Den sommerdøsige lokalavisen her i byen bringer i dag et oppslag av stor, kulturell og nasjonal interesse. Den handler om at dåpstallene er rekordlave for tiden. En stadig mindre andel av barna som blir født, bæres til kirkelig dåp.Artikkelen hevder at prosentandelen for Askims vedkommende var 55,7 i 2009. En faktaramme som er gjengitt i avisens papirutgave men ikke i nettutgaven, viser at gjennomsnittet for Norge i fjor var 67,8%. Selv dette er lavt, men min hjemby ligger altså betraktelig under landsgjennomsnittet.
Det kan spekuleres side opp og side ned om hvorfor dåpstallene stuper og hvorfor visse kommuner skiller seg ut med positivt eller negativt avvik i forhold til gjennomsnittet. I en tid da barna vokser opp som "curling-generasjonen", der foreldrene uavlatelig går foran og rensker veien for hindringer og motgang for de små, er det oppsiktsvekkende at stadig flere foreldre finner det i orden å forsømme innvielsen til og opplæringen om nasjonens kristne verdigrunnlag.
Jeg velger å se dette i sammenheng med Den norske kirkes avmystifisering av frelsesunderet og av personen Jesus Kristus. Alminneliggjøringen av det guddommelige har pågått lenge, og forflatingen av overjordisk verdighet passer glimrende til den oppvoksende generasjons innlærte forestillinger om at hver og én er på toppen av verden, et potensielt idol, ukrenkelig i kraft av å være født og oppdratt i en norsk familie. Den protestantiske, alminnelige Kristus er blitt frarøvet sin mystikk og sin tiltrekningskraft overfor det unge, moderne enkeltindividet.
Dette er en påstand fra min side, og det kan naturligvis tenkes et utall mulige forklaringer og årsakssammenhenger i den grad jeg med min forenkling er i nærheten av å være på rett spor. Selv vil jeg fokusere på ett eneste forhold, nemlig protestantiske kirkers svik i forhold til den nikenske trosbekjennelse.
Enda jeg vokste opp i en protestantisk menighet og var aktiv der til jeg nærmet meg 30-årsalderen, hadde jeg ikke hørt om den nikenske trosbekjennelse før jeg var blitt lærerskolestudent og leste kristendomskunnskap. Året etter støtte jeg på den nikenske trosbekjennelse gang på gang i latinsk utgave, gjennom musikalske messer fra ulike epoker i musikkhistorien. Her var det et uttrykk som fanget min interesse, et adjektiv som var nærmest uoversettlig: "consubstantialem Patri".
I den katolske messen framsier vi den nikenske trosbekjennelse på norsk, og det nevnte adjektivet kommer med den største selvfølgelighet: "av samme vesen som Faderen". Begrepet ligger omtrent midt i trosbekjennelsens beskrivelse av Jesus, og det er virkelig ikke småtteri som har gått tapt i protestantiske kirkesamfunn når man har lagt vekk denne erklæringen om kjernen i den kristne tro. Læren om Jesus fortsetter med bl.a. et latinsk partisipp, "incarnatus est" - "han er blitt kjød".
I disse to uttrykkene oppsummeres de aldeles særskilte egenskapene ved personen Jesus slik han framstilles i den katolske og apostoliske kirken: Jesus var ikke bare et menneske, han var Guds sønn med gudommelige egenskaper. Derfor kan det forventes helt andre hendelser og handlinger fra Jesus enn fra enhver annen mann. Når moderne mennesker - så som nybakte småbarnsforeldre - skal vurdere beretningen om Jesus slik vi kjenner ham fra juleevangeliet eller søndagsskolehistoriene, blir Jesus garantert en tapende part dersom læren om hans enestående gudommelighet ikke har kommet klart fram.
I en kirkelig tradisjon der den nikenske trosbekjennelsen tilhører barnelærdommen, vil læren om Jesus ha evne til å beholde sin magiske og mystiske tiltrekningskraft på menneskene for all framtid. Der hvor disse umåtelig grensesprengende utsagnene ikke blir gjort tilstrekkelig kjent, vil Jesus derimot framstå bare som hovedpersonen i en litt drøy vandrehistorie. Dermed blir det enkelt å ta avstand fra Jesus, barnedåpen og frelsen.
Dette er den enestående erklæringen om Jesus Kristus - selve forhistorien - som Den norske kirke forsømmer å lære bort:
"Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved Ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg Han ned fra himmelen.
Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske."
Er ikke dette felleskristent tankegods? Den nikenske trosbekjennelsen er ihverfall forpliktende læremessig norm for Den norske kirke ifølge grunnlovens § 2.
SvarSlettJo ståle du har rett. Jeg har ved flere andledninger ploppet opp her på bloggen med både fraspark og annet. Men hittil ikke nevnt hva jeg til tider jobber med. En av utstillingene som er av de faste ved vitenskapsmuseet her, er en kirkeutstilling. Denne er av flere utstillinger den mest spennende vi har ved museet. Jeg stopper aldri og forundre meg om hvor mye og samtidig nye vinklinger en får på kirkehistoriens gang. For og forstå det grunnlag vi i dag tufter vår eventuelle tro på, eller også æerbødigheten av de skuldre vi i historisk sammenheng står på...er det av den største viktighet og forsøke så godt en kan og sette seg inn i kirkehistoriens gang. Ikke bare i forutsettning av en eller noen bestemte metoder og eller rettninger. Men i alt en kan overhodet mulig komme over av stoff om emnet. Overalt til alle tider! På alle arenaer.
SvarSlettI løpet av de senere år har det skjedd en rivende utvikling her i vesten på informasjon ang kirkehistorien. I dag vet vi f.eks. at det eksisterer mange mange flere evangelium knyttet til b.l.a. personen Jesus. Enn det vi finner i både den protestantiske og den katolske kirke. Bare for og nevne noe. Vi har altså større tilgang på informasjon på flere arenaer. Også når det kommer til religioner. Det skulle vel bety at det for den enkelte er en større frihet til og skaffe seg nok kunnskap som kan føre til opplevelser og valg, i forhold til hva og hvilken rettning en føler er best for seg. Hvis en i det hele tatt føler at det skulle være nødvendig. Her i byen blir det i slutten av mnd. igjen avholdt Olavsfestdager. Jeg går ut i fra at det også denne gang skal avholdes om ikke flere, så i vært fall en økumenisk Gudstjeneste.
Ståle: Det viser seg å stemme at også den nikenske trosbekjennelse inngår i den protestantiske lære. Desto større er forsømmelsen når kirker som den statlige norske unnlater å opplyse folk flest - i den grad jeg i mine første 30 år representerte disse - om den vakre og tankevekkende oppsummeringen jeg avsluttet ovenstående innlegg med.
SvarSlettVennlig hilsen
Inventus
Anonym: Jeg har i mange sammenhenger hørt omtalt slike kilder som du nevner i kommentaren. Det er prisverdig at noen får alt slikt fram i lyset i en eller annen form for systematikk. Selv har jeg foreløpig mer enn nok med å orientere meg i den offisielle, katolske litteraturen, men all ære til dem som bidrar til å øke dybden og bredden i framstillingene slik du forteller om!
SvarSlettVennlig hilsen
Inventus