Sjefsapostelen

I gårsdagens innlegg på denne bloggen nevnte jeg at jeg har fått hengt opp en plakat med bilde av samtlige paver fra apostelen Peter og fram til Benedict XVI. Jeg nevnte at det var 266 i alt; det stemmer ikke helt - det er 265.
Bildet slik det ser ut over denne teksten, ser i første omgang ut som en betydelig myntsamling. Det er det altså ikke; samtlige av pontiffene er avbildet i et lite, sirkelformet, kulørt kobberstikk. Det får alle sammen til å se historiske ut, også den nåværende og de andre som har levd etter at fotografiet ble oppfunnet.
Den enhetlige stilen på bildene forsterker inntrykket av et anegalleri, og dette forsterkes av den ytterst sparsomme teksten ved hvert bilde. Der står kune den enkelte paves navn samt hans tiltredelses- og fratredelsesår.
Den flotte og lærerike plakaten inngikk i en bok om alle pavene som jeg kjøpte i souvenir-shopen i Santa Maria Maggiore i Roma i fjor høst. Boka har blitt så integrert i mitt hjems boksamling at den ikke umiddelbart lar seg lokalisere.
For meg som er mer opptatt av årstall enn av historien bak tallene, er plakaten uendelig spennende. Her ser jeg for eksempel at da Olav den Hellige falt under slaget ved Stiklestad i 1030, var Johannes XIX pave i Roma. Under Svartedauden, en vanskelig tid for hele Nord-Europa, het paven Clement VI. Alexander VI avløste Innocent VIII i samme år som Columbus oppdaget Amerika, og kirkemøtet i Nikea fant sted mens St. Sylvester I var pave.
På denne måten faller Kirken og dens ledere på plass i verdenshistorien, synliggjort i den enkle plansjen på veggen foran meg. Noen av pavene er helligkåret og har derfor fått "St." foran navnet sitt, slik som den nevnte St. Sylvester I. Enkelte andre er saligkåret og har derfor en "B." foran navnet. Dette gjelder bl.a. pave Johannes XXIII, som var den paven som sammenkalte til Det annet Vatikankonsil.
Komponisten Giovanni P. da Palestrina regnes som den som klarte å redde flerstemtheten i kirkemusikken fordi han komponerte "Missa Papae Marcelli" - "Marcellusmessen". Den pave Marcellus som messen var skrevet for, het Marcellus II og var pave i bare 3 uker i 1555. Han er foreløpig den siste som het Marcellus.
Dette med navnevalget er umåtelig interessant. Om vi teller oss bakover i tid fra den nåværende pave Benedict XVI, greier vi oss med bare 10 ulike navn helt tilbake til 1689. Dette viser ikke først og fremst mangel på nyskaping i navneskikken, men snarere et sterkere og sterkere bånd til historien og den apostoliske linjen helt tilbake til St. Peter, øverst til venstre på plakaten.
De 265 bildene representerer en uendelighet av makt og fromhet, vilje og tro, dårskap og visdom, uhygge og salighet. Kirkens historie er broket og sammensatt, og den er representert ved den som til enhver tid har sittet i Den hellige stol. Det er forunderlig å tenke på hvordan plakaten foran meg er en gedigen oppsummering av troens forvaltning gjennom 2 årtusener, og dette enorme fellesskapet er jeg i ferd med å bli en del av i mikroskopisk eller snarere kvantefysisk format. Ja, det er forunderlig!