Grøss!

Hadde samtale med pateren i dag. Stakkars mann! Ikke nok med at han hadde satt av en time til meg, slitsomme krek, fra kl. 17, men han hadde en ny avtale med noen polakker (tror jeg det var) kl. 18. Onsdagsmessen skulle som vanlig begynne kl. 18.30, og den kom i gang bare noen få minutter over tiden. En ny avtale ventet den gode pateren straks messen var over; en ikke ukjent, utenlandsfødt forretningsmann her i byen sto og ventet ved Audien sin da vi kom ut etter messen. Ikke vet jeg når pateren kunne ta kvelden i dag, men det må ha blitt langt senere enn det vi vanlige lønnsmottakere hadde funnet i orden.
I forrige uke sendte jeg en mail til pateren der jeg listet opp noen spørsmål jeg gjerne ville drøfte med ham eller få svar på. Han var godt forberedt til samtalen og stilte med litteratur både i bokform og utskrifter fra Internett. Et av spørsmålene mine dreide seg om hvordan en konvertering - eller "konversjon" - foregår i praksis, altså hvordan selve handlingen tar seg ut under messen hvor det skjer.
Jeg ble en smule urolig over svaret. Eller for å si det som det er: Jeg ble vettskremt! Konversjonen er som en utvidet konfirmasjon. Jeg trodde at både dåp og konfirmasjon var unnagjort én gang for alle ettersom jeg har vært gjennom begge deler i Den norske kirke en gang for omtrent hundre år siden. I kveld fikk jeg vite at dåpen ganske riktig foregår bare én gang fordi den er et sakrament i både lutherske og katolske kirker. Konfirmasjonen derimot, er intet sakrament hos protestantene. Derfor foregår innvielsen til fullverdig katolikk som en konfirmasjon - en ferming, slik jeg så biskop Bernt utføre overfor 8 pur unge mennesker i menigheten for et par uker siden.
Forut for konfirmasjonshandlingen framsier den konverterende en erklæring, et langt og inderlig utsagn som i sin tur følger etter den nikenske trosbekjennelse under messens gang. Pateren ga meg en utskrift på et par sider der ritualet for konversjon var beskrevet punkt for punkt.
Er det dette jeg skal igjennom? Er dette noe jeg virkelig ønsker å utsette meg for? Må jeg kunne det utenat, eller finnes en tilstrekkelig diskret jukselapp?
Jeg ser for meg settingen, en vårsøndag med masse folk i kirken, meg selv i mørk dress langt framme, for anledningen utstyrt med et eget helgennavn som jeg skal tiltales med under konversjonshandlingen. Mange av folka i kirken kjenner jeg fra nabolaget eller fra ulike arbeidsplasser jeg har hatt her i byen. Kanskje gleder de seg over at denne blide og iblant bråkjekke karen blir katolikk, men kanskje har de også vondt for å tro det de ser. Dette er ikke St. Dominikus kirke i Neuberggata; det er den kattolske kirken i Askim min konversjon vil finne sted i. Her vet folk mye om hverandre, mer enn nok til å forme tanker om brist i troverdigheten selv under en hellig handling.
Jeg ser at jeg fikk besvart mitt spørsmål om selve konversjonshandlingen i rette tid: Det er ennå lang, lang tid til det vil bli mulig å gjennomføre selve konversjonen. Min frykt for å bli eksponert for hele menigheten, min frykt for å falle ut av rollen og begynne å stotre under de høytidelige utsagnene som den konverterende skal uttale, min motvilje mot å være sentrum i en sammenheng der jeg aller helst vil være usynlig på bakerste benk - alle sperrer kan nå bearbeides systematisk og målrettet i måned etter måned.
Denne bloggen ble opprettet for at jeg innen jul 2010 skal ha funnet ut om jeg vil konvertere til katolisismen eller ikke. De regelmessige samtalene med pateren har samme, gjensidige målsetting. Både bloggens lesere og jeg selv har sett at det faktisk ikke er troen eller identiteten det skorter på. Nå derimot, ser vi at det er mot - eller rettere: frimodighet - jeg muligens ikke har nok av.
Og dette sier en som er kjent fra store forsamlinger i lille Askim, skolelederen som med få setninger kan både underholde og informere på én gang - uten å forårsake misforståelser av noe slag. Klarttalende, kanskje til og med velartikulert iblant, språkmektig med offentlige opptredener på finsk og persisk - denne personen blir så liten og skremt når motparten er Gud Faders representant i Kirken og publikum er fødte katolikker.
Domine, non sum dignus ut intres sub tectum meum....!