Uhøytidelig og tankevekkende om valg

Den 12. juli skrev jeg et innlegg om valfarten eller pilegrimsvandringen som arrangeres den 29. august. Det blir faktisk den 25. gangen dette arrangeres. Som nevnt i innlegget om saken, er det især de polske katolikkene som er opptatt av valfarten, og den arrangeres til minne om presten Jerzy Popieluszko, som ble drept av polske myndigheter mens han med Kirken i ryggen kjempet for arbeiderrettsorganisasjonen Solidaritet.
Pilegrimsvandringen den 29. august foregår som tidligere fra St. Maria kirke i Askim via Mariakilden ved Hovin kirke til Mariaholm, det katolske leirstedet ved stranden av Øyeren i Spydeberg kommune.
Ettersom jeg er hjemmehørende i distriktet for pilegrimsferden, har jeg ved flere anledninger tatt store ord i munnen og sagt og skrevet at dette vil jeg være med på. Derfor bestemte jeg meg i går, onsdag kveld, for å finne ut mer konkret hva jeg har i vente sammen med de andre pilegrimene den siste lørdagen i august.
Jeg dro til onsdagsmessen i St. Maria kirke, fulgte pater Piotr sin kjærlighetsfulle gjennomgang av den forenklede liturgien, vekslet noen ord med et par av de andre i menigheten etterpå, og satte meg i bilen på vei til Spydeberg. Triptelleren ble nullet ut, og jeg hadde et kamera klart på passasjersetet for å fotografere interessante ting underveis.
Det var bare det at det regnet denne kvelden. Den forsiktige dryppingen som var i gang da jeg dro til messe, hadde utviklet seg til et mildt sommerregn da messen var over. Jeg kjørte rv. 128 til rundkjøringen der veien møter den nye E18 med motorveistandard, svingte mot høyre på E18 med ordinær standard og krysset Glomma på Fossum bru, vel vitende om at det noen hundre meter lenger mot sørvest blir bygget en ny, monumental Smålenene Bru som om mindre enn 2 år vil være veien vi bruker for å krysse Glomma her i Indre Østfold.
I det lokalt kjente Myrakrysset svingte jeg av mot høyre, passerte Spydeberg stasjon og deretter jernbaneovergangen. Da hadde jeg kjørt bare 8,3 km, og jeg var rimelig fornøyd. På en god dag vil jeg klare å spasere en slik etappe på under halvannen time.
Veien fortsatte med en høyresving, og etter nøyaktig 3 km så jeg Hovin kirke på høyre side. Kirken er vel slett ikke av de eldste, men her har det vært kirkested i ca 1000 år. Bak kirken ligger visstnok Mariakilden, og jeg kikket på kameraet som lå på passasjersetet og formelig skrek etter å bli benyttet, men utenfor var regnet nå tiltatt i en slik grad at ikke engang bøndene i Spydeberg var særlig happy. Å stoppe og gå ut av bilen her for å ta bilde av en olle som lokalbefolkningen har visst om i århundrer, ville virke sært, for ikke å si sykt.
Jeg fortsatte videre på fylkesveien mot Mariaholm, Stegenveien heter den tydeligvis, ut fra skiltene.
Veien slynget seg i mer og mer hissige bakker og kurver. Snart begynte jeg å lure på om jeg virkelig befant meg i Østfold og ikke i et mer bergfylt fylke. Gårder og åkere fylte synsranden på begge sider av veien, men plutselig steg et gigantisk, grått byggverk ut av tåka et godt stykke til høyre for veien. Jeg gjenkjente Solbergfoss kraftstasjon, det nordligste av de tre kraftverkene som vitner om Askims utnyttelse av Glommas enorme energiressurser. De fjerne betongfasadene ga meg samme uhyggelige kamplyst som vindmøllene en gang i tiden ga den ynkverdige ridder Don Quijote.
Et godt stykke lenger framme dukket det opp en hvit veiviser med "Tom's sveis" skrevet i sort skrift. I noen sekunder filosoferte jeg over oppfinnsomheten hos norske frisører, både når det gjelder valg av navn på frisørsalongen og plasseringen av den. Der ute, i den nordre delen av Spydeberg, kan det knapt være hoder nok å leve av for en frisør, tenkte jeg, før det slo meg at "sveis" neppe henspilte på hårpryd, men snarere på mekanisk virksomhet med gassflamme, sveisetråd og håndholdt maske.
Kilometerne tikket inn på triptelleren. I en ekstrem venstresving så det ut som om veien skulle gå tvers igjennom et stabbur, men i siste liten bøyde asfalten utenom, og det bar utforbakke i en løvskog som virket som en grønn tunnel rundt veien. Jeg hastet videre, det begynte å mørkne enda så tidlig det var, og vindusviskerne gikk på fullt. Da dukket skiltet opp som viste at jeg hadde kjørt for langt. Akershus fylke, Enebakk kommune.
Det var bare å snu. Det tok tid å finne en sidevei som var bred nok for den lange stasjonsvognen, men snart var jeg på langsom vei tilbake. Ettersom jeg hadde nullstilt triptelleren før avreise, var det viktig å regne seg nøyaktig tilbake igjen. Etter en liten stund oppdaget jeg veiviseren med "Mariaholm", som pekte mot venstre i forhold til den retningen jeg nå kjørte. Jeg stanset et øyeblikk, vurderte å fotografere skiltet, men fant det nok en gang altfor dumt å gå ut av bilen i det bedrøvelige været. Et liten øvelse i hoderegning fulgte, og jeg fant ut at avstanden fra St. Maria kirke til avkjørselen ned mot Mariaholm er 19,5 km. Anslår vi den smale, private veien ned til leirstedet å være 500 meter lang, er gangavstanden for pilegrimsferden i august temmelig nøyaktig 20 km.
To mil. I et hvilket som helst vær.
Før jeg begynte vurdering av avstand og belastning, så jeg at veiviseren til Mariaholm var så dekket av løvverket fra trærne omkring at den var helt usynlig for meg da jeg kom sørfra. Det er nesten verdiløst at den er synlig bare for dem som kommer nordfra, så jeg tok en beslutning: En av de nærmeste dagene skal jeg dra til samme sted igjen, utstyrt med hekksaks og gardintrapp slik at jeg kan renske opp skikkelig rundt veiviseren, og i god tid før valfarten 29. august.
Tenk om de forreste pilegrimene hadde gått forbi og vandret for langt!
På veien hjem glante jeg rundt meg på det bakkete landskapet og den smale, svingete veien; jeg tenkte på den polske damen som før sommeren fortalte meg at hun pleide å delta i valfarten fram til Mariakilden - 11,3 km - men ikke helt til Mariaholm, og jeg begynte å pålegge meg selv samvittighetskvaler over å være på vikende front i forhold til hele valfarten.
Samtidig slo fornuften inn. Hvis jeg, en mann på godt og vel 50 år, ikke finner vandringens lengde og eventuelt været egnet for min fysiske form, hvem rammer det hvis jeg snur på halvveien?
Svaret er: Ikke en levende sjel. Ikke engang den myrdede pater Popieluszko vil få det bedre om jeg, en korpulent synder og livsnyter, presser meg til å gjennomføre en altfor lang promenade i altfor dårlig vær. Det er kun et spørsmål om hvor langt jeg ønsker å strekke meg for å vise meg selv og enkelte andre hva jeg er villig til å utsette meg for i den hensikt å hylle en prisverdig, rettferdig sjel som i moderne tid ble martyr i kampen for andres vel.
Ingen taper noe på at jeg hopper av ved Mariakilden eller kanskje helt nede ved Spydeberg stasjon. Hvis jeg i motsatt fall følger pilegrimstoget hele veien til Mariaholm, gagner det ingen annen enn meg selv, som i ettertid kan si at "dette gjorde jeg, i et forrykende vær!".

I likhet med alle andre katolikker som befinner seg et eller annet sted på Østlandet den siste helgen i august, har jeg et valg: Jeg kan delta i pilegrimsvandringen eller ikke, og om jeg deltar, kan jeg velge å snu når det passer meg.
Et tilsvarende valg har jeg når jeg nå ser at det av grunner som jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg, vil gå relativt lang tid før jeg med rimelighet kan vente å konvertere og bli en fullverdig katolikk med alle sakramentale rettigheter. Dette valget dreier seg om at jeg kan enten fortsette som nå og være medlem av Den katolske kirke i Norge uten sakramentale rettigheter, eller jeg kan gjennomføre det som kreves og stille meg fram for fermingens sakrament i min lokale menighet slik at jeg kan bli katolikk i alle betydninger av ordet.
Velger jeg å avstå fra full konvertering, går det bare ut over meg selv. Ingen andre vil tape noe på at jeg i uvisdom avstår fra å gjennomføre de ritualer som pateren og biskopen forlanger, og som øker mine sjanser for en evighet i salighet. Velger jeg i stedet å fullføre prosessen og konvertere med alt hva det medfører, vil også det få konsekvenser kun for meg selv, men disse konsekvensene vil utelukkende være til gagn og velsignelse.
Som så mange ganger før ser jeg at alt som har med mitt forhold til Den katolske kirke å gjøre, handler om mitt forhold til min egen samvittighet. Dette går igjen i det jeg leser, i de valg og prioriteringer jeg gjør, og i mine samtaler med den kjære pateren i menigheten.
Valfart eller ikke - konvertering eller ikke - det er kun spørsmål om hvor oppriktig jeg ønsker å være mot meg selv. Hvis det regner den 29. august, vil jeg oppriktig talt føle det meningsløst å rusle 2 mil til fots - gjennom Spydeberg, av alle steder.
Å gjennomføre de nødvendige ritualer for å konvertere derimot, er noe jeg ikke våger å la være. Det førstnevnte, valfarten, har den begrensning at den må finne sted en bestemt dato som er fastsatt av andre. Det sistnevnte har den fordelen at jeg selv kan påvirke fastsettelsen av datoen. Kanskje er det denne enkle formen for kontroll som gjør at jeg vil fristille meg selv i forhold til pilegrimsvandringen, mens jeg med kontrollen i behold kan si at konvertering er uunngåelig når jeg bare får tid nok på meg.
Som sagt: Jeg kommer tilbake til saken!