Det lysner mot nord, lysner mot nord
Over alt vi ikke må se før vi tror
(Henning Kvitnes: ”Det lysner mot nord”, fra albumet ”Tid for latskap”, mai 2009)
Over alt vi ikke må se før vi tror
(Henning Kvitnes: ”Det lysner mot nord”, fra albumet ”Tid for latskap”, mai 2009)
Det er i dag eksakt 4 måneder siden denne bloggen ble opprettet. Dette innlegget er nummer 100 i rekken. Det betyr at bloggen har stått urørt hver 6. dag, men er ellers blitt utvidet med ett nytt innlegg alle mellomliggende dager.
Jeg er fornøyd med egeninnsatsen og slår om til et noe bedageligere tempo i skrivearbeidet. Å skrive kortere innlegg er uaktuelt. Jeg er ingen fåmælt mann. Jeg er av den typen som skriver et brev på PC, og uansett hvor knapt og enkelt budskapet er, blir det ikke plass til underskriften på samme side som selve brevet. Navnet mitt spretter over til toppen av side 2, og jeg må sette inn kunstige linjeskift i starten for å få mer tekst på side 2, eller jeg må krympe marger og skriftstørrelse for å få med underskriften på side 1. Opplevd det selv??? Jeg gjør slik hver gang!
Nylig nevnte jeg at jeg ser fram til å være vitne til katolsk konfirmasjon for første gang når biskopen kommer til min hjemby 14. juni for å ”ferme” et lite antall unge. Men jeg har flere katolske opplevelser å se fram til i sommer: Ferieturen går til Sardinia, og jeg regner med rikelige muligheter til å oppleve messe på italiensk. Her hjemme får jeg kanskje sjanse til å overvære messe også i andre katolske kirker enn den lokale her hvor jeg bor. Helt sikkert er det at jeg kommer til å overvære høymessen i St. Pauls kirke i Bergen 9. august. (Dette kommer jeg tilbake til!) Og når jeg ser riktig langt fram, kan jeg røpe at vi ser fram til et besøk i Roma i september, fruen og jeg.
Før alle disse spesielle opplevelsene knyttet til lengre eller kortere reiser skal jeg ha en ny prat med pateren her i den lokale menigheten. På ettermiddagen 24. juni møtes vi for tredje gang til en oppfølgingssamtale. Jeg gleder meg over alle grenser. Jeg ser fram til å komme videre, til å få kyndig og erfaren veiledning i å trenge lenger inn i Den katolske kirkes mystikk og mysterier, til å få hjelp til å nærme meg den store dagen da jeg skal ta skrittet helt inn i den ærverdige skaren av ekte katolikker i fullt sakramentalt fellesskap.
La meg også betro bloggen at jeg har opplevd at bønn virker. Bønn på katolsk vis, med innledende korstegn og ydmyk henvendelse via den salige Maria - det virker! Jeg har opplevd det, uten her å gå i detalj om saksforholdene. Nylig leste jeg flere kommentarer på en svensk, katolsk blogg at det ble anmodet om å be for en kvinnelig prest i Svenska Kyrkan som hadde uttalt seg særdeles uheldig om Den katolske kirke. En av kommentarene var skrevet av en mannlig katolikk som anbefalte å be rosenkransen for den kvinnelige presten, for ”kraften i rosenkransen är enorm…” Jeg blir imponert av slike utsagn. Det gir meg inspirasjon til å be rosenkransen oftere enn jeg har gjort hittil. Det setter meg også på siden av meg selv og min 20 år gamle forklaring på hvorfor bønn ser ut til å virke. Jeg skrev om det her på bloggen på Kong Haralds fødselsdag, den 21. februar. Dette innlegget skrev jeg 3 uker før jeg bevisst og eksplisitt fant en innfallsvinkel til min godt og grundig bortgjemte og nesten avlivede gudstro den 13. mars.
Jeg ser annerledes på tingene nå. Jeg har fått tilbake viljen til å tro at når bønn ser ut til å virke, så virker den faktisk. Ingen psykologisk eller sosialantropologisk eller symbolteoretisk forklaring er nødvendig. Jeg har opplevd at bønn virker! For 12 måneder siden ville denne erklæringen vært fullstendig utenkelig fra min side!
Er det et under? Vel, i mitt liv er det det. I den store sammenhengen betyr det kanskje ikke all verden. Det har krevd en liten milepæl av 100 relativt lange bloggtekster å bringe meg til denne blottstillende erkjennelsen. 100 innlegg på 120 dager. En første botsøvelse for mine 20 gudløse år.
Så nå har den gode Henning Kvitnes allerede for over ei uke siden sluppet enda en CD. ”Tid for latskap” er tittelen denne gangen. Underfundigheten i tekstene bare øker; Kvitnes blir bare bedre og bedre som tekstforfatter. Så sent som 27. mai skrev jeg om en mulig referanse til Pave Johannes Paul IIs død i en tidligere tekst av Kvitnes. Fra den nye plata har jeg festet meg ved en setning i den aller siste sangen, selve point final i denne lille låtsamlingen. Formuleringen ”alt vi ikke må se før vi tror” uttrykker så mye ydmykhet, så mye åpenhet, så mye fromhet. 8 énstavelsesord skrevet av en femtiåring i Halden for noen uker eller måneder siden. Med disse korte ordene beskriver han alt hva gudstroen inneholder: Adgangen til å se ting som ikke er tilgjengelige før vi har bestemt oss for å tro.
Jeg er fornøyd med egeninnsatsen og slår om til et noe bedageligere tempo i skrivearbeidet. Å skrive kortere innlegg er uaktuelt. Jeg er ingen fåmælt mann. Jeg er av den typen som skriver et brev på PC, og uansett hvor knapt og enkelt budskapet er, blir det ikke plass til underskriften på samme side som selve brevet. Navnet mitt spretter over til toppen av side 2, og jeg må sette inn kunstige linjeskift i starten for å få mer tekst på side 2, eller jeg må krympe marger og skriftstørrelse for å få med underskriften på side 1. Opplevd det selv??? Jeg gjør slik hver gang!
Nylig nevnte jeg at jeg ser fram til å være vitne til katolsk konfirmasjon for første gang når biskopen kommer til min hjemby 14. juni for å ”ferme” et lite antall unge. Men jeg har flere katolske opplevelser å se fram til i sommer: Ferieturen går til Sardinia, og jeg regner med rikelige muligheter til å oppleve messe på italiensk. Her hjemme får jeg kanskje sjanse til å overvære messe også i andre katolske kirker enn den lokale her hvor jeg bor. Helt sikkert er det at jeg kommer til å overvære høymessen i St. Pauls kirke i Bergen 9. august. (Dette kommer jeg tilbake til!) Og når jeg ser riktig langt fram, kan jeg røpe at vi ser fram til et besøk i Roma i september, fruen og jeg.
Før alle disse spesielle opplevelsene knyttet til lengre eller kortere reiser skal jeg ha en ny prat med pateren her i den lokale menigheten. På ettermiddagen 24. juni møtes vi for tredje gang til en oppfølgingssamtale. Jeg gleder meg over alle grenser. Jeg ser fram til å komme videre, til å få kyndig og erfaren veiledning i å trenge lenger inn i Den katolske kirkes mystikk og mysterier, til å få hjelp til å nærme meg den store dagen da jeg skal ta skrittet helt inn i den ærverdige skaren av ekte katolikker i fullt sakramentalt fellesskap.
La meg også betro bloggen at jeg har opplevd at bønn virker. Bønn på katolsk vis, med innledende korstegn og ydmyk henvendelse via den salige Maria - det virker! Jeg har opplevd det, uten her å gå i detalj om saksforholdene. Nylig leste jeg flere kommentarer på en svensk, katolsk blogg at det ble anmodet om å be for en kvinnelig prest i Svenska Kyrkan som hadde uttalt seg særdeles uheldig om Den katolske kirke. En av kommentarene var skrevet av en mannlig katolikk som anbefalte å be rosenkransen for den kvinnelige presten, for ”kraften i rosenkransen är enorm…” Jeg blir imponert av slike utsagn. Det gir meg inspirasjon til å be rosenkransen oftere enn jeg har gjort hittil. Det setter meg også på siden av meg selv og min 20 år gamle forklaring på hvorfor bønn ser ut til å virke. Jeg skrev om det her på bloggen på Kong Haralds fødselsdag, den 21. februar. Dette innlegget skrev jeg 3 uker før jeg bevisst og eksplisitt fant en innfallsvinkel til min godt og grundig bortgjemte og nesten avlivede gudstro den 13. mars.
Jeg ser annerledes på tingene nå. Jeg har fått tilbake viljen til å tro at når bønn ser ut til å virke, så virker den faktisk. Ingen psykologisk eller sosialantropologisk eller symbolteoretisk forklaring er nødvendig. Jeg har opplevd at bønn virker! For 12 måneder siden ville denne erklæringen vært fullstendig utenkelig fra min side!
Er det et under? Vel, i mitt liv er det det. I den store sammenhengen betyr det kanskje ikke all verden. Det har krevd en liten milepæl av 100 relativt lange bloggtekster å bringe meg til denne blottstillende erkjennelsen. 100 innlegg på 120 dager. En første botsøvelse for mine 20 gudløse år.
Så nå har den gode Henning Kvitnes allerede for over ei uke siden sluppet enda en CD. ”Tid for latskap” er tittelen denne gangen. Underfundigheten i tekstene bare øker; Kvitnes blir bare bedre og bedre som tekstforfatter. Så sent som 27. mai skrev jeg om en mulig referanse til Pave Johannes Paul IIs død i en tidligere tekst av Kvitnes. Fra den nye plata har jeg festet meg ved en setning i den aller siste sangen, selve point final i denne lille låtsamlingen. Formuleringen ”alt vi ikke må se før vi tror” uttrykker så mye ydmykhet, så mye åpenhet, så mye fromhet. 8 énstavelsesord skrevet av en femtiåring i Halden for noen uker eller måneder siden. Med disse korte ordene beskriver han alt hva gudstroen inneholder: Adgangen til å se ting som ikke er tilgjengelige før vi har bestemt oss for å tro.
Jeg, gamle hedning, sier at jeg har opplevd at bønnen virker. Det skjer et par måneder etter at jeg har bestemt meg for å se tegn på Guds eksistens i ting jeg setter pris på. Det er nå jeg ser at dette er svar på bønn. Det hadde jeg ikke kunnet se tidligere. Ikke før vi tror, kan vi se alt. Ikke alt kan vi se før vi tror. Tror vi ikke, kan vi ikke se alt.
Eller, som Henning Kvitnes synger på sin nye CD:
Det lysner mot nord, lysner mot nord
Over alt vi ikke må se før vi tror
Eller, som Henning Kvitnes synger på sin nye CD:
Det lysner mot nord, lysner mot nord
Over alt vi ikke må se før vi tror
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.