lørdag 9. oktober 2010

Til Lammets bord

Idet dette innlegget lastes opp på nettet, gjenstår ca 36 timer til min konversjon. Min fadder, som en gang i tiden var en god og inspirerende kollega, skal nå ha kommet til Norge fra sin pensjonisttilværelse ved Adriaterhavet, og jeg ser fram til å møte henne igjen.
Mange gjør seg klar til denne tilstelningen på søndag; jeg vet ikke engang hvem alle er. Pateren er utvilsomt godt forberedt – det er jeg ikke urolig for. En liten komité skal visstnok forberede kirkekaffe i menighetssalen etter messen, og på en restaurant har jeg bedt noen ansatte være klar til å servere middag til pateren, fadderen, min kone og meg etter at det hele er over.
Senere drar vi hver til vårt, og jeg skal skrive bloggens aller siste innlegg.
En tid fylt av lærdom og en utvikling hinsides forventning er tilbakelagt, men jeg regner ikke med at tilgangen på ny lærdom og utviklingen innen tro og liv vil opphøre. Alt glir bare over i en ny fase.
Jeg gjentar enda en gang dette innlysende faktum: Min konversjon er ingen sensasjon, ikke på noen som helst måte. Det er kanskje nytt eller i beste fall uvanlig at prosessen - «den lange vandringen» - skildres inngående i 365 ordrike bloggtekster. Utover dette ser jeg bare at jeg føyer meg inn i rekken av de rundt 100 nordmenn som konverterer til Den katolske kirke i år, et antall som visstnok har vært ganske konstant i mange år.
Vi blir aldri noe tallrikt og toneangivende trossamfunn på denne måten, og det er kanskje heller ikke målsettingen.
Jeg søkte til Den katolske kirke fordi jeg fant det håpløst å vite at norske barn skal kunne bli født og vokse opp hos to mødre eller to fedre. Jeg søkte til Den katolske kirke for å kunne få absolusjon lik Al Pacino som Michael Corleone i en av Gudfaren-filmene, og jeg søkte til Den katolske kirke fordi den inneholder så mye festivitas, skjønnhet, mystikk og høytid.
Senere, etterhvert som jeg lærte Kirken å kjenne, så jeg at selve den kirkelige overbygning danner et ly og et vern for forhutlede sjeler som jeg. Jeg så at Kirkens lære er tvers igjennom logisk takket være bidragene fra tradisjonen ved siden av Skriften, og jeg så at min nedstøvede og nesten bortskuslede barnetro kunne finne vekstvilkår i Den katolske kirke – og bare der.
På et tidlig tidspunkt i bloggens eksistens spurte den gode bloggeren Tehme Melck i en kommentar om jeg kanskje ikke egentlig hadde tatt et valg, men snarere var blitt utvalgt. Dette spørsmålet åpnet en ny verden av muligheter hos meg, og så seint som ved kveldsmessen sist onsdag møtte jeg igjen dette svimlende tankegodset. Nok en gang opplevde jeg å se en passus i liturgien med nye øyne, slik messen alltid byr på noe nytt.
Vi var kommet til slutten av den eukaristiske bønn og hørte pateren gjøre klar for selve kommunionshandlingen:
«Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.»
Her var det som om jeg våknet med en særskilt oppmerksomhet, alle sanser gjorde seg klar for å lytte til neste setning:

«Salige er de som er kalt til Lammets bord.»

Da visste jeg det: Jeg er kalt, og det er til Lammets bord. Jeg kommer med salighet, og jeg møter opp i morgen, 10.10.10.

5 kommentarer:

  1. Denne oppsummeringen fikk meg til å tenke på:

    "Han er trofast som har kalt eder; han skal og gjøre det." (1Th 5:24)

    "Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag..." (Php 1:6)

    SvarSlett
  2. Kjære "Banker på Pavens port"!

    Jeg har i et år fulgt din reise mot "Pavens port"!

    I morgen møter jeg til messe i min katolske kirke med et brev til min pater. Brevet har jeg brukt år på å skrive.

    Om noen uker eller måneder vil vi muligens knele sammen under eukaristien uten å vite om hverandres felles "reise".

    Når vi hilser hverandre med fredens tegn - vit at du hilser på din evige bror eller søster!

    Guds fred, broder!

    G.

    SvarSlett
  3. rootsman: Takk for velvalgte og styrkende bibelsitater! Jeg satte spesiell pris på at du siterte bibeloversettelsen av 1930, den som jeg ble vant til i min oppvekst.

    G: Jeg finner din vennlige hilsen både gåtefull, spennende og varmende! Jeg forstår at vi er brødre (eller søster og bror), og jeg vil alltid ha denne din kommentar i tankene, især under fredshilsenen.
    Tusen takk for kommentaren!

    Med vennlig hilsen
    Inventus

    SvarSlett
  4. Når du leser denne komentaren er du allerede tatt opp i kirken, så nå er vi søster og bror.Tenkte på deg under høymessen( m.dåp) idag at nå har jeg to mye brødre i Herren. Gleder meg med deg.Velkommen og gratulerer.Synes samtidig at det er trist at denne bloggen opphører. Det har vært interesant og givende å følge deg på din vandring.
    Så et siste dikt fra meg om det vi nå deler:
    Comunion

    Hellige måltid, mystiske pakt
    Som i brødet og vinen er lagt
    Føde for syndere, nåde fra Gud
    Kristi forening med Kirken,Hans brud.

    Frukt fra vintreet, frukt av vår jord
    Guddomsmakten i Herrens ord
    begge forvandler, underet skjer
    Ingen kan fatte det, Kristus er her

    Offeret som på ditt alter ble lagt
    Er Kristus i brødet og vinens drakt
    Offeret bringes med englebud
    Frem for himmelens trone, for Gud.

    Forener den Stridende Kirke på jord
    Med Seierens Kirke i himmelens kor
    Evig forbundet ved måltidets pakt
    Slik som Vår Herre har oss det sagt.

    I.H

    SvarSlett
  5. Kjære IHa!
    Tusen takk for enda en god og broderlig kommentar og for et uttrykksfullt dikt!
    Nå er opptakelsen skjedd ja, og det ble en overveldende høytid som jeg akkurat nå skal gå i gang og skrive om. Bloggen har dermed fylt sin funksjon og blir avsluttet, men ikke nødvendigvis fjernet.
    Takk for at du fulgte med helt fram!

    Med vennlig hilsen
    Inventus

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter