Mange ganger under denne min vandring inn i og innenfor Den katolske kirke har jeg undret meg storlig over hva som har funnet sted i meg. Jeg trenger ikke se meg særlig langt tilbake for å erkjenne at en betraktelig mentalitetsendring har funnet sted i mitt indre.Når jeg studerer min hverdagssituasjon, ser jeg en lang rekke gunstige sammenfall av omstendigheter som er til gagn og velsignelse for både mine nærmeste og meg selv, og som får meg til å tenke at alt dette kan jeg knapt regne som selvfølgeligheter, men snarere som frukter av en høyere styring.
Et skriftsted som var mye brukt i min ungdomstids bibeltro pietistmiljø
dukket opp i minnet her en dag:
"Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje." (Rom. 8,28)
En gang i min mest religionskritiske fase tidlig på 1990-tallet argumenterte jeg for at nettopp dette skriftstedet er Paulus' helgardering i Guds favør. Jeg hevdet at dersom ting ikke helt så ut til å gå rett vei for kristne personer, ville dette skriftstedet stå der som en beskjed om at hendelsene likevel tjente de troende til det gode. Med henvisning til dette bibelsitatet kunne kristelige ledere og kirkelige representanter uansett få rett i sin påstand om at Gud hører bønn og gir sine barn det beste - selv om det ikke alltid ser slik ut.
I dag derimot, etter at 20 års vannmasser har rent i elven, og jeg er blitt en tilårskommen og livserfaren mann, ser jeg annerledes på dette. Paulus' trossikre påstand som er sitert ovenfor, er et løfte, en trøst og en oppmuntring - simpelthen en stimulans til å se det gode i enhver situasjon ettersom det gode er en gave fra Gud.
Noe viktig har inntruffet i mitt liv, og det har tatt tid å erkjenne det. Det er især to faktorer som har fått en stille prosess i gang dypt inne i meg, en prosess under prosessen med å bli katolikk. Den ene faktoren som har ført meg dit jeg er i dag, er møtet med Den salige Jomfru Maria Guds mor i den katolske messen og i alle de katolske kirker jeg har besøkt de siste 2 årene. Det er som om den saktmodige kvinnefiguren framkaller noe godt i meg, en åpenhet overfor Guds nåde og barmhjertighet i hverdagen.
Den andre faktoren er lesningen av Salmenes Bok. Den regelmessige bevissthetspåvirkningen jeg på denne måten utsetter meg selv for, er bare til gagn. Virkelig utviklende! Det er som om jeg opplever gang på gang en fysisk erkjennelse av Salme 139,5:
"Du har lagt din hånd på meg."
Det å tro er et valg. Som menneske står man fritt i å se Guds hånd i det som skjer, eller å se bare konkrete og jordiske hendelsesforløp i tingenes tilstand og utvikling. Iblant griper jeg meg selv i å betrakte personer jeg kjenner godt, idet jeg tenker på hvor mye rikere disse personenes liv ville vært om de hadde valgt å se sitt liv som et produkt av en høyere ledelse. Samtidig slås jeg av takknemlighet over hva som har skjedd i mitt eget liv etter at jeg i fjor vinter valgte å stille meg under direkte påvirkning av de hellige blant oss.
Kanskje ville mitt liv ikke vært veldig annerledes i dag dersom jeg aldri hadde nærmet meg Den katolske kirke slik jeg har gjort. Men det som likevel er sikkert, er at min egen oppfatning av mitt liv ville vært stusseligere og gråere enn den nå framstår som. Jeg har fått mulighet til å velge en annen måte å betrakte hverdagens hendelser på, og mitt valg har gitt meg en ny opplevelse av min situasjon.
"Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd." (Salme 16,11)
Nå fikk jeg alikavel lyst og bare dele noen tanker jeg har om temaet valg og tro, med deg. Selv om vi nok ikke deler samme verdensbilde, uten at det egentlig har så mye og si.
SvarSlettHar en bekjent som var medlem i en nokså streng og spesiell kristen sekt, som vi alle nok en eller annen gang har fått besøk av på vår dør. Etter 10 år, bestemte hun seg for å gå ut av dette. Med senskader som følgelig førte til phsykiske problemer. Det har og ført til at min bekjent selv i dag har meget vanskelig for og ta egne valg. Så da hun av alle ting ble oppsøkt av de igjen, med beskjed om hva som ventet av forferdelse, hvis hun ikke meldte seg inn igjen..ja, da var hun altså på nippet til og bli med i denne sekten igjen. For hva kunne vel ikke konsekvensene bli, hvis hun var "en utenfor" ?
Vi diskuterte langt og lenge. Mitt standpunkt var at skulle det være nok og kun sverge til et medlemskap for avgjørelsen av hennes tro? jeg tror nok ikke det. Det og ha en tro og å tro, vil jeg mene er noe personlig for individet. Kanskje det viktigste dog er opplevelse av noe som i sin tur fører til tro. Så kan man også si at og velge og gå en vei og på den måten tilegne seg kunnskap, nok sikkert også kan føre til opplevelsen som gir den største insoirasjon til troen. Selvfølgelig krever det mye arbeid. Men i bunn grunn mener jeg at og tro ikke er et valg. Men heller noe som kan oppstå etter en opplevelse. Eller indre erkjennelse som kan føre til opplevelse osv.
Jeg tror faktisk, Anonym, at vi ikke er så uenige som det kan virke. Enten troen starter med en opplevelse eller ikke, kommer det før eller siden til et valg der den enkelte må bestemme seg for hvordan han eller hun velger å tolke opplevelsen, inntrykkene, påvirkningen eller hva det måtte dreie seg om. Dette valget må man gjøre helt privat og absolutt ikke under press fra folk som misjonerer på dørene!
SvarSlettHilsen Inventus