Merkedager

Dagen i dag er en aldri så liten merkedag. Det er i dag nøyaktig ett år siden jeg opprettet denne bloggen. Tenk det!
Det er ett år siden jeg med en lett skjelving på hendene skrev et famlende innlegg som het "Fullt av selvmotsigelser". Innlegget fins her ennå - det er en av de imponerende egenskapene ved en blogg at den tar vare på alt i en lett sporbar, kronologisk systematikk.
For ett år siden satt jeg altså her ved PCen og skrev følgende:

"Den katolske kirke har fanget min interesse, og ikke nok med det: Den katolske messen med sin liturgi, sine årtusenergamle tekster, sine rituelle bevegelser og det samstemte fokus på troens mysterium har på kort tid fått meg til å endre atferd og holdninger på måter som jeg for bare kort tid siden fant utenkelige."

Allerede da, omkring 3 måneder etter at jeg for første gang gikk til messe i den katolske kirken her jeg bor, ga jeg uttrykk for at messen hadde hatt en innvirkning på meg. Jeg registrerte endringer i atferd og holdninger hos meg selv som overrasket meg. Jeg tror faktisk det var overraskelsen, opplevelsen av å bli tatt med på en ferd jeg ikke hadde full styring på, som gjorde det nødvendig å begynne å skrive om opplevelsene.
Samtidig hadde jeg i løpet av de tre månedene med selvvalgt, katolsk påvirkning satt et mål for meg selv og bloggskrivingen. Målet var ikke å konvertere for enhver pris, men å finne ut om det var grunnlag for det i mitt eget, vanskjøttede trosliv.
Det første innlegget inneholdt også dette avsnittet:

"Hva er det som går av meg? For bare noen måneder siden var jeg en lykkelig og tilfreds ateist, uten behov for metafysisk trøst eller støtte. Nå bekrefter jeg min egen selvmotsigelse idet jeg går gjennom kirkens ytterdør, stikker fingertuppene i vievannet og gjør korsets tegn, In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti... Hva er det som får meg til å gjøre dette og endatil kjenne meg fullstendig bekvem med handlingen? Hvor skal dette ende? Og hvor begynte det???"

Jeg opplevde situasjonen som en selvmotsigelse, en søken og dragning mot noe jeg egentlig aldri hadde ønsket. Plutselig måtte jeg innse at det som trakk meg, likevel var ønskelig og forlokkende; jeg hadde ingenting imot å være en som banker på Pavens port.

Nå er ett år gått, og jeg har lest og lært en hel mengde ting om katolsk lære og om Kirken. Samtidig har jeg nok også lært en hel del om meg selv. I tillegg var tilhørigheten i Kirken og den ustoppelige bloggingen med på å la meg gjenfinne min gudstro i en form så vakker at jeg aldri hadde sett noe lignende.
Jeg har fått se hvordan Den katolske kirke hver eneste dag i året har en markering, en fest eller en minnedag for en helgen eller en begivenhet i kirkehistorien. Disse festene eller merkedagene gjør det spennende og utviklende å gå til messe.
I går, 3. februar, opplevde jeg en slik merkedag, og den markerte i mine egne øyne hvor langt jeg har latt meg trekkes bort fra den traurige gudløsheten jeg utøvde i to tiår av mitt liv. Dagen i går var, blant flere ting, merkedagen for Den hellige Blasius, biskop i Armenia, død ved martyrdøden ca år 316. Biskop Blasius er skytshelgen mot bl.a. halssykdommer og hoste. Dette er så folkelig og greit, ingen ønsker seg noe halsonde.
Som vanlig på onsdager var det i går kveldsmesse i den katolske kirken hvor jeg bor. Etter at messen var slutt og den vanlige velsignelsen var lyst, gikk pateren fram til menighetens side av alteret med to tente lys. En etter en, som under kommunion, kunne vi i menigheten komme fram og motta Blasius-velsignelsen til beskyttelse mot halsonder. Jeg stilte meg naturligvis i rekken av katolikker som ønsket denne velsignelsen.
Sa jeg naturligvis? Javisst! Dette er et eksempel på hvor langt jeg har nådd i ydmykhet og oppriktighet når det gjelder ønsket om å kunne tro det som Kirken står for. I et overlagt forsøk på å være barnlig troende mottok jeg Blasius' velsignelse i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn.
Jeg - en katolikk, naturligvis.
Bloggingen fortsetter i ennå noen måneder slik innlegget fra 4. februar 2009 lovet. Det er stadig mye som kan hende på veien videre; det viser de ganske bemerkelsesverdige begivenhetene jeg har fått ta del i på veien hittil. Derfor er 4. februar en merkedag for meg, om ikke for noen annen. Dagen da jeg med det skrevne ord tok tak i mitt eget liv for å gjøre det bedre med Guds og Kirkens hjelp.