"Gudfeldigheter"

Dagens tittel, "Gudfeldigheter", er et ord jeg lærte av en av bloggens kommentatorer i fjor vår. Ordet er, som man skjønner, avledet av ordet "tilfeldigheter", men med forstavelsen "gud-" får man gitt uttrykk for at de tilfeldige hendelsene kan eller skal tilskrives guddommelig styring. Jeg liker ordet og har adoptert det i dagligtalen, i hvert fall i mitt eget hjem.
Har man først fått syn for at gudfeldigheter eksisterer, ser man dem lettere i det som inntreffer av smått og stort. Jeg fikk definitivt en slik opplevelse i Kraków for 3 uker siden.
Sentralt i hendelsen er min 44 cm høye Maria-figur i keramikk, som jeg helt overraskende fikk i gave i midten av juni i år (se innlegg av 16.06.10). Figuren har en framskutt plass i stua her hjemme.
Da min kjære og jeg hadde kommet oss opp den lange trappa til borggården til slottet Wawel i Kraków den 31. juli, fikk vi se en nisje høyt oppe på veggen i en av bygningene, og inne i nisjen sto en Maria-statue som var påfallende lik min egen; se bildet nedenfor. Den ca 130 cm høye statuen i Wawel var noe mer detaljrik i utførelsen av Marias klær, men den bedende stillingen var helt lik, og fra figurens høyre underarm hang en rosenkrans på nøyaktig samme måte som min figur hjemme (dessverre ikke fullt så tydelig på bildet øverst). Det kan neppe være tvil om at min Maria-figur er laget som en kopi av den i Wawel, som kanskje er kopi av en enda eldre og fjernere original, for alt vi vet.
Det interessante var den uventede gjenkjennelsen. Det var som når en illusjonist viser fram et kort fra en kortstokk og lar en fremmed fra publikum velge et kort fra en annen kortstokk. Publikumeren velger nøyaktig samme kort som illusjonisten på forhånd har plukket ut - dersom trikset lykkes. En forbløffelse over noe lignende slo oss begge der i borggården på Wawel, og ikke vet jeg hvilken illusjonist som sto bak tilfeldigheten om det ikke var en med overjordisk peiling på ting, en som har evne til å iscenesette gudfeldigheter.
Jeg er smertelig klar over at de fleste moderne mennesker vil betrakte det som infantilt og overvettes blåøyd å gå rundt og tilskrive alle uventede parallellhendelser himmelsk ledelse. Samtidig er det en privatsak i hvilken grad man ønsker å betrakte den muligheten som reell.
Jeg har i de siste 12-18 månedene opplevd det som en ensidig berikelse av tilværelsen å holde muligheten åpen for at nettopp noen der oppe følger med og viser sin medvirkning i slike små og store inngrep.
I går inntraff et nytt slikt tilfelle, og ikke helt uten betydning. Jeg hadde et ærend et stykke inn i Värmland på ettermiddagen og kjørte i vei alene i bilen. Dette er en situasjon jeg liker godt, og jeg hadde utstyrt meg med håndplukkede CDer og en rosenkrans. Så snart jeg hadde nådd en passende marsjfart på E18 ut av Askim, fant jeg fram rosenkransen, la den til rette rundt girspaken og begynte å følge de 60 røde treperlene i syklusen, én for én.
Hele rosenkransen var bedt ferdig før jeg passerte grensen mellom Eidsberg og Marker kommuner. Jeg bestemte meg for å be den en gang til rett etter passeringen av svenskegrensen.
Dette skjedde, men jeg merket nå at jeg virkelig måtte streve med konsentrasjonen. E18 i Västra Värmland er en utfordring, og med smertens mysterier gående mellom høyre hånds fingre på samme tid, begynte jeg etterhvert å bli bekymret for min egen sikkerhet. Trafikken fløt i 100-105 kilometer i timen, og øyelokkene ble tunge som et kilo bly. Jeg ristet på hodet lik en elgokse for å holde meg våken, men slapp ikke taket i rosenkransen og bønnen før den var fullført.
Da jeg startet på hjemturen litt senere, hadde jeg til hensikt å be rosenkransen også på hjemveien. Jeg ventet til jeg hadde passert landegrensen igjen, trygt og uten forstyrrelser, og plukket deretter opp korset i rosenkransen som fortsatt lå ved girspaken.
Da oppdaget jeg straks at perlekransen var brutt; den var ikke en krans lenger, men et langt kjede. Koblingen mellom to av perlene hadde glidd fra hverandre, sannsynligvis etter press fra skinnet rundt spaken mens jeg skiftet gir.
Å følge en ødelagt rosenkrans med bare én hånd tilgjengelig i høy hastighet på Europaveien var ingen naturlig aktivitet å starte på. Jeg så det uventede bruddet i rosenkransen som et hint: Rosenkransbønn får vente til enten bilen står stille eller en annen enn jeg sitter bak rattet. Kanskje var det intet mindre enn en melding om at jeg ikke skal utsette meg selv og andre trafikanter for livsfare under rosenkransbønnen.
Jeg valgte å tolke hendelsen slik og kjørte hjemover med forundring i sinnet. Hjemme klarte jeg med letthet å sette rosenkransen sammen igjen, men jeg vet at den heretter ikke skal brukes i fart.