Salmenes bok

Her en dag slo det meg at alle bloggene som skrives av erklærte katolikker, befatter seg i liten grad om Bibelen og bibelske tekster. Det er kanskje fr. Arnfinn Haram som oftest benytter Bibelen i forbindelse med bloggtekstene sine. Dessuten er bloggeren Oremus flittig i bruk av skriftsteder på bloggen Rosenkransen. Det kan være mange årsaker til at det er blitt slik; dels har trolig de nevnte bloggerne valgt å gi mange av innleggene preg av andakter og små meditasjoner, dels har alle vi andre så utrolig mye annet å skrive om både av hverdagshendelser og av referanser til historisk og teologisk faglitteratur.
Jeg vil derfor skrive litt om bibellesing i dag. Det slo meg nemlig for noen få uker siden at lesingen av den såkalte gradualesalmen med omkved mellom første og annen tekstlesing i den katolske messen jo er lite annet enn utdrag fra Salmenes Bok i Det gamle testamentet. Jeg husket fra min fjerne fortid at Bibelens salmer er stor, poetisk litteratur, oppbyggelig og lærerik, vakker og from.
I tillegg fikk jeg på samme tid en forsterkning av betydningen Salmenes Bok har og har hatt for den menige katolikk. Tidlig i høst leste jeg en hel del om rosenkransen og dens opprinnelse. Det viser seg faktisk at rosenkransen i sin tid erstattet lesing av Salmenes Bok, dels fordi uskolerte munker og folk flest i middelalderen knapt kunne lese, hadde dårlig tilgang på bibelsk lesestoff, og i hvert fall ikke på latin, som ennå var det eneste vesteuropeiske språket Bibelen var oversatt til. Rosenkransen ble opprinnelig bedt 3 ganger slik at man ba Hill deg, Maria 150 ganger - én gang for hver salme i Bibelen.
Gunnar Wicklund-Hansen har fortalt historikken på denne måten:


"Tidlig ble det vanlig blant de kristne (særlig munkene) å be Bibelens salmer, og tallet 150 for rosenkransen stammer nok fra de 150 Salmer. Som botsbønner og ved begravelser kunne munkene be grupper av salmer, vanligvis 10 eller 50 (i rosenkransen én dekade eller én gjennomgang av kransen). Vanlige folk hadde ikke tilgang til bibelhåndskrifter, og de kunne etter hvert heller ikke forstå latin. Da erstattet de salmene med Fader vår, og etter hvert også med Hill deg, Maria. Det var et behov for å telle bønnene, og tellekjeder kom inn i bildet, antagelig fra islam."
(Fra artikkelen "Rosenkransen" på katolsk.no.)


Inspirert både av denne historikken, av mitt generelt store utbytte av å be rosenkransen, og av det faste innslaget med gradualesalme og omkved i messen, begynte jeg så å lese Salmenes Bok for et par uker siden. Jeg prøver å lese 2 salmer hver kveld, men glemmer det ofte og leser i stedet 3 eller 4 av gangen når jeg husker å lese.
Det var faktisk en liten overvinnelse å ta fram den skinninnbundne bibelutgaven fra 1978; jeg husker ikke lenger ved hvilken anledning jeg fikk den, men det kan ha vært en julegave. I et lite blaff husket jeg derimot det indremisjonske åket som daglig bibellesning var for meg da jeg var i slutten av tenårene. Minnet om den dårlige samvittigheten som gnaget for hver dag jeg hadde forsømt å lese i Bibelen, fòr gjennom bevisstheten et øyeblikk, men jeg ristet minnet av meg og bestemte meg for å gjøre lesingen til en positiv vane denne gangen, ingen plikt, men en lystbetont leseopplevelse. Derfor har jeg ikke hatt noen kvaler eller bekymring de dagene jeg har glemt hele greia.
Til nå har jeg lest litt mer enn de 20 første salmene. Dette er vakkert, uendelig poetisk og styrkende. Jeg klarer ennå ikke å gå inn i bakgrunnen for salmene, hva som var situasjonen for kong David da (eller hvis) han skrev den enkelte salmen, og hvilken del av Israels historie de refererer til. Derimot ser jeg tekstene som beskrivelse av dikterens forhold til Gud.
Det er dette som gjør disse diktene så oppbyggelige. Jeg fryder meg over hver eneste linje. Det er spesielt godt å lese den norske utgaven fra 1978, for der er all poetisk litteratur - ikke bare Salmenes Bok - skrevet i den opprinnelige verseformen men ulik lengde på linjene. På den måten er det lett å lese tekstene som dikt og ikke som prosa.
Selv om min relativt nystartede bibellesning viser seg å være noe uregelmessig, er den likevel lystbetont og givende. Jeg har derfor som mål å lese hele Salmenes Bok 2 ganger før min konvertering neste høst. På den måten vil jeg kanskje begynne å gjenkjenne enkelte av salmene som benyttes til lesing i messen.
Dette er tidløs diktning, full av visdom og fromhet, skrevet i inderlig kjærlighet og takknemlighet til Gud. Det inngir trygghet og styrke å vite at disse tekstene ble skrevet for mer enn 2500 år siden av mennesker som satte sin lit til en gud de ikke kunne se. Å tro på deres måte burde ikke være vanskeligere nå enn den gangen, for folk er folk. Dessuten: Hvis vi sliter med å tro på den samme måten, er i hvert fall Salmenes Bok en kilde til kolossal hjelp.
Jeg siterer med største glede det fineste verset jeg har kommet over hittil, Salme 18,31:

"Guds vei er fullkommen,
Herrens ord er rent.
Han er et skjold for alle
som tar sin tilflukt til ham."


Bildet: Min svenskfødte mormors bibelutgave fra 1891, gitt henne til konfirmasjonen i Tanums kyrka 25. juni 1911.