Embolismen

På katolsk.no kan vi lese en generell orientering om den katolske messens struktur slik den foreskrives i Missale Romanum. Vi leser bl.a. om bønnen Fadervår i forbindelse med kommunionen:
"Celebranten alene tilføyer embolismen, mens folket avslutter med doksologien."
Det er en fantastisk språkføring i denne teksten. Vi merker oss især ordene embolismen og doksologien.
Da jeg begynte å gå regelmessig til messe i den lokale, katolske kirken, ble jeg forundret over hele framføringen av Fadervår. Først og fremst registrerte jeg ved aller første tilfelle at i Den katolske kirke benyttes fremdeles den "gamle" versjonen av Fadervår med konjunktivformer i de tre første bønnene:
"Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje..."
Jeg husker godt at jeg uvilkårlig smilte litt for meg selv da det gikk opp for meg at jeg befant meg i et ikke-statlig kirkerom. Her var ikke liturgien noen del av norsk lov og altså ikke underlagt statsdirigert språkrøkt.
Det neste som skjedde av overraskelser i Fadervår var at det etter "...men fri oss fra det onde" kom et lengre innskudd framført av pateren alene. Det er dette som kalles "embolismen" i sitatet ovenfor. "Embolisme" kommer fra gresk og er et uttrykk for et innskudd av ulike slag, avhengig av konteksten. Embolismen i Fadervår er innholdsrik og viktig, og jeg kommer snart tilbake til den.
Etter paterens innskudd - embolisme - følger lovprisningen: "For riket er ditt og makten og æren i all evighet." Ordet "doksologi" er som kjent det greske uttrykket for "lovprisning". I andre sammenheng sløyfes doksologien i Fadervår, har jeg erfart, og jeg finner det interessant å avslutte bønnen med "...men fri oss fra det onde. Amen." Jeg husker å ha lært i min ungdom at den tradisjonelle avslutningen, doksologien, ikke hører med i de nytestamentlige originalmanuskriptene. Derfor er det som om vi ber Fadervår helt i tråd med versjonen fra Jesus selv når vi i forbindelse med f.eks. rosenkransen ber Fadervår uten doksologien.
Men det interessante, det teologisk viktige og det personlig oppbyggelige er embolismen. Her sier pateren som kjent:
"Fri oss Herre, fra alt ondt, og gi oss nådig fred i våre dager, så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd og trygget mot all trengsel, mens vi lever i det salige håp og venter vår Frelser Jesu Kristi komme."
I lang tid stusset jeg litt over at presten virkelig ber om at vi må bli fri fra synd. Jeg fant det snodig, men valgte å la være å gå inn i problemstillingen. Slik gikk mange måneder mens jeg unngikk å slippe denne formuleringen innpå meg.
Så plutselig en søndag i september, mens vi sto oppreist under messen og gjorde et opphold slik at pateren kunne framføre embolismen på vegne av oss alle, gikk det plutselig opp for meg hvordan formuleringen må forstås, og jeg ble grepet av dyp og intens glede og takknemlighet over løsningen:
Ytringen om å være fri fra synd lyder jo i sin helhet: "...så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd..."
Jeg oppfattet plutselig at dette ikke innebærer at vi skal streve med å gjøre alle våre tanker, ord og gjerninger fri for synd. Dette er en umulighet teologisk sett og kan ikke være meningen med denne formuleringen.
Derimot må vi fokusere på "med din barmhjertighets hjelp", som henspiller på de nådemidler Gud har gitt oss gjennom Kirken. Her er kommunionens sakrament og her er botens sakrament. Begge er midler til syndsforlatelse, til å bli renset for all ondskap utført siden forrige deltakelse i sakramentet.
Hvilken nåde! Hvilken barmhjertighet! Hvilken mulighet gjennom Kirken! Med Guds barmhjertighets hjelp er det faktisk mulig å leve med alle synder tilgitt til enhver tid. Det må være slik vi skal forstå denne midterste delen av embolismen. Hver gang jeg har vært til messe etter den nevnte søndagen i forrige måned, har jeg gledet meg til å høre nettopp dette utsagnet fra pateren før vi alle bryter løs med doksologien. Fadervår har fått en helt ny betydning hos meg etter at jeg lærte å delta i bønnen på katolsk vis!
Fra en av de mange svenske og katolske bloggene jeg følger, gjengir jeg følgende sitat:
When the great English writer, G.K. Chesterton was asked why he became a Catholic, he responded "to have my sins forgiven."
Og jeg avslutter denne studien i takknemlighet med et utdrag fra Kirkens egen Gloria:
Gratias agimus tibi propter magnam gloriam tuam, Domine Deus, Rex Caelestis, Deus Pater omnipotens.