Ikke det?

Bergen i solskinn må være den mest sjarmerende plass på jorden. Jeg har opplevd byen på denne måten i 3 sammenhengende dager, og dette må nesten være en rekord i mangel på nedbør der i byen. Det var en utsøkt fornøyelse fra begynnelse til slutt!
Med min dragning mot Den katolske kirke generelt og på søndager i messetiden spesielt kastet jeg nok en del blikk opp mot tårnet på St. Paul kirke, som er synlig fra store deler av Bergen sentrum. Dessuten visste jeg ut fra kirkens nettsider at det på søndag skulle være feiring av Kristi Legemesfest. En prosesjon inngikk i festplanene, og jeg visste at dette var noe av det mest folkelige og tiltrekkende ved Kirkens markeringer gjennom kirkeåret, en av de tingene ved Kirken som gjorde meg mest nysgjerrig før jeg våget å stige innenfor.
I dag, dagen etter Kristi Legemsfest, ligger det en praktfull og innholdsrik bildeserie ute som viser både oppslutningen og handlingene under prosesjonen i går. Jeg var ikke der, ikke engang i nærheten, og jeg synes jeg hører venner og kjente, blogglesere og støttespillere utbryte: "Ikke det?"
Det slår meg samtidig hvor ofte man - eller i hvert fall jeg - er nødt til å være et annet sted enn der jeg helst vil. En del av søndagen tilbrakte jeg på Fløybanen, Fløyen, utserveringen ved Fløykiosken og på de ubarmhjertig bratte Fløyensvingene ned til byen. Der har jeg nemlig aldri vært tidligere, ikke noen gang, og igjen kan folk utbryte: "Ikke det?"
Festspillene foregår fremdeles, noe som var merkbart over hele byen. Faner og plakater fortalte overtydelig hva som foregikk, og fra en knallgul campingvogn på Torgalmenningen ble det solgt billetter til de storslagne konsertene. Vi var ikke der, vi kjøpte ikke en eneste billett.
"Ikke det?"
Nei, det gjorde vi ikke, men vi sto rett bak en av celebritetene, fiolinisten Elise Båtnes, i kafeteriakø, og vi spiste frokost på hotellet side om side med Øystein "Knutsen" Dolmen. De var som oss begge to, når de ikke sto på scenen.
Vi hadde en annen målsetting med turen til Bergen; eller rettere: Vi hadde vår egen målsetting med turen til Bergen denne gang som hver gang ellers. Jeg beklager på én måte at jeg gikk glipp av den feststemte, katolske prosesjonen fra Johanneskirken til St. Paul, men det var noe annet jeg skulle gjøre denne gangen.
Dessuten er jeg ennå ikke helt komfortabel med så spesielle - jeg vil nesten si: sære - arrangement i katolsk regi.
"Ikke det?"
Nei, foreløpig har jeg til gode å delta i slikt, men målet er jo å få det til å passe slik at jeg også får del i denne erfaringen. Den 14. august kommer en ny sjanse: Prosesjon til ære for Den hellige Maria, Guds mor, i Oslo av alle steder. Det føles mer OK å forsøke seg på noe nytt i et miljø der jeg kanskje kjenner en deltaker eller to. Dessuten er jeg ikke fullverdig katolikk ennå - ja, ikke 14. august heller for den saks skyld.
"Ikke det?"
Det har vært tema på denne bloggen mange ganger de siste ti månedene at min konversjon forhåpentligvis kan finne sted den 10. oktober. Det er ennå drøyt 4 måneder til. Jeg trenger ikke å ha opplevd alt det innebærer å være katolikk før den tid. Det skal gjenstå en god del til min framtid som katolikk også. Derfor har jeg ingen tunge tanker over å ha gjort noe annet i Bergen enn å delta i feiringen av Kristi Legemsfest.
Dersom noen også her vil utbryte "Ikke det?", må jeg bare si at en del ting må vi velge selv. Enkelte ting er vi nødt til å velge bort. Det handler om å kunne prioritere, en nødvendig ferdighet i vår hektiske og tilbudsrike tid. Jeg hadde en fortreffelig helg i Bergen og vet at jeg bidro til andres utbytte av dagene. Også dette er en betydningsfull gjerning for et katolsk medmenneske.