Et stort rom i et stort hus

I dette innlegget vil jeg ta fatt på skildringen av de tankene som ble satt i gang i meg da jeg hørte Plura Jonssons sang "In från regnet" sist lørdag. Jeg vil bruke utvalgte linjer fra sangteksten for å vise hvordan jeg kan sette den i forbindelse med min egen utvikling.
Det er jo faktisk slik at jeg på noe over et år har gått fra å være høyrøstet uinteressert i alt som har med kristendom å gjøre, til å bli glødende opptatt av Den katolske kirke og å bli opptatt som fullverdig katolikk. Denne utviklingen har artet seg som en langsom, men dramatisk endring i mitt sorgløse og syndefulle liv. Endringen har iblant fått meg til å dirre av usikkerhet over hva jeg har vært på vei inn i.

"Jag kommer in från regnet, hungrig och våt.
Jag ligger här på sängen med stövlarna på.
Vad gör jag här i stan?"

I en tjueårsperiode som jeg har omtalt mange ganger her på bloggen, var jeg et passivt og perifert medlem av Den norske kirke. I denne perioden var jeg svært bevisst på at jeg ikke var noe kristent menneske. De fleste statskirkemedlemmer er vel egentlig lite villige til å betrakte seg selv som kristne i betydningen "å tro på personlig frelse i Jesus Kristus".
Rett før jul så jeg et innlegg på verdidebatt.no der en av bloggerne spurte i klartekst om katolikkene er kristne. Svarene lot ikke vente på seg; det haglet av kommentarer, og selv om de fleste gikk i retning av et ja-svar, var det ikke entydig slik.
Da ble det for alvor tydelig for meg at jeg alltid og uten å tvile har betraktet katolikker som kristne på lik linje med tilhengere av andre kirkesamfunn samt de aktive i Den norske kirke. Det innebærer at når jeg nå er så sterkt tiltrukket av katolisismen, er jeg samtidig tiltrukket av ønsket om å være og å forbli en kristen.

"Vad gör jag här, jag har glömt hur man älskar.
Bandet spelar upp, men jag har levt för länge utan sällskap."

Er det dette som har gjort det så vanskelig og krevende å komme dit jeg er i dag? Er det ganske enkelt derfor jeg har funnet det så underlig å se fram til å bli katolikk? Jeg må faktisk erkjenne at dersom jeg er katolikk, er jeg også kristen, en definisjon som jeg i en stor del av mitt liv trodde at jeg aldri mer skulle benytte om meg selv.
I Norge er det jo slik at medlemmer av de mange ulike kristne kirkesamfunnene betraktes som personlig kristne i kraft av å være medlem av noe annet enn statskirken. Er man derimot medlem der, kan man ha en hvilken som helst avskygning av tro eller mangel på tro. Folkekirken skal ha rom for alle. De som bryr seg om å drive det til noe, finner ofte tilfredsstillelse i å være aktiv i en eller annen menighet, ikke sjelden utenfor Den norske kirke.
Med mitt medlemskap i Den katolske kirke i Norge, inngått allerede for over 9 måneder siden, har jeg overfor meg selv og alle andre vist at jeg er såpass opptatt av kristen tro at jeg har tatt et valg.
Jeg har blitt en kristen, men på katolsk vis - heldigvis!

"Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst."

All min vandring har i virkeligheten ikke dreid seg om å bli katolikk i stedet for å fortsette som passivt statskirkemedlem. Nei, vandringen har dreid seg om å bli kristen på katolsk vis!
Først her trer Den katolske kirke inn og begynner å spille en selvstendig rolle i min prosess. Det er på dette punkt jeg må kunne si at om det ikke var for at jeg hadde fått oppleve kristentroen konkret og praktisk i den katolske messen, hadde jeg fortsatt vært et ukristelig og uproduktivt statskirkemedlem.
Den katolske kirke ble redningen, ganske enkelt fordi den sto der og representerte et sted hvor det var mulig for meg å gjenoppta min nedstøvede barnetro og kultivere den til slik vekst som den opprinnelig var ment for. Allerede på slutten av 1980-tallet hadde jeg erfart nok til å se at Den norske kirke ikke hadde de vekstbetingelsene jeg trengte for min tro.
I stedet for å starte søket etter bedre betingelser med én gang, la jeg troen på hylla og bega meg ut i forvirringens og vantroens verden. Først da jeg våget å ta tak i meg selv og gjøre meg kjent med Den katolske kirke, beliggende rett nede på Høyendal i Askim, en kort spasertur unna, fant jeg ny grobunn.

"Jag rör mig mot ett land, mellan sjö och himmel.
Mellan fingrarna på min hand, där törsten brinner.
Mellan vråken och fälten, mellan månen och ljusets låga.
Mellan tystnaden och hjärtats slag, mellan det vackra och plågan."

Mellom det vakre og plagen... "Det vakre" er Kirken med sine gudegitte sakramenter og apostoliske ritualer. "Plagen" er syndserkjennelsen, som jeg beskrev så grundig sist torsdag, og som Kirken og Kirken alene - grunnsakramentet - kan hjelpe meg med. Å oppleve glede, nødvendighet, velsignelse og trygghet ved å leve slik mellom skjønnhet og plage er å leve som katolsk kristen eller, om man vil, som troende katolikk.
Jeg er en slik en. Dette har jeg blitt, mot alle odds, og det er sannelig ikke å undres over at det krever omveltningens smerte og endringens tilvenning.