Mangfold

Det er lett å spore av, synes jeg, nesten uansett hva man tar utgangspunkt i. Inntrykk og tanker, minner og assosiasjoner velter innover en stakkar ustanselig, og det er ingen enkel sak å holde tråden hele tiden.
Iblant har jeg latt denne bloggen spore av. Det har skjedd når jeg har latt meg inspirere eller engasjere av temaer som ligger på siden av eller kanskje milevis unna det som er bloggens målsetting og hovedtema.
Egentlig har det ikke vært direkte feil av meg å skrive blogginnlegg om noe annet enn det å bli katolikk. Det kan forsvares ikke først og fremst fordi bloggen er min egen skapning av ord og bilder og mitt høyst private ansvar, men framfor alt fordi de tingene som jeg har berørt, amatørmessig og ikke sjelden ganske klønete, er temaer som også er med på å forme min hverdag og min tankeverden, side om side med mitt fokus på katolsk tro.
I dag kunne jeg med letthet ha skrevet en tusenordstekst om min språkforvirring etter en uke på Balkan, en frustrasjon som kommer til å sitte i min bevissthet i måneder framover fordi mitt kjennskap til varianter av serbisk og kroatisk - e-kavski, je-kavski og ije-kavski - viser seg ikke å stemme lenger. Kyrillisk skrift dukker opp der man minst venter det, og bosnierne kjører finere biler enn serberne.
Jeg klarer nok ikke la være å tygge på denne forvirringen en stund til, men jeg skal la det være en sak for meg selv helt og holdent.
I dag er det nøyaktig 11 uker til min lenge varslede konversjon til Den katolske kirke. Det er også på dagen 1 år siden jeg beskrev hvordan jeg mottok varselet om hvilken dato som skulle egne seg godt for denne begivenheten.
I dag klarer jeg å se mye, mye bedre hvordan mitt liv er blitt ledet inn i et rett spor i rett hastighet. Det er vanlig å benytte påskevigilien på påskeaften til å konvertere, har jeg forstått. I dag vet jeg at dersom jeg hadde fulgt mine kursfeller fra den lokale, katolske kirken sist vinter og konvertert på påskeaften i år, ville mitt hverdagsliv fortsatt ha inneholdt elementer som ville gjort veien videre noe tung og uordentlig. Disse elementene har i ettertid blitt tatt hånd om og fått den mest guddommelige løsning.
Hva som ennå venter meg i min katolske utvikling fram til konversjonen, gjenstår å se; de nevnte 11 ukene er et tidsrom mer enn langt nok til å inneholde både overraskende og forventede steg i utviklingen.
Iblant tenker jeg faktisk i store linjer og undrer meg over om de 20 årene jeg levde i maksimal, selvvalgt avstand fra Gud, i seg selv kan ha vært en del av den livslange prosessen, et langvarig og kanskje nødvendig stadium i utviklingen som til slutt skulle gjøre meg trygg og tilfreds som katolikk for resten av livet.
Det er så mye jeg ikke vet, og jeg øver meg dag etter dag på å leve med flere spørsmål enn svar. Dette representerer mangfoldet i en moden manns liv, all undringen som man må leve med på en slik måte at den snarere øker enn reduserer ens selvrespekt.
Jeg forsøker å samle mine tanker rundt den katolske læren om Maria, den vakre framstillingen av Guds Mors omsorgsfulle rolle i frelsesplanen, hennes betydning som mottaker av våre forbønnsbehov og hennes helt naturlige posisjon i Kirken. Det er framfor alt dette som har fått meg til å oppleve det berikende, trygt og beroligende og innta den knelendes stilling midt i alt mangfoldet.
Jeg hilser Dobra večer uten å vite sikkert lenger om dette er gangbart utenfor Kroatia og Montenegro, og spiller gode, gamle Slowhand til trøst og styrke:

When my hands no longer play,
My voice is still, I fade away.
Holy mother, then I'll be
Lying in, safe within your arms.

(Fra "Holy Mother" av Eric Clapton)