om hvorvidt jeg kommer til å konvertere eller ikke den 10. oktober neste høst? Først og fremst må jo biskopen gi sin godkjennelse, men sett at denne kommer, vil det likevel finnes tvil i mitt indre? Det gjenstår å se. Jeg kommer til å måtte behandle et vanskelig tema, men dette får vente en stund. I mellomtiden er det aktuelt å skrive om jula og julefeiringen, og hvis alt klaffer, vil min kjære og jeg overvære messe i Stockholms Katolska Domkyrka søndag før jul. Dette vil i så fall fortjene et innlegg, så det fins masse å skrive om hele tiden!
Det neste som blir skrevet her, er imidlertid et innlegg med tittelen Folk (2). Det innholder videreføringen av forrige innlegg.

onsdag 9. desember 2009

Folk (1)

Jeg er i nærheten av å gjøre en viktig oppdagelse. Det vil si: Oppdagelsen har jeg forsåvidt gjort, men jeg mangler ord for å beskrive den. Dette handler om tro og om noe i nærheten av de aller dypeste erkjennelsene i mitt indre. Det er ikke lett å finne ord som andre forstår på dette planet.
I et helt år har jeg forholdt meg til den katolske messen, lest Bibelen ifølge utvalget av liturgiske tekster i Den katolske kirke, gjort meg kjent med en mengde katolske nettsteder og lest et par tusen boksider med katolsk litteratur. Hva er summen av denne lærdommen?

Svaret på dette spørsmålet må gis i form av en spissformulering, en kontrastiv antitese som viser på en slående måte hvordan katolsk tro skiller seg fra protestantisk. Siden sistnevnte representerer mitt opprinnelige tankegods og min barnelærdom som etnisk nordmann fra et tradisjonelt hjem, er det både naturlig og nødvendig å sette synsmåter fra protestantisk tradisjon opp mot det jeg nå utvikler og erfarer fra det katolske univers.
I en kommentar til et innlegg fra 6. april på denne bloggen skrev Tehme Melck: "Protestanter tror på en bok. Katolikker tror på Gud."
Så enkelt kan det sies. Denne spissformuleringen gjorde inntrykk på meg umiddelbart, og den har ikke sluttet å bli liggende der som et eggende, språklig eksperiment som setter to hovedkirker opp mot hverandre. Allerede i vår, noen uker etter at denne kommentaren ble meg til del, var jeg dristig nok til å formulere en egen, kontrastiv maksime i glede over å ha gjenfunnet min barnetro i en ny utgave. I et innlegg uttrykte jeg meg omtrent slik: "Protestantismen gir deg klausuler for en gudstro du allerede har. Katolisismen gir deg en gudtro du ikke visste at du kunne få."
Jeg finner ikke igjen innlegget hvor dette ble skrevet, men jeg husker at jeg fikk en reaksjon fra en kommentator, en som ville forsvare den protestantiske kirke. Jeg synes ikke protestantene har særlig krav på forsvar, ikke her i vår del av verden, der Den katolske kirke var kompromissløst forbudt i 300 år.

Jeg er blant dem som har bidratt til å gjenoppdage Den katolske kirkes vidunderlige storhet, riktignok 166 år etter at Kirken igjen var tillatt i vårt land, men likevel som medlem av en marginal minoritet i landet.
Jeg strever med å kunne beskrive hva som gjør Den katolske kirke så uendelig mye mer attraktiv, trygg og stimulerende for meg og alle andre som ikke takler dogmene slik protestantene framstiller dem.
Jeg ser at dette handler om forholdet til Bibelen og de bibelske personene som utformet hele kristendommen, uavhengig av kirkelig organisasjon.
Jeg ser at dette handler om forholdet til Jesu samtid og til de historiske personene som levde i tilknytning til Jesus eller i tilknytning til dem som levde i tilknytning til Jesus, de 2 første generasjonene med tidsvitner.
Jeg ser også at dette handler om avdøde personer som i dag befinner seg i en hinsidig tilstand nær Gud.
Dette er så naturlig og så hverdagslig i Den katolske kirke.
Hos protestantene derimot, handler den daglige (eller ukentlige) pleie av gudsforholdet om å se på hva Bibelens personer sa, ikke om hvordan de levde.
Dette har fått meg til å formulere følgende tentative, kontrastive maksime:

"I Den katolske kirke er Bibelens persongalleri levende til stede. I protestantiske kirker er Bibelens persongalleri representert med hva personene uttalte."

Åh, så stusselig, så trist og så teoretisk! Jeg vet ikke om forrige avsnitts dybdeinnhold når fram til alle i samme grad, men for meg gir det mening. Det er dette som gjør at jeg aldri noen sinne vil gjenfinne troens glede i en protestantisk sammenheng. Og det er dette som gjør at Den katolske kirke er min eneste aktuelle vei tilbake til gudstroen som jeg for drøyt 20 år siden trodde jeg kunne kvitte meg med, kaste inn i en krok og aldri mer ta fram.
Slik gikk det ikke. Kirken med stor K ble min redning. Her har jeg fått møte Den salige Jomfru Maria og Den hellige Mattias, og her vet jeg at de er til stede alle sammen. Framfor alt kjenner jeg rent fysisk det som jeg skrev så trygt i innlegget "Oppfølging og framdrift" den 18. november: En katolsk kirke er aldri tom - aldri!
De hellige er alltid til stede, i det minste noen av dem. Denne dimensjonen mangler totalt hos protestantene, og jeg ser at de dermed har mistet noe vesentlig. De har tapt. Protestantene har i hvert fall mistet meg, hva det nå kan være verdt.
- - -
Et innlegg som viderefører dette temaet og den nye maksimen, vil komme på denne bloggen i nær framtid.

mandag 7. desember 2009

Utdrivelsen av Paradis



Den 21. november skrev jeg i innlegget "Ressurser i kjelleren" at jeg i et lager på skolen hadde kommet over en samling med gamle plansjer til bruk i det tidligere kristendomsfaget. Jeg la ut et foto av en av plansjene og beskrev det som møtet mellom Jesus og Pontius Pilatus der Pilatus uttaler "Ecce homo!" I dag fikk jeg bekreftet dette inntrykket: Plansjens tittel er ganske riktig "Jesus og Pilatus".
I formiddag rakk jeg å granske stativet med plansjene i skolens underetasje litt mer inngående og fant ut at det er over 50 plansjer med religionshistoriske motiver i samlingen. I tillegg kommer et enda større antall plansjer innen naturfag, geografi og historie. Plansjene som framstiller bibelhistorien, er datert 1906! Rettskrivingen i tittelen står i forhold til bildenes høye alder; man blir rent andektig ved å stå overfor så gamle undervisningsmidler.
Jeg lette meg fram til akkurat ett bestemt bilde i dag, og dette bringer jeg i form av et mobilfoto øverst i innlegget. Bildet har tittelen "Uddrivelsen af Paradiset", og ble nevnt i en av kommentarene bloggen fikk til forrige innlegg om disse gamle plansjene.
Vi ser Adam og Eva i forgrunnen, behørig kledd i dyreskinn. Innunder en stein til venstre kryper Slangen; den følger dem ut i verden utenfor Edens hage. Bak de to menneskene står en krets av høyreiste engler med symmetriske vinger og pastellfargene klær. Det er noe eventyrlig transparent over engleskikkelsene; man drømmer seg vekk og hensettes - som den verdslig blaserte mann jeg er - til alvescenene i filmen "Ringenes herre - ringens brorskap". Stående foran plansjen tok jeg meg i å se etter likhetstrekk mellom englene og Kate Blanchett, som spilte alv i den nevnte filmen.
Englene på bildet svever i lav høyde over bakken. Eva vrir hendene i fortvilelse og desperasjon, mens Adam ser seg bedende tilbake. Han bærer et langt redskap på ryggen; det kunne vært en spade, men ligner også et slikt brett som bakere tidligere brukte til å ta brød ut og inn av bakerovnen med. Eller det kan være en åre, hva han nå skal med den, langt der inne på land.
Bak englene er det et ordinært landskap, men det er lyst og mildt bak de høye englevesenene, et område man umiddelbart blir trukket mot. Det er virkelig uttrykksfullhet over bildet, og det burde vært studert inngående med 1. Mosebok for hånden, for her er det nok mye symbolikk.
Jeg gleder meg virkelig over å ha oppdaget skolens 103 år gamle plansjesamling! Det blir ikke siste gang at jeg beriker bloggen med utvalgte illustrasjoner derfra.

Én dag før Broen!

Kult: I går, 6. desember, skrev jeg en varm anbefaling av den nye CDen der pave Benedict XVI medvirker med tekstlesing. CDen ble utgitt ca 1. desember, så dette er flunkende nytt stoff hittil.
I dag kom julenummeret av Broen, medlemsbladet for Den katolske kirke i Norge, i posten. Der finner vi en helsides annonse for samme CD-utgivelse. Annonsen fyller side 19 i bladet.
I praksis var nok Broen først ute med reklamen ettersom det tar tid å trykke og sende ut et medlemsblad. Jeg la ut anbefalingen av CDen her på bloggen dagen før jeg så annonsen i Broen, og jeg unner meg selv å se det som en liten seier å være tidligere ute med en anbefaling av Paven enn Kirkens eget medlemsblad var. Hadde jeg lest annonsen først, ville gårsdagens blogginnlegg ganske sikkert ha hatt en litt annen vinkling.
Dette var moro, og det beste av alt var dette: Når det viser jeg at jeg anbefalte et produkt som Broen reklamerer for, har jeg definitivt ikke gjort noe galt, men snarere bidratt til noe riktig.

søndag 6. desember 2009

"Alma mater" - Paven på CD

Idet desember måned ble innledet, framsto pave Bendict XVI som plateartist. Jeg har for øyeblikket ikke kjennskap til om han har debutert innen platebransjen tidligere, men jeg var raskt ute med å skaffe meg det nye produktet, "Alma Mater".
Plateutgivelsen foreligger i 2 utgaver, én med bare CD og én med CD + DVD med "making of"-opptak. Begge deler kan bestilles fra CDON eller tilsvarende forretning på nettet.
Plata inneholder 8 spor. De har i hovedsak samme form, nemlig en kort Maria-bønn på latin som blir sunget av et kor, en sekvens der Paven leser en betraktning knyttet til bønnen og en instrumentalsats for symfoniorkester. Melodiene vekker assosiasjoner til enten ny-gregorianikk, syditaliensk eller endog orientalsk folkemusikk eller klassiske, sakrale verker. Betraktningene som Paven leser, er autentiske opptak fra Den hellige Fars opptredener i ulike deler av verden, og tekstene er derfor skrevet på enten italiensk, tysk, fransk eller portugisisk.
La oss også ta med at det ikke er hvilke som helst musikere som medvirker, men selveste Royal Philharmonic Orchestra fra London.
Denne plateutgivelsen er en glimrende sjanse til å høre Pavens vakre og kjærlighetsfulle stemme når som helst og hvor som helst. Den gir også mulighet til å trenge inn i tidligere tiders inderlige bønneuttrykk overfor Den salige Jomfru Maria. Hvert av de 8 sporene varer såpass lenge at de blir en betraktning i seg selv der bønn, lesning og musikk avløser hverandre.
Alle tekstene er gjengitt slik de høres med engelsk oversettelse. Her er det altså alle muligheter til å få utbytte av produktet.
Selvsagt ligger det en masse penger i utgivelsen også; Geffen Records har gjort det skarpt med å skaffe seg rettighet til kategoritittelen "Music from the Vatican". Derfor er det enkelt å finne en trailer som reklamerer for produktet. Jeg anbefaler derfor nedenstående video for den som vil danne seg et inntrykk av hvordan musikken på "Alma Mater" lyder.
Regina coeli, laetare, alleluja:
Quia quem meruisti portare, alleluja.


fredag 4. desember 2009

Venter med Maria

Hele denne dagen har jeg tilbrakt på fagkonferanse. Det ble rikelig med anledning til å la tankene vandre akkurat slik jeg skrev om i gårsdagens innlegg. Det var faktisk utdanningsministeren som innledet dagen, og ikke uventet var hennes åpningsord langt fra det mest matnyttige og verdifulle i løpet av konferansen.
I dag hadde jeg følelsen av å kunne regulere i større grad enn vanlig forholdet mellom det å følge med på foredragene eller la tankene kretse rundt katolisismen. Det var som om det å ha skrevet innlegget "Tenketid" var en hjelp til å overta styringen.
Innlegget fra sist mandag, "Maria, Maria", inneholdt uttrykk for alle mine tanker rundt Jomfru Maria og behovet for å kunne henvende seg til henne. Dette blir bare viktigere og viktigere; ikke minst var det stor utvikling i å ha skrevet innlegget om henne og få hjelp til å plassere Maria-dogmene på rett plass etterpå. Nå ser jeg klarere en logisk helhet i Marias posisjon innen Kirken, og jeg blir bare enda mer takknemlig over å ha fått plass nettopp her, blant de bedende på kne ved Marias føtter.
Ofte finner jeg ikke ord til min bønn. Jeg har vansker med å strukturere mine ønsker og behov i en språkføring som ikke oppleves banal og pinlig. Derfor var det så velsignet godt å få tilsendt et dikt fra en av bloggens besøkere, en poetisk tekst full av meningstunge navn på vår takknemlighet og ydmykhet overfor Maria. For meg blir dette diktet til en bønn der det er plass til mine egne, personlige, u-uttalte ord mellom de skrevne uttrykkene. Med en varm takk til Ingrid Hamberg for dette diktet ønsker jeg bloggens lesere en velsignet helg!


Venter med Maria

Din sjel opphøyer Herren, du fryder deg i Gud din frelser
Og venter
Venter i glede
på underet
Aldri tviler du selv om du ikke forstår
Sier skje din vilje.
Din vilje er min, jeg er din tjenerinne.

Ydmyk og sterk, møter du verden
Frykter ikke,
For du vet, Herren gjør store ting
Han opphøyer de ringe
Du er Hans tjenerinne.
Paktens ark.

Vi venter med deg Maria, og priser deg salig
Slekt etter slekt
Venter på tidens fylde
På Herrens komme
Velsignet er du Maria
Blant alle kvinner fikk du bære Ham frem
Bære verdens lys, vår frelser
Du var hans tjenerinne.

Be for oss Maria, lær oss å bli tjenerinner


torsdag 3. desember 2009

Tenketid

Katolisismen opptar meg. Jeg tenker på mitt forhold til Den katolske kirke seint og tidlig. Jeg er til de grader opptatt av å tilegne meg en katolsk identitet at jeg rett som det er griper meg selv i å tenke på det å bli eller leve som katolikk mens noe helt annet foregår rundt meg.

Grublerier om hva Den katolske kirkes lære i sin helhet dreier seg om, hva det krever å bli katolikk og hva det gir, i hvilken grad det å være katolikk gjør meg annerledes enn andre, og hvorvidt det overhodet vil merkes utad, tar uante mengder tid og energi i min hverdag.

Det er lett å måle hvor mye tid jeg rent fysisk tilbringer i den lokale kirken, eller hvor mye tid det tar å skrive blogginnlegg og lese andres blogger, eller hvor mye tid som går med til å lese katolsk litteratur og Bibelen. Jeg antar at alt dette opptar tilsammen 8-10 timer av ei normal uke i mitt liv. Dette er i seg selv en anselig tidsressurs om den ble benyttet på en hobby eller fritidsinteresse, men så ligger også forholdet til katolisismen på et annet plan enn bridge og korpsmusikk. Hvert sekund benyttet til aktiviteter som hjelper meg til å trenge dypere inn i katolsk tro og tankegang, er jo en ressurs investert i evigheten.

Det er imidlertid umulig å måle hvor mye tid som tankene streifer innom katolske emner i løpet av en arbeidsdag eller en kveldsstund foran TVen. I arbeidstiden driver jeg vanligvis ikke med tidkrevende sysler av denne typen, men å kikke innom besøkstelleren eller besvare en bloggkommentar kan jeg iblant unne meg, oftest som atspredelse midt i krevende planleggingsoppgaver.

På møter og seminarer i jobbsammenheng er det imidlertid ikke alltid like lett å holde tanken samlet om det som møtet eller seminaret gjelder. Jeg kan ta meg sammen etter en time eller to og erkjenne at tankene nesten uavbrutt har vekslet mellom det som er tema i forumet hvor jeg sitter, og katolisismen. Det er en lettelse at vi som har mye møtetid på jobben, slipper å gjøre rede for hvor mye av tiden vi har tenkt på andre ting enn sakslista på møtet. Sånn sett fins det atskillig mer obskure saker å tenke på i arbeidstiden enn Den katolske kirke...

Dette innlegget handler dypest sett om dette: Mens jeg har beveget meg stadig dypere inn i katolsk tro og mentalitet, har jeg latt tankene sirkle mer og mer intenst rundt dette mylderet av temaer som følger av ønsket om å bli katolikk i alle betydninger av ordet. I all stillhet går mine tanker i stor grad til Jomfru Maria og helgenene, til katekismen og Paven og til menigheten og mine samtaler med pateren. Det er ikke målbart hvor mye tid som går med, for her veksler tankene uavbrutt. Jeg vet virkelig ikke hvor normalt det er at så mye tid brukes til slike grublerier, men jeg kjenner hvordan jeg lengter etter at alt dette skal bli en etablert del av meg. Jeg lengter etter en tilværelse der jeg bare er katolikk, akkurat som noen går rundt og er diabetikere, høyrefolk, hundehatere eller keivhendte. Hvor ofte tenker korsangere på at de er korsangere? Neppe noen gang utenom korøvelser og opptredener samt i sammenhenger der de treffer andre korsangere eller personer som driver med lignende amatørkultur.

Det blir mindre slitsomt å være meg dersom jeg når et stadium der jeg kjenner at katolsk tro er blitt en del av meg. Jeg slipper da å tenke så mye og kan leve mer. Som katolikk. Men jeg lurer virkelig på om et slikt stadium finnes, for jo mer jeg lærer om katolisismen, jo mer ser jeg ting som det gjenstår å lære.

tirsdag 1. desember 2009

Helgener

Gårsdagens innlegg om Maria og dogmet om hennes livsvarige jomfruelighet utløste svært verdifulle og forståelsesfulle kommentarer. Jeg ser klart veien videre etter disse kommentarene. Ikke minst opplysningen om en "gammel" avisdebatt om temaet på katolsk.no har gitt meg verdifullt påfyll av argumenter.
Det viser seg at jeg i går var inne på rett spor tross alt: Dersom Jomfru Marias rolle som forbilde for de troende og som bilde på Kirken skal ha noen mening, må hun ha vært ren, ukrenket og uangripelig på alle vis. Jeg har lest noe av argumentasjonen i løpet av dagen, og om jeg ikke har rukket å lære så masse om argumentene i seg selv, har jeg lært en hel del om tenkemåten - hermeneutikken, som vi kalte det i antropologien.
Det er så annerledes å tenke på katolsk vis! Her er det ikke om å gjøre å finne ut hva Bibelen sier og å tolke dette bokstavelig, slik konservative protestanter pleier å drive med i utrengsmål. Innenfor katolsk vurdering ser man også på tradisjonene og på arven fra apostlene og de første kristne. Hvis Bibelen ikke er entydig - og det er den faktisk ikke i spørsmålet om Jesu eventuelle yngre søsken - kan like godt tradisjonen ha det rette svar.
For å trenge dypere ned i denne tankegangen, og for å forberede en pilegrimsreise, har jeg begynt å lese 2 ulike bøker i dag. (Jeg fullførte pave Benedict XVIs bok "Jesus fra Nasaret" i går.)
Den ene boka er en lærebok i slovensk. Jeg pleier nemlig å lese litt om et lands språk når jeg planlegger en utenlandsreise til et land hvor jeg ikke kjenner språket fra før. Jeg har vært i Slovenia på ferie 2 ganger, forøvrig svært utbytterike turer sammen med mitt livs evig utkårede. Begge gangene var jeg godt forberedt rent språklig, men slikt blir raskt glemt, og det er nødvendig med oppdatering. Om litt over 2 måneder drar jeg til Slovenia igjen, denne gangen med en kompis og stadig tilbakevendende reisefelle på gutteturer av definitivt avansert karakter. I februar drar vi til Ptuj i Slovenia for å oppleve karneval (Kurentovanje) og for å dra på pilegrimsferd til Ptujska Gora, Slovenias viktigste helligdom. Selv om folk rundt en snakker både engelsk, tysk og italiensk, gjør det seg godt å forstå et og annet lokalt uttrykk i dette landet, som er et av Europas mest katolske.
Den andre boka er definitivt katolsk i sitt innhold, og jeg ser fram til å pløye igjennom den: "Helgener gjennom tidene" av Julie Waaler Eckhoff. Boka har en grundig men lettfattet innledning om helgeners rolle i Den katolske kirke både nå og i tidligere tider. Innledningskapittelet gir meg verdifull bakgrunn for helgenenes status for den enkelte troende. En av de utvalgte helgenene som omtales i eget kapittel i boka, er Jomfru Maria. Dette skal jeg lese rett etter innledningen, har jeg tenkt.
Noe av det jeg leste på nettet tidligere i dag, om pave Johannes Paul IIs uttalelser om at Maria var jomfru hele livet og at Jesus ikke hadde søsken i form av brødre eller søstre med felles far og mor, viste meg at jeg i gårsdagens innlegg var på nippet til å framstå som vantro, eller i beste fall tvilende. Jeg har lært masse i løpet av i dag. Jeg forstår bedre enn før hvordan vi som katolikker skal oppfatte Bibelen, tradisjonene, katekismen og helgenene. I et helt år har jeg vært på vandring, og det stanser ikke her - ikke nå som jeg har tatt et så stort steg framover!

mandag 30. november 2009

Maria, Maria

Allerede den 27. februar i år skrev jeg et innlegg om Jomfru Maria og vår mulighet til å henvende oss til henne for å be om forbønn. Jeg var både ydmyk og fascinert over Jomfru Marias rolle i Kirken på den tiden, og undringen har på ingen måte avtatt siden da.
Tanken på Maria, bare det å henvende seg til henne, fyller meg med sterke og forunderlige følelser. Fornemmelsen av å stifte et nytt bekjentskap, å åpne seg for en nær slektning som i alle år har vært der og ventet på meg, gjør meg på samme tid takknemlig og skamfull, ordrik og taus. En merkverdig, motstridende innstilling griper meg og får meg til slutt til bare å stirre henført på figuren foran meg, i de tilfellene jeg befinner meg i en kirke og kan feste blikket på en Maria-statue.
Det er gått trekvart år siden jeg skrev det famlende innlegget om "Skikkelsen vi ikke kommer utenom". I hele denne tiden har jeg forholdt meg til Jomfru Maria som den trofaste og barmhjertige morsfiguren vi kan henvende oss til, vi (jeg!) som ofte syns det er for sterkt å be direkte til Den allmektige Gud. Nå har jeg innsett at det omsider er på tide å trenge mer inn i Den katolske kirkes lære om Jomfru Maria.
I kveld har jeg lest kapittel 8 i Lumen gentium fra Det annet Vatikankonsil. Dette lovet jeg å gjøre i et innlegg jeg skrev her på bloggen den 5. august. Grunnen til at jeg har ventet i nesten 4 måneder med å ta tak i dette, er at jeg har vært så fylt av respekt at jeg ikke har våget. Jeg har vært redd for at min protestantiske bakgrunn skulle virke inn og forstyrre det gode og ukompliserte forholdet jeg har fått til Maria etter mitt relativt korte bekjentskap med Den katolske kirke.
I kveld derimot, satte jeg meg ned med det korte kapittel 8 i Lumen gentium; det omfatter bare 12 sider i et lite hefte. Teksten finnes også i sin helhet på katolsk.no. Jeg festet meg ved to ting her. Det første var en henvisning til Apostlenes gjerninger i avsnitt 59, Ap.g. 1,14. Her leser vi om "Maria, Jesu mor, og søsknene hans." Jeg har alltid forstått det slik at Jesus hadde søsken. Disse må ha vært yngre enn ham ettersom han ble født gjennom jomfrufødsel og var den førstefødte (Luk. 2,7), men han hadde da søsken?! Vi finner en annen referanse i Matt.12,47: "Din mor og dine søsken står utenfor..."
Ettersom begge sitatene ovenfor refererer bokstavelig til Maria som Jesu mor, må vi også gå ut fra at søsknene er å forstå bokstavelig som biologiske og ikke åndelige søsken. Dette sier jeg ut fra rent logisk slutning; jeg er ingen teolog.
I formiddag leste jeg en del om Maria på katolsk.no. Jeg fant bl.a. en artikkel av p. Olav Müller. Her skriver den gode pater overraskende nok dette:


"At Maria var jomfru før fødselen er et dogme vi har felles med protestantene. [...] At Maria ikke fikk barn etter fødselen, at hennes eneste sønn var Jesus, har det rast en til dels heftig debatt om i Vårt Land i 1996. Det er umulig ved bibelstudier å bevise at Jesus var enebarn. Men alle skriftsteder tatt til følge, synes jeg mye tyder på at den mening har mest for seg at Maria forble jomfru også etter Jesu fødsel. Den kirkelige tradisjon er på dette området temmelig entydig."


Her ser det ut til at Müller vil la tradisjonen få hevd over Bibelen. Dette overrasker meg over alle grenser. Viser ikke de to sitatene ovenfor at Jesus fikk søsken, og at Maria dermed var mor til disse?
Hmmm.... her lurer jeg på hva det forventes at jeg skal tro. Selvsagt spiller det liten rolle, egentlig ingen rolle overhodet, men jeg er nå likevel litt opptatt av å vite om jeg skal tro det jeg leser eller se bort fra visse ting som er i konflikt med tradisjonen. Jeg vil gjøre det jeg får beskjed om, og jeg trenger hjelp med min tvil.


Det andre aspektet jeg har festet meg ved i Lumen gentium, er temaet i avsnitt 65:

"Ved sitt liv gir Maria et eksempel på den moderlige omsorg som bør fylle alle dem som har del i Kirkens apostoliske misjon for å gi nytt liv til menneskene."


Her oppsummeres årsakene til at Maria er det ypperste forbilde for Kirken og for hvert enkelt medlem i Kirken. Fullkommenhet og dydighet framheves som trekk hos Maria til eksempel for de troende. Jeg ser på nytt at dette bildet strider mot tanken om at Maria skal ha hatt et normalt samliv med Josef på et senere tidspunkt og ha blitt mor som alle andre. Det ville ha trukket henne ned på et mer gement plan, noe som ikke passer til forbilderollen. Jeg anbefaler lesing av LGs avsnitt 65 i sin helhet for å ta inn de vakre formuleringene om mystikk og sannhet.

Så hva skal vi tro om Maria? Svaret er gitt i alle Kirkens skrifter, og jeg som bare forsøker å erstatte min protestantiske barnelærdom med katolsk lære, må se til at troen på den Jomfru Maria jeg henvender meg til i Kirken, tilsier at hun var kysk og ren, hellig og forbilledlig fra sin fødsel til sin død - som innebar opptakelse i himmelen.
At protestantenes prinsipp "Sola scriptura" ikke holder mål, begynner å bli rimelig klart. Jeg ser fram til å utvikle videre min tiltro til Den salige Maria, Guds mor. Dette hører med til noe av det vakreste og mest poetiske i Den katolske kirke. Ja, kanskje er det nettopp Maria som har hjulpet meg til å bevare min framdrift og motivasjon i dette usikkerhetens år som jeg nylig har tilbakelagt mer eller mindre innenfor Den katolske kirke.

torsdag 26. november 2009

Konsentrasjon

Forleden kveld satt jeg alene i stua og fant ut at det var tid for en runde med rosenkransen og kanskje lesing av noen gammeltestamentlige salmer. Erfaringsmessig gjør det godt å bruke en halvtimes kveldsstund på den måten; jeg innrømmer villig at jeg ikke har klart å gjøre dette til en regelmessig handling ennå.
Jeg satte meg godt til rette og la en CD i spilleren. En god og konsentrert ro senket seg over meg, og jo lenger fram i rosenkransen jeg vandret, jo mer kjente jeg at dette var riktig, dette var velvalgt både når det gjaldt sittestilling, bakgrunnsmusikk og ting å feste blikket på.
Dette siste er ikke minst viktig. Det faller meg kunstig og uhensiktsmessig å be rosenkransen med lukkede øyne. Dertil tar bønnestunden for lang tid. Jeg kan ikke under noen omstendighet ha øynene lukket i så mye som 15-20 minutter uten å sovne! Derfor må blikket kunne hvile på noe som ikke distraherer.
Iblant har jeg sittet vendt mot et vindu, og dette har vært nyttig når det har vært dagslys. Nå i denne måneden er dagslys det vi har minst av, så jeg valgte like godt å sitte med ryggen mot vinduet .
Det var da jeg for alvor oppdaget at et maleri i Vebjørn Sands serie fra Sydpolen var et helt fantastisk objekt for blikket under en stille stund i stua. Det er naturligvis en reproduksjon som henger her hos oss, men den er ganske stor og har en bildeflate som er god å hvile blikket på.
Dermed hadde jeg funnet et godt sted å sitte. Det viste seg snart at dette var en ypperlig plass i kombinasjon med musikken som jeg uten særlig grundig omtanke hadde hentet fram: CDen "Officium" med Jan Garbarek og Hilliard-ensemblet.
Denne musikken, med sakrale tekster på latin, skrevet i senmiddelalderen eller renessansen, var naturligvis den helt optimale klangbunn for en rosenkransbønn. At jeg ikke har kommet på denne tanken før! Jeg har hatt CDen i mange år, og jeg har lyttet til den atskillige ganger. Noen ganger med stort hell, andre ganger uten særlig utbytte. Iblant kan så spesiell musikk høres bare malplassert ut.
Denne gangen var situasjonen optimal for å nyte og å anvende musikken. De klassiske tenorstemmene og Garbareks himmelropende saxofoner dannet en symbiose med de rytmiske Hill deg, Maria-bønnene i rosenkransen, og de dype blåtonene i Vebjørn Sands maleri mettet de visuelle behovene i situasjonen. Dette var en bønnestund av klasse, vil jeg si, en eksklusiv, åndelig opplevelse skapt av mine tilfeldige - gudfeldige - valg av sted og stimuli.
Dette er en anbefaling. Vi har alle våre preferanser når det gjelder å definere "en stille stund". Jeg fant min definisjon på denne måten for en dag eller to siden.
- - -
I stedet for å plante en kraftig filmrute fra YouTube her i blogginnlegget, legger jeg bare en link til en video til spor 1 fra Officium-CDen. De som ønsker å gjøre seg kjent med denne inderlige tilbedelsen i musikalsk form, kan ganske enkelt klikke her.

onsdag 25. november 2009

Samhørighet

Vi er inne i den siste uka i november, denne mørkets måned da ingenting i hele verden ser lyst og lovende ut, men alt er bare bedrøvelig og slitsomt. Hvis du ikke gjenkjenner denne skildringen av årets 11. måned, skal du være glad og takknemlig. For meg blir november bare verre og verre å komme igjennom - skjønt i år har jeg klart meg uten å måtte ta en dag eller to hjemme fra jobb. Nå er det bare 3 arbeidsdager igjen av årets novemberutgave, og det ser ut at jeg skal klare det. Kanskje et tegn på at det likevel ikke blir bare verre?!
I kveld klarte jeg i hvert fall å komme meg på messe slik jeg ofte gjør på onsdager. Det gjorde godt. Denne knappe halvtimen gir gode muligheter for å fundere og reflektere over messen, den vidunderlige Kirken, Gud og livet. De etterhvert så kjente formuleringene i liturgiens ulike bestanddeler blir som søyler som bærer oppe et beskyttende tak over rommet der vi feirer messe i hver vår trosverden, alt etter hva vårt sinn har evne til av tanker og betraktninger med den meningstunge liturgien som grunnlag og referanse.
Alltid går man hjem fra messen som et litt annet menneske enn da man gikk dit.
Jeg kom opp i en serie korte samtaler i våpenhuset før vi gikk hver til vårt etter messen. Det mest spesielle, uventede og gledelige budskapet kom fra pateren, som kunne fortelle meg at det har meldt seg ytterligere to konvertitter til katekese! Det var virkelig en opptur av en nyhet. Nå får jeg tilhøre en gruppe!
Jeg ble invitert til en innledende samling 9. desember der pateren vil snakke om de to trosbekjennelsene. Deretter starter regelmessig opplæring 13 januar. Er det ikke supert?!?!
Jeg aner ikke om jeg kjenner de to andre, for jeg fikk bare vite at de kommer fra hver sin nabokommune i regionen her. Det spiller ingen rolle hvem eller hvordan de er; det viktige er at vi kommer til å utgjøre en gruppe der både lærestoffet og de personlige sidene ved hver av oss kommer til å skape en dynamikk som bidrar positivt til vår utvikling både som privatpersoner og katolikker. Det blir som å tilhøre en skoleklasse, men fordi vi er voksne alle tre - regner jeg med - vil klassen være langt mer homogen enn jeg er vant til å se i barneskolen.
Det å få tilhøre en liten gruppe av konvertitter tilfører den kommende opplæringen enda et aspekt, nemlig samhørighet i en sammenlignbar situasjon.
Ja, dette var sannelig en opptur! Jeg håper også at det å undervise 3 i stedet for 1 gir ekstra inspirasjon til den eiegode pateren. Det virket faktisk som han gledet seg over å informere meg nå i kveld. Slike oppturer trenger han minst like godt som jeg!

søndag 22. november 2009

Msza na polsku

Det var forholdsvis få mennesker på messen i den katolske kirken i dag. De fleste var norske eller vietnamesiske. Forklaringen fikk vi allerede på oppslaget på kirkedøra: Det skulle være messe på polsk kl. 14.00. Naturlig nok ventet de aller fleste polskspråklige innbyggerne på denne messen framfor den norske.
Nå betyr ikke dette at messen i dag kl. 12.30 var direkte dårlig besøkt. Jeg talte godt og vel 50 mennesker i kirken, og da ble det litt morsomt å drive med statistisk hoderegning: Disse 50 representerer et kirkesamfunn som har ca 1% av landets befolkning som medlemmer. Den norske kirke beregner seg minst 85% av befolkningen, og dermed burde vi kunne forvente at besøket i Askim kirke skulle ha vært 85 ganger så stort ved formiddagens høymesse. 85 x 50 mennesker = 4250 mennesker! Vi vet nok hvordan det forholdt seg: Om vi legger sammen de drøyt 50 ved den katolske høymessen og noen titalls besøkende ved den polske messen ved middagstider, får vi antakelig et tall som tilsvarer besøket i Askim kirke en vanlig søndag med regn og gråvær i november.
Med andre ord: Frammøtet til den katolske høymessen var som vanlig formidabelt - relativt sett!
- - -
Dagens messe kom forresten ikke i gang før nærmere kl. 12.45. Det skyldtes at den kjære pater Piotr ankom kirken etter ordinær messestart. Han har jo også St. Mikael menighet i Moss å betjene. Han må derfor dra fra presteboligen i Askim tidlig om morgenen på søndager slik at han rekker messen i Moss kl. 10.00. Det er 45 km å kjøre, og rv120 gjennom Hobøl og Våler er svingete og full av elg og rådyr. Han må trolig beregne minst tre kvarter på kjøreturen, på vinterføre henimot en time.
Når messen i Moss er over, har han ikke altfor mye tid til rådighet, for han skal være tilbake i Askim i tide til messen kl. 12.30. Det var dette han ikke rakk i dag, men folk har god tid og ventet tålmodig. Ikke en eneste av de frammøtte begynte å se på klokka eller snu seg irritert mot døra. Og best av alt: Da p Piotr kom gående inn i kirken på vei mot sakristiet, gikk han med rolige og verdige steg, nikket vennlig til kjente fjes og hadde ikke det ringeste preg av stress over seg.
Da messen var over, hadde han bare 20 minutter til rådighet før han skulle feire messe på sitt morsmål sammen med polakkene som hadde begynt å samle seg utenfor kirken da vi kom ut.
Jeg har skrevet det tidligere og gjentar det så gjerne: Min beundring og respekt for presten Piotr Pisarek og hans arbeidssituasjon har ingen grenser. I dag fikk jeg også økt min sympati med mannen der han kom luntende fra den kjedelige kjøreturen, klar for ukens høydepunkt: Feiring av Kristi Kongefest etterfulgt av msza na polsku. Gud velsigne vår pater!
Bildet: Pater Piotr Pisarek, en hverdagshelt! (Foto: katolsk.no)

lørdag 21. november 2009

Ressurser i kjelleren


I går ettermiddag, rett før jeg skulle dra fra jobben, ble jeg vàr at lyset sto på i en krok innerst i korridoren i skolens underetasje. Jeg måtte bare begi meg innover for å slukke lyset; det var jo unødvendig å la det være lyst der inne hele helgen.
På veien passerte jeg en nisje i korridoren, en utsparing som blir brukt som lager. Der står blant annet flere stativer med pedagogiske plansjer som var et uunnværlig hjelpemiddel i skolen på 1950-, 60- og 70-tallet. Jeg stoppet opp litt, for det er flere år siden jeg kikket på plansjene; det har faktisk ikke skjedd siden vi flyttet dem over fra et gammelt skolebygg som ble revet sommeren 2001.
På et av stativene hang store bilder av husdyr, kornsorter, blomster og trær. På et annet hang mørke bilder av planetene i solsystemet, vannets kretsløp i naturen og forkastninger med et tverrsnitt av Randsfjorden som eksempel.
På det tredje stativet hang bilder fra bibelhistorien. Det var dette stativet som fenget min interesse i en slik grad at jeg holdt på å glemme å slukke lyset lenger inne i korridoren.
Under mitt bekjentskap med Den katolske kirke har jeg blitt mer og mer klar over hvor viktig det er for forståelsen av Bibelen og katekismen at selve læren - de hellige skrifter - ble skapt av tidsvitner. De som skrev ned det vi nå sitter og leser på tynt, gullkantet papir, hadde selv vært vitner til hendelsene, eller de hadde hørt historien av direkte vitner. De hadde selv snakket med Jesus, eller de kjente mange som hadde snakket med ham.
Dette sanntidsaspektet har jeg aldri tidligere reflektert over, og jeg tror faktisk at det skyldes at protestantiske kirker og teologer ikke forsøker å lære folk å se det på denne måten. Ord fra 2000 år tilbake får et annet innhold når vi tenker på at de som skrev ned ordene, hadde tidsvitner rundt seg som kunne overprøve dem og knipe dem i uetterrettelighet dersom de smurte for tjukt på. De som skrev, visste nok heller ikke at ordene ville bli stående som like viktige i en framtid på flere årtusener.
De fire adjektivene i setningen "én, hellig, katolsk og apostolisk kirke" viser til apostlenes tilstedeværelse som vitner, og at overleveringen kommer direkte fra dem. Dette aspektet har forsvunnet fra den forkynnertradisjonen som jeg vokste opp med; det er som om den har et digert tomrom på godt og vel et årtusen mellom kirkemøtet i Nikea år 325 og Luthers 95 teser i Wittenberg i 1517. I dette tomrommet forsvinner den apostoliske linjen som skaper slik helhet i Den katolske kirke, den direkte forbindelsen mellom Jesus sine samtidige og oss nålevende.
Denne oppdagelsen har gitt meg en ny interesse for den tiden evangeliene ble skrevet. Dette kunne jeg tenke meg å sette meg nærmere inn i, men jeg mangler tid og ork; historisk litteratur har dessverre aldri fenget meg. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal makte å fordype meg i slikt som med ett har framstått som viktig.
I går ettermiddag sto jeg foran kilden til en rask og lettvint begynnelse: De bibelske plansjene i lagerrommet i skolens kjeller! Begeistret over de mulighetene som trådte fram for meg, tok jeg fram mobilen og knipset et bilde av den forreste plansjen. Bildet er gjengitt øverst i dette innlegget, sterkt preget av mangel på blitz og ellers sparsom belysning i en korridor uten vinduer.
Jeg tok meg ikke engang tid til å lese bildets tittel eller hvilken beretning det skal framstille. Dette er imidlertid ikke særlig vanskelig å skjønne: Vi ser en person i rød kappe med tornekrone på hodet og sammenbundne hender. Dette kan ikke være noen annen enn Jesus. En soldat med samme utrustning som i Albert Uderzo's strektegninger passer på fangen, så vi forstår raskt at vi har med romere å gjøre. Den samme Uderzo - skaperen av Asterix og Obelix - kunne også ha tegnet den hvitkledde figuren til venstre, som lener seg fram, peker på den rødkledde fangen og appellerer til den utydelige folkemengden nedenfor podiet i forgrunnen.
Plansjen er så livaktig at vi formelig hører massen i bakgrunnen og oppe på muren rope "Korsfest! Korsfest!"
Jeg er ganske sikker på at dette bildet framstiller hendelsen i Joh. 19,5: "Så kom Jesus ut, og han bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sier til dem: 'Se det mennesket!'"
Hendelsen er glimrende fanget inn av plakatkunstneren. Så snart jeg rekker det, skal jeg sjekke bildets tittel, men jeg vil tippe at den er Ecce homo.
Jeg lover flere beskrivelser av de gamle plansjene i skolens kjeller. Dette kan bli mer lærerikt enn noen hadde kunnet begripe; tenk, sommeren 2001 var vi en hårsbredd fra å kaste hele den gamle samlingen av begredelige plansjer på fyllinga. Det skulle tatt seg ut!
Bygningsfløyen til høyre rommer en pedagogisk skatt i underetasjen!

torsdag 19. november 2009

Fortiden omtalt på forhånd

En dag jeg hadde en av mine uregelmessige lesestunder i Salmenes bok, ble jeg vàr at jeg leste en beretning om en del av mitt eget liv slik jeg ser det i ettertid. Teksten jeg leste, var jo imidlertid skrevet 2500 eller kanskje hele 2900 år før jeg ble født; hvordan kunne det være mulig?
Tross det usannsynlige var gjenkjennelsen så stor og presis på viktige områder at jeg ble grepet, en bevegelse kom over meg og jeg ante en plan i all elendigheten jeg forsøker å legge bak meg.
Teksten jeg leste den kvelden, var Salme 40. Nettopp denne salmen inneholder en del kjente passasjer; jeg gjenkjente især en del av begynnelsen. Jeg festet meg også ved en av setningene i det åttende verset:
"I bokrullen er det skrevet om meg."
Jeg var altså ikke den første som opplevde å se sitt eget liv beskrevet i den gamle litteraturen. Det har sikkert også vært en lang rekke personer mellom kong David og meg som har funnet sitt liv beskrevet med det rike symbolspråket i Salme 40 og i mange andre av de bibelske salmene.
Min reaksjon kan ikke beskrives. Jeg leste salmen to ganger til med det samme, og jeg bestemte meg for å gjøre en del av den til hovedinnholdet i et dypt personlig blogginnlegg. Det er dette innlegget som er innledet nå, og når leseren ganske snart gir seg i kast med de 4 + 6 versene som jeg skal gjengi, vil de aller fleste ikke forstå annet enn at de mørke sidene av min fortid består av ugjerninger og destruktive relasjoner. Dette er forbi - jeg er katolikk nå.
Min skriftefar og de som trenger det, må få historien porsjonsvis, mens salmedikteren oppsummerer alt på én gang slik:

(2) Jeg ventet og håpet på Herren,
han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
(3) Han drog meg opp av fordervelsens grav,
opp av den dype gjørmen.
Han satte mine føtter på fjell
og lot meg gå med faste skritt.
(4) Han la i min munn en ny sang,
en lovsang for vår Gud.
Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren.
(5) Salig er den mann som stoler på Herren
og ikke holder seg til de stolte,
til dem som faller fra i løgn.
- - - -
(12) Herre, du vil ikke ta din barmhjertighet fra meg.
Din miskunn og din sannhet skal stadig verne meg.
(13) For jeg er omgitt av talløse trengsler,
mine misgjerninger tar meg igjen,
- jeg kan ikke lenger løfte blikket;
de er flere enn hårene på mitt hode.
Motet har sviktet meg.
(14) Vis meg velvilje, Herre, og fri meg ut!
Skynd deg å hjelpe meg, Herre!
(15) La alle som står meg etter livet, bli til spott og spe!
La dem som ønsker å ødelegge meg,
trekke seg tilbake med vanære!
(16) De som håner meg og roper "ha-ha",
skal stivne av skrekk og skam.
(17) Men la alle som søker deg, fryde og glede seg i deg!
La dem som elsker din frelse,
alltid si: "Stor er Herren!"

onsdag 18. november 2009

Oppfølging og framdrift

I går hadde jeg en ny samtale med pateren i den katolske kirken her hvor jeg bor. Vi har bare hatt én samtale om min opplæring og konversjon tidligere i høst, så det var egentlig på tide.
Da han åpnet døra til den kombinerte boligen og kontoret, passerte jeg en stor bokkasse i gangen. Den viste seg å inneholde et stort antall nyinnkjøpte eksemplarer av "Adoremus", sangboka til Norges Unge Katolikker, NUK. I løpet av samtalen lot pateren meg kikke på et eksemplar, og jeg ble imponert over hva den inneholdt - ikke minst det faktum at samtlige noter var forsynt med akkorder for gitar- og pianokomp.
Denne ettermiddagen var det framdriften til min konversjon i oktober neste år som var hovedtema. Pateren mente at vi etter nyttår bør ha 1-2 samtaler pr. måned. Hver samtale kan dermed være kortere enn de hittil har blitt, men til gjengjeld blir det både kontinuitet og gjensidig forpliktelse over opplegget. Jeg er ydmykt takknemlig over at han er innstilt på å bruke så mye tid på meg alene.
Jeg fortalte at jeg driver og leser Pave Benedict XVIs bok "Jesus fra Nasaret" for tiden. Ja, jeg har holdt på med denne boka i 2-3 uker, og jeg er fremdeles ikke ferdig. Pateren forsto at den gir meg mer enn nok å lese ennå en stund; han ønsket ikke på påføre meg flere leseplikter med det første. Dette sa meg indirekte at Pavens velskrevne, kjærlighetsfulle og oppriktig talt interessante bok er viktig og sentral; det gjelder å kunne konsentrere seg om denne alene når jeg først har gitt meg i kast med den.
Samtalene med pateren går ellers veldig lett og ledig. Vi kommuniserer godt som voksne menn med hver vår fagbakgrunn og erfaring, men jeg håper at han tross den joviale tonen er klar over hvor høyt jeg respekterer ham, både for hans kunnskaper og for hans yrkesvalg.
Pateren fortalte forresten at han i OKB-kontorene har truffet personer som kjenner meg etter det givende bloggtreffet Oslo i slutten av oktober. Det ga meg et lite kick å bli minnet om at noen i det katolske miljøet i Akersveien vet hvem jeg er.


I kveld, onsdag, var det messe i den lokale kirken. Jeg var til stede som så ofte før. Det er en spesiell grunn til at jeg prioriterer de svakt besøkte onsdagsmessene: Bare med så få folk til stede føler jeg meg bekvem med å stille meg i køen under kommunionen for å få paterens velsignelse med høyre arm på skrå over brystet. På de langt mer befolkede søndagsmessene vil jeg nødig oppta plass i køen av kommunionsgjester.
Pateren fortalte i går at han holder messe i kirken omtrent hver dag. På de fleste av hverdagene er det ingen andre til stede enn han selv og de hellige. Det nesten svimlet for meg da jeg hørte ham si det. Riktignok hadde han et godmodig smil om munnen da han sa det; "jeg pleier å si at de hellige er nå alltid der..." Det har jeg aldri tenkt på før! En katolsk kirke er aldri tom -aldri! Når jeg lister meg inn den ulåste døra kommende fredag ettermiddag med rosenkransen dinglende fra venstre hånd, urtrøtt etter enda ei hektisk arbeidsuke, som alltid rett etter jobben på fredager, kommer jeg til å tenke på nettopp dette: Jeg er ikke alene der i kirken! Alle de hellige er der og ber sammen med meg!


Da messen var slutt i kveld, spurte jeg pateren om å få låne et eksemplar av Lov Herren - katolsk salmebok fram til fredag. Jeg trenger å ta kopi av noen av salmene (jeg må forresten se å få kjøpt meg mitt eget eksemplar, gudbedre!). Om 4 uker er det julegudstjeneste for hele skolen, og jeg vet at nettopp det klassetrinnet som jeg underviser i musikk, forventes å framføre noe julemusikk under gudstjenesten. Tenk om jeg klarer å motivere ungene til å synge Maria var en møy så ren, nr 568, akkompagnert av blokkfløyter og xylfoner! Det vil gi et løft til skolens julegudstjeneste, en markering som kapellanen, som jeg nevnte i innlegget den 23. april, vil forstå bedre enn noe annet lærerstyrt elevinnslag i gudstjenesten hans.
Jeg kjenner denne salmen helt fra videregående skole, da musikktimene i realiteten var en korøvelse fram til julekonserten i byens kirke like før jul. Da sto denne salmen faktisk alltid på programmet. Den hadde tittelen "Gammel Maria-vise", og hele byen fant den i skjønneste orden før jul, for dette var i Sarpsborg, byen som i 1016 ble grunnlagt av kong Olav Haraldsson, senere Olav den Hellige eller St. Olav, helgenen som også har gitt navn til den videregående skolen hvor vi hadde obligatorisk skolekor for å opprettholde en lokal tradisjon med kirkelig julekonsert helt fra 1945.
Jo, jeg gjør et framstøt i musikktimen på fredag, deler ut tekst og noter til barna, lager et komp med litt rocka harmonier uten å øke verken tempo eller rytme, og deler ut instrumenter til noen få utvalgte.
- - -

Dette innlegget har slentret uhøytidelig mellom hendelser, oppgaver og tanker i min hverdag. Alt sammen er ting jeg gleder meg enormt til å ta fatt på, fra innøvingen av Maria var en møy så ren til de regelmessige samtalene med pateren utover nyåret og våren. Men jeg gleder meg også til å skrive nytt innlegg i morgen, for det skal handle om Salme 40!
Site Meter