Presterollen

Den katolske pateren har en posisjon som jeg ser fram til å få større forståelse av. Han er et spennende midtpunkt i menigheten og en myndig administrator under messen. Han er en budbærer og et redskap, en kunnskapsrik og allsidig person som opprettholder orden og trygghet i sin kirke.
I Den katolske kirke er det ingen forundring å spore når presten omtales med pronomenet "han", slik det er gjort i avsnittet ovenfor. Pateren er jo alltid en mann, ingen tvil.
Allerede her er det en rekke moderne mennesker som rister på hodet og trekker seg tilbake i uforstand over en kirke som våger å opprettholde et yrkesmessig kjønnsskille. Når vi i tillegg tar med at presten må forplikte seg til å leve i sølibat - altså ikke bare som ugift og enslig, men også seksuelt avholdende - da strekker vår fatteevne ikke til.
Akkurat her synes jeg pateren i kraft av sin stilling tar et steg opp og blir opphøyet som menneske. Han har i ung alder valgt å forplikte seg til å unnvære noe som for alle andre anses både naturlig og nødvendig, nemlig seksualitet. En gudegave til menneskeslekten, vil mange hevde, og gjør det dermed dobbelt ubegripelig at det fortsatt finnes menn som vil vie sitt liv og legeme til en slik livsstil, stikk i strid med tidsånden og utviklingen.
Jeg tror ikke at det er korrekt etter katolsk syn å regne presten som en hellig mann, men han har definitivt muligheten til å bli det. Den selvvalgte avholdenheten og det ensomme privatlivet tilsier at enhver katolsk prest har både mulighet til og behov for å fordype seg i troen og i forpliktelsen overfor menigheten.
Det er beundringsverdig, intet mindre!
Pateren i min lokale menighet er yngre enn meg, men likevel kjenner jeg enorm respekt og ærbødighet overfor denne blide og vennlige, polskfødte personligheten hver gang jeg hilser på ham. Hvilke valg har jeg gjort gjennom livet som er i nærheten av hans når det gjelder offer? Knapt noe. Og her er han, plassert i en norsk småby, for å betjene sine menighetsmedlemmer på vegne av Gud.
Denne uka er pateren bortreist, og ved søndagsmessen i morgen, 15. februar, er det bebudet at pensjonert biskop Gerhard Schwenzer skal lede messen. Selv om jeg kommer til å savne den faste paterens stemme og bevegelser, ser jeg også fram til å oppleve den 70 år gamle biskopen, som i 2005 mottok en høy utmerkelse for å ha vært biskop i 30 år.
I 2005 var biskop Schwenzer 67 år gammel. Han ble alstå biskop i en alder av 37 år. Hvilke egenskaper han må være utrustet med! Hvilken personlighet! Det skal bli en opplevelse å feire messe under ledelse av denne mannen!
Jeg antar at bloggteksen som jeg skriver i morgen, vil inneholde noen inntrykk fra biskopens søndagsmesse kombinert med flere undringer og refleksjoner som jeg opplever hos meg selv, her på veien til kanskje å bli katolikk.