Gemütlichkeit

Mange ganger i de siste to årene har jeg latt meg forundre og begeistre over hendelser og episoder som har overgått enhver forventning og som ofte har opptrådt i stim innenfor en tidsbegrenset, intens periode.
Tirsdag 28. september 2010 ble en slik dag.
På forhånd har jeg latt bloggens lesere få innblikk i mine gjøremål i begynnelsen av denne uka, nemlig å delta i et seminar på fergen Color Magic, og at jeg håpet å få sjanse til å besøke en katolsk kirke under de fire timene med landligge i Kiel.
Dette ordnet seg uten problem. Før avreise hadde jeg tatt rede på hvor i sentrumsområdet det finnes katolske kirker. Da vi var kommet i land og noen av mine medreisende hadde funnet en utendørs ølservering, oppga jeg et påskudd for å vandre i vei på egen hånd.
Kanskje var det en seier for min målrettede organisering av formiddagen, og kanskje var det en triumf for min individualisme og særhet – eller var det kanskje begge deler? I hvert fall satt jeg i ro i St. Nikolaus-Kirche da kirkeklokkene i byen slo tolv.
Kirken var åpen og tom. Det var uendelig godt å bruke langsom tid der inne midlertidig fristilt fra det faglige og sosiale fellesskapet ved seminaret. Kirken virket moderne og var preget av tysk nøkternhet. Her rådet den Gemütlichkeit som er så typisk for tysk samhandling: En respektfull, korrekt og bare passe åpen holdning til omgivelsene for å kamuflere det alle vet, nemlig at det i siste instans er individet som er viktigst.
Den tyske, katolske St. Nikolaus-Kirche i Kiel oppsummerer denne velkjente Gemütlichkeit. Den femdelte altertavlen og de fjorten ganske store korsveibildene på langveggene taler direkte til den enkelte, men lar responsen foregå i det indre.

Kirkens eneste sidealter er viet Jomfru Maira og hennes rolle som sørgende mor, uttrykt i en liten kopi av Michelangelos Pietà fra Peterskirken i Roma. Jeg brukte en del tid ved dette sidealtereret.
På veien ut nappet jeg med meg et eksemplar av menighetsbladet og nikket broderlig til en dame som var på vei inn i kirken idet jeg var kommet ut. Hun nikket smilende tilbake.
I de neste minuttene tenkte jeg på hvilken form for fellesskap som i det lange løp betyr mest, enten den ordløse, nikkende og smilende forståelsen med den fremmede damen på vei inn i kirken etter meg, eller det ironisk glisende brorskapet med mine tørste medreisende som jeg gjenfant like etterpå, ikke helt utørst jeg heller. Relasjoner finnes i like stort antall og i like mange kvalitetsgrader som det finnes medmennesker.
- - -
Ja, jeg klarte å presse inn et kirkebesøk i lunsj- og landlovpausen under seminaret. En rekke mindre og ikke spesielt betydningsfulle observasjoner og opplevelser inntraff i timene som fulgte. Det vil føre for langt å spesifisere disse hendelsene, men samlet føyde de seg inn i rekken av merkverdige sammentreff som hendte meg denne dagen.
Under den offisielle avslutningen av seminarets fagdel noen timer senere, presterte jeg til og med å vinne en av sponsorgavene i gevinst samt selve hovedgevinsten, begge deler trukket helt tilfeldig blant seminarets 430 deltakere.
Hva mer kan en mann som jeg vente av en annerledes arbeidsdag? I betalt lunsjpause fikk jeg besøke en katolsk kirke, deretter observerte jeg folk og hendelser med et eget klarsyn, og til slutt vant jeg 2 verdifulle gevinster til min arbeidsplass i et lotteri der jeg hadde bidratt bare med mitt navnetrekk.
Tirsdag 28.09.10 ble dermed en av disse få dagene i livet da gavene fra Forsynet er så høyt hevet over forventningene at jeg bare må bøye kne i takknemlighet og undring.

Utenlands

I ettermiddag har jeg scrollet gjennom en del digitale bilder jeg har liggende på PCen. Da jeg hadde sett igjennom alle bildene fra en utvidet helgetur til Lisboa våren 2007, slo det meg hvor umulig det var å finne bilder fra portugisiske katedraler i min lille samling. Kirkespir som avtegner seg mot himmelen finnes det en del av på oversiktsbilder oppe fra festningen eller fra den halsbrekkende heisinnretningen ved Bairro Alto. Monumentet over oppdagelsesreisene er fanget inn med kameraet mitt fra alle tenkelige vinkler, og de gule trikkene ses på en rekke gatebilder, slik som over denne teksten. Det merkelige slottet i Sintra er behørig avfotografert, men kirkelig interiør glimrer ved sitt fravær.
Jeg begynte å tenke at vi kanskje ikke besøkte noen kirke under den turen, kona og jeg, men det stemmer ikke helt. Jeg har et klart minne om at vi gikk inn i en kirke en kveld, satte oss ned i noen få minutter, og ute på gata like etterpå støtte vi på selveste professor Jon Bing. Det var det viktigste minnet fra kirkebesøket.
Mappen med bilder fra Budpest våren 2008 viser samme åndelige ensidighet: Bygningsfasader og bruer, parker og slott, Donau sett fra Buda-høyden og Szechenyi-badet i froskeperspektiv ruller over skjermen, men ikke et eneste kirkeinteriør.
Både Portugal og Ungarn er i hovedsak katolske land, og kirker finnes i hopetall i alle deler av landenes hovedsteder, så hvordan kunne det være mulig at jeg for såpass kort tid siden gikk uinteressert forbi alle kirkebygg? Jeg har nesten glemt hvordan jeg bevisst må ha sjaltet ut kirker som mulige besøksmål og i hvert fall som fotoobjekter på de siste årenes storbyferier. Det er oppsiktsvekkende.
Kanskje har min dragning mot Den katolske kirke ikke vært så sterk fra begynnelsen. Den må nemlig ha startet før Budapest-oppholdet i mars 2008. Sannsynligvis var den bare en nysgjerrighet, en fornemmelse av undring og uventet interesse i dypet av mitt indre, nesten pre-bevisst. I løpet av de sju månedene fra mars til oktober 2008 har dragningen vokst til et behov, og i dag, to år senere, har den ført til en beslutning og en nært forestående endring av livskurs. Også dette er oppsiktsvekkende.
Den tilsynelatende mangelen på sammenheng mellom mine bildeserier fra Lisboa og Budapest på den ene siden og kunngjøringene under dagens messe i Mariakirken i Askim reiser en serie spørsmål som bare kan besvares av meg selv og kanskje av den som har fulgt denne bloggen med særskilt interesse fra første dag. Under messen i dag kunngjorde nemlig pateren at det om to uker vil bli opptakelse i menigheten ved at Inventus (her sa pateren mitt virkelige fornavn) skal gjennomgå ferming og inntrede i Kirkens fellesskap. Det ga meg en første, pirrende føling med høytiden under seremonien som jeg ser fram til med økt spenning.
Jeg har sørget for å gjøre pateren orientert om at jeg ikke er helt lett tilgjengelig i de neste to ukene. En del jobbmessig og privat reisevirksomhet venter meg, men jeg har til hensikt å komme til messe her hjemme på de to kommende onsdagene. Her vil jeg trolig kunne drøfte de siste forberedelsene med pateren.
I morgen drar jeg av sted til Kiel. Det skal foregå en stor, pedagogisk konferanse om IKT-verktøy for skolene på Color Lines krysning til Kiel i morgen og på returen tirsdag, og vi er en liten gjeng fra Askim som kommer til å delta.
Enda jeg har vært i Kiel noen ganger før, og enda fergeturen gir bare noen få timer i land på tysk jord, har jeg for lengst undersøkt hvor jeg skal finne en katolsk kirke i byen. Det gjenstår å se om jeg finner mulighet til å kikke inn og søke ro fra konferansen i en kort stund i den tiden som gis til å spise tirsdagslunsj på egen hånd, men i så fall skal jeg dokumentere kirkebesøket med bilder. Kiels varehus, torg, havneområde og gjennomfartsveier har jeg sett og fotografert før. Nå er det andre severdigheter som er mer interessante.

Ingen sensasjon

Oftere og oftere forsøker jeg å minne meg selv om at min forestående konversjon ikke er noen sensasjon for andre enn meg selv. Jeg ser meg iblant tilbake bare for å konstatere at det jeg husker å ha vært med på i det siste, faktisk har funnet sted. Det er da jeg rammes av vantro undring over at det er jeg som har gjennomgått denne endringen og som nå er meget nær å stige inn i fellesskapet av verdens katolikker.
Dette fortoner seg i slike øyeblikk som en sensasjon uten sidestykke, men virkningen kan bare ses i mitt eget liv og hos de få personene som jeg forholder meg til i den mest private nærhet. Utover dette er det - heldigvis - ingen sensasjon at en etnisk nordmann i voksen alder velger å bli katolikk.
Det er ingen sensasjon av den grunn at konversjonen vedkommer svært få. Utad i samfunnet er det nesten som et tilbakeskritt, et utslag av sviktende rasjonalitet. Sensasjonen forblir innenfor privatsfæren, og skulle nyheten om konversjonen slippe ut til en større krets, er man på ingen måte sikret å få beholde inntrykket av å gjennomleve en sensasjon i ens egen mikrotilværelse.
Dette må jeg iblant forklare meg selv slik at jeg ikke skal miste av syne min ringe posisjon i verdensaltet.
Samtidig dukker det iblant opp hendelser så forunderlige at jeg må lure på hvem som egentlig har styringen. Selv har jeg ikke oversikt og framsynthet nok til å påvirke mitt eget liv på slike overordnede måter som jeg noen ganger opplever. Evnen til å oppdage strukturer på et høyere plan er blitt kraftig utviklet hos meg i de siste halvannet eller to årene, en innsikt som har gitt meg enda mer undring og økt takknemlighet.

Jeg kom over ei bok i en av hyllene her hjemme i går. Den står i den innholdsrike samlingen av svenskspråklige bøker, og jeg vet godt at jeg har lest den. Jeg må ha kjøpt den sensommeren 2008, altså noen måneder før jeg gjennomførte mitt aller første besøk ved en katolsk messe.

Boka heter "De tre tornrummen" og er en samling intervju med 6 kristne, svenske forfattere. Intervjuene er skrevet av Lennart Göth. Jeg har åpenbart nevnt boka en gang tidligere på denne bloggen, nemlig 07.04.09. I dag derimot, forundrer det meg enormt at jeg gikk til innkjøp av ei slik bok en god stund før dragningen mot Den katolske kirke tok overhånd i mitt liv. Kanskje var det avgjørende for kjøpet at jeg hadde kjennskap til 4 av de 6 forfatterne fra før. Ja, dette synes som den mest sannsynlige grunnen til at boka ble kjøpt, men det må samtidig ha vært noe annet, en nysgjerrighet som var pirret fordi den store Torgny Lindgren, som jeg har nevnt flere ganger her på bloggen, er blant intervjuobjektene.

På side 85 i boka får han spørsmålet: "Men du har sagt: 'I någon mening är jag ju religiös.'" - Og Lindgrens svar lyder: "Ja, ja. Jag är ju katolik."

Dette er sterk lesning, for Lindgren er kjent for å behandle sin katolske tro med stor diskresjon.

Senere i interjvuet, på side 96, forteller Torgny Lindgren følgende slående historie, og da jeg leste dette om igjen tidligere i dag, oppdaget jeg med ett hva som er selve sensasjonen, nemlig en skjerpet observasjonsevne:

"Jag skrev en liten roman som heter "Ormens väg på hälleberget", och den berättelsen slutar med ett väldigt jordskred. En liten stuga sopas med i skredet och begravs. Och när jag skrivit den och lämnat den på förlaget körde jag upp till mina föräldrar längs inlandsbanan och hade bilradion på. Jag rattade in de lokala nyheterna efter det att jag for förbi olika platser. Och när jag var någonstans vid Åsele så berättades det i en nyhetssändning om exakt detta jordskred. Det var väldigt...."

"Du får akta dig för vad du skriver. Du kanske framkallar det."

"Ja. Nej, så kan ju universum inte vara inrättat. Det är väl så att ens observans skärps, att man lägger märke till det man inte hade lagt märke till innan."

Storheten i slike observasjoner etterlater oftest bare et personlig inntrykk, ingen applaus og ingen prinsesseoverskrifter. Kraften i opplevelsene forblir en uforklarlig privatsak.

Så også med min konversjon, ifølge statistikken én av hundre dette året. I dag var det dette som falt på plass som tema på denne bloggen, en sammenheng og en slutningsrekke som ikke var på plass før i de siste minuttene forut for skrivingen. Enda en gang har Torgny Lindgren bidratt til å tilføre meg innsikt og aktelse for det katolske univers. Det startet i 2007 med at jeg i ren interesse for mat og drikke kjøpte en roman med den forlokkende tittelen "Norrlands akvavit".

Ordenene

Jo mer jeg har blitt kjent med Den katolske kirkes indre liv, jo mer har jeg blitt oppmerksom på ordensvesenet og betydningen av å tilhøre en orden for dem som har viet sitt liv til Kirken.
Ennå vet jeg så uhyggelig lite om alt dette, men det er godt å se framover og vite at det fins en mengde felter hvor jeg i all framtid kan øke mitt kjennskap og mine kunnskaper. Ordenene innenfor Kirken blir et av flere satstningsområder for min kunnskapsvekst.
De ulike ordenene har oppstått på forskjelliger tider i historien. De har navn etter en helgen eller et symbol som er spesielt viktig for ordenens ideer.
Jeg har iblant forsøkt å finne paralleller innen lutherske kirker, men det tror jeg ikke er mulig. Om vi betrakter f.eks. de forskjellige misjonsorganisasjonene innenfor Den norske kirke, ser vi at de skiller seg fra hverandre med små, teologiske tolkningsforskjeller.
Lite vet jeg, men mitt inntrykk er at forskjellene mellom de katolske ordenene dreier seg mer om idealer enn om teologi. Alle er de del av den samme Kirken med den samme katekismen og den samme messen.
Derimot legger de ulik vekt på forhold som fattigdom, taushet, urte- og grønnsakdyrking, sosialt bistandsarbeid og opplæring. Jeg har forstått det slik at katolske prester har vært gjennom en fase som munk i et ordensfellesskap under opplæringen og forberedelsen til prestegjerningen.
Jeg innser nytten og den livsnødvendige støtten som ordensbrødre kan gi hverandre i denne fasen. Det kan ikke være lett å være ung teologistudent og se fram mot et liv i sølibat og materiell enkelhet. Ved inngangen til en slik karriere, om vi skal bruke et slikt verdslig uttrykk, må ordensfellesskapet være av helt avgjørende betydning for å finne mening og støtte til veien videre. Kanskje er det også nettopp innenfor ordensfellesskapet at de eldre brødrene - eller søstrene i nonneordener - kan bidra til å avgjøre om en novise egner seg til et livslangt kall som søster eller broder, eller om en lettere form for livsstil er mer safe i visse tilfeller.
Alle de viktigste ordenene har både munk- og nonnefellesskap, har jeg forstått. Samtidig er det flere ordener som bare opererer overfor ett av kjønnene.
Det som har gjort meg oppmerksom på ordenstilhørigheten hos de ulike prestene og nonnene jeg har lest om, er forkortelsen som ofte oppgis umiddelbart etter etternavnet. Vi finner f.eks. O.F.M. etter fransiskaneres navn. O.P. er forkortelsen som brukes av dominikanere. S.S.C.C. betegner tilhørighet i ordenen med det morsomme navnet picpus-fedrene, og bak forkortelsen O.M.I. skjuler oblatfedrene seg. Forkortelsene er basert på latinske ordensnavn, og ofte består forkortelsen av langt færre bokstaver enn det er ord i ordensnavnet.
På flere måter er det mulig å se forskjell på medlemmer av de ulike ordenene. Fransiskanerne er lett kjennelige på sine brune kutter med lang, spiss hette hengende på ryggen. Dominikanerne kler seg i off-white, og oblatfedrene, som den kjære pater Piotr tilhører, har en flott, sort kappe uten hette og et stort messingkors festet som en dolk i beltet.
Jeg synes en ordensbror i full utrustning tar seg imponerende ut rent visuelt, og når jeg i samme øyeblikk tenker på hva en mann gir avkall på for å kunne tilhøre en orden, øker min respekt og beundring ytterligere.
Jeg ser fram til å lære mer om ordenene og deres betydning i det enkelte medlems liv. Slik det forholder seg for øyeblikket, er jeg bare tilfreds med å konstatere at det fins et rikt spekter av ordener, og de gjør en seriøs og nødvendig innsats for alle som ønsker å vie sitt liv til Kirken. Herfra går det an for meg å lære mye mer om dette viktige temaet.
- - -
Bildet øverst: Et pilegrimsfølge på vei til Den svarte Madonna i Częstochowa med en brunkledd fransiskaner i bakerste rekke.

Tilhørighet

I disse dager er pateren i min lokale, katolske kirke ikke å treffe. Han skulle på retrett i 12 dager fra 13. september, lød beskjeden som ble gitt under kunngjøringene ved messen dagen før.
Jeg unner den gode pater Piotr all mulig tid til å hente seg inn, samle styrke til sin gjerning og bygge opp fornyet godhet og velvilje overfor rufsete menighetslemmer som f.eks. meg.
Samtidig kjenner jeg et intenst savn etter pateren. Jeg innser at han representerer Kirken i mitt liv. Han er dens forlengede arm med den hånden som jeg billedlig talt har vært avhengig av å kunne holde i gjennom min stadig sterkere tilhørighet i denne minoritetskirken i norsk sammenheng.
Det har gått 13 måneder siden jeg skrev et blogginnlegg med tittelen "I påvente av pateren". Innlegget ble lastet opp i den tiden jeg var ferdig med fjorårets sommerferie, mens pateren startet ferien seint og var derfor stadig bortreist på den tiden. Helt siden den første samtalen i februar 2009 har han vært min mentor, min støtte, min skriftefar, mitt katolske forbilde, min veileder - ja, selve midtpunktet i min tilhørighet til Den katolske kirke. Derfor savner jeg ham nå som han er bortreist på retrett, og jeg ser fram til å møte ham igjen ved messen førstkommende søndag.
I mange faser av denne lange vandringen har jeg vært sterkt fascinert av Kirken som institusjon og som åndelig hjem. I dette hjemmet er det pater Piotr som er selve vertskapet i min lille verden; det er ham jeg kjenner best av alle katolikker jeg har møtt. Samtidig kjenner jeg ham kanskje ikke når det gjelder hans personlighet og hans private interesser. Det eksisterer et skille mellom hva jeg forstår intuitivt og hva jeg ikke forsøker å finne ut når det gjelder paterens person. Han må uansett forholde seg til mange skjulte deler av meg, så han får selv velge hvor åpenhjertige våre samtaler skal være fra hans side.
Sannheten er at min beundring for ham, som jeg ga uttrykk for allerede 14. februar i fjor, ti dager etter bloggens oppstart, har vokst for hver eneste gang jeg har hatt direkte eller indirekte kontakt med denne Kirkens mann i Askim. Ved å være pater på sin egen måte har han fått meg til å kjenne tilhørighet til den lokale menigheten og til Kirken i videste forstand. Jeg tror også at hans milde måte å være på har påvirket menigheten forøvrig slik at min kone og jeg blir mottatt og hilset på de mest vennlige og respektfylte måter når vi kommer ruslende til messe. Min kone treffer alle slags folk i sitt arbeid og opplever rett som det er hyggelige tilleggskommentarer fra polske pensjonister eller vietnamesiske småbarnsmødre som har observert henne i kirken. Jeg er stolt på hennes vegne.
Det er her jeg hører til nå. Dette er min kirke, og pater Piotr er min prest. Jeg ønsker ham Guds rikeste velsignelse under den sannsynligvis sårt tiltrengte retretten. Med folk som meg på vei inn i Kirkens fellesskap trenger han all den åndelige styrke han kan få, men fra min side har han også all mulig støtte og beundring. Hans seriøse og på samme tid joviale stil gjør Kirken troverdig og tiltalende - et sted å vite seg hjemme.

God poesi

To ganger tidligere har jeg nevnt haldenseren Henning Kvitnes på denne bloggen. Begge gangene var på forsommeren i fjor, nemlig i teksten "Henning Kvitnes: Pescatorio" og "Romertall C". Det burde ikke overraske noen at jeg som østfolding er fascinert av den følsomme trubaduren fra byen lengst sør i fylket.
På 1980-tallet var Kvitnes en toneangivende sanger i norsk rock, og uten at jeg engasjerte meg nevneverdig i hans skapende aktivitet den gangen, har jeg forstått at han kategorisk avviste tanken på å synge rock på norsk.
Så kom 90-tallet, og etter noen få år snudde Henning Kvitnes. Han fikk en stor hit med låta "Evig eies kun et dårlig rykte", en tekst som vitner om livsvisdom og varierte erfaringer. Fremdeles spilles denne sangen jevnlig på NRK Østfold, selv om Kvitnes har levert en rekke store hits etter denne.
I de to ovennevnte innleggene på denne bloggen refererte jeg en av sangene fra hans album "Ut av veggen" fra 2006. Sangen heter "Fiskerens ring" og omhandler pave Johannes Paul IIs død. At sangen har nettopp pavens dødsfall som tema ble faktisk bekreftet av en kommentator så seint som 13. mars i år.
Jeg liker godt både Henning Kvitnes og de norskspråklige låtene hans. Selv har jeg opplevd ham på konsert i Halden og Askim flere ganger, og jeg har faktisk også vekslet noen ord med ham en gang eller to. En gang fikk jeg ham til å signere en av hans CDer som jeg aktet å gi i gave til en kjent, svensk rockeartist. Jeg tror det var hyggelig for Henning å få vite hvor plata skulle ta veien.
Enhver sangtekst er i prinsippet et dikt, og ethvert dikt kan som kjent leses og tolkes ut fra den enkeltes assosiasjoner. Jeg vil derfor gjøre Henning Kvitnes' ord til mine når jeg henter fram et vers fra en annen av låtene fra "Ut av veggen". Sangen har nr. 3 på CDen og har tittelen "En god dag". I siste vers synes jeg ordene fanger bedre enn alle disse mine ordrike bloggtekster hvordan jeg opplevde å møte Kirken. Jeg vil ikke på noen måte sette likhetstegn mellom meg selv og Kvitnes' referanse, for lite vet jeg om hva som fikk ham til å skrive denne teksten. For meg gir det imidlertid mer enn godt nok uttrykk for mottaket av en ny livsstruktur når han sier det på denne måten:

Jeg står her i lyset og takker for mørket
som fikk meg til å søke meg hit
Det blir som et puslespill når jeg ser meg tilbake
og prøver å finne hver bit
Jeg stod der i døra med hjertet i fatle
og prøvde å finne et smil
Jeg visste at veien jeg var nødt til å vandre
hadde mange, lange ekstra mil

Den fremste blant enere

Pave Johannes Paul II har i sitt hjemland Polen en posisjon som knapt kan overvurderes. Bildet over er tatt ved inngangen i borggården i slottet Wawel i Kraków. Denne bronsestatuen utstråler den polskfødte pavens mildhet og kjærlige holdning til folket, og dette er langt fra den eneste skulpturen eller avbildningen av Johannes Paul II som finnes der i byen. Årsaken er klar og forståelig.
Knapt noe enkeltmenneske preget det 20. århundre i større grad enn Johannes Paul II. Hans direkte og indirekte bidrag til kommunismens fall i Øst-Europa og dermed på avslutningen av den kalde krigen på hele den nordlige halvkule er handlinger av påvirkning og involvering som uomtvistelig gjør ham til en fredsfyrste av rang.
Allerede som biskop og senere kardinal Karol Wojtyła var han populær og aktet både av folket og Kirken. Han hadde bak seg allsidige studier og var særdeles språkmektig. Han skal være den paven som gjennom historien har tredjeplassen i antall år i Den hellige stol - 27½ år i alt, fra 16. oktober 1978 til 2. april 2005. På den måten preget Johannes Paul II hele den siste fjerdedelen av det 20. århundret og begynnelsen av neste. Det er derfor vi med en viss rett kan forutsi at han vil bli husket og referert langt inn i framtida.

Bildet ovenfor henger ved utgangen av Vatikanets museer og viser den folkekjære paven omgitt av barn, en typisk scene for denne paven. Det var i Vilnius i oktober 2006 at jeg for alvor fikk øynene opp for Johannes Paul IIs betydning i land der Den katolske kirke står sterkt. Litauen er et av Polens naboland og har en betydelig, polsk minoritet. Folk i de to landene regner hverandre som brødre, og det var derfor av stor, nasjonal betydning også i Litauen at det kom en polsk pave til makten i 1978. Nesten 80% av Litauens befolkning er katolikker.

Johannes Paul II besøkte Litauen i 1993, og da jeg besøkte hovedstaden 13 år senere, var det fremdeles rikelig med minner etter besøket rundt i byen. Marmortavlen ovenfor forteller på litauisk og polsk at pave Johannes Paul II foretok et pilegrimsbesøk i Vilnius den 5. september 1993.

For meg ga det en viss ettertanke å se dette minnesmerket. Det hadde da gått halvannet år siden Johannes Pauls død, og det gjorde inntrykk på meg å se at litauerne lenge før hans bortgang hadde satt opp minnesmerker med varig holdbarhet.

Inne i en av kirkene i Vilnius henger dette maleriet, tydeligvis laget etter et fotografi fra pave Johannes Paul IIs besøk i denne kirken i 1993. På bildet ses kirkens eksteriør til høyre for paven. Maleriet har et visst format, og med sine sterke farger tar det seg noe indiskret ut inne i denne kirken, der alle skulpturer og all ornamentikk er hvitkalket. Like fullt må det ha vært viktig for katolikker i Vilnius å få dette bildet på plass som en dokumentasjon for all ettertid.

Jeg besøkte kirken under en guidet tur rundt i byen, og jeg var på den tiden ikke spesielt interessert i kirker. Det gjorde imidlertid inntrykk på meg å se hvordan vår middelaldrende, kvinnelige guide steg inn i kirker og katedraler med all den rituelle ærefrykt som senere har blitt så naturlig, selv for meg. I tillegg forsto jeg at pave Johannes Paul II og bilder av ham i Vilnius hadde en spesiell og i mine øyne hemmelighetsfull symbolverdi. Kanskje ble den korte turen min kone og jeg gjorde til Vilnius høsten 2006, et av de viktige frøene som siden skulle vokse og til slutt gjøre det umulig for meg å holde meg unna Den katolske kirke to år senere.

Bispegården i Kraków var i noen år Karol Wojtyłas hjem. I et av vinduene over en portal som fører inn til gårdsplassen på innsiden av bygningsmassen, er det blitt plassert et fotografi i naturlig størrelse. Der står den folkekjære paven, relativt ung og frisk, i hvit drakt og vinker til forbipasserende. Når man først har oppdaget dette bildet, blir det umulig å la være å stirre opp mot den imøtekommende skikkelsen, og det er formelig som om han lever i beste velgående der oppe.
Sannsynligvis gjør han nettopp det, den gode pave Johannes Paul II. Det har vært ivret for å saligkåre ham på dagen fem år etter hans død. Det skulle altså ha skjedd den 2. april i år. Jeg har ikke klart å bringe på det rene at dette ble gjort, noe jeg garantert ville ha fått med meg. Sannsynligvis mangler noen avgjørende detaljer, og i så fall finner jeg prosessen ytterst tillitvekkende. Den som som utsetter saligkåringen av Johannes Paul II, lar seg ikke lede av føleri, men søker objektiv dokumentasjon. Dette er med på å styrke tilliten til alle andre saligkåringer som har funnet sted.
Uansett vet vi at ettervirkningene av pave Johannes Paul IIs pontifikat vil prege Kirken og verden ennå i mange, mange år.