Częstochowa søndag 1. august

Jeg står inne i et trangt kapell innenfor klosterkirken i Jasna Góra, polakkenes helligdom i byen Częstochowa. Det er så trangt og fullt av folk at jeg nesten kunne ha holdt meg på plass ved å løfte opp føttene og bare henge inntil alle menneskene rundt meg. Varmen og luftkvaliteten er ekstremt plagsom, men jeg holder ut enda jeg ser at den andre ikke-polakken i det overfylte kapellet, nemlig min kjære kone, er på nippet til å gi opp. Men her er det ikke snakk om å komme seg ut med det første, så vi smyger fram hver vår mineralvannflaske og tar en livgivende slurk av vann som ikke lenger er særlig kaldt. Jeg holder kamera klart oppunder nakken på mannen foran meg, men det er innstilt på mørkefotografering og lang lukkertid fordi et blinkende skilt forrest i kapellet forbyr bruk av blitz.

Presis kl. 14.00 trer to prester inn foran alteret, og i samme øyeblikk starter en øredøvende musikk over et usynlig høyttaleranlegg. Musikken er ukjent for meg, men de framtredende paukene og messingintstrumentene får meg til å tenke på Richard Strauss' "Also sprach Zarathustra" eller Aaron Coplands "Fanfare for the Common Man". Etterhvert ser jeg at det skinnende blanke forhenget som dekker alterbildet i kapellet, er i ferd med å heve seg. Langsomt stiger det opp innenfor bilderammen slik at det berømte maleriet av Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget gradvis kommer til syne. Når nedre halvdel av bildet er åpenbart og de to avbildedes ansikter begynner å bli synlige, stiller alle i kapellet seg på kne. Det skjer i ett og samme sekund, og jeg oppfatter det raskt nok til å følge med - ikke minst fordi høytidsinnholdet i stunden gjør det å knele til det eneste naturlige. Idet hele bildet er avslørt, opphører den monumentale musikken, og det går et lydløst sukk gjennom forsamlingen. Orgelet spiller opp, de polske besøkende begynner å synge en salme som de tydeligvis kjenner godt, og en etter en reiser folk seg igjen. Jeg innser at jeg nå står og stirrer på et av de eldste, helligste og mest myteomspunne kunstverk i dagens Europa. Legenden vil ha det til at bildet er malt av evangelisten Lukas, og i praksis er det ingenting i veien for at dette kan være tilfellet. Jomfru Maria satt selv modell, sies det, og det er her jeg rammes av en overjordisk erkjennelse: Dersom opplysningene i legenden er riktige, må Den salige Jomfru Maria selv ha sett bildet i fullført utgave - det samme bildet som jeg sto der og så en lettere restaurert utgave av! Bildet er delvis dekket av en glitrende kappe som gjør at kun ansiktene til de to personene er synlige. Det er uendelig vakkert, fullt av mystisk utstråling, og etter å ha sett bildet med mine egne øyne, er jeg ikke lenger så opptatt av at mulighetene for å knipse et optimalt foto ikke er til stede.

Jeg snur meg i stedet mot langveggene i kapellet og studerer de tusener av gjenstander som polske katolikker har skjenket i takknemlighet til kapellet og Maria Guds Mor. Smykker og pynt i edle metaller henger tett i tett på veggene, og utenpå alle småtingene henger krykker og proteser som folk gjennom personlige mirakler har blitt frigjort fra. Den mange århundrer lange linjen med undere og folkelig fromhet treffer meg på nytt, og jeg ser at Polen og Den katolske kirke er uatskillelige. Her har historien til folket og Kirken gått hånd i hånd gjennom alle tider, og at Jomfru Maria har holdt sin vernende hånd over hver og én er hevet over tvil. Det slår meg at vi som var tilreisende utlendinger der i den polske helligdommen, fikk innsyn i noe særpolsk, et fenomen overordnet alt vi kan lese om i bøker eller på Internett. Her lot de oss se den viktigste kilden til kjærligheten til nasjonen, slik den forekommer både hos den stivpyntede familien med mor, far og fem døtre som vi traff ved porten, eller hos den lille, aldrende nonnen med vaklende ganglag som plutselig dukket opp ved siden av meg i kapellet. Jeg var rørt til tårer, og er det fortsatt.