Askeonsdag

Askeonsdag, 17. februar 2010. Det er ett år siden jeg for første gang lærte om faste i katolsk forstand. Min protestantiske oppvekst lærte meg ikke annet om denne tiden enn at man tok inn løvtrekvister med fargerike fjær solgt til inntekt for Norske Kvinners Sanitetsforening. Dessuten spiste vi nybakte boller på fastelavnssøndag. Utover dette betydde fastetiden null og niks gjennom mitt halve århundre som troende eller frafallen protestant.
I fjor på disse tider erfarte jeg en helt annen virkelighet i ly av Den katolske kirke. Fastetiden var en periode med utvidet bønn, askese og ensformig forberedelse til den fargesterke påsken med sitt dramatiske innhold.
I år var jeg mer forberedt. For en uke siden fikk jeg vite at kveldsmessen askeonsdag skulle begynne kl. 17.00 og ikke kl. 18.30 som vanlig. Jeg merket meg det endrede tidspunktet - trodde jeg.
I kveld derimot, var den spesielle beskjeden falt ut av mitt sløve hode, og jeg møtte opp kl. 18.30 slik jeg pleier. Heldigvis var jeg ikke alene, men noen messe med askekorsvelsignelse gikk vi glipp av, alle vi som møtte til vanlig tid.
Dette er det desidert flaueste jeg noen sinne har prestert overfor den vennlige pateren og de imøtekommende menighetsmedlemmene. Jeg har i alle år vært vant til å huske de utroligste ting over lang tid, og her går jeg så i mitt eget hjem og glemmer det viktigste som skulle skje denne uka! Ytterst pinlig!

Mine forberedelser til fasten har ellers vært av det finurlige slaget. Jeg har lest biskop Bernts fromme oppfordring til å ta fastetidens selvfornektelse på alvor for å oppleve Kristus som både mål og veiviser for fasten. Den gode biskop får ha meg unnskyldt, men jeg må innrømme at å avstå fra kjøtt, om så bare for én dag, virker noe unaturlig på meg. Min jobbhverdag krever meg på kropp og sinn i slik grad at jeg har direkte vondt av en hverdag med mangelfullt næringsinntak. Jeg ville stått i fare for å bli ubehagelig mot mine omgivelser.
Til gjengjeld har jeg satt meg et mål for hele fastetiden, en tilsynelatende fillesak, men likevel vanskelig nok for en vanebunden halvgamling som meg.
Jeg tilhører nemlig den typen menneske som alltid - og jeg mener hver gang - strør salt over middagen før jeg har smakt og konstatert at det trengs. Mer enn én gang har jeg sittet til bords med personer som irriterer seg åpenlyst og grenseløst over slik ukritisk bruk av smakstilsetning. Det hjelper ikke: Den varmrett finnes ikke som ikke smaker enda bedre for min gane med ekstra påføring av salt.
I fastetiden i år skal jeg sannelig forsøke å avstå fullstendig fra denne vanen - eller uvanen, som noen ville ha sagt. Det krever virkelig selvdisiplin både å huske å la være å gripe etter saltskålen straks maten står på bordet, og å spise uten å kjenne det ringeste knas av krystallinske saltflak mellom jekslene. Dessuten sies det at det er sunt å begrense bruken av salt, det skal være godt for hjertet. Her er det mye å oppnå, og jeg vil ved hvert eneste varme måltid fram til påske bli minnet om at vi er inne i fastetiden, en sesong for å klare seg uten de vanlige nytelsene.
For å gjøre det enklere og samtidig mer merkbart for meg selv vil jeg kun innta kald lunsj i denne tiden. Mikroovnen på personalrommet kan de andre få ha i fred i disse ukene. Det vil kreve en litt annen type matpakke, og igjen vil jeg bli minnet om at de endrede vanene er en del av forberedelsene fram mot påskehøytiden.
Dette representerer ganske betydelige endringer ved mine daglige måltider, definitivt mer merkbart og mer krevende å gjennomføre enn det ville vært å avstå fra mine daglige rødvinsglass. Jeg har valgt en annen målsetting for fastetiden 2010 enn det mest opplagte, og jeg er full av motivasjon foran alt jeg vil bli minnet opp på denne måten.
At jeg også vil få påminnelser fra meg selv om messen jeg regelrett glemte bort i ettermiddag, hører med til erkjennelsene om min skrøpelighet som menneske og som katolikk.