Refleksjon

Min arbeidsgiver gjennomfører årlig medarbeiderundersøkelse som skal kartlegge trivsel og stimulans i arbeidsmiljøet. Det spørsmålet som alltid får lavest score, lyder: ”Får du tilstrekkelig med tid til refleksjon?”
På en skala fra 1 til 6 pleier dette spørsmålet i sammendraget å havne på mellom 2 og 3. De fleste mener altså at de får for lite tid til refleksjon – altfor lite tid.
Hvor mye tid er tilstrekkelig til refleksjon over utfordringene i jobben? Sannsynligvis merker man ikke at man har fått tilstrekkelig med tid før det å reflektere begynner å bli kjedelig. Da er refleksjonsbehovet fullt ut tilfredsstilt, og noe av tiden kan tilbakeføres til rene jobboppgaver. En slik situasjon vil imidlertid aldri oppstå.
Jeg har fundert litt – reflektert(!) – over refleksjonens betydning i det siste. Her på bloggen har jeg nettopp brukt rikelig med tid og plass til å reflektere over en fire dager lang reise til Slovenia. Refleksjonene ble nedfelt i ett innlegg før reisen og hele åtte innlegg etterpå.
Refleksjon er betydningsfullt. Det er en tankeoperasjon der man betrakter ulike aktiviteter i lys av hverandre og hvor man til slutt – i heldige tilfeller – trekker konklusjoner og lærdom ut av betraktningen.
Mine opplevelser i Slovenia kunne knapt ha tilført meg mer enn de nå har gjort takket være de omfattende refleksjonene i ettertid.
Jeg ser faktisk at jeg har vokst som katolikk; mitt erfaringsgrunnlag før turen har kommet til uvurderlig nytte og er blitt utvidet i dybde og bredde i de ulike formelle og uformelle møtene med katolsk kristendom i den tidligere jugoslaviske delstaten. Jeg opplever meg selv som atskillig mer bevandret innen katolsk tro og kultur nå enn da jeg startet denne bloggen for litt over et år siden. Dette skyldes muligheten til å reflektere over alt jeg har sett, møtt og lest i denne tiden.
Som tidligere nevnt deltar jeg i ”Katolsk orientering” annenhver onsdag. Vi er tre voksne nordmenn som er under opplæring hos pateren for å konvertere til Den katolske kirke, hver med vår egen begrunnelse. De to andre tar sikte på å konvertere på påskeaften, 3. april, visstnok en særdeles velegnet dag for konvertering ifølge det katolske kirkeårets innhold i denne spesielle dagen.
Én gang for et par uker siden ga jeg meg selv tid til å reflektere over om jeg selv skulle forkorte min planmessige prosess og delta i konvertering sammen med de to andre. Det tok meg bare et minutt å komme fram til at dette ville være helt feil for min del. Prosessen må gå sin gang, langsomt og grundig. Mitt liv inneholder fremdeles elementer som er uavklarte og som kan vise seg å by på uventet problematikk. Noen ballonger svever ennå der oppe lik dragen over hodet mitt på bildet øverst, trusler som trenger å bli skutt i filler for så å falle uskadeliggjort til marken. Mitt håp er at alt slikt er ryddet av veien før min konversjon den 10. oktober, som jeg helt siden juli i fjor har betraktet som et gunstig tidspunkt, trolig budbrakt meg av Den hellige apostel Mattias.
På denne måten får jeg tilstrekkelig tid til refleksjon.
Nylig kjøpte jeg noen flere katolske bøker som jeg ser fram til å bli kjent med. Hvilke bøker dette er, vil være tema for neste blogginnlegg, og deretter vil jeg lese bøkene én etter én for så å reflektere over innholdet.
Å bli unnet tilstrekkelig med tid til refleksjon er en velsignelse, en gudegave, et utslag av nåde.