torsdag 2. april 2009

Valgets ansvarlige

Gårsdagens endeløst lange blogginnlegg ble avsluttet med setningen som denne bloggens navn er basert på: "Jeg banker på Pavens port." At jeg valgte denne avslutningen på gårsdagens tekst har blitt liggende i min bevissthet siden i går; jeg har ikke kunnet opphøre å grunne på formuleringen.
I ettermiddag gikk det plutselig opp for meg hva som var spesielt med den: Subjektet er jeg. Det er jeg som banker her, og det er Paven som bestyrer porten. Det er ikke omvendt. Det er jeg som er den aktive, den søkende, den vandrende som leter etter et tilbedelsessted.
Fokuset på meg selv som aktør og som eier av den kommende avgjørelsen sto med ett klart for meg da jeg ved arbeidsdagens slutt i dag betrodde en god kollega at jeg iblant besøker byens katolske kirke, og at jeg i går hadde en lang, personlig samtale med pateren. Plutselig hadde jeg fortalt hele poenget: Den katolske kirkes stedlige representant gjør ikke ringeste forsøk på å påvirke min avgjørelse om jeg skal ta skrittet fullt ut og konvertere. Nei, han bare veileder, besvarer mine spørsmål og gir meg råd om god og byggende litteratur.
Her finnes ingen forsøk på å lokke eller overtale. Her finnes slett ingen skremsler eller trusler. Samtalesituasjonen er komplett trygg; vi samtaler som det vi er: To selvstendige, voksne menn med evne til å teoretisere omkring livets og troens mysterier.
Jeg har møtt prester og predikanter fra protestantiske kirker som absolutt skal benytte enhver situasjon til å be. Det er både skremmende og påtrengende. En bønn er ingen sosial handling for meg, det er tvert imot det mest personlige man kan komme med av verbale uttrykk. Å forlange å starte en samtale med en bønn er fullstendig utilbørlig i mine øyne - jeg ville ha opplevd det ytterst pinlig og trykkende.
Ved inngangen til mine hittil to samtaler med pateren har jeg vært fullstendig trygg: Den katolske kirkes tjenere gjør ingenting som er påtrengende eller ubehagelig. De opptrer måteholdent: Vennlig, verdig og med visdom.
Ansvaret for å bestemme meg for å konvertere eller la det være ligger helt og holdent hos meg selv. Kirken gjør ingenting for å dra meg inn, men den stiller med all mulig støtte og veiledning. Det er jeg som banker på porten, ikke kirkens tjenere som banker på hos meg.
Dette henger helt sammen med noe jeg leste for en tid siden på den for meg så verdifulle bloggen til Tehme Melck. Han skriver i et av innleggene: "Dessuten tror jeg det pirrer noen at Kirken ikke kommer til dem, men at de må komme til den."
Ja, slik er det faktisk! Den katolske kirke står der den alltid har stått. Å komme dit er den enkeltes valg. Jeg har nå gått så langt i å søke innsikt, kunnskap og forståelse at det iblant kjennes som om valget er tatt. I så fall er det jeg som har valgt, og det ingen som har gjort valget for meg.

2 kommentarer:

  1. Et lite apropos til hvem som kommer til hvem: Bloggen din handler om en prosess hvor du ser på deg selv som søkende, som den som skal foreta et valg. Det skal du selvfølgelig også, i en viss forstand - men en annen synsvinkel på dette er at det ikke er du som skal velge, men at du er valgt. Har du tenkt på det på den måten? Jfr sitatet fra Johannes 1, 48 som jeg har øverst til høyre på den katolske bloggen min.

    SvarSlett
  2. Utvalgt - jeg??? Nei, den tanken har ikke strefet meg før! Det åpner for nye perspektiver. Jeg har lest biblsitatet på bloggen din, og jeg kjenner godt historien om Nathanael og morbærtreet fra før, men at dette kan ha noe med min situasjon å gjøre...? Det var faktisk en bevissthetsutviklende synsmåte.
    Hvis det å bli katolikk er noe jeg er blitt utvalgt til, er det i hvert fall ingen grunn til å tvile på at det er rett å forlate min passive, protestantiske kirketilhørighet. Takk for betydningsfull kommentar!

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter