I en bloggers hode

Dette bildet ble tatt i Roma den 30. mars i år. Det viser en av portene i muren som omgir Vatikanet på nordsiden. Der og da ble ideen til gårsdagens innlegg på denne bloggen født. Hvilken lang tankerekke som har ført derfra og hit, vil være hovedtema i dagens innlegg, og det er dette som mer enn antydes i dagens tittel.
Å love allerede i tittelen at et blogginnlegg skal handle om det som fins "I en bloggers hode" er et håpløst prosjekt, for jeg kan ikke fortelle hva som fins i andre hoder enn mitt eget. Riktignok er jeg en blogger, men på ingen måte noen typisk sådan. Først og fremst har jeg en del biologiske feil. Den typiske blogger er kvinne og relativt ung. Jeg er ingen av delene. Dessuten skriver den "typiske" blogger - hvis jeg da har rett i min antakelse - helst om moter, kosmetikk og innredning, eller i beste fall om moderne litteratur.
Allerede her vil en del bloggere ha fart i været og hvint at dette er da ikke slikt som de er opptatt av på sine blogger. Mulig det, og i så fall helt greit, men de bloggene som virkelig har høye besøkstall, og bloggerne som drifter dem, kjennetegnes i stor grad av de trekkene jeg her har beskrevet på min vanlige sleivete måte, fritt etter A-magasinet og andre pålitelige medier.

Saken for meg var i hvert fall slik at da jeg ruslet med min kjære ut fra Vatikanets Museer tirsdag den 30. mars, sliten og varm etter flere timers vandring i kø gjennom endeløse korridorer og trøstet på bare kjappest mulige måte med en kald øl i Vatikanets hage etter rundturen, oppdaget jeg den høye bronseporten i muren som vi tidlig på formiddagen hadde passert i skilpaddetempo mens vi sto i billettkø.

Porten har nemlig en gedigen inskripsjon på tvers. Selv en close up gir dårlig inntrykk av teksten på porten, men jeg kan forsikre at her står følgende skrevet:

BENEDICTUS XVI PONT. MAX. ANNO DOMINI MMV PONT. I.

Bronseporten er med andre ord såpass ny at den er preget med den nåværende pavens navn, tittel og årstall. Forkortelsene "Pont. Max." står for Pontifex Maximus, som betyr Den øverste kirkeleder, og romertallet for 2005 er det overraskende korte MMV.
Idet vi passerte denne porten på vei bort fra Vatikanet denne tirsdags ettermiddagen, slo det meg at dette kanskje er den første bygningsinstallasjonen som bærer pave Benedict XVIs navn. Forøvrig er hele Roma full av statuer, bygninger, fasader og minnesmerker som bærer en eller annen tidligere paves navn, nummer og årstall. Allerede innenfor de første 5 årene av pave Benedicts pontifikat er altså den nordvendte bronseporten i Vatikanet blitt fornyet og på tradisjonelt vis forsynt med den sittende Hellige Fars navn.
Jeg syntes faktisk det var en viss ære å ha oppdaget dette, så jeg småløp tilbake, knipset noen bilder under vanskelige lysforhold og var der og da fast bestemt på at minst ett av disse bildene skulle danne utgangspunkt for et blogginnlegg om pave Benedict og måten han preger Roma på under sitt pontifikat.
Innlegget som sådant ble skrevet i går. Som vanlig ble det for langt. Jeg skrev og skrev, og det gikk fort for seg, helt i tråd med min vante arbeidsform. Redigeringen av bildene jeg brukte ved gårsdagens tekst, tok lenger tid enn å skrive det smått banale innlegget om vår nåværende pave. Hele poenget, nemlig den imponerende, ca 4 meter høye porten med Benedicts navn, ble det simpelthen ikke plass til i går. Hele greia måtte vente til i dag.
Slik arbeides det kontinuerlig i mitt hode. Bloggen er viktig; det er allerede lenge siden jeg skrev at jeg er blitt "bloggberoende". I kvartalene rundt Vatikanet befant jeg meg så nær sentrum for denne bloggens tema som det er mulig å komme. Jeg sto rett foran en port med Pavens navn. Jeg banket ikke på, men jeg tenkte på ham, jeg tenkte på brevet jeg en uke senere skulle skrive til biskop Bernt, og jeg tenkte på at her er virkelig den porten som jeg i det minste billedlig talt håper å bli sluppet igjennom når enda noen få måneder får passert.
Hvordan det har vært mulig for meg å vente i over 5 uker med å skrive om Pavens port i bokstavelig forstand og bildene av den - se, det er et spørsmål som kan besvares bare av den lange rekken andre blogginnlegg jeg har funnet det nødvendig å skrive i mellomtiden, i alt 27. På mange måter kan vi si at min hittil siste Roma-reise ender her. Jeg har sett Pavens port, jeg har fotografert den og skrevet om den. Nå er det bare å vente og se om min verbale banking gir svar.