Den strake veien som ikke fins

Dette vinterlige bildet fra riksväg 394 mellom Tärendö i Pajala og Ullatti i Gällivare uttrykker mye av det jeg har behov for å si denne kvelden. Jeg har funnet fram et innlegg fra desember 2009. "Rett fram" var tittelen den gangen, og behovet for å uttrykke de samme tankene har dukket opp på nytt. En del av det nevnte innlegget lød slik:

Oftere og oftere tenker jeg på hvor lett og behagelig det ville vært hvis livet kunne leves bare rett fram. Bare være en mann som er passe grei mot alle og møter bare greie mennesker på sin vei. Være en person som slipper bryderi med sykdom og bekymringer både hos seg selv og hos andre; kunne leve problemfritt med dem man setter høyest og ellers slippe kronglete utfordringer og uønsket innblanding. Bare være katolikk og ikke ha andre bånd utenfor jobb og hjem enn Kirken.
Slik kan jeg iblant drømme meg bort, vel vitende om at livet ikke er slik, ikke for meg og ikke for noen annen heller. Livet er innfløkt og fullt av uventede hendelser som krever reaksjon, overveielse og handling. Å være katolikk ved siden av er selvvalgt og angår svært få andre; det viktigste i livet er det best å holde for seg selv.
Bildet ovenfor viser en nordsvensk landevei som symbol på det livet jeg ikke kan leve.

Her må jeg justere innholdet i det opprinnelig innlegget litt:

Veien på bildet trenger seg rett fram mot horisonten i ødemarka noen mil nord for Polarsirkelen. Veiens snorrette linje framover blir likevel hindret. Ingeniørene som satte en linjalstrek på kartet, tok ikke reinsdyrene med i betraktningen. Overalt finnes det hindringer, noen uforutsette, andre burde vært forventet.

Og her fortsetter innlegget fra 17. desember:
Kanskje er det drømmen om en ukomplisert tilværelse som gjør meg så fascinert av de svenske landeveiene som pløyer seg gjennom det milde landskapet, mil etter mil med bare skog og vann eller skog og snø, samt solens vandring fra øst til vest lavt eller høyt over landskapet. Bekymringsløst, evig.
I en av Bibelens salmer heter det:

"Med all sin herlighet
skjønner mennesket ingen ting,
likesom dyrene må
det dø." (Salme 49,21)

Jeg skjønner ingenting. Derfor er jeg et menneske. Livet bare dundrer av gårde med meg, og det finnes ikke et eneste stoppested, ingen rasteplass, ingen pålagt hviletid for en overarbeidet sjåfør. Krav og oppgaver gjør situasjonen til og med for presset til å gå til messe så ofte som jeg ønsker. Men Gud vet nok hvor jeg er, og den salige Jomfru Maria ser at jeg trenger mer enn jeg kan vente å få.
Om 20 timer går flyet til Stockholm,
- og her avbryter jeg gjengivelsen av de stadig like aktuelle tankene fra desember og sier: Om 15 timer går flyet til Bergen, og jeg vet at vi står foran en langhelg utenom det vanlige. Bergen i juni er noe at det fineste man kan oppleve her til lands. Menigheten i St. Paul kirke skal feire Kristi Legemsfest med messe og opptog, ikke i St. Paul, men i Johanneskirken. Det betyr at det kan bli et stort oppbud av katolikker i Bergen sentrum på søndag. Jeg håper vi får arrangementet til å passe inn i planene.
Jeg blir sliten av alt som kommer i veien. Folk i Nord-Sverige er lei av reinsdyr på veien. For andre gang på et halvår er jeg grenseløst sliten og lei av alt som ikke går på skinner, alt som ikke bare farer uhindret rett fram. Det inngår kanskje i oppgaven med å være menneske å takle alt dette uforutsette, enten det går på fire eller to bein eller ikke kan ses men bare må håndteres.
God helg til dere som orker å henge med på denne bloggen!