søndag 9. mai 2010

Offertorium

En messe er en dynamisk handling, lik i form og innhold fra gang til gang, men likevel så uendelig variert og vekslende i personlig opplevelse og uttrykk. Etter å ha opplevd katolsk messe over 100 ganger de siste 18 månedene har jeg for lengst innsett at messefeiring er en ny tilstelning hver eneste gang den finner sted.
Over tid har jeg merket at det er bestemte deler eller innslag i messen som fester seg hos meg og skaper langvarig refleksjon. Slik har det vært med syndsbekjennelsen, med forholdet til Den nikenske trosbekjennelsen og med synet på egen verdighet i forhold til kommunionen.
Nå i det siste er det den delen av messen der menigheten gir sine gaver, offertorium, som har fanget min oppmerksomhet. Etter trosbekjennelsen og forbønnene setter menigheten seg ned og synger en salme mens dagens kollekt opptas. Dette er et kjent innslag fra både statskirkegudstjenester og bedehusmøter, men likevel atskillig annerledes i en katolsk messe.
Mens kollekten innsamles og folk synger, legger vekk sine lommebøker og gjenopptar oppmerksomheten overfor messens innhold, har pateren det travelt oppe ved alteret. Godt hjulpet av ministrantene tar han fram oblater og legger dem fram på et lite fat. Deretter skjenkes en liten skvett vin opp i et vakkert beger og blandes med litt vann. Pateren framfører bestemte bønner mens dette utføres, og i de tilfellene da kollekt ikke opptas, skal menigheten gi et tilsvar til disse bønnene. Ordene i disse bønnene er så vakre og inneholder en så spesiell, kirkelig logikk at jeg velger å gjengi dem her:
Velsignet er du Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt
[første gang:] det brød som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden
[andre gang:] den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet
og av menneskers arbeid, som for oss blir
[første gang:] livets brød.
[andre gang:] frelsens kalk.
Menigh.: Velsignet være Gud i evighet.
Logikken i dette er at mens brødet og vinen klargjøres for å bli omdannet til Kristi legeme og blod, takker pateren for de Guds gaver som brødet og vinen representerer for menneskene. Gavene er mottatt "av din rikdom", og nå skal de gis tilbake til Gud for at de som deltar i kommunionen, i neste omgang kan få gavene tilbake i en ny form, der de representerer syndenes forlatelse.
Det er et fantastisk stykke abstrakt drama som utspilles under paterens ledelse der framme ved alteret.
Og så, når kollekten er ferdig innsamlet, brødet og vinen er forberedt for videreforedling, og pateren har tvettet hendene, reiser vi oss og deltar i offertoriets avslutningsbønn:
P: La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.
M: Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.
Dette er en oppsamlingsbønn fra pateren om at Gud vil motta Kirkens offer, både brødet og vinen sammen med de økonomiske gavene.
Det ligger en stor hyllest til Guds nåde i disse ordene og teorien som ligger bakom. Her yter menneskene i Kirken sine små gaver, som de i sin tur har mottatt av Guds rike velsignelse og kan avse av samme grunn, og disse gavene som legges fram i messen, ber vi Gud om å bruke videre "til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse". Et kretsløp av gaver fra Gud til menneskene og fra menneskene til Gud og tilbake igjen, i stadig forbedret og foredlet utgave, framgår av disse bønnene som ledsager mottakelsen av gavene og innledningen til eukaristiens liturgi.
De siste gangene jeg har vært til messe, har jeg lyttet mer andektig til disse delene av liturgien enn noe annet. Jeg er blitt rent henført av det nevnte kretsløpet av gaver; en vidunderlig logikk stiger fram for meg, og jeg ser at de kirkelige handlinger og Kirkens lære i seg selv er full av slike logiske forbindelser, årsak-virkningsforhold eller kretsløp som dette her. Jeg begynner å glede meg på dypt plan til å bli en fullverdig del av alt dette.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter