Neste kunde

Som dagligvarekonsument handler jeg regelmessig både i Norge og Sverige, og jeg tror jeg liker denne aktiviteten bedre enn det som er vanlig mannfolk flest. Svært ofte gis det tilstrekkelig med tid i kassakø til å observere og gjøre seg refleksjoner omkring folk og folks atferd, selv ved noe så banalt som avslutningen av en runde med dagligvareinnkjøp.
I kassakøer der både nordmenn og svensker er blant kundene, inntrer en ulikhet i atferden som ikke er helt uten betydning. Forskjellen kommer til uttrykk i bruken av de prismeformede stavene som kan eller bør legges på transportbåndet som skille mellom to kunders samling av varer til betaling. Stavene gir kassaoperatøren utvetydig, ikkeverbal beskjed om at siste vare i et innkjøp har passert strekkodeskanneren slik at prisene kan summeres og sluttsummen oppgis til kunden.
Svenske kunder er ofte flinke til å bruke disse stavene og legger dem alltid på transportbåndet etter sine egne varer.
Nordmenn derimot, griper etter skillestaven først og fremst for å vise hvor forrige kundes varer opphører og ens egne begynner. Vi kan da gå ut fra at også forrige kunde var norsk ettersom vedkommende ikke selv la skillestaven på plass etter sin siste vare.
Det er slående hvor konsekvent denne forskjellen mellom svenske og norske kunder inntreffer, og det er ganske pussig å observere hvor ivrige nordmennene er til å vise hvor deres egne varer begynner; det er som om de har et panisk forhold til risikoen for å måtte betale for en vare som forrige kunde har plukket med seg.
Svenskene derimot, viser med stor trygghet hvor slutten på deres egen varehaug befinner seg og signaliserer dermed at her opphører det som jeg trenger og vil betale for; værsågod neste!
De norske kundenes underliggende holdning viser, som kontrast til den svenske, at de tar ansvar for å skille forrige kundes varer fra sine egne, men neste kundes overtakelse av transportbåndet tar de overhodet intet ansvar for.
Det er alltid en fare for å trekke slike hverdagslige detaljer for langt i kulturanalytisk signifikans, men det er samtidig også en fare for å være overdrevent forsiktig med nettopp dette.
Jeg tror forskjellen mellom norske og svenske forbrukeres anvendelse av dagligvarebutikkenes skillestaver ved kassabåndet viser fruktene av to ulike former for oppdragelse, to ulike grunnsyn på enkeltmenneskets ansvar i forhold til sine medmennesker, to forskjellige grader av høflighet.
Det ligger i så fall i sakens natur at jeg personlig har langt mer sans for svensk praksis, der man ikke ser det som noen skam å vise hensyn og ansvar for den som kommer som nestemann i køen.
Selv dette kan vi trekke mye lenger i symbolikk og situasjonstolkning, men jeg for min del stanser refleksjonene her og nøyer meg med å være en norsk forbruker som, til forskjell fra de fleste av mine landsmenn, passer på å legge skillestaven på plass etter min siste vare hver gang jeg er i butikken.