Overraskelser

I dag er det akkurat ei uke siden jeg bebudet mer stillstand enn bevegelse på denne bloggen for at jeg skulle kunne bruke mer tid til åndelig fordypning. Resultatene har ikke latt vente på seg. Hittil har dette skjedd:

Dagen etter forrige blogginnlegg, torsdag 10. juni, kom en nyhet om
personalendringer på min arbeidsplass, en utvikling så gunstig i mine øyne
rent personlig at jeg knapt har våget be Gud om den. Likevel inntraff
dette på et tidspunkt da jeg trengte det mest. Jeg ble minnet om Salme
37,8-9:

"Jeg vil juble og glede meg
over din trofasthet,
for du har sett
min nød
og tatt deg av meg i min trengsel.
Du gav meg ikke i fiendens
hånd,
men lot meg ferdes i åpent land."

Neste dag fikk jeg, like uventet som den nevnte nyheten, en gave i form av en vakker Maria-figur i massiv keramikk. Figuren fikk straks en framskutt plass i
stua og bidrar til å heve inntrykket av at jeg bebor et katolsk hjem. Et bilde
av Maria-figuren står øverst i dette innlegget. Legg merke til at figuren har en
rosenkrans hengende fra høyre underarm, noe som viser at dette er en unorsk,
katolsk Maria og ingen generell, nordisk kvinneskikkelse.

Jeg har oppdaget nye situasjoner for rosenkransbønn. Det virker; min
evne til å samle konsentrasjonen om bønnen og kransen i stedet for
omgivelsene blir bedre og bedre.

Thomas Aquinas katekisme viser seg å være innledet med en lettlest og meget
interessant gjennomgang av den apostoliske trosbekjennelse. Avsnitt for avsnitt
viser Aquinas til ulike "vranglærere" - "heretics" - som presenterte og
argumenterte for avvikende og til dels ubibelske oppfatninger om sentrale dogmer
i historien om Jesus. Hver av "vranglærerne" nevnes ved navn, og det viser seg
at alle var toneangivende personer i Romerriket eller Midt-Østen på 200- og
300-tallet (Photinus, Sabellius, Arius, Ebion m.fl.). På grunnlag av hva
hver av disse lærerne sto for, ble den nikenske trosbekjennelse utformet for å tilbakevise de ulike, avvikende oppfatningene, hevder Thomas Aquinas. Hvorvidt han har rett i at denne trosbekjennelsen, som benyttes i den katolske messen hver søndag, ble utformet som en avslutning på en polemikk mellom den apostoliske Kirken og ulike filosofiske retninger, tør jeg ikke ha noen formening om. Derimot må
jeg innrømme at nettopp dette historiske argumentasjonsaspektet i Aquinas' katekisme er fascinerende, lærerik og uendelig oppbyggelig lesning.

Lørdag fikk jeg endelig samlet handlekraft nok i meg selv til å ramme inn og
henge opp en plakat med bilde av samtlige paver fra St. Peter og fram til
Benedict XVI. I alt 266 paver. Bildet henger godt plassert og lett synlig
ved arbeidsplassen min her hjemme; i et innlegg som kommer om kort tid, vil
jeg omtale nærmere hva bildet allerede har gitt meg av visdom og
innsikt.

Jeg har samlet tid og ro til å lese boka "Med kjærlighet alene" av
Den hellige Thérèse av Lisieux. Det er umåtelig fascinerende å følge "den lille Thereses" dagboksnotater under ferden mot en svært tidlig død. Til tross for enorme plager i sin sykdom slutter hun ikke å beskrive sin kjærlighet til Gud og til
medmenneskene, og mot slutten antar kjærligheten en nesten fysisk form. Jeg
klarer ikke å lese mye av gangen i denne boka; den hensetter meg i en tilstand
av undring, lengsel og dårlig samvittighet. Mer og mer framstår St. Thérèse for
meg som en helgen av kolossalt format.

Jeg ser at min nye disponering av tid og krefter, der jeg tar imot mer enn å
gi ut, har gitt gagnlige resultater. Jeg fortsetter slik jeg skrev for en
uke siden. Dette tenkte jeg intenst på sist søndag kveld, da jeg sto ved
Glomma i Østfolds eneste turistmagnet, Gamlebyen i Fredrikstad, og kikket
over mot Kråkerøy og tok dette bildet, der huset hvor min mor vokste opp, ligger
som en gulbrun prikk som bare jeg kan se. Elva strømmet stri som aldri før mot
havet, og en plastsnekke stampet iltert motstrøms for å nå småbathavna på
Nabbetorp eller Sellebakk før kvelden ble til natt. Selv sto jeg stille der på
de 400 år gamle murene og kjente det rett bare å stå der, ubevegelig i kontakt med fortiden. Min åndelige reise fortsetter.