Den gode samtalen

Bildet: Det bredeste partiet av Glomma langs elveløpet mellom Askim og Spydeberg, en varm kveld i mai 2010.
---
Om kvelden 17. mai traff jeg en kar i et lag hos felles venner. Tidligere samtaler med denne mannen i slike vennelag har hver gang ført til noe nytt, et steg i min utvikling, hva det nå måtte ha for betydning i det enkelte tilfellet.
I det hele tatt er det oppsiktsvekkende hvordan enkelte personer innehar egenskaper som ubevisst etablerer en særdeles gunstig dynamikk mellom personen selv og visse medmennesker. Kanskje har hvert enkelt menneske en slags frekvens som gjør at det på denne spesielle måten når fram til visse andre personer når omstendighetene ligger til rette for det. Mannen jeg har nevnt, har vist de rette egenskapene i de samtalene vi har hatt.
Forrige gang han og jeg møttes og kunne utveksle synspunkter og opplevelser, handlet det om svensk samtidslitteratur. Det var i denne samtalen han gjorde meg oppmerksom på forfatteren Torgny Lindgren, som jeg siden har hatt stort utbytte av å lese. Da jeg kom over en opplysning om at Lindgren konverterte til Den katolske kirke allerede i 1980, hadde jeg allerede lest et par av bøkene hans og ble ikke det minste overrasket.
Når jeg så traff denne karen igjen 17. mai, hadde jeg til hensikt å fortelle ham hvilken glede det hadde gitt meg siden sist å bli kjent med Torgny Lindgrens forfatterskap. Så langt kom jeg likevel aldri den kvelden. Samtalen dreide snart i helt andre og stadig mer overraskende retninger. Vi startet sammen med et par andre gjester ute på terrassen, der vi satt med hver vår sigar og hadde utsikt til Glomma. Vi pratet om de sosiokulturelle årsakene til at høflig tiltale, ordene De, Dem og Deres, forsvant fra norsk språk i løpet av 1970-årene, og hvordan TV-debattene mellom Gro og Kåre på 1980-tallet fjernet siste rest av språklig ærbødighet ved at titlene herr, fru eller frøken og personens etternavn opphørte som tiltaleform.
Synspunktene under sigarrøyken var meget velfunderte fra både den omtalte mannen, som er journalist, et par av de andre gjestene, som er pedagoger, og meg, som liker å betrakte meg som sosialantropolog. Diskusjonen var på samme tid interessant og gemyttelig.
Senere fortsatte samtalen innendørs, og mens de andre forsvant med en kaffekopp eller det som bedre var, bestemte jeg meg for å komme med et stykke vennlig og konstruktiv kritikk av avisen som journalisten arbeider for.
Vi hadde begge lange og gjennomtenkte innlegg i vår dialog, og hvordan det enn hadde seg, sto vi etter tjue minutters diskurs og snakket om viktigheten av å være bevisst på hvorvidt og i så fall hvorfor man som privatperson ønsker å tilhøre et kirkesamfunn.
På dette tidspunkt hadde jeg nettopp fortalt om min utvikling som katolsk troende, noe som formelig åpnet en vid dør inn til et nytt rom i dynamikken mellom journalisten og meg selv, en sal der vi til gjensidig glede lot erfaringer og deler av personlig tro virvle opp i luften og legge seg som et tenksomt teppe over oss der vi i samtalens konsentrerte iver nesten glemte at vi ikke var alene i 17. mai-selskapet, men hadde koner med oss som etterhvert begynte å tenke på hjemveien.
Årets 17. mai endte dermed temmelig annerledes enn det som var mulig å tenke seg på forhånd. Kontakten og den mellommenneskelige delingen av en stemning like mye som intellektuelle argumenter gjorde at vi kunne konstatere at vi uten på noen måte å planlegge det hadde opplevd den gode samtalen, et fenomen som ikke kan opprettes, men som oppstår av seg selv.
Forundret sto jeg og reflekterte over hva jeg hadde deltatt i da vi skiltes seint på kvelden. Som ennå uferdig katolikk hadde jeg maktet å sitere Pave Johannes Paul II, jeg hadde kommentert forskjeller mellom katolsk og luthersk teologi, og jeg hadde til og med benyttet betegelsen Guds mor Maria i et av mine samtalebidrag, og hva mer er: Journalisten, med en noe vensteorientert, luthersk høykirkeholdning, var full av respekt over alt jeg hadde sagt. Dette ble en dialogopplevelse som livet knapt kan inneholde særlig mange av.