I påvente av pateren

Dagens innlegg var forsåvidt planlagt. Tema og struktur ble til i mitt slitne hode under plenklippingen i ettermiddag. Det er utrolig hvilke tanker og opplevelser som utspinner seg i skråningen nedenfor huset når jeg følger min selvdrevne Partner med 6,5 hk motor fra Briggs & Stratton mens motorduren overdøves av Ulf Lundell fra mp3-spilleren. Jeg bor på 1,2 mål tomt og bruker aldri mindre enn en time på å slå plenen. Det åpner for de utroligste tankesprang. I dag var det altså kveldens blogginnlegg som falt på plass.
Senere derimot, under trimturen til den kjempebratte Trøgstad Varde på 271 m.o.h. sammen med en god treningskompis, svirebror og sjelefrende, sto det klart for meg at skriveaktiviteten i kveld skal være noe helt annet. Jeg må skrive et varmt og personlig brev til den kjære pateren i min lokale, katolske kirke.
Pater Piotr skal fra i dag være tilbake fra ferie. Det betyr at det er kveldsmesse i morgen, onsdag, for første gang på 4 uker. Jeg har savnet den gode pateren og hans sikre måte å lede messene på. Han er et holdepunkt for meg, en person som vet det meste om mine tanker og min utvikling inn i og innenfor Den katolske kirke. Det er også av ham og hans opptreden i kirken jeg har lært hvordan en messe foregår. Jeg har mye å drøfte men ham nå etter en hel sommer uten direkte kontakt. Jeg håper at han i løpet av de nærmeste ukene har tid til en ny prat om min opplæring og konvertering , men først og fremst er det mye jeg vil fortelle ham, og jeg har en hel del spørsmål å stille. En del av dette stoffet har framgått av innleggene på denne bloggen i sommer.
Når pateren er tilbake og feirer messe med oss onsdag kveld, vil jeg være der - ja, jeg vil på ingen måte gå glipp av messen denne onsdagskvelden! Med meg på innerlomma vil jeg ha brevet jeg straks skal skrive, og som jeg leverer ham etter messen. Så er det bare å vente på svar via mail eller direkte i forbindelse med messen på søndag eller senere.
Etter messen i morgen kveld vil jeg skrive det innlegget som så enkelt kom til meg under plenklippingen i ettermiddag. Det skal handle om "den lange vandringen" som veldig mange konvertitter snakker og skriver om, nemlig den mer eller mindre private søkingen etter mening som førte til at de til slutt fant sjelefred i Den katolske kirke. Jeg har før gitt uttrykk for at min "vandring" varte i over 20 år. Den var alt annet enn god. Dette vil jeg ta for meg i innlegget i morgen kveld, og dette vil trolig dra med seg erkjennelser nok til ytterligere 2-3 innlegg. Vi går inn i en mørk periode på denne bloggen.....