På kong Davids tid

Bildet: Fra en korridor med gamle statuer i Vatikanets Museer.
- - -
Nå har min lesing av Salmenes Bok nådd sitt første delmål: Jeg har lest alle de 150 salmene i rekkefølge. Det har naturligvis tatt altfor lang tid, men det er ikke for seint å starte på annen omgang og gjennomføre den før konversjonen i oktober, slik målsettingen var.
Litt bakgrunnsinfo har jeg også skaffet meg i denne forbindelse. Det viser seg at kong David oppgis som forfatter av hele 73 av salmene, altså nesten halvparten. Det er muligens usikkert om dette er tilfellet, men la oss nå anta dette som et faktum. Kong David, som styrte Israel og Judea rundt år 1000 f.Kr. - altså for ca 3000 år siden - skal ha vært produktiv både som dikter og komponist etter datidens standard.
Og det er her jeg ikke slutter å undre meg over de eldgamle bibeltekstene: Hvordan var det å leve i Israel for 3000 år siden? Hadde kong David et mer konkret forhold til Gud enn det er mulig for oss å ha i våre dager?
I min naivitet stiller jeg meg slike spørsmål og forsøker å forestille meg hvordan kontakten mellom David og Gud virkelig fortonet seg.
Jeg må si at Den katolske kirkes apostoliske dimensjon har fått meg til å se annerledes på de gamle, skriftlige overleveringene. Bibeltekstenes samtid blir mer levende enn jeg noen gang har opplevd dem. De som skrev disse tekstene, enten det var de eldste gammeltestamentlige notatene eller de nyeste nytestamentlige skriftene, hadde åpenbart en konkret oppfattelse av Guds nærvær og medvirkning i hverdagen.
For et par dager siden leste jeg den fantastiske Salme 139, som er en av de 73 Davids-salmene. Her leser vi hvordan David - la oss for letthets skyld gå ut fra at det virkelig er den historiske kong David som skrev denne salmen - forsøker å gjemme seg for Gud. Han beskriver det som om han prøver ut Guds nærvær og årvåkenhet, og som alminnelig menneske må han i enhver situasjon gi tapt: Gud er over alt og ser ham uansett lys eller mørke, himmel eller dødsrike. Hvordan opplevde personen David dette nærværet? La oss se på teksten jeg sikter til:

"Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
2 Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.
3 Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
4 Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
5 Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
6 Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
7 Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd,
hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
8 Farer jeg opp til himmelen, er du der,
rer jeg leie i dødsriket, er du der.
9 Tar jeg morgenrødens vinger på
og slår meg ned der havet ender,
10 så fører du meg også der,
din høyre hånd, den holder meg fast.
11 Og sier jeg: «La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt»,
12 så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset."
(Salme 139,1-12)

Er det et teoretisk, abstrakt og filosofisk gudsbilde han trekker opp her, eller beskriver han en fysisk opplevelse av Gud over alt og i alle situasjoner? Hvis dette var ren filosofi eller teologi, hvordan klarte David å tenke så avansert for 3000 år siden? Og hvis dette ikke er bare filosofi eller et valg i forhold til tro og tillit, hvordan fornemmet David Gud? Var Gud synlig og hørbar for ham, eller er alt sammen bare poetiske bilder og metaforer? Var David sunn og frisk, eller var han sinnsforvirret og psykotisk og hadde halusinasjoner?
Dette er spørsmål vi aldri får svar på, og den siterte teksten alene er for kort til å gi noe inntrykk. Nå er Det gamle testamentet rikt på stoff både av og om kong David, så det er lett å skaffe seg et bilde av hans person. Ingenting tyder på personlighetsavvik hos den mannen - han var høyst normal. Han var til og med en kriger og strateg, på menns vis svak for kvinnelig skjønnhet, en helt som steg i gradene fra å være sauegjeter til å bli konge i opptil 44 sammenhengende år, hvis Bibelens historiske nedtegnelser er korrekte. David var ingen type som drev med føleri, ingen sjarlatan eller drømmer. Han må ha hatt en konkret erkjennelse av Gud og Guds nærvær.
Det er her jeg kommer til kort, jeg som kanskje er nettopp mer av en sjarlatan enn en kriger og strateg: Hvorfor er det så mye mer vanskelig å erkjenne Gud her hos meg i vår tid enn det var for David i år 1000 f.Kr.?
Gud finnes. David erfarte det og har skrevet om det. Det er bare å lese Salmenes Bok.

"...du har lagt din hånd på meg..."